hits

mars 2014

Dagen starter med at jeg er nær ved å bli morder


Dagen starter med at jeg er nær ved å bli morder. Litt senere blir ting bare verre og verre.

Jeg har en gummibåt. Jeg har himmel. Jeg har hav. Jeg har en forlokkende, ubrukt lørdag utenfor Sætre i Hurum.

Sætre ligger ikke langt fra urbane ting som Oslo og Drammen. Man har derfor ikke overdrevne forventninger om vill natur. Hvis man da ser bort i fra de siste festdeltagerne som jeg traff på vei hjem da jeg kjørte forbi, ganske tidlig lørdag morgen.

Sætre er som man forstår et forholdsvis rolig sted. Jeg aner derfor fred og slett ingen fare i det jeg parkerer nede i båthavna. Her ligger døden på lur.

Jeg har tenkt å sjøsette det aller mest nødvendige en mann kan finne på å trenge. Jeg har en liten gummibåt, el-motor, årer, pumpe, to batterier, en plastbøtte, mye fiskeutstyr, tau, ekstra klær, matpakke, en termos med kaffe, sjokolade, lakris og noen seigmenn.

Alt dette utstyret er såpass tungt å bære at jeg er nøye med parkeringen. Like etter at jeg har stoppet bilen i båthavna i Sætre kommer jeg på at jeg har lyst til å rygge fem meter. Her vil jeg trekke frem at det er lurt å stole på sine instinkter eller magefølelsen om du vil. Jeg har en stor bil. Det er ikke så lett å se alt som skjer bak bilen. Jeg begynner å rygge. Men en stemme dypt nede i underbevisstheten sier: Var ikke det en bevegelse? En hårdott? Jeg bråbremser. For sikkerhets skyld. Da dukker det opp et bustete hode. Rett bak bilen. Det er en dame som ville redde hunden sin og derfor kastet seg frem. I en livsfarlig bevegelse. Folk gjør sånt.

Jeg går ut av bilen for å snakke om liv og død. Det er et tema som damen også er interessert i.

- Det gikk jo bra, jo, sier hun.

- Englevakt, sier jeg. Marginer. Flaks. Det er fint ha flaks, sier jeg, skjelven i stemmen.

Etterpå er Sætre på ny en idyll. Jeg laster den lille gummibåten, med det tidligere omtalte utstyret, og glir nærmest lydløst ut i retning Gråøya. Det var noen kuldegrader i natt. En tynn ishinne knaser foran baugen. Jeg kommer meg likevel lett frem. Det er en solblank lørdag, ikke et vindpust. Nå kommer varmen. Helt herlig. Jeg finner veien til den første, gode fiskeplassen, drar gummibåten opp på land og stiller meg ved en såkalt "sydvendt bukt med leopardspekket bunn".

Sier du "sydvendt bukt med leopardspekket bunn" til den riktige personen om våren, så får du garantert en sterk følelsesmessig reaksjon. Et annet ord for dette er sjøørret. Jeg fisker etter ørret med en slank sluk, blank og oransje over ryggen, som veier 15 gram og heter atomsilda. Jeg fisker sluken meget sakte for det er kaldt i vannet og reaksjonsevnen kan være laber. Jeg gjør mange kast. Jeg bytter plass. Jeg dra fra den ene holmen til den neste. Det var da merkelig!

Det er absolutt ingen reaksjon. Jeg prøver litt med flue. En grønn børstemarkimitasjon som ligner litt på julepynt, pleier da å være helt uslåelig. Men nei. På alle de gode fiskeplassene jeg kjenner fra før er det helt og fullstendig dødt. Her pleier i det minste torsken å stå tett og nappe villig.

Plutselig kommer et kjempeplask bare ti meter fra meg. Jeg kaster instinktivt mot vaket. Det bare må være en gigantisk ørret. Strømmen går stri over grunna, så dette burde være et spennende sted. Jeg fikk en torsk her på over fire kilo i fjor vår. Jeg liksom lener meg fremover av spenning. Kaster en gang til.

Da dukker et lite hode brått opp av vannet og ser nysgjerrig på meg. Det kommer et hode til. Og et til. Og enda et. Nå er de fire seler som boltrer seg rett foran meg. De jager etter hverandre. Leker. Plasker. Dukker opp snart her. Snart der. Jeg blir stående og tenke at disse karene spiser utrolig mengder fisk og skremmer bort det meste. Æsj.

Noen vil si at disse skapninger er veldig søte og nusselige. Noen ville sikkert bli helt fra seg av begeistring. Slike mennesker er sikkert tilhenger av å ha masse sel i Indre Oslofjord.

Slike følelser er vanskelig å rå med. Jeg går derfor til leksikon. Det gjelder å få plassert saken i et riktig lys. Seler (Pinnipedia) er et kortlemmede land- og vannbaserte rovpattedyr. 5-600 dyr holder til i Ytre Oslofjord, sjelden på innsiden av Drøbak. Kan veie flere hundre kilo. Har masse tenner, står det i leksikon. Ikke et ord om at de er søte. Sånn er det.

Jeg vil dessuten her og nå sette ut et rykte om at sel er et farlig rovdyr som kan angripe badegjester. Sel hater barn. Send det videre.




#sætre #fiske #ørret

Oslo-jente straffet med slag og skamklipping



Familiekonflikter i det norske sigøynermiljøet løses med vold. Justisminister Anders Anundsen er opprørt, melder TV2.


TV2 har hentet videoen fra Facebook. Videoen viser Jan Roger Karlsen, også kjent som Alex «Dolla» Karoli, som dømmer en tenåringsjente etter en familiekonflikt. Vi ser den unge jenta bli slått og skamklipt av to kvinner. Jentas kjæreste, som sitter ved siden av henne i sofaen, forsøker å hindre angrepet. Også han blir angrepet. Mer om saken her.

Sigøynere eller romfolk er noe av det vanskeligste å forstå seg på. Første gang jeg skulle skrive om dette var en sommerdag i Vadsø på slutten av 1980-tallet. Avisen jeg jobbet i hadde utsikt mot havna. Fra kontorvinduet kunne jeg se rett ned på en familie som hadde slått opp telt på brygga.

Oppsøkende journalistikk kan jo være utrolig krevende. Jeg måtte jo gå nesten hundre meter for å komme i kontakt med familien i teltet. De var først og fremst sinte. På sosialkontoret.

Jeg ringte derfor sosialsjefen i Vadsø som sa at de nok skulle hjelpe familien, men at de hadde bedt om mer enn de hadde krav på. Dette skrev jeg i avisen, sammen med familiens versjon. Jeg syns jo at det var en sak at folk kunne finne på å slå opp telt midt i sentrum av en by.

Noen minutter etter at avisen var kommet ut begynte telefonen å ringe. Folk var sure. De mente at jeg ikke var nevneverdig intelligent. Flere hundre år med mistro til sigøynere veltet ut av telefonrøret. Å skrive noe som kunne tolkes som støtte til sigøynere ble ikke tatt nådig opp. For å si det mildt.

Det var ganske surt og kaldt den dagen. Det er ofte det i Finnmark. Fra vinduet kunne jeg se småunger som åpenbart frøs og hadde det ille. Skal man bare se en annen vei når foreldre mishandler ungene sine?

Etter gårsdagens TV2-sak velter det nå en forståelig flodbølge av sinne mot Karoli-familien i sosiale medier og sikkert andre steder. Jeg syns det er krevende å se det uforståelige. Jeg blir sinna jeg også.

Maktesløshet. Det er det mest dekkende ordet jeg kan komme på.

Barn blir solgt, mishandlet, ødelagt av sine egne foreldre. Med overlegg. Og dette samfunnets evne til å gjøre noe er ikke særlig god.

Det sitter nå en skamklipt tenåringsjente i Oslo. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvor jævlig hun har det. Om kort tid er hennes skjebne trolig på vei mot glemsel. Det er så mange skjebner der ute. Så mye urett. Det er til å få vondt i magen av.

Døden på Sollihøgda


Jeg har akkurat kjøpt meg nye sko. Det er Tretorn-sko. De er hvite og laget av et stoff som puster. Livet føles veldig lett med slike sko. Det er en vanlig, bekymringsløs lørdag. Lite vet jeg at livet snart skal forandre seg for alltid.


22. august 1986. Sandra Kim har vunnet melodi Grand Prix i Bergen med sangen "J'aime la Vie". Nå skal den belgiske popartisten synge på Momarkedet. 
- Kan du skrive en underholdene sak fra Momarkedet, spør en reportasjeleder i Dagbladet.

Selvsagt kan jeg det. Jeg er en ung fyr som skriver om alt mulig. Showet på Momarkedet er en stor begivenhet på denne tiden med direkte sending på landets eneste TV-kanal.

Stemningen i bilen på vei ut til Momarkedet er god. Bak rattet sitter en fotograf som heter Lars Eivind. Han er en rolig og sindig fyr på min alder. Vi er i godt humør. I bilen spiller vi en kassett av Annie Lennox. Hun synger låta "I Remember You". Vi synger med. Refrenget går sånn:

Oh, we were so young
We didn't realize
Just what we'd done
Oh, we were too young

Annie Lennox er vokalist i Eurythmics som er svært populære i 1986. Det er også Sandra Kim. Hun er en av de yngste som har vunnet Grand Prix og blir møtt med jubel i Norge. Momarkedet er en folkefest. Vi fotograferer og intervjuer folk og reiser tilbake til Oslo.

Det er sen lørdag kveld i Dagbladets redaksjon i Akersgata. Det er nesten ikke et menneske å se på huset. Jeg sitter i tussmørke, med bare lyset fra en enkel bordlampe. Jeg har en grønn IBM-kulehodemaskin som summer svakt. Jeg skriver fort og lett om hvor bra alle ting var på Momarkedet. Da ringer telefonen.

Det er portvakten som betjener Dagbladets tipstelefon om natten. Han forteller at det for noen minutter siden har vært en fryktelig trafikkulykke på Sollihøgda på veien fra Oslo til Hønefoss. Jeg går inn til Lars Eivind som akkurat er ferdig med å fremkalle og kopiere bilder. Vi bruker bare noen sekunder på å bestemme oss. Vi løper mot bilen.

Jeg husker ikke mye av kjøreturen ut til Sollihøgda, bare at det gikk veldig fort. Vi er blant de første som kommer til ulykkesstedet. Det er kaos over alt. Fire ungdommer har vært på kino i Oslo og kappkjørt hjem igjen. De kjørte en liten golf som treffer en lastebil i en sving. Golfen blir kappet i to. Alle fire dør momentant. Like bak kommer en buss fullastet med ungdommer som har vært på fest i byen. Mange av dem er i sjokk og begynner å gå, nærmest i svime langs veien og i terrenget rundt.

Jeg er omtrent like gammel som de døde. Det er mørkt. Vi fotograferer. I korte glimt lyser blitsen opp forvridde metalldeler. Bensin som renner. Jeg ser hvite ansikter. Jeg føler angsten. Jeg prøver å snakke med vitner. Stemmen skjelver. Hendene skjelver.

Etterpå kjører Lars Eivind bilen svært sakte tilbake til Oslo. Han dytter inn Eurythmics-kassetten og for alltid skal teksten brenne seg inn hukommelsen:

Oh, we were so young
We didn't realize
Just what we'd done
Oh, we were too young

Det er da jeg oppdager det. Jeg ser ned på mine nye sko. De er fulle av blod. Jeg har tråkket rundt i blodet uten å være klar over det i mørket.

Når jeg kommer hjem putter jeg skoene i en plastpose og kaster dem i søppeldunken utenfor huset. Jeg har aldri gått i Tretorn-sko igjen.

 

#Sollihøgda #trafikkulykke #Dagbladet #GrandPrix #Dødenpåveiene

Verdens største ledere, Jagland ikke nevnt



Derek Jeter er en av jordenes aller viktigste ledere. Han ligger på 11 plass for å være helt presis, noen plasser bak paven, Bono, Bill Clinton og Dalai Lama. Hverken Liv Signe Navarsete eller Thorbjørn Jagland er nevnt. Men Jens Stoltenberg ligger i disse dager mye bedre an enn før.
 

Først må man bare legge merke til Derek Jeter, som er 39 år gammel og leder av New York Yankees. Han er ganske god i å slå ball og viktig for verden. Det forstår man ved å lese Magasinet Fortune som har kåret verdens 50 største ledere. Det er her viktig å vite at Amerika er et land som kaller sin nasjonale baseball-serie for "World Series."

Fortunes liste er i følge bladet en kåring av ledere som gjør verden til et bedre sted. I tillegg skaper de energi hos menneskene som følger dem. Øverst på Fortunes liste står pave Francis. Han får ros for å ha valgt nye måter å utøve pavegjerningen på. På andreplassen har Fortune plukket ut Tysklands forbundskansler, Angela Merkel. De spekulerer i om hun kan være en av de mest vellykkede nasjonale lederne i verden i dag. På tredjeplass ligger Alan Mulally, toppsjefen i bilprodusenten Ford.

Når man leser denne listen kan man faktisk begynne å lure litt på hva som skal til for å bli en av verdens aller, aller viktigste ledere. God formuleringsevne er åpenbart et poeng. - I am their leader; I must follow them, sier statsminister James Hacker (Paul Eddington) i Yes, Prime Minister.

Dette er nemlig alt som skal til. En original setning, og vips så er du der oppe blant de aller mektigste og viktigste menneskene i verden. Se forøvrig petiten " Hva du kan lære av presidenter".

Særlig vil jeg fremheve Bill Clintons mest berømte setning "I did not have sexual relations with that woman". Videoen på youtube er sett noen millioner ganger. Det er nå all grunn til å legge merke til at Bill Clinton holder seg godt. Bill ligger på femte plass på Fortunes liste over de aller mektigste. Og da er ikke kona nevnt en eneste gang i begrunnelsen, enda hun ligger godt an til å bli valgt til Amerikas neste president i 2016.

Det er dessverre ikke nok å komme med et spektakulært løfte om å ga av ved 36,9 grensen (Jagland) eller å bli sint på TV så ofte man kan (Navarsete). Det er dessverre ikke en eneste nordmann på listen, skal vi være helt ærlige.

Jeg vil derfor foreslå at Jens Stoltenberg blir nominert til neste års liste. Det mest imponerende i denne sammenheng er at da Aftenposten i dagens papiravis skulle sprekke nyheten om at mannen ligger brukbart godt an til å bli NATOs neste toppsjef, så valgte avisen og trekke frem et bilde over flere spalter, hentet fra bladet Kvinner og Klær (KK) i 1988 der Jens Stoltenberg fremstilles som en av landets mest sexye menn. Jens sitter på en dobbeltseng på et hotellrom med tunge soveromsøyne og byr seg frem med et glass rødvin i hånden. Nachspiel neste?

Ville Aftenposten gjort det samme med Erna Solberg?

Noen bedre? Putin i bar overkropp?


#NATO #NATO-motstander #Stoltenberg #Generalsekretær #Solberg #Putinibaroverkropp

I kjærlighet til landet



Det var en gang slik at etter å ha flakket ganske lenge med tog rundt om i Europa, og besøkt de mest storslåtte kulturer i Paris, Roma og Athen, kom vi endelig rullende tilbake til Norge, og i det vi passerte grensen ble togkupeen fylt av en metallisk stemme over høyttaleren som bekjentgjorde at på dette toget var det en spisevogn som i dag kom til å servere kjøttkaker med ertestuing, kokte poteter, brun saus og tyttebær. Takk!
 

I denne servering av glede over å kunne vende hjem til Norge, følger det også en tråd av følelser som strekker seg i hukommelsen og virvler opp hvordan det var å være lys våken i en sommernatt her nord, som kunne vart evig der vi satt på trappa med utsikten over en speilblank fjord og uhyre langsomt spiste grovt brød med brunost og smør og bløtkokte egg og kaviar fra tube og drakk skummelt melk, og noen blåbær og markjordbær og bringebær fra veikanten, etter den nattlige turen der vi spaserte så forelsket at det var helt umulig å sove.

Når sommeren gikk mot høst ville en hel søndag kunne bli fylt av duften av fårikål som sammen med melne poteter ble knadd i sausen på varme tallerkener av fint porselen med et lyseblått og sirlig mønster fra gammel tid, hvor bestefar og far og onkel spiste seg svette i taushet og måtte åpne noen knapper, øverst i skjorten, for å nyte maten bedre, og det var ingen som tok mindre enn to porsjoner, enda alle visste at det var sviskekompott med fløte til dessert.

Her kunne også hverdagen være en ubegrenset tilgang på særlig stor skrei som skinnende hvit og fast i fisken ville gjøre bestefar om til en slags prest som satt stor og trygg øverst ved bordet og øste smeltet smør over potetene, og skar skiver av rogn og kommenterte leverens beskaffenhet, mens maten kom i slike mengder at det alltid var plass til en ekstra gjest eller to som ikke hadde egen familie eller inntekt og som passet på å svinge liksom tilfeldig innom når det nærmet seg middagstid, og som også ville få med seg kaffen, for ikke å snakke om fyrstekaken som pendlet mellom matboden og stua etter hvert som noen kom på uventet besøk.

Det må jo også sies at fisken kom i så mange forskjellige varianter av glede at man kunne fylt en katedral med høysang. Bare tørrfisken, klippfisken og bacalaoen kommer i over tusen forskjellige former som treffer deg i hjerte og sjel og definerer hvem du er og hvor du kommer fra. I de mer hverdagslige stunder var det røkt kolje med eggesmør og stuede gulrøtter, for ikke å snakke om flekket og saltet uer med potetmos og stekt bacon.

Sommerens høydepunkt for bestefar var å kjøre til Tana for å spleise på to lakse-sider som var røkt og glinset av fett når de ble lagt på fjøla og han skar brede skiver, og det ble sukket og stønnet av velvære, og etterpå var det dram og en røyk og vissheten om at ferien akkurat hadde begynt.

Så har vi også veidet i fjellet og fanget ørret som slår rygg når de går rett i stekepanna sammen med smør og rømme og kantareller, eller vi har sittet med stormkjøkken i tåke og regn på vidda og tenkt at det gjør da slett ingenting med dårlig vær når vi kan brase finnbiff av reinsdyrskav og knuste einebær og løk, og kjenne kameratskapet og turen og den usagte styrken som ligger mellom menn som går og virker sammen, slik nordmenn alltid har gjort i dyp kjærlighet til landet.

Inspirert av Marcel Proust (1871 - 1922)
"På sporet av den tapte tid"

Marcel sier det blant annet slik:
For til det faste grunnlag av egg og koteletter, poteter, syltetøy og småkaker som hun ikke engang kunngjorde for oss lenger, føyde Françoise nye ting - alt etter markens og frukthagenes grøde, havets delikatesser, markedets tilfeldigheter, naboenes elskverdighet og sitt eget geni, med den følge at man i vår meny, liksom i skulpturene fra det trettende århundres kirkeportaler, kunne se avspeilet årstidenes gang og livets tildragelser: en slettvar fordi fiskehandleren hadde garantert at den var fersk, en kalkun fordi hun hadde fått øye på en som var særlig pen på markedet i Roussainville-le-Pin, ville artisjokker i margsaus fordi hun ennå ikke hadde servert oss det på denne måten, en lammestek fordi landluften gir appetitt og vi jo hadde god tid til å fordøye den innen klokken ble syv, spinat for å variere litt, aprikoser fordi det ennå var en sjeldenhet, rips fordi det om fjorten dager ville være slutt på dem, bringebær som Monsieur Swann hadde kommet innom spesielt med, kirsebær som var de første på tre år fra treet i hagen, en kremost jeg var spesielt glad i, en mandelkake fordi hun hadde bestilt den dagen før, en brioche fordi det var vår tur til å spandere den; og når alt dette var fortært, så fikk vi - spesielt komponert for oss, men særlig tilegnet min far som simpelthen elsket det  - en crème au chocolat, omhyggelig tilberedt av Françoise personlig, luftig og lett som et leilighetsverk hvor hun hadde nedlagt hele sitt talent.

Mer her

#Mat #skrei #torsk #Proust #laks #kjøttkaker #blåbær

Drama med vafler



Her kommer Ivar. Han er en av heltene i dugnads-Norge. Mannen er villig til å gjøre det meste for at teateret, som hans barn er med i, skal bli fornøyd. Det mangler ikke på vilje. Men katastrofen er på vei.


Ivar sitter i bilen på vei til teateret i Sandvika. Det er en lørdags morgen. Tid er det lite av på denne tiden av døgnet. Dessuten er det vinter, fryktelig kaldt og glatt på veiene. Før man går videre i denne historien er det viktig å vite at vafler er det samme for Dugnads-Norge som Grunnloven er for Stortinget. Det fins ikke det korps, idrettslag eller annen frivillig innsats i Norge som kan forholde seg likegyldig til vafler. Vafler er dødens alvorlig. De er også grunnleggende sosialdemokratiske. De spises på tvers av kjønn, alder, religion, utdannelse, geografi og skatteklasse.

Slikt blir det penger av. For vafler er billig å lage og kan selges for 20 kroner plata. I løpet av noen hektiske timer på en søndag solgte vi nylig vafler og slikt for 21.000 kroner (NY rekord). Det er ufattelig mange vafler.

Problemet med vafler er at de må være nystekte. Derfor har man alltid veldig dårlig tid. Dessuten skal vaffelstekingen ofte foregå en lørdag eller søndag morgen, selv om man har vært på fest dagen før og kan tenkes å være litt sliten og ukonsentrert.
Å blande sammen røra en tidlig morgen er ikke for nybegynnere. For å lage en ti liters bøtte med vafler så trengs det slike ting som tre liter kefir, tre liter lettmelk, to kilo mel, 12 egg, et kilo sukker og ikke så lite kardemomme. Til en teatersøndag, med to utsolgte forestillinger trengs det fire, fem bøtter eller ca 50 liter røre.

En vanlig feil er å helle røra opp i EN LITERS melkekartonger eller halvannen liters brusflasker bare for å oppdage at det blir utrolig mye søl og kliss og dessuten fryktelig mange kartonger å holde styr på. De mer drevne skaffer seg derfor ti liters bøtter med lokk. De mindre drevne glemmer å kjøpe lokk. Dette med lokket kommer nybegynner ofte på, helt på tampen av prosessen. Sånn er det her i livet. Man kommer gjerne på ting. Når det er for sent.

La oss nå fortelle om Ivar. Mannen er nybakt far i teateret. Det har vært en hektisk morgenstund. Ivar skal være i teateret klokken ti og starte stekingen like etter. Bilen svinger litt hit og dit på det glatte føret. Bøtta med røra har han plassert i bagasjerommet med en plastpose over. Dette får bære eller briste. Det brast.

Bilen må bråbremse. Den ekle lyden av en bøtte som velter i et bagasjerom kan best beskrives som et "kablosj". Etterpå blir det veldig stille. Ivar tenker et øyeblikk på om han kan bruke et øsekar og prøve å få noe av elendigheten tilbake i bøtta, men skjønner raskt at det bare er en ting å gjøre. Kjøre grisefort til nærmeste butikk, handle nye ingredienser, dra hjem og blande ting sammen så fort som et menneske kan klare. Røra i bagasjerommet er det ikke tid til å gjøre noe med. Den får bare fryse til en hard og vond blokk i ti minusgrader.

Ivar kommer halsende en time for sent inn til kjøkkenet på teateret. Han begynner å steke, bare for å oppdage at røra er alt for tynn. Det hele blir en løs, ekkel masse som liksom ikke vil slippe taket i vaffeljernet. Ivar løper ut og kjøper mer mel, kommer tilbake og blander inn. Når går det mye bedre. I foajeen er det nærmere 400 publikummere som siver inn til forestilling. Stemningen er forventningsfull. Etterspørselen etter vafler er upåklagelig. Ivar er rød i hodet.

På denne vakta er vi fem karer. En av de eldste har sin siste tørn på kjøkkenet etter ti år i teaterets tjeneste. Han forteller anekdoter om all salgs feil det er mulig og gjøre på dugnad når man er fersk i gamet. Det humres. Ivar står i hjørnet på kjøkkenet, og jeg hører ham si stille for seg selv:
 
 - Om ti, tjue år skal også jeg le av denne historien.

Feite drømmer om fri parkering


Jeg har med glede utviklet kulemage. Det er en påkostet mage. En skikkelig investering. Nå ser det endelig ut til at dette skal lønne seg. I går oppdaget jeg at det kan føre til gratis parkeringsplass.


Å finne en ledig parkeringsplass i Oslo er som regel en livslang kamp der bare de sterkeste overlever. Personlig startet jeg i ung alder med å kjøpe en Opel Rekord som var lys gul. Den ble derfor kalt for Store Urin.

Store Urin og jeg sirklet i flere år rundt i Oslo sentrum. I andre halvdel av 1980-årene hadde dette en viss sammenheng med at jeg jobbet i Dagbladet og skulle rykke ut på oppdrag på kveldstid. Vaktsjefen kunne derfor tilby meg å låne en parkeringsplass i nærheten.

Parkeringsplassen var på en midlertidig tomt etter et bygg som var revet. Mannen som hadde revet bygget hadde latt sine sønner leie ut P-plasser. Dette var to ganske store gorillaer som sto som velkomstkomite ved siden av en traktor som de brukte til å stenge innkjørselen med da jeg sent på kveld kom for å hente Store Urin. Karene hevdet at den umerkede plassen jeg hadde tatt ikke var den Dagbladet hadde leide og at jeg derfor måtte skrive ut en sjekk på 750 kroner bot. I motsatt fall ville jeg få alvorlig mye juling. Da jeg nølte med å betale ga herrene meg en telefon og et nummer til politiet som jeg ringte. En mann i andre enden bekrefter at jeg ville få juling.

Mens dette pågikk kom en pen dame i pels for å hente sin Mercedes. Også hun nektet å betale. Sånn med det samme. Da tok en av gorillaene og løftet damen opp, og la henne ned på bakken slik at hun der kunne ligge på magen og skrive ut en sjekk.

Da jeg etterpå fortalte vaktsjef hva som hadde skjedd fikk jeg kjeft for ikke å ha tatt bilde av damen mens hun lå slik og skrev ut en sjekk.

Senere begynte jeg å jobbe i en bistandsorganisasjon som hadde kontorer i Christian Krohgs gate. Området er svært populært blant narkomane. En kveld jeg hadde jobbet sent og kom ut til parkeringsplassen oppdaget jeg at en av de narkomane hadde lagt seg oppe på panseret på Store Urin.

I starten trodde jeg at mannen lå der å hvilte seg litt. At han bare tok seg en liten lur. Men ganske snart ble det klart at mannen nektet å flytte seg hvis han ikke fikk hundre kroner. Jeg vurderte da å sette bilen i revers og gi gass. Dette opplyste jeg mannen om at jeg kunne finne på å gjøre. Jeg ville gi gass og slik at han ville falle av og slå seg veldig. Mannen grep da tak i den den ene vindusviskeren og holdt seg så fast han bare kunne.

Man forhandler ikke med terrorister. Man gir gass.

På den annen side syns jeg at hundre kroner i løsepenger var ganske billig, så jeg betalte. Det er for eksempel mye dyrere å komme noen minutter for sent tilbake til en plass som man har leid av et nådeløst parkeringsselskap. Vi trenger som man forstår en løsning på parkeringsproblemer. Det var derfor med stor fryd at man i går kunne oppleve NRK og en rekke andre mediere som slo stort opp at "Overvektige får gratis parkering".

Her kommer Jørgen Foss, leder av Landsforeningen for overvektige i Norge, og forteller at det fins 100.000 nordmenn som er sykelig overvektige og at disse har en rekke behov.

Jeg skriver dette med en pølse i munnen. Av tungtveiende grunner. Man må jo tilpasse seg nye ideer. Ungene ble dessuten glade da jeg serverte pizza og cola til frokost i dag tidlig. For å gjøre min vei mot fri parkering lettere burde det oppføres fedmeautomater ved innkjørselen til store byer. Det kunne være en slags kombinasjon av vekt og automat. Etter at man har veid seg vil man få utlevert et oblat til å feste i frontruten. Der har du meg. Veldig praktisk anlagt.

Det er ganske vondt å få et lyn i hjerte


Jon ligger våken om natten og gruer seg til denne helgens nye forsøk på å selge leiligheten. Han hører nemlig naboen gå over gulvet i etasjen over. Hvert skritt er som torden og lyn som skjærer gjennom gulvet og inn i Jons hjerte og lommebok.
 

 - Det er ganske vondt å få et lyn i hjerte. Man kan dø av det, sier Jon og bærer smerten med seg gjennom lange dager og særlig netter. Før var det alltid slik at han glad og fornøyd kunne komme hjem fra jobben og krype opp i sofakrokens idyll for å nyte en anstendig kopp kaffe sammen med avisen eller kanskje litt samfunnskritisk skjønnlitteratur. Nå klarer ikke hjemmet å sette trygge vegger i tilværelsen. Alle gode følelser er som blåst bort. 

 - Jeg bare gruer meg til å gå hjem. Det er helt fryktelig, sier Jon.

Og da hjelper det ikke det spøtt om man forsøker å forklare på en pedagogisk måte at for tiden er etterspørselen etter boliger i Norge, ikke bare stor, men også enorm, og da særlig i så attraktive områder av landet som det her er snakk om. Man møttes da bare med den samme pessimisme som folk uten fallskjerm har når de ved et uhell faller baklengs ut av et fly.

- Jeg kunne kanskje spille litt klassisk musikk under visningen slik at de ikke merker hvor lytt det er. Eller jeg kunne be naboen om å ikke være hjemme, eller bare gå i myke tøfler. Men hvis naboen etterpå forteller at jeg ba ham være så stille som mulig, vil kanskje kjøper føle seg svindlet og be om få heve kjøpet, sier Jon.

- Ja, tøfler vil åpenbart være et forsøk på svindel, sier jeg.

Man har sittet sammen og snakket om denne elendigheten på et utested og drukket trøste-øl i noen timer, og tenkt at tross alt skyller man en gammel venn litt støtte og forståelse i nødens stund. For alle går vi jo gjennom kriser her i livet, og hvem kan egentlig blåse seg opp å være dommer over andres frykt, om det nå er noe fra barndommen som gjør katter eller mus til sinnssykt farlige skapninger, eller om det rette sog slett er alt for lytt i huset.

Det er dessuten slik at lyder er noe av det skummleste som fins. Lyder sniker seg inn, gjerne fra siden, og treffer en nerve.

Her kan det være veldig relevant å nevne vår ikke ubetydelige beundring for Odd Børretzen. Av den mannen har man lært at hvis man for eksempel ligger liten og redd, med all mulig grunn, nede i sin seng. Da kan man høre en mann med trebein som går frem og tilbake, oppe på loftet. Hvis man går opp på loftet og ser at det ikke er en mann med trebein der opp, og går ned igjen og legger seg i senga, for så Å HØRE AT DET GÅR EN MANN MED TREBEIN OPPE PÅ LOFTET. Hva hjelper nå det?

Da onkel Reidar bestemte seg for å kjøpe mobiltelefon



Onkel Reidar insisterte på drive landbruk i ei beplantet steinrøys mellom forblåste, våte og kalde fjell på Vestlandet. Han mente i det lengste at det var helt unødvendig å kjøpe mobiltelefon.
 

Jeg traff onkel Reidar for første gang mot slutten av 1990-årene. Vi var invitert til kaker og kaffe. Det er slike ganske hyggelige sysler som folk driver med når de har fri og gjenoppdager at de faktisk har familie.

Før vi går videre i denne historien bør vi minne om at folk som bor på gård, egentlig aldri har fritid. Hvis det skulle dukke opp et ledig øyeblikk er det jo bare å snu seg litt rundt. Man vil da straks oppdage en hel haug med ugjorte oppgaver og ting som burde vært gjort for lengst.

Siden det, jo, var nesten en time til slekta skulle komme på besøk bestemte onkel Reidar seg for å inspisere nabogården. Han kjøpte dette småbruket for noen år siden for å øke livsgrunnlaget med opptil flere gresstrå. Med på kjøpet fulgte noen bygninger. Disse husene trengte en hel del vedlikehold. Dessuten lå det en masse grener og kvist på taket. Det kunne Reidar se med sine egne øyne, når han nå hadde noen minutter til overs.

Det var jo vinter og ganske kaldt. Det blåst også en hel del, men onkel Reidar bestemte seg spontant for å klatre opp på taket for å fjerne kvist og kvast. Jeg mener litt skal man jo ha å drive med, mens man venter på at slekta skal komme. Reidar fant frem en hendig og ganske lett aluminiumstige. Dermed kunne han foreta en førstegangsbestigning av uthuset. 

De første sekundene
der oppe på taket gikk slett ikke verst. Onkel Reidar fikk fjernet en gren og en til. Men så kom en såkalt vindrosse. Slike vindrosser kan være ganske slemme når man befinner seg på et tak. Det er bare å holde seg fast. Å samtidig redde stigen er helt umulig. Den blåste ned. Sånn var det bare. Man kan bare være glad for at det ikke gikk verre, tenkte onkel Reidar.

Onkel Reidar gikk nå en runde med seg selv. Han gjorde det over glatte skråtak for å finne ut at ja, og jo, det var nok tre og en halv meter ned til bakken både foran og bak og på sidene av huset. Tre og en halv meter. Man hopper ikke ned fra slike høyder ustraffet. Det var bare å vente på hjelp. Når man likevel var fanget på taket og venter på hjelp så var det bare å jobbe. Å sitte stille mellom minusgradene var helt uaktuelt.

Akkurat da kom familien kjørende til gards. På noen hundre meter avstand kunne vi se at onkel Reidar vinket fra taket. Vi vinket hjertelig tilbake.

Inne stua hadde tante fyrt koselig opp i peisen og dekket et riktig trivelig bord med alle de kakeslag man kunne ønske seg. Særlig vil man her og nå benytte anledningen til igjen å berømme hennes uovertrufne kokosmakroner og sjokoladekake som det er all grunn til å være svak for.

- Om ikke onkel Reidar skulle komme inn snart, spurte vi. Tante slo da ut med hendene og sa at når den mannen sa ti minutter så gikk det gjerne to timer. Sånn var det bare. Med den mannen. Dermed gikk det to timer.

Da onkel Reidar endelig kom inn, blå i ansiktet, kunne mannen straks fortelle at han var blitt reddet av en nabo med kikkert. Helt av seg selv kunne onkel Reidar dessuten fortelle at han nå også hadde bestemt seg for å kjøpe sin første mobiltelefon. Det var visst et prinsipp som falt sammen med stigen.

Ord som hater menn


Ny norsk rekord i provokasjon ble satt da "Fotballfrue", Caroline Berg Eriksen, bare noen dager etter fødselen i fjor sto frem på sin blogg med bilder av sin perfekte, flate mage og uhyre tynne kropp. Andre ble positivt begeistret. Fruen får på en vanlig nettdag over hundre tusen besøk.
 

Det er imponerende sterke krefter som er i sving. Å skrive om kvinnekroppen i Norge er åpenbart som å stå på en aktiv vulkan av følelser. Et ferskt eksempel er journalist, forfatter og feminist Marta Breen som i slutten av februar tok et oppgjør med skjellsord om kvinnekroppen i Dagsavisen og blogg, under overskriften "Ord som hater kvinner". VG overtok raskt saken og kjørte den velvillig på hele forsiden. NRK fulgte heftig opp med debatt i "Aktuelt" og på Litteraturhuset. Nettavisene jaget også i flokk. Sosiale medier kokte.

- Uttrykk som «muffinsmage», «grevinneheng», «bollemus» og «kameltå» beskriver den kvinnelige anatomien på en måte som får flere kvinnelige politikere og samfunnsdebattanter til å reagere, skrev VG.

Jeg må innrømme at jeg aldri har hørt utrykk som muffinsmage og grevinneheng før. Jeg måtte rett og slett søke opp bilder på nettet av grevinner med heng for å skjønne hva dette dreier seg om. Jeg har nå studert hele Marta Breens ordliste og blitt misunnelig. Damen har åpenbart tilgang på kilder jeg bare svakt kan fatte og forstå rekkevidden av. Dette universet er dessuten uendelig stort og litt skremmende.

Jeg må også innrømme at jeg frem til nå har sett på muffins og boller og grevinner og kameler som positive ord. Det er jo litt rart at folk har klart å snu disse til noe fryktelig negativt. I debatten har jeg fått med meg at tonefall og fremførelse har mye og si. Hvis man snerrer eller stønner eller bruker andre lyder for å fremme forakt så blir disse ordene ganske ille. Jeg skjønner det.

Hvis man studerer Marta Breens ordliste (i enden av dagens petit) så kan man begynne å lure på om det fins tilsvarende ord som hatefullt angriper mannens kropp. Jeg fikk lyst til å finne de vonde ordene som flyter rundt og gjør hverdagen vanskelig for menn.

Da jeg begynte å tenke i slike baner startet jeg straks på en reise tilbake i tid til Torggata Bad og en gigantisk dampbadstu som var slik innrettet at herrer i alle aldre og fasonger kunne sitte der inne, gjerne i flere timer av gangen. Dette badet lå der hvor konsertstedet Rockefeller i Oslo holder til i dag. Dampbadet hadde flere etasjer og satt man i de lavereliggende områdene kunne man spille sjakk eller lese avisen eller kanskje sove en liten lur.

Jeg satt der i ung alder og hadde ikke sett så veldig mange kjønnsorganer før. Særlig de eldre samlingene var forbløffende. Jeg oppdaget at det fins et mylder av varianter som det ikke blir snakket nevneverdig om. Av forståelige grunner. Jeg trodde at mannlige kjønnsorganer, i hvileposisjon, alltid hang rett ned, men slik er det slett ikke. Det er noen som for eksempel står kontinuerlig i en pussig vinkel mot høyre eller venstre. Disse ble kalt for bananer, lærte jeg. Dette henger forran et område som Harald Eia kaller "Skrukken" og som er tatt opp som egen sak i Kringkastingsrådet. Definisjonen av skrukken er litt vanskelig å få tak i, men jeg tror det er forbundet med et lite brukt område, trolig mellom ballene og anus.

Når vi er i dette området er det nærliggende å snakke om de aller minste mannlige kjønnsorganene som kalles for vorter. De eldste heter svisker. I motsatt ende av skalaen finner man "brannslanger" og andre slanger, eventuelt pølser og ulike betegnelser hentet fra kjøttbransjen, slakterier eller trelast. Her følger det med en overveldende mengde påtrengende pornografi og reklame for piller og medikamenter som oppsøker deg daglig i epostkurven og på annet vis for å skape falske forhåpninger om lengde og utholdenhet, samt en helt åpenbar fare for elendig selvfølelse. "Add solid five inches".

I forlengelsen av dette finner man et eventyrlig stort kommersielt landskap som kalles vaskebrett eller "Sixpack". Alternativet er vaskeball, eller kulemage, ølmage, hengevom, flesk, bacon, dyne, bilringer, michelinmannen, eller en nærmest uendelig antall andre nedsettende utrykk som varierer med alder og geografi. Denne negative trenden strekker seg oppover kroppen fra "rørleggersprekken" opp til mannens "hengepatter", "dobbelthake", "snusleppe", "hundeblikk", "hentesveis" og noen ganger "reddiker" (hårtransplantasjon). Se også "måne", "flintskalle" eller "satellittsveis".

I møte med slike utrykk vil menn selvsagt kjøre frem alternativer. Vi sier ikke grått hår. Vi sier stenk. Airbagg og ponduskule er også fine greier.

Det beste er hvis mannens kropp ligner på for eksempel David Beckham iført tatoveringer og korte og ettersittende underbukser. Et alternativ er Vegard Ulvang, uten tatoveringer, i lange underbukser. Viktig her er at kroppen er perfekt symmetriske bygget og utstråler selvsikkerhet og dominerende egenskaper innen idrett eller næringsliv. Kontrasten er tynne og skranglet kropper, eventuelt klumpete muskulatur bygget ved hjelp av kjemikalier, også kalt supertanker eller hulk, bulk, opplag eller lignende utrykk hentet fra maritim sektor.

En venn av meg hadde komplekser fordi han hadde så sinnsykt mye hår på brystet. Mannen var ikke helt ulik en gorilla. Dette var et problem. Særlig i første møte med damene. Men det løste seg. I det min venn åpnet skjorta pleide han å si: "Welcome to Wembley!"

Det er bare fantasien som setter grenser for hvilke ord en stakkars mann må slite med. Alle kroppens deler har fiender og supportere. Personlig heier jeg mest på smilerynkene.

Sånn. Da var det sagt. Kommer jeg på Dagsrevyen nå?

Baards ordliste
Bananer - ord som beskriver det mannlige kjønnsorgan, med kraftig bue mot høyre eller venstre.
Bilring - påkostet sideflesk
Bole - overarmer og andre kroppsdeler, overdimensjonert ved hjelp av kjemikalier.
Bulk - se Hulk
Brannslange - ord som beskriver det mannlige kjønnsorgan i overdreven lengde og tykkelse.
Hengepatter - brystvorter med mere
Hentesveis - hår brettet over skallen
Hundeblikk - motsatt av rådyrøyne
Hulk - overproposjonert mannskropp ofte forbundet med ekstreme seksuelle ytelser
Reddiker - hårtransplantasjon
Rørleggersprekk - rumpesprekk
Supertanker - kraftig bygget mann, ofte i opplag
Sixpack - se ølmage
Skrukken - ord som beskriver området i nærheten av det mannlige kjønnsorgan, ofte forbundet med stillhet.
Sviske - ord for eldre kjønnsorgan
Vaskebrett - ord som beskriver magemuskler, stramme.
Vaskeball - ord som beskriver magemuskler, slappe
Vorte - ord som beskriver det mannlige kjønnsorgan, av aller minste sort
Ølmage - motsatt av sixpack

Marta Breens ordliste:
Appelsinhud - cellulitter.
Bikinibridge - utstikkende hoftebein som lager en slags bro over linningen til bikinitrusen.
Bollemus - ord som beskriver det kvinnelige kjønnsorgan.
Camel toe - kjønnsorganet kan skimtes gjennom klærne.
Cancles - tykke ankler.
Flaggermus - ord som beskriver det kvinnelige kjønnsorgan.
Grevinneheng - hudfolder under overarmen.
Hengelokk - øyelokk som henger noe ned over øynene.
Kalkunhals - rynker på halsen som gjør at halsen ikke går inn ved halsgropen.
Knefett - fettlag på knærne.
Kråketær - tær som spriker.
Muffinmage - fettlag som har satt seg på midtpartiet.
Ridebukselår - fettlag på siden av lårene.
Rynkeknær - skrukkete knær.
Sidepuppen - pupper som vises fra siden gjennom eksempelvis en løstsittende kjole.
Sinnarynke - rynke mellom øyenbrynene ved eksempelvis bekymring eller konsentrasjon.
Tigh gap - mellomrom mellom lårene, der lårene ikke gnisser.

Eksempel på grevinne med heng

 

#Slanking #fett #feminisme

Hvem bør bli den neste kjæresten til Vendela Kirsebom?



Når det nu nærmer seg den tid på året at man skal forberede seg til eksamen og skrive norsk stil syns jeg det er helt på sin plass å gi råd og tips om hva du kan skrive om. Jeg har i det følgende funnet fram noen åpenbare temaer og oppgaver som du kan se nærmere på.


Da jeg nylig skulle skrive petiten "Ikke et ord for krig, men 205 for sprit" kom jeg over bloggen til en lærer som kaller seg Lektor Salen. Han har satt opp en del kriterier for de som skal skrive stil. Første bud han ser etter er om du er "Kort, rotete og usammenhengende. Grove sjangerbrudd." Mer  her. (La meg i parentes innrømme at jeg straks følte meg litt truffet av Lektor Salen, men la nå det ligge).

Et godt råd er å fokusere på klassikerne. Dette er tema som når som helst kan dukke opp. Her vil jeg særlig trekke frem:

"Konfirmasjon - jeg gjør det jo ikke bare for pengene altså".
Mer om saken
"For eller mot hasj på Stortinget."
Mer om saken.
"Skal ikke russen ha lov til å feire litt eller?"
Mer om saken
"Burde vi ikke snart klare å hive Mulla Krekar ut av landet?"
Mer om saken.
"Var ikke været egentlig bedre før."
Se tusen år tilbake her.

Det er selvsagt også smart å prøve å være aktuell og ta opp helt ferske temaer. Problemet med dette er at det jo er så utrolig mye ferskt å velge i. Det kan derfor fort bli snakk om smak og behag. En av de første oppgavene jeg da kommer på er:

"Hvem bør bli den neste kjæresten til Vendela Kirsebom? Gjør greie for og drøft." Mer om saken.

Etter å ha funnet fram til dette temaet fikk jeg litt dårlig samvittighet. Det har å gjøre med at jeg i en petit har skrevet brev til paven og foreslått at Tone Damli Aaberge bør blir ny helgen. Jeg føler liksom at Tone Damli Aaberge ikke får den oppmerksomhet som hun fortjener for tiden. Jeg vil derfor foreslå oppgaven:

"Er det Tone Damli Aaberge eller leserne det er noe galt med?" Mer om saken.

Andre gode varianter er:
 "Hvor mange operasjoner i ansiktet syns du Sophie Elise Isachsen trenger?"  Mer her
Eller "Hvem er dummest, de som ser på eller de som deltar i Paradis Hotell." Mer om saken.

Det er dessuten veldig fort gjort å få en oppgave fra politikkens verden. Også her er det mye å velge i. Den første jeg kommer på er: "Hvem kunne gjort en bedre jobb enn Per Sandberg?" Mer om saken.

Hvis du synes dette høres slitsomt ut, kan du alltid velge å analyser litt prosa. En mulighet er da å velge verdens korteste novelle. Den er skrevet av Ernest Hemingway, er på seks ord og går sånn:
"For sale: Baby shoes. Never worn."
 
Kjør debatt!




Halve Norge rammet av lus



Halvparten av alle barn får lus, leste jeg i Aftenposten i dag. Det nytter ikke å støvsuge huset eller ta badstu, opplyser avisen.


Jeg vet ikke hvor mange som får veldig lyst til å ta frem støvsugeren når de oppdager at det kravler hodelus rundt på hue til ungene. Man kan jo lure litt på hvorfor Aftenposten nevner støvsuger-knepet blant alt som ikke virker. Forklaringen kan være at avisen ikke kjenner lusa på gangen.

Problemet med å nevne ting som ikke virker er at folk bare får med seg en opplysning og glemmer resten. Mange vil bare huske ordet "støvsuger". Når de lenge etterpå møter et lus-problem, kan de finne på å tro at støvsuger er kjempelurt. Det er dessuten påtrengende å fortelle at når man møter en kravlende og ekkel lus for første gang kan flere ting komme til skje.

1) Mor setter i et skrik og tvinger far til å kjøre, nærmest i pysjamasen, inn til et nattåpent apotek på Jernbanetorget i Oslo for å stå i en ubehagelig lang kø sammen med ustabile narkomane og vente på å få utlevert lusemiddel, samt lusekam.
2) Man lærer så at lusemiddelet bare skal gnis inn i hodebunnene på den som har lus. Resten av familien skal vente til lus er oppdaget.
3) Det motsatte kan likevel skje hvis begrepet "for sikkerhet skyld" kommer til anvendelse.

Et annet begrep som også kan bli brukt er "valgets kval". Dette er noe som rammer skamfulle folk som ikke liker å ha det hengende på seg at deres barn kan være fulle av lus. Slike vil kunne finne på å holde lus hemmelig. Forklaringene kan være at de er i en form for sjokk. Jeg skjønner jo det. Vi lever jo tross alt i moderne tider med en blåblå regjering, også kommer de trekkende med noe så håpløst gammeldags som lus. Lus høres definitivt ut som noe man drev med før i tida.

For de som ikke vet når før i tida var, må jeg få understreke at det var på den tida at folk spiste kålruletter til middag og røkte teddy uten filter, og gjerne lå utstrakt på sofaen iført tøfler og pledd slik at alle måtte være meget stille i huset, nå far hvilte middag. Mor ville da hysje på barna. Mor ville dessuten skrubbe alle gulv slik at de ble gullende rene når det stundet til helg. Kjønnsroller er nemlig rare greier. Se for øvrig petiten "Vi svinger motorsagen alt for sjelden i dette ekteskapet".

Det er dessuten verdt å understreke at Ignaz Semmelweis (1818-65) fant opp hygienen. Damene fikk ansvar for rengjøring, mens mennene tok ansvar for røyking, snus og skråtobakk, gjerne også mesteparten av spriten. Eilert Sundt (1817-1875)(bildet), som var Norges første sosiolog, forsket på dette, og fant ut at like etter at mor i huset hadde vasket og skrubbet gulvene, ville far komme hjem. Far ville da spytte på gulvet.

Far ville ikke bare spytte en gang, men mange ganger til gulvet var like grisete som før. Det viser som sagt forskning. Senere sosiologer, som Thomas Hylland Eriksen, har funnet ut at mannen spyttet for vise sin makt over kvinnen.

Jeg nevner dette for å sette ting i perspektiv. Det er en slags trøst. Ting var verre før. Lykke til med støvsugeren eller hva du måtte finne på i familielivet.