hits

mars 2013

Katastrofale lyder

Jeg sitter sammen med en hel del angst og lytter etter farlige lyder. ? Er dette en dyr lyd? Eller er det en katastrofalt dyr lyd?

Det tar tid å bygge opp traumer. Skal man bli skikkelig redd for bilen sin bør man starte tidlig. For min del var jeg 20 år og begynte med en lysegul Opel Rekord stasjonsvogn som kostet 25.000 kroner hos en bruktforhandler på Bekkestua. Jeg døpte bilen Store Urin på grunn av fargen og la ut på en reise som på sett og vis holder på ennå.

Noe av det første som skjedde var at min venn Erik og jeg skulle på hyttetur og hadde pakket det aller mest nødvendige av whisky og sjakkspill, tonic og gin, ski og staver, damer og rødvin, og siktet oss inn på en vakker del av Norge som heter Valdres.  Alt dette kunne jo ha blitt kjempefint hadde det ikke vært for en tiltagende ulyd fra bilens forstilling. Dette var en lyd som jeg i det lengste var villig til å fortrenge, men som Erik på en irriterende, snusfornuftig måte mente kunne komme inn under veitrafikkloven og medføre betydelig straffeansvar.  Erik ble senere jurist, men det er i og for seg en helt annen historie.

Å måtte avlyse en tur til Valdres er en ting. Verre er det at reparasjon av forstillingen på en selvfølgelig og uhyre destruktiv måte fører til at verkstedet finner en masse andre og svært dyre feil. Siden dette skjer, mens man er student, så er konsekvensene ikke bare en økonomisk katastrofe, men noe som setter seg i sjelen for alltid.

Derfor kan man, langt senere i livet, sitte og ha nye problemer. Man kan sitte i en Nissan Stanza eller en Hyundai Elantra, som jeg av personlige erfaringer vil fraråde på det sterkeste. Man kan sitte slik og kjenne uroen som følger av de første tegnene på at minst to av hjullagrene er i ferd med å takke for seg. Eller kanskje det er girkassen. Lyden er omtrent den samme. Det kan også være termostaten (billig) eller toppakningen (dyrt). Det siste koster minst 16.000 i Norge, eller 9.000 i Sverige, hvis du har mye fritid. Og slik kan jeg holde på. Poenget er at alle nye lyder, som dukker opp, minner om den gangen jeg hadde fryktelig dårlig råd, og dermed blir jeg kastet inn i en blanding av psykiske lidelser og komplett avmakt.

Jeg fortalte en gang kollega Ane Charlotte om mitt forhold til ulyder i bil. Hun ble da brått sprut rød i fjeset og fortalte om en episode der hun hadde hentet bilen sin helt selv. Den hadde vært på service. På vei hjem fra verkstedet oppdaget Ane Charlotte noen rare, sporadiske lyder som kom fra ett eller annet sted bak i bilen. Dagen etter dro hun derfor tilbake til verkestedet. En av mekanikerne tok da en prøvetur rundt på parkeringsplassen, stoppet bilen, bøyde seg bak setet og plukket opp colaflasken som hadde ligget og skranglet frem og tilbake i svingene. Han tok ikke ekstra betalt for å fjerne flasken. Han gjorde ikke det.

Når man kjenner til mitt psykiske forhold til ulyder så kan man jo tenke seg hvordan det føles å lytte til en historie som ble servert, mandag denne uken, i et radioprogram som heter lunsj. Det starter med at programlederen har en bror som er bilmekaniker. Mekanikeren hadde gått løs på bilen til en venn, som en artig spøk. Han hadde koblet hornet til bremsene, slik at det tutet hver gang mannen tråkket på bremsen.  Nå kan man jo tenke litt på hvor mye adrenalin som da kom rennende i svingene og andre steder.  Jeg ser for meg for eksempel en rekke nedoverbakker med biler foran som blir tutet på i ett sett. I begynnelsen så prøvde sikkert mannen å bremse minst mulig, men så skjønte han sikkert at det bare var et tidsspørsmål før han fikk veldig mye juling.

Hvis man etter å ha hørt denne historien får lyst til å gjøre det samme selv, så tror jeg man kan fraråde å eksperimentere med bremsene. Men radioprogrammet hadde et godt tips til oss som ikke er så drevne, rent teknisk. Rådet går ut på å kjøpe en dommerfløyte av plast og lime den fast til en av støtdemperne i en slik vinkel at fløyta begynner å pipe infernalsk når bilen kjører litt fort over for eksempel en fartsdump.

Som jeg pleier å si; det er en hel del mellom himmel og jord som det ikke er så lett å komme på selv. God tur videre!

Vi suger hva som helst

En hel del begynte da jeg satt og kjedet meg på et kurs i Trondheim. Gjennom hotell-vinduet kunne jeg se en gjeng karer i oransje kjeledresser som var i ferd med å flytte på et kumlokk  og stappe en diger slange ned i et hull i gaten.  På tankbilen de benyttet sto firmanavnet og slagordet med kjempebokstaver: "Supersugeren ? Vi suger hva som helst".

Dette tente en form for interesse.  Jeg søkte derfor på nettet og fant ut at septikfirmaer i Norge ikke er nevneverdig sjenerte. Disse karene legger på ingen måte noe særlig i mellom når det gjelder markedsføring. Det kan man si. Uten å overdrive. Et sterkt eksempel er Vennesla SlamService som har slagordet: "Du driter - vi sliter".

Før man begynner å hisse seg opp og reagere på dette kan man jo tenke litt på at det slett ikke er lett å finne på nye ting. Slagord skal jo både være korte og fyndige og fengende. De må dessuten være originale. Jeg mener, det meste er jo funnet opp fra før.

En bra løsning kan da være å bytte slagord med noen som har hatt stor suksess. Det kan jo være fint for begge parter. Jeg tror det kan virke direkte fornyende, ja til og med fungere som en øyeåpner og sette ting på riktig plass.  Det første byttet jeg vil foreslå er: "Kæm e kongen?" (Harald V) og "Alt for Norge" (Petter Northug).

De neste slagordene jeg interesserer meg for er "Vi tar Norge videre" (Arbeiderpartiet) og "Vi tar hele Norge i bruk" (Senterpartiet).

Disse kunne jo bytte med "Du kommer deg ikke over fjellet sånn helt uten Widerøe" (Widerøe) eller "Vestkysten eller døden" (Fridtjof Nansen). Jeg er også svak for "Trygt fram sammen" (Statens vegvesen).

Med dårlige meningsmålinger og langt fremskredne bekymringer for valget til høsten kan det vel også tenkes at den rødgrønne regjeringen trenger et nytt slagord, sånn samlet sett, og her kan det være all grunn til panikk. Jeg vil derfor anbefale "Keep calm and carry on" (The British government 1939). Eventuelt:  "If you're going through hell, keep on going" (Winston Churchill).

Når det gjelder SV så har partiet slagordet "Miljø og rettferdighet",  mens partiet Rødt har valgt "Rødt på tinget " som sitt viktigste budskap. Her vil jeg foreslå å bytte til "It?s amazing what a dash can do" (Tabasco).

"Muligheter for alle" er slagordet som Høyre har satset på. Fremskrittspartiet har "Frp fornyer Norge".  Dette kan sikkert byttes med "Like bra. Bare billigere" (One Call).

Det gamle slagordet "Alle skal med" (Arbeiderpartiet) er nå for øvrig  veldig slitt, men kan piffes litt opp til "You'll never walk alone" (Liverpool FC) som jo ligger på You Tube og er lett å nynne til.

Venstre går for "Folk Først". Her er det utrolig mye bra å velge i. Men jeg falt for noe tidligere Venstre-leder Lars Sponheim ville passet til: " Veni, vidi, vici", "Jeg kom, jeg så, jeg fors(vant)." (Julius Caesar 47 F.Kr.).

KrF har "Menneskeverd i sentrum".  Dette ligner jo litt på "Gjennom livet" (Den norske kirke) og "Levende opptatt" (Felleskjøpet). Her burde man kanskje få frem at det er viktig å ha trua, "Don?t leave home without it"(AmEx) eller man kunne hente inspirasjon fra aftenbønnen i de tusen hjem: "We keep your promises"(DHL).

I denne sjangeren er det vel også obligatorisk å nevne "Jesus er verdens lys" (Lysreklame i Bergelandsgaten i Stavanger), alternativ: "Gir 50% bedre lys" (Osram Silverstar).

Eventuelle ondsinnede rasister i Finnmark kan jo vurdere "Fremtiden er lappefri"  (Tønsberg Parkering).  Jeg vil dessuten anbefale Naturistforbundet å vri litt på Levis-slagordet  til: "Nature Never Goes Out Of Style".

Eller har du noen bedre forslag?

Siv Jensens kjæreste

Nysgjerrighet kan føre til store ting.  En månelanding. Oppdagelsen av penicillin. Dorthe Skappel. Det er ingen grenser for hva vi har lyst til å vite.  Man vil advare mot til dels sterke opplysninger i historien som følger.

Denne historien starter for fryktelig lenge siden. På Rykkinn. I fjerde etasje i en liten blokkleilighet. Jeg sitter og nistirrer på et stykke kjøttpudding og noen grønne erter. Vi er på middag hos tante Sjokket som er i slekt med jenta som jeg den gang var kjæreste med. Tante Sjokket er ensom. Denne middagen er en såkalt god gjerning. Slike skal du vokte deg vel for.

Denne kvelden på Rykkinn tar aldri slutt. For å få tiden til å gå spiser jeg tre porsjoner med kjøttpudding. Jeg har aldri spist kjøttpudding siden. Jeg sier nesten ingen ting. Jeg går tur med de grønne ertene. Drikker Brigg, som var et populært lettøl på den tiden. Jeg drikker Brigg av hensyn til evakueringen. Å komme seg fort vekk er åpenbart en mulighet som bør holdes åpen.  Så jeg er edru.

Tante Sjokket er svært bekymret for hvordan det skal gå med Caroline av Monaco. Hun vet også imponerende mye om prinsesse Diana og prinsesse Sarah Ferguson. Det virker som om tante Sjokket lever sammen med disse folkene. Hun er full av omsorg og veldig, veldig bekymret. Fremtiden ser dyster ut. Særlig for Diana. - Hun er såååå ulykkelig, sier tante Sjokket.  Jeg sitter og tenker på om det kan la seg gjøre å late som om jeg skal på toalettet, mens jeg egentlig går ut i trappeoppgangen for å utløse brannalarmen. Noe må man jo finne på, tenker jeg.

Jeg forstår at folk kan bli opptatt av kjendiser. Jeg har lest Ingvar Ambjørnsen bok om Elling som tapetserte rommet sitt med bilder av Gro Harlem Brundtland. Her kan man innvende at Elling er en oppdiktet person og dessuten litt spesielt skrudd sammen, sånn mentalt. Til det vil jeg si at i en avis jeg jobbet i på 1980-tallet så var de fleste journalistene så begeistret for Gro at noen på fotoavdelingen fant det nødvendig å henge opp et stort og flott portrett av henne med en bønnematte under og et skilt hvor det sto: "Knel her" .

Siden har årene kommet og gått. Jeg har fått flere barn. En av dem går nå i åttende klasse og har medier som valgfag. Sist uke gikk hun rundt på skolen og intervjuet sine jevnaldrende om "hva skriver du om i bloggen din for tiden". Det viser seg at absolutt alle barna har sin egen blogg. Selvsagt har de det. Det fins knapt en nordmann som nå ikke er sin egen redaktør og som kan ytre seg så sterkt og usensurert som mulig, helst om kjente mennesker som Tone Damli Aaberge, slik at advokat John Christian Elden, kan engasjere seg og få masse oppmerksomhet han også og kanskje gå rettens vei og få fjernet i alle fall en av en million blogger. Jeg mener alle monner drar.

Dette snakker jeg om med advokat Arne på jobben, som da forklarer at i så fall må advokat Elden ta med seg den fornærmede Tone til retten og da kan hun jo bli nødt til å fortelle hva hun oppfatter som rett og galt i omtalen av bruddet med Aksel, og da kan du jo tenke deg hvordan medieinteressen vil bli. Det vil bli dønn umulig å finne en ledig parkeringsplass i sentrum når denne rettssaken pågår.

- Så de smarte kjendisene lar bare være å reagerer på bloggene, da spør jeg.

- Det kan jo ofte være fornuftig. Jeg kan jo vise deg et eksempel, sier Arne.  Søk på "Siv Jensens kjæreste" på nettet, sier han.  Også gjør vi det sammen.

Det er da jeg begynner å gape. Jeg må innrømme at jeg av og til kan se ganske teit ut. Det blir ikke bedre av at jeg sitter med åpen munn. Den første bloggen vi leser er noe av det groveste som tenkes kan. Dette er trolig så grovt at folk ikke vil tro det de leser.  Vi snakker her om et menneske som kan tenkes å bli landets statsminister. Prisen hun må betale er åpenbart en trakassering som i de fleste kulturer på jorden burde ledet til lange fengselsstraffer.

Ved nærmere ettertanke så foretrekker jeg nå tante Sjokket. Jeg gjør det.

Jeg er forelsket

Tellef var 16 år, hadde Downs syndrom og gikk på en spesialskole i Oslo. Hver dag gikk gutten alene hjemmefra langs en nøye avtalt rute for å ta T-banen til skolen. Før eller siden måtte det smelle.

Jeg ble godt kjent med Tellef fordi han var så glad i mat. Duften av en nystekt pizza kunne for eksempel snike seg ned trappen fra leiligheten og kollektivet jeg bodde i. Den ville da treffe Tellef i nesen siden han bodde sammen med sine foreldre i etasjen under. Noen sekunder senere ville Tellef stå i døren med en lykkelig og klar beskjed om hva som var meningen med livet: Pizza.

En del av leieavtalen var at vi skulle pusse opp leiligheten. Min kjæreste på den tiden het Kari og sto og balanserte på tærne på en gardintrapp. Hun malte gammelrosa lister så høyt oppe under taket i stua at det bare var et spørsmål om tid før det ville gå galt.

Dette skjønner Tellef. Han sitter og gomler på et skolebrød som noen hadde glemt på kjøkkenet. Han studerer Karis bevegelser, ser hvordan hun strekker seg stadig lengere utover. Det er jo fryktelig lite effektiv å skulle drive og flytte på gardintrappen hele tiden. Da er det mye greiere å risikere livet.

- Hvordan tror du det blir å dø, da, spør Tellef.

- Jeg vet ikke. Det viktigste er vel at du har hatt et godt liv først, sier Kari.

- Det har jeg, sier Tellef.

- Hvordan da?

- Jeg er forelsket.

- I hvem da?

- I noen som står og maler. Hun maler akkurat nå.

Det skal sies til Karis ære at det slett ikke er lett å skulle stå i full utstrekning, høyt oppe under taket, med malerkost og dårlig balanseevne, og så få en skikkelig latterkule. At hun dessuten klarte å lande uten å velte malerspannet skal hun ha all mulig kredd for.

Nå er dette i for seg en avstikker i historien, for det man egentlig hadde tenkt å fortelle var hvordan Tellef kom seg til skolen. Her er det viktig å opplyse om at Tellef er en meget omfangsrik kar som gikk gjennom verden med en ikke ubetydelig tyngde og dessuten svært store proporsjoner.

Å komme seg til skolen er en reise etter et nøye fastlagt mønster. Tellef krysser gaten på nøyaktig samme sted.  Han stiller seg opp på samme punkt og venter på T-banen. Og når dørene åpner seg går han rett inn og setter seg på sitt faste sete.

En morgen er jeg tilfeldigvis på vei ned til T-banen og ser Tellef gå ruta si. Han venter, som han pleier, på banen, og når dørene åpner seg strener gutten inn. Og bråstopper. For der sitter det en pent dresskledd kar og leser Aftenposten. Mannen aner fred og slett ingen fare. Han vet jo ikke at han sitter på Tellef sitt sete. Men det gjør han altså. Nå er gode råd dyre.

Tellef blir veldig varm i toppen og rød i fjeset. Lurer fælt på hva han skal gjøre. Så brått tar han en tøff beslutning, tar med seg alle sine kilo og setter seg. På fanget til mannen.

Mannen ble litt forbauset. Han ble jo det. Sånn med det samme. Men mannen smilte. Dette var jo ikke noe problem. Det var jo bare å flytte litt på seg. Gi Tellef plass.

Det jeg prøver å si er at jeg blir i veldig godt humør av å tenke på Tellef. Jeg har vel aldri hatt en nabo som var flinkere til å spre god stemning.

Utro - anyone?

Det fins et nettsted hvor folk, som har et sterkt behov for å være utro, kan finne hverandre. Nå har dette nettstedet latt sine brukere kåre hvilke hotell de liker best. Jeg sitter og hører om dette på radio, en fredag ettermiddag, mens bilkøen snegler seg uhyre langsomt av sted.

Jeg begynner å bli gammel nå. Jeg liker stadig bedre å sitte uforanderlig og lytte til den sprukne og klagende lyden av Bob Dylan. Dont think twice, its all right. Det blir også stadig viktigere at appelsinmarmeladen har en litt bitter ettersmak som jeg tar med meg inn i dagene, som blir kortere og kortere. Det har å gjøre med at jeg stadig oftere kryper under dyna, ganske tidlig om kveldene og kjenner på hvor godt det skal bli å sove. Før jeg sovner hender det at jeg tenker på viktige ting. At det virker lenge til våren. At jeg ikke helt vet hvor nøklene til sykkel-låsen er blitt av. At det ikke er sikkert at prostatakjertelen vil gjøre jobben sin i natt. I så fall må jeg sove urolig, må opp å tisse, og kanskje våkne sliten og tenke at dette går ikke lengre. Jeg kan ikke fortsette på denne måten. Jeg må finne på noe nytt snart. Kanskje jeg kan klippe håret kortere, få meg dyrere klær. Jeg trenger nok trangere bukser og nye solbriller og så burde jeg vel kjøpe motorsykkel. Det kunne jo bli spennende.

Jeg spurte en gang for lenge siden, en journalist jeg kjenner, om hva som var det vanskeligste med å være utro. Han tenkte seg godt om: - Det må være å komme hjem til middag nummer to den dagen og måtte late som om man er skikkelig sulten. Sa journalisten, også lo vi litt.

-Hvor ofte har dere sex, da, spurte jeg noen kamerater nylig.  1,3 ganger i uka, med kona, svarte en. Men statistikken er nok litt rusten. Mørketallene er store. Sa min venn.

En annen kar jeg vet om, som er advokat, drev på med to damer samtidig i tillegg til kona. Han holdt på sånn i flere år. Mannen ble stadig dristigere, tok med elskerinna på firmafest og sånt, og da varte det jo ikke lenge før to kolleger som trodde at elskerinna var kona, tok og googlet litt og oppdaget at kona slett ikke var blondine, men brunette, hvis du skjønner hva jeg mener, og ikke bare det, men så for det en faen i disse karene. De sendte avgårde en epost til alle venner og kjente, som også var advokater, og fortalte hva de hadde oppdaget, og slik spredde historien seg med lysets hastighet. Dermed gikk det ikke så mange dagene før mannen måtte flytte fra kona. Det hele ble jo ganske pinlig. Det var ikke måte på forargelse. Folk stønnet og okket og bar seg, og da skulle man kanskje tru at det ville straffe seg i karrieren, men ganske overraskende så viste det seg at det var ingen ende på folk som ville ha fyren som advokat. De ringte hele tida. Og mannen skuffa inn gryn. For kundene tenkte at når han har kapasitet til å lure tre damer på en gang, så må han være ganske god.

Gutta på radioen fortalte at det er Oslo Plaza som er det mest populære hotellet. Nå sitter jeg her og tenker en hel del på at jeg aldri har bodd på Plaza. Jeg tenker på dette og på prostatakjertelen. Jeg gjør det.

"It ain't no use in turning on your light, babe,
I'm on the dark side of the road"

Bob Dylan

Dorthe Skappels våte drøm

Pressen har nylig vært så vennlig å avsløre at utenriksministeren ikke gidder å ta rutefly til Paris, men flyr tur retur for nær 200.000 kroner i privatfly. Dette åpner for en rekke spørsmål. Sjekket pressen for eksempel om det var ekstra gebyr for bagasjen?  

Jeg har selvsagt stor forståelse hvordan det føles å være en enkel utenriksminister Espen Barth Eide og liksom skulle reise helt til utlandet få å gå på stasbesøk. Han kommer jo fra en norsk historie hvor de fleste av oss fløy så sjelden at vi tok på oss penklærne når det skulle skje. Mest berømt for dette var Jørgen Hårek Kosmo som da han var forsvarsminister (1993-97) og den eneste som stilte i lysegul dress på NATO-møte i Brussel, mens alle de store gutta hadde valgt svart eller grått. Dette fikk for øvrig Einar Førde til å bli berømt for å si at Norge ikke kunne ha en minister som så ut som en italiensk lommetyv.

Denne uttalelsen henger nok nøye sammen med at Norge den gang hadde en forsvarsminister med en svært kraftig og imponerende bred bart. Det er noe som vi dessverre har gått helt bort i fra nå.  Og det syns sikkert mange at er litt leit. At man isteden heter Barth får være en slags trøst.

En klassereise, eller klassetur om man vil, i våre dager, starter kanskje med at man står og fomler med registreringskoden og andre puslete ting foran en sliten Norwegian-automat og forsøker å sjekke inn og komme seg opp og frem her i verden. Etterpå kan en så stå og kjenne den svette nærheten til tusener av andre ganske små og svært trivielle personer i køen som snegler seg gjennom sikkerhetskontrollen.

Hvor deilig må det ikke da være å ha kommet til topps i næringskjeden og kunne fly utenom køen slik det sømmer seg en Barth eller Støre.  En åpenbar fordel med dette er for øvrig at det gir gode muligheter for samlere.

Et eksempel er de godt voksne karene med kulemage og rullings som står så ofte de kan og fryser på en plattform under innflygningen til Gardermoen. Disse herrene tar imponerende mange bilder av fly og limer dem inn i album for å ha noe man med stolthet kan vise til slekt og venner.

En slik kar kan du spørre om han vil at Barth Eide skal ta et helt utrolig alminnelig rutefly eller om han ikke heller skal leie noe lite og lekkert, kanskje en champagnefarget Streamliner som han kan svinse direkte elegant til Paris med.  Jeg mener dessuten at det ikke er helt utelukket at det norske folk vil gi full støtte for mer glamour når man tross alt skal representere landet. Noe har vi tross alt lært av Dorthe Skappel og har igjen etter alle årene vi har investert i TV-titting og våte drømmer.  Vårt råd til Barth Eide blir derfor å lytte mer til Frank Sinatra. Han ville trolig sunget det slik:

You're flying high in April, Shot down in May.

But I know I'm gonna change that tune,

When I'm back on top, back on top in June.

(Fritt etter "That's life")

#DorteSkappel #fly #statsråd