hits

februar 2018

Ny norsk sex-rekord

Da vi hadde gravd ut bilen til venstre begynte vi å lure på hva som var i snøhaugen til høyre (Foto: Arne Røed Simonsen)

Det ligger nå tusenvis av biler i en slags gravhauger. Over hele byen. Haugene følger samme skikk som man brukte i vikingtiden. Den gang var det stort sett høvdinger som ble lagt i haug sammen med sine farkoster. I våre dager kan hvem som helst få bilen sin stedt til hvile. Under et fastfrosset helvete. Av is og snø.

I de første dagene var det ikke så farlig. Da var snøen myk som pudder. Det var brukbar stemning på den tiden. Under slike forhold kan det være fristende å ta lett på ting, kanskje utsette å grave frem bilen. Når man først har begynt å utsette ting, la det gli ut kan du si, eller kanskje man har vært bortreist i noen uker, og plutselig er kommer hjem, da ligger bilen der nede i en dyp grop, et slags iskrater, med store mengder hard snø over, og dessuten langs den ene siden, intenst innpakket av ivrige brøytemaskiner i kontinuerlig kommunal tjeneste.

Jeg har alltid vært svak for såkalte skrekk-eksempler. Jeg har derfor fulgt nøye med de siste ukene. Noen hundre tusen hardt prøvede nordmenn har slitt med å finne igjen bilen etter alt snøværet. Og når man først har funnet bilen, begynte slitet med å grave den fram og få den over brøytekantene og ut på gata.

Det er aldri for sent å gi opp. Sette seg foran peisen. Kanskje åpne en flaske rødvin og tenke at det er jo ikke sååå lenge til våren. Allerede om  to, tre måneder vil det trolig være mulig å skimte de første tegn til bedring. Kanskje skimte en flik av en rusten forskjerm eller en bit av taket som begynner å vise seg.

En kollega og jeg diskuterte dette i lunsjen i dag. Min kollega har nemlig en godt voksen mor og bilen hennes har havnet i uløkka, som det het i gamle dager når man hadde lagt seg til på et vis man ikke burde og ikke tenkt på konsekvensene.

Når bilen liksom virker helt frosset fast. Hva gjør man da? Er dekkene hjelpeløst frosset fast i bakken? Det var jo mildvær og snøslaps da bilen ble parkert. Nå er det ti kuldegrader og bilen er ikke til å rikke. Hva gjør man da?

Jeg snakker med min kollega om dette og begynner nå foreslå en masse fantasifulle forslag. Kan man fylle opp ti liters bøtter med varmt vann og helle forsiktig en bøtte rundt hvert hjul. Jeg mener hvis man syns det er lenge å vente på våren. Kanskje dekkene med litt varmt vann tiner nok til at de løsner. Men forslaget høres risikabelt ut, hvis det er sprengkulde. Jeg forslår derfor at fire karer heller hver sin bøtte med varmt vann i en rask aksjon. Jeg har trua på det. Jeg liker tanken på en rask aksjon som kan redde en bil i nød. Min kollega lover å tenke over forslaget.

Etterpå søker jeg litt på nettet. Når jeg søker på "Hvordan dra en bil ut av en snøhaug?" er et av de første treffene artikkelen "Slik får du solgt bilen". Et annet treff er en video av folk som helt på eget initiativ har prøvd å dra bilen løs med slepetau. Problemet med den strategien er at bilen blir stående igjen, mens karene sleper av gårde med deler av støtfanger og forskjerm.

Mens jeg skriver dette kommer jeg til å tenke på petiten "Nå blir nok kona kåt" fra 2013. Det var forrige gang det var veldig mye snø på Østlandet. Da ble samlivsekspert Solveig E. Vennesland sitert i de fleste av landets aviser.

"Hvis du løper ut og måker vekk all snøen, så skal jeg ta tiden på deg". Samlivsekspert Solveig E. Vennesland sa ikke dette. Isteden sa hun at "Menn som måker får mer sex". Solveig E. Vennesland fortalte til avisen Agderposten at kvinner vekkes seksuelt når de ser mannen slite med snøskuffa.

Her er det åpenbart store muligheter karer. Når man kombinere kjente testosteron-bomber som bilen med snømåking kan det bli voldsom effekt. Med all denne snøen og alle disse bilene. En seksuell flodbølge kan skylle over landet. Det kan bli ny norsk rekord. Kjør på karer. 

Hva man kan være villig å gjøre for 100 millioner kroner


William og Kate var nylig på besøk i Norge. Det må da telle litt. Til min fordel. Foto: Zak Hussein (NTB scanpix)

Kjære John Dashwood. Jeg har fått et brev (epost) fra deg i dag der du skriver til meg på svensk (!) at du er britisk advokat og at jeg er arving til ni millioner fem hundre tusen pund, altså nær hundre millioner kroner.

La meg først få si at jeg ble veldig glad over å høre at jeg er satt opp som arving og at begrunnelsen er at jeg har samme etternavn som avdøde. Det er jo svært få Fiksdaler i Norge og ingen i Storbritannia som jeg har hørt om før, og jeg er derfor imponert over at du har blitt advokat for en Fiksdal. Jeg vil gjerne ha kontakt med Fiksdalene i Storbritannia. Kan du formidle kontakt med henblikk på slektstevner og slikt?

Jeg må dog her få advare at det kan bli en del problemer siden alle som heter Fiksdal åpenbart vil få lyst på de hundre millionene og bli misunnelig på at akkurat jeg er valgt ut. Jeg ville derfor satt på pris på om du kan redegjøre litt nærmere om hvorfor akkurat jeg er valgt ut som arving. 
Går du etter utseende? Alder? Kroppslukt? Kondisjon? Kunnskaper om de britiske øyer? Kjærlighet til William og Kate? Resten av kongehuset? Det hadde vært greit å vite hva du krever av meg, for jeg blir noen ganger usikker på meg selv og må ofte skjerpe meg. Min kone klager en del på det. Hun syns for eksempel at jeg ikke kjøper nok nye klær (dyrt), at jeg bare handler på Dressmann og at jeg dessuten slurver en hel del med vedlikeholdet, (huset - ikke kroppen). Jeg håper ikke dette vil irritere deg John, og at du da heller vil velge en mer presentabel Fiksdal enn meg. Ikke gjør det! Du må heller ikke nøle med å ta kontakt og komme med forslag. Jeg har for eksempel fått en elektrisk nesehårtrimmer av min venn Olav som ligger ubrukt i skapet på badet. Nesehårtrimmeren lager en skummel lyd og jeg er redd for å få støt i nesen, men hvis dette kan hjelpe er jeg villig til å strekke meg langt. Hva gjør man ikke for hundre millioner kroner i våre dager. Jeg kan rette og slett være villig til å trimme nesehårene. I alle fall noen av dem. Jeg er villig til å strekke meg langt, som du sikkert skjønner.

Men en ting syns jeg at er litt rart. Hvorfor skal jeg bare få 40 millioner kroner eller 40 prosent, mens du beholder 60 millioner kroner. Ikke for å være frekk, men det syns jeg er litt grådig av deg John. Jeg kan ikke så mye om britisk arverett, men jeg syns nå at det var et litt stivt gebyr. Jeg lurer på om vi kan snakke om saken. Skal vi si 50 -50? Du får halvparten. Hva sier du John? Det er et tilbud fra meg til deg. For at vi skal ordne det praktiske må du sende meg ditt visakortnummer, utløpsdato og pinnkode og annet. Bruker du tofase innlogging John? Jeg håper du gjør det for din sikkerhet skyld. Jeg vil også satt på pris på at du sender meg et bilde av deg selv. Jeg liker å knytte bånd til folk og er veldig opptatt av fisk. Hvis du googler meg vil du finne utrolig mange bilder av meg sammen med fisk. Jeg håper du kan sende meg et bilde av deg selv med en fisk John. Den må gjerne være sløyd og våt. Hvis du velger å posere med fisken i bar overkropp, så syns jeg ikke det gjør noe, men du får gjøre som du vil John. Ser frem til å mota bilde og kontonummeret ditt. Før dette er på plass kan jeg dessverre ikke foreta meg noe fra min kant. Jeg planlegger å lage en nettside der jeg legger ut bilder av folk jeg liker og et bilde av deg med en fisk, naken eller ikke, kan bli veldig fin på denne siden. Ser frem til å høre fra deg John. Han en fin dag.

Viser til ditt brev (epost) av 20.februar 2018: 
Jag heter John Dashwood; Jag är advokat från Storbritannien. Jag kontaktar dig på grund av min döda klient. Min klient dog utan en överlevande familjemedlem. Men han lämnade summan av Nio miljoner, femhundra tusen brittiska pund i en bank. Jag vill nominera dig som sin arvinge, eftersom du har samma efternamn som min klient, du kommer att få fyrtio procent av de totala pengarna. Detta är lagligt och säkert, kom till mig för bättre förklaring och mer detaljer. Vänliga hälsningar, John Dashwood.

I mitt neste liv skal jeg bli mexicaner

Denne petiten er skrevet av min gode venn Haakon Seeberg

«I mitt neste liv skal jeg bli meksikaner for da kan jeg delta i OL» tenkte jeg i morges da jeg så German Madrazo gå over mål som sistemann på dagens 15-kilometer i OL. Han stavret seg over mål på sitt ubehjelpelige vis og ble på rørende vis tatt imot av dagens olympiske mester. Jeg som for tiden kun tar av meg skiene når jeg skifter underbukser, kunne smile litt i skjegget og tenke at dette kunne vært meg på en middels god dag. For liksom å få bekreftet at jeg kunne vært meksikansk langrennsstjerne la jeg i vei på min faste 12-kilometer i Nordmarka og gikk hva remmer og tøy kunne holde. Da jeg gikk over mål ved Sognsvann og så døden i hvitøyet mens jeg hostet opp mesteparten av lungene, kunne jeg konstatere at gjennomsnittsfarten ble så vidt over 10 km pr time, ikke verst. Min nye helt German Madrazo gikk sine 15 km på under en time og hadde slått meg med 20 minutter på min «blodtur», eller omtrent det samme differansen han selv hadde til dagens olympiske mester. Jeg tror at jeg i mitt neste liv har større sjanser på Irans damelag. Vel å merke på en god dag.

God helg folkens 😊

 

Ski er som sex, en fil for alle

- Det er ikke er lov å gå til fots i preparerte skiløyper, sier juristen Marianne Jøranlid Reusch til NRK.

Marianne Jøranlid Reusch driver nettstedet allemannsretten.no og understreker at allemannsretten i Norge gir alle lov til å ferdes og oppholde seg så mye de lyster i utmarka. Men allemannsretten gjelder ikke i preparerte skiløyper, i følge juristen. Hun er veldig tydelig på det.

Jeg kommer trekkende med denne saken nå fordi det de de siste ukene har rast en heftig og følelsesladet debatt over det ganske land. Debatten dreier seg om hvem som skal få lov til å bruke skiløypene. På Sunnmøre reagerte for eksempel turfolk med sinne da de oppdaget skilt som varslet at de var uønsket i løypene. Forbudskilt i skisporet. Uhørt!

-Å gå i skisporet blir som å kjøre motocross på en golfbane. Du blir ikke populær av det, sier Mads Slinning Larsen til NRK. Mannen er løypebas på møre og burde vite hva han snakker om. Men Norge hadde ikke vært Norge hvis det ikke var like mange meninger som det er folk. Løypebas i Stryn, Arvid Hatledal er et vennlig og fredelig menneske og sier det slik:

"Eg kan ikkje sitje og sjå på at folk vert jaga ut av løypene".

Hatledal har derfor laget en egen fil for fotgjenger. Han deler skitraseen i tre: En for skøyting, en for klassisk ski og en for fotgjengere. Det blir litt som med sex dette. Det er en fil for alle.

Problemet i skogen er stemningen. Det kommer kanskje susende en topptrimmet, velsmurt og mager kar i velbrukt markdress fra Idrættslaget Heming. Han har trolig veid sin mat og sine øyeblikk. Med pulsmåler. Nå kommer han og er i sitt livs beste form. Alderen tatt i betraktning. Mannen har slim frosset kledelig i barten, og en kondisjon som ikke kan kjøpes for dyrt. Ingen antydning til is i rubben. Dette er en mann som aldri var i tvil om hvor han var da Brå brakk staven. Han kommer nå med flere hundre år gammel verdighet, bygget stavtak for stavtak siden siste istid, fra Fridtjof Nansen og Roald Amundsen til Marit Bjørgen. Og hva møter så vår mann i skogen? Hva møter han? Jo, en halvslapp fotgjenger med kulemage og sigg i kjeften. En trist liten skapning som ikke en gang har giddet å kjøpe seg smørefrie ski med feller. Det er jo helt utrolig. Slikt kan gjøre noe med stemningen. I Norge. Det kan jo det.

Kjærligheten kan dø i en sofa


Min venn Pål er veldig engstelig for ting som klør. Sofaen, for eksempel. Klør den?

Da Pål og Lena skulle flytte sammen måtte de jo bare kjøpe helt nye møbler. Det er jo klart. Det blir jo ikke fart på kjærligheten sånn helt uten hjelpemidler. Pål og Lena la ut på en slags turne. Fra den ene butikken til den neste. De jaktet på en såkalt buesofa.

Sofaen skulle helst bestå av noe mykt og godt. Dette var hevet over tvil. Man må kunne sitte eller aller helst ligge i en sofa, uten at den klør. Det er mye her i verden som ser bra ut på utsiden. Men så setter du deg, og blir SKUFFA.

Det er ikke sånn her i verden at du plutselig en dag blir skeptisk. Nei, en god gammeldags skepsis, den tar det år å bygge opp. Det begynner kanskje med at mor har kjøpt noe ekkelt stikkende noe og tvunget det på deg som barn. Det kan være et helvete av en genser. Eller kanskje et ekkelt skjerf. Det kan være klær i alle varianter. Ting man blir tvunget til å gå med. Livet er nådeløst. Det vet alle som har klart å vokse opp.

Pål og Lena står i en eksklusiv møbelforretning i Oslo. Lena har funnet sofaen. Jeg tror det var selveste drømmesofaen. Det var ikke noe å diskutere. Denne sofaen måtte de bare ha. Pål var egentlig bare tatt med. Pål var bare en teknisk formalitet. I det avgjørende øyeblikk. Pål var tatt med for å si JA. Men nå skjedde noe som sikkert vil ryste selv erfarne sofakjøpere.

Lena oppdager plutselig at Pål har tatt av seg på overkroppen. Pål har satt seg godt til rette i sofaen. Som den naturligste ting i verden sitter han der, midt i den dyre butikken. Midt på dagen. I godt lys. I landets hovedstad. Med mange mennesker til stede. Det er ikke til å ta feil av. Det sitter en halvnaken mann i sofaen. Og dette er en mann som Lena vurderer å gifte seg med. Kan dette gå bra?

-Den klør, sier Pål bestemt. Han regner saken som avgjort. Å kjøpe denne sofaen, kommer bare ikke på tale, uansett hvor fin og fjong den er. Slik er det bare. Du må vite hva et ultimatum er når du ser et.

Jeg kom til å tenke på Pål og Lena i dag da jeg fikk høre om en godt voksen dame på jobbjakt. Hun fikk hjelp av en arbeid og inkluderingsbedrift. De sendte henne på jobbintervju. Det gjaldt en kontorjobb på et verksted som lakkerte biler.

Damen var litt engstelig for at hun ikke skulle få jobben. Hun hadde aldri jobbet med noe som hadde med biler å gjøre. Hun kunne absolutt ingen ting om biler. Derfor ble damen usikker.

Nå er det nå en gang slik her i verden at arbeidsgivere er mennesker de også. Arbeidsgivere kan finne på å være opptatt av de rareste ting. Det behøver ikke å være en sofa som klør. Det kan være noe helt annet. Det må du bare være klar over. Når du søker jobb.

Da damen kom på jobbintervju var det en ting som var mye viktigere enn alt annet. Man kom veldig fort frem til følgende spørsmål:

-Er det greit for deg å dele kontor med to rottweilere?

(Rottweilere er, i parentes bemerker, et en tysk hunderase som ser litt skummel ut, ofte brukt som kjæledyr for nazister eller gangstere på film).

Nå var det bare en ting å gjøre. Og damen gjorde det. Hun bestemte seg straks for å elske to rottweilere. Og jobben, den fikk hun.

Menn tror at de får mer sex hvis de kjøper dyre ting til seg selv

Driving a car
Licensed from: cookelma / yayimages.com

Hvis du gifter deg med en fullrigger, bli da ikke forbauset om hun kommer for fulle seil. Menn på sin side tror at de får mer sex hvis de kjøper dyre ting til seg selv. Heng med.

Jeg står i en lang polkø på Skøyen i Oslo. Det er fredag ettermiddag. Jeg skal bare ha to flasker vin. Jeg venter tålmodig på at det skal bli min tur. Foran meg står en kvinne som jeg uten å nøle vil kalle en fullrigger. Hun er tungt behengt med smykker og parfyme, har høyt hår, voldsom pels, fremskutt hake, grundig makeup, og den lett nasale, selvfølgelige vestkantstemmen, samt en holdning som ikke later noe tilbake at ønske hva gjelder status og fremdrift, med mindre du står midt i fartsretningen og ikke ønsker å bli kjørt rett ned.

- Det blir 10.800 kroner, hører jeg mannen i kassa si til damen.

Hæ! Ti tusen åtte hundre kroner. Er det mulig? Jeg blir stående å gape. Jeg har aldri sett noen kjøpe så mye polvarer før. Dette er åpenbart en fullrigger i medvind. Jeg er imponert. Damen får hjelp til å bære godsakene ut i en ventende bil. De må gå flere vendinger for å få med seg alt.

Nå blir det min tur. Det er fort gjort
- Det blir 250 kroner. Trenger du pose?
- Nei, takk. Jeg tar flaskene rett i sekken.
- God helg.
- Ja, god helg.

Utenfor polet hiver jeg sekken på ryggen og setter meg på sykkelen. Jeg nikker til fullriggeren. Vi er i strålende humør begge to. Det er ukas beste dag. Det er fredag. Vi lever i et land hvor det er fest nok til alle. Noen får litt større porsjoner enn andre, sant nok, men likevel. Det er gode tider nå.

Mens jeg sykler hjemover begynner jeg å lure på hvor mye damer egentlig shopper for. Jeg bestemmer meg for bedrive litt superenkel forskning, eller søke på Google som det også heter.

Slik kommer jeg frem til en artikkel som avslører at det er 300.000 dansker som er sykelig opptatt av å shoppe. Jeg finner også en opplysning om at fordi menneskeheten for en tid tilbake levde av å jakte, samt sanke mat i naturen, liker damer nå å lete etter ting i butikker, mens menn kjøper ting de tror skal bidra til å gi dem sex.

Det viser seg at menn tror at de får mer sex hvis de kjøper slike ting som luksuriøse klokker, siste skrik i mobiltelefoner og fine biler, i følge forsker Daniel Kruger ved University of Michigan. Kruger undersøkte menn mellom 18 og 45 år og fant at graden av økonomisk forbruk var direkte relatert til forventninger om antall seksualpartnere, går det frem av nettstedet forskning.no.

En annen og nyere undersøkelse viser at 55,3 prosent av norske kvinner har opplevd ulovlige seksuelt krenkende handlinger. De ble ikke spurt om hva de syns om mannens klokke, mobil eller bil.