hits

februar 2015

Et samstemt brøl over hele flyplassen

Førsteinntrykket betyr mye. Det er jo noe alle vet. Derfor er det litt rart å komme til Stavanger med fly.

Det er torsdag ettermiddag og dårlig stemning i Stavanger. Regnet høljer ned. Kraftig vind. Skikkelig surt vær.

Jeg tenker at under slike forhold bør man gjøre det man kan for å holde humøret oppe. Man bør slå an en optimistisk tone. Helt fra starten av. Men slik syns jeg slett ikke at det er i Stavanger. Jeg går ned flytrappa og blir ledet inn og gjennom en lang gang. Og der henger det en diger plakat som ønsker meg velkommen.

På plakaten kan vi se en fyr som åpenbart har lyst til å ta livet av seg selv. Han ser ensom ut, lit lut i ryggen. Mannen står helt ytterst på kanten av et stup. Det ser ut som om han når som helst kan finne på å hoppe. Det er ingen tegn til sikkerhetsgjerder eller ting som hindrer mannen i å ta livet av seg. Her tar de åpenbart lett på spørsmål om liv eller død.

Fredag er jeg ferdig med det jeg har å gjøre i Stavanger og skal fly hjem. Nå er stemningen mye bedre. Sol og lettskyet vær. Det er herrestafett under VM på ski i Falun. Intens spenning. Jeg merker dette allerede i hotellobbyen. Ingen ting skjer. Alle sitter og nistirrer på store TV-skjermer. Og på flybussen ut til Sola er det eneste som betyr noe de hese kommentarene som renner stadig mer intenst ut av radioen.

Også på flyplassen er stemningen ladet. Klokken er 15.00. Flyplassen er nærmest lammet. Folket flokker seg rundt TV-skjermene. Petter Northug ligger som nummer tre. Det er siste etappe. Han ligger slik så lenge at mange begynner å bli nervøse. Det nærmer seg oppløpet. Nå er det dørgende stille på Sola flyplass.

Så kommer rykket. Den sinnsyke spurten. Petter Northug krysser mållinjen. Vinner med klar margin. Det stiger et samstemt brøl over hele flyplassen. Det er lyden av Norge. Lyden av triumf. Alle som har en svenske i nærheten slår vedkommende på ryggen. Det er bare smil å se over alt. Alle begynner nå å haste videre. Til fly som venter.

Når jeg tenker etter er sisteinntrykket det viktigste. Takk for besøket.


#HoppeEllerIkke

Er det nå hun skal dø?


Pål elsker sin hund. Jeg tror han er like glad i Tøsse som om hun var et menneske. Desto mer grusomt ble det å oppleve turen på Kalvøya utenfor Sandvika sist uke.


Tøsse er en Golden Retriever. Sist omtalt i petiten "Sex, utroskap og evnen til å fange en fisk med munnen". Man kunne her vise bilde av Tøsse som hadde svømt ut og fanget en sjøørret på 2,5 kilo med munnen. Personlig har jeg brukt mange år av mitt liv og store beløp på å prøve å fange en sjøørret på 2,5 kilo uten å komme i nærheten en gang, men det har i og for seg ikke noe med denne historien å gjøre.

Kalvøya ligger ved utløpet av Sandvikselva og isen legger seg som regel rundt hele øya. Å gå tur på isen er det noen tusen mennesker som kan finne på å gjøre. Hvis det for eksempel er søndag, pent vær og fine forhold.

For øyeblikket er ikke "fine forhold" ord jeg ville brukt om isen utenfor Sandvika. Ord som "livsfarlig" eller "den sikre død" er mer nærliggende.

En ting man bør vite om min venn Pål er at han aldri tar sjanser. Ikke på noe som helst. Aldri. Påls behov for trygghet er stort som et hus. Pål eksperimenterer ikke. Han gjør nøyaktig det han vet fungerer og som han liker at fungerer. Pål ville ikke drømt om å gå ut på isen slik den er nå. Ikke i sin villeste fantasi.

Når Tøsse og Pål går tur sammen er det en del av avtalen at Tøsse kan vimse litt frem og tilbake. Hun kan ta avstikkere for så å komme tilbake til sin eier. Det er et opplegg som pleier å fungere greit. Men ikke denne gangen.

Pål har gått over broa til Kalvøya og fulgt stien som går rundt øya. Plutselig hører han en dame som roper.

- Bikkja di gikk gjennom isen.

20 meter fra land ligger Tøsse og svømmer for livet i ei råk. Det er flere meter dypt. Pål løper, skriker til damen at hun må finne en lang stokk eller noe annet han kan hjelpe seg med. Pål går nølende ut på den tynne flaten. Han flytter bena med livet som innsats. Isen kan når som helst briste. Fem meter fra Tøsse kjenner han at isen beveger seg, at her går det en grense.

-Om noen minutter kan det være over. Da klarer hun ikke å svømme lenger og drukner, tenker Pål. Febrilsk prøver han å komme på noe smart å gjøre. - Kanskje det kan fungere å legge seg på magen, prøve å skli ut og dra hunden opp med en hånd? Nei, det er for farlig.

Tøsse svømmer iherdig. Bena går som trommestikker.

Nå får Pål en ide. Det er en latterlig ide. Sjansen for å lykkes er mikroskopisk. Men det er den eneste ideen han har.

Pål har med seg et flexibånd. Det består av en trommel og mange meter med snor. Pål holder i snora og kaster trommelen ut til hunden.

- Ta den Tøsse, roper Pål. Ta den!

Pål håper at bikkja skal bite seg fast. Tøsse skjønner ikke opplegget. Hun viser ingen tegn til å bite tak.

Nå er Pål redd. Skikkelig redd. Det er ikke flere ting han kan prøve. Da skjer det utrolige. Tøsse har klart å snurre snora rundt den ene foten. Pål kjenner at hun sitter fast og begynner og dra. Han haler forsiktig, forsiktig. Og som et mirakel klarer hunden og få tak i iskanten og komme seg opp.

Lettelsen er ubeskrivelig. Den skyller gjennom kroppen. Sterkt og heftig. Pål og Tøsse kommer seg inn på trygg grunn. Kalvøya er igjen blitt en idyll. Det er sol. Det er glede. Man har fått livet i gave. Pål står slik og takker sin skaper for at det gikk godt. Puster lettet ut.

Hva er Tøsses reaksjon?

Hun vil gjerne ut igjen å bade mere.

 

Tøsse i sin helt alminnelige glede (Foto: LU)

#hund
 

 

Jeg ble veldig paff. Jeg innrømmer det.



Jeg ble veldig paff. Jeg innrømmer det.


I mørket og regnet ser jeg ambulansen som kommer kjørende ganske fort på Bærumsveien. Jeg stusser over at den kjører uten sirener. Det er bare de blinkende blå lysene som forteller at dette er en utrykning og at det kanskje står om livet.

Det er onsdag kveld i forrige uke. Klokken er litt over åtte. Jeg kjører den samme ruta som jeg gjør nesten hver kveld. Det pleier ikke å skje noen verdens ting langs denne ruta. Men nå kommer det en ambulanse. Hastigheten er ganske høy. Jeg blir veldig alvorlig når jeg ser en ambulanse. Jeg vil gjerne være til nytte. Bremse opp. Slippe ambulansen frem. Gjøre de riktige tingene. Være en fin fyr.

Noen sekunder senere kjører jeg forbi Gjettum. Jeg er den første som kjører her etter at ambulansen kom. Det er bare meg og bilen min og mørket og regnet. Da ser jeg en liten personbil, en golf, som har kjørt av veien. Bilen står ute i grøfta i en skrå, litt ekkel vinkel.

Bak rattet sitter en dame. Hun ble vist skremt av ambulansen som kom motsatt vei. Slik havnet hun i grøfta. Jeg kjører litt forbi, stopper, setter på nødblinken og går bort til damen.

Nå må jeg her og nå få lov til å innrømme at jeg er en veldig upraktisk mann. Skal jeg være ærlig så tror jeg ikke at kan jeg være til særlig nytte. Det er sant. MEN DET KAN JO IKKE DENNE DAMEN VITE.

Nå går jeg bort og har tenkt og spørre om hun har slått hodet sitt, fått nakkesleng og om hun vet nummeret til en redningsbil som kan komme å hale henne opp av grøfta igjen. Men når jeg kommer bort skjer det noe veldig rart.

Damen er i ferd med å åpne døra for å komme ut. Men så får hun se meg og lukker døra fort igjen og låser. Det virker som hun er redd for denne fremmede mannen som står der ute. Kanskje han bare LATER SOM OM HAN VIL HJELPE.

Damen trykker på en knapp så vinduet åpner noen få centimeter. Hun snakker til meg gjennom den smale sprekken. Jeg sier det der jeg hadde tenkt og si om hodeskader og nakkesleng og kranbil. Hun svarer nei og nei og ja på de rette stedene. Også ser hun bare på meg.

Nå kommer jeg ikke på noe mere å si. Jeg bare trekker meg litt tilbake. Begynner å gå min vei. Jeg merker at damen trekker et lettelsens sukk. At hun nå regner faren som over.

Langs veien hjem ligger vinteren grøftelangs i slappe, skitne fonder. Helt ubrukelig. Den også.

Å bli dratt i rumpa på Gardermoen


Henrik står og venter på bagasjen ved rullebåndet på Gardermoen. Gutten tar et skritt frem og krysser en rød stripe på gulvet. Da bryter helvete løs.


Det er ganske mange muligheter for å velge feil i Norge. Henrik har for eksempel kjøpt en meget alminnelig svart koffert. Nå høres jo ikke det så farlig ut, men av og til kan det være en utfordring å ha en koffert som er prikk lik alle andre kofferter. Henrik står og myser etter kofferten sin. For å se bedre krysser han den røde streken på gulvet. Gutten står litt fremoverbøyd. Han står slik i omtrent et minutt.

En godt voksen mann med store overarmer og store hender står rett bak Henrik. Mannen hugger tak i buksa til Henrik og røsker til så han blir dratt hardt bakover.

- Dø, veit du ikke at det er forbudt å stå på innsida av streken eller?

Henrik kjenner nå at adrenalinet begynner å koke i kroppen. Et farlig øyeblikk vurderer han å klappe til fyren. Men isteden besinner han seg og drar hjem.

La oss nå tenke oss at det var du som sto der og kjente at en kar med store hender kleppa tak i rumpa di og røska til. Hva ville du da si? Jeg mener at det det kan være vanskelig å komme på noe i farten.

Det kan derfor være lurt å ha tenkt ut noen replikker på forhånd. Slik at du er klar, hvis det er du som står der ved bagasjebåndet og opplever at noen legger hånd på deg. Jeg har funnet frem til to varianter av hva du kan si til fyren.

Alternativ 1
- Unnskyld, men har du politimyndighet?
- Nei
- Ja, da må jeg innrømme at det du sier bare har teoretisk interesse. Ha en fortsatt fin dag.

Et problem med alternativ 1, er at mannen ikke forstår utrykk som "Teoretisk interesse" og "Ha en fin dag". Jeg har derfor klekket ut en enklere variant:

Alternativ 2
- Si meg hvor mange ganger søkte du på opptak til politiskolen før du måtte gi opp?

Det er ikke lett å vite hvilke av disse alternativene som fungerer best. Jeg håper nå at leserne kan delta i en undersøkelse i stor skala og teste ut alternativene i forskjellige situasjoner. Ikke nøl med å gi tilbakemelding om hvordan det har gått. Lykke til.

Er du over snittet interessert i sex?


Før i tida, når en mann eller dame ble skilt, så tok de gjerne kjønnsorganene sine med seg på byen for å sitte der å drikke øl og kjenne at alt håp om et verdig liv rant sakte, men sikkert ut i vasken.


I dag renner dette håpet mye fortere ut i vasken. Man har nemlig effektivisert nederlagene i et voldsomt tempo. Mens man før fikk seg en smell, for eksempel hver lørdag, på et utested i Oslo som het Smuget eller lignende, kan man i våre dager få seg en på tryne hver eneste kveld, gjerne også midt på blanke formiddagen, og helst når det passer som dårligst.

Jeg sitter i et selskap og lytter til Tina, som er en veldig pen, enslig dame som lenge har ønsket å effektivisere kjærligheten. Tina er aktiv på datingsiden Sukker, slik over en  halv million nordmenn har vært før henne.

Her reduseres kjærligheten til et slags pussig jobbintervju.

- Bor du i nærheten?
- Tja.
- Er du slank og veltrent?
- Ja.
- Er du over gjennomsnittlig interessert i sex?
- Nei.
- Kan du komme over til sofakroken og et glass vin i ettermiddag?
- Nei, takk.

Mange av dem som søker lykken på Sukker gjør det med navn og bilde. Tina flørter med en fyr med et rundt ansikt. Han er litt morsom i starten, men etter en stund viser det seg at han blir stadig mindre morsom, og han er dessuten ganske masete, og selv om Tina for lengst har sluttet å svare så fortsetter han å sende meldinger.

Nå begynner det å klø på ryggen. Mannen med det runde ansiktet er ikke til å bli kvitt.

En av disse dagene står Tina i en Rema-butikk hvor hun handler ofte. Det er bare to kasser i butikken og lite trafikk. Tina har en full handkurv og nærmer seg kassen da hun oppdager at der sitter mannen med det runde ansiktet. Han har åpenbart ikke gjenkjent henne. Ikke ennå.

Tina blir nå fryktelig opptatt av å se gjennom ukeblader og slikt som står i et stativ ikke langt fra kassen. Noe må hun jo ha å gjøre, mens hun venter på at det skal komme noen å sette seg i den andre kassen slik at hun kan få betalt og flykte fra stedet.

- Men det gikk bra, spør jeg. Du kom fra det i god behold?
- Ja, jeg gjorde jo det. Men dette er min favorittbutikk.
- Og nå kan du ikke handle der mer?
- Jeg vet ikke.
- Med mindre du går forbi og speider om kysten er klar før du går inn i butikken?
- Det er nok det jeg kommer til å gjøre, fremover. Speide.

Jeg bruker elven til å jakte på min sjel


Det renner elver gjennom min historie. Vestre Jakobselv, Innerdalen, Gaula. Jeg kan når som helst lukke øynene og fremkalle lyden, lukten og følelsene. Som elven gir.


Det er en gave å bli født slik til at det renner en elv i nærheten. Noe av det første jeg husker er Vestre Jakobselv litt vest for Vadsø i Finnmark. Vi hadde hytte der. En bedre start på livet kan man ikke få.

Så gikk jeg ned til hølen med en stang i neven. Jeg var seks år gammel. Min far og bestefar satt akkurat passe langt unna til at jeg måtte klare meg selv. Jeg hadde en ni fot lang splitkeinstang, gylden i lakken og med et grønt flytesnøre som gjorde at jeg kunne la strømmen føre fortommen mot en stor stein der ørreten sto og ventet. På det avgjørende øyeblikket.

Det tar bare noen sekunder å føle hvordan resten av livet kommer til å bli. Hugget kom brått. Jeg rykket til og slengte fisken så langt opp på land at jeg var nær ved å ikke finne den igjen mellom lyng og gress og steiner og alt annet som sommeren lar ligge å slenge ved siden av en elv.

Så tok jeg fisken og løp til begeistringen og anerkjennelsen som ventet. Jeg kan ennå huske blikket min bestefar gav meg. Glimtet av glede i øynene, som gikk i arv.

Mange ganger senere skulle jeg bestemme hvem jeg skulle bli. Det er mange skoler i livet. Det er bøker. Det er knyttnever. Neseblod. Forelskelser. Kjærlighetssorg. Triumfer og nederlag. Det er grenseløse muligheter. Til å gå seg vill.

Det er her tryggheten ligger. Uansett hvor fortvilet øyeblikket føles, er det aldri langt til neste fisketur. Jeg behøver bare gå til elven i tankene. Det er veien til sommeren. En reise mot eventyret. Det første kastet som lander mykt. Et sted der fremme.

De 10 verste meningene i Norge


Når Torbjørn Røe Isaksen ikke er opptatt med å være statsråd så skriver han  i Morgenbladet. Sist fredag kåret han de ti minst politisk korrekte meningene man kan ha i Norge.


Jeg sitter og diskuterer denne fy-listen med Emil og vi blir enige om at han skal filme meg i smug. Vi skal gå på en fest sammen også skal jeg hevde så mange av disse meningen som mulig. Emil vil filme med mobilen sin.

Siden både Emil og jeg er litt makelig anlagt har vi beholdt statsrådens rangering og begynt på bunn, altså med nummer 10 og jobbet oss oppover. Vi har også jobbet med budskapet. Jeg er dermed klar for å mene følgende:

10) Jeg er skikkelig i mot tigging, men bare hvis det er utlendinger som tigger.
09) Grådighet er alltid bra for Norge. Flere burde ligne på Gordon Gekko i filmen Wall Street.
08) All kultur er like mye verdt. Vi må forstå at også IS har noe fint ved seg.
07) Drit i kortreist mat. Jeg elsker biffer som har reist langt, gjerne fra Argentina.
06) Å være politisk korrekt stinker. Alle kan i et svakt øyeblikk innrømme at pizza grandiose er godt.
05) Vi er født med store kjønnsforskjeller. Derfor bør mor være mer hjemme.
04) Ikke si et vondt ord om olje- og gassindustrien.
03) Fjern kvinners rett til fri abort.
02) Vi trenger radikal desentralisering. Flytt Universitetet i Oslo til Karasjok og Nationaltheatret til Molde.
01) Kristen tro er greit så lenge Gud vil ha et forsterket klimaforlik, høy bistand og en avslappet folkekirke.

Emil mener jeg bør ha på meg noe sikkerhetsutstyr under eksperimentet. Jeg tar derfor på meg en tøff mine på neste fest.

-Se, en ørn!


Jeg har aldri vært så redd. Det var den sikre død. Vi var på vei opp det trange juvet da ulykken skjedde
.

En sensommer i Todalen på Nordmøre. Jeg er 18 år gammel og går på den smale stien sammen med Stein, Nanna og Niels. Vi skal inn til et spennende fiskevann og ha det fint. Så langt kommer vi aldri.

Jeg går først og bærer sekken. Bak meg går Nanna og Stein, og til sist Niels. Vi er i Trollheimen nasjonalpark, berømt for fjell som stikker sylskarpt til himmels, og som kan åpne seg i en avgrunn. Stien går i slynger, på kanten av juvet. Fra fossen innerst driver det vått gjennom luften. Stien er fylt av røtter. De er sleipe og lumske.

Vi bytter på å bære. Jeg skal bare snu meg og gi Stein sekken. Vi har Nanna mellom oss. Jeg strekker ut hånden. Prøver å gi Stein sekken. Han strekker seg han også, ser ikke hvor han setter foten.

Taket glipper. Sekken raser utfor stupet. Og i brøkdelen av et sekund senere ser jeg kroppen til Stein som følger etter. Utfor stupet. Det er minst 20 meter rett ned. Det er den sikre død.

Skrekken står i ansiktene.

- Løp etter hjelp. Løp som faen, sier jeg.
 Nanna og Niels bråsnur og begynner å løpe.

Jeg løper jeg også, ned langs stien og finner en skråning av grus og stein hvor det går an å ta seg ned til bunnen av kløfta. Jeg mer sklir enn går ned bratta. Jeg følger elva oppover til stedet hvor Stein må ha landet. Jeg kjenner angsten for synet som venter.

Han ligger i en forvridd stilling. Begge bena og den ene armen er brukket. Knær er ødelagt. Brystet ser ikke bra ut. Han blør stygt fra et kutt i hodet. Men gutten lever.

Fallet ble dempet av bjørketrærne som strekker grenene ut fra fjellsiden. Det er nesten ikke til å tru. Stein er i ørska, men vi kan snakke sammen. Jeg bruker skjorta mi til å knytte rundt kuttet i hodet. Sekken har landet like ved. Jeg tar det vi har av gensere og pakker rundt ham. Jeg kjenner lukten av solbærtoddy fra en knust termos. Jeg heller opp en kopp og gir Stein litt.

- Det kan være store indre skader. Han kan likevel være døende, tenker jeg.

Jeg kjenner at gufset fra fossen innerst i juvet sender kulde ned til oss. Det er ikke lett å holde praten i gang. Tiden går veldig sakte. Stein ligger og ser opp i luften. Plutselig sier han:

- Se, en ørn!

Jeg ser opp. Kongeørna henger over oss. Majestetisk.

Jeg har aldri sett en ørn før. Det har ikke Stein heller. Vi blir spontant begeistret. "Fy flate, så kult. En ørn". Kjeften går. Vi prater. Stein kvikner litt til. Dette kan komme til å gå bra.

Etter en drøy time ser jeg en ung gutt som jeg kjenner. Han vet ikke hvor fallstedet er så han bruker elva som vei, er mer ute i vannet enn langs bredden. Han får se meg, vinker og klatrer opp. Gutten sier ingen ting, bare rekker meg en øks og begynner selv å hugge trær. Vi må bli synlige fra lufta.

Etter to timer kommer en klatregruppe fra Røde Kors. De har lege med. Han konkluderer raskt at det er for farlig å flytte Stein på en annen måte enn med helikopter.

Det er et Sea King-helikopter som kommer. Det er gigantisk der det henger like over hodene våre og fyller det meste av juvet. Rotorene er bare noen meter fra fjellveggen når en hjelpemann firer seg ned i en vaier. Han har med en båre. Det hele tar bare noen minutter. Så blir Stein heist opp og flydd til sykehuset i Kristiansund. Her skal han bli liggende i lang tid. Men gutten kommer fra det uten varige men.

Jeg går sakte tilbake til leirplassen. Skjorta, som Stein hadde rundt hodet, vasker jeg i bekken. Blodet løser seg opp og blir borte. Jeg treffer Niels og Nanna. Vi er roligere nå. Det har gått bra. Sommerkvelden ligger som en fredfylt stund i Todalen. Vi snakker om livet som skal leves. Det er 35 år siden nå. Jeg glemmer det aldri.

Å bli griserik og berømt


- Du får ikke noen til å bli rørlegger ved å vise bilder av ungdom som står og skrur på et rør.

- Hva skal vi gjøre da? 
- Ta bilder av meg, porschen min og eneboligen på Nordstrand. Den er fet. Og hvis ikke det hjelper så ta bilder av seilbåten min.

Jeg står slik og snakker med en kar som driver et rørleggerfirma i Oslo. Han er blitt griserik. Det bør man slett ikke legge skjul på. Jeg mener rett og slett at det ikke er noe galt med å ha lyst til å bli griserik.

La meg nå fortelle at det er 60.000 tiendeklassinger som i disse dager driver og lurer fælt. De lurer på hva de skal bli. Hvordan livet skal bli. Hva de skal velge. Det er ikke lett.

Når det ikke er lett å velge, hva velger du da? Bli som mor eller far? Det tror jeg mange gjør. Hvis mor er lege og far er advokat eller noe, så får man liksom høre det: "Bli som oss". De behøver ikke si det en gang. Du bare velger, helt automatisk.

Nå behøver ikke det å være så galt. Men det kan jo også tenkes at du ikke har lyst til å bruke mange år på fryktelig mye teori og ta mange tunge eksamener. Jeg mener at det fins mange bra alternativer. Det fins for eksempel hele 165 yrkesfag å velge i. Du kan for eksempel bli romteknolog, visste du det? Blomsterdekoratør, greenkeeper til golfbanen, kuldemontør, bunadtilvirker, automatikerlærling - you name it!

Det har seg for øvrig slik at jeg bor i et hus på Høvik. For noen år siden skulle vi pusse opp badet. Da oppdaget jeg at han som laget badet vårt tjente 40.000 kroner uka. Han jobbet ganske mye. Men likevel. Mannen tjente fire ganger så mye som meg. (Og jeg har gått 7 år på universitet og tatt en master).

En gang jobbet jeg som lærervikar på Torstad ungdomsskole i Asker. Der hadde jeg en kollega som het Tom. Tom og jeg hadde vært en tur på byen og drukket øl. På vei hjem traff vi en gammel kompis av Tom som drev et snekkerfirma. Vi ble sittende og prate litt om lønninger og studielån og slikt. Da oppdaget jeg at jeg måtte jobbe i over 20 år før jeg kunne ta igjen snekkeren i økonomi. For mens jeg studerte og levde på lån så tjente han flere millioner kroner. Dessuten slipper han å leie hjelp hver gang han skal gjøre noe hjemme, slik jeg må.

Før jeg begynte å studere så jobbet jeg på Holmenkollen Park Hotell som kelner. Der ble jeg kjent med Christoffer. Vi jobbet sammen. Jeg har truffet mange folk i mitt liv, men sjelden noen som har glødet slik for det han drev med. En dag kom Christoffer med en kurv ville bringebær som han hadde plukket selv. Han ville bidra til en dessert, skape noe ekstra. En opplevelse du aldri glemmer. Christoffer er sånn. En fantastisk fyr. I dag driver han med vin. Jeg leser om gutten i kjendisblader. Glamourfaktoren kan bli skyhøy for flinke fagfolk.

Orker du en historie til? Jeg gikk en gang i niende klasse på Bjørnegård skole i Bærum. Vi skulle velge hva vi skulle bli. Lærerne spurte hva vi ville. Cecilie og Inger ville bli leger. Tore og en haug andre gutter skulle gå på BI eller lignende steder og bli økonomer. En etter en rakk vi opp hånda for å si hva vi skulle bli. Til slutt var det bare en igjen.

- Og du da Asbjørn. Hva skal du bli?
- Jeg skal bli skomaker.
- Hæ! Skomaker. Åssen blir du det da?
 Asbjørn forklarte.

Vi satt og gapte. Siden er Asbjørn blitt berømt. Han har vært mye på TV og i andre medier. Han har et verksted i Josefines gate. Du kan jo stikke innom og spørre Asbjørn om det er lurt å velge yrkesfag.

Innen 1. mars må du ha bestemt deg. Hva blir det til? Gå inn på VilBli. Det er nettstedet for deg som skal søke videregående opplæring i skole eller bedrift og vil lære mer om de ulike mulighetene som fins.

Madrass fløy på motorveien



Det er en helt alminnelig lørdag. Med helt alminnelig oppførsel på veiene. Og helt alminnelig idioti.


Mitt forbilde, forfatteren Odd Eidem, sa en gang at han sjelden fortalte hele sannheten i sine historier.

- Du juger, sa folk da. Virkeligheten er for fantastisk til at man kan fortelle nøyaktig hvordan den er og likevel bli trodd, sa Odd Eidem.

Dette kom jeg til å tenke på i helgen. Det er lørdag og jeg kjører til Slependen i Asker for å handle. Det skulle man jo ikke tro var direkte livsfarlig. Men slik tenker bare folk som ikke har dødd før.

Nå har det seg slik at det ligger et ikke helt ukjent møbelvarehus på Slependen. Når jeg nevner dette er det sikkert en hel del mannfolk som straks begynner å puste tungt og tenke på hvordan det er å henge etter kona på slep til IKEA. Og jeg vil da med en gang innrømme at slike slep kan være livstruende. Det er ganske klart. Men det er slett ikke poenget i denne historien.

Jeg vil dessuten få understreke at jeg prøver å holde en nøktern tone. Jeg vil gjerne bli trodd, for folk vil sikkert komme løpende og si at så dumme som dette er ikke de som handler på IKEA.

Det siste er jeg enig i. Jeg er faktisk enig i at når over en million nordmenn er innom IKEA i løpet av et år, så er flere av dem veldig smarte og fornuftige vesener. Bare så det er sagt Men noen av dem er ikke så veldig smarte, kan man si.

Noen av dem har for eksempel kjøpt en diger madrass. Også har de spent madrassen fast til taket av bilen. Og så har de kjørt av sted. I en veldig liten bil. Med en veldig diger madrass. Festet på taket.

Noe av det første som skjer er at den lille bilen legger seg ut på motorveien i retning inn mot Oslo. Det neste som skjer er at farten øker, utrolig nok. Og da vrenger madrassen seg, utrolig nok. Slik at den river seg løs og flyr gjennom luften og treffer bilen bak.

Dette kunne jeg se, med mine egne øyne, fordi jeg kom kjørende i motsatt kjørefelt. All trafikk stanset og jeg kunne se at ingen kom FYSISK TIL SKADE. Utrolig nok.

Og jeg juger ikke. Utrolig nok.