hits

februar 2014

Valgfusk i 1905: Sverige-Norge er fortsatt i union



Forsker Runar Døving er en mistenksom person. Da han hørte at bare 184 personer eller en latterlig liten promille stemte ja til union i folkeavstemningen i 1905 bestemte han seg for å granske saken. Han konkluderer at en nei-oppslutning på nær hundre prosent bare kan skyldes valgfusk og derfor må man regne folkeavstemningen som ugyldig. Teknisk sett er derfor Norge og Sverige fortsatt i union.


Forsker Runar Døving gjør rede for saken i Morgenbladet her. Personlig vil jeg legge til at det er en rekke tegn på at det eksisterer en slik union, men at det holdes hemmelig. Petter Northug er for eksempel kåret til årets idrettsmann i Sverige i 2011, og det er jo litt rart siden Trøndelag vanligvis regnes som en del av Norge. Dersom det ikke var slik hadde det forøvrig ikke blitt rare medaljefangsten. Vi må være ærlige å innrømme det. Se forøvrig mer om min forelskelse i Marit Bjørgen her.

Et annet mistenkelig trekk ved nordmenn er den dype trangen til å besøke IKEA. IKEA er et samlingspunkt for de aller viktigste øyeblikkene i en nordmanns liv, som når han eller hun flytter hjemmefra, gifter seg, får barn, blir skilt osv. Da er IKEA noe av det første vi drar til. Merkelig nok. Nå kan det tenkes at forklaringen er at dypt nede i en nordmanns underbevissthet sitter det en svenske og smiler bredt.

Kanskje er det også slik at en hver harry-handel egentlig er en dyp og inderlig lengsel etter å reise hjem. Når du ser med hvilken intens glede nordmenn løper inn på Systembolaget, så er det mye som taler for at det står sterke krefter bak. Det er den hemmelige unionen som gjør seg gjeldende. I slike situasjoner, på Systembolaget, er det for øvrig lett å bli svindlet. Se mer om dette i petiten "Jan Arne kjente grådigheten stige".

For øvrig kan man legge merke til at Alfred Nobel og fredsprisen og Thorbjørn Jagland kan tenkes å være en del av en gigantisk plan, om å spre en omfattende forvirring om at Norge og Sverige egentlig er samme land. Dette har man jo lyktes ganske godt med. Spør for eksempel en gjennomsnittlig amerikaner om dette og han vil straks foreslå at Sverige er hovedstaden i Norge og at årsaken til at Barack Obama fikk fredsprisen i 2009 var vårt dype ønske om å få minst et storfint besøk i året.

En annen forklaring er at Norge har mindreverdighetskomplekser. Man kan lære seg å leve med slike følelser. Man kan for eksempel sitte under OL i Sotsji og juble hemningsløst over buksene til det norske curlinglaget som svinser rundt med børstene sine. Eller man kan gi seg hen til de ekte og veldig mandige følelsene som følger med når man sitter og brøler foran skjermen fordi Tre Kronor glir ut på isen, fullastet med testosteron og slagkraft.

Men fortvil ikke. Det gjelder å se fremover. Det er for eksempel helt topp at Sverige skal delta i VM i fotball i Brasil til sommeren. Noe skal da en stakkars nordmann ha å heie på. Leve unionen.

Noen vil kalle det en 51-åring med dødsangst. Jeg kaller det skitur.


Mandag kveld. Vann på is. Biler glir sidelengs. Stup mørkt. Surt regn. Likevel er parkeringsplassen på Vestmarksetra et lykkelig sted. Over hundre barn skal på skitur. Det koker av glede.


Skiforeningen beskriver dette som sted nummer 187 i Markadatabasen, område Vestmarka - beliggende 234 moh. Stedet er av type Innfallsport. Som det heter.

Det fins sikkert viktigere steder og plasser i verden. En svart sten i Mekka. Petersplassen i Roma. Old Trafford. Det får så være. Vestmarksetra i Bærum er mye viktigere. For de det gjelder.

Historien om årets vinter kunne sikkert vært beskrevet med noen gloser dyppet i eder, rullet i galle og servert som forsøk på forgiftning. Når regn og varmegrader gjør alt annet enn å skape god stemning på Østlandet har det vært nærliggende å sitte inne. Og sture.

De siste ukene har vært riktig ille. Jeg ble surere og surere. For hver dag som gikk. Men lørdag morgen var tiden kommet. Jeg satt og så på den grønne plenen utenfor huset vårt og tenkte at nå får du rett og slett ta deg sammen. Og så gjorde jeg det. 

Før vi går videre i denne historien er det nødvendig å si at hvis du ikke er tilhenger av "Blå Ekstra" så behøver du ikke å lese videre. En hver venn av Blå Ekstra er en venn av meg. I en ideell verden burde man ikke trenge noe annet. Som lykkelige og frie mennesker burde vi så avgjort kunne dra på litt Blå Ekstra i starten av sesongen og deretter bare etterfylle litt nå og da. Sånn burde det være. Jeg kan ikke huske noe annet enn at jeg utelukkende brukte Blå Ekstra under den rødgrønne regjeringen. Men nå er det nye tider. La oss snakke om klister.

Det er ikke uten grunn at man i Norge har utviklet utrykk som "Å sitte i klisteret" eller "å klistre seg til noen". Svært sjelden snakker vi da om positive fenomener i livet. Og ellers.
Det fins mange dyder. En helt spesiell variant er en dyd av nødvendighet. Også kalt klister. Men må man, så må man. Og jeg må. Ut på tur.

Klokken 12.05 på lørdag. Fra Vestmarksetra går veien til Grønland. For de som ikke er kjent på stedet så høres dette helt sikkert rart ut. Alle andre vil si at uten Grønlandveien ville livet vært tomt og meningsløst. På ski over Grønland gir dessuten gode assosiasjoner. Man kan komme til å tenke på Fridtjof Nansen. Børge Ousland. Slike folk.

Klokken 12.40. Grønland er nådd. Ikke helt uten sutring i den ene lårmuskelen. Det må innrømmes. Men her snakker vi tross alt om noen sammenraskede kroppsdeler som er tatt med forholdsvis ubrukte på tur. Da må det jo bli litt murring. Tåka ligger dessuten våt, tykk og trøstesløs over hele Vestmarka.

I nedoverbakkene mot Mikkelsbonn går jeg ikke fiskeben. Men det er ikke langt i fra. Den bløte grøten som noen ville kalt skiføre legger seg over humøret som en form for demper. Men det går. Alt går.

Klokken 12.55. Fra Mikkelsbonn til Sandungen er det mulig å skøyte. Hvis man kan det og har skisko som er litt stive. Mine sko er myke. Teknikken er ganske slapp. Men jeg prøver. Etter en stund oppstår et fenomen som kan beskrives som Krampe i Tåballene (KT). Jeg må innrømme at dette fenomenet ikke har vært satt særlig høyt på dagsorden i Norge, men Krampe i Tåballene er ikke til å spøke med. Det er en riktig vond følelse som lett sprer seg bortover langs fotbladene og utover i kroppen og videre over på resten av familien når man kommer hjem.

Klokken 13.25. Midtveis mellom Mikkelsbonn og Sandungen er det et løypekryss der man helt naturlig kan ta av til høyre mot Vestergyllen. I mine glansdager ville jeg ha tatt av her. Jeg gjorde ofte det. I mine glansdager. Jeg tok helt av. Særlig når jeg var forelsket. Men det er i for seg litt usaklig å trekke inn her, når historien handler om å skulle ta av til høyre eller ikke.

For å være ærlig så går jeg rett fram i dette løypekrysset. Å gå via Vestergyllen er helt utelukket, for da ville turen blitt en hel time lengre. 

Dagen etter, når det er blitt søndag, og det om mulig er enda dårligere forhold, da går jeg samme runde en gang til. Jeg kommer til det samme løypekrysset og tenker at jeg kanskje NÅ skal gå via Vestergyllen. Jeg prøver liksom å motivere meg den siste halvtimen før jeg kommer til krysset og har nesten bestemt meg, men oppdager til min forbløffelse at jeg går rett forbi. På søndag også.

Nå blir det mandag kveld. Det er tredje dag på rad at man har ski på beina. Noen vil kalle det en 51-åring med dødsangst. Jeg kaller det skitur. Det koker som sagt av barn på Vestmarksetra. De er på lykkelig skitrening og er fra to, tre år gamle og opp til 10-12 år. Absolutt ingen av dem legger merke til at det regner. At det er stup mørkt og tåke og råttent føre. De bare suser av sted. Alle sammen.

Selv tar jeg fatt på en slags labbing. Jeg ser ut som en bjørn som har kommet ut av hiet ved en feiltakelse og som nå prøver å finne veien hjem. Jeg går i retning stedet der jeg kan velge å ta av til Vestergyllen. Jeg mener at alle fortjener tre forsøk. Alle gjør jo det.

Klokken 07.45. Tirsdag morgen. Det er syv plussgrader. Syv. I slutten av februar. Jeg har båret skiene opp på loftet og løftet frem sykkelen. Jeg lyser fred over denne vinterens minne.

Trofémann tjente 100 millioner



Kjell-Erik Østdahl er en slags vakker pokal med hår på brystet. Han er en såkalt trofémann som værdamen Siri Kalvig har sikret seg.


Dagens Næringsliv, Nettavisen og en rekke andre har de siste dagene anstrengt seg for å bringe nyheter om at Siri Kalvigs ektemann tjente 101 millioner kroner på to år, mens han jobbet i et oljeselskap i Paris. Kjell-Erik Østdahl selv er beskjeden og vil ikke utale seg til pressen om saken.

I et hjemme-hos-intervju med Dagbladet forteller Siri at Kjell-Erik jobber mye. -Han har en kjempebra jobb som han trives veldig godt med. Jeg visste jo før vi flyttet at dette ble litt hans greie. Det handler om å gi og ta. Han jobber mer enn meg, og det er ok for begge. Vi har pratet ordentlig om det, sa Siri til Dagbladet i 2012. Når hun viser frem sin velstand og suksess for andre er Kjell-Erik en helt naturlig del av bildet.

Etter at Siri skaffet seg Kjell-Erik som trofé har han fått være med på både det ene etter det andre innen glamour. Er det ikke «Skal vi danse» så er det «Gullruten». Se og Hør har elsket Siri og hennes mann, gjerne med oppkneppet skjorte og masse hår på brystet.

For å fortjene å bli kalt en trofémann, er det flere betingelser som må være oppfylt. Det viktigste er selvsagt at kvinnen er økonomisk vellykket og meget pen. I Siris tilfelle er det få i Norge som vil bestride disse kvalifikasjonene. En trofémann må på sin side være en fysisk attraktiv afære. Alle som har sett "Skal vi danse", med paljetter og det hele, vil sikkert stønne enig.

For å være trofémann er det dessuten vanlig å gå gjennom generøse skilsmisseoppgjør. I noen tilfeller gjentar mønsteret seg gjennom  flere ekteskap. I følge Se og Hør har Kjell-Erik og Siri vært på randen av skilsmisse, men det vakreste av alt er at de har klart seg og nå holder de kjærligheten høyt, i følge bladet.

Jeg blir helt rørt her jeg sitter. Det er jo nesten som om Siri har tatt olympisk gull. Ikke bare har hun vunnet en kjempekjekk mann. Enda mer praktisk og flott er det at mannen har klart å tjene over hundre millioner på rekordfart. Det er pokalen sin det.

Er mannen farlig eller?



Følgende har jeg hørt helt selv på NRK radio. Et menneske var skutt ned og drept i Oslo og store politistyrker jaktet på den bevæpnede desperadoen. Midtveis i jakten spurte reporteren politiet: Er mannen farlig eller?

En annen favoritt er fotballspiller Odd Iversen som skulle beskrive hvordan det var å bomme på en straffe og som sa: "Det var som å kjøre over et lite barn".

Jeg kan også noe uklart erindre at Arne Scheie skal ha utalt at «Nå er vi i den pussige situasjon at nier`n på begge lag har fått gult kort... (pause).. bortsett fra Ungarn».

Jeg var for øvrig svak for Dagsrevyens Olav Gran Olsson som spurte statsministeren: "Hvordan kan det ha seg at De, hr. Bratteli, som har så lite utdannelse, vet så meget om økonomi?"
Han fikk da raskt til svar: «Og jeg lurer på hvordan kan det ha seg at De, hr. Olav Gran Olsson, som har så mye utdannelse, vet så lite om økonomi?».

En slags rekord har likevel Dagsrevyens Erling Borgen. Han var blant de første TV-reporterne på stedet etter at et skip hadde brast inn i ei svensk bru slik at brua raste sammen på midten. I mørke og tåke så ikke bilistene faren og kjørte rett i døden.

Erling Borgen intervjuet et vitne på direktesending. Vi kan se Borgen stå sammen med en liten svensk mann.

Mannen sier:
- Først kom det en liten personbil og jeg hørte et plask. Deretter kom en lastebil og et større plask. Men så kom en diger trailer
Borgen bryter ivrig inn:
- Hva skjedde? Ble det et kjempeplask, eller?

Ikke et ord for krig, men 205 for sprit

Da jeg var liten fikk jeg høre at eskimoene ikke har et eneste ord for krig, men 205 ord for sprit.

Dette stemmer selvfølgelig ikke. Det riktige er at eskimoene har 205 ord for snø. Nå har jeg surfet litt på nettet og funnet en mistenksom kar som kaller seg lektor Salen. Mannen er lærer ved en skole i Hordaland. Salen syns at det er mistenkelig at det skulle være nøyaktig 205 ord for snø for samer og akkurat like mange for eskimoer. Salen skrev om sin mistenksomhet i en blogg og fikk straks svar fra en same som listet opp de 205 ordene. Salen måtte da straks innrømme at det fins 205 samiske ord for snø. Folk blir i godt humør av denne opplysningen. Derfor er den plukket opp av mange bloggere. Se de 205 ordene for snø her.

Da jeg leste dette ble jeg først veldig imponert over samen som hadde satt seg ned og tålmodig skrevet ned alle de 205 ordene for snø og oversatt dem til norsk. Men så oppdaget jeg noe som er mye mer imponerende. 

Jeg vil her og nå få rette oppmerksomheten mot Snorre Wist Almo. Denne karen har registrert de 10.000 viktigste ordene som trøndere bruker. Det har blitt en imponerende samling. Slik kan du for eksempel oppdage at brennesle heter "breinnjhuttu" på trøndersk. Dobbelthake heter "poinnhukku". 

Når jeg sitter her og tenker gjennom saken og lurer på hvem som kan finne på å bruke flest ord i Norge, så havnet jeg av en eller annen grunn i Bergen. Hva er da mer naturlig enn at Bergen kommune har tatt ansvar for å samle inn og holder orden på ordene som bergenserne bruker. Jeg vil særlig fremheve "badik" som betyr badebukse. Bennaren, som betyr noe helt annet på Østlandet, betyr bensinstasjon i Bergen.

Og slik kan man fortsette fra kommune til kommune i Norge. I Stavanger sin oversikt får du vite at en erigert penis kalles for "Brekkas" og at "Dånedibbå" betyr å bli forbauset. I Bodø er en "tykjepelk" en vanskelig person. I Halden kan man si "hespetre" og da mener man selvsagt "utstyr til spinning av garn". «Gløbbær» er en blanding av snø og regn, og «Dotti i dike» er en pinlig fadese. 

I Oslo har plan og bygningsetaten laget en nyttig oversikt over hva ord betyr. Her kan man lære at "approbasjon" betyr tillatelse og "egenerklæring om konsesjonsfrihet" betyr "erklæring fra fremtidig eier".

Det er som man forstår ingen grenser for det norske folks iver etter å samle på ord og utrykk. Rekorden har likevel nynorskfolket. Se petiten: "Hvert ord koster 1.000 kroner".

er det ikke min mening å bli navlebeskuende. Av og til bør man løfte blikket og tenke internasjonalt. Jeg vil derfor bringe videre noe som rant inn på Facebook i dag tidlig. Det går sånn:

English: A dog.
Swedish: What?
English: The dog.
English: Two dogs.
Swedish: Okay. We have: En hund, hunden, Två hundar, hundarna.
German: Wait, I wan't to try it too!
English: No, go away.
Swedish: No one invited you.
German: Der Hund.
English: I said go away.......

Swedish: What?
English: The dog.
English: Two dogs.
Swedish: Okay. We have: En hund, hunden, Två hundar, hundarna.
German: Wait, I wan't to try it too!
English: No, go away.
Swedish: No one invited you.
German: Der Hund.
English: I said go away....
German: Ein Hund, zwei Hunde. Swedish: Stop it!
German: Den Hund, einen Hund, dem Hund, einem Hund, des Hundes, eines Hundes, den Hunden, der Hunden.

Finnish: Sup.
English: NO.
Swedish: NO.
German: NO. Finn, you go away!!
Finnish: Koira, koiran, koiraa, koiran again, koirassa, koirasta, koiraan, koiralla, koiralta, koiralle, koirana, koiraksi, koiratta, koirineen, koirin.
German: WHAT?
Swedish: You must be kidding us!
English: This must be a joke...
Finnish: Aaaand... koirasi, koirani, koiransa, koiramme, koiranne, koiraani, koiraasi, koiraansa, koiraamme, koiraanne, koirassani, koirassasi, koirassansa, koirassamme, koirassanne, koirastani, koirastasi, koirastansa, koirastamme, koirastanne, koirallani, koirallasi, koirallansa, koirallamme, koirallanne, koiranani, koiranasi, koiranansa, koiranamme, koirananne, koirakseni, koiraksesi, koiraksensa, koiraksemme, koiraksenne, koirattani, koirattasi, koirattansa, koirattamme, koirattanne, koirineni, koirinesi, koirinensa, koirinemme, koirinenne.

English: Those are words for a dog???

Finnish:
Wait! I didn't stop yet. There is still: koirakaan, koirankaan, koiraakaan, koirassakaan, koirastakaan, koiraankaan, koirallakaan, koiraltakaan, koirallekaan, koiranakaan, koiraksikaan, koirattakaan, koirineenkaan, koirinkaan, koirako, koiranko, koiraako, koirassako, koirastako, koiraanko, koirallako, koiraltako, koiralleko, koiranako, koiraksiko, koirattako, koirineenko, koirinko, koirasikaan, koiranikaan, koiransakaan, koirammekaan, koirannekaan, koiraanikaan, koiraasikaan, koiraansakaan, koiraammekaan, koiraannekaan, koirassanikaan, koirassasikaan, koirassansakaan, koirassammekaan, koirassannekaan, koirastanikaan, koirastasikaan, koirastansakaan, koirastammekaan, koirastannekaan, koirallanikaan, koirallasikaan, koirallansakaan, koirallammekaan, koirallannekaan, koirananikaan, koiranasikaan, koiranansakaan, koiranammekaan, koiranannekaan, koiraksenikaan, koiraksesikaan, koiraksensakaan, koiraksemmekaan, koiraksennekaan, koirattanikaan, koirattasikaan, koirattansakaan, koirattammekaan, koirattannekaan, koirinenikaan, koirinesikaan, koirinensakaan, koirinemmekaan, koirinennekaan, koirasiko, koiraniko, koiransako, koirammeko, koiranneko, koiraaniko, koiraasiko, koiraansako, koiraammeko, koiraanneko, koirassaniko, koirassasiko, koirassansako, koirassammeko, koirassanneko, koirastaniko, koirastasiko, koirastansako, koirastammeko, koirastanneko, koirallaniko, koirallasiko, koirallansako, koirallammeko, koirallanneko, koirananiko, koiranasiko, koiranansako, koiranammeko, koirananneko, koirakseniko, koiraksesiko, koiraksensako, koiraksemmeko, koiraksenneko, koirattaniko, koirattasiko, koirattansako, koirattammeko, koirattanneko, koirineniko, koirinesiko, koirinensako, koirinemmeko, koirinenneko, koirasikaanko, koiranikaanko, koiransakaanko, koirammekaanko, koirannekaanko, koiraanikaanko, koiraasikaanko, koiraansakaanko, koiraammekaanko, koiraannekaanko, koirassanikaanko, koirassasikaanko, koirassansakaanko, koirassammekaanko, koirassannekaanko, koirastanikaanko, koirastasikaanko, koirastansakaanko, koirastammekaanko, koirastannekaanko, koirallanikaanko, koirallasikaanko, koirallansakaanko, koirallammekaanko, koirallannekaanko, koirananikaanko, koiranasikaanko, koiranansakaanko, koiranammekaanko, koiranannekaanko, koiraksenikaanko, koiraksesikaanko, koiraksensakaanko, koiraksemmekaanko, koiraksennekaanko, koirattanikaanko, koirattasikaanko, koirattansakaanko, koirattammekaanko, koirattannekaanko, koirinenikaanko, koirinesikaanko, koirinensakaanko, koirinemmekaanko, koirinennekaanko, koirasikokaan, koiranikokaan, koiransakokaan, koirammekokaan, koirannekokaan, koiraanikokaan, koiraasikokaan, koiraansakokaan, koiraammekokaan, koiraannekokaan, koirassanikokaan, koirassasikokaan, koirassansakokaan, koirassammekokaan, koirassannekokaan, koirastanikokaan, koirastasikokaan, koirastansakokaan, koirastammekokaan, koirastannekokaan, koirallanikokaan, koirallasikokaan, koirallansakokaan, koirallammekokaan, koirallannekokaan, koirananikokaan, koiranasikokaan, koiranansakokaan, koiranammekokaan, koiranannekokaan, koiraksenikokaan, koiraksesikokaan, koiraksensakokaan, koiraksemmekokaan, koiraksennekokaan, koirattanikokaan, koirattasikokaan, koirattansakokaan, koirattammekokaan, koirattannekokaan, koirinenikokaan, koirinesikokaan, koirinensakokaan, koirinemmekokaan, koirinennekokaan.

Hvert ord i denne boka koster 1000 kroner

Å veie sine ord på gullvekt er det noe som heter. Dette er verre og har tatt 70 år. Til nå.

Det er 1930. Fire karer sitter i NEMKO-bygget på Blindern i Oslo. Planen er å bli ferdig med jobben i 2060. Da skal 300.000 ord være samlet i Norsk Ordbok. Prisen blir nær 300 millioner kroner eller tusen kroner pr. ord.

Karene jobber tidlig og seint. Jobben består i å finne fram til alle de nynorske ordene og dialektuttrykkene som er i bruk i hver en krok og skrik av landet vårt. Absolutt alt skal med. Det er en slags ordenes støvsuger som er på gang. Tre millioner ord blir funnet og skrevet ned på like mange lapper, systematisert og plassert i skuffer og skap, i kjeller og loft. Å velge ut de 300.000 viktigste ordene som inngår i det normale ordforrådet er en langsom og pirkete prosess.

Først får en redaktør en utvalgt alfabetbolk med ordene som skal gjennomgås. Bolken blir så sendt til en gruppeleder, og derfra går det frem og tilbake mange ganger mellom sitatsjekker, hovedredaktør, korrekturleser og tilbake til redaktør igjen, før den så blir sendt til endelig kontroll og til slutt blir ferdigstilt.

De fire karene jobber på spreng. Etter 36 år er de ferdig med det første bindet som dekker fra "a" til "doktrinær". Vi skriver 1966. Arbeidet fortsetter ufortrødent. Allerede 12 år senere er bind to klart. Vi er på slutten av 1970-tallet. Bind to dekker ordene fra "dokument" til "fluksen". Og slik fortsetter det. Bind tre fra "fluskler" til "gigla" ser dagens lys 16 år senere. Dette går unna.

Plutselig er det noen som kommer på at Norge skal feire at grunnloven runder 200 år i 2014. Dette kommer litt brått på, men hadde det ikke vært gøy om Norsk Ordbok kunne bli ferdig, ikke i 2060, men i 2014?

Kulturdepartementet og Universitet i Oslo og alle andre krefter som er med i prosjektet er begeistret for ideen. De bestemmer seg for at det tolvte og siste bindet i Norsk Ordbok skal bli ferdig til jul i år. Men da må man setter alle kluter til.

Folk kan bli stresset av mindre. 27 forskere jobber på spreng med boka. Så mye har de aldri jobbet før. En 70 år lang reise er inne i en forrykende sluttspurt. Jeg ser det for meg. Hvordan de nærmest røde i kinnene kaster seg over det ene ordet etter det andre og sender det mellom seg med stor fryd.

Det siste ordet i boka er planlagt å bli "åværig" som betyr blyg, urolig eller nervøs. Hvis det ikke kommer noen alvorlige innvendinger i siste liten er dette siste ord som blir satt. I Norsk Ordbok.

Å bli endelig ferdig vil sikkert føles som en stor og historisk triumf. Litt som å vinne OL-medalje i kverulering. Det kan være all grunn til å feire. Kanskje med dobbel dose bokstavkjeks og rød saft i kantina. Eller kanskje man kan tillate et ellevilt slag Scrabble eller Wordfued midt i arbeidstiden.

Jeg vet ikke, jeg, men hvis det var jeg som var prosjektleder for Norsk Ordbok og jeg lå i sengen min om kvelden, da ville jeg nok nå ligge og kaste meg urolig frem og tilbake. Jeg ville sikkert ligge slik og tenke på om det var noen ord jeg hadde glemt å ta med. Har jeg husket "borborygmi" (magerumling og ufrivillig luftavgang) eller "bilirubin" (gulrødt fargestoff ofte konsentrert i gallen)? Eller er det kanskje noen saftige nynorske onomatopoetikon som åpenbart fortjener å bli løftet frem som de viktigste i Norge?

En annen grusom tanke når man ligger slik i sengen sin og ikke får sove er at språket forandrer seg. Det skjer hele tiden. Hver dag. Kanskje allerede om en fem, seks år så er det kommet en hel busslast med nye og mye brukte ord som slett ikke står i Norsk Ordbok. Hva gjør man da? Det er bare en liten del av verket som er redigerbart på nettet. Man har et enormt digitalt tomrom i Norsk Ordbok.

Så den dag kan komme, da noen nye forskere må sette seg i en kjeller og bestemme seg for å starte helt forfra: La oss se: Hva er de 300.000 viktigste nynorske ord og dialektuttrykk for tiden? Sett i gang karer. Begynn og jobb!

Ivar Aasen ville trolig spandert et av sine beste smil


Smørebuss gies bort på finn.no



Den norske smørebussen gies bort på finn.no. Det er Oslo-mannen Lars Moe som har tatt affære å lagt bussen på Finn.


-Dette er en tragedie, sier smøresjef Knut Nystad til TV2.

For interesserte kan vi opplyse om at det dreier seg om en 110 kvadratmeter buss fullstappet med ski og smøreteknologi. Dette er et såkalt svartlakkert monster av en trailer, i følge Teknologisk Ukeblad.

Hvis du er interessert i å overta bussen, så kan man friste med 110 kvadratmeter som er fordelt over to etasjer. Den norske smørebussen er større enn mange leiligheter. Den er konstruert slik at fire deler kan trekkes ut i første etasje og taket heves. Du vil også kunne ta i bruk nødstrøm fra eget aggregat. Bussen har vannbåren gulvvarme og eget kjøkken. Det er dessuten eget støvavsug for å fjerne helseskadelige partikler. Bare innholdet er verdt fem millioner kroner i følge Dagens Næringsliv. Bergens Avisen (BA) melder at bussen skal være "Idiotsikker".

Mens bussen er lagt ut på finn.no har stafettgutter og jenter fra Sotsji lansert slagordet "Slå ring rundt smørerne". Det er uklart hva som menes med dette. Først tenkte jeg at det kan dreie seg om en slags hyllest til korrupsjon, at man vil hedre alle former for smøring, men så kom jeg til å tenke på "dansen rundt gullkalven". Det dreier seg selvsagt om en form for leikarring.

Dette har å gjøre med at OL skal være en form for lek. Utrolig nok.

Under slike omstendigheter er det absolutt nærliggende å prøve og holde humøret oppe. Man vil derfor foreslå sangen "En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør". Den kan med hell synges resten av uka.

I god gammel OL-tradisjon kan man alternativt nynne litt på "En god gammaldags floke". Man kan jo trenge en oppløftende sang hvis man sitter der inne i bussen og prøver å finne ut av ting. 

SISTE:

Vi har akkurat søkt etter annonsen på Finn.no. Det viser seg at da folkene bak Finn.no kom på jobb i dag tidlig så har de tatt affære. De har lagt ut følgende melding på Finn.no:

"Denne annonsen er fjernet av FINN.no. Ta kontakt med vårt kundesenter hvis du har spørsmål angående annonsen".

Vi beklager. Men kanskje du kan ta direkte kontakt med busselskapet og gi dem det glatte lag. Det kan de trenge.

En utstoppet versjon av Gerhard Heiberg


Kanskje en utstoppet versjon av Gerhard Heiberg kan bli en attraksjon under OL i Oslo i 2022.

Denne uken ble jeg veldig bekymret for hvordan det skal gå med Gerhard Heiberg. Denne mannen har uselvisk viet sitt liv til å gå rundt på røde løpere i den olympiske kanape med et glass champagne i den ene hånden og en rekke frynsegoder i den andre. Men denne uken kan det virke som om gode, gamle Gerhard glemte å snakke med sin medierådgivere om hvordan man skal respektere andres mennesker sorg.

Alle journalister og bloggere i Norge begynte straks å fråde på nivå med Niagarafallene. Dette har fått meg til å bli bekymret for etterbruken av Gerhard Heiberg i forbindelse med OL i Oslo i 2022. Jeg er jo livredd for at mannen ikke kommer til å stille opp for landet, byen og hele seg selv. En reserveløsning kan bli at vi stiller ut en utstoppet versjon av Gerhard Heiberg, eller hvis det viser seg å bli teknisk vanskelig, bare setter gebisset hans på en sokkel midt på Karl Johans gate.

Gebisset kan jo bli en attraksjon i seg selv. Turistene kan komme å trykke så mye de vil på en dertil egnet knapp. Knappen kan være koblet til en høyttaler som begynner å messe de aller, aller beste Gerhard Heiberg sitatene gjennom tidene.

vil det jo selvsagt bli mye krangel om hvilke sitater som er de aller, aller beste. "De sa jeg ikke kunne gjøre det, men jeg gjorde det", fra 1994 på Lillehammer, er jo en klassiker som må med. Og de siste fra Sotsji er jo åpenbare. Heiberg mener her at pressen har gjort om hans gullkorn til en slags grøt: "Man har laget det verste ut av mine uttalelser, og det er det jeg nå skal straffes for", sier Heiberg forklarende til TV2. Han får også mye oppmerksomhet for uttalelsen: "Marit Bjørgen bør vite hvem som bruker henne til hva", og at "Nordmenn er så arrogante".

Som en slags trøst vil jeg minne om at når det har gått bare 40, 50 år så ser man straks annerledes på sine gamle helter. Se for eksempel på Richard Nixon som lenge ble fremstilt som den største skurken som amerikansk politikk noen gang har fostret. I den senere tid får Nixon mye skryt på Facebook av informasjonsdirektør Finn og en rekke andre ledende krefter. Nixon blir særlig hedret for å ha åpnet veien til Kina. Dette kan være fint å tenke på for Heiberg, som i lengre tid har fått lite betalt for å hjelpe Beijing med deres OL-søknad, i følge NRK

Helt uavhengig av dette, selvfølgelig, skrev Kina-venn Heiberg en kronikk i Aftenposten i mai i fjor der han mener at "Regjeringen må sette seg inn i kinesisk tenkemåte og forstå Kinas reaksjon på fredspristildelingen i 2010. Bare på denne måten kan forholdet mellom Norge og Kina bli normalisert".

Fordelen med en utstoppet Heiberg vil jo dessuten være at han da holder helt kjeft.

Nå vil sikkert folk mene at jeg er genial siden jeg foreslår dette med utstopping. Min naturlige beskjedenhet tvinger meg da til å tilstå at jeg har rappet ideen fra verdensutstillingen i Sevilla i 1992. Her viste spanjolene frem en utstoppet buskmann, kalt El Negro, fra kolonitiden. Dette medførte såpass med protester verden rundt at El Negro ble fjernet fra museet (Se bildet til høyre). Dessuten skulle Spania arrangere OL og da måtte El Negro sendes til Botswana for å bli begravet. Det er sånn det er med OL. Det kan snu opp ned på alt mulig.

Aksel vil bli styrtrik på Flappy Bird



Aksel er 14 år og går på Ramstad ungdomsskole i Bærum. Han har umiddelbare planer om å bli styrtrik. Det er ingen ting å vente med. Planen er å selge mobilen sin for 80.000 kroner fordi den inneholder spillet «Flappy Bird».


Vi sitter ved middagsbordet på Høvik. Datter Frida forteller om den store  snakkisen denne uken. Det handler om Dong Nguyen fra Vietnam som har utviklet Android- og iOS-spillet Flappy Bird. Det er blitt lastet ned godt over 50 millioner ganger på Appstore. Mannen tjente 300.000 kroner dagen bare på annonser. Dette kastet mannen inn i en personlig krise, påstår han selv. Derfor trakk han spillet fra markedet.

Reaksjonene kom umiddelbart etter at Nguyen fortalte sine mange følgere på Twitter at han «ikke maktet dette lenger», og at spillet skulle være borte innen 22 timer. Nguyen holdt løftet, «Flappy Bird» forsvant, og er dermed ikke lenger er mulig å laste ned. De som allerede har spillet på sine telefoner kan fortsette å spille sine versjoner.

På Finn.no ble det raskt lagt ut 32 mobilannonser i hele landet hvor det reklameres for at spillet følger med mobilen. En time senere hadde tallet steget til 46 tirsdag kveld, melder Tønsberg Blad. NRK melder at «Flappy Bird»-mobiler nå går for opptil 13.000 kroner. VG melder om dødstrusler. På eBay ligger spillet for øyeblikket annonsert for flere hundre tusen kroner.

Når Aksel og andre følsomme sjeler leser dette er det lett å få veldig lyst til å selge mobiltelefonen sin. Det forstår jeg. Jeg er dypest sett tilhenger av øyeblikkelig rikdom. Likevel kommer jeg til å tenke på en oppgave jeg skrev på Universitetet om da Coca Cola var i ferd med å bli utkonkurrert av Pepsi.

Det skjedde i den såkalte "Coca Cola krigen" på 80-tallet. Særlig i Latin Amerika var det en heftig konkurranse.

- Hva skal vi gjøre, sa folkene i Cola og klødde seg i hodet.
- Den eneste måten å overleve på er å ta selvmord, var det en i selskapet som sa.
- Det var lurt. Vi truer med å slutte å lage Coca Cola. Altså etter den klassiske oppskriften.

Og det gjorde Cola. Resultatet ble en storm av protester over hele verden. Folk hamstret. Det mest ekstreme eksemplet var en kar som leide en gammel flyhangar og kjøpte inn nok flasker til å være selvforsynt resten av livet.

Etter en stund gikk Cola ut og sa at de ikke skulle legge ned produksjonen likevel.

Vi venter nå spent på Dong Nguyen neste trekk. Vi lover dessuten å følge spent med på hva Aksel får for mobilen sin.

Er det et falskt smil eller kvinnen i ditt liv?

Det er tidenes morgen. Solen står opp til nok en varm dag på savannene i Afrika. Det går noen gnuer og gresser fredelig i bakgrunnen. Vår mann har tenkt å overleve og sende genene sine videre til deg og meg. Alt står og faller på en ting. Kommer vår mann til å stole på magefølelsen eller ei. 

-Er det der et falskt smil eller en mulig partner? Urmannen klør seg i skjegget. Å være kraftig ubarbert var på moten på den tiden, så det er ikke usannsynlig at vår mann klør seg i skjegget. Han må uansett ta noen raske avgjørelser. Han har nemlig tenkt å skaffe seg dame. Og dessuten må han bestemme seg for hvordan han skal få tak i mat.

Noen hundretusen år senere sitter jeg og leser A-magasinet. Det er helg på Høvik. Det regner ganske mye og er veldig trist ute. Ikke for å klage, men det er en helt ubrukelig vinter der jeg bor. Derfor sitter jeg inne og leser noe Geir Kirkebøen har skrevet. Han er professor ved Psykologisk Institutt ved Universitet i Oslo (UiO). Det er med andre ord all grunn til å lytte til hva Geir Kirkebøen sier. Denne mannen er ingen hvem som helst. Han er ekspert. På intuisjon. Geir Kirkebøen gir meg etterlengtet støtte.

Det har seg nemlig slik at jeg har svimet mye rundt i livet mitt og tatt den ene raske avgjørelsen etter den andre. Jeg har for eksempel kjøpt en Volkswagen Sharan. Når jeg gjorde dette så sjekket jeg ikke en masse rare fakta om hvor ofte aircondition-anlegget eller vannpumpa kommer til å ryke eller om hele bilen kommer til å ruste som bare faen. Jeg gjorde ikke det. Jeg bare kjøpte bilen. Den så jo bra ut. Jeg gjorde noe av det samme da jeg giftet meg. Hun så jo bra ut. Det kunne ikke ramle meg inn i halvsøvne at dette kunne gå gærent. Professor Geir Kirkebøen forklarer:

- Det betyr ikke noe som helst om du faktisk har rett eller ei. Det viktige er at du føler at du har rett.

Nemlig. Sånn er det. Jeg føler at jeg har rett. Når jeg for eksempel møter en person for første gang, så vet jeg i løpet av noen sekunder om vi kommer til å bli bestevenner og henge sammen i tykt og tynt. Jeg kjenner det på meg.

er det likevel noen som tviler. Det kan for eksempel være at de har problemer med å skille et ekte smil fra et falskt smil.

 Du kan da få hjelp fra to professorer i USA. De har kartlagt falske og ekte smil. Det dreier seg om Paul Ekman ved Universitetet i California og Wallace V. Friesen ved Universitetet i Kentucky. Ekspertene har funnet ut at falske og ekte smil kommer fram fra ulike muskler, som er kontrollert av ulike deler i hjernen. For å skille falske smil fra ekte kan du benytte et system som heter Facial Action Coding System (FACS).

Her har du med andre ord et stort valg. Du kan skaffe deg en versjon av Facial Action Coding System. Eller du kan rett og slett fortsette som før og bare stole på magefølelsen.

For øvrig kan man jo lure litt på hvordan det hadde gått med menneskeheten hvis vår mann på savannen hadde hatt Facial Action Coding System for hånden. Mer om systemet her.
 
Eksempel på ekte smil?



Da døden kom til gards

I det fine sommerværet tok ti, tolv nazister seg fri fra hverdagsslitet med okkupasjonen av Norge og gikk søndagstur inn til Innerdalen Turisthytte i Trollheimen på Nordmøre. Gjennom gluggen kunne Olav se døden komme til gards.

Hjemmefronten hadde gitt Olav det tunge ansvar med å gjemme unna flere kasser med ammunisjon og våpen. Gården passet til formålet. Den ligger avsides til, langt fra folk, og er den dag i dag bare tilgjengelig for turgåere som ikke lar seg skremme av bratte kneiker og glatte stier.

Denne ettermiddagen, da tyskerne kom inn på tunet i full uniform, var Olav i ferd med å pusse og olje riflene. Det var flere kasser med Krag-Jørgensen og Mausere. Våpnene lå strødd i mange deler ut over senga på loftet. Kjapt kastet Olav noen dyner over våpnene og løp ned til kona. 

 - Sett på kaffen, ropte han.

I en streng rasjoneringstid var kaffe noe man bare drakk på julaften og ved store anledninger. Nå spredte kaffelukta rikelig med godt humør mellom tyskerne i stua. Rause kopper ble skjenket opp. Olav og kona serverte også lefser med ekte smør, sukker og kanel.

Det var en vakker søndag. Dalen sto frodig med irrgrønne bjerker oppover liene. Fjellene var mektige, blåsvarte og pyntet med iskroner på toppene. Det speilet seg i Innerdalsvannet som lå solblankt og fredelig nedenfor gården.

Ville en av nazistene få lyst til å se seg om i huset? Olav satt bare noen meter fra sin egen dødsdom. Han kunne ikke mange ordene tysk, men fikk snakket litt om vær og litt om vind. Slik ble det langsomt kveld i Innerdalen.

Nær femti år senere møter jeg Olav på tampen av en vellykket fiskedag. Jeg har fisket i dalen siden tidlig barndom. Aldri har gubben brydd seg med å prate noe særlig med meg. Men denne dagen er fangsten særlig god og vi kan komme i snakk.

Jeg sitter i kjelleren under gammelhytta. Her har de ledet bekken inn i huset. Den renner tvers gjennom kjelleren og jeg kan sitte ganske lunt å gjøre opp fisk. Olav står og ser på at jeg sløyer ørret. Jeg har kjappe fingre. Olav liker det han ser. Nå begynner gubben å fortelle historien fra sommeren 1943. 

-Var du redd, spør jeg.

Olav nøler litt, stryker seg over haken og ser litt forbi meg.

 - Jeg husker kaffelukta ennå, svarer han.

Innerdalshytta den eldre



Når det begynner å vokse busker ut av ørene


Jo mer hår du har desto mer mandig er du. Slik har det alltid vært. På alle tegninger fra for eksempel steinalderen er alle karene fremstilt med voldsomt mye hår. Og hvis man var vikinghøvding og ville samle Norge til et rike var det bare å la håret gro. I våre dager er det dog lett til å gå på en smell. Heng med.


Noen av oss har vært så heldige å bli født på 1960-tallet. Vi var dessverre for unge til å delta på Woodstock-festivalen, men vi kunne isteden se musikalen og særlig filmen "Hair" fra 1979. Særlig vil jeg fremheve Treat Williams som danser på bordet og synger "I got life". Låta starter sånn:

I got life, mother
I got laughs, sister
I got freedom, brother
I got good times, man
I got crazy ways, daughter
I got million-dollar charm, cousin
I got headaches and toothaches
And bad times too
Like you

Denne sangen fremførte jeg ofte på 80-tallet. Den aller beste fremføringen var under en dans på svabergene i Portør en sommernatt da Gina og Dag og jeg ikke fikk sove. Vi haiket Sørlandet rundt den sommeren. Det var helt umulig å gjøre dette uten å være meget, meget lang på håret. Friheten var uten ende. Livet likeså.

Litt senere skulle man prøve seg i arbeidslivet. Mine venner Pål og Hans Christian hadde lange hestehaler på den tiden.
- Hvis du gjør en tabbe vil alle vite hvem du er med den hestehalen. Det er risikabelt å skille seg ut, sa arbeidsgiveren. I dag er begge karene snauklipte. Og ingen av dem danser nevneverdig på bordet.

Livets gang, heter det kanskje. Noen syns forøvrig at blank skalle er så fælt at de transplanterer hår. Det kan lett komme til å se ut som om noen har forsøkt å plantet noen spinkle rader med reddiker der oppe.

Personlig har jeg fått den erfaring at du vet at du har passert 50 år når det begynner å vokse små busker ut av ørene. Det er et underlig fenomen: Masse hår som plutselig begynner å sprute ut av nese og ører. De tre damene jeg bor sammen med hater dette som pesten. Min datter Frida (14) løper derfor etter meg med en neglesaks.

Etter at jeg har flyktet fra meg, gir jeg opp. Frida vil da klippe i vei og prøve å holde ugraset i sjakk. Problemet er bare at ørene gror fort igjen. Denne uken kunne man derfor se et stygt eksempel på at far skulle prøve å stelle hjemme. Dette hadde å gjøre med at kona var bortreist på Karmøy og at Frida er syk (kikhoste). Jeg sto derfor foran speilet og prøvde å klippe ørene, helt på egen hånd.

Det høyre øret gikk sånn tålelig bra, men da jeg kom til det venstre gikk jeg på en stygg feilklipping. Jeg begynte straks å blø på to steder. Blodet rant ganske kraftig. Jeg ble umiddelbart ganske flau og bekymret for at Frida skulle oppdage miseren. Jeg er meget sårbar for erting. Jeg teipet derfor det hele sammen så godt jeg kunne og snek meg i seng. Mitt forhold til hår og manndom er som man forstår på et kritisk lavt nivå. Jeg tar gjerne i mot trøst. Anyone?

Slik så det ut da far forsøkte å stelle hjemme.




En typisk nordmann

Hvis jeg skal være helt ærlig må jeg innrømme at det jeg først og fremst forbinder med Jacob Aall er å drikke mange øl og prøve å komme meg helskinnet hjem etterpå.

Jacob Aall er et utmerket vannhull på Majorstua i Oslo. Det er dessuten en gate i hovedstaden. Det vet jeg jo etter å ha syklet både hit og dit i byen. Man er da ikke helt bortreist heller. Ikke helt.

Det jeg rett og slett tror er at man kan sitte på Jacob Aall eller bo i denne gaten et helt liv og likevel ikke vite hvem mannen var. Man kan jo late som om man vet hvem Jacob Aall er. Det er i og for seg en ikke helt ukjent strategi i Norge. Å vite noe ganske skråsikkert er det jo også en hel del nordmenn som driver med. Men HVA de faktisk vet er ikke alltid like klart. Sånn er det i alle fall blant de jeg har truffet på Jacob Aall.

har det seg sånn at Arild Stubhaug nylig har gitt ut en bok om Jacob Aall. Slik kan man komme til å oppdage noen uhyre interessante ting om mannen.

Stubhaug skriver om en av de rikeste og mest innflytelsesrike folka i Norge som dro til Eidsvoll for å sy sammen en ny grunnlov i 1814. Jacob Aall fikk lov til å være med siden han drev et jernverk og var skipsreder som handlet med trelast og det ene med det andre.

Hvis det var deg som skulle dra til Eidsvoll i 1814. Hadde du reist deg opp i forsamlingen og sagt noe viktig. Noe som vil vært helt avgjørende for landet? Noe som alle barn skulle skrive stiler om i hundrevis av år etterpå. Hva hadde du sagt?

Ganske mange av de andre karene kom med ferdigskrevne manus til Eidsvoll. De sto der og la ut i det vide og brede. Ikke Jacob. Han holdt helt kjeft. Mannen sa nesten ikke et pipp.

Det er her jeg kommer på sporet av at Jacob er en typisk nordmann. Dette sporet leder inn i folkedypet. Til de dype skoger. Til langt ut på landet. Der mange av oss kommer fra. Her står det en gjeng med ganske tause karer.

Det har seg nemlig slik at en typisk nordmann lett kan bli rød i toppen og klam i hendene hvis han må holde tale. Store forsamlinger er ikke noe for en typisk nordmann. Da er det bedre å ta en pils og snakke mann til mann. Det var Jacob skikkelig god på. Å snakke mann til mann. Slik ble han rådgiver for kongen. Blant annet.

Det er dessuten typisk norsk å ta danskebåten og elske alt som danskene har å by på. Også her var Jacob en pioner. Han mente at et Norge uten union med Danmark ville gå skikkelig dårlig. Nå må det i etterpåklokskapens klare lys innvendes at Jacob ikke hadde bare rett. Men skit på det. Alle som har vært en tur i Danmark vet at vi vanskelig kan klare oss uten.

Hva gjør man
for eksempel hvis Norge har fått en verdensmester i boksing og alle er helt fra seg av begeistring? Det er jo litt rart at Cecilia Brækhus ikke kan bokse i hjemlandet. Nå i helgen kunne jeg se løsningen i en reportasje på TV. Jeg kunne se 700 nordmenn som hadde tatt danskebåten til Frederikshavn. Dette er noe av det nærmeste du kan være Norge uten å være i landet, hvis du skjønner hva jeg mener. De 700 satt der og jublet fordi Cecilia hadde vunnet kampen. Dessuten drakk de øl. Mye øl. Det er som sagt en hel del som taler for at Jacob Aalls etterkommere har fortsatt i samme sporet.