hits

februar 2013

Tone Damli Aaberges glorie til låns

Kjære Pave Benedikt XVI. Dear Popenes! Hei igjen. Viser til tidligere brev der jeg søker om at Tone Damli Aaberge skal bli helgen. Jeg må dessverre opplyse om at det er en hel del negativ utvikling i saken.

La meg sånn helt innledningsvis får gratulere deres Høvelbårenhet med at dere maktet og se helt bort i fra alle sterke reaksjoner og faktisk gikk av som pave den 28. februar. Vi vil også beklage at det norske folk ikke har vært mer opptatt av valget i Italia og hvordan dette står i fare for å dytte hele den europeiske økonomien ut for stupet.

Som deres kort Høllbarhet sikkert har fått med seg er det i Norge en form for full oppløsning etter at det mandag ble kjent at  Tone Damli Aaberge og hennes forlovede Aksel Hennie, likevel ikke skal gifte seg til sommeren, men går hver til sitt skritt eller hvor de nå skal. Snufs.

Alle former for krefter har kastet seg inn i denne saken for å bidra til den allmenne oppstandelse.  VG-ansatte sender for eksempel spydige meldinger på twitter fordi TV2 ikke dekker bruddet i sine nyhetssendinger. Advokat John Christian Elden er på sin side i fyr og flamme over muligheten til å hjelpe Tone med å få stengt blogger som skriver stygt om henne. Og gardist Haakon Blengsli har valgt å invitere Tone på årets gardeball.

Akkurat det siste er litt irriterende for de som har syslet litt med tanken om å be med Tone på kino, men man velger her å være imponerende generøs og ønske gardisten lykke til. Den unge mannen behøver slett ikke å være nervøs for sine prestasjoner og er helt sikkert oppmerksom på at det ut over kvelden blir betydelig  fokus på å beherske perfekt wienervals og at Tone er en mester i dette etter å ha deltatt i "Skal vi danse".

Nå kan man dessuten forestille seg hvordan Skavlan (også kalt Kåte Fredrik) eller Harald og Thomas eller Dorthe Skappel denne uken har vært på tilbudsiden og ringt etter tur for innsmigrende å ville gi Tone en helt unik mulighet til å sitte på TV-kvelden og fortelle hva hun føler nå, kanskje også for hvem, slik at en million nordmenn i alle fall får noe med seg denne helgen.

Ikke siden Kåre Conradis og Rune Rudbergs mobilbilder etter tur kom på å avveie for noen år siden har vi sett større interesse for hvordan deler av kjendislivet kan komme i bevegelse.  Det kan nå være all grunn til bekymring for hva som blir det neste. Under de rådene omstendigheter blir det derfor vanskelig å opprettholde søknaden om å gjøre Tone til helgen. I alle fall akkurat nå.  Vi vil derfor anbefale at saken settes litt på vent, eventuelt at hun får en glorie til låns, på prøve, liksom.

Yours sincerely. På vegne av vanvittig mange. Fortsatt lykke til med alt for tidlig avgang.

Mye promp og lite prakt

Det kan bli vel mye promp og lite prakt i den alminnelighet som kalles Norge.

Den som har levd sitt yrkesliv uten omtanke for bekledningen kan lett komme til å være fortapt. Rent karrieremessig. Å kle seg for makt er ikke for amatører. Dette skjønner jeg etter å ha lest "Hva har DU på deg på jobben? ? XX åpner klesskapet?, som er noe langt fremskredne næringslivskvinner blogger muntert om.  Les mer om dette her.

Nå må jeg innrømme at jeg har vokst opp i en kultur befolket av journalister. Jeg har jobbet mye i lokalaviser. En vanlig dag på jobben ville man dra ut å intervjue for eksempel noen barn som hadde funnet årets første hvitveis for så å ta bilder med en svart hvit film (KODAK TRI-X Pan) som man måtte fremkalle helt selv og dyppe opp og ned i en rekke tanker. Deretter skulle man fremkalle og fiksere og skylle bildene og det ble en masse søl og skvett som man i en hektisk tid måtte tørke av på buksene.

Vi snakker her om en rekke sterke kjemikalier som effektivt laget en serie brune og gule flekker, og noen ganger fikk stoffet til å revne slik at buksene fikk mange små og store hull. Disse buksene gikk vi med i årevis.  Senere ble slike bukser veldig moderne, men da hadde vi sluttet i pressen.

Man kan likevel, med en ikke ubetydelig nostalgisk varme, tenke tilbake på de godt proporsjonerte herrer fra pressen som gjerne satt med telefonrøret klemt mellom dobbelthakene eller andre kroppsdeler, mens de fyrte opp en røyk med den ene hånden og tok notater med den andre, samt sølte kaffe og andre ting på seg selv, og på den måten tok vare på mye av sin livshistorie.

En av de rotekoppene som jeg ble mest begeistret for var Knut R. Hoff. Han arbeidet i Nordlandsposten i en menneskealder og arrangerte blant annet NM i badekarpadling på Bodø havn. Knut fant på slike ting hele tiden. Første gang jeg traff mannen var like før han skulle dra på sommerferie. Han hadde derfor sin årlige opprydning på kontorpulten. Knut gravde seg gjennom lag på lag med papirer og da han til slutt kom ned til bordplaten så fant han en hel side med vakuumpakket røkelaks. Fisken var trolig en gave som noen hadde noen vært innom med i jula året før, også hadde det sikkert gått et ras av dokumenter eller noe, slik at laksen ble begravd, og altså ikke funnet før langt ut i juni.

kom jeg kanskje litt på avveie i denne historien og må derfor få lov til å rette all oppmerksomhet mot mine tøfler.  Jeg har i mange år hatt samme typer tøfler som Solan Gundersen, du vet han med filttøfler og lav moral i Flåklypa. Da det gikk hull på helene og tøflene sto i fare for å bli drept av en nådeløs kone, måtte jeg få tøflene flyttet raskt til et sikkert sted. Jeg evakuerte tøflene til jobben og der levde de videre i mange år.

Min kone, som mener at man må ta seg selv mye mer høytidelig når man jobber i NHO, prøvde først og skremme meg til å kaste tøflene, men det hjalp jo selvfølgelig ikke. Det skulle tatt seg ut, at man ga etter for smålig press. Jeg kan være veldig prinsipiell når det virkelig gjelder. Det jeg dog ikke hadde regnet med var at kona skulle gjøre seg til hemmelig venn med en av mine mest illojale kolleger. Denne leiemorderen listet seg inn på mitt kontor, stjal tøflene og kastet dem.

Mot slike kolleger burde det finnes antiidiotika. På blå resept.

Mannen som bare forsvant

Regningene hoper seg opp. Kona kjefter hele tiden.  Livet er surt og kaldt. Og det blir bare surere og surere. Det var da Arne fikk ideen om å bare forsvinne til et varmere sted.

Har du noen gang tenkt på hva du ville gjøre hvis du skulle levd livet om igjen?  Hvis du fikk en helt ny start og kunne leve ut dine drømmer.  Arne betror seg til sin beste kompis. Han trenger en medsammensvoren som kan holde tett.  Helt tett.  En med pokeransikt, når politiet banker på døren. En som aldri vil sladre.

Hverdagen i den lille bygda går sin skjeve gang.  Kona og ungene merker ikke at far legger sine planer.  Plutselig en morgen er han bare borte. Bilen står i oppkjørselen. Ingen bagasje er pakket.  Intet avskjedsbrev. Ingen ting.

Politiets teori er selvmord. Mannen blir etterlyst i avisene. Det blir lett i nærområdet. Familien gjennomgår et helvete. Det går et år. Det går to.  Det går tre. Langsomt glir sorg og uro over i en slags nummenhet. Far er borte. Vi må klare oss som best vi kan.

den andre siden av jorden har far startet et nytt liv. Han har åpnet en forretning i Thailand, giftet seg med en ny kvinne og fått barn. Men han har glemt å fortelle at han allerede har en familie i Norge.

Hva var det som fikk planen til å sprekke? Norsk politi løste ikke gåten. Kameraten holdt tett. Ingen fant på å lete i Thailand. Så hva kunne gå galt?

Problemet med å drømme om et nytt liv er at du må ta med deg ditt gamle jeg på reisen.  Hadde du mange krangler, uvennskap og ubetalte regninger i ditt forrige liv så kan historien lett gjenta seg.

Arne krangler med litt for mange i Thailand. Han stoler bare på sin egen vurdering. Han vet best selv. Når legene på det thailandske sykehuset fraråder å ta det meget syke barnet med hjem så lytter ikke Arne, men tvinger seg til en utskrivelse. Det skal få katastrofale følger. Barnet dør samme dag.

Nå brenner det under Arnes føtter. Han må ut av Thailand. Hva gjør han så? Jo, tiden er kommet for å gjenoppstå fra de døde. Det er på tide å ringe kona i Norge.

Jeg vet ikke hvordan det var å få den telefonen. Jeg vet bare at mannen argumenterte med at han gjerne ville treffe sine barn og at kona blånektet. Det er det ikke så vanskelig å forstå. Det blir politisak både i Thailand og i Norge. Han får møte sine barn under tilsyn. Det er alt.

Hvordan det gikk videre med Arne skiter jeg i.  Det jeg vet er at familien har klart seg ganske bra uten ham.  Men det jeg har tenkt på noen ganger er hva jeg ville ha gjort hvis jeg hadde vært denne bestevennen som ble bedt om å holde kjeft. Hva ville du ha gjort?

PS. For ordens skyld: Mannen heter ikke Arne i virkeligheten.

Vi svinger motorsagen alt for sjelden i ekteskapet

Jeg er offer for en kvinne med sterk vilje som syns at vi svinger motorsagen altfor sjelden i vårt ekteskap.

Etter å ha vært hjemmefra i noen få, uskyldige timer har jeg nettopp landet på Gardermoen. Da ringer plutselig mobiltelefonen. Det er lyden av fare.

- Jeg har en god og en dårlig nyhet, sier min kone med et anstrøk sukker i stemmen.

- Hæ, hø, hva da, sier jeg.

- Det får du vite når du kommer hjem, sier hun.

I bilen kommer jeg til å tenke på den gangen min kone var helt alene hjemme og en dørselger ringte på døren. Slik ble vi eier av Norges dyreste støvsuger til 20.000 kroner. I det jeg svinger opp foran huset vårt ser jeg at denne gangen er det verre. Mye verre.

En kjernesunn osp i sin flotteste prakt er myrdet ned for fote av noen innleide, yrkeskriminelle trefellere. Liket ligger spredd utover i såpass store biter at de må motorsages og hugges og stables i hvert ledige minutt de neste to ukene (inkludert alle lørdager og søndager).

 - Har du startet sagbruk, sier en av naboene som jobber innen finans. Han kommer på besøk, kledd i pen dress og en splitter ny og veldig luksuriøs bil som han så vidt tør å parkere foran huset, mens jeg står med sagolje i trynet og lar blod og svette renne fra flere kroppsdeler.

-En økende skare eldre damer går aftentur i nabolaget. De stikker hodet over gjerdet og kommer med muntre tilrop: Det er så flott å se at godt gammaldags blodslit, i kaldt og ufyselig vær, ikke har gått helt av moten, men lever videre i dagens unge.

De nederste to, tre tonnene av ospen har trefellerne latt ligge igjen i gigantiske biter. De ligger slik fordi en nabo kommer tilfeldig forbi og foreslår helt av seg selv at dette vil Baard sikkert beholde, slik at Baard, helt på egenhånd, kan svinge litt hendig med motorsagen og kunstnerisk omdanne stubbene til et praktisk bord, en benk og kanskje noen stoler i hundrekilosklassen.

Isteden måtte jeg leie en kranfører for 5.000 kroner, som kom og hentet de største kubbene og kjørte dem på fyllinga.

Siden har årene både kommet og gått.  Jeg har derfor en langt fremskreden angst for snekkere, rørleggere, elektrikere, svigermødre, membranleggere, psykologer, polakker, foreldre, inkassobyråer, forståsegpåere, venner og bekjente, og hva de nå heter alle som hele tiden mener at noe må gjøres.

Det de som regel mener bør gjøres er å skifte ut det elektriske anlegget, rive ut badet og erstatte de lysgrønne sponplatene, som hadde imiterte gresk marmor på en ganske vellykket måte siden 1970-årene, slik at vi nå har vi fått slike kjedelige hvite fliser som gud og hver mann har på badet.

Min kone fant også ut at man kunne spare 250.000 kroner på å drenere huset vårt selv. Det gjelder bare å grave en 46 meter lang grøft rundt huset. Den var nær to meter dyp og stort sett fylt av stein og fortvilelse.  Senere fikk vi ny veranda og byttet ut alle vinduene og akkurat da jeg trodde at det ikke var noen fare på ferde, så startet et slags innendørs campingliv i noen måneder mens vi levde uten komfyr og vann og ventet på at det nye kjøkkenet skulle bli ferdig.

Det hender at jeg nå finner meg et hjørne helt nederst i kjelleren. Det er et sted som ennå ikke er pusset opp. Det er en bod som jeg bruker til å drømme om sommeren og fisketurene og gleder i livet. Jeg sitter der helt musestille og venter på bedre tider. Jeg gjør ofte det.

PS. Nå fikk jeg akkurat en sms fra min kone. Hun vil pusse opp boden.

Hva som kan skje med en død katt

Det er nå all grunn til å fortelle en historie fra virkeligheten som er helt sann. Even forteller om sin mor. Hun kom i skade for å kjøre på en katt i Bergen i sommer.

Katten døde momentant. ? Dette var leit, men hva skal jeg gjøre nå? Jeg kan jo ikke bare la katten ligge her i grøften, tenkte Evens mor. Hun puttet katten i en plastpose som det sto Kiwi på, la posen i baksetet og kjørte videre til et kjøpesenter for å handle. Det var en meget varm sommerdag i Bergen. På parkeringsplassen kom mor til å tenke på at katten ikke kunne ligge der i bilen og lage lukt i varmen. Derfor tok hun posen ut og satte den i skyggen, ved siden av bilen.

Mor gikk 100 meter i retning butikken. Plutselig ser hun en gammel dame som går og lusker mellom bilene på parkeringsplassen. Damen går bort og stjeler det hun tror er en Kiwi-pose med gjenglemte matvarer. Hun forter seg videre til enden av parkeringsplassen og setter seg på en benk for å undersøke fangsten. Hun åpner posen, setter i et skrik og besvimer.

Dette skaper selvsagt en hel del oppstyr. Noen ringer etter ambulanse. Hjelpen kommer. Den besvimte damen blir lagt på en båre. Ambulansepersonellet legger plastposen i fotenden og kjører av sted. Slik går det til at det første den gamle damen trolig ser når hun våknet opp på sykehuset er en pose med en død katt i.

Som Fantomet ville sagte det: "For de onde er skjebnen hard".

Tone Damli Aaberge bør bli helgen

Kjære Pave Benedikt XVI. Dear Popenes! Jeg skriver til deg på norsk da jeg regner det som selvsagt at i en viktig sak som dette, så vil du få oversatt vår henvendelse til det språk som passer deg best. Eventuelt kan du bruke Google translate.

Vi fikk i går høre den rystende nyheten om at paven skal abdisere i slutten av februar. Det haster derfor med å få frem vårt budskap. Nå tror du sikkert at vi mener at det er skammelig at du trekker deg, og at det var meningen at du skulle dø på post, eventuelt gå ned med ditt skip, hvis det falt seg slik i en syndeflod eller noe slikt. Men vi skriver faktisk til deg i et helt annet ærend.

La oss med en gang få overbringe en voldsom beklagelse fra det norske folk for at så få av oss er katolikker. Vi vil dog vise til at vi har professor Janne Haaland Matlary (Må ikke forveksles med Mata Hari ). Janne Haaland Matlary er katolikk og har nylig turt å være uenig med selveste Jonas Gahr Støre.

Vi synes nå liksom at tiden er kommet for at en ny nordmann blir utnevnt til helgen. Er det et eget skjema for å søke om dette, eller holder det at vi søker på denne måten? Vi tenkte først å foreslå Jonas Gahr Støre, men siden du jo er en nær venn av Janne Haaland Matlary, så er du sikkert ikke så keen på Jonas.  Vi vil heller ikke skape unødig splid i det norske folk. Vi foreslår derfor noe hele landet kan stille seg bak. Noe udiskutabelt. Vi foreslår at Tone Damli Aaberge blir utnevnt til helgen. Dette er vår beste kandidat siden sankt Hallvard. (Må ikke forveksles med likøren).

Begrunnelsen er ikke først og fremst at Tone har fått sitt eget program på TV2 i helgen.  Men vi vil likevel anbefale deg å se på den utrolige ærlige og herlige serien "Tone", som viser henne i sving når hun synger på kjøpesentre og ellers.  Du kan dessuten se Tone som dommer i TV2s "Idol", men her er det litt forvirrende at det er så mange dommere og deltagere at Tone ikke er i bildet hele tiden.

Det er også direkte misvisende at Jorun Stiansen vant "Idol" i 2005, mens Tone bare kom på andreplass. Noe av det samme gjentok seg da Alexander Rybak vant Melodi Grand Prix i 2009, og Tone kom som nummer to.  Ikke for å hovere eller noe, men hvem er det som er den store stjerna i dag, kanskje? Det er det faktisk helt på sin plass å spørre om. Det er ikke Jorun og Alex i hvert fall. Ha!

Nå er vi smertelig klar over at paven lyste vår kong Sverre (født ca 1151) i bann og derfor kan tenkes å være skeptisk til nordmenn. Vi vil i så fall fremheve at Tone Damli Aaberge (født ca 1988) viser at det har vært en hel del evolusjon i Norge siden Kong Sverres tid. Vi tror at du vil være enig i at utviklingen har vært til det bedre. For å si det sånn.

Vi vet ikke om du har en god lokalavis eller Vatikanposten eller noen andre publikasjoner tilgjengelig som kanskje trenger et løft, men vi er ganske overbevist om at et rikt illustrert oppslag om at Tone Damli Aaberge er blitt helgen vil være bra for bladet.

Nå skjønner vi at det sikkert blir hektiske dager siden du skal abdisere og sånn, men vi håper at du likevel vil gjøre Tone til helgen.  Erfaringsmessig kan det jo også trekke i langdrag å få utnevnt ny pave. Kardinalene kan jo bli sittende irriterende lenge å diskutere saken, før de fyrer på peisen.  Hvis det kan være til hjelp så er jeg sikker på at sankt Aaberge kan ta seg en tur til Roma og være den første til å gi den nye paven en klem. For fortgang i prosessen vil vi anbefale å se nærmere på tonedamli.blogg.no. Hvis det ikke leder til kardinalsynd og skam, da.

Yours sincerely. På vegne av vanvittig mange. Lykke til med for tidlig avgang.

Mr. Handy

Persienner virkerliksom så praktiske og fine i begynnelsen. Man kan på dette tidspunkt slappe helt av og til og med trives sammen med sine persienner. Men så langsomt kommer det snikende noen ekle forandringer. Støv, fett og ergrelser legger seg i tykke lag. Prøver du å gjøre de tynne metallplatene rene så flytter elendigheten seg bare rundt og er helt umulig å bli kvitt.

Skal man være grunnleggende ærlig og ganske oppriktig, så er behovet for renhold litt ujevnt fordelt mellom damer og menn. Når for eksempel persiennen på badet er i ferd med å bli meget skitten så føler for eksempel jeg at en god løsning kan være å ikke stikke nesen alt for nær persiennen, men heller konsentrere seg om helt andre ting når man er på badet.

Før man her begynner å hisse seg opp over slapp holdning vil jeg understreke at jeg var en av de første til å oppdage at en av håndkleholderne på badet var blitt løse og allerede etter et års tid fant jeg ut at det gikk an å sette inn noen plassdingser som skruene fikk nytt feste i, slik at det nå ikke er antydning til problemer på dette området.

Suksessen med håndkleholderen syns jeg på en måte at jeg ikke har fått nok anerkjennelse for. Det vil jeg bare ha sagt. Når det gjelder persiennen så innrømmer jeg at det trakk litt i langdrag å ta affære. Men løsningen lå ganske nær. Dette har å gjøre med at vi bor på Høvik og det bare er en kort kjøretur til IKEA på Slependen.

IKEA er for øvrig stedet for de alvorligste ting i livet. IKEA er det første sted man drar til når man har flyttet hjemmefra eller fått barn, eller giftet seg eller skilt seg eller noe annet alvorlig. IKEA har sikkert også noe å tilby når døden kommer, men foreløpig har jeg ikke undersøkt hva det er.

Når man har pakket ut de mange små delene som følger med for eksempel en ny persienne fra IKEA så er det lett å få panikk. Det gjelder da å studere instruksjonstegningene som er laget slik at alle folkeslag og kulturer på jorden med en gang skal fatte poenget. Det føles da litt leit at jeg som regel blir stående i 20 minutter og vri og vende på ting som hvis det er fysisk mulig, klarer å montere bak frem.

Det er en slags tradisjon dette å gjøre feil. Så jeg blir ikke lei meg med en gang. Jeg vet jo at etter et par feil monteringer så kommer jeg jo nesten alltid inn på riktig spor til slutt. Denne gangen må jeg innrømme at jeg boret 16 hull i vinduskarmen, mens det bare var behov for 12. Og festene ble plassert litt for tett slik at noen av hullene måtte bores om igjen, men det er det slett ingen som kan se, nå som den nye og gullende rene persiennen henger der og sikkert imponerer alle som kommer forbi.

Etter denne suksessen var jeg nylig på besøk hos mine venner Jon og Heidi som er gift med hverandre og bor ute i Asker. Jeg får spontant lyst til å skryte av monteringen av persiennen. Siden det ikke er så ofte jeg kan skryte av slikt, er det fristende å gripe sjansen når den byr seg.

Etter at Jon har hørt på skrytet mitt en stund, vrir han kroppen halvveis rundt og peker på to persienner som henger som en slags vegg ute på terrassen.

? De der har jeg montert, sier Jon. Han sier det litt henslengt. Han får det til å høres ut som en hverdagslig sak. Jeg kommer med noen rosende kommentarer. Jon får da blod på tann.

? Jeg har montert alle persiennene i stua også, sier han stolt.

- Hvor da spør jeg.

- De som henger i stua, sier Jon.

- Nei, de gjør nok ikke det, sier Heidi.

- Hæ, sier Jon.

- I stua har vi fått gardiner, sier Heidi.

- Når skjedde det da, spør Jon.

- Ja, det er vel et par år siden nå, sier Heidi.

Skadedyrene kommer

 Min venn Tore ligger på post i stua og prøver å fange et lite dyr. Han har lommelykt og andre redskaper. Jakten strekker seg inn i natten. Spenningen stiger. Tore får bare en sjanse.  Nå kommer dyret.

Før vi tar fatt på denne historien må jeg være ærlig og si at jeg med såkalte blandede følelser har fulgt med på serien "Skaperverket" på NRK.  Sjelden har jeg sett en mer begeistret programleder enn den lett maniske Ludvig Løkholm Lewin som kaster seg over den ene muligheten etter den andre til å bli alvorlig skadet av farlige dyr. I går kveld kunne vi se hvordan han prøver å tiltrekke seg flest mulig veps og lar dem kravle over seg selv og en likblek og angstfylt medhjelper. Deretter får vi oppleve en moskus på Dovre som full av brunst står i livsfarlig nærhet og kommer løpende slik at Ludvig Løkholm Lewin skjelver av opphisselse. Det sterkeste er dog når han legger seg i NRKs garasje og heller et glass med blodtørstige veggdyr ut over sin egen nakne brystkasse.

Slik blir Ludvig Løkholm Lewin  en buffet eller julebord for kravlende veggdyr. Mens de er i full gang med å spise seg inn i huden er han en form for sportskommentator og kommenterer innsatsen. Samtidig får vi vite at veggdyrene er i eksplosiv utvikling i USA og Australia og at det samme er i ferd med å skje i Norge, fordi motgiften ikke lengere er effektiv.

Dette er noe av det første vi kommer i snakk om på kontoret i dag tidlig. Min venn Rune kan da fortelle om en bekjent i Nittedal som har fått veggdyr i huset sitt. Hele familien har hver morgen felles inspeksjon og peller vekk det ene ekle dyret etter det andre fra seg selv og ungene.  De skal nå gjennom en total og kostbar desinfisering av huset, men er usikker på om det vil nytte.

-Dette var fæle greier sier, jeg og kommer straks på mine egne erfaringer med skadedyr.  Det mest alvorlige jeg har opplevd der vi bor på Høvik er en og annen rotte. Jeg la ut rottegift i en skål i komposten i hagen, men det ville ikke rottene spise av. Det var da jeg kom til å tenke på at disse rotte er fra Bærum, og er sikkert fine på det, så jeg bestemte meg for å smøre smørbrød, eller snitter om du vil.  Først et lag med smør på skiva.  Så smører jeg på rottegift som pålegg.  Disse gikk ned på høykant. Rottene elsket smørbrødene. (Til eventuelle bekymrede naboer:  Serveringen skjer inne i komposten, som er lukket på alle måter. Ingen katter og hunder kan bli forgiftet).

Nå kommer min venn Rune på at han er borettslagsleder i Holmestrand og forteller om en nabo som fortvilet ringte gang etter gang fordi det var så mange biller som kom krypende ut av sprekker i leiligheten som ligger i tredje etasje. Han gikk tilslutt løs på problemet med brekkjern, åpnet veggen og fant en stor ansamling hundemat som en rotte hadde deponert i et hulrom i veggen. Her hadde billene fest.

Mens Rune og jeg har grøsset oss gjennom detaljene i disse historiene kommer kollega Tore til å tenke på den gangen familiens elskede marsvin fant det for godt å rømme. Alt hva familien lokket og lurte så var det helt umulig å fange dyret inn igjen.  Marsvin er en gnager som i Sør Amerika servers som middagsmat, men som i Norge ofte brukes som kjæledyr. Jeg har konsultert leksikon og funnet ut at marsvin tidlig ble tatt brukt som en kilde til ferskt kjøtt ombord i skip som krysset Atlanterhavet.  Siden de dermed reiste over havet til Europa ble de døpt Meerschweinchen på tysk, som betyr "små hav-griser".

Tores sønn konstruerte en rekke feller for marsvinet. Alle som har lest Donald eller Hakkespettboken vet at små dyr bør man kunne klare å fange ved å lage en slags trapp og broer av plankebiter som leder til en bøtte med noen godsaker på slik at dyret tipper over og faller ned i bøtta.  Men hva gjør man hvis slike feller ikke fungerer?  Jeg, mener en ansvarlig familiefar med respekt for seg selv, må ut i krigen.  Han må lage en jaktpost i stua.

Tore tok med seg lommelykt og et pledd og la seg musestille på stuegulvet.  Tidligere netter, når huset var falt til ro, hadde han hørt hvordan marsvinet kom frem fra sitt hemmelige gjemmested for å kraslet over parketten. Tore lå helt stille og ventet. Den første natten var uten vellykket fangst.

Men den andre natten fikk mannen til et vellykket kast. Pleddet landet over marsvinet og dyret fikk flytte tilbake til buret sitt.  Som jeg pleier å si: Det er ingen grenser for hva en moderne mann kan klare å få til i våre dager.

 

 

 

 

 

Å unngå total-havari

Det skal jo bare en liten detalj til før en hel søndag er truet av totalhavari. Det er dessuten slett ikke lett og både være mann og skulle holde orden på kone og barn og alt det andre som følger med.

Når man nå skal fortelle en historie fra virkeligheten som er helt sann og ikke overdrive på noen som helst måte, kan det være praktisk å vite at dette skal handle om min venn Pål. Han er en alminnelig småbarnsfar fra Bærum som har de beste intensjoner. Han vil alle vel. Det må sies, sånn innledningsvis, slik at man ikke senere i historien skulle få et helt feil inntrykk av mannen.

Pål lever i et slags kvinnekollektiv som i uredigert rekkefølge består av Liv Unni (Kone), Lea (Datter) og Tøsse (Golden Retriever). Dette er en gjeng som for et utrenet øye kan virke noe ukoordinert hva gjelder logistikk og overordnet planlegging av daglige gjøremål. Å ta en søndagstur fra Bærum til Varingskollen Alpinsenter i Hakadal nordøst for Oslo kan derfor bli en utfordring. Man vil i det følgende få advare mot sterke scener.

Det er jo slik her i livet at først må man stå opp. Deretter er det frokost og en masse som skal finnes frem av superundertøy og hjelmer og riktige skistaver og briller og akkurat passe tykke sokker slik at ikke støvlene blir for trange, og kanskje også en hals av fleece som er fin til å trekke opp foran munnen når det er over ti minusgrader ute og man skal suse gjennom vintereventyret i Hakadal.

Når man så har kjørt en trekvarters tid med bil og kommet frem til Hakadal og stablet alle deltakerne ut av bilen, kledd på dem og skaffet heiskort og i det hele tatt er klar til å begynne å stå på ski, så kan man komme til å måtte lete gjennom hele bilen en rekke gnager, bare for å oppdage at far har glemt sin egen boblejakke hjemme.

Det er som sagt ti minus grader. Å kjøre hjem igjen er helt utelukket. Å kjøpe en ny jakke på en søndag i Hakadal kan også ble krevende. Dette skjønner Pål helt av seg selv. Derfor går han rett bort til de som driver Varingskollen Alpinsenter. Gjennom vinduet kan han se at det henger opp til en flere jakker langs veggen. Om han kan få låne en slik i noen timer?

? Dette forslaget, som er konstruktivt fremsatt, er personalet veldig negative til. De er direkte avvisende. Bare fordi at det med store bokstaver står Varingskollen Alpinsenter, SERVICE, skrevet på ryggen av jakkene, så er det helt umulig for såkalte vanlige mennesker å ha på seg en slik jakke. Ja, sånn kan det gå, i verdens rikeste land, som de pleier å si i spørretimen på Stortinget, når de ikke får viljen sin.

Pål på sin side, har vokst opp med mye privat initiativ og pågangsmot, og løper nu tilbake til sin bil og for å lete etter en såkalt nødløsning. Det er da han oppdager at kona har lagt ut et såkalt saueskinn i bilen. Det ligger lett henslengt i baksetet. Skinnet lar seg tulle rundt hele overkroppen, og får, på imponerende vis, plass under skjorta. Med nød og neppe kommer saueskinnet på plass, men det går. Når skjorta kneppes igjen, så stikker det til og med opp litt pels på en tøff måte i halsen, slik at det ser ut som om Pål har fått voldsomt mye og veldig mandig hår på brystet.

Dermed går de neste timene i bakken ganske bra. Pål fryser ikke og er godt fornøyd. På tampen av dagen treffer han en gammel kjenning i heisen. De prater om løst og fast. Det er jo en stund siden sist de så hverandre. Det er tydelig at kompisen har lyst til å spørre, om hvorfor skjorta buler så voldsomt, men det kommer litt nølende når han til slutt sier: ? Har du lagt litt på deg, Pål?