hits

januar 2018

Norske politikere dumpes i utlandet

Chiken
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

Er du udugelig som politiker er løsningen enkel. Vi dumper deg i utlandet. I FN eller noe.

Å kjøpe høns i regnvær er slett ikke lett, går det frem av professor Arne Jon Isachsens analyse i Aftenposten (29.01). Isachsen skriver om politikk. Dette er et område av samfunnet hvor de som har greie på ting fort kan få lyst til å snakke mye om både høner og annet fjærkre. På søndag (28.01) har for eksempel professor Einar Lie en tosiders kommentar i Aftenposten der han forklarer at det var historiker Jens Arup Seip som fant på at Arbeiderpartiet er Ørnen blant partier.

Når vi bruker ordet «parti» om dem alle,» skrev Seip, «er det på samme måte som vi bruker ordet fugl både om en høne og en ørn.» Hvem Seip mente var hønsene i norsk politikk vet jeg ikke, men han mente at det som skilte ørnen fra hønsene, var en stor, sentralisert organisasjon, der ansatte og tillitsvalgte hadde en sterk lojalitet til partiet.

Problemet i politikken er at det ofte er et sted for broilere, at det kan bli utrolig mye kakling, at en fjær kan bli til fem høns og at den ene etter den andre kan bli stående ribbet tilbake. Eller det som verre er. Peter Ludwig von der Pahlen sa det slik 23. mars 1801: "Man kan ikke lage omelett uten å knuse egg" - da den russiske tsar Paul ble kvalt. Politikk er som man forstår nådeløst. En stor trøst tiI alle norske politikere kommer i dagens utgave av Klassekampen (29.01). Her skriver forfatter og litteraturkritiker Karin Moe at "Det fins flust med organisasjoner som tek i mot ribba partifuglar".

Karin Moe forteller videre at Norge har oppdaget det såkalte Utlandet. Man har oppdaget at  Utlandet kan brukes som dumpingplass for politikere som skal resirkuleres. Hun nevner særlig FN, NATO og Brüssel som populære dumpingplasser. Slike politikere kan trolig betegnes som trekkfugler. Når kulden kommer søker de til triveligere breddegrader. Det er jo lett å forstå. Karin Moe trøster også med at partiløse fuglar, som er blitt ekskludert (vippet av pinnen) kan bli sittende på Stortinget eller i kommestyrer som en slags "privatpraktiserande folkevalde".

Man må nesten også nevne Øystein Hedstrøm (Frp) som brukte Stortingets spørretime (mars 2004) til å lure på hva Regjeringen ville gjøre for å løse en krise som var på vei. Norge lå an til å mangle tre millioner fire hundre tusen egg - til påske. Visepresident Inge Lønning (H), ga da ordet til landbruksminister Lars Sponheim og spurte om han kanskje ville bidra med et gullegg som svar. Sponheim forklarte at, ja, herr president, det kunne være fristende å si at alle nordmenn burde ha sin egen høne. Men Regjeringen skal gjøre hva den kan for å tilfredsstille behovet til påske.

Hvis noen nå fortsatt har en høne å plukke, så syns jeg de skal sette i gang med det samme. Kjør debatt.

Hvordan gamle griser sjekker damer

Campaign on social media, against the harassment of womenLicensed from: michaklootwijk / yayimages.com

#Metoo har fått meg til å lure på hva en gammel gris sier til en ung dame, når han er på sjekkeren og håper og få snøre i bånn.

En 50-åring som skal prøve å snakke med en 20-åring. Det er under ellers fredelige omstendigheter vanskelig nok. Jeg har for eksempel en nå pensjonert kollega som jeg pleier å kalle B1, siden vi har samme fornavn. B1 var en tid sjef med betydelige komplekser. Han sto ofte i generasjonskløften og ropte. Noen ganger hørte han bare ekkoet av sin egen stemme. Andre ganger var det mer meningsfylt, men ofte følte B1 at  det var veldig vanskelig å snakke med unge medarbeidere.

- Og de gangene jeg syntes at nå begynner samtalen å fungere ganske bra, så begynte hun å snakke om faren sin, sa B1.

Jeg er 55 år. Jeg tok nylig T-banen fra Gjønnes stasjon til Majorstuen. Det var en tidlig morgen på Kolsåsbanen. Vi sto tettpakket. Det var blant annet mange ungdommer på vei til skolen. Jeg sto like ved to 17-åringer, en jente og gutt, som flørtet ivrig med hverandre. Jeg kunne høre alt de sa. Ordene de brukte. Temaene de tok opp. Og det slo meg at ikke en eneste av disse setningen kunne jeg selv ha komponert eller funnet på.

Det meste i naturen er ordnet for å få ting til å fungere godt. Det er tyngdekraft og fotosyntese. Flo og fjære. Himmel og hav. Alt sammen tikker og går. Det er milliarder av koblinger som er helt fantastiske. I naturen. Men jeg beklager, en slik kobling er faktisk ikke gammel gris og pur ungt menneske. Sorry, det funker bare ikke.

Det er derfor de må misbruke makt. Svina. Det er derfor de må misbruke posisjonen sin. De har ikke noe annet å ty til. Skal de få sex. Da må de gjøre ting som de fleste av oss syns er stakkarslige. I beste fall.

For noen dager siden skrev jeg petiten "Vil det være like mange sex-svin om to år?". Den ble lest av over 5.000 mennesker i løpet av et døgn.

Jeg skrev om #Metoo: "Hvis du er en kåt, liten faen, eller kanskje en stor en, og som har tenkt å misbruke posisjonen din til å få sex, så kommer du heretter til å tenke deg om både en og fire ganger. Du vil nøle fordi du vet at det står en hær klar i sosiale medier som vil ta deg og knuse deg. Sosiale medier er grasrotas atomvåpen. Sosiale medier er nådeløse og verdensomspennende. De har den største knappen av alle. Og de vil trykke på den. Det blir ikke lett å være en liten eller stor gris da". Mer her.

I kommentar-feltet, under petiten, ble det satt ny rekord av sjikanerende meldinger. Jeg fikk også sms fra en kar som mente at jeg trengte "å få noe opp i ræva, jeg som ikke lot menn får være menn". Jeg har skrevet noen tusen petiter. Men dette har jeg ikke opplevd før.

De er skremte nå, slik maktfolk pleier å være når et ubrukelig regime ser ut til å kunne falle for å gi plass til noe nytt. Hvis vi nå skrur av lyden, bråket rundt #Metoo. Hvis vi fjerner rampelyset. Hvis vi tar bort lukten av oppgjør og skam. Smaken av rettferdighet. Hvis vi slutter å si fra. Hva skjer da?

Da vinner svina.

Vil det være like mange sex-svin om to år?

Thinking about Sex
Licensed from: Stocksnapper / yayimages.com

Kanskje vil det om et år eller to være like mange svin som misbruker makt for å få sex med unge mennesker og som slipper unna med det fordi systemene svikter. Om igjen og om igjen.

Er #Metoo en sosial revolusjon eller ikke? Er det for mye å håpe, at vi nå står midt oppe i en grunnleggende endring som vil vare? Over hele verden. At vi i løpet av svært kort tid har fått en holdningsendring som for alltid vil endre spillereglene sosialt og politisk. Blir dette en endring som gjør arbeidsliv, politikk, kulturliv, idrett og alle andre tenkelige arenaer til et sted det blir trygt å sende ungene sine til?

Det vi sier er at menn har drevet på med sitt griseri i tusener av år. Nå skal de plutselig holde opp med det. Menn har vært menn i alle partier, i alle sammenhenger, men nå skal de plutselig stagges. Det som skal stoppe dem er frykt.

Hvis du er en kåt, liten faen, eller kanskje en stor en, og som har tenkt å misbruke posisjonen din til å få sex, så kommer du heretter til å tenke deg om både en og fire ganger. Du vil nøle fordi du vet at det står en hær klar i sosiale medier som vil ta deg og knuse deg. Sosiale medier er grasrotas atomvåpen. Sosiale medier er nådeløse og verdensomspennende. De har den største knappen av alle. Og de vil trykke på den. Det blir ikke lett å være en liten eller stor gris da.  

Revolusjoner oppstår når folk som har vært undertrykket lenge, plutselig får oppleve litt frihet, når de får smaken på noe bedre, mente Alexis De Tocqueville (1805-59). Og det kan kanskje passe på #Metoo-revolusjonen. Stadig flere tør å varsle nå. Tør å si fra.

De fleste av oss er utrolig dårlige på å spotte en revolusjon når vi står midt oppe i den. Skjønte du med en gang, tidlig på 1990-tallet at internett ville forandre verden eller hvor dramatisk konsekvensene ville bli av Facebook?  Det skjønte i alle fall ikke jeg.

Tocqueville skriver om den franske revolusjon i boken "Det gamle regime og revolusjonen" fra 1856 at de revolusjonære, tross iherdige anstrengelser, brakte med seg det gamle regimes forestillinger inn i sitt nye samfunn, som høyst utilsiktet bagasje.

Det som gjelder er altså å sjekke sin bagasje. Trolig også andres bagasje. Vi står der ved rullebåndet og skuler. Hva kommer nå? Det samme gamle eller noe helt nytt. Noe bedre? Jeg må innrømme at jeg er veldig spent på fortsettelsen.  

Norway - The Kingdom of Shithole

Donald Trump
/ImageCollect
Licensed from: ImageCollect / yayimages.com

Shithole Høvik (Husposten): Etter bare noen få minutter i Det Hvite Hus skapte Erna Solberg en helt ny verdensorden.

Nå må vi være ærlige å si at i starten så det litt stusslig ut. Den norske statsministerens besøk i USA på onsdag ble nesten ikke nevnt. Ikke med et ord. Amerikanske medier virket rett og slett helt uinteresserte. Utrolig nok. Enda Erna kom flyvende rett fra Jeløya utenfor Moss. Besøket lå an til å gå såkalt upåaktet hen. Hva gir du meg?

Men så eksploderte det. Erna-sjarmen traff Donald Trump så hardt at han plutselig fikk lyst til å plassere Norge på toppen av kransekaka, som det beste som har skjedd verden, mens nesten alle andre er "shithole countries". Det har fått hundrevis av nyhetskanaler til å kaste seg over saken og plutselig har vi satt personlig rekord i Norges-reklame. Sosiale medier koker. Norge er på alles lepper. Verden over.

Det oppsto raskt en diskusjon om hvem som er "shithole countries" og hvem som ikke er det. Donald Trump nevnte "Haiti, El Salvador and some parts of Africa", men det er jo åpenbart utrolig mange meninger i verden. Om hva som er et skithøl? Og hvor dypt kan man synke, rent geografisk? Skal vi til Jokkemokk i Kiruna eller til Hurrahølet i Askim? Skal vi det? Ikke godt å si.

Her trengs åpenbart en god leksikal opprydding i begrepet. Man må definere hva et Shithole eller Skithøl er. At det er et ubehagelig sted er jo åpenbart.  Her syns jeg man skal være åpen også for positive tolkninger. Personlig mener jeg for eksemepel at mange skithøl er fantastiske. Mange av mine lykkeligste stunder har jeg hatt på en utedo på hytta når det var sommerferie og jeg kunne sitte der og lese tegneserier og ha det fint.

Jeg har for øvrig søkt litt på nettet og funnet at det strømmer over med falske nyhetsmeldinger som: "Prime Minister Theresa May is celebrating after Donald Trump did not include Britain in his list of "shithole countries".

Jeg fant også en melding om at Norge nå i solidaritet skal døpes om til Skithøl-Landet, eller The Kingdom of Shithole.

Sitat: "Norwegian Prime Minister Erna Solberg said it is important to make a statement that will be heard: -We Norwegians are a pragmatic people, who don´t much care what the country is called. If renaming it Shithole sends a progressive message of goodwill then that´s what being Norwegian is all about".

Donald Trump er først og fremst opptatt av å si nei takk til de som innvandrer fra shithole countries. Det ligger derfor an til å endre plaketten på frihetsstatuen. Du vet dama med fakkelen som står der ved innseilingen til New York og som har ønsket millioner av håpefulle immigranter velkommen med ordene:

"Give me your tired, your poor, your huddled masses yearning to breathe free".

Her kan man tilføye med tusj:  "Except if you´re from a shithole country".

Slo i hjel den siste dinosauren

Den tyske legen og naturforskeren Georg Wilhelm Steller var med på en ekspedisjon som gikk på grunn ved en øy på den asiatiske siden av Beringstredet i 1741. Her oppdaget han en gigantisk sjøku, mye større enn alle andre kjente dyr av arten.

Sjøkua var en slags dinosaur, en av få arter som hadde overlevd etter siste istid. Dyret var opptil ni meter langt, veide ti tonn og hadde en hvallignende hale. Giganten fikk navnet Stellers sjøku. Men ikke før var denne dinosauren oppdaget så ble den effektivt utryddet i løpet av noen få år.

De fleste dinosaurer overlevde ved å søke tilflukt på øyer. Det var for eksempel et gigantisk dovendyr som fortsatte å leve på Cuba for 6.000 år siden, lenge etter at slektninger på fastlandet hadde dødd ut. De siste hårete mammutene døde ut for bare 4.000 år siden på Vrangeløya i Sibir. For 2.000 år siden bodde det lemurer som var like store som gorillaer på Madagaskar. Stellers sjøku skilte seg likevel ut. Den lå an til å klare seg. Men det var før menneskene kom på banen.

Georg Wilhelm Steller hadde strandet på en øy hvor intet menneske før hadde satt sin fot. Øya hadde et imponerende, eksotisk og ukjent dyreliv. Steller skrev en bok om sine oppdagelser. Det skulle han ikke ha gjort.

Øya lå midt i en av verdens største kolonier av havotere. Steller beskrev havoterne med tekst og tegninger. Reaksjonene ble voldsomme.

Grådig strømmet horder av pelsjegere til området. De slaktet ned havotere til det nesten ikke var flere igjen. Havotere lever av kråkeboller. Uten havotere vokste bestanden av kråkeboller kraftig. Kråkebollene beitet ned tareskogen som sjøkua levde av. Sjøkua sultet derfor i hjel. I tillegg ble det drevet jakt på sjøkuene. Kjøttet ble brukt til mat og skinnet bygget jegerne båter av. Den siste av Stellers sjøkuer ble slått i hjel i 1768.

Gjesp! For en uendelig kjedelig historie du kommer trekkende med i dag da, Baard. Sjøkuer!! Hva gir du meg? Vet du ikke at mellom 10 og 150 arter dør ut hver dag rundt om på jorda, i følge Fridtjof Nansens Institutt. Og til tross for at den afrikanske elefanten er truet, blir 4.000 drept hvert år av krypskyttere. I land som Tyskland er mengden flyvende insekter, målt som biomasse, nå bare en fjerdedel av hva den var for 27 år siden, ifølge Aftenposten. Menneskene har en bruk og kast mentalitet av hele planeten. Det er jo ikke noe nytt. Det vet du vel.

Jeg har fisket torsk og ørret i Oslofjorden det meste av mitt liv. Gradvis har det blitt lite fisk å få. Nå får jeg sjelden napp. Livet i Oslofjorden er alvorlig truet. Nylig så jeg et innslag på NRK Dagsrevyen om blåskjellene som jeg elsker å spise. De er fulle av mikroskopiske plastbiter. Det høres ikke sunt ut. Og stadig flere hvaler sulter i hjel fordi magen fylles opp av plastposer. For en uendelig trist måte å dø på. Sulte i sakte hjel med en gigantisk plastklump i magen.

Kanskje Stellers sjøku var en av de heldige. Det gikk jo raskt nedenom og hjem med sjøkua. Hvis man først skal utryddes er det vel like greit at det skjer raskt og effektivt. Steller selv døde før boka kom ut og skapte sensasjon. Han fikk ikke se de grådige reaksjonene eller oppleve sin egen berømmelse. Det var nok like greit.

Men du, jeg lurte på en ting. Neste gang du ser en plastpose i veikanten, i fjæra eller et annet sted. Kan du ta den med hjem og levere den til søppelsortering? Jeg tror vi er mange som kan gjøre en forskjell. Send det videre. Vil du?

Bildet øverst viser Stellers egen tegning av sjøkua (foto: Wikipedia).

Lå sammen med liket i soveposen i to måneder


Etter det mislykkede forsøket på å nå Nordpolen på ski var Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen på hjemvei, vinteren 1895-96. Hjalmar ble nær spist av isbjørn og Fridtjof holdt på å stryke med da han måtte svømme etter de to kajakkene som hadde drevet avsted med alt de trengte for å overleve.

Mer død enn levende kom Nansen og Johansen til Frans Josefs land. Denne øygruppen i Nordishavet ligger øst for Svalbard og nord for Novaja Semlja. Dette er 191 ubebodde og svært ugjestmilde øyer. For å si det mildt. Men når to helt ekte og svært tøffe nordmenn har vært de første til å tilbringe en vinter der i 1895-96, så bør selvsagt Frans Josefs land bli norsk territorium. Det hevdet i alle fall den norske regjering. Men der ble vi snytt. Sovjetunionen rappet Frans Josefs land fra oss i 1926. Som et slags plaster på såret kalles stedet der Nansen og Johansen overvintret for Kapp Norvegia. Stedet ble gjenfunnet av en norskrussisk ekspedisjon i 1990 og det står nå et minnesmerke på stedet.

Nansen og Johansen laget seg en hule av jord og stein. Til tak hadde de hvalrosskinn spent over en trestamme av drivved. Karene delte sovepose i over 400 netter. Julaften, i Frans Josefs land, foreslår Nansen at de skal være dus. Til dette svarer Johansen: "Det må jeg få lov til å tenke over". Senere skriver han: "På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus". Hula lå for øvrig midt i trekkruta til isbjørn. Til stadighet måtte karene forsvare seg mot sultne bjørner. Særlig et angrep er berømt. Johansen overfalles av en isbjørn og prøver å holde den glefsende bjørnen unna ved å gripe dyret om halsen med hendene. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si: "Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent".

Nansen og Johansen ble reddet av en britisk ekspedisjon som fraktet dem med båt til Vardø der de ble gjenforent med resten av Fram-ekspedisjonen. En av karene på Fram, Bernt Bentsen, er 37 år gammel og lysten på nye eventyr. Bare et år senere lar han seg verve til å bli med på et nytt framstøt for å bli det første mennesket på Nordpolen. Denne gangen er det den amerikanske journalisten Walter Wellmann som leder forsøket. Tromøsværingen Bernt Bentsen og hans norske kompis Paul Bjørvig blir satt i land på Kapp Heller på Wilczek Land, som er den nest største øya i Frans Josefs land.

Bentsen  og Bjørvig skal vokte et depot med mat og utstyr som Wellmann mener han trenger på veien mot Nordpolen. De to nordmennene blir satt i land 22. oktober 1898. De har en sovepose på deling. Den er blitt klissvåt og de sover natt etter natt med en hinne av is rundt seg. Det er strengt forbudt å forsyne seg av maten i depotet, så kosten er minimal. Bentsen blir syk etter kort tid. Frem mot jul blir han stadig dårligere. Natt til 2. januar underholder de to nordmennene hverandre med sanger. Bentsen synger to vers av Deilig er jorden. Så blir det stille. Neste morgen er mannen død.

Bjørvig skriver i sin dagbok: "Vi ble enige om, da vi var alene i høst, at hvis en av oss døde skulle den annen beholde liket i hulen til ekspedisjonen kom nordover, for å bevare den døde fra bjørn og hunder".

Bjørvig holder løftet. I to måneder ligger han i soveposen sammen med liket. Han skriver:

"Kaldt var det før, mens han var i livet, å ligge i soveposen, ennå verre føles det nå som han ligger død. Jeg får ta det som det kommer".

To måneder senere kommer Wellmann og de øvrige ekspedisjonsmedlemmene nordmannen til unnsetning.

- Hvordan har du det, spør Wellmann.
- Jeg har det bra, men kameraten min er død.
- Hvor har du begravet ham?
- Jeg har ikke begravet ham, han ligger der, sier Bjørvig og peker på soveposen i den lille hulen.

Wellmann ble stille en lang stund. Senere, da mennene hadde laget en enkel grav til Bentsen, forsøkte ekspedisjonen å nå Nordpolen. Etter bare noen uker måtte de gi opp og gjøre vendereis.

Mens klimaet nå blir stadig varmere i nord er Frans Josefs land i våre dager i ferd med å bli et heftig turistmål. Russerne er i ferd med å bygge et hotell i Frans Josefs land. Hurtigruta starter opp med cruiseturer ditt i 2019, og trolig, om man vil, kan hvem som helst snart lage seg en hule, som Nansen og Johansen eller Bentsen og Bjørvig. Det blir som man forstår stadig vanskeligere å finne en uberørt flekk på jorden. Som Johansen ville sagt: "Skal De klare det, får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent".

Historien om Bentsen og Bjørvig fant jeg i Erika Fatlands bok Grensen som jeg fikk til jul. Bildet av Bentsen, over, er tatt av Nansen under Fram-ferden (Foto: Wikipedia).