hits

januar 2017

Å vinne en ung pikes hjerte

For å ha utbytte av følgende petit trenger du bruksanvisning. Den er slik:

T = Ung gutt.
P = Ung jente.
Sted: Sandvika videregående skole.
Tid: Hverdag.

- Er det greit at jeg spiser matpakken min nå, spør T.
- Klart det, sier P.
- Helt sikker? Det er leverpostei på en av skivene.
- Det får går.
- Mener du det?
- Ja, det kunne vært mye verre?
- Hva er verre?
- Makrell i tomat.
- Enig.

Kriminelle som ikke er født


Hvorfor har kriminaliteten falt over hele Europa? Jeg sitter i bilen. Det er debatt på radioen. Det er få gode svar.

Jeg får nå lyst til å bedrive såkalt superenkel forskning. Jeg søker på "drap i Norge" og finner at politiet registrerte 25 drap i 2016. Rekorden i nyere tid er fra 1986. Da ble 55 mennesker myrdet. Antall drap er altså mer enn halvert.

Jeg snakker med min venn Jon om dette. Min venn Jon er interesserte i alle mulige slags rare ting. Min venn Jon kan litt om nesten alt. Jon vinner alltid i Trivial Pursuit (TP). Irriterende. Men slik er det.

Jeg begynner nå å fortelle om da horder av interesserte journalister, forskere, politikere og andre valfartet fra hele verden til New York på 1990-tallet. De ville studere hvorfor byens kriminalitet hadde falt til nesten null. Det er var en voldsom interesse. Norske journalister skrev side opp og side ned om fenomenet. Det var helt fantastisk.

Politiet hadde funnet på noe skikkelig lurt. De kjørte en knallhard linje mot kriminalitet. Selv små feilgrep ble slått tøft ned på. Null toleranse var en nesten magisk medisin. Når folk vet at faren er stor for å bli tatt, så dropper de å gjøre noe galt. Det var teorien. Og det så ut som om den virket. I alle fall i New York.

Norsk politi dro på studietur til New York. Kunne man overføre erfaringene til Norge og gjøre noe av det samme i for eksempel Oslo? Og amerikanske politifolk dro den motsatte veien. Aftenposten skriver i 1999:

"Michael Scagnelli fra New York Police Department (NYPD) er på besøk i Oslo for å fortelle om politimetodene i New York. Ifølge Scagnelli er kriminaliteten i verdensmetropolen redusert med 75 prosent siden 1994. Æren for dette gir han innføring av nulltoleransemodellen" Mer her.

Nå begynner min venn Jon å le. Han begynner å fortelle at Staten New York innførte fri abort allerede 1969. Det førte til at tusenvis av kriminelle ikke ble født slik de ellers ville blitt på 70-tallet eller på 80-tallet. Demed ble 1990-tallet helt fantastisk.

- Du tuller nå. Det er vel ingen sammenheng mellom fri abort og krim, sier jeg.

Jon forteller nå om forskerne Steven Levitt fra Universitetet i Chicago og John Donohue fra Yale Universitet som i 2001 kom fram til at uønskede barn risikerer å bli kriminelle, og utforsket hvilke konsekvenser det har for samfunnet. Siden har flere økonomer funnet en korrelasjon.

- Hvis du ikke er født kan du ikke gjør noe galt, sier Jon.
- Det er vanskelig å argumentere mot det, sier jeg.

Jon er som sagt utrolig irriterende.

Hold ut

Det hender at jeg begynner å dagdrømme. Jeg sitter på T-banen og det er vått og trist ute. Det har vært mørkt og trist lenge. Det virker som om vinteren og kulden ingen ende har.

Jeg sitter og ser ut av vinduet på T-banen. Klokken er litt over åtte. Det er lite annet der ute en hverdager, holkeføre og benbrudd. Folk som er på vei til legevakten. Folk som ser plaget ut.

Jeg sitter og ser ut av vinduet på T-banen og drømmer om steder som latinerkvarteret i Paris, gamlebyen i Barcelona og Greenwich Village i New York. Jeg tenker at der er det helt sikkert veldig trivelig å være akkurat nå. Kanskje er det fullt mulig å være både forelsket og akkurat ha startet på en lang ferie. Kanskje er det en liten kafe som jeg kan slenge innom for å ta en kaffe og noe godt å spise. Kanskje herren vil ha en liten skarp en til kaken? Kanskje det.

T-banen heller oss ut på Majorstuen. Vi er en grå masse som kveiler oss ut som en slange på vei til jobb. Ingen sier noe. Vi bare kaver av sted, går på med krum hals, for denne dagen skal vi komme oss i gjennom. Nå kommer dagslyset snart. Gå på.

Jeg har akkurat gått ut av T-banen og løfter blikket. Jeg oppdager skiltet til Restaurant Larsen. Det står på taket mellom to bygninger, den ene dyp rød den andre i en lysere sandfarge. Når jeg står slik og ser opp er det ingen tegn til vinter. Jeg oppdager at i dag kommer himmelen å bli blå. Uten en sky. Og når jeg ser på skiltet til Restaurant Larsen er det nesten som å være i Greenwich Village. Jeg blir i stigende humør. Snart er det sommer. Hold ut.

Jeg tok dette bildet

 

Skam på bussen


Jeg er en nysgjerrig fyr. Jeg sitter på Skui-bussen. Jeg følger med på alt som ramler inn, en grytidlig morgen i januar, mens ti kuldegrader gnager og det er hverdag, grålys, tåke og lite annet å se frem til enn nederlag.

Hva gjør ungdommene? De som velter inn som en gjeng med løst sammensatte kroppsdeler, som vilkårlig ligger henslengt i setene, helt uten annen retning i livet enn den bussen tar. De ligger i rare positurer, pakket i boblejakker, med bena rett ut, i en halvt liggende stilling, med ørepropper og fjerne blikk mot sine mobiler, med halvåpen munn og en antydning til pistrete bart eller skjeggfjoner som her og der varsler at dette er mennesker på vei, men som ikke helt har våknet ennå, for det er bare en utrolig trøtt og kjedelig morgen, og livet er liksom ute av fokus der det ligger langt fremme et sted, mens bussen snegler seg i køen mot Sandvika.

Og akkurat nå, i et eller annet klasserom står det lærere og venter på en oppgave som jeg på ingen måte misunner dem, og som de kanskje gruer seg til, fordi det skal komme til å velte inn med store mengder ulyst og mangel på motivasjon, og lærerne vil stå der og tenke at dette er mer enn et vanlig menneske kan klare. Av tålmodighet.

På neste holdeplass kommer det på fem små, trinne pingviner av noen 12-åringer, med korte, butte armer som står nesten rett ut, pakket i mange lag med klær og alt for store ransler på ryggen, som viser at også disse karene skal et sted, skjønt den bakerste blir stoppet av et brøl. Det er sjåføren som roper.

-Dø, du der! Det er tredje gangen på rad at du sniker. Kom her og vis billett.

Guttungen stabber tilbake til sjåføren, slik forbrytere gjerne gjør med senket blikk og bøyd hode. Han graver i lommene etter penger og finner nok til å kunne betale. Det skjer uten et ord. Ikke noe unnskyld. Ikke noe beklager. Han bare gir fra seg pengene.

Det er dørgende stille på bussen nå. Det er skam som går ned midtgangen. Det er oppdragelse av den harde sorten. Jeg lurer på om det hjelper. Sniker han aldri mer? Ble han litt klokere i dag? Hva tror du?

Russlands svar på Dolorosa Uffert

Russlands svar på Dolorosa Uffert, Elena Mizulina (64) er ganske skremmende i nyhetsbildet, verden rundt, denne helgen.

Elenas lovforslag fikk stort flertall i parlamentet. Dermed blir det lov å slå kvinner og barn i familien. Bare man ikke slår alt for hardt.

Elena er fra før kjent for å ville frata homofile retten til å si at de er homser. Hun vil også frata dem barn og frata dem retten til å kalle seg mennesker. Hun vil dessuten forby all adopsjon i utlandet og hun vil forby kvinner å ta høyere utdannelse før de har født barn. Elena vil også begrense kvinners rett til abort og innføre straffeskatt for de som skiller seg. For å nevne noe.

Da jeg var yngre hadde jeg en helt klar følelse av at verden gikk fremover. Særlig da muren falt på slutten av 1980-tallet var jeg veldig optimistisk. Men nå syns jeg liksom slett ikke at det går veien. Verken her eller der. I øst eller vest. Kan man si.

Nå vet ikke jeg om Elena har sett på mye på Harry Potter og er inspirert av Dolorosa Uffert som gjorde karriere og ble rektor på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom og som senere ble minister i Magidepartementet. I følge min datter Frida så er Dolorosa Uffert den klart mest skremmende personen i Harry Potter universet, mye skumlere enn han hvis navn ikke skal nevnes.

Dolorosa Uffert er glad i katter. Hun går alltid kledd i rosa. Hun har sukkersøt stemme. Og hun torturerer folk med et stort smil om munnen. Men Dolorosa Uffert faller til slutt, ikke på sin egen urimelighet, men fordi onde mennesker alltid mistror alt og alle på sin vei. Det blir deres bane å ikke kunne stole på noen.

Ha en god søndag!

Urd - noen må jo ta ansvar



Urd (Urðr) er i følge norrøn mytologi en av nornene, det vil si de som rår med menneskenes skjebner. Noen må jo rå med slikt.

Urd er den ene av de tre skjebnegudinnene som sitter ved brønnen Urdarbrunn under verdenstreet Yggdrasil og spinner på skjebneveven, den som viser skjebnen til alle mennesker og æser.

Selv sitter jeg i Stavanger på 1. juledag og er full av såkalte "bange anelser". For eventuelle yngre lesere vil jeg opplyse om at "bange anelser" er noe som man drev mye med før i tida. Eldre folk vet hva "bange anelser" er.  Jeg vil si at bange anelser er en slags lei følelse som starter oppe i hårrota. Det begynner å klø, også løper denne følelsen nedover ryggraden, opp og ned, og ut i armer og ben, mens det stikker og herjer med hele systemet slik at det blir satt i alarmberedskap. Det er et slags kroppens sivilforvar,  med flyalarmer, "Kode Rød", "Dette er ingen øvelse". "Lytt på radio". Hele pakka. Om du skjønner hva jeg mener.

Noen må jo påta seg oppgaven å frykte det verste. Som mannen i familien mener jeg at det er min oppgave å frykte det verste. Noen må jo ta ansvar. Jeg syns at vi skal møte opp på flyplassen MINST to timer FØR flyet går. For sikkerhets skyld. Noen må jo også sitte i bilen på vei til flyplassen og tenke mye på om vi låste døra og om kaffetrakteren faktisk er slått av eller om det kommer til å bli brann. Noen må jo tenke på disse tingene.

Natt til 2. Juledag sitter jeg i Stavanger og vet at om noen timer skal hele familien kjøre langt i en bil man slett ikke kan stole på. Det er en gammel Sharan, se petiten en ufrivillig vond livsstil. Vi skal kjøre den lange veien til Oslo. Jeg leser på Facebook om en familie som ikke tør å være på hytta i Sandnes fordi de syns det er for farlig. De frykter ekstremværet Urd som er på vei.

Jeg sier i en ganske lett tone, til min kone at vi må nok avlyse det julebesøket i morgen formiddag og heller kjører østover, FØR STORMEN KOMMER. Vi må kjøre med katastrofen i hælene. Vi må rett og slett flykte østover.

Min kone syns først at det ikke er nødvendig å ta slik på vei. Jeg fremhever nå særlig flere farlige broer vi skal kjøre over på vei til Oslo. Tenk deg orkan i kastene på Grenlandbrua ved Bamble, sier jeg med stor innlevelse. Det gjør utslag. Jeg får medhold i at vi må evakuere Stavanger.

Neste morgen våkner jeg til noen søppelspann som blåser bortover veien. Det ser ut som noen ville metalldyr som har bestemt seg for å flykte. Hals over hodet. De flykter med god grunn. En parkert bil begynner å rugge så mye i vinden at bilalarmen blir utløst. Det hagler og stormer. Uler og piper. Det er lyden av fare. Ingen tvil om det.

Vi kjører av sted på formiddagen. Vi møter ingen problemer noe sted. Det blir stadig bedre vær, jo lenger øst vi kommer. Når vi kjører over Grenlandsbrua er det nærmest vindstille. Min kone begynner å le høyt.

- Var det denne brua som skapte sååå dårlig stemning i går kveld, sier hun.

Jeg svarer ikke. Jeg er den tause typen nå. Høy og mørk. Og taus.  Jeg tar ansvar også for tausheten. Noen må jo det.

Suppe med utsikt


Dette er på ingen måte snakk om bare et fjell. Det er mye mer enn det. Vi snakker tross alt om livet. Slik det ble levd. På torsdag kveld.

Denne fortellingen starter da jeg var ganske liten. Jeg er født med en dyp lengsel etter utsikt. Det kan være Freikollen eller Empire State Building. Jeg bare må ha det. Hvis sjansen byr seg.

På et eller annet tidspunkt kommer følelsen av å ha veldig dårlig tid. Følelsen kommer stadig oftere. Jeg er blitt 54 år. Det er så mye jeg har mer enn gjennomsnittlig lyst til. Og tiden er knapp. Det er bare en ting og si: Grip første og beste mulighet. Ta sjansen. Livet er nå eller aldri.

Det er 12 minusgrader. Det er stup mørkt. Vi har bare to timer til rådighet. Hverdagens lov er beinhard.  Det er jobb og plikter så langt kroppen rekker. Men det kan la seg gjøre.  Livet er nå eller aldri.

Kvelden før lager jeg suppen. Den består av en liter sopp fra Vestmarka, helst traktekantarell, 4 ss smør, 1 liter grønnsakkraft (terninger går fint), 0,5 dl tørr sherry, 0,5 dl gul løk (finhakket), 0,5 dl gulrot (bittesmå biter), 0,5 ts timian, 1 ss tomatpurre, 2 ss hvetemel, 2 dl creme fraiche, litt salt og litt cayennepepper eller chilly. Fres soppen, hell over kraft og kok opp, la grønnsaker surre i smør sammen med krydder og tomatpure og mel i en annen gryte. Bland det hele sammen, og tilføre creme fraiche klattvis under oppkok, mens du visper. Gjør deg flid. Ta med litt godt brød. Livet er nå eller aldri.

Jeg har bedt de beste kompisene mine om å dra så tidlig fra jobb som bare mulig.  Jeg har bedt dem ta med kopp, skje, stilongs, varme klær og hodelykt.

Ingen av dem er særlig vanskelige å be. Olav har dessverre problemer med helsa og må stå over. Men HC tar lokaltoget og Kjetil kommer obligatorisk forsinket med T-banen. Pål plukker vi opp med bil. Og sammen drar vi til et av jordens aller minste fjell, Kolsåstoppen i Bærum. Livet er nå eller aldri.

Du kan gå til toppen av dette fjellet på under en halv time. Flere steder er det trapper og rekkverk. Det er kulemager, svake knær og begrenset kondis. Det er en nylig tilbakelagt feiring av julen som ikke lot noe tilbake at ønske. Av ribbe. Pinnekjøtt. Karamellpudding med krem og en drøm av en saus. Krumkaker. Og marsipangriser. Selv til de som ikke fant mandelen i grøten. Livet er nå eller aldri.

I den første muligheten for å falle har det lagt seg et tynt islag i mørket. Det er like ved et bekkefar. HC sklir og faller. Uten skader. Vi stopper og teller opp kroppsdeler. Vi sjekker at alle har med seg det de trenger på veien videre. Jeg gir Kjetil en ny bok om Russland som jeg har tatt med i sekken. Jeg er tilhenger av overraskelser. Jeg har tatt med lakriskuler i sjokolade, samt et sting av chilly som setter seg i ettersmakens lengsel og ikke er til å bli kvitt når boksen er tom og hverdagen kommer. Men i dette øyeblikket har vi godsaker nok. Livet er nå eller aldri.

Klokken 17.50 sto vi på toppen. Vi var helt alene der oppe. Vi sendte meldinger hjem. Toppen er nådd. Ingen problemer. Alle er ved god helse. Vi sendte meldinger til familie og våre aller nærmeste. På Facebook. Så spiste vi suppen og delte brødet. Vi diskuterte om det var best å sutte på lakriskulene for å få dem til å vare lenge, eller om det beste er å knaske dem i seg. Spørsmålet ble på ingen måte avklart. Vi måtte gå ned igjen. Fra Fjellet i Bærum. Vi kommer aldri til å glemme gleden. Livet er nå eller aldri.

Kunsten å få sidemannen til å slippe deg av


"Kunsten å få sidemannen på bussen til å slippe deg av uten å måtte si noe, er det som gjør oss nordmenn norske".

Dette sitatet fant en kollega på Instagram i går og sendte det videre på Facebook. Først trodde jeg at sitatet var ferskt og originalt.  Jeg begynte å søke litt på nettet. Da oppdaget jeg at det er twitret veldig mange ganger. Jeg begynte å søke bakover i tid og kom frem til 1. oktober 2014. Her fant jeg Atle Frenvik Sveen som twitret dette og fikk tusen likes og 910 retweets.

Sitatet var en snakkis i lunsjen på jobben i dag. Nå sitter jeg her og tenker at kanskje Atle Frenvik Sveen har skapt noe som folk sitter og prater om flere år senere og som de får lyst til å spre vidt og bredt i det uendelige. Det er imponerende.

En av karene rundt lunsjbordet er helt enig:

-  Når jeg sitter innerst på bussen og skal av så gjør jeg det samme hver gang. Jeg begynner med å kle på meg hanskene og tar på meg lua. Så retter jeg meg opp i ryggen og tar et godt tak i ryggsekken som jeg har på fanget. Da skjønner alle at jeg vil av bussen. De slipper meg frem uten at jeg behøver å si et ord.

- Er det alltid slik, spør jeg.
- Ja, alltid. Jeg trenger ikke å si noe. Alle i Norge behersker det samme kroppsspråket hvis de bare har bodd her lenge nok.

- Er det en fin eller litt trist ting?
- Det er praktisk og det funker fint.
- I andre land så liker de ikke tausheten like mye som oss. De liker kanskje å snakke sammen, si noe hyggelig for eksempel, selv om de er fremmede for hverandre, på bussen?
- Jeg tror nordmenn er som gamle ektefolk. De behøver ikke å si noe som helst for å få andre til å forstå. Kanskje man blir slik av å leve sammen i et lite land. Kanskje dette er gullet vårt, at vi er det tause folket som liker å sitte på bussen. På en torsdag. Uten for mye styr. Uten å si noe. Vi vil ha det så enkelt som mulig.
- Kanskje det.
- Eller kanskje vi har nok med oss selv. At vi helst vil være for oss selv. At vi er ganske kalde i vår måte å være på?
- Det kan være det og.
- Men når tusenvis sprer dette sitatet så betyr det at de liker det. At de syns at det sier noe riktig om oss. Noe positivt?
- Ja.
- Den første gangen jeg var i London var jeg 15 år gammel. Jeg gikk inn i en klesbutikk og ble møtt av en smellvakker, ung jente som tilbød seg å hjelpe. Hun sa: "What can I do for you, love"? Det var aldri noen som hadde kalt meg for "Love" før. Jeg lurte veldig på hva jeg skulle svare.
- Hva gjorde du da?
- Jeg holdt helt kjeft. Det funket fint.




 

Hvert skritt mot katastrofen virker helt normal


Det er noen telefonbokser som er fredet. De holdes kunstig i livet av Riksantikvarer. Men alle andre telefonkiosker er utryddet. Langsomt, men sikkert.

I begynnelsen så var det sikkert ingen som var bekymret over denne utviklingen. Det var ingen som slo alarm. Men det gikk jo bare en vei. Ubønnhørlig. Rett mot avgrunnen.  Og plutselig en dag kan man stå der, midt i Bergen by eller Oslo sentrum eller i Tromsø. Man kan stå der å ha et desperat behov for å telefonere, se seg om etter en automat også er det absolutt ingen ting å hente. Nada. Null og Niks. Telefonautomatene er myrdet.

Før i tida kunne man jo prøve å sette verdensrekord i antall mennesker i en telefonboks. Det er det ingen som vil forslå i dag. Ganske trist. Men slik er det.

Slik er det med mange ting. Den ene dagen er man kanskje ung og har litt draget på damer. Man går kanskje rundt og er salig fornøyd. Men så plutselig er det liksom som om mulighetene bare forsvinner, sånn litt etter litt, uten at noen griper inn, oppretter en støtteordning eller i det minste roper Alarm. På vegne av vanvittig mange: ALARM.

Har du hørt om Daniel Pauly? Det aner meg at svaret er nei. Så følg med nå. Daniel Pauly begynte på 1990-tallet og lure på en ting: Hvordan kunne det skje at The Grand Banks utenfor Canada kollapset og at 30.000 fiskere mistet jobben. Daniel utviklet Shifting Baseline Theory. Den sier at forskere målte forandring ved å ta utgangspunkt i bestanden slik den var da de startet sitt arbeid. Bestanden falt, men når en ny generasjon av forskere tok over, brukte de det nye nivået som sin "baseline" (grunnlinje). Slik så nedgangen aldri voldsom ut, hvert skritt mot katastrofen virket helt normal.

Dette har jeg tenkt litt på i julen. For hver kilo jeg legger på meg så tenker jeg at dette er jo helt normalt. Dessuten får jeg ikke lenger torsk i Oslofjorden. Det har vært null napp på det jeg kan huske. Det er også meget sørgelig at det ikke er antydning til skiføre i marka. Nesten ingen steder. Selv ikke i høyden på en søndag med blå himmel og flere minusgrader. Det jeg nå lurer på er hvor mange slike vintre på rad det vil gå, før noen, en eller annen, oppdager hva som er i ferd med å skje og roper at nå må Baard begynne å slanke seg.