hits

januar 2016

Bjørne-skrekken tar helt av


En fly forbanna grizzlybjørn er i ferd med rive løs biter av kjøtt fra kroppen til Leonardo DiCaprio. Jeg skotter bort på min venn Pål. Han skjelver
.

Det kan også være gleden over en pose etterlengtet smågodt, som får Pål til å skjelve. Men jeg tror likevel at blodspruten i filmen The Revenant, på Sandvika kino i går kveld, er i overkant heftig for karer med langt fremskreden bjørneskrekk.

På våre fisketurer har frykten for bjørn steget og sunket gjennom årene. Rekorden ble satt i Lierne, nord i Trøndelag, på den ukentlige gutteturen der vi jakter på ørret. Man kan si mye pent om Lierne. Man kan det. Men man kan også nevne at dette er konsentrasjonsområde for bjørn. Like ved Lierne, på svensk side av grensen, ble en kar drept av bjørn, mens han satt på utedoen på hytta. Ikke lenge etter ble en norsk jeger skambitt av en bjørn i det samme området. Etter å ha finlest slike detaljer avisene, kan man si at stemningen var litt anspent da vi dro på tur.

Vi hadde bare vært noen minutter på fisketur da hans Hans Christian fikk sin første nær bjørnen opplevelse. Det lå en dampende haug med bæsj midt på stien. Dramatisk nok. Nå startet riktig nok en lang diskusjon om hvordan bjørnebæsj egentlig ser ut. Vi er jo enkle sportsfiskere med svake zoologiske kunnskaper. Kan det være en fjellelg med løs mage? Den teorien slo dårlig an. Særlig Pål var på stigende angst. For å si det mildt.

Dagen etter dro Kjetil for å hente nøkler til en hytte som ligger i Blåfjell, ikke langt fra noen hemmelige ørretvann. Om Kjetil bør man vite at han er fylt av stor mengder muskler og er dekket av så mye hår rundt omkring på kroppen at det ikke er unaturlig å tro at han er direkte glad i bjørner. Jeg tror han kan finne på å drømme om å dele hi med en bamse hvis sjansen byr seg. Han om det.

Kjetil spurte hytteeieren om de hadde sett bjørn i det siste. Kjetil pleier og spørre om slikt. Nå fikk han et langt foredrag om hvordan bjørner har brutt seg inn i garasjen til folk, veltet søppelkasser og gjort mye annet hærverk. For tiden gikk ikke bygdefolk på blåbærtur en gang uten å ta med seg børse, fortalte gubben og la til at det sannsynligvis rusler ei binne med unge, rundt omkring i området.

Etter dette steg stemningen på turen. Pål begynte nå å fiske så nær bilen som mulig. Teorien er at bil virker avskrekkende på bjørn. Alternativt kan man synge "Bjørne sover" høyt og falsk når man er ute og trasker i marka. Eller man kan svime rundt og være naiv og godtroende. Det er min hovedstrategi.

Det var uhyre varmt, nærmest en slags tropesommer i Lierne. Det gjorde fisket svært vanskelig og ganske spesielt. Vi utviklet et slags fisk- og badkonsept. Det vil si at når man er kommet frem til kulpen og har prøvd oppriktig å lure ørreten på kroken, i la oss si en halv times tid, men ikke fått en dritt, så er det en ærlig sak å få lyst på et bad. Slik gikk det til at jeg fire, fem ganger om dagen kledde meg kliss naken og hoppet ut i.

Det var 25 grader i vannet og helt fantastisk. Jeg lot meg føre med strømmen, dykket ned i krystallklart vann, svømte inn under fosser, utforske gjettegryter på bunnen og var i det hele tatt så badeglad som jeg aldri før har vært på fisketur. Det var etter en slik badeseanse at sjokket kom.

En voksen hannbjørn blir i snitt ca. 135-410 kg tung. La oss si at du i tillegg er kledd i meget tykk pels og at det er 30 varmegrader. Hva ville du da ha gjort? Heng med.

Jeg har gått noen timer inn til en imponerende foss, har fisket og badet og er jeg på vei hjem. Fordi det er lav vannstand i elva, er det ca en meter høydeforskjell opp til elvebredden i en lang, smal kløft. Her ligger en slags naturlig trapp fra elva og opp til elvebredden. Trappa består av to store flate steiner. Jeg kommer rundt svingen og får se det våte avtrykket av en bjørnepote midt på den ene steinen. Mens jeg står og ser på så fordamper avtrykket. Bjørnen må ha vært der for bare noen sekunder siden, hørt meg komme og har stukket til skogs.

Dette er det nærmeste jeg kommer Leonardo DiCaprio i The Revenant. Uten sammenligning. For øvrig. Lykke til med din neste tur i skogen.

Genet som gjør deg født til å reise


Norge er snørvått, ufyselig, mørkt og kaldt. Livet er bakglatt. Det harkes. Og det hostes. Fra den ene enden av landet til den andre. Det er bare en ting å gjøre. Ta deg en lang ferie. Reis til et varmere sted. Gjør det nå.


Dette er jo en helt super plan. Det kunne for eksempel være en paradisstrand i Karibien. Krystallklart vann. Palmer. Vakre øyeblikk fra morgen til kveld. En såkalt drømmeferie. Det hadde vært noe.

Når man begynner å planlegge en slik ferie så kommer det straks en masse smålige motforestillinger, som at det nettopp har vært nesten to uker med juleferie eller at det ligger en diger haug med regninger og venter der ute i hverdagens grå meningsløshet.

Det er da det gjelder å finne det helt avgjørende argumentet. Det gjelder å finne det ene tunge som legger seg på vektskålen og avgjør en hver diskusjon. Som gjør at du bare kan reise. Tvert.

Det du skal si er at du ikke kan noe for dette. Du er født sånn. Du har nemlig DRD4-7R, eller reisegenet om du vil. Dette genet ble første gang kartlagt i en større studie i 1999, ledet av Chuansheng Chen ved University of California, Irvine. Forskningen viser at det er dette genet som gjør deg mer nysgjerrig enn folk flest, som gjør at du har lyst til å utforske nye steder, ideer, mat, relasjoner eller hva det skal være. Fridtjof Nansen og Thor Heyerdahl hadde ganske sikkert DRD4-7R. Christofer Columbus også. Og Steve Jobs.

Genet er trolig forklaringen på at mennesket i urtiden spredte seg fra Afrika til stadig nye kontinenter og bosatte seg over hele kloden. Det er DRD4-7R som gjør at vi sender folk ut i verdensrommet. Det er DRD4-7R som står for all moroa.

Sånn er det bare. Genet DRD4-7R er ikke noe å kødde med. Si det til kona eller gubben hvis de prøver å nekte deg å dra. Og hvis de ikke tror deg kan du bare vise til forskningen som du finner blant annet her.

God tur

Å være en drittsekk i svømmehallen


Denne historien handler om å være en drittsekk i svømmehallen. Heng med.
 

Jeg har ingen grunn til å tro at mannen er nazist eller heter Pelle, men helt spontant begynner jeg i mitt hode og tenke på mannen som Nazi-Pelle. Denne mannen hersker over en svømmehall, hvis navn skal være unevnt. Av utseende ligner badevakten litt på den berømt fotballdommeren, Pierluigi Collina, med en evne til å sperre opp øynene og lage rynker som bølger av autoritet over pannen, men dette er i for seg en urettferdig sammenligning. For Collina.

Før vi går videre i denne historien er det viktig å vite at man kan kjøpe årskort til svømmehallen og bade så meget man lyster i et helt år. Jeg har kjøpt årskort i alle år. Jeg er en ivrig svømmer. Årskort koster mellom to og tre tusen kroner. Det er en ikke helt ubetydelig investering.

Vi skal nå tilbake til en tid, da mine barn var så små at de fortsatt bare brukte plaskebassenget i svømmehallen. Det gjorde de med stor fryd. Jeg er derfor redd for å skuffe ungene. Jeg ringer svømmehallen før vi drar hjemmefra. Klokken er 17.15. Er plaskebassenget åpent? Kan vi komme? - Ja, svarer damen.

Oppmuntret av dette drar vi av sted. Å få til en tur i svømmehallen etter jobb er en ekspedisjon. Det er rask inntak av mat underveis,  en hel del transport og styr, mye av og påkledning, og dessuten en hel masse logistikk, slik at når vi endelig står der ved bassengkanten, klar til å hoppe ut i vannet, så føles det som om man har vært på en lang, lang reise. Plutselig kommer et ubehagelig bråstopp. Badevakten løper mot oss og sier at her får slett ingen bade. Han lurer på hvor dum det går an å bli, siden man i det hele tatt gjør et forsøk på å nærme seg vannet.

Ungene begynner å sutre. Jeg spør hvorfor vi ikke får bade. Det viser seg at en unge har bæsjet i bassenget for en time siden og nå må alt renses.

- Men kunne vi ikke ha blitt advart i billettluken, spør jeg.
- Det står et skilt der.
- Nei, det gjør det ikke, sier jeg.
- Jo, det gjør det.
- Nei, sier jeg.

Nå blir stemningen liksom så dårlig mellom meg og denne badevakten at jeg begynner å fantasere. Det har seg slik at mannen står med ryggen til det store bassenget, det som er for voksne. Jeg får brått veldig lyst til å dytte hele fyren ut i bassenget. Det hadde vært litt av et syn. Nazi-Pelle som lager et kjempeplask med klærne på. Men nå kommer jeg til å tenke på at hvis jeg gjør noen sånt så kan jeg jo aldri mer sette mine ben i denne svømmehallen igjen, og jeg vil sikket bli anmeldt for vold mot offentlig tjenestemann og komme i lokalavisa og stå der til spott og spe. Jeg nøyer meg derfor med å sende mannen hva jeg vil kalle mitt mest drepende blikk, før vi gir opp hele prosjektet, tusler ned og skifter og drar hjem igjen. Ganske slukøret, vil jeg si.

Man blir ikke bestevenner etter en slik episode. Og ofte er det slik at har man først fått en uvenn, så varer det gjerne livet ut. Uvennskap har en lei tendens til å sette seg og bli lagret på et sterkt sted i hukommelsen.

Noen uker senere er jeg i svømmehallen på en onsdag. Klokken er like før 18.00. Jeg har svømt halve distansen av det jeg har tenkt å svømme. Da plutselig bestemmer Nazi-Pelle at nå er det tid for å åpne stupetårnet og stenge av alle banene der mosjonistene svømmer. Han drar et tau på tvers av lengderetningen i svømmehallen. Jeg ser jo selvfølgelig sperringen. Men jeg dukker under tauet og fortsetter å svømme. I et helt minutt. Det skulle jeg ikke ha gjort. Nå begynner Nazi-Pelle å blåse i en fløyte og rope at jeg skal komme inn til kanten der han står. Det gjør jeg slett ikke. Jeg svømmer til motsatt kant og går rett i dusjen. Dagens svømmetur er over. Badevakten løper etter meg. Han forfølger meg ned i dusjen og der blir jeg arrestert. Jeg får høre for en frekke fyr jeg er. Jeg får høre at sånne som meg, som ikke gjør som badevakten sier, er et stort problem. Stemningen blir stadig dårligere.

- Du kom kanskje ikke inn på politiskolen du, sier jeg.
- Hvis du har årskort, så ryker det nå, sier badevakten.

Her er Baard og datter i tidsriktige omgivelser

Dumpet et tonn grisemøkk i oppkjørselen


Ikke kødd med en mann som eier en traktor. Straffen kan bli meget brutal. Og illeluktende
.

La meg først få si at jeg er tilhenger av tillitt. Jeg mener at tillitt er Norges største ressurs. Det er få land i verden som har så mye av dette som oss. At vi stoler på hverandre er viktigere enn olje, fisk og andre råvarer. Vi er et land med lite korrupsjon, et forutsigbart rettsvesen og en redelighet som gjør det lett og ganske rimelig å drive næringsliv. Det gjør at vi kan takle kriser mye bedre enn mange andre land. Og godt er det.

I sommer skulle jeg for eksempel kjøpe tre bøker av Knut Hamsun (Landstrykere) og en av Ernest Hemingway (noveller). Jeg søkte på nettet og fant et antikvariat som hadde bøkene. Jeg ringte butikken.

- Da pakker jeg bøkene og sender dem til deg i dag, sa mannen.
- Hvordan skal jeg betale for dette, da?
- Jeg legger ved en giro.
- Du stoler på folk du?
- Ja, nå har jeg solgt bøker på denne måten i snart 40 år. Og jeg har aldri blitt lurt.

Bøkene kom like etter i posten. Jeg betalte regningen med det samme. Noe annet ville vært en skam. Slik er det jo bare. Men når det er sagt så er det ikke til å stikke under en stol at det fins mange kjeltringer i Norge. Folk som ikke gjør opp for seg. Å takle slike er ikke lett. Det fins mange metoder. Heng med.

Det er fredag kveld på Høvik. 17 kuldegrader gnager i veggene. Folk fyrer i peisen. Det kan likesom ikke bli varmt nok inne. Å fyre med ved er dessuten ganske hyggelig. Nå ringer det på døren. Det er en bonde som står på trappa. Han har en traktor med en diger tilhenger. På planet ligger mange sekker ved som skal til naboen. Vi kommer i snakk.

- Du leverer et lass med ved og legger regningen i postkassen. Det går alltid bra eller?
- Ja, det går som regel bra, men det hender at noen ikke betaler.
- Hva gjør dere da?
- Du kødder ikke med en mann som eier en traktor. Det fins en slem metode og en som er enda verre.
- Det var en bonde jeg vet om som ikke fikk pengene sine. Han tok da en diger sten på planet og veltet den i oppkjørselen slik at bilene i huset ble sperret inne. Da de betalte kom han og hentet steinen.

- Det var den slemme metoden. Hva var den andre?
- En bonde i Rogaland fikk ikke betalt for veden som han hadde levert til et bolighus. Han maste og maste. Men det kom ingen penger. Til slutt kjørte han et traktorlass med grismøkk og dumpet i oppkjørselen.
- Det må ha luktet noe aldeles forferdelig. Fikk han pengene sine?
- De hadde vel ikke noe annet valg enn å betale.
- Nei, de hadde vel ikke det.

Ensomme bloggere, uten utdanning, søker trøst


 "Bloggere er ensomme og uten utdanning". Det var budskapet fra redaktør av forskning.no, Nina Kristiansen (bildet) på NRK radio i dag tidlig.


Det pågår en heftig debatt om produktplassering og annen kamuflert reklame som for eksempel en rosa blogger med store attributter kan tjene millioner av kroner på. Forbrukerombudet skal begynne å bøtelegge slik ulovlig markedsføring. En journalist har gjerne både redaktør, kolleger og pressens faglige utvalg og støtte seg til når rett skal skilles fra galt. En stakkars blogger har ingen. Dette var budskapet i debatten på NRK. Det fikk meg til å fyre av en epost som er slik:

Hei Nina
Hørte deg på radioen i dag tidlig. Jeg er en av et par hundre tusen nordmenn som blogger. Hørte du syns at jeg er ensom og uten utdanning. At jeg ikke har noen å snakke med. Takk for omtanken. Hilsen Baard.

Jeg fikk straks svar. Det går sånn:

Uff og uff, Baard. Jeg elsker bloggen din.
Vi snakket om alle de som bryter regelverket rundt markedsføring og produktplassering, 60-70 prosent. Tror ikke de presser de etiske linjene av vond vilje eller grådighet, men at mange ikke kjenner etikken og reglene. Og de mangler fora der de kan diskutere dem.

Dermed overså jeg den gruppa som ikke driver med sånt. Altså sånne som deg. Jeg ble jo også korrigert på akkurat det av programlederen.

Uff, ikke meningen å karakterisere oppegående bloggere - som deg.
Hilsen Nina

Jeg liker det svaret. Jeg gjør det. Legg for øvrig merke til at dette blogginnlegget i sin helhet slett ikke spiller på sex. Utrolig nok. Se også petiten: "På en klar dag kan jeg se helt opp til Sophieelise"

God helg

Diktet tok helt av på Facebook



Over 2.600 har i løpet av to døgn sett videoen med Hasan som leser et lite dikt. Det var en overveldende respons.


Min venn Hasan Kassas er syrisk flyktning. Denne uken var han på en NHO-konferanse som samlet over 500 deltakere på Gardermoen. Hasan har lært seg norsk i løpet av noen få måneder. Han skriver om det kalde, vakre eksilet Norge. Diktet går slik:

Fra dette vakre eksilet skriver jeg til deg,
der svaner og måker lever i gatene
mellom bilene,
på trafikkskilt og gatelys
Fra dette kalde eksilet skriver jeg til deg
der Nobelprisen er fredens gave til verden
Jeg skriver til deg fra en rolig kai i nærheten av Operaen
der isen tok bolig på sitt ansikt
Ingen nytt har jeg å fortelle
Fremdeles spår jeg i kaffegruten
Og skriver hallusinasjonene mine
fremdeles drikker jeg teen med sukker
Og kaffen drikker jeg bar
Jeg spaserer i gatene dekket med snø
Som om jeg går på skyer
Jeg venter på bussen som alle andre borgere til og med kongens sønn
Ingen køer hvor man venter på ferskt brød som i min landsby,
Men jeg savner den køen der
Alt er stille her
som en vårkveld i min landsby
før kråkene tok bolig i den
Og paradisets fugler rømte fra den
Ingen nytt hos meg, alt er slik jeg fortalte deg før
i mine brev som jeg sendte til deg tidligere
Ingen fengsler bebodd av tusener av mennesker og rotter
Ingen bryllup og gledesfester åpne for alle
Blokkens vakre kvinner rundt meg
deres fargete hunder
Jeg ser dem som nymfer sendt til dette kalde land
Alt er vakkert her
Men likevel er det et eksil

 

Føler du deg fortsatt mer syk enn Siesta, pappa?

- Katten har kastet opp. Vi må til legen, sier datter Frida (16). Jeg ser ikke straks døden i øynene. Det skal komme til å straffe seg.

Når mor for tiden er ute og reiser og far skal stelle hjemme er det ikke lett å ta seg av liv og død. Dessuten skal man ha kompetanse på vanning av planter (forskjell på orkideer og julestjerner?) og dessuten mye annet krevende. Midt oppe i dette lever katten som heter Siesta, er syv år og som vanligvis hersker over familien med en selvfølgelig arroganse. Men nå er hun syk og slapp. Katten ligger uten matlyst og ser direkte dårlig ut.

- Hun er sikkert bare forkjølet. Det er jeg også. Jeg tror vel egentlig at det står dårligere til med meg, sier jeg og hoster og harker.

Frida sender meg nå sitt mest drepende blikk. Det er liten tvil om hvem hun mener fortjener å stryke med først.

- Jeg syns vi skal se dette litt an et par dager. Å gå til dyrlegen er dyrt. Men nå må jeg løpe, for jeg skal rekke en tur i svømmehallen før de stenger, sier jeg og drar av sted.

Under vann i Bergerhallen på Rykkinn kommer ettertanken snikende i form av en masse dårlig samvittighet. Jeg svømmer stadig saktere. Jeg er blitt over 50 år. Plutselig får jeg det for meg at jeg kan komme hjem og oppdage at Siesta ligger stiv og død i gangen. Hva gjør jeg da? Etter å ha tatt den kjekke tonen. Det kan jo bli et traume for hele familien og jeg kommer til å stå der som djevelen selv.

Når jeg kommer hjem oppdager jeg noe som Frida har hentet frem og som jeg ikke ante at eksisterte. Det er en helsejournal for Siesta. Jeg blir stående og bla, side opp og side ned med vaksinering og kastrering og medisinering og flottbehandling og det ene med det andre. Jeg skjønner nå at Siesta har gått regelmessig til sin fastlege, en veterinær på Høvik.

- Jeg har bestilt time, sier Frida. I morgen klokken 18.15. Kan du kjøre?
- Jeg kan vel det, sier jeg spakt.

Dagen etter: Kjøreturen til dyrlegen går gjennom et dypfrosset landskap. Det er 15 minusgrader og ingen tegn til liv langs veien. Parkeringsplassen ligger i dunkelt mørke. Det er en fortettet stemning. Vi glir inn døren og får beskjed om å vente på "Katterommet", slik at Siesta slipper å ta anstøt av hunder. Vi blir bedt om å sette buret hennes på en hylle som gir henne utsikt og en god følelse. Mens vi sitter slik og venter kommer en familie på mor, far og to barn ut av et tilstøtende rom. De er i sorg. Familien har med seg et tomt fuglebur. Jeg tenker at det sikkert er en undulat som de nettopp har tatt avskjed med. Jeg ser at alle i familien er rødkantet i øynene etter gråt.

Etter litt venting blir det vår tur. Dyrlegen tar oss med til et undersøkelsesrom. Siesta blir lyttet på med stetoskop. Veid og funnet en kilo lettere enn sist. Dette er slett ikke bra.

- Hun har kastet opp en del. Har der bilder av oppkastet, spør legen.
- Nei, sier jeg.
- Ja, sier Frida og vipper frem mobilen.

- Veldig bra at du har tatt bilde, sier legen og han fortsetter. - Her kan man helt tydelig se at hun har hostet opp en innvollsorm. Det er trolig det som er problemet. Vi får gi henne en pille og så skal du se at hun snart er på beina igjen. Om det ikke er klar bedring i løpet av en uke får dere komme tilbake.

- Det skal vi gjøre, sier Frida.

Vi pakker sammen, betaler og kjører hjem. Innvollsorm er ekle greier. Jeg anbefaler ikke å Google etter bilder av slike. Innvollsorm kan blant annet borre seg inn i lungene til katten og gjøre stor skade. Frida ser på meg og sier:

- Føler du deg fortsatt mer syk enn Siesta, pappa?


Siesta

Smøring for kvinner eller hva det nå er

Å lære seg å smøre ski kan være ille. Enda verre er det å skulle melde seg på et slikt kurs. Særlig hvis man er kvinne. Heng med.

Min kollega Hege oppdaget et smørekurs på Ullevaal stadion 21. januar 2015. Det høres jo ut som en grei affære. Men når man kikker litt nærmere etter hvordan arrangørene har rigget dette til, er det fort gjort å få et slags mentalt kladdeføre om du skjønner hva jeg mener.

Nå må jeg innrømme at jeg ikke vet noe særlige om arrangørene eller hvor moderne de er i hue når det kommer til spørsmål som likestilling og slikt. Jeg vet ikke engang om det er en gjeng med veldig gamle gubber som står bak dette. Men jeg tenker mitt. Jeg gjør det. Her er starten på påmeldingen som Hege fant og som nå går sin seiersgang på Facebook.



Liverpool til Saudi-Arabia som straff


- Jeg håper det blir krig mellom Iran og Saudi Arabia, sier en av karene i badstua i Bergerhallen i Bærum. Regimet i Saudi-Arabia fortjener all den straff de kan få, sier han.


Massehenrettelser og halshuggingen av den religiøse lederen Nimr al-Nimr, gjør at en hel verden nå venter spent. Saudi-Arabia stopper all flytrafikk til Iran og nekter sine innbyggere å reise til nabolandet. De vil også bryte alle økonomiske forbindelser. Bakgrunnen er at Saudi Arabias ambassade i Irans hovedstad Teheran, ble forsøkt stormet etter henrettelsene.

Dette har fått temperaturen til å stige i badstua i Bergerhallen på Rykkinn. Vi er noen godt vokse karer som sitter her flere ganger i uken med kulemagene våre og diskuterer. Sakslisten er som regel slik:

1) Fotball
2) Verdensituasjonen
3) Eventuelt

For å ta det mest krevende temaet først så er det bred enighet om at både Manchester United og Real Madrid og Barcelona, Rosenborg og Stabækk er lag det er fornuftig å heie på, mens det er ingen her som liker Lillestrøm eller Liverpool.

Hvorfor det er slik at ingen liker Lillestrøm vet jeg ikke. Det kan være på grunn av Tom Lund. At det var han som startet en hel masse følelser. Det kan være at Lillestrøm var alt for gode alt for lenge. At det liksom satte seg en form for misunnelse i landet vårt som slo rot og som ble til varig nag. Men på den annen side så har vi det ikke slik med Rosenborg. De har jo vært best enda lengere og sluppet unna med det.

Når det gjelder verdensituasjonen så løser vi sakene etter som de kommer. I går var det naturlig nok om hvordan Saudi-Arabia ville bli straffet som var tema.

- Iran er militært underlegen. De tør ikke gå til krig, sier en av karene.
- Verdensøkonomien tåler ikke en storkonflikt. Stormaktene vil gjør alt for å stoppe at dette eskalerer, sier jeg.
- Om 20 år er ikke oljen viktig lenger. Da faller diktaturene i Midtøsten, men ikke før, sier en annen.
- Men en eller annen straff bør Saudi-Arabia få, sier en av karene.
- Kanskje vi skal gi dem Liverpool, foreslår jeg.

PS
Under eventuelt ble det ikke tatt opp noe i går.
DS

Ungen stjal 2600 kr

Minibank
2600 kroner var plutselig borte fra fars konto. Har sønnen på 14 år tyvlånt kortet og pinkoden og bare forsynt seg? Mistanken herjer. Hjertet er fylt av angst. Hva skjer nå?


Min kompis sjekker kontoen. Han har nylig fått lønn og det står mange penger på konto. Plutselig ser han at det har gått ut 2600 kroner fra en minibank i kjøpesenteret like ved der de bor.

Det er like før jul. Vi sitter i kantina på jobben. Min kompis har oppdaget tyveriet og er fortvilet.

- Du er helt sikker på at du ikke har tatt ut pengene selv?
- Bombesikker. Først trodde jeg at noen hadde skimmet kortet mitt, men nå har jeg sjekket med banken og det viser seg at ved en feil så har min sønns bankkort plutselig blitt endret slik at han kan ta ut penger fra min konto. Det har vært null trafikk på hans egen konto i lengere tid. Han vet jo at han umulig kan få ut 2600, for så mye har han aldri på konto.
- Har du noen beviser mot din sønn?
- Nei, men det er ikke noen andre som kan ha gjort dette, tror jeg da.
- Har han plutselig kjøpt noen dataspill eller annet han ikke burde ha penger til?
- Ikke det jeg vet. 2600 kroner er utrolig mye penger å brenne av for en 14-åring. Han kan jo ha spandert hemningsløst på kompiser, men det høres rart ut.
- Hva gjør du hvis han blånekter og står hardt på at han er uskyldig?
- Den er lei. Jeg vet sannelig ikke.
- Jeg vil foreslå at du tar ham med deg til et nøytralt sted og snakker åpent om dette. De fleste ferske kriminelle vil knekke ganske fort.

Det er like etter jul. Vi sitter i kantina på jobben.
- Hvordan gikk det?
- Han tilsto i løpet av ti sekunder. Det var en lettelse.
- Hvordan løser du dette?
- Jeg går for skylddeling. Jeg mener at han ikke burde ha blitt utsatt for en slik fristelse og jeg syns at det delvis er min skyld at noe sånt kunne skje.
- Dere deler på det?
- Ja, han skal betale tilbake halvparten. Han har lånt bort penger til kompiser så alt er ikke tapt.
- Hvorfor stjeler unger som jo har tilgang på det meste?
- Sånn har det vel alltid vært. De fleste stjeler noe før eller senere. Nasker i butikken. Rapper fra foreldrenes pung. Kanskje for spenningens skyld. Jeg vet ikke.
- Stjal du selv fra dine foreldre da du var barn?
- Ja.
- Påvirker det deg når du nå skal reagere mot din sønn?
- Ja, jeg er usikker på om jeg er for streng eller for mild. Vi får nesten vente og se om jeg har valgt riktig.
- Før i tida fikk ungene juling. Det får de ikke lengre?
- Det er mye som kan svi mer enn juling.
- Ja, det er vel det.

Norges mest delte stein


22.000 nordmenn har de siste dagene blitt så begeistret for Slankesteinen at de har trykket liker på Facebook. Farsotten raser nå over hele landet og er blitt så ille at Statens Vegvesen advarer mot å plukke stein i veikanten da det kan utløse ras.


Bak farsotten står Vanskeligere Liv som for noen dager siden presentere det eneste slanke/kom i form middelet som støttes av 100% av alle leger i Norge. "Slankesteinen" En stein du tar med deg 1 km ut i skogen. Gjem den, og sjekk at den ligger der hver dag. Etter en uke tar du den med 2 km, og gjør det samme. Etter et år er du 52 km ute i skogen, har bedre pust, bedre muskler og flere kilo lettere. Helt Gratis! PS, Begynn med å finne steinen. Den ligger ute.

Flere tusen har til nå deltatt i debatten om Slankesteinen. Om man kan kjøpe designsteiner, om steinen bør være norsk, om det er lov å bruke grus og alle andre tenkelige forslag diskuteres i det vide og brede.

En foreslår for eksempel å levere steinen 52 km ute i skogen sammen med et overvåkingskamera slik at han slipper å gå så langt for å sjekke om den er der.

Vi gratulerer Vanskeligere Liv med suksessen.

Mer om saken her