hits

januar 2015

En selfie med Obama, Krekar og Keiko



Det utløste en storm av reaksjoner verden over da Michelle Obama nylig droppet å ta på seg skaut under et besøk i Saudi Arabia.


Å respekter alt det de driver med i Saudi Arabia er det vel få som krever. Her nekter man for eksempel kvinner å kjøre bil og folk som oppfordrer til ytringsfrihet blir dømt til tusen piskeslag. Likevel var det mange som mente at Michelle Obama burde gå med skaut. For å vise respekt. For lokale følelser.

Nå er lokale følelser noe vi har mye av også i Norge. Jeg tør nesten ikke tenke på hvilke klær Michelle Obama måtte gå med for at alle i Norge skulle føle at hun oppførte seg respektfullt. Personlig ble jeg for eksempel tvunget i store deler av oppveksten til å gå med stillongs. Det er blitt et viktig plagg for meg også i voksen alder. Stillongs er viktig for hvordan jeg føler meg. Til langt ut i juni måned. Jeg vil derfor oppleve det som en fin gest dersom Michelle tok på seg en stillongs under sitt norgesbesøk.

Av andre lokale følelser så vil jeg si at Michelle burde vise respekt for at alle steder i Norge burde få dekket sine behov for å ta en selfie sammen med en kjendis. Her er det riktig nok en utfordring at det ikke er kjendiser nok til alle. Det kan noen ganger rett og slett være mangel på kjendiser i vårt land. Man får da ta det man har for hånden. Se gjerne VG-saken: "NRK-reporter tok selfie med Krekar".

Nå skal det ikke stikkes under en stol at Krekar er veldig upopulær, men kjendis er kjendis, og nå ligger det an til at Kyrksæterøra skal få urettferdig mye mer tilgang på kjendisen enn resten av landet. Det blir det helt sikkert en del misunnelse av.

Jeg nevner dette med misunnelse fordi jeg vet at sterke følelser kan settes i sving når en liten knøtteplass får en superkjendis på besøk. Jeg husker for eksempel da spekkhuggeren Keiko fra filmen "Slipp Willy fri" slo seg til i Halsa kommune på Nordmøre i 2003. Over 20.000 turister reiste den sommeren til Halsa for å se på Keiko. Verdenspressen kom på besøk. Næringslivet blomstret. Fremtiden så lys ut.

Dessverre fikk Keiko lungebetennelse og døde etter kort tid. Utrolig trist, men sånn kan det gå.

Trøsten får være at Kyrksæterøra ligger like bort i veien. Og en ny attraksjon er på vei. Kan det bli bedre?

Han festet seg selv til hylla med buksebeltet

Fritz ble nær 90 år gammel. Jeg var i begravelsen i går. Mannen fortjener mye skryt og en klage.

Ingen vet helt hvordan man best kan ta avskjed med et langt og innholdsrikt liv. Hvilke ord skal man bruke? Noen blir til trær når de dør. "En kjempe har falt". Andre er mer ydmyke. "Han har lagt ned pennen". Fritz var definitivt en mann som tok seg selv lite høytidelig.

Hvilke fortellinger om deg får evig liv? Hva kommer vi til å huske best?

Fritz var en kjent samfunnsøkonom som skrev tunge lærebøker, satt i viktige nasjonale utvalg og fikk mye heder. I en av talene blir det trukket frem at han fikk kongens fortjenestemedalje i gull, bare 27 år gammel.

Jeg kjenner ikke så mange andre som har fått kongens gull, tenker jeg der jeg sitter midt i minnestunden og lytter til alle historiene som stiger og synker gjennom ettermiddagen. Det er taler, dikt og sanger. Vi får høre om noe av det beste Fritz gjorde som professor, samfunnsaktør, familiefar og medmenneske. Jeg blir i veldig godt humør av disse historiene.

Det jeg liker best er å høre er at Fritz kunne barbere seg i en fei og komme på jobb med rester av barberskum i ansiktet. Han var svært lite opptatt av bekledning og hadde en langt fremskreden trang til å gå i de mest sinnsyk toppluer. Fritz gikk for øvrig og for det meste på dårlig smurte ski i 80 år. "Han gikk på det han hadde for hånden". Han brukte dessuten store deler av oppveksten på å lære barna sine å synge falskt.

Jeg liker også å høre at Fritz, på ferietur med tog gjennom Europa, fant ut at det gikk an å sove middagslur på hattehylla i kupeen. Mannen var opptatt av sikkerhet. Han festet seg selv til hylla med buksebeltet, og trillet derfor ikke ned fra hylla, mens han sov.

Det er i det hele tatt veldig mye godt å si om gamle Fritz. Hvis jeg skal sette fingeren på noe så må det være at han tok med seg dette behovet for middagslur på en fisketur til Finnmark. Man får lite fisk på den måten. Bare så det er sagt.

En av de aller yngste i begravelsen er Hauk som går i første halvdel av barneskolen. Vi har begge pyntet oss i mørk dress og slips. Vi står og henger ved utgangen. Minnestunden går mot slutten. Hauk skjønner med en gang at han og jeg er opptatt av de samme tingene. Vi er ferdig med å spise kake. Jeg spør hva han likte best ved bestefar Fritz?

- Jeg likte best når han var sofatrollet.
- Hvordan gjorde han det?
- Jeg pleide å krabbe under bordet og dra folk i bena. Da kunne han plutselig prøve å skremme meg.
- Klarte han det da?
- Ja, nesten alltid.

Advarsel

Erfaringer er linjene i ditt ansikt.
De former livet skapte.
Når det blåste og regnet som verst.
Når kulden gnagde.
Når alt begynte å falle fra hverandre.

Det er over nå.
Bare noen rester står igjen.
Som en stivnet finger.
En advarsel.
På en myr.
I Børgefjell.

Tekst: Baard Fiksdal. Foto: Olav Njaastad.


Sosialt selvmord

Når Sjur (6) strekker seg på tærne kan han se ut av vinduet på rommet sitt og se hele verden.

I alle fall den delen av verden som betyr noe. Bandybanen på Røa.

Sjur bestemmer seg med et smell. Det er på tide å erobre verden. Han kler på seg det han har av utstyr og legger i vei.

I en sirkel is glir 32 ganske velutstyrte barn. De fleste er iført Røas farger. Røde bukser og røde jakker og røde, proffe hjelmer.

Her kommer Sjur. Mor har kjøpt skøytene. Brukt. Det er helt greit. Men hva er det han har på hodet? En sykkelhjelm?

Skal du begå sosialt selvmord kan du gjøre det på mange måter. Sykkelhjelm er riktig nok en litt uvanlig metode. Men du dør. Garantert.

Sjur entrer banen for første gang, Sykkelhjelmen er neon gul og svart. Det eneste som minner om Røas farger er Sjurs ansikt.

Han går bakerst når 33 barn skøyter runde etter runde som en slange på jakt etter sin egen hale. Sjur biter tennene sammen og går. Stadig fortere. Og fortere.

Etter slangen er det kamp. Jakkene er røde utenpå og blå inni. Man vrenger halvparten og får to lag. En fløyte blåser. Øyeblikket tar en kort og stille innersving. Bandykøllene løftes i været som løpenoter i luftens partitur. Spillet kan starte.

Dette går dårlig. Sjurs lag taper. Hver eneste lørdag. En vond og kald klump vokser i magen. Om kvelden går gutten inn på rommet sitt, krabber under dyna og nekter å komme ut igjen.

Mor ber om en forklaring. 

- Jeg vil heller være på det røde laget. Rød er alltid best, sier Sjur. 
- Men hva gjør du hvis du bytter lag og det blå laget plutselig begynner å vinne, sier mor.

Dyna tenker. Det romsterer der inne. Sjur krabber tur som en skilpadde i sengen. Det er et godt knep. Nå kommer hodet ut av dyna med en konklusjon.

- Jeg vil ha ny hjelm. NÅ!

Som alle vurderer å ligge med



Jeg sitter på T-banen. En ikke helt ekte blondine kommer mot meg med en stripe svart i hårrota. I følge Knausgård vil alle menn nå straks begynne å tenke på hvordan hun er å ligge med.


Selv begynner jeg å tenke på smaken av plast, syntetiske stoffer og rømningsveier.

Forfatter Knausgård fikk mye oppmerksomhet før jul fordi han mener at alle menn som møter en kvinne lurer på hvordan det er å ligge med henne. Harald Eia, sosiolog og komiker, rykket så ut med et innlegg i Dagbladet der han forklarer at dette ikke handler om noe så banalt som at menn tenker på sex hver gang de møter en kvinne. Det handler om alt som det er vanskelig å snakke offentlig om.

Her må man skynde seg å understreke at når det kommer til hva som er vanskelig og hva som er pinlig så er det mye å ta av. At Knausgård skaper debatten er da heller ikke det minste rart. Mannen er Norges ukronede konge når det kommer til pinligheter. Ingen kan utlevere sine tarveligste sider som ham. Se for øvrig mitt eget bidrag i petiten "Mann vær stolt av puppene dine".

Men nok om det. Jeg sitter som sagt som en gjennomsnittlig tarvelig mann på T-banen når den ikke helt ekte blondinen kommer feiende ned midtgangen. Hun har slått ut håret som et reklameseil slik at hun kan holde høy fart og holde seg i overflaten av det aller meste og suse videre så tilsynelatende ubekymret som det overhode lar seg gjøre. Verdens mange problemer tatt med i betraktning.

Kvinnen har dessuten noen helt oppsiktsvekkende brede øyenbryn, som til forveksling ligner Groucho Marx. Å ha slike øyenbryn er noe kvinner har lært av Tone Damli Aaberge, som de ønsker å ligne mest mulig på. Av åpenbare årsaker. Her vil jeg benytte anledningen til å vise til mitt brev til paven der jeg søker om at Tone Damli Aaberge blir gjort til helgen. Se brevet her.

I gamle dager var det slik at hvis noen plutselig begynte å snakke veldig høyt med seg selv på T-banen så skjønte alle at det dreide seg om en psykiatrisk pasient. I våre dager skjønner alle at damen har en mobiltelefon.

Slik kan ganske mange av oss ta del i at damen er ute og seiler på blogghavet. Hun på vei til en fotoshoot som en venninne arrangerer og som garantert blir både bobler og gøy og som skal handle om hvor helt naturlig og fint det er å eie en veske til 22.000 kroner av merket Mulberry, og jeg kan se av ansiktsuttrykket at gleden over å kunne delta på noe sånt er ganske stor.

Det neste som skal skje er at jenter helt ned i barneskolen i hundretusentalls skal beundre dette. De vil så begynne å ønske seg en veske, mer enn noe annet, og noen av dem vil også få drømmen oppfylt. Dermed kan man komme til å se en 13 år gammel jente som går rundt i skolegården med en tilkjempet selvfølgelig mine festet til en veske som er mer verdt enn bilen min.

Nevnte jeg at jeg syns det er pinlig? For det gjør jeg. Kan vi snakke om det?

Reklame som dreper

Jeg kjenner en mann som driver en reiselivsbedrift i Nord-Norge. Han ville gjerne sette opp et skilt langs riksveien slik at turistene kunne finne frem. Til bedriften. Som han lever av.

Men alt det mannen søkte og alt det han klagde, så fikk han ikke lov. Veimyndighetene mente at det var veldig trafikkfarlig å sette opp et lite skilt.

Men denne mannen er en luring. Han fant ut hvor mange meter fra riksveien man har lov til å sette opp et skilt, hvis man bare gjør det på egen tomt. Og så kjøpte han en liten tomteflekk som lå noen meter utenfor grensa. Han fikk tomta veldig billig. Og så satte han opp skiltet.

Skiltet ga god effekt. Det kom opptil flere turister. Og det var jo fint. Noe skal man jo ha å leve av i Norge.

Men plutselig kom myndighetene på besøk. Riktignok var ikke skiltet trafikkfarlig. Det innrømmet de med en gang. Men det var likevel forbudt. For skiltet forsøplet naturen. Slike skilt er forurensing. Så det måtte vekk.

Denne historien forteller jeg til min kollega Tore som spiller golf. Han forteller da om Krokhol golfbane som ligger litt før man kommer til Ytre Enebakk. Klubben har kjempet en lang og seig kamp for å få lov til å sette opp et lite skilt som det står Krokhol golfbane på. Vi rister litt på hodet av dette.

Og mens jeg står slik og rister. På hodet. Så kommer jeg til å tenke på en samtale jeg en gang hadde med ordføreren i Lærdal. Dette har å gjøre med at de har en fantastisk turistattraksjon i Lærdal, nemlig Villakssenteret, som mange kjører rett forbi. Se petiten "Å tenke stort". 

- Når man kommer kjørende til Lærdal og ut av den siste tunnelen, hadde det ikke da vært veldig lurt og sette opp et stort reklameskilt for Villakssenteret, sa jeg.
- Du har åpenbart aldri snakket med Statens Vegvesen, du, sa ordføreren.

Tore og jeg diskuterer om det er en god ting dette at Norge er så nazi når det gjelder skilt. Da kommer Tore på en ting. Han setter seg ved PCen og begynner å kjøre gatelangs ved hjelp av Street View på Google Maps. Da renner det straks inn flere eksempler på rare skilt som folk har satt opp. Slik oppdager vi at hvis bare reklamen er montert på hjul så er det plutselig helt OK. Tore viser frem et såkalt skrekkeksempel. Det er noen avdankede landbruksredskaper som er blitt omdannet til reklamestativ. Og det er lov. For det er hjul på. 

Når jeg nå tenker etter så kommer jeg på at jeg i årevis har kjørt forbi en campingvogn som er en eneste stor reklame for LAKRISGUTTA. Campingvogna står ved siden av motorveien på Høvik. Riktignok med punkterte dekk, men med eget flomlys og greier.

Hallo! Lakris! Dette er jo direkte farlig. Folk kan jo bli tykke. Hvor er politiet?

På vegne av vanvittig mange: Alarm!



#farlig #reklame #godteri

 

Er du klar over at mannen din ligger i oppkjørselen?

Vi skal til et ellers ganske fredelig boligområde i Oslo. Folk bor i rekkehus og har ganske god sikt inn til hverandres sorger og gleder. Kari og Ola vet det ikke selv ennå, men de skal straks sette en slags rekord.

Før vi bryter løs på dagens historie vil jeg ta opp en ting. Jeg har fått litt kritikk. Folk sier at jeg i mine petiter overdriver så fælt. Jeg vil derfor understreke at det gjør jeg slett ikke og at det dessuten er ganske pent vær i dagens petit. Det er rett og slett sommer, skyfri himmel og absolutt ingen grunn til panikk. Bare så det er sagt.

For å forstå alvoret i denne historien må man likevel vite at Ola er over hundre kilo og nesten to meter lang.

Man bør også vite at prolaps er noe som kan ramme som lyn fra klar himmel og slenge deg i bakken slik at du absolutt ikke kan reise deg ved egen hjelp. Hvis man går til leksikon vil man oppdage at for eksempel skiveprolaps, (prolapsus disci) betyr at brusk mellom virvelskivene i ryggraden har falt ut av sin normale stilling slik at det kan bli trykk på en nerverot og/eller ryggmargen. Man kan også rammes av livmorsprolaps og endetarmsprolaps og en rekke andre former, men det syns jeg ikke at er nødvendig å gå mere inn på her. Du kan eventuelt lese litt om dette selv. 
 
At prolaps er fryktelig vondt skjønner jo alle. Det gjør Kari også når hennes mann, Ola blir rammet av prolaps. Det skjer midt i oppkjørselen til huset. Ola blir liggende og skriker høyt ved den minste berøring. Nå er det jo ikke godt å vite hva man nå burde gjøre. Å løfte på den store kroppen kommer i alle fall ikke på tale. Kari ringer til fastlegen:

- Hva skal jeg gjøre?
- Gi ham smertestillende og vent på hjelp. 
 
Kari går inn og henter noen piller og et glass vann som Ola svelger. Deretter legger hun et pledd over mannen så han ikke skal ligge der i midt i veien og fryse.

Nå er det slik at Kari, som de fleste andre kvinner, har ganske mye å gjøre. Det er husarbeid. Det er matlaging, ungepass og andre plikter. Kari har rett og slett ikke tid til å holde Ola med selskap, men går inn for å lage middag. Etter en times tid ringer telefonen. Det er en av naboene som er på tråden og sier:

- Er du klar over at mannen din ligger der ute i oppkjørselen?

Kari kan bekrefte at hun er klar over at mannen ligger der ute.
 
Ola ligger på sin side og venter på at noe skal skje. Mens han ligger slik kommer nabogutten forbi. Ola kjenner gutten godt og har mange ganger kommet med moralske oppfordringer om at ungdommen må holde seg i form. Guttungen står og ser på Ola, som åpenbart ligger og slapper av under et pledd, og sier:

- Så, du syns ikke lenger at det er viktig å holde seg i aktivitet?

(For øvrig: Etter to timer ble Ola litt bedre slik at man klarte å få ham i hus, men det er annen historie).

Drapene i Paris dreper også meg



Jeg har drevet med satire, tull og tøys hele livet. Jeg har skrevet flere tusen petiter fra jeg var en ung gutt og fram til nå. Men i dag er det ingen smil å hente. Ingen går uberørt ut av de dagene vi lever nå. Drapene i Paris dreper også meg.


En venn og redaktør, som jeg har kjent i mange år, skriver på Facebook at dette bare er begynnelsen på en krig der vår sivilisasjon, den vestlige verden og våre verdier, kan gå til grunne. Det er slike følelser terroristene ønsker å skape. De vinner, med frykt og angst som våpen. Det lammer alle tanker. Alle gleder. Det fineste vi har. Kjærlighet. Frihet. Humor.

Jeg sto i går kveld og snakket med ungdommer som har skrevet og skapt en glimrende revy på en videregående skole i Bærum. Det er et lite satirisk mesterstykke de har prestert.

-Hvorfor tøyser dere ikke med terrorister i revyen, spør jeg.
- Fordi terror dreper all latter. Det er ingen som ler når de er redde, er svaret jeg får.

Det er umulig å ikke huske lammelsen da tvillingtårnene raste i New York, busser og T-bane i London ble sprengt, eller da toget i Madrid gikk til helvete. Det er umulig å ikke huske Breiviks terror og de uendelige lidelsene som forandret oss for alltid.

Er begeret fullt nå?

Jeg vet ikke. Avmakt er en farlig fiende. Jeg burde jo gjøre som jeg pleier, finne meg en pompøs og selvopptatt kjendis og skrive at hun ser ut som en kongepuddel på håret og at paven bør gjøre henne til helgen så flink som hun er til å kle på seg selv. Eller jeg kunne hente frem et barndomsminne og fortelle hvor rart livet henger sammen.

Men jeg orker ikke. Ikke nå.

Hovedproblemet i verden er ikke er at folk har for mye humoristisk sans, skriver Are Kalvø i Aftenposten i dag. Jeg tror vi føler dette ganske likt. Vi og millioner av andre som nå skriver "Jeg er Charlie" på alle vegger, og som i tiden som kommer skal jage frykten for at det skal smelle en gang til. På et sted nær deg.

Men jage frykt skal vi. Koste hva det koste vil.

Som et lyn i hjertet



Det hender at tilfeldigheter slår ned som et lyn i hjertet.


Mine besteforeldre Gunvor og Karl har vært døde i mange år. Men i dag ble de plutselig like levende som deg og meg.

Jeg har et bilde av Gunvor og Karl som sitter tett sammen en sommernatt i Vestre Jakobselv i Finnmark, på 1950-tallet. Det er en drøm av et bilde. Jeg ser litt av dette lyset som gjør livet her nord så fantastisk. Jeg ser skjønnheten i denne sommeren for lenge siden. Det beste man kunne eie sammen. Fellesskap. Øyeblikk av glede. Kjærlighet.

Jeg må innrømme at jeg ikke tenker så ofte på Karl og Gunvor. De døde er døde. Sånn er det jo. Vi andre har gått videre med våre liv og de er borte. For alltid. Trodde jeg.

Men i ettermiddag dro jeg en tur i svømmehallen på Rykkinn i Bærum. Jeg har vært fylt av julemat og marispangriser i ukevis. Nå er det på tide å starte treningen igjen. Jeg skal kjøpe årskort. Det danner seg en liten kø foran kassen. Når det blir min tur så må jeg ta nytt bilde og si hva jeg heter og slikt.

- Heter du Fiksdal, sier en gammel dame. Jeg har aldri sett henne før. Hun står ved siden av meg i køen.
- Ja, sier jeg.
- Det er et Romsdals-navn.
- Ja, sier jeg.
- Jeg kjente en Fiksdal en gang. Han var disponent på fiskebruket i Vardø. Veldig trivelig kar.
- Snakker du om Karl Fiksdal?
- Ja.
- Det var min bestefar.

Det som nå skjer er ganske sterkt. Damen får tårer i øynene. Og jeg må svelge litt, jeg også. Det er hundrevis av mil og snart 50 år siden, men damen tar meg tilbake, til en sommer i 1969, da hun jobbet i Finnmark og ble kjent med Gunvor og Karl.

Hun forteller hvor hyggelig det var. Om ting de gjorde. Ganske hverdagslig. Brått er Gunvor og Karl levende igjen. For oss begge.

Vi ser på hverandre.
- Norge er et lite land, sier hun.
- Det er ganske fint at det er sånn, sier jeg.

Du er aldri så nær døden som når du blir født



Du er aldri så nær døden som når du blir født. Det har gitt meg et vondt hakk i sjelen.


En venn av meg mistet et barn i fødselen. Som en del av sorgarbeidet ba han meg om å ta bilder av jentungen. Hun lå i en kiste sammen med tegninger og avskjedord fra familien.

Det var vanskelig å se gjennom linsen. Tårer i øynene. Dugg på glasset. Hånden min som skalv. En klo i magen, som ikke slapp meg. Bildene jeg tok, som en strøm jeg ikke hadde kontroll på. Det satte seg i sjelen. Det satte seg i hukommelsen. Fysisk. Jeg var ikke klar over hvor sterkt. Ikke før nå.

En i min egen familie er gravid med tvillinger. Jeg merker at det skal lite til før jeg blir bekymret. Termin er rett rundt hjørnet. Ligger ikke ungene riktig vei, sier du? Er det en eller tre katastrofer på gang? Har vannet gått? Hvorfor skjer det ikke noe? Hva venter dere på? Stillheten er et helvete.

Pessimismen er verst klokken halv fem natt til mandag. Jeg våkner og kjenner på hakket i sjelen. Dette går definitivt ikke veien. Jeg kjenner det, langt inn i beinet. Men jeg sier det ikke til noen. Står bare opp. Kler på meg. Spiser frokost. Kjører til jobben. Gjør de vanlige tingene. Det er en trøstesløs våt og ubrukelig mandag. Så langt jeg kan se.

Klokken 10.01 på mandag formiddag kommer beskjeden. Den tikker inn på mobilen:

- Jenny og Marie ble født i natt - alt vel med mor og barn.

Du vet ikke hvor mye lettelse som fins i deg før det renner ut i så strie strømmer at det fortsetter gjennom dag og natt og neste dagen med. Nå sitter jeg på tampen av en tirsdag og smiler fortsatt bredt. Det er nesten ikke til å tru. At det går bra. Dette livet.

Gi noe som varer, gi faen

På et eller annet tidspunkt på julaften vet du at slaget er tapt. Du kommer ikke til å få det du ønsker deg aller mest. Hva gjør du da?

"Gi noe som varer, gi faen", pleide vi å si når følelsene ble for sterke. Men det er faktisk lettere sagt enn gjort. Og bare fordi man er blitt såkalt voksen, så betyr vel ikke det at man ikke kan bli skikkelig skuffet over både kone og barn og svigermor, når det er julaften og all ting.

Noe av det første som skjedde var at datter Kaja fikk hele FIRE par sokker. Klokken var bare ni om kvelden, så jeg var fylt av optimisme på den tiden. Kaja pakket opp et par sokker som var veldig fine. Det viser seg at bestemor har strikket dem i et meget vakkert og forseggjort mariusgensermønster som jeg må si jeg er ganske begeistret for.

Like etter pakket datter Frida opp et annet sett med meget vakre sokker som bestemor har strikket. Det dreier det seg om et mønster med snøkrystaller og andre flotte detaljer. På toppen av det hele fikk min kone flere par flotte sokker. Jeg er også blitt fortalt at min svigerinne Hjørdis har fått sokker til jul.

Dette er såpass alvorlig at da storfamilien var samlet på 1. juledag fant jeg fram ønskelisten min og tilbød meg å lese den høyt for alle som ville høre. Øverst på denne listen står det FAKTISK sokker. Det viste seg nå å være en oppsiktsvekkende svak interesse for høytlesning fra listen.

3. juledag ble utrolig ydmykende. Jeg følte meg tvunget til å prøve og rette opp noe av det verste. Derfor kjørte jeg til Sandvika Storsenter. En ting var at parkeringsplasser ved Storsenteret gikk på svartebørs denne dagen, en annen sak var at det var så mye kø overalt at en stakkar kunne miste motet av mindre.

Jeg gikk nå fra butikk til butikk og lette etter sokker. Slik oppdaget jeg at så godt som alle mennesker i Asker og Bærum har fått sokker til jul. I noen butikker hadde de raggsokker i størrelser under 38. Men jeg bruker 45 så det var lite å hente.

I butikken XXL fant jeg et par sokker i størrelse 46-48 som jeg kjøpte helt selv. Med min egne penger. De er altfor store, men det får gå. Sokkene er grønne. Uten å ha noen slike på bena er det komplett umulig å være lykkelig i dette landet. Slik er Norge. Om vinteren.

Jeg tok de nye grønne sokkene på meg i dag tidlig og snek meg ut i ly av mørket. Min venn Anders kom kjørende i sin bil. Sammen dro vi ut for å fiske.

Her fikk jeg bevist min teori om at det går en nemesis gjennom livet som skjenker oss rettferdighet. Jo hardere du er prøvet, desto rikere skal du belønnes. Dette er en regel jeg går skikkelig inn for at skal gjelde i dette landet.

Slik gikk det til at det ble en vakker soloppgang i dag tidlig. Jeg fikk dessuten en utrolig flott sjøørret på kroken. Under kan du se noen bilder som viser hvordan det artet seg.

 





#ørret #fiske #varmesokkererviktig