hits

januar 2014

Vil reservere seg fra å selge pølser til tjukke kunder

Jeg må innrømme at jeg ofte sluntrer unna VG, men i dag oppdaget jeg noe avisen driver med på humorfronten som heter "Nasjonens Øye", med slagordet "Bare nesten sant".

I starten laget jeg en liten kniselyd. Men så ballet det på seg. Jeg fikk frem stadig høyere kneggelyder. Det skjedde etter hvert som jeg skrollet bakover i tid og fant den ene morsomme saken etter den andre. Særlig vil jeg fremheve "Vil reservere seg fra å selge pølser til tjukke kunder".

Her tar man opp det åpenbart urimelige i at det bare er leger som skal ha rett til å reservere seg mot ting de ikke liker. Det er jo en rekke andre yrkesgrupper som burde få lov til å reservere seg. Av samvittighetsgrunner.

Det mest åpenbare eksemplet er de som jobber i kiosker og gatekjøkken som skulle ønske at de slapp å selge pølser til tjukkaser. Fedme kan jo være et spørsmål om liv og død. Her burde det åpenbart være lov å henvise kundene til en annen kiosk, kanskje til en skrupuløs kar som driver en utsalg lengre ned i gaten.

er dette i og for seg ikke noe nytt. Folk har jo reservert seg til alle tider. Jeg gikk for eksempel en gang på 80-tallet inn i en platebutikk i Sandvika og spurte en fyr i svarte klær og nagler bak disken om jeg kunne få kjøpe den siste LP-en til Paul Simon. Det dreide seg om plata " One-Trick Pony " som jeg hadde veldig lyst på.

- Nei, sånn drittmusikk selger vi ikke, sa ekspeditøren.

Et annet eksempel er en småbruker som Olav og jeg traff ved elven Namsen i Nord Trøndelag. Nå er jeg litt usikker på hva slike småbrukere egentlig lever av, men denne karen hadde i alle fall en av elvas beste fiskeplasser etter ørret utenfor gården sin.

- Hvis jeg gir deg 500 kroner. Og Olav gir deg 500 kroner. Kan vi da få fiske ørret ut dagen, spurte jeg.
- Nei, det går ikke. Vi selger ikke fiskekort, sa bonden.
- Hvorfor ikke?
- Da blir det bare så mye renn på dørene her.

Da dette skjedde tolket jeg svaret som en form for fremmedfrykt. Men når jeg nå tenker gjennom saken på ny, så kan det jo være at bonden rette og slett hadde samvittighetskvaler. Kanskje han mener at det ikke er forsvarlig å drive med turisme i Norge og at vi heller burde sende folk til andre land.

Men da kan det oppstå samvittighetskvaler hos de som jobber i flyselskapene.
- Jeg orker bare ikke tanken på å la deg reise til et land som flommer over at av billig røyk og sprit og se at du gjør skade på deg selv, kan for eksempel folk i flybransjen si.

I så fall blir det nærliggende å holde seg hjemme og se på TV, for eksempel på en fredagskveld. Du vil da kunne komme til å se på Skavlan. Å anbefale en slik løsning kan jeg personlig få problemer med. Jeg vil jo ikke at du skal dø av kjedsomhet heller.

#slanking

Skjeløyd løve og valgbar papegøye

Jeg er en hund etter nyhetsoppslag om dyr. Det har derfor vært en god uke. Best liker jeg historien som gikk verden rundt om en papegøye som stilte til valg i Hviterussland og ble akseptert som kandidat. 

Jeg likte også å lese om den skjeløyde løven som var elsket av kongen av Sverige.

Vi må i dag starte med å fortelle om Kanstantsin Zhukouski som er flink med photoshop. Han fikset litt på pass og papirer slik at papegøyen Yasha nylig kunne stille til valg i byen Mazyr i Hviterussland. Papirene ble godkjent av myndighetene. 

Yasha hadde lært seg noen nyttige politikerfraser som "Hvor er pengene" og "Jeg vil til Rådhuset". Hun hadde dessuten pugget slagordet "Yasha er bra", kunne avisen Mirror fortelle. Mer om saken her.

En helt annen sak er det faktum at løven er dyrenes konge. Hva er da mer naturlig enn at menneskenes konge skaffer seg en løve. Dette høres jo ut som en original tanke. Men slik er det slett ikke. Allerede i 1731 fikk svenske kong Fredrik 1. det for seg at en løve ville vært fint å ha. Etter litt frem og tilbake fikk monarken en levende løve tilsendt. Den kom som en gave fra Algerie og fikk plass i en dyrepark i Stockholm.

Dette kunne jo sikkert gått bra. Men dessverre så er det jo surt og kaldt i Norden og løven døde. Fredrik sendt derfor bud på sin konservator og bestilte dyret utstoppet.

vil jeg bare ha sagt at alle kan ha en dårlig dag på jobben. Det var sikkert ikke lett å stoppe ut en hel løve i 1731. Dessuten kan det jo tenkes at konservatoren hadde dårlig syn. Eller kanskje han pleide å ta seg et glass eller to på jobben. Det kan jo skje den beste.

Et eller annet var det i alle fall som gikk veldig galt, for da konservatoren var ferdig med jobben så fikk kongen overlevert en ganske pussig løve. Særlig kan man legge merke til det kraftige skjeløyde blikket og det litt pussige hånfliret. Jeg syns også at det er verdt å nevne at tungen stikker rett ut som en form for geip. Dette vil jeg mene er en slags kronen på verket, om man kan si det slik. Det ser også ut som om løven har vært hos reguleringstannlegen. Mer om saken her.

Når man snakker om slike ting kan det være fristende å nevne noen festløver som man har møtt, og som ikke har vært helt ulike den svenske monarkens eksemplar. Men det er jo strengt sagt en helt annen sak og ikke noe vi behøver å tvære ut her. Dessuten er det snart helg og all grunn til å ønske lykke til. Med livet. Og ellers.

Her er forøvrig Yasha


Et sted mellom tusling og rusling


- Hva går fortest, tusling eller rusling, spør jeg, mens vi gjør oss klare til å utforske Amsterdam.


Vi er på en veldig hyggelig tur sammen med kolleger til Amsterdam i helgen som var. Både Arne og jeg er kjempeflinke til å spise og drikke og skåle og be om påfyll og kanskje ta en runde til og det ene med det andre på en fredag kveld. Den slags tar jo som kjent på kreftene. 

Det er dagen etter. Vi har spist en ganske grundig og, vil jeg si, bra gjennomført frokost. Nå vurderer vi å sette bein i byen. Problemet er bare at vi har en mistanke om at Amsterdam er en stor og krevende by. Vi vil jo ikke overdrive heller og begynner derfor å planlegge hvor fort vi skal ta oss frem gjennom gatene.

Noe av det første vi blir enige om er at subbing er uhyre sakte, men at det tar seg svært dårlig ut, så vi dropper det.

Arne bestemmer seg for at rusling går fortere enn tusling. Det er jo ikke sikkert at alle vil være enige i dette, men Arne og jeg er samstemte. Vi blir sånn i starten også ganske begeistret for ideen om å rusle, men så får vi en snikende følelse av at å rusle kan oppleves som litt feminint. Rusling kan lett gli over i spasering og det er definitivt noe som damer driver med. Vi vil jo gjerne fremstå som ganske mandige. (I alle fall Arne som er en gammel bandy-spiller fra Røa). Noen av dere vil kanskje huske Arne fra petiten "Han fikk som fortjent, han fikk barn"

Det oppstår nå en mulighet for å loffe av sted. Loffing er helt klart mye barskere enn rusling. Men på den annen side må vi jo ta med i betraktning at vi utrolig nok er ansatt i landets største arbeidsgiverforening og at loffing derfor lett kan forveksles med å drive dank, eventuelt drive omkring uten mål og mening. 
- Vi kunne jo alternativt dilte litt bortover, sier jeg, men det gir liksom ikke helt den samme gode følelsen av å gå foran, vise vei og lede an.

Mens vi tenker hardt og lenge på dette blir avgangen utsatt. Det er ingen skam å ta en kopp kaffe til og kanskje en liten kake som jo er helt vanlig på frokostbordene i utlandet, utrolig nok. Jeg vil særlig anbefale wienerbrød, og de med eplefyll, som er ganske gode.

- Hva om vi rett og slett bestemmer oss for å ferdes omkring i byen, foreslår jeg, men det syns Arne bestemt at høres veldig rart ut. En mulighet er jo å skride eller paradere, men i så fall er vi åpenbart ikke pene nok i tøyet. Det er det lett å være enig i.

Vi begynner nå å slippe opp for muligheter. Jeg foreslår å defilere, men da må noen dø først, og det høres ubehagelig ut. I en slags desperasjon begynner vi å diskutere om å marsjere behøver å skje raskt og være slitsomt, men marsjering krever åpenbart en masse disiplin. Og er det en ting som Arne og jeg åpenbart ikke har særlig mye av denne morgen i Amsterdam, så er det disiplin.

Det er da vi plutselig ser lyset. Eller retter sagt, Arne kommer på løsningen.

- Vi skal ikke bare gå, da, sier han.
- Jo, sier jeg. Det var en god ide. Det gjør vi.

Syk av kjærlighet


Han var trolig syk av kjærlighet. Gutten på nabogården holdt på å bli gal av forelskelse. Han var villig til så strekke seg langt. Meget langt.

Disse følelsene skal vi straks komme tilbake til. Men først må jeg være ærlig å innrømme at jeg har forsøkt å fortelle denne historien en gang før. Det gikk slett ikke bra. Jeg ble stoppet momentant av en redaktør som het Kjell og som kom fra de mer hensynsfylte deler av Sørlandet. Kjell mente at humor kunne man med hell finne andre steder enn nede i møkkakjelleren.

- Denne petiten lukter det dritt av. Vi kan ikke ha møkk i avisen. Du får finne på noe annet, sa redaktør Kjell.

Jeg fulgte hans råd. I mange år har jeg derfor prøvd å holde meg unna ting som det lukter av. Men denne uken kom jeg til å tenke på møkkakjelleren igjen. Det har å gjøre med at det har rast en opphisset debatt om hva bloggere i Nettavisen og andre steder kan skrive eller ikke skrive her i verden. Det er for eksempel slik at hvis man skriver om tabubelagte tema som promp eller nazisme eller noe annet fælt så er det uhyre lett å bli misforstått. Det vil da stå ganske mange nettroll klare til å kaste seg over kommentarfeltene med all den ord-vold som de bare kan komme på. Man blir ikke i godt humør av nettroll. Man blir ikke det.

Det er som man forstår med en viss risiko at jeg tar fatt på dagens tekst. Jeg fant denne historien som ganske ung, da jeg i noen år var kjæreste med Ingrid, et utrolig vakkert menneske fra Asker. Ingrid hadde en mor som kom fra Drangedal. Det er et lite omtalt område med veldig mye skog i Telemark. Her er det nærliggende å komme fra en gård som har utedo. Det gjorde moren til Ingrid. Hun var dessuten svært ung i historien som følger.

Før vi bryter løs bør man vite at utedoer gjerne er plassert i en egen bygning eller i et uthus. Oftest er utedoen i et separat skur i nærheten av bolig, skole eller arbeidsplass. Utedasser er, i motsetning til et vannklosett, ikke tilkoblet vann og kloakk, og avfallet samles opp i en kum, kammer, binge eller bøtte som vanligvis avgir sjenerende lukt. Det er skrevet flere bøker om fenomenet. Se mer om saken hos Wikipedia her:

Jeg vil også legge til at folk ofte bruker mer tid enn vanlig når de er på utedoer. Utedoer er gjerne forbundet med positive ting som ferie og god tid. Derfor ligger det nesten alltid meget verdifulle ting som gamle Donald-blader, Fantomet og "Alt for Damene", i sirlige bunker, gjerne tilbake til 1950-tallet. Det er nesten alltid også en katalog fra møbelvarehuset IKEA. På veggen henger det av og til en slags innrammet majestetsfornærmelse i form av bilde av Kong Haakon VII eller Harald og Sonja i uniformer. Jeg nevner særlig dette med Sonja fordi jeg er svak for henne. Se for øvrig den rikt illustrerte petiten " Da dronning Sonja røkte med stive fingre".

Men nå kom jeg vist litt på avveie. Utedoen i Drangedal var et litt større anlegg bygget inn som en del av låven. Hele seks personer kunne sitte på rekke og rad å gjøre sitt fornødende samtidig. Herrer og damer var skilt fra hverandre med en lettvegg. Det er jo en forordning som er lett å forstå. I alle kulturer gjør vi forsøk på å holde jenter og gutter fra hverandre. Med vekslende hell vil jeg si.

Det som skjedde på denne gården i Drangedal var at jenta ble klar over at gutten fra nabogården var forelsket i henne. Jeg fikk ikke helt tak i hvordan hun viste dette, men det har i for seg ikke så stor betydning for resten av historien.

Nabogutten passet på å gå på do samtidig med jenta. Han sto sikkert på lur og løp frem akkurat i det riktige øyeblikket, smatt inn døra og satte seg på et av setene på herresiden. Nå vet jeg ikke hvordan jenta fikk mistanke om at nabogutten drev og spionerte på henne. Det kan tenkes at hun hørte lyder. Eller det kan tenkes at hun bare følte det på seg. Uansett så fikk hun det for seg at nabogutten drev og kikket på rumpa hennes, mens hun satt på do.

Jenta ga åpenbart blaffen i at det luktet stramt fra møkkakjelleren under låven. Hun bøyde seg, stakk hodet ned i dassen og kikket bortover mot herresiden. I samme øyeblikk gjorde gutten nøyaktig det samme fra sin side. Også han sto med hodet rett ned og kikket forventningsfullt bortover.

Slik ble de stående å se på hverandre. Det var ikke lett å finne på noe å si. Sånn med det samme. Gutten følte likevel at han måtte si et eller annet. Det var ikke lett, men så kom det: - Du vet ikke hvor mye klokka er?

Å være kvinne er som å drive småbruk



- Å være kvinne er som å drive småbruk. Det er alltid noe som krever stell, sier Linn. Hun står utenfor spa-butikken og ser på noen riktig smertefulle hjelpemidler som man kan ta i bruk for å fjerne hår på leggene.


Jeg har nesten ikke tid til å høre hva Linn sier for jeg haster fort forbi. Jeg var nemlig sammen med Linn og noen andre kolleger i Son sist uke. Her har de et langt fremskreden spa som ligger med den største selvfølgelighet på noen svaberg i ytre Oslofjord. Det virker som om stedet tar skarpt avstand fra all den snø og is som nå fyller opp verden utenfor vinduene.

Jeg må innrømme at det slett ikke føles naturlig å stå mellom 15 minusgrader og tenke intenst på badeliv. Klokken er litt over syv om kvelden. Seminaret går mot slutten. Om 50 minutter starter middagen. Her kommer nå et ord jeg liker godt: «I mellomtiden». Merk deg, det.

"I mellomtiden" er et grovt underkjent fenomen i Norge. Folk kan finne på å bruke denne tiden til å henge og slenge rundt i sitt eget liv. De kan henge og slenge og ikke gjøre noe som helst av verdi. Man venter seg jo ikke så mye av mellomtiden. Men når forventningen er lave blir lykken desto større hvis man velger å hoppe i det.

Min plan er å lande i bassenget. En utfordring med mellomtiden er at man lett får lyst til å løpe gjennom den. Problemet er bare at det kan ta seg riktig dårlig ut å løpe i et spa-anlegg. Det har sammenheng med at en rekke kvinner og menn med vellykket utseende har iført seg en slags munkeaktig bekledning som de skrider avdempet rundt i. Det er absolutt ingen som løper. Spa er en verden med sakte bevegelser i sin formålsparagraf.

Dette spa-anlegget i Son er dessuten organisert på samme måten som flyplassen på Gardermoen. Det er åpenbart noen sterke krefter i Norge som mener at det siste du bør gjøre før du forlater landet er å kjøpe deg noen dyre kremer til å ha for eksempel i ansiktet. Når du kommer ut av sikkerhetskontrollen på Gardermoen og tar til høyre så ledes du derfor rett inn i et sterkt behov for kremer.

Slik er det også i Son. Som uerfaren mann er det da nærliggende å flyte på det lille man har av erfaring fra Gardermoen og bare gå rett forbi spa-butikken. Man har jo dessuten dårlig tid. Som nevnt. Å komme seg inn i det digitaliserte garderobeskapet krever også tid, og når det i tillegg viser seg vanskelig å finne ut av forskjellen på kaldt og varmt vann i den raffinert designede dusjen, er det fort gjort å bli veldig fokusert på at mellomtiden er en tid det er lite av. Det er da lett å glemme en helt avgjørende detalj som håndkle.

Når man står i dusjen og er blitt veldig våt og spør en av de andre spa-deltagerne på herresiden om hvordan de fant håndkleet, så viser det seg at de rutinerte karene har gått den ruta man skulle gått, gjennom butikken og plukket opp håndkleet sitt der.

En av de andre spa-deltagerne henger igjen håndkle på en knagg. Det er rødt og veldig fristende å stjele. Eller retter sagt "låne" til en rask tørk. Mens jeg står der med mine skitne tanker kommer mannen som eier håndkleet inn og da blir jeg meget rød i fjeset.

Jeg vil nå gjerne få understreke at jeg ønsker å virke beleven, ja til og fremstå som ganske verdensvant. Å beherske et spa-besøk burde være min minste kunst. Bare så det er sagt. Jeg vil her og nå få utrykke takknemlighet overfor de karene i herregarderoben i Son, som torsdag, klokken ti på åtte om kvelden, ble vitne til at jeg tørket meg med en pent brukt boksershorts. 

Det var ingen som sa noe. Det er bare en ting å si om dette.Tusen takk!

Med rekeskrekk i Barentshavet



Det er mange ting folk kan finne på å være livredde for. Reker er for eksempel et lite og ganske ekkelt dyr. Vi skal til Barentshavet. Heng med.


Kystvakta stamper i grov sjø. Styrmannen sloss med havet. Han skal drepe meterhøye bølger med en kjapp snuoperasjon og lage en stille lomme i le av skuta som lettbåten med fire mann kan vinsjes ned i. Nervene står i spenn. Lommen vil bare være der i snaut 20 sekunder. Nå svinger båten, vinsjen hyler og lettbåten suser ned mot vannet. En liten feil og folk kan stupe i døden. Men denne gangen går det bra.

Musklene jobber mandig overtid hos Kystvakta. Det damper inne i overlevelsesdrakten til Tor. Han er inspektør på sitt første oppdrag i Barentshavet. Fysikken er møysommelig bygget i helsestudio og annen trening på rekruttskolen. Tor mestrer den meste. Det er avanserte teknologi. Det er fysisk krevende oppgaver. Det er å avsløre tyvfiske. Det er russiske narkosmuglere og illegale våpen. Her gjelder det å være et ekte mannfolk. Tor har nettopp begynt med snus under overleppa. Fremtiden ser tøff ut.

Som en nervøs jakthund danser lettbåten i bølgene og nærmer seg en ventende tråler fra Ålesund. Det er stor kunst ta bølgene riktig, finne rytmen og gli inn til leideren med hårfin beregning. I riktig øyeblikk kaster den ferske kystvaktinspektøren seg frem, klarer spranget og haler seg opp islagte trinn.

Oppe på dekk venter en sunnmørsk kaptein med sneip i skjegget og lang fartstid. Han tar i mot havets politi med barsk skepsis. Beskyldninger om underrapportering av fangst, skatteundragelser og svarte penger er en del av hverdagen. Derfor er det viktig at inspektøren får se alt.

Tor klarer fryserommet bra. Kalkulerer tonn for tonn, noterer og går videre. Mannskapet følger ham som en taus hale. Vokter hver bevegelse. Når turen kommer til minstemåling av dagens fangst blir Oslo-gutten Tor ganske stille og blek i ansiktet. For en utrolig mengde levende reker velter seg mot ham. Det er et kravlende, buktende hav av småkryp. De ligner på mark eller små ormer, tenker Tor.

Uhyre motvillig famler han tak i ei reke for å måle lengden. Automatisk klapper den halen sammen. Tor skvetter pinlig høyt og mister reka. Han grafser fortvilet etter et nytt ekkelt og sleipt dyr. Skvetter igjen. Da skyter Tors mage fart og kroppen knekker. Oppkast og skam spres ut over rekefangsten. Barentshavet har fått en ny kjendis. En med rekeskrekk.

Al Pacino syklet til Alta

Jeg skvatt litt da jeg så bildet av Todor Petrov i Nordlys sist uke. 52-åringen syklet 7.000 kilometer fra Bulgaria til Alta, men fikk ingen jobb og lever nå som uteligger i Finnmark, skrev avisa.

Med overskriften "Jeg føler meg som en dritt i rennesteinen" fikk dette stor omtale i en rekke medier, blant annet Nettavisen. Se saken her.

Når jeg tar opp den sjokkerende nyheten fra Alta, så er det fordi jeg er gammel journalist. Det er en ganske tvilsom bakgrunn, vil noen si. Jeg innrømmer det. En gang ble jeg sittende ved siden av en dekan fra Vestlandet i et middagsselskap. Dekan er en slags kirkelig embetsmann. Denne dekanen nektet å snakke med meg gjennom hele middagen, for som han sa, han mente å vite at jeg var journalist.

- Hva er galt med det, spurte jeg?
- Journalister er syndige mennesker.
- Hvordan da?
- Journalister lyver. Når de skriver om ting jeg har god greie på, så ser jeg med den gang at de lyver. Og dessuten vet jeg at du er en skilt mann. Det er synd det også, sa dekanen.
- Ja, det er veldig synd sa jeg, og la til at jeg hadde planer om å gifte meg på ny, men det gjorde det hele bare enda verre. Resten av middagen foregikk i dyp taushet. Det hjalp ikke at jeg flere ganger foreslo en skål i solo. Dekanen var knusende taus og veldig avvisende.

Siden jeg som nevnt er gammel journalist er jeg tilhenger av grundige undersøkelser. Det første jeg gjorde med artikkelen fra Nordlys var derfor å lese hele oppslaget. Det høres kanskje ikke imponerende ut, men her må det understrekes at artikkelen er ganske lang. Dessuten er det ganske mange bilder som man må rulle forbi uten å miste tråden. Når bildene blir mange og store er det nemlig ganske lett å glemme hva saken handler om. Dessuten kan man bli forvirret av alle mulighetene som byr seg underveis til å klikke på lenker som har med helt andre ting å gjøre. Klikker man på disse er man kommet på avveie. Og da har vi det gående, som jeg pleier å si.

Men altså til saken. Det første jeg stusset ved i dette oppslaget i Nordlys er at det er litt rart at en mann klarer å sykle til Finnmark midt på svarteste vinteren for å få seg jobb, og at han ikke tar til takke med en av de tusenvis av større byer, som han lett kunnet ha satset på i steden og som jo lå på ruta fra Bulgaria til Alta.

Mens jeg tenker på dette får jeg brått en lysende ide. Eller rettere sagt en teori. Jeg får det for meg at den verdensberømte filmstjernen Al Pacino har satt seg på sykkelen for å dukke opp i Alta. Det hele kan være et slags stunt som pågår i all hemmelighet, også har Nordlys og Nettavisen og alle de andre ikke oppdaget de skjulte kameraene som driver og filmer i bakgrunnen.

vet jeg av smertelig erfaring at ufine folk kan finne på å trekke mine teorier i tvil. Jeg har derfor foregrepet dette ved å prøve å stable på bena et slags bevis. Det er et såkalt billedbevis. Jeg har googlet bilder av Al Pacino og klippet ut et portrett og limt det inn i bilde av denne Todor Petrov som Nordlys har tatt. Jeg er for øvrig utrolig stolt av mine tekniske ferdigheter i denne saken. Så her kan dere se beviset. Bildet ble sånn:




-Jeg frykter drittsekkene der ute



Det er ikke lett å takle at barna flytter ut i det voksne livet. Det kan være all grunn til panikk. Hva skal en stakkars far gjøre da? Robbie Williams er et godt eksempel. Han satte seg ned og laget poplåta «Go Gentle».


Robbie Williams har en datter som heter Theodora og som en dag vil være på vei ut i en stor og farlig verden. Hun skal møte fremmede. Noen av dem er drittsekker.

-Jeg skal være der når du trenger meg, synger Robbie Williams. Det var det da. Hvordan gjør man det?

Frykten for å miste det mest dyrebare man har, sitter dypt. Se for eksempel petiten "Frykt i Romas gater". Jeg har to tenåringsdøtre som ikke viser nevneverdig tegn til bekymring. Jeg tolker det slik at de overlater bekymringene til meg. Jeg tar oppgaven meget alvorlig.

Det kan for eksempel være tåke og veldig mørkt ute på en lørdagskveld. Det kan være den samme stemningen som er like før noen blir myrdet i en CSI-episode på TV. Hvis det har gått et kvarter over tiden og «Det oppnås ikke kontakt med mobilabonnenten» når jeg ringer Kaja (17). Hva gjør jeg da?

-Noen av dem kommer til å være onde, synger Robbie Williams.

vil jeg med en gang få tilstå at jeg driver med ting som ikke tåler dagens lys. Jeg har en dyp trang til overvåkning. Det er her all mulig grunn til å skylde på teknologien. Så da gjør jeg det. Det er teknologien sin skyld. Det vil jeg bare ha sagt. Det blir for fristende. Når muligheten er der til å bedrive aktiv overvåkning av sine døtre. Da gjør jeg det.

Dette har sammenheng med at i våre dager har alle smart-telefoner som lar seg lett overvåke. Når alle i en familie er på samme Itunes konto og man benytter tjenesten "Find My iPhone" kan man når som helst bruke satellitter i bane rundt jorda, samt en imponerende effektiv gps-tracking til å finne ned på nærmeste centimeter hvor for eksempel mine døtre måtte sitte, gå eller stå på en lørdagskveld.

-La verden være liten, synger Robbie Williams.

Slik går det til at jeg kan sitte med min IPad og se Kaja og Frida som små blå prikker som rusler rundt på et kart over for eksempel Asker og Bærum hvor vi bor. Dette fungerte helt fint en stund. Men problemet er at mobilene deres må være på nett for at far skal kunne bedrive overvåkning. Ofte er ikke jentene på nett, eller de slår av mobilene eller de går tomme for strøm, eller kanskje de rette og slett ikke vil være en blå prikk på fars kart.

-Du må være en gigant, synger Robbie Williams.

Personlig er jeg jo ikke spesielt stor eller høy i hatten.For å være ærlig så har pappaer følelser de også. Dette vet Robbie Williams som har laget en musikk video. Videoen ble denne uken oppdaget av NRK Møre og Romsdal. For å skjønne dybden og intensiteten i resten av denne historien er det nødvendig å vite at jeg har bodd en viktig del av livet på Nordmøre og blir ganske mør innvendig hvis jeg ser vakre bilder av for eksempel Romsdalsalpene. NRK Møre og Romsdal har funnet frem til noen eksperter som kan avsløre at flere av postkortene, som Robbie Williams bruker i musikkvideoen, kommer fra Møre og Romsdal.

Dette blir for mye på en gang. Jeg må innrømme det. Jeg sitter i et kontorlandskap på jobben, med hodetelefoner på hue, og sniker meg til å se Robbie Williams sin fantastiske musikkvideo. Opplevelsen blir rett og slett i overkant for meg. Følelsene skvalper over. Jeg ser naturen som jeg kommer fra og tenker på døtre som skal forlate meg og tiden som går stadig fortere og fortere, og ganske snart nå så blir det helt stille. Stille i huset. Stille i min verden. Hva skal en stakkars far gjøre da?

 Videoen har nå over én million visninger. Du kan se den her

Mens de andre barna ønsket seg pannekaker

Smaken traff meg som et sjokk av glede. Det skjedde så grundig i unge år at jeg ble hekta for livet. 

Denne oppveksten skjedde i et nærmest uendelig, grått, silende og kaldt regnvær på Nordmøre. Desto sterkere ble de dyprøde fargene og varmen som følger med chili, piri piri, tomater, pimientos, poteter, løk, olivenolje og andre hemmeligheter som omslutter klippfisk i bacalao.

Mens de andre barna ønsket seg pannekaker til middag på bursdagen sin ville jeg ha bacalao. Jeg var åtte år første gang det skjedde. Siden kom det beste i livet i store porsjoner.

Klippfisk er lagret sommer. Det er smaken av solskinn. Det er himmel og hav. Det er en så grundig og kjærlig pleie av torsk at man kan lukke øynene og når som helst fremkalle det stedet man kommer fra og føler for.

I mitt tilfelle heter stedet Kristiansund. I mangel av muligheter til å bo i byen kan jeg i stede spise bacalao og kjenne tilhørighet og glede på tvers av store avstander. En forklaring på disse følelsene er at bacalao er en slags nasjonalsang for alle som kommer fra regionen, selv om de for lengst har blitt fordrevet til de rareste steder på kloden.

Et eksempel er min far, som en gang på 70-tallet var banksjef i Kreditkassen i Kristiansund, men som nå er bosatt i en liten middelalderby mellom spanske fjell. Når jeg besøker ham drar vi gjerne på tur og besøker en av de mange små landsbyene i området. De fleste virker nærmest folketomme, som en stille og lukket verden av lave steinhus og trange gater. Men klokken to slås dører og vinduer opp. Folk strømmer til fra alle kanter. Det er tid for lunsj i en uanselig, liten kafé.

Jeg vil til mitt forsvar si at jeg var fullstendig uforberedt. Overraskelsen var stor og stigende. Maten strømmet inn på bordet. Den ene retten etter den andre var et fyrverkeri av smak og opplevelser. Akkurat da jeg hadde jublet fra meg over noe, kom noe helt annet, og slik steg stemningen i en kavalkade som for alltid lærte meg hva tapas kan være. På sitt aller, aller beste.

Det absolutte høydepunktet var noen små, lune og runde boller som kalles bolinhos. Dette er klippfiskboller. De ser åpenbart ikke ut som noe amatører bør prøve å lage helt på egen hånd. Jeg har derfor i det lengste dempet lysten til å forsøke.

Nå har det seg slik her i verden at det meste som ser uhyre vanskelig ut, slett ikke er det når det kommer til et stykke. Jeg tenker ikke bare på slike ting som kjærlighet og sportsfiske. Også innen matlaging er det all grunn til å prøve seg fram. I romjulen spurte jeg derfor min far om oppskriften på "Bolinhos de Bacalhau". Han ga meg den. Uten å nøle.

På årets siste dag var jeg derfor klar til å debutere. Jeg hadde vannet ut 400 gram klippfisk. Det hører med til historien at jeg liker mat som er en slags reise, som starter flere dager før servering. Først; handle inn råvarer. Deretter glede seg. Legg fisken i vann, som regel et helt døgn. Perfekt.

Det neste som skjer er å la fisken trekke i 8 minutter og avkjøles. Samtidig kokes og avkjøles fire poteter. Fisken rives i strimeler og poteter kappes i terninger. Hakk opp en halv rødløk og to fedd hvitløk og tilsett pepper. Poteter og løk kjøres med stavmikser til konsistens av plukkfisk. Bland inn to egg, en skje mel og tre spiseskjeer fløte. Form bollene med skje i hånden. Rull dem i brødrasp. Legges på fat til like før gjestene kommer. Stekes noen minutter i glovarm frityrolje. Slik skapes ren og konsentrert glede. Serveres gjerne med tørr hvitvin. Tilbehør: Tomatsalsa.

Har du først kommet hit er det ingen vei tilbake. Bolinhos forever !!




Tapte han gull eller vant han sølv?

10. juli 1912. Olympiaden i Stockholm: Amerikaneren Abel Kiviat er 21 år gammel og har nylig satt tre verdensrekorder. Foran mannen ligger nå 1.500 meter. Det er et løp som skal komme til å ta ham 3 minutter, 58 sekunder og 9 tideler. Det skal bli kjent som "The greatest race ever run".

Britiske Arnold Jackson (21) er en outsider. Han er ikke med på det engelske landslaget, men stiller opp som individuell deltager. Han er en ensom svale. USA har syv løpere i finalen på 1.500 meteren. Amerikanerne kan veksle på å dra. Tre av dem lager en vegg som stenger Jackson. Det er 75 meter igjen til mål. Jackson kommer opp på siden.

Abel Kiviat strutter av selvtillit i det avgjørende øyeblikk. Han er verderekordholder på distansen. Dette kan ikke gå galt.

-Hva i helsike er det som skjer nå, tenker Kiviat.

Jackson kommer som en kule. Han bryter målsnoren et tiendels sekund foran Kiviat, setter ny olympisk rekord med 3.58.8 og blir den yngste som noen sinne har vunnet distansen. Kiviat tar sølv med en centimeter klaring til bronsen. Slik starter et mareritt som skal komme til å vare i nærmere 80 år.

Kiviat ble nesten hundre år gammel. I et avisintervju som 91-åring forteller han at han fortsatt kan våkne, badet i svette, midt på natten og lure på "hva i helsike var det som skjedde i Stockholm".

Du har kanskje fått seks rette i lotto noen ganger. Seks rette er jo bra det. Det kan gi en utbetaling på flere kroner. Eller kanskje du har vært på et intervju til selveste drømmejobben. Kanskje var det hundrevis av søkere. Da er det jo ganske bra og bli satt opp som nummer to.

Det viktigste er jo som kjent å delta. Det er noe alle barn får høre i Norge. De får også høre i fullt alvor at julenissen finnes og at det norske landslaget i fotball en dag kan komme til å kvalifisere seg til et VM-sluttspill.

Det tar bare noen tideler av et sekund å bli veldig skuffet. Men det er jo litt surt og skulle leve med den følelsen i 80 år. Nå kan det jo tenkes at Abel Kiviat var en helt spesiell fyr. At han ikke hadde så lett for å glemme sine nederlag. Det kan tenkes det. Selv har jeg nylig gått på et par alvorlig smeller i spillet "Risk". Jeg er blitt herjet med av min nærmeste familie. På det groveste. Se egen petit om dette. Man kan ikke la slike resultater bli stående. Av foran nevnte grunner. Man må ta hensyn til alderdommen. Jeg vil derfor varsle omkamp.


Arnold Jackson bryter målsnoren fulgt av Abel Kiviat (i midten) under olympiaden i Stockholm i 1912

Hitler ville ha elsket dette



Denne historien starter tilsynelatende uskyldig med at Frida får spillet "Risk" til jul. Hun pakker opp noe som Hitler, Stalin og Napoleon ville ha elsket å drive med.


må jeg med en gang innrømme at jeg aldri viser noen nåde. Jeg er hensynsløs. Særlig når det kommer til egne barn. Å spille dårlig med vilje, ville aldri falt meg inn. Hvis barna skal få gode følelser får de slite for det. Her gjelder bare en ting. Å vinne. Jeg gir alt.

Datter Frida bretter ut verdenskartet. Mor, far, søster Kaja og andre slektninger får utdelt et knippe land og plasserer ut sine tropper. Vi spiller krig og skal erobre land etter land, helst hele kontinenter som gir ekstra poeng og enda flere tropper i neste slag.

Etter et par timers tid oppstår en delikat situasjon i Midt Østen. Spenningsnivået har bygget seg opp i en slags terrorbalanse. Jeg har med all mulig rett påbegynt en mulig invasjon i Egypt fra øst. Styrkene bygger seg opp på begge sider av grensen. Jeg har historiske rettigheter i Egypt, siden jeg eide landet på en utmerket måte helt til slemme Frida på en sjofel måte sparket meg ut for en tid tilbake. Nå er det all grunn til hevn.

Jeg triller terningene. Dette går slett ikke bare bra. Slaget bølger frem og tilbake. I et helt avgjørende øyeblikk triller en av terningene og blir stående litt skjevt, støttet opp mot noen brikker som ligger slengt utenfor brettet. Det er for meg åpenbart at terningen viser en sekser. Frida insisterer først på at terningen er en toer, dernest prosederer hun på at bare terninger som lander flatt kan godkjennes.

Det blir høylytte forhandlinger om saken. Jeg truer med å trekke meg fra spillet. Viser miner til å gå ut på kjøkkenet for å stå der og furte. Nå vender en samlet familie seg mot meg med et voldsomt krav og psykiske tvangsmidler og jeg blir ydmykende tvunget til å trille terningen om igjen. Det blir en dårlig treer. Egypt faller ikke.

Litt senere får jeg et veldig strengt håndhevet forbud mot å si "Yes" hvis jeg vinner et slag og jeg får heller ikke lov å si "Så synd" når noen av mine motstandere må gi tapt. Frida får derimot lov å si "Phuuuu", når hun vinner og vifter vekk mine tropper med de ivrige små fingrene sine. Denne forskjellsbehandlingen er det absolutt ingen andre enn meg som reagerer på. Nord-Amerika har falt.

Min kone, som i unge år arbeidet som aupair i England, har sterke følelser for Storbritannia. Hun forsvarer landet med nebb og klør og vil dessuten gjerne legge under seg Island og resten av Skandinavia, mens hun totalt neglisjerer at det pågår en voldsom opprustning i Kamtsjatka og Nordøst Asia. Island har falt.

Når jeg prøver meg på en vennligsinnet overtakelse av landområder, som min kone slett ikke trenger, oppstår en situasjon der hun slår to terninger isteden for en slik hun strengt tatt skulle ha gjort. Hun taper likevel med begge terningene. Og da burde jo saken vært avgjort i min favør. Men nå mener mor og begge døtre helt oppsiktsvekkende at å trille to terninger er en formell feil og da er det eneste riktige å trille på ny. Jeg tilbyr meg da å forlate spillet og dessuten gå en lang tur, for nå mener jeg at nok er nok.

Slik går romjulen. Den ene dagen er den andre lik. Jeg taper. Hvert eneste spill. Og jeg som trodde at julen skulle være en tid preget av fredelig sameksistens mellom alle typer mennesker, i alle aldre. At vi skulle bygge opp hverandre og troen på fremtiden. Det er ikke lett å ha døtre som har totalt verdensherredømme og som ler høyt av sin far. Selvfølelsen har falt.

God nytt år!