hits

januar 2013

Så du tror du kan pule

Det er jo ikke så lett å finne på nye ting.  Man kan for eksempel ha hatt eventyrlig suksess med "Skal vi danse".  Pengene har strømmet inn til TV2. Folk er helt gale av glede. Nå kommer kravet om en fantastisk oppfølger.  Men det må være noe helt nytt. Kravet stiger til orkans styrke.

Kvelden før det avgjørende redaksjonsmøtet i TV2 sitter kanskje et glupt hode og prøver å pønske ut en flunkende ny og helt super ide.  Først kommer han på ideen "Skal vi dra på hotell", men det ligner kanskje for mye  på noe som en med nybarberte legger eller Petter Pilgård kunne deltatt i. Deretter tenker han på konseptet "Så du tror du kan spise", kanskje med en helt alminnelig aggressiv Eyvind Hellstrøm som kokk og dommer. Problemet med akkurat den ideen er at den ligner for mye på "Askeladden som kappåt med trollet" av Asbjørnsen og Moe, slik at TV2 sikkert ville bli beskyldt for plagiat.

Det lyse hodet i TV2 vrir seg . Så kommer han på det:  - Tenk hvis vi kan få luftens baron, Jahn Ivar «Mini» Jakobsen til å ta av seg alle klærne og stille med badebukse og kulemage på søndagskveldene.  I beste sendetid. Også får vi en haug med andre kjendiser til å gjøre det samme. Programmet kan hete "Så du tror du kan bade", eller " Så du tror du kan ta badstu " eller "Vill og våt" eller "Skal vi stupe".

Før man begynner å le rått av slike desperate ideer, må man ikke glemme å ta med i betraktning at når medie-Norge mister noen lesere eller seere så føler de straks at undergangen er nært forestående og at det er et sterkt behov for å tenke rare tanker, gjerne hentet fra utlandet.

Vår venn med det glupe hodet kommer sikkert inn i redaksjonsmøtet en grå og trist onsdag morgen.  Her sitter de sånn helt vanlig og trivielt rundt pappkrusene og drikker kaffe og vet med seg selv at helvetes porter kan finne på å åpne seg, når som helst, hvis de ikke nå snart sier noe skikkelig lurt. Da sier vår venn: "Skal vi stupe".

Nå var ikke jeg til stede på det redaksjonsmøtet, så jeg vet ikke hvilke fantastiske overtalelsesevner den glupe mannen hadde, men det må ha vært ganske imponerende greier.  Hvis jeg hadde vært på dette møtet så hadde jeg straks foreslått min egen ide isteden.  Mitt første forslag ville selvsagt være "Så du tror du kan fiske".  Men, så etter å ha tenkt litt på hvordan det ville arte seg rent TV-messig at man ofte ventet en uke i elva på å få napp, så ville jeg droppet forslaget og heller prøvd å forbedre "Skal vi stupe".

-Det er en kjempefin ide, det der med nesten nakne kjendiser, ville jeg si.  Men kan vi ikke heller justere kursen bare litte grann og kalle programmet for "Så du tror du kan pule".  Vi beholder mange av de andre ingrediensene. Det må gjerne være dampende vått overalt, og suggererende musikk som gradvis øker i intensitet og som pisker opp stemningen, mens det er neddempet og mystisk blå belysning.

Vi vil gjerne også ha et ellevilt publikum, som fyller opp salen til siste ståplass, og som er skikkelig gode på å lage lange ul og stønn når det plasker som verst.  Komiker Odd-Magnus Williamson, sist sett i "Torsdag kveld fra Nydalen", kan gjerne også delta  etter evne med sine bølgende og  tiltrekkende vegg til vegg tatoveringer.

-Har du nå full kontroll på alle dine erogene soner, kan programlederen spørre nervøse deltagere som venter på at det blir deres tur.  Her vil erfaring fra "Norske talenter" komme godt med.  Det vil også være fint med obligatoriske trøsteklemmer fra Solveig Kloppen, for de som sliter med for tidlig avgang i programmet og må reise hjem nesten før de har begynt.  Jeg ser også for meg oppmalt reinsdyrhorn og andre potensmidler som produktplasseringer sponset av Innovasjon Norge og "Visit Kautokeino."

Når det gjelder musikken, så tenkte jeg først at Ravels Bolero kunne brukes, siden den var bra i filmen "Drømmekvinnen 10" med Dudley Moore, som jo lignet litt på Mini Jakobsen. På den annen side så kan det være bedre med et konsept som drar det hele litt ut. Da er vel "Når du en gang kommer neste sommer" av deLillos et bra alternativ.

#sex #TV2

Nå blir nok kona kåt

" Hvis du løper ut og måker vekk all snøen, så skal jeg ta tiden på deg". Samlivsekspert Solveig E. Vennesland sa ikke dette. Isteden sa hun at ?Menn som måker får mer sex?.

Solveig E. Vennesland fortalte nylig til Agderposten at kvinner vekkes seksuelt når de ser mannen slite med snøskuffa. Denne opplysningen skapte alminnelig stor begeistring i Nettavisen og en rekke andre steder og har til nå blitt delt over 20.000 ganger på sosiale medier.

skal man i utgangspunktet ikke se helt bort i fra at det fins en rekke uhyre intelligente menn i Norge.  Noen av dem har sikkert høyere utdannelse, kanskje blitt konsernsjef eller statsminister eller trener i Vålerenga eller noe annet krevende. Hvis en sånn kar våkner opp i sengen, for eksempel en søndag morgen, og ser at kona har satt frem støvsugeren, så er det flere muligheter.

Støvsugeren kan jo være et slags sexleketøy.  Ja, altså, ikke i bokstavelig forstand, men mer som et slags sentralstimulerende tiltak.  (Dette må ikke forveksles med sentralstøvsuger, som er noe helt annet). Men altså, hvis mannen nå straks spretter opp og jobber seg svett, gjerne i bar overkropp slik at svetten kan fremheve musklene, mens husarbeidet går unna i en fei, så kan det tenkes at fruen, som har sovet frempå, roper ham tilbake til køya etter endt dyst og gjør seg klar for belønningen.  Det kan tenkes.  Det kan det.

Men, i disse dager står som regel 20 kuldegrader og kvesser klørne på husveggen. Der ute i mørket er det en typisk morgen. En typisk nordmann ligger da trolig under dyna og har et øyeblikks fred og ro med seg selv. Nå må han begynne å grue seg til å ta fatt på dagen. Vinteren laver ned.  Der ute står gjerne bilen som skal brukes til å kjøre barn i barnehagen og foreldre på jobb. Bilen er et nedsnødd og nedfrosset sammensurium av metall, innesperret av barrikader av is og snø som brøytebilen har veltet opp foran innkjørselen.

En typisk nordmann blir vel ikke alt for ofte forvekslet med seksuelle villdyr. Skal vi være ærlige så er det vel mer snakk om forholdsvis utrent materie.  Kroppen er gjerne et sett med tilfeldige deler som henger og slenger ganske ubrukt. En typisk nordmann kan også tenkes å ha dårlig rygg, risiko for hjerteinfarkt og betydelig manglende innsikt i egne begrensinger. Å friste en slik kar med sex kan med andre ord lett få stygge konsekvenser.

En råkald morgenstund kan en typisk nordmann, fylt av sexlengsler, kanskje ha klart å karre seg ut i isødet og begynt å løfte tung snø, og ganske fort ha gått på en smell. Derfor ligger han med prolaps i ryggen, og vrir seg i smerte og er helt ute av stand til å røre seg. Kanskje snør det mye, slik at han langsomt blir til en liten haug sammen med de andre haugene på gårdsplassen, og dermed forsvinner vår mann, helt. Da tenker han sikkert: ?Nå blir nok kona kåt?. Han tenker nok det.

Skjønnheten og dyrene

Lyset faller inn fra siden og treffer hennes ansikt slik at det kommer dels  i skyggen og dels i så skarp positur at man ikke kan la være å stirre på denne skjønnheten som sitter som om ingenting har hendt i avgangshallen på Gardermoen.

Hun tvinner en hårlokk rundt den ene fingeren, nipper langsomt kaffelatte fra et pappkrus og bytter låt på ipaden i de mest selvfølgelige bevegelser fordi hun vet seg betraktet av nærmere 20 mannfolk som sitter eller står en hel time og venter på et forsinket fly til Bergen. Herrene er selvsagt ikke altfor åpenlyst sultne i blikket, men det er ikke til å unngå at de fleste liksom ranker seg, og strekker muskler og fører seg mye bedre enn de ellers ville ha gjort.

Det er heller ikke til å unngå at to av karene som står nærmest blir forsøksvis mye bedre i det meste, og er svært tydelige i en samtale som på alle måter fremhever deres fysiske og økonomiske fortreffelighet.

Det har seg slik at en rekke voksne nordmenn under visse omstendigheter kan finne på å pynte seg med penger. De kan også veldig raskt komme til å fremheve at Birkebeinerløpet (Norge) nok egner seg best for de mer alminnelige deler av vårt økosystem, og at egentlige er det ikke så imponerende å gå ni mil i Vasaløpet (Sverige), for det er jo ganske flatt terreng og mest staking, da, men i fjor så gikk den ene av herrene Marcialonga  (Italia), og det var syv harde mil og mye knuffing. Survival of the fittest, som det heter, og en mann er ikke en mann før han har krysset et kontinent, eller i det minste gått over Grønland på ski.

De som for øvrig trodde at Nansen gikk over Grønland for sportens skyld, har ikke sett nakenbildene han tok av seg selv og sendte elskerinnen og som en rekke aviser for en tid tilbake fant all grunn til å trykke med voldsom begeistring.

En typisk nordmann er som man forstår en ensom svart prikk midt på den enorme hvite flate, der han setter et spor under stjernene som aldri har vært der før og som snart vil viskes ut i den nådeløse vinden.  Men en typisk nordmann gjør ikke dette uten baktanker. Han gjør ikke det.

kom jeg akkurat til å tenke på Ole Paus som engang sto veldig ung utenfor kinoen i Elverum og så på filmplakaten til "Tatt av vinden" mens han han forstilte seg at Clark Gable skreller Vivien Leigh som en banan. Han sa det akkurat slik, og bare tanken var såpass sterk kost at man kunne bli skjelvende av mindre.

Etter at jeg så hadde vært i Bergen og arbeidet noen timer var det tid for å fly tilbake til Gardermoen. Denne gangen var det ingen forsinkelser så opplevelsene på Flesland ble begrenset. Herfra har jeg rett og slett ingen ting å rapportere. Men så skjedde det at jeg fikk sete 13 D. Jeg liker å sitte på D, fordi det er plassert inn mot midtgangen og da kan jeg strekke ut i alle fall det ene benet.  På innsiden av meg var det to plasser. På den ene setter det seg en passe pen dame (PPD), og ved siden av kommer det en kar som jeg raskt skjønner er en kollega av henne, en som hun nettopp har blitt kjent med. Dette er mennesker jeg aldri har sett før og i starten av samtalen følger jeg ikke noe særlig med, men så plutselig hører jeg mannen, si i en innskutt bisetning: ?Birken?. Og litt senere sier han nesten helt tilfeldig, ?Marcialonga?.

Og sånn går nå dagan i Norge.

Brennende kjærlighet

Til glede for nye lesere:

Tid har de mye av, de tre godt voksne karene som hver formiddag tar med seg sine følelser og behov og kjører inn til Oppdal sentrum for å handle på Ica-butikken.

Herrene kommer i hver sin bil. Det kan jeg se, siden vi kommer nærmest samtidig frem til parkeringsplassen og stiller opp bilene våre. Jeg kan se at gubbene er på nikk med hverandre. En av dem har samme type ryggsekk som Ludvig i Flåklypa-filmen. Han røyker dessuten rullings, går i kofte og virker brukbart fornøyd med livet.

Nå må jeg skynde meg å fortelle at Oppdal har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Dette har å gjøre med at jeg bodde syv viktige ungdomsår i Kristiansund og kjenner at blodet bruser bare jeg kommer i nærheten. Oppdal er dessuten ei vakkert bygd på fjellet som ligger slik til at det passer med en stopp for å handle en lettvint middag på Ica. Jeg har planer om å kjøpe en halv kylling, potetsalat, to rundstykker og en ananas-brus fra Sylte.

Butikken er nesten tom for kunder. Ute høljer regnet ned. Det er ikke mange som er ute og farter i dette været. Det er dessuten flom i elva på grunn av alt regnet. ? Flere broer er blitt ødelagt i natt, hører jeg at kjøpmannen, som sitter i kassa, forteller til en kunde. De gamle mennene hører dette de også, men de ville ikke stoppe for å delta i samtalen. De sier bare fort hei og går målbevist innover i lokalet. Jeg følger etter.

Slik kommer vi frem til delikatessedisken og stiller oss opp i en kø på fire personer. Jeg står bakerst. Bak disken troner en dame i en hvit frakk som det står Gilde på. Ordet matrone er et ord jeg ikke bruker så ofte. Det må jeg innrømme. Men i dette tilfelle må jeg gjøre et unntak. Jeg får nå raskt en mistanke om at de tre karene foran meg er noe over gjennomsnittlig begeistret for betjeningen.

Matronen står med et stort smil inne i en sky av lyst, bølgende hår og snakker om både det ene og det andre med knallrød farge på leppene. Hun er i størrelsen ekstra large. Jeg tror karene foretrekker henne så stor som mulig. Dette kan jeg selvsagt ikke vite helt sikkert. Men det virker slik. Herrene har som sagt veldig god tid. De vurderer både det ene og det andre pålegget. Kjøper noen få skiver roastbiff her, og en dæsj rekesalat der, og kanskje en liten bit av osten der borte. Det gjelder å ikke kjøpe for meget, for man skal jo innom i morgen også.

Jeg venter. Jeg gjør det. Jeg har ingen ting i mot at livet mitt tar litt tid. Nå blir det endelig min tur.

- Jeg skulle gjerne hatt en halv kylling og potetsalat, sier jeg.

- Du vil ikke heller har litt brennende kjærlighet da, spør matronen.

- Hæ, hva er det for noe, sier jeg.

- Det er stekte bacon-biter og gressløk som er blandet inn i lun potemos. Jeg har laget det helt selv, nå nettopp, sier damen.

- Hvor mye syns du at jeg trenger?

- Tre hekto, kanskje.

- Jeg tar fem hekto, sier jeg og får utlevert en solid porsjon brennende kjærlighet.

Etterpå sitter jeg i stillheten inne i bilen. Jeg spiser sakte med en hvit plastgaffel, mens regnet legger seg som en grå og myk gardin over frontruta. Bacon-bitene er passe hardt stekt og deilig krydret. Jeg tror jeg kommer til å stoppe på Oppdal en annen gang også.

Når menn forsøker å snakke om følelser

Som forelsket i meget ung alder er en mulighet å skrive "Hjelp, jeg elsker Mona" på den ene siden av lappen, og "Til Gud i himmelen" på den andre siden. Lappen kan man feste til en stein med strikk rundt. Også kan man kaste steinen så høyt opp i luften som man klarer slik at den lander på den andre siden av hekken.

er dessverre verden så vanskelig innrettet at man etter å ha kastet steinen inn i naboens hage, kan begynne å angre. Tvil er en grusom følelse. Mona hadde nemlig samme dag vist seg veldig  uvillig til å dele på en hel, nyinnkjøpt saftis og noe smågodt. Hva gjør man da? Etter å ha tenkt på saken hele kvelden kunne man neste morgen ta en en ny lapp og skrive på den ene siden "Til Gud i himmelen", og på den andre siden: "Glem det!".

Hvis man står foran en kvinne og skal si hva man føler, og rett og slett vil holde et slags foredrag uten å kunne bruke powerpoint, så er jo det slett ikke lett. Menn rammet av følelser får behov for illustrasjoner. Noe håndfast. De vil gjerne vise til lyn og torden, en busk som brenner og hav som deler seg. Om man heter Ari Behn eller Moses er stein dessuten viktig. Da kan man få hugget ut slike ting som: "Du skal ikke begjære din nestes hustru, hus, hans jord eller hans tjener eller hans tjenestepike, hans okse eller hans asen. (5. Mosebok 5:21). Her kan man lure på hva "asen" betyr, om det var en veldig tidlig beskjed til homofile, men det vil i så fall være veldig spekulativt å gå inn på.

Norske menn, som skal utrykke følelser, kan slite med kommunikasjonen. Et eksempel er en kar som i ca år 700 etter Kristus hakket ut "Jeg vil ha Inga" på en runestein som han gravde ned et sted i Vestfold. I mobiltelefonenes tidsalder skulle man kanskje tro at denne metoden var gått av moten, men slik er det slett ikke.

For også ungdom i dag kan finne på å ta med seg et spann med hvit oljemaling og skriver med gigantbokstaver på berget, for eksempel: "Harald elsker Anita". Det står på høyre side av veien når du kjører sørover fra Trondheim og har passert Støren. Når jeg kjører forbi denne opplysningen så lurer jeg alltid på hvordan Anita har det, og om hun satte pris på kunngjøringen og hvordan det gikk videre. Hvis noen vet noe mer om dette så hører jeg gjerne fra dere.

Det er i det hele tatt mange menn som har slitt med kjærligheten, skal man tro Erling Nielsen, som i 40 år var lektor ved Universitetet i Oslo og som forsøkte å lære meg opp i dansk litteratur. Han kom da relativt raskt frem til Søren Kierkegaard (1813-55), og kunne fortelle at Søren dumpet dama, Regine, for å slippe å bli forvirret av kjærligheten, for så å bruke resten av livet på å skrive tvetydig om lidenskap. Det har forøvrig senere ført til en hel industri av doktorgrader og annen forskning.

Nå vet ikke jeg om du foretrekker den korte og fyndige metoden, som på bergveggen i Trøndelag, eller om du heller vil dra det ut og bli som Moses, Ari eller Søren. Det er jo mange måter å imponere på. Jeg har prøvd ut flere. For eksempel en sommerdag på tampen av tredje klasse på gymnaset, fikk jeg det for meg at et elegant utført stup i sjøen ved Kalvøya utenfor Sandvika sikkert ville gjøre et godt inntrykk på den utvalgte, måtte hennes navn være unevnt da jeg fortsatt er sårbar for erting.

Det var meget langgrunt og dessuten stor mengder spisse blåskjell. De skrapte opp en rekke kroppsdeler og gjorde at jeg for å ikke tape ansikt valgte å skrike ut all smerten under vann. Etterpå svømte jeg ut til en båt som lå fortøyd i en bøye og lå i den til publikumet på stranden hadde glemt at jeg eksisterte. Av dette kan man erfare at dårlig observasjonsevne og elendig korttidshukommelse kan være viktig for å lykkes i kjærlighetslivet.

Jeg fikk for øvrig det råd å bruke en ikke ubetydelig andel av konfirmasjonspengene på å spandere en tur med drosje rundt Freiøya. Dette er en øy i Kristiansund kommune som det tar over en time å kjøre rundt. Andre gode råd, som heller ikke virker noe særlig, er å drikke så mye alkohol som mulig på kort tid eller la håret gro og åpne vinduet og spille "Smoke On The Water" av Deep Purple på fulle mugger. Dette som en slags lokkelyd eller en kjenningsmelodi om man vil. Det er gøy, men det funker dessverre ikke, det heller.

Det er for øvrig lov til å la seg inspirere av Emil i Lønneberget som gikk opp til kateteret og kysset frøken.

Hon ser förvånad ut och säger:

- Emil, varför gjorde du så?

- Det gjorde jag av min godhet!

Å tenke stort

Til glede for nye lesere:

 

Jeg har 32 mil å kjøre fra Oslo til Lærdal. Før jeg kommer frem må jeg ha kommet på en storslagen ide som er så fantastisk god at investorene i Lærdal vil bruke store summer på den.

Allerede ved Sundvolden får jeg følgende ide: Jeg vil kjøre sakte. Da kan tankene liksom flyte fritt. Inspirasjonen vil strømme på. Slik blir det en kø av biler bak meg. Noen smålige, irriterte sjåfører ligger bak og er sure, bare fordi de ikke vet at fremtiden avhenger av slike som meg. Nå kjører jeg enda saktere.

En diger, svart BMW dundrer forbi. Sjåføren rekker en finger i været. Jeg vinker vennlig tilbake, spiser sjokolade og spiller lav musikk. Det er trygge toner som jeg har likt siden tidlig på 1980-tallet. Jeg tar ingen sjanser med den kreative stemningen. Jeg gjør ikke det. Om fem timer må jeg ha minst en god ide i hodet. Foreløpig er det lissom så veldig  tomt der inne. Men jeg kommer nok på noe snart.

Plutselig skjer det. Jeg kjører oppover bakkene ved Klekken. Jeg er som en liten togfører. Bak meg kommer alle følgesvennene, eller disiplene, som jeg helst vil kalle dem. Om et sekund skal de alle takke meg. For like etter at jeg runder bakketoppen kjører vi alle inn i sannhetens øyeblikk.

Der sitter en politimann på knærne og sikter på oss med en laserpistol. Noen hundre meter bak ham har andre staute og flotte politifolk vinket inn en svart BMW som akkurat nå er i ferd med å fylle ut papirer. Jeg vinker hyggelig til ham i de vi kolonnekjører forbi.

Oppover Hallingdalen begynner jeg å bli et snev urolig. Det er lite biler på veien og flere ganger er jeg nær ved å øke farten, men heldigvis havner jeg bak en trailer og begynner å tenke på filmer om fremtiden som jeg så på kino for noen år siden. Filmene spådde at vi ville ha flyvende biler, gå rundt i sølvpapiraktige klær og spise gourmetmiddag ved hjelp av piller. Ingen spådde slike ting som internett, murens fall eller at Bin Laden drømte om å sprenge verden til helvete.

Jeg er på Nesbyen. Hva har de funnet opp på Nesbyen, tenker jeg. Hvilke ideer har de her? Ganske mange faktisk. Det er ingen som ler av Nesbyen. Dette er et av de varmeste stedene i Norge. Meteorologene elsker Nesbyen. Midt opp i all denne varmen satt det en kar å fant opp en motorvarmerfabrikk. Alle lo sikkert av ham i starten. De satt der i helsetrøyene sine, peste i varmen og var full av hånlatter. Så kom denne karen og sa motorvarmere, og snart begynte pengene å renne inn i Nesbyen.

Sånn skal det gjøres, tenker jeg og girer ned. I bakkene forbi Gol har jeg en mopedist foran meg. Han har festet stokken sin på bagasjebrettet, har rød hjelm og røyker pipe. Det puffer små skyer ut av hjelmen. Nå har det gått to og en halv time siden jeg begynte å tenke på ideen som skal skape nytt liv i Lærdal. Det må være en ide som titusener av mennesker fra alle kanter av verden vil bli glade for. Ja, helst bør de bli elleville av fryd, klappe i hendene og si: -La oss reise til Lærdal.

På vei gjennom Hemsedal ligger snøen metertykk. Her går folk rundt og kjøper små leiligheter til mange millioner kroner stykke i nærheten av alpinanlegget. For noen tiår siden var det mest bønder og depresjon i Hemsedal. Men så kom en sparebanksjef fra Gol og sa ordet ALPINT. Siden har ikke verden vært den samme i Hemsedal. Nå prøver jeg å finne på et sånt ord jeg også.

Jeg har parkert foran Norsk Villakssenter i Lærdal. Direktøren på museet er kvinne, fryktelig pen og sier at hun er takknemlig for at jeg har kommet den lange veien for å delta på idedugnad. Noen av landets fremste eksperter på museer skal også delta. Vi setter oss i et møterom.

Heldigvis begynner iderunden på motsatt side av bordet. Etter tur velter ekspertene frem sine kvalifiserte tanker. Den pene direktøren noterer høytidelig ned alt som blir sagt. Analyser, besøkstall, design, brukergrensesnitt, vitenskapelig nivå. Slike ord. De brukes flittig. Jeg skal snart rettferdiggjøre min eksistens. Og reiseregningen. Nå gjelder det.

Jeg åpner munnen. Først kommer ingenting. Så ser jeg i taket og sier:

- Det gjelder å tenke stort. Jeg foreslår at vi lager en laks. En kjempelaks. Minst 20 meter stor. Vi støper den i glassfiber og setter den på taket av museet slik at alle som kjører forbi kan se den. Ungene kan krabbe inn gjennom munnen på laksen, og inni kan det være grønt lys så det føles som å være under vann, og øynene kan være av glass slik at det går an å se ut, og alle fiskens indre organer kan henge i snorer og være til å ta løs og sette sammen igjen, og når ungene krabber ut av gatthullet på laksen kan den lage en voldsom prompelyd eller en fanfare, og foreldre fra hele verden kan stå å ta bilder av det hele.

Ordene mine kommer ganske fort. Det bare renner ut av meg. Etterpå blir møterommet helt stille. Så begynner Norges fremste museumsarkitekt å lage en liten lyd. Han knegger, ja riktig humrer i skjegget, som det heter.  Snart ler de alle sammen. Stemningen er rett og slett på min side. I Lærdal.

Den svarte natta kryper kaldt nedover fjellsidene og treffer meg der jeg går rundt midnatt på vei i seng. Hva har jeg egentlig fått til her på jorden, tenker jeg. Hva står igjen etter meg og vitner? Ingen slekstgård er bygget, ikke har jeg funnet opp østehøvelen eller likestilling eller at det går an å seile på en balsaflåte fra Sør Amerika til Polynesia.

- Hva har du fått til du a, kan folk si.

- En 20 meters laks, vil jeg svare.

Det var da noe.