hits

Livet og sånt

De skamløse gamle damene

Moods of Norway. Å leve i Norge er et spørsmål om holdning. Du kan gjøre hva du vil. (Foto: Olav Njaastad)

Hver alder du kommer til, kommer du til for første gang. Som en nybegynner i alderdommen er det lett å gå seg vill. Det kan være glede rundt neste sving. Det kan være sorg. Det kommer litt an på deg selv.

Jeg fisker i Svelvik ytterst i Drammensfjorden. Her går tidevannet frådene forbi i et trangt sund som skaper gode fiskeplasser. I enden av strømmen ligger en øy som er gjort om til en park som er godt tilrettelagt. Her står jeg og fisker.

Skal jeg være ærlig så kan det gå mange timer mellom hver gang det napper. Det gjør ikke så mye. Jeg drikker kaffe fra termos, spiser melkesjokolade og ser på folk. Jeg liker det. Å se på folk.

Slik oppdager jeg de tre gamle damene. De må være nærmere 80 år. Jeg kan se dem komme i pene sommerkjoler og med hver sin kurv. De har kurs mot en boccia-bane. Det er en gruslagt plass. Med tilhørende bord og benk.

Damene har de skinnende blanke boccia-kulene i en brun trekasse. De har vinflaskene i en kurv. De har duk på bordet. En bolle med kyllingsalat. Godt brød og smør. Disse damene har tenkt å kose seg. Skamløst.

En av damene har et eget håndlag med boccia-kulene. Hun kaster kulene i en jevn, målrettet bevegelse. Hun vinner nesten hele tiden. Mellom kastene skåler de. I hvitvin. Det er lange tynne flasker som strekker hals opp av kurven, slik man gjerne gjør om sommeren her nord, når det er frihet og glede nok til alle, når lyset varer lenge, selv om det blir kveld, og livet kan føles evig, for det gjør det av og til i den lettsindighet som de heldige får ta del i.

Skam og verdighet. Det snakkes mye om det i Norge. I eldreomsorgen. I hverdagen ungdom lever. Er det for mye skam? Eller for lite? Burde skammen vært jevnere fordelt? Den verste skammen er for de som står utenfor. Som mister jobben. Blir syk. Som mister familie, venner, og uendelig mye annet som kan glippe.

Husker du Moods of Norway, moteklærne som startet på Stryn og erobret verden. De landet mange steder, også på småplasser som Røros, hvor min venn Olav, fotografen, har slekt.

Se nå for deg at du er riktig gammel på Røros. Hva gjør du da? Sitter du inne og sturer eller tar du med deg lårhalsen din ut på glatta og tar sjansen. Tar du sjansen på at det går bra? Å leve i Norge er et spørsmål om holdning. Du kan gjøre hva du vil.

Det er et par år siden nå. Olav går rundt i gatene på Røros og oppdager at et riktig gammelt menneske er på shopping hos Moods of Norway. Han tar bildet. Håper det kan inspirere deg. Til å dra på shopping. Eller noe annet du har lyst til. God helg.

 

 

Jeg skal inn til urinstinktet nå

- Vi saget ned to digre trær i går. Vil du ha dem?  Selvsagt vil jeg det.

Torsdag kveld. I en fremmed hage på Montebello i Oslo. Stup mørkt. Jeg har hodelykt og tre svette timer. Jeg bruker IKEAs store, blå bærenett. De er sterke. Du kan laste 50-60 kilo med kubber, fordelt på to slike nett. Med et nett over hver skulder vakler jeg mot bilen som langsomt blir fylt opp. Av ved.

Vinteren 2019. Det er den jeg har i tankene nå. Jeg vil bære, hugge, stable og tørke. Jeg har en langskaftet kløyveøks. Motorsag. Kiler. Jeg har uendelig med tid.  Jeg har sterke følelser for dette. Vedhugst gjør meg til den jeg er.

For ikke lenge siden flyttet nordmenn fra landet og inn til byene. Når det røyner på lengter vi tilbake. Tilbake til skogen og alt den har å gi. Av trygghet og varme. Uansett hvor ille livet måtte bli, er det mange oss som vil fyre på peisen og finne fred. Det er en rotnorsk odelslov, dette. Du arver retten til å være glad i skogen og alt den gir. Av glede.

Gener renner gjennom historien som en elv og fortsetter i meg. Det er tusener av år med menn og kvinner som jaktet, fisket, plukket bær og sopp. Som høstet, bunkret og lagret. Når min bestefar ble spurt om hvordan han hadde det, så svarte han: - Jeg har fryseren full. Nå kan vinteren bare komme. Vi har det godt nå.

Ekte vedfolk ordner seg for hele vinteren. Ekte vedfolk ligger flere år foran. Ekte vedfolk trekker på smilebåndet om det blir en lang og streng vinter og det blir kaotiske tilstander. Folk som ikke får tak i ved fordi utsalg går tomme. Folk i byene er jo vant til å få tak i alt mulig på et blunk. De blir sjokkert om de ikke straks får tak i fyringsved. Eller smør. Eller hva det skal være. Særlig når det nærmer seg jula, den nådeløse.

Vi sankere vet å holde oss unna slike ting som drivved fra havet. Drivved inneholder salt som får ovnen til å ruste og som kan skade pipa. Tre som er blitt malt, beiset eller lakket skal du også passe deg for. Min venn Pål kjøpe en leilighet på Bislet i Oslo. Han ble kjempeglad da selgeren fortalte at det fulgte med et stort lager, ferdig saget ved i boden. Det viste seg å være den gamle parketten. Problemet var bare at Pål fikk sinnssykt vondt i hodet av å fyre med parkett. Utrolig nok.

Når det gjelder ved så ligger statusen lagvis. Aller nederst er oljebaserte kubber, kjøpt enkeltvis. Deretter følger vedbriketter (fire pakker for 100 kroner på Coop). Der etter kommer ferdighugget i små sekker, kjøpt dyrt på bensinstasjonen eller i nærbutikken. Treslagene har forskjellig status. Nederst er gran med kvae, kvist og lav brennverdi. I andre enden av skalaen er harde treslag som bjørk, og best av alt er trær som har vokst sakte, et sted nær himmelen, på fjellet.

Det som virkelig betyr noe er det jeg skal i gang med nå. Selve hugsten. Stablinga. Det må gjerne ta mange dager og uker. Slit kan du finne mange steder. På jobben. På helsestudio. I idretten. Dette slitet er annerledes. Jeg skal inn til urinstinktet nå. Jeg skal være der i dager og uker. Ganske alene. Uten forstyrrelser. Og når jeg er ferdig skal det stå et flott vedla der som jeg kan være stolt av. Et vedla som er stablet bra og ikke velter så lett. Det blir en vedstabel jeg kan nikke til hver dag. Det er lagret glede. Anbefales. På det varmeste.

Her starter vinteren 2019:

Slik gikk det med "La Randi (94) få røyke"


Min petitspalte har sjeldent hatt bedre besøk og blitt mer delt enn da jeg i starten av november skrev saken "La Randi (94) få røyke".  Mange lurer nå på hvordan det går med Randi. Heng med.

Petiten ble delt 4.000 ganger og fikk 22.000 visninger. Folk ringte, sendte sms og epost. Nettavisen og lokalaviser rundt om i landet laget egne saker om Randi. Nettet kokte. I NRK P1 ble Randi og de eldres rettigheter tema i programmet Norgesglasset. Folk hatet åpenbart at Randi som har røkt i over 70 år, plutselig skal bli nektet å røyke. Hverdagen ble mye kipere etter at damen for noen måneder siden flyttet inn på Åsnes sykehjem i Solør i Hedmark.

Folk mente at gamlemor på 94 må få lov å røyke uten å fryse i hjel. Jeg foreslo at ordføreren skulle ta seg tur over gaten fra rådhuset og besøke damen på sykehjemmet. Det har han ennå ikke gjort. Men andre har vært på besøk. Det har kommet flere gaver. Resultatet er terrassevarmere og nye rullestoltrekk som nå gjør det mer behagelig å røyke ved sykehjemmet. Vaktmester og elektriker var raske på pletten og rigget til nye kontakter for varmelampene. Men leveggene ser ut til å vente på seg, melder avisa Glomdalen.

Vernepleier Birgit Kristiansen og vaktmester Per Åge Skolegården sier til avisen at de er glade for engasjementet og for at det er gjort tiltak. Å røyke ute i vinter kan være farlig for gamle og skrøpelige som ikke vil tåle en lungebetennelse. Dette handler om verdighet og en sigarett er en av de få gledene de gamle har.

Vaktmester Skolegården er glad for medlidenheten folk har vist Randi og de andre gamle i denne saken. Vaktmesteren er full av tiltakslyst. Nå lurer han på om det er noen som har noen gratis materialer til overs. Vaktmesteren vil gjerne bygge levegger utenfor sykehjemmet. Det kan skjerme for vinden som jo kan bli ganske sur i vinter.

Vi er med andre ord kommet til et nytt kapittel i historien om norsk eldreomsorg. Det kapitlet heter "Har du noen plankebiter å avse?".  

Dagens oppfordring: Send plank og gjerne litt spiker til Åsnes sykehjem. Gjør det nå. La Randi (94) få røyke.

La Randi (94) få røyke!

94 år gamle Randi Fjeldstad flyttet nylig inn på Åsnes sykehjem. Hun har røkt i over 70 år.

Når Randi nå skal røyke pakker de ansatte på sykehjemmet henne inn i ulltepper ute på terrassen. Likevel blir damen kald. Hun fryser. Og hvordan skal det gå til vinteren? Sykehjemmet ligger i Solør i Hedmark, og der er det slett ikke uvanlig med 20 minusgrader.

Dette bekymrer sykehjemmet. Derfor har de satt ut en varmelampe. Det spørs om det hjelper. Hvis Randi får en lungebetennelse i vinter så kan det være livstruende.

Jeg leser om dette i Glomdalen. Avisen kan fortelle at Røykeloven er i ferd med å ta fra Randi hennes gode humør. På lederplass anbefaler avisen at Randi skal få lov til å røyke inne. At man skal lage et varmt røykerom for henne. Det er også startet en Facebook-aksjon for at Randi skal få røyke.

Når det gjelder adgangen til å røyke på institusjon så er den strengt regulert av tobakksskadeloven § 12 (tidligere §6). I henhold til § 12 annet ledd er det dog adgang til å opprette røykerom. Tobakksskadeloven § 12 annet ledd, første punktum sier "kan røyking tillates". Ingen har med andre ord krav på å ha røykerom. Det må velvilje til.

Åsnes sykehjem ligger rett bak rådhuset på Flisa. Ordføreren har kort vei hvis han vil besøke Randi. Det syns jeg ordfører Ørjan Bue (Sp) skal gjøre. Jeg syns at han rett og slett skal gå på besøk. Han kan ta meg seg løfter, ikke så mye om bot, men gjerne om litt bedring. Han kan jo gjerne også ta med en 20-pakning røyk. Jeg vet ikke hvilket merke hun liker best. Ta med flere forskjellige. For sikkerhets skyld.

Her er bilde av Randi (privat)

- Maggie Thatcher, can you hear me?


Jeg satt i bilen på onsdag denne uken. Jeg satt der i det tomme, døde suset fra FM-båndet og tenkte på alle de gangene jeg har elsket min radio. Jeg satt og tenkte at jeg har elsket dette i over 50 år. Men nå er det over.

Jeg satt der og laget en slags minnestund for meg selv. Det er jo det man gjør når en nær venn har gått bort. Man finner frem de gode minnene. Det dreier seg om å ta vare på det aller sterkeste. Det som sitter i sjelen. Det er slikt som hele landet vil samle seg om å si at her har vi vår felles kulturarv. Det er dette som gjorde det til stor stas å vokse opp i Norge. Det er det som gjorde at vi lengtet hjem igjen når vi var forvillet i utlandet. Det var radio laget av NRK. Vi fikk store, fantastiske øyeblikk.

I min minnestund har jeg tre på topp:

På en førsteplass har jeg Bjørge Lilleliens seierstale fra 1981. Den går sånn:

- Maggie Thatcher, can you hear me?
- Norge har slått England 2-1 i fotball. Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått England 2-1 i fotball! Det er aldeles utrolig! Vi har slått England! England, kjempers fødeland, Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, Lady Diana! Vi har slått dem alle sammen! Vi har slått dem alle sammen! Maggie Thatcher, can you hear me? Maggie Thatcher, jeg har et budskap til deg: Vi har slått England ut av verdensmesterskapet I fotball. Maggie Thatcher, som de sier på ditt språk i boksebarene rundt Madison Square Garden i New York: Your boys took a hell of a beating!

Hør legenden her

På andre plass har jeg "Den farligste mann i Chicago", underverdenens overmann, typen til den kanskje dumme, men åpenbart deilige forlovede, Effie Marconi, den til det ubegripelige hardkokte gangster, erkefienden til Jim Cooper, basert på memoarene han skrev i Sing-Sing, glitrende fremført av skuespiller Frank Robert, og med fortellerne Lasse Kolstad og Sverre Hansen i uforglemmelige roller. Jeg snakker selvsagt om Dickie Dick Dickens og radioteateret på 60 og 70-tallet. Det skjedde på lørdager, der jeg lå og stirret opp i luften, hørte lyden av eventyrlig radio, kjente følelsen av fritid og lukten av kjøttkaker med stua kål og tykk brun saus, som blandet seg sammen og gjorde livet verdt å leve. Hør Dickie Dick Dickens her.

På tredjeplass har jeg "I trifidenes dager" et science fiction-hørespill i seks episoder av Giles Cooper, som var så skremmende at min far måtte stoppe bilen, og hele familien gikk ut for å ta en pause. Dette var på veien til et selskap som jeg for lengst har glemt, men reisen ditt står for alltid plantet i hukommelsen. Takket være radioen. Hør Trefidene her.

Det er dessuten helt umulig å vokse opp i Norge uten å huske at på radio, i gamle dager, fikk vi viktige detaljer som om hvor mye som ble fisket på stampen, hvordan været var ved Rockall, eller i dalstrøka innafor, samt dagens noteringer ved Oslo Børs, og at man dessuten hadde ha ei melding til Kåre Hansen som for tida var på ferie et eller annet sted i Norge i en grå Ford Cortina: "Far din er dau".

Alt dette og mer til gikk i graven på onsdag. Vi lyser fred over FM-radioens minne.

Reddende engel på nakne ben i isvannet


- Det var jo helt surrealistisk! For en start på dagen! Jeg er fortsatt ikke helt trygg på at det ikke var skjult kamera, sier Hege (bildet).

Vi skal til Nordre Aker i Oslo i dag tidlig. Våren smelter byen. Det renner i glade, strie strømmer. I undergangen ved T-banen er det en liten flom.

- Undergangen vi skulle forsere for å komme opp til plattformen på T-banestasjonen, var fullstendig oversvømt. Jeg og nabo Brit ble stoppet av alt vannet, forteller Hege.

Det kommer en jevn strøm av mennesker som oppdager at veien er sperret av vann. De snur og går en annen vei.

- Flere snudde, gikk for å ta buss eller hva vet jeg. Andre tok fart og løp over med vann til langt opp på leggen. Hege og Brit blir begge stående. De nøler. Neste avgang på T-banen er bare noen minutter unna. Hva gjør vi?

Plutselig kommer en reddende engel. Det er en mann ingen av jentene kjenner eller har sett før.  Mannen tar resolutt av seg sko og sokker. På bare føtter bærer han først Brit elegant over. Så løper han tilbake og løftet opp Hege og bærer også henne trygt over. Så løper han tilbake igjen og henter skoene sine, gjennom isvannet nok en gang. Han får på seg skoa, med klissvåte føtter og kommer seg på t-banen. Alle tre rekker T-banen.

Kan man få en bedre start på dagen?

Badeengler

Det går an å leie et badekar. På en jernbanestasjon. I Paris. Det er noe av det flotteste jeg noen gang har gjort.

Paulus skriver i sitt brev til korinterne at kroppen er den hellige ånds tempel. Den hellige ånd krever mye. Du må kunne det grunnleggende. Hold kroppen ren.

På jernbanestasjonen Gare de L'Est i Paris var det fantastisk å sitte med europakartet brettet ut over knærne. Jeg satt slik og skulle velge. Jeg var 18 eller 19 år. Jeg hadde interrail-billett og kunne reise så langt drømmene og sommeren rakk. Akropolis eller Forum Romanum? Ja, takk, begge deler. Men først et bad.

Ved trappen ned til badene sitter en godt voksen dame med svette i pannen. Hun røyker tykke gauloises sigaretter fra en blå pakke, drikker kaffe med melk fra en stripete termos og spør om jeg skal ha en halv eller en hel time i karbad. Et rent håndkle følger med. Og såpe. Støv og skitt har satt seg etter mange døgn på reise. Nå får jeg min egen badehybel. Det er et tempel av rene, hvite fliser og varmt vann som fosser ut av en gullkran. En hel time i karbad. Utrolig bra.

Jeg drikker vin rett fra flasken. Den ene slurken etter den andre. Jeg ligger i badekaret og kjenner denne følelsen av vektløshet og lykke som varmt vann skaper. Jeg har halvåpne øyne. Utsikten rekker helt ned til tærne. Jeg kan se at jeg vifter sakte med tærne der nede. Litt skal jeg jo ha å drive med. I en sommer som såvidt har begynt.

Jeg er over halvveis i livet nå. Jeg vet jo det. Avstanden til slutten er kortere enn til begynnelsen. Det er de som teller sine dager. Hvor mange bøker har jeg igjen å lese. Hvor mange bad?

Jeg har en god kompis som alltid bader. Når vi har veidet fjellet på tvers og er kommet frem. Da bader han. Uansett hvor kaldt det er i vannet. De ti, femten første årene satt jeg bare å så på. Jeg er en pyse. Fjellvann ser iskalde ut. Fjellvann er nesten alltid kalde. Det er ingen tvil om det.

Plutselig kom vendepunktet. Vi hadde gått ned fra Børgefjell til Namsvatnet. Tunge sekker. Lang dags ferd. Vi var dønn slitne. Og svette. Vi lempet av oss sekkene. Det var krystallklart vann. Sandbunn. Jeg svømte naken ned til bunnen, lå der og tenkte at så uendelig fantastisk er denne følelsen at jeg aldri vil komme opp igjen. Kanskje med unntak av at jeg må puste litt. Av og til.

I det livet jeg nå har går jeg i svømmehallen på Rykkinn nesten hver dag. Uansett hvordan dagen har vært blir jeg like lykkelig hver gang jeg kjenner strålen fra dusjen, varmen fra badstua og de tusen meter jeg legger bak meg i bassenget.

Det er godt å være en engel. Vi kommer i mange rare former. Takk for det.

Olav Njaastad tok dette bildet i sommer.

Filmer isfjell-katastrofe


Det er vanskelig å la være å tenke på katastrofefilmen "The Day After Tomorrow" når du ser videoen over hvordan en gigantiske isbre på Sydpolen er i ferd med å sprekke i to.

Utviklingen er filmet av British Antarctic Survey og prosjektet MIDAS. Kalvingen vil skape et av historiens største isfjell. Isfjellet vil bli et av de ti største som noen gang er registrert.

Forskerne overvåker sprekken som raskt utvikler seg i isebreen Larsen C. Sprekken er 175 km lang. Blir den 20 km lengere vil et isfjell på størrelsen med et kvart Wales brekke løs og drive ut i Weddelhavet, melder BBC.

De klimatiske konsekvensene av hendelser som dette kan betegnes som skremmende.

Reaksjonene verden over er forutsigbare. Donald Trump signerer en presidentordre om at slike hendelser ikke kan finne sted. Politikere står i kø for å tilby alternative fakta. Og sånn går no dagan.

Kunsten å få sidemannen til å slippe deg av


"Kunsten å få sidemannen på bussen til å slippe deg av uten å måtte si noe, er det som gjør oss nordmenn norske".

Dette sitatet fant en kollega på Instagram i går og sendte det videre på Facebook. Først trodde jeg at sitatet var ferskt og originalt.  Jeg begynte å søke litt på nettet. Da oppdaget jeg at det er twitret veldig mange ganger. Jeg begynte å søke bakover i tid og kom frem til 1. oktober 2014. Her fant jeg Atle Frenvik Sveen som twitret dette og fikk tusen likes og 910 retweets.

Sitatet var en snakkis i lunsjen på jobben i dag. Nå sitter jeg her og tenker at kanskje Atle Frenvik Sveen har skapt noe som folk sitter og prater om flere år senere og som de får lyst til å spre vidt og bredt i det uendelige. Det er imponerende.

En av karene rundt lunsjbordet er helt enig:

-  Når jeg sitter innerst på bussen og skal av så gjør jeg det samme hver gang. Jeg begynner med å kle på meg hanskene og tar på meg lua. Så retter jeg meg opp i ryggen og tar et godt tak i ryggsekken som jeg har på fanget. Da skjønner alle at jeg vil av bussen. De slipper meg frem uten at jeg behøver å si et ord.

- Er det alltid slik, spør jeg.
- Ja, alltid. Jeg trenger ikke å si noe. Alle i Norge behersker det samme kroppsspråket hvis de bare har bodd her lenge nok.

- Er det en fin eller litt trist ting?
- Det er praktisk og det funker fint.
- I andre land så liker de ikke tausheten like mye som oss. De liker kanskje å snakke sammen, si noe hyggelig for eksempel, selv om de er fremmede for hverandre, på bussen?
- Jeg tror nordmenn er som gamle ektefolk. De behøver ikke å si noe som helst for å få andre til å forstå. Kanskje man blir slik av å leve sammen i et lite land. Kanskje dette er gullet vårt, at vi er det tause folket som liker å sitte på bussen. På en torsdag. Uten for mye styr. Uten å si noe. Vi vil ha det så enkelt som mulig.
- Kanskje det.
- Eller kanskje vi har nok med oss selv. At vi helst vil være for oss selv. At vi er ganske kalde i vår måte å være på?
- Det kan være det og.
- Men når tusenvis sprer dette sitatet så betyr det at de liker det. At de syns at det sier noe riktig om oss. Noe positivt?
- Ja.
- Den første gangen jeg var i London var jeg 15 år gammel. Jeg gikk inn i en klesbutikk og ble møtt av en smellvakker, ung jente som tilbød seg å hjelpe. Hun sa: "What can I do for you, love"? Det var aldri noen som hadde kalt meg for "Love" før. Jeg lurte veldig på hva jeg skulle svare.
- Hva gjorde du da?
- Jeg holdt helt kjeft. Det funket fint.




 

Meget i sløyd


- Jeg fikk Meget i sløyd, sier jeg til datter Frida.
- Hvor mye koster det å leie en snekker, svarer hun.

Vi skal en snartur til Allanengen barneskole (bildet) i Kristiansund på 70-tallet. Vi hadde to timer sløyd på lørdager. Læreren hadde blå lagerfrakk. Han luktet av tobakk, svette og hva jeg tror var en livslang sorg herjet til av bråkete unger som gjorde alt annet en å konsentrere seg om en brødfjøl som det sto TIL MOR på. Selv kan jeg huske at jeg brukte ca et halvt år på å pusse på et kuhorn slik at det på en heldig dag kunne brukes som brusåpner.

Det jeg prøver å si er at vi lærte ikke så mye som kom til nytte senere i livet. Man ble ikke en handy man på sløyden. Man kunne dessuten velge håndarbeid isteden. Jeg sydde en busserull og gympose, samt strikket skjerf. Kvinner og menn skulle være prikk like på 70-tallet. Det har jeg blødd for siden.

Å være gift betyr at man blir kontinuerlig angrepet av behov for oppussing. Nå er det Fridas rom som skal bli nytt. Etter at vi rev et helt brukbart klesskap og satte inn et nytt brukbart klesskap i fjor, har det vært behov for nye lister under taket. Jeg har grudd meg lenge til disse listene.

Det er utrolig varmt. Svetten renner. Jeg ser lite fra før. Nå dugger brillene. Jeg står oppe under taket og prøver å få to lister til å danne et pent hjørne. Jeg har lånt gjærsag av Jon. Jeg har klødd meg i hodet, målt, tegnet og beregnet. Jeg har saget. En hel masse. Det var ingen som lærte oss å bruke gjærsag på sløyden. I dag løper det sikkert den ene læreren etter den andre, proppfulle av pedagogiske hjelpemidler, som hjelper barna og gjør sløydsalen om til en drøm for alle som ønsker å forberede seg på ekteskapet og alt annet praktisk som livet vil kreve av en stakkar. Hjørnet på Fridas rom blir slett ikke så pent. Det blir ikke det.

- Hva er vitsen med å pusse opp, når det ser slik ut, sier Frida.
- Mumle, mumle.
- Hva sa du?
- Jeg gjør så godt jeg kan.
- Det er det som er problemet.

Etter denne samtalen blir vi enig om at mor sikkert kan sparkle litt i hjørnet. Det fins intet problem i verden som ikke mor kan rette opp i. Jeg har dessuten ubegrenset tiltro til sparkel. Folk burde bruke mye mer sparkel i livet sitt. Da skal du se at det går mye bedre.  

På vegne av meg selv og alle barn av 70-tallet vurderer jeg nå å saksøke staten for varige svekkede sløydegenskaper. Jeg gjør det.

Frida trøstet meg litt, sånn på slutten av dagen.

- Du er jo ganske morsom, da, pappa. I petiter og sånt.

De fleste norske kvinner er sexy og kler seg som de vil


Hva vil det si å være norsk? Jeg spurte Google og fikk interessant svar.

Hvis man søker på "How to be a Norwegian" er noe av det første som kommer opp en side som heter "How to Be Polite in Norway".  Her lærer du at første bud i Norge er å ikke skryte av seg selv.  Det nest viktigste er å følge trafikkreglene og aldri tute. Norge er dessuten full av venstreradikale som ikke liker å gå i dress og som har sterke meninger om andre lands utenrikspolitikk. Nordmenn bruker helst fornavn, men kan droppe dette hvis det er snakk om forretninger. Å komme presist er ekstremt viktig i Norge, heter det. Skal du klare deg bra i Norge må du dessuten respektere at folk flest har en rimelig stor intimsone, hold avstand. Du må også respektere at de fleste nordmenn er reserverte og introverte og at det regnes som meget uhøflig å snakke høyt. Du må også akseptere at de fleste norske kvinner er sexy og kler seg som de vil, særlig om sommeren. Nesten alle snakker engelsk. Tips er ikke nødvendig. Svært få vil ha kontanter og det er sjelden lurt å diskutere religion.

Nettstedet goabroad.com forteller at det første man bør vite om Norge er geitost, og at brunost brukes i sausen til reinsdyr. Det andre man bør vite er at man kan ake i Korken fra Frognerseteren, ta i bruk engangsgrill ved Sognsvann eller besøk Freia Sjokoladefabrikk. Det er dessuten høyst uvanlig å ikke besøke Bergen.

Nettsiden "Inside Out of Norway - You're in Troll Country" anbefaler å aldri antyde at for eksempel svensker er bedre enn nordmenn. Unngå også øyekontakt og forsøpling av bakgården. Er det andre ledige seter, ikke sett deg rett ved en fremmed. Kom presis, si bare hyggelige ting om kongen og lær deg gjerne setningen "It`s typically Norwegian to be good". At nordmenn ofte er gode i sport som ingen andre bryr seg om, er tabu å nevne. Ha respekt for at hver nordmenn har sin dialekt.

Nettsiden "Do You Really Want To Live In Norway?" forteller at skal du flytte til Norge, bør du ha en jobb, kjenne minst en norsk familie, snakke språket, ha minst en bachelorgrad, ha en god del penger og være klimatisk tilpasningsdyktig.

UDI på sin side starter med å opplyse om at du kan bli en nordmann ved å bli født her eller bli adoptert.  Mer om saken.

Dette var bare de aller, aller første treffene jeg fant. Det er hundrevis av flere. Det er ingen mangel på gode råd om How to be a Norwegian. Tvert om. Mest overaskende er at jeg fant null tips om skismøring, men veldig mye om hva som er lurt for å få draget. Her er hverken brunost eller skummet melk nevnt. Takk for oppmerksomheten.


Uten knekkebrød, brunost og slikt, stopper Norge.
 

Med slike støvler som mafiaen bruker


Sykkelen min sto lent mot hushjørnet. Klar til dyst. Det er en gammel og sliten sykkel. Men jeg elsker den. Elsker lettheten. Følelsen av fart. Og frihet.

Jeg svingte ut i Kirkeveien og tok fatt på den første lille bakken opp mot busstoppet hvor køen av morgentrøtte naboer sto og hang i grålyset og den ulne skyen av regn og selvfølgelig stillhet som preger folk som har nok med seg selv på den tiden av døgnet. De så meg komme. De så sammenbruddet.

Jeg skulle ikke kjekke meg. Ikke på noen måte. Jeg bare tråkket på litt ekstra. Det lød et kort smell. Kjedet røyk. Jeg var nær ved å tryne og bli til en haug av skrubbsår og fornedrelse. Rett foran køen på bussholdeplassen. Men jeg landet på bena. Ydmyket, men like hel.

Samme formiddag. Jeg ringer et verksted.

- Hei, dette er Baard Fiksdal, kan du hjelpe meg å fikse sykkelen min?
- Klart det. Hva gjelder det.
- Jeg trenger ny krans og nytt kjede.
- Ja, det kan vi fikse.
- Når da?
- 1. juni.
- Du tuller nå?
- Nei, det er utrolig mange som vil reparere sykkelen sin nå.

Etter den samtalen følte jeg liksom en håpløshet renne nedover og legge seg i føttene som en slags betongstøvler, av den typen mafiaen bruker når de kjører deg ut på havet en mørk kveld og hiver deg over bord på dypt vann for å synke ned til haiene.

Men jeg ga ikke opp. Jeg ringte et annet verksted. Det er et av de mest kjente i byen. Her kunne jeg få time om tre uker.

Tre uker. UTEN SYKKEL. Det var ikke til å holde ut.

Men jeg ga meg ikke. Jeg ringte. Og jeg ringte. Til slutt fant jeg et verksted. Ny samtale:

- Hei, dette er Baard Fiksdal, kan du hjelpe meg å fikse sykkelen min?
- Med hva da?
- Ny krans og kjede.
- Ja, men jeg har ikke tid i dag.
- Det forstår jeg. Når har du tid.
- Kanskje i morgen.
- Det er jo helt fantastisk. Jeg kommer med sykkelen i kveld.
- OK

Her må det skytes inn at for mange er Oslo en trygg by som man lett kan ta seg frem i uten noen som helst form for skrekk og gru. Men det kommer litt an på hvem man er. Og hvor man ferdes. Hvis man for eksempel er meg. Og det eksempelet er på Grønland litt før klokka åtte om kvelden, så er det ikke bare, bare å stoppe bilen og spørre om veien til et sykkelverksted. Jeg spør tre bola karer som står i svarte klær og røyker utenfor en pub.

De begynner å le av meg. Jeg vet ikke hva de ler av. Og jeg har ikke lyst til å finne ut av det heller. Så jeg kjører videre og finner heldigvis frem. Litt flaks skal man ha.

Sykkelverkstedet drives av en kar med halvt lukkede øyne og en litt søvnig måte å snakke på. Han likesom drar ordene utover, som om de er laget av våt ull og målet med samtalen er og få dette til å vare så lenge som mulig.

Sammen ser vi på kransen.

- En så liten krans har jeg aldri sett før, sier mannen.
- Du har ikke noe sånt på lager?
- Garantert ikke.
- Men du kan skaffe?
- Vi får se.
- Du ringer meg når sykkelen er ferdig.
- Jeg sender deg en melding.
- Fint.

Etterpå kjører jeg sakte hjem. Det er fortsatt vår. Det er fortsatt håp.

Det er de beste folka som drar



De som drar er jenter og gutter med pågangsmot. De modige. De med en vilje av stål. Hardt arbeidene folk. De som er villige å satse alt.

Jeg tror det var slike folk, de over 800.000 nordmenn som utvandret til Nord-Amerika fra 1825 til 1920. Mange dro på grunn av nød eller sult. Mange dro på grunn av undertrykkelse og ufrihet. Noen ble lokket med jobb og muligheter på den andre siden av jorda. Over 30.000 nordmenn dro hvert år. På det meste.

Det er omtrent det samme antallet som kom til Norge som flyktninger i fjor.

Nordmennene måtte stort sett klare seg selv i Amerika. De ble ikke møtt av noen velferdsstat. De kunne kanskje kjøpe seg en forsikring, men de fleste måtte klare seg uten. De ble bønder eller utviklet jobber til seg selv på annet vis. Det gikk ofte bra, selv om mange også ga opp og dro hjem igjen.

- Det er godt dokumentert at migrasjon er et av de mest effektive virkemidlene for å øke den økonomiske veksten og redusere ulikheter globalt, skriver professor Grete Brochmann i Morgenbladet. Det skjer ved at migrantene selv forbedrer livene sine, eller at familiemedlemmer som blir igjen i fattige avsenderland nyter godt av at migrantene for eksempel sender penger hjem. Det skjer også fordi migrasjon kan ha betydelige positive økonomiske effekter for mottakerland, viser FN-rapporter. Migranter er viktige for nyskaping.

Husker du da Norge brukte bare noen dager i 2011 for å bestemme seg for å bombe Libya. Det var tverrpolitisk enighet om å fjerne Gaddafi. Jens og Jonas ringte Erna og de andre politikere i opposisjon på mobil. Alle sa ja med det samme. Bomb i vei.

Det skal ikke rare politiske satsing til i Norge før det kommer bastante krav om konsekvensutredning. En liten veistump er alt. Så bryter det løs, med analyser, planlegging og tautrekking.

Men det var ingen som syntes at det var nødvendig å lage analyser av hva som ville skje om man fjernet regimet i Libya eller i Irak og legge veien åpen for en flom av flykninger. Nå står vi her med en flyktningekatastrofe som vi selv har vært med på å skape. Skal vi da si:
- Skrem dem vekk. Ta pengene deres. Ta smykkene deres. Ta verdigheten. Ta fra dem alt håp.

Jeg syns ikke det. Jeg tror det er noen av de beste folka som kommer. Det kommer nok noen kjeltringer også. Jeg håper likevel at vi kan hjelpe så mange som mulig.

Lukten av vår


Jeg står ved inngangen til et sykehjem i Oslo og ser en eldre herre på over 90 år som kommer mot meg i en elegant, tweed dressjakke, silketørkle i brystlommen, solbriller og et godt smil.

- Hei Rikard, sier jeg for vi har møtt hverandre en gang før, og jeg husker tilfeldigvis navnet.
- Hvor skal du Rikard?
- Jeg lurer på å ta meg en tur hjem. Det er ganske pent vær i dag. Litt kjølig kanskje, men jeg kjenner duften av vår. Den er rett rundt hjørnet.
- Så du kan ta deg en tur hjem av og til?
- Ja, jeg har et flott murhus på Manglerud. Jeg bygget det i 1947.
- Bygget du det selv?
- Nei, jeg kan jo ikke mure. Men jeg fulgte prosessen. Det ble veldig bra.
- Hvor bor du?
- Huset ligger like ved Høyenhallparken. Et meget vakkert sted. Det fins knapt noe finere i hele Oslo. Jeg har byens fineste eplehage. Du burde ta deg en tur og se selv.
- Jeg skal notere ned navnet, sier jeg og tar frem mobilen og taster inn navnet på parken. Jeg er litt flau over at jeg aldri har hørt om Høyenhallparken.
- Trives du her på sykehjemmet?
- Ja, det er ikke så verst. Maten er bra og jeg har en meget god seng. Men det har jo sine sider å bli gammel. Det har jo det. Jeg er over 90 år nå.
- Men du føler deg ikke så verst eller?
- Jeg klager ikke.
- Du savner ingen ting?
- Jeg savner møtene i frimurerlosjen.
- Hva drev du med før du kom hit?
- Jeg handlet med krydder. Jeg dro ofte til Hamburg og kjøpte krydder. Vi solgte både til næringsmiddelindustrien og til dagligvarehandelen. Vi handlet både i stort og smått. 
- Du var din egen arbeidsgiver?
- Ja, jeg har vært min egen herre hele livet.
- Høres fint ut, men du Rikard, nå må jeg løpe til et møte. Ha det.
- Hei, hei, du.

Litt etter treffer jeg noen av de som jobber på sykehjemmet og forteller om praten med Rikard og huset hans.
- Han har nok ikke noe hus på Manglerud. Det er solgt for lenge siden. Richard er meget dement.
- Jeg syns det virker som om han husker ganske godt.
- Ja, han husker lukten av vår og eplehagen. Det er nok det aller siste som ryker.

Å vinne en kanelbolle

Det ble i år helt bare veier mye tidligere enn jeg er vant til. Jeg tok derfor på en masse klær, hoppet på sykkelen og satte kurs for jobben.

Det er tidlig morgen. Her er det vanligvis en masse syklister som tråkker av sted, noen med rompa bar. Se en meget avslørende petiten om dette.
 
Men så tidlig i sesongen er det bare de aller ivrigste som hutrer forbi meg på vei inn til Oslo sentrum. Det er rett og slett god plass og ikke så aggressiv stemning som det pleier å være i innspurten til Aker Brygge.

Her sto det i dag tidlig en velkomstkomite fra Statens Vegvesen. De delte ut såkalte goodie bags, poser med gaver til alle som syklet. Jeg fikk en kanelbolle, to lykter, en energibar og en hyggelig hilsen fra Statens Vegvesen som gir meg ros. Skamros vil jeg si. Fordi jeg sykler.

Det var laget en portal av rosa ballonger ved Aker Brygge. Det var en slags målstrek. Det sto en masse hyggelige mennesker der. Det var trampeklapp. Det var jubel. Det var det nærmeste jeg kommer å vinne et sykkelløp.

Jeg slapp styret og strakte begge armene været da jeg gikk over målstreken. Jeg tok i mot applausen. Og goodie bagen.

Slik er det å være nordmann. Vi vinner. Alle som en.



Genet som gjør deg født til å reise


Norge er snørvått, ufyselig, mørkt og kaldt. Livet er bakglatt. Det harkes. Og det hostes. Fra den ene enden av landet til den andre. Det er bare en ting å gjøre. Ta deg en lang ferie. Reis til et varmere sted. Gjør det nå.


Dette er jo en helt super plan. Det kunne for eksempel være en paradisstrand i Karibien. Krystallklart vann. Palmer. Vakre øyeblikk fra morgen til kveld. En såkalt drømmeferie. Det hadde vært noe.

Når man begynner å planlegge en slik ferie så kommer det straks en masse smålige motforestillinger, som at det nettopp har vært nesten to uker med juleferie eller at det ligger en diger haug med regninger og venter der ute i hverdagens grå meningsløshet.

Det er da det gjelder å finne det helt avgjørende argumentet. Det gjelder å finne det ene tunge som legger seg på vektskålen og avgjør en hver diskusjon. Som gjør at du bare kan reise. Tvert.

Det du skal si er at du ikke kan noe for dette. Du er født sånn. Du har nemlig DRD4-7R, eller reisegenet om du vil. Dette genet ble første gang kartlagt i en større studie i 1999, ledet av Chuansheng Chen ved University of California, Irvine. Forskningen viser at det er dette genet som gjør deg mer nysgjerrig enn folk flest, som gjør at du har lyst til å utforske nye steder, ideer, mat, relasjoner eller hva det skal være. Fridtjof Nansen og Thor Heyerdahl hadde ganske sikkert DRD4-7R. Christofer Columbus også. Og Steve Jobs.

Genet er trolig forklaringen på at mennesket i urtiden spredte seg fra Afrika til stadig nye kontinenter og bosatte seg over hele kloden. Det er DRD4-7R som gjør at vi sender folk ut i verdensrommet. Det er DRD4-7R som står for all moroa.

Sånn er det bare. Genet DRD4-7R er ikke noe å kødde med. Si det til kona eller gubben hvis de prøver å nekte deg å dra. Og hvis de ikke tror deg kan du bare vise til forskningen som du finner blant annet her.

God tur

Diktet tok helt av på Facebook



Over 2.600 har i løpet av to døgn sett videoen med Hasan som leser et lite dikt. Det var en overveldende respons.


Min venn Hasan Kassas er syrisk flyktning. Denne uken var han på en NHO-konferanse som samlet over 500 deltakere på Gardermoen. Hasan har lært seg norsk i løpet av noen få måneder. Han skriver om det kalde, vakre eksilet Norge. Diktet går slik:

Fra dette vakre eksilet skriver jeg til deg,
der svaner og måker lever i gatene
mellom bilene,
på trafikkskilt og gatelys
Fra dette kalde eksilet skriver jeg til deg
der Nobelprisen er fredens gave til verden
Jeg skriver til deg fra en rolig kai i nærheten av Operaen
der isen tok bolig på sitt ansikt
Ingen nytt har jeg å fortelle
Fremdeles spår jeg i kaffegruten
Og skriver hallusinasjonene mine
fremdeles drikker jeg teen med sukker
Og kaffen drikker jeg bar
Jeg spaserer i gatene dekket med snø
Som om jeg går på skyer
Jeg venter på bussen som alle andre borgere til og med kongens sønn
Ingen køer hvor man venter på ferskt brød som i min landsby,
Men jeg savner den køen der
Alt er stille her
som en vårkveld i min landsby
før kråkene tok bolig i den
Og paradisets fugler rømte fra den
Ingen nytt hos meg, alt er slik jeg fortalte deg før
i mine brev som jeg sendte til deg tidligere
Ingen fengsler bebodd av tusener av mennesker og rotter
Ingen bryllup og gledesfester åpne for alle
Blokkens vakre kvinner rundt meg
deres fargete hunder
Jeg ser dem som nymfer sendt til dette kalde land
Alt er vakkert her
Men likevel er det et eksil

 

Livet er best i overgangene

Frosten legger is i svingene jeg sykler opp fra Vestmarksetra. Det er søndag. Det er siste sjanse.

Jeg drar inn i marka for å plukke sopp. Det går fint an å finne kantareller og piggsopp enda vi er langt ut i november.

Kulden har lagt seg i gresset inne ved Mikkelsbonn. Når jeg ser ned i søkkene er det vinteren som har begynt. Når jeg ser utover er det fortsatt høst og litt varme i sola. Jeg finner flere kilo sopp. Gleden er gull i skogen.

Jeg står et sted, helt stille, og lar minuttene gå. Jeg har rikelig med tid. Jeg kjenner sola varme i ansiktet. Jeg står slik og tar farvel med høsten.

Brått kjenner jeg at det blir kaldere. Dagen er på hell. Sesongen er over. Det er ikke noe å diskutere. Jeg kan ikke stå her særlig lengere. Jeg må rive meg løs. Komme meg videre. Jeg har alltid ment at livet er på sitt beste i overgangene. Mangt blir tydeligere da. Du ser hva du mister. Og hva du får. Du ser det i overgangene. Klarere. Bedre.

God vinter!










Verdensrekord i natur



Dette bildet kunne vært tatt svært mange steder i Norge. Vi har verdensrekord i spektakulær natur i dette landet. Den ligger rundt hver sving.


Dette bildet er tilfeldigvis tatt på E8 mellom Tromsø og Nordkjosbotn. Her kan man kjøre om man for eksempel er på vei til en fisketur i Dividalen eller kanskje til Reisa nasjonalpark eller noe annet helt fantastisk.

Jeg kommer trekkende med dette bildet fordi Norge nå fryser til. Isen legger seg og sesongen 2016 virker uendelig langt unna. Derfor er det viktig å plante noen gode følelser. Skape glimt av håp i mørketida. Stimulere til reiselyst. En iver etter å oppleve Norge på sitt beste.
Er du med?

Mobilen som forfører og skader


Få mennesker på jorden er mer forført av sin mobiltelefon enn nordmenn. Det er en avhengighet som kan sammenlignes med spillegalskap.


Hver vibrasjon er et lokkemiddel. Hvor lang tid tar det før det suger deg inn i mobilens vidunderlige verden og lar deg bli der inne? For hvert sekund ekstra du er fanget, for hver ekstra klikk eller LIKER, bygger du kapitalen til Facebook eller Instagram eller Snapchat eller millioner av andre som lever av å holde deg innesperret og borte fra det du egentlig skulle gjøre.

Å motstå fristelser er som penger i banken. Jo mer du gir etter desto mindre har du på konto. Kanskje har du egentlig bestemt deg for å la mobilen ligge, men du blir fristet. Når neste fristelse kommer har du mindre igjen å stå i mot med. Dermed blir det stadig vanskeligere å ta viktige valg.

Alle som har sittet ved spillebordet og vunnet vet at det er nesten umulig å reise seg å gå. I et svimlende øyeblikk er du full av penger, men så langsomt men sikkert tømmes du for penger. Det går nedover med deg til du blakk og elendig må forlate spillet.

90 prosent av alle nordmenn under 30 år sover med mobilen innen rekkevidde. Mange går hele dagen og kjenner etter vibrasjoner og frykten for å være uten dekning kan være så plagsom at det kan sammenlignes med røyksug for en som nettopp har bestemt seg for å slutte. Når mobilen din er slått på vil hjernene din konstant være i beredskap, og ubevist lete etter en anledning for å koble seg på. Å ikke sjekke mobilen vil da være en belastning, noe som plager deg.

Det har vært utført psykologiske tester på hvordan det arter seg å motstå fristelser. Man lar en gruppe mennesker se på noe godt, men ber dem utsette å spise og heller å få en belønning senere. De som klarer å motstå fristelsen viser seg å klare seg dobbelt så bra senere i livet. Viljestyrke er bra for karrieren. Viljestyrke er bra for det meste.

Datamaskiner er laget for multitasking. Mennesker er ikke det. Hjernen kan bare gjøre en ting av gangen, viser forskning. Det vi egentlig driver med er at vi skifter raskt mellom oppgaver, og tror at vi gjør flere ting på en gang. Det som da skjer er at kvaliteten på det meste går ned.

Jeg ligger i sengen. Det er ganske sent og jeg har bare noen minutter før jeg er for trøtt til å lese. Jeg har lyst til å lese en god bok. Men jeg må bare sjekke mobilen først. Og den forfører meg. Slik den alltid gjør. Jeg har nå en hel stabel med påbegynte bøker liggende på nattbordet. Jeg kjøper stadig flere bøker. Som jeg ikke får lest. Jeg blir mer patetisk for hver dag som går.

Fem andre saker på topp:
Å ligge med 3000 damer 
Da kondomfabrikken i Åmli ble ranet 
-Unnskyld, jeg fikk visst ereksjon
Mann, vær stolt av puppene dine
Nakne politikere setter rekord

Mose stanser Stavanger



Den truede butthårstjernemosen (bildet) vokser på et almetre nær et veikryss i Stavanger. Det stopper en utbygging for SR-bank , melder Nettavisen NA24.


Byggestart skulle være i 2017. Det 14.000 kvadratmeter store bygget har et busjett på en halv milliard kroner og skal huse 700 ansatte i et signalbygg på Bjergsted nord for Stavanger sentrum. Fylkesmannen har levert inn en formell protest. Dette er det eneste kjente funnet av butthårstjernemose i Rogaland, og muligens i hele landet» står det i rapporten fra Fylkesmannen.

- Rødliste og biologisk mangfold er sterke innsigelser. Vi tar det på alvor og forsøker å ivareta butthårstjernemosen, sier byplansjef Anne S. Skare til Dagens Næringsliv.

Dagens Næringsliv kan fortelle at Stavanger kommune har leid inn en av verdens flinkeste arborister, Glen Read. Han har vurdert om man kan flytte trærne som mosen vokser på. Det vil koste noen hundre tusen kroner, og innebærer desverre ingen garanti for at mosen overlever.

P4 kan opplyse at en mulig løsning er å transplantere barken til andre trær. Det foreløpige ambisisøse målet er å flytte barken og mosen ti meter, helt til den andre siden av veien.

NRK og Dagsrevyen har noe overraskende valgt å ikke løfte saken til riksnivå. Det er dog trolig bare et spørsmål om tid før Butthårstjernemose kastes inn i valgkampen. Stavanger kommune, fylkesmannen, byplansjefen, SR bank og en rekke andre krefter venter i spenning på en avklaring. Hvordan kommer det til å gå med mosen når den transplanteres?

Mens man venter på dette, har jeg kommet på et helt utrolig bra konsept forlangsom TV. Sett opp et kamera i Stavanger og la oss følge butthårstjernemosens skjebne minutt for minutt. Det kan bli en eventyrlig lang og fin tid som vi dermed har foran oss.

Sa du bra karma?

Min venn Øyvind og jeg har sendt SMS-er med stigende spenning denne uken. Mobilene har glødet.

I starten av uka:
- Hei Øyvind. Det er varslet mye regnvann de neste dagene. Det betyr at alle elver på Østlandet kommer til å bli fulle av sjøørret og laks. Skal vi planlegge en tur, skriver jeg.
- Kanononbra forslag. Jeg er så med. Skal vi dra tirsdag?
- Jeg tror torsdag eller fredag er bedre, skriver jeg.
- Torsdag er jeg opptatt. Skal vi si fredag?
- Det passer bra.
- Så jævlig som jeg gleder meg. Deal, skriver Øyvind.

Tirsdag morgen:
- Trenger jeg fiskekort, skriver Øyvind.
- Det har jeg fikset, svarer jeg.
- Alt går min vei her. Dette er bra karma.
- Og det er bare begynnelsen. Bare vent til fredag når du får på en to kilos sjøørret. Det kan bli din livs opplevelse, skriver jeg.

Onsdag morgen:
- Jeg begynner å bli litt bekymret. Det er ligger an til skadeflom. Det kan bli for mye vann. Kanskje vi må se an turen på fredag, skriver jeg.
- Behold troen - jeg har karma på min side, svarer Øyvind.

Onsdag kveld:
- Det er storflom nå, skriver jeg.
- Det er lenge til freddan. Bevar troen.

Torsdag morgen klokken 07.15:
Øyvind skriver:
- Med mindre vinden snur kraftig, er jeg sjanseløs til å fiske fredag. Siden vi avtalte tur har følgende skjedd:
1. Pumpa for grunnvann under huset røyk. Graving i hagen. Kommer fredag.
2. Pumpestopp slo ut sikringen, som for øvrig var gjemt bak flisene. Må taes opp, ny kurs må fikses. Elektriker kommer fredag.
3. Stoppekranen og trykkventilen røyk. Må byttes (vi har dermed ikke vann). Rørlegger kommer fredag.
4. Som et resultat av høyt trykk røyk oppvaskmaskinen. Ny kommer fredag.
5. Kjøleskapet begynte å lekke. Ødelagt. Nytt kommer fredag.
6. Når vi flyttet hvitevarene så vi fort at det ikke var isolert langs gulvet. Det må jeg gjøre før hvitevarene settes på plass fredag. Du veit at jeg har jævlig lyst til å fiske med deg, men da blir det skilsmisse.

-Sa du bra karma?
-Den snudde veldig kjapt syns jeg.
 
Øyvind har tatt billedbevis.




Politiet jakter på nye våpen



Den midlertidige bevæpningen av politiet er forlenget med åtte uker, og har til nå vart i 269 dager, melder VG. Politiet er dessuten på jakt etter alternative våpen. Politihøgskolen skal utrede om elektrosjokkvåpen kan være et bra alternativ
.

Politiet jakter som man forstår på nye våpen. Morgenbladet foreslår denne uken å utstyre politiet med en hjelm som ble utviklet for hundre år siden av amerikaneren Albert Pratt. Hjelmen har innebygget pistol som politiet styrer med munnen. Hjelmen kan dessuten brukes som kokekar i felten. (Se tegningen). Piggen på hjelmen stikkes da ned i bakken når politimannen skal lage mat. Mer om hjelmen her.

Et annet godt forslag kommer fra den britiske TV-stasjonen BBC. BBC foreslår at politiet i for eksempel en promillekontroll kan tilby trafikantene å suge inn luft, som i all hemmelighet er utstyrt med helium. Bakgrunnen for dette er at det så lett oppstår dårlig stemning når politiet stopper deg. Da vil litt helium kunne gjøre susen. Se forslaget her.

Politi-humor er for øvrig et godt våpen. Politiet skal for eksempel arrestere en såkalt gammel kjenning som er full og sinna og som sparker og slenger drit. Se hva som da skjer.

Et mye brukt alternativ er twitter. Alle politistasjoner med respekt for seg selv bruker nå twitter som våpen. Her er det imponerende mange gode eksempler å finne på nettet. Jeg vil særlig fremheve disse.

 
Jeg vil nå benytte anledningen og fortelle om en episode en sen frostkald kveld på Lysaker i 1984. Jeg kjørte da rundt i en Volvo Amazon 1967-modell som hadde en toppfart på 82 kilometer i timen, men siden det var litt nedoverbakke og medvind på stedet kom jeg svakt over fartsgrensen og ble forsøkt stoppet av en politibil. Det vil si at jeg først kjørte av motorveien i retning Jar. Politiet trodde da at jeg forsøkte å flykte, men innså etter hvert at jeg bare fulgte litt dårlig med i speilet.

Da jeg stanset bilen og politiet kom ut for å gi meg en bot, så skrudde jeg av tenningen, og da benyttet bilen anledning til å dø på stedet. Bilen døde nærmest av elde vil jeg si. Den var helt umulig å få liv i.

Politimannen oppfattet raskt situasjonen. Det var dessuten kaldt og trist og på alle måter vanskelig å være meg denne kvelden.

- Ja, ja. Den bilen der er jo straff nok i seg selv, sa politimannen, og droppet hele boten.

Ha en god helg

Svømte ut til laksen med stanga i neven

Den dagen måtte jo komme da jeg prøvde å svømme ut til laksen med stanga i neven.

Denne historien starter i fjor høst. Jeg kjøper en ny fiskestang på nettet. Det er en middels dyr stang av et merke som jeg inntil videre vil prøve å holde for meg selv. Jeg setter den i skapet og gleder meg til 2015-sesongen, ved elva Gaula, på Rognes i Trøndelag.

Vi er i den siste helgen i juni i år. Jeg er fremme ved elva, pakker opp min nye stang, monterer og kaster ut. Det høres et kort, høyt smell. Stanga brekker tvers av på midten. Fabrikasjonsfeil. Slikt skal jo ikke kunne skje. Jeg blir stående og måpe. Jeg har heldigvis med meg min gamle stang i reserve og klarer meg med den gjennom helgen.

Jeg bruker så uken som følger til å sende de brukne delene til leverandøren som holder til i Sandefjord. Der bor tilfeldigvis også min gamle far. Siden jeg er i tidsnød går han med på å hente en ny toppdel til stanga mi og kjøre den til en familiesammenkomst hvor vi begge skal være på lørdag.

Slik går det til at jeg får med meg stanga, akkurat i tide og kjører opp til Rognes. Tidlig søndag morgen er jeg klar for nye eventyr. I hele juni har regnet pøst ned i en iskald parodi av en sommer i Trøndelag. Men nå er det noe så sjeldent som en riktig varm og fin dag. Klokken har akkurat passert ni om morgenen. Jeg står ved en av mine favorittplasser, som heter Flonan.

Jeg fisker med mark og søkke, og lar agnet hoppe langs bunnen, i akkurat passe fart. Det harde bestemte hugget kommer momentant. En storlaks på syv, åtte kilo snapper marken og setter av sted, rett ned hardstrømmen. Det går i rasende fart. Jeg har begge bena godt plantet i berget som jeg står på. Dette kan bli en lang kamp, for elva er stor og laksen har mye vann og strøm å boltre seg i.

Jeg har bremsen passe løst på. Stanga står i en fin bue. Det er et lykkelig øyeblikk. Det varer i noen sekunder. Da høres et kort, høyt smell. Stanga brekker tvers av på nøyaktig samme sted som sist. Det er ikke til å tro. Jeg står med all mulig fortvilelse i nevene. Jeg prøver å styre laksen med en liten stump av en stang. Det er komplett umulig. Dessuten har toppdelen av stanga seilt av sted langs snøret og risikerer å kile seg fast mellom steiner. Laksen roer seg ned der ute i hølen. Jeg prøver å trøtte den ut som best jeg kan. Den går flere runder, og etter 20 minutter tar jeg sjansen på å prøve å dra den inn mot berget hvor jeg står. Laksen kommer glidene forbi meg, fem meter ute. Det er ganske klart vann. Jeg kan se hvordan den store fisken glir mellom to kampesteiner. Da skjer katastrofen. Loddet fester seg i sprekken mellom de store steinene. Med ødelagt stang har jeg null styring og må bare stå og se på at det skjer.

Nå lurer jeg på om laksen står fast på baksiden av kampesteinene. Det er bare en ting å gjøre. Jeg kler meg naken og svømmer ut med stanga i neven. Det er bare 13 grader i vannet, men det kjenner jeg ingen ting til. Jeg koker av adrenalin.

Akkurat da kommer min venn Erlend rolig spaserende på stien opp til Flonan. Mannen ser ut som om han plystrer på Brelett-sangen og han er uten en eneste bekymring i denne verden. Det Erlend nå får se er en meget blek, naken og betuttet Fiksdal. Erlend begynner å le høyt. Han begynner dessuten å ta ganske mange bilder av meg.

Når jeg svømmer til utsiden av kampesteinene ser jeg at laksen har klart å rive seg løs. Jeg dykker nå ned til bunnen. Jeg får løs kroken og loddet, og svømmer inn igjen til tørt land. Der blir jeg stående og tørke i sola, mens jeg ser på de sørgelige, brukne restene av min nye stang.

Søndagen går mot sin ende. Om kvelden treffer jeg bonden som vi leier fiskerettighetene av. Han heter Anders, er pensjonist og har, gjennom et langt liv, opplevd det meste langs Gaulas bredder. Mannen ser på meg med alvorlig øyne og sier:
- Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at det kan være ganske farlig å bli tatt av strømmen i Gaula. Særlig når elva er stor og kald som nå.

Her er to av bildene som Erlend tok av meg:





Det bor en Lars Monsen i oss alle


En av fordelene med å få den største laksen jeg noen gang har fått (på lørdag) er at det nå strømmer inn med den ene fantastiske fiskehistorien etter den andre.
 

Petiten "Den aller største laksen" gjør at jeg nå går rundt og får en masse positiv oppmerksomhet. Folk klapper meg på skulderen, klikker liker på Facebook og er entusiastiske tilhengere av sportsfiske. Min erfaring er at de fleste nordmenn har minst en sterk fortelling om seg selv og en fisk. Etter å ha mottatt et høyt antall slike historier de siste dagene har jeg valgt ut to som viser at Norge er et mangfoldig økosystem.

La oss starte med Sigbjørn som er en god kollega
-Jeg har en ondskapsfull far, sier Sigbjørn og smiler i skjegget. Jeg nevner dette med skjegget fordi Sigbjørn faktisk har et skjegg som gjør at han fremstår som en troverdig og hyggelig fyr. Jeg har ingen grunn til å tvile på det mannen forteller. Vi skal tilbake til da Sigbjørn var fem år gammel og familien var på hytta ved ei elv på Nord-Vestlandet.

- Faren min festet en gardin-ring av stål på snøret og ba meg kaste ut i elven. Han sa at ørreten ville svømme bort og stikke hodet inn i ringen.
- Du gjorde som han sa?
- Ja, jeg gikk og kastet og kastet.
- Fikk du noe?
- Nei. 
- Hvor lang tid gikk det før du oppdaget at du var blitt lurt?
- Jeg vet ikke. Ganske lang tid, tror jeg. Også er jeg blitt minnet om den historien resten av livet. Min far er ond.

Vi skal nå til Svein som jeg møtte for første gang i dag. Med en gang Svein ser meg begynner han å fortelle om at han for en tid tilbake var på hytta på Sørlandet og kastet en liten og ganske billig gul sluk ut i sjøen. Da var det om hele havbunnen kom svømmende for å bite på kroken.
- Du mener at du satt fast?
- Nei, jeg fikk en kjempefisk.
- Hva skjedde?
- Jeg kastet sluken ut på en grunne. Fisken snappet sluken og svømte ut på dypt vann. Først trodde jeg at det var en diger torsk, som hadde rotet seg inn i en tangkvase, for så tungt var det å dra inn. Jeg holdt på en liten evighet, men endelig kom den inn mot land. Da fikk jeg se at det var en piggvar på nesten ni kilo.

-Piggvar koster 300 - 400 kroner kiloen i butikken, så vi snakker om en fisk som er verdt over 3000 kroner. En så stor piggvar er uhyre sjelden. Jeg vil si at du er en av en million som har fått noe slikt på kroken. Du må ha blitt helt skjelven. Hadde du tykt snøre?

- Jeg vet ikke hvor tykt snøret var. Men da fisken var noen meter fra meg så jeg at kroken løsnet og fisken var fri. 
- Hva gjorde du da?
- Jeg trakk kniven og kastet meg ut i vannet og kjørte kniven i ryggen på piggvaren. Jeg gjorde det nesten uten å tenke.
- Var det dypt der du sto?
- Det tenkte jeg heller ikke noe særlig over.
- Det bor en Lars Monsen i oss alle?
- Ja, det gjør vel det.

Svein har sendt meg bildet av piggvaren. Her er den:


#9kg #fiske #meningenmedlivet

 

Den aller største laksen

Det er lørdag og jeg har fisket intenst i over et døgn uten å kjenne antydning til laks. Da skjer det som kanskje bare skjer en gang i livet.

I drømmen om Gaula svømmer storlaksen på sitt heftigste akkurat nå. Vi er mange som i juni slipper lidenskapen løs. Problemet er bare at kulde og regn og store mengder vann gjorde alt fiske over fossen meningsløst. Laksen kom seg ikke opp til der vi pleier stå og håpe på fangst, på Rognes, ikke langt fra Støren.

Men denne helgen snudde det. Laksen gikk fossen. Og regnet som har pisket Midtre Gauldalen kommune, uten stans, siden 17 mai, det stoppet.

Slik gikk det til at jeg står på en bergnabb ved favorittplassen Buoshølen og følger snøret med øynene. Jeg lar det gli ned mot brekket. Dette gjentar seg i time etter time. Ingenting skjer. Jeg står der og tenker at laksen må jo komme forbi her. Før eller senere. Hvis jeg bare står lenge nok, kaster og kaster, så kan det jo skje. Et mirakel.

Klokken er litt over fire på ettermiddagen. Jeg er litt søvnig. Solen steker. Snøret stopper. Jeg tror jeg har satt fast. Da er det som om tusen volt skyter opp langs snøret og treffer meg i magen. Neven knyter seg rundt stanga. Kroppen tar spenntak i berget. Jeg er klar.

Laksen går som et godstog i tungt driv, helt over mot motsatt bredd. Der bryter den overflaten og velter seg i sin egen tyngde.

- Dæven, den må være minst 12 kilo, sier fiskekompis Erlend. En så stor og blank laks har jeg aldri før hatt på kroken. Jeg har reist et langt liv for å komme til dette øyeblikket. Jeg må ikke miste det. Ikke for alt i verden.

Laksen snur og går nedstrøms. Hvis den nå bestemmer seg for å legge seg på hardstrømmen og går ut av hølen, må jeg løpe som en gal, ned strykene, trolig gå på tryne, brekke en arm, miste fisk og all ære.

Men det skjer heldigvis ikke. Laksen snur igjen, krysser hardstrømmen og tar en æresrunde under oss. Like ved bergnabben passerer den meg. Fisken er bare noen meter unna. Det er et beist av en hannlaks. Jeg ser den helt tydelig før den glir ut i hardstrømmen og drar på nye turer. Nye runder. Ut og inn.

Slik holder vi på. Og solen går sin gang, som Hemingway ville sagt det. Jeg har sett laksefiskere stå i flere timer med storlaks som stanger, bare for å oppleve at krokfeste glapp. Det er skremmende kort vei fra ekstatiske følelser til å bli fullstendig knust.

Laksen kommer seilende inn mot grusryggen hvor Erlend står klar med kleppen. Det er nå de fleste mister laksen. Panisk klepping. Slikt skjer. Det er lett å bli for ivrig. Denne laksen skal ta fire, fem turer til, før den må gi tapt. Fisken er tett opp til ti kilo, og helt, helt fantastisk.

Det jeg prøver å si er at resten av denne sommeren blir en ren bonus.

Her er laksen og jeg



Tobben har en granat i hodet


Om Tobben vil jeg si at han umulig kan ha hatt en granat i hodet. Men han påsto det selv. At hodet når som helst kunne eksplodere. Derfor drakk Tobben øl i såpass store mengder at han måtte finne på noe lurt.


Vi skal til en liten plass på Vestlandet. Veien er smal og svingete ned mot den nedlagte havna og det grønne huset som ligger som det siste, helt ytterst på piren der nordavinden tar som hardest. Malingen flasser. I et av vinduene, hvor glasset er knust, har Tobben dyttet inn en pute. På grunn av manglende betaling har e-verket slått av strømmen. Derfor steker Tobben egg og flesk på en kakkelovn, slik at duften kommer ut på gaten og minner om at det står til liv. Innimellom.

Opp mot husveggen står en damesykkel med ballongdekk og kurv. Dette kan jeg ikke vite sikkert, men jeg tenker at denne sykkelen kommer fra en tid da Tobben var en ung mann og det var et yrende industriliv og lett å få arbeid i bygda. Nå henger det meste og slenger og føler seg ubrukelig.

Nærmeste butikk er fem kilometer unna. Det er nesten bare oppoverbakker til Kiwi som ligger i krysset ved hovedveien, sammen med en bensinstasjon og to bedehus. Tobben starter dagen med å sykle til Kiwi slik at han er der nå butikken åpner klokken ni. Han har på seg en kjeledress, som kanskje har vært blå en gang, men som nå er en slags fortelling om hva Tobben har drevet med i det siste. Kaffeflekker. Egg og flesk. Slike ting.

På Kiwi kjøper Tobben en enslig flaske øl. Det er en plastflaske som rommer halvannen liter øl. Flasken legger han i kurven og sykler hjem. Det er nesten bare et tråkk, så ruller sykkelen ned til havna, nesten av seg selv. Tobben setter seg ved kjøkkenbordet, fyrer opp en røyk og heller opp dagens første glass. Han drikker det med sakte bevegelser. Det samme skjer med neste glass.

Klokken 12 er flasken tom. Tobben setter seg på sykkelen og tar fatt på bakkene opp til Kiwi for å hente en ny flaske. Han kjøper ikke noe annet. Bare denne ene flasken. Også er det hjem igjen. Det samme gjentar seg i tre tiden. Da er Tobben tilbake og kjøper dagens siste flaske.

Så setter han seg på sykkelen, rak i ryggen og styrer hjem. Det går ingen på denne veien som ikke kjenner Tobben. Han slipper alltid styret med den ene hånden, vinker og smiler. For Tobben har noe som holder ham i livet. Tre ganger om dagen.

Tårene begynner å renne


Dette kunne vært en hel vanlig dag på jobben. Ganske grå. Jeg sitter på en konferanse i NHO og lytter til en italiener. Helt mot slutten av foredraget er det ikke mulig å holde seg lenger. Jeg kjenner tårene komme.

Vi er 200 personer som har det ganske likt på denne konferansen. Vi er jo nordmenn. I dress. Vi sitter i NHO-bygget på Majorstua i Oslo. Vi sitter i kontrollerte former.

Italieneren heter Pellegrino Riccardi. Han forteller at du kan få til de utroligste ting hvis du bare tenker utenfor boksen. Han viser oss en film fra Educating Yorkshire. Vi får møte unggutten Musharaf som er så alvorlig plaget av stamming at han umulig vil kunne klare muntlig eksamen. Læreren har sett filmen Kongens tale (The King's Speech). I filmen løser kongen sitt stammeproblem ved å ta på seg øreklokker med musikk.

-Er dette bare et filmtriks, eller kan det fungere også i virkeligheten, tenker læreren fra Educating Yorkshire. Han putter ørepropper i ørene på Musharaf. Slår på musikk. Og ber gutten om å lese høyt.

Resultatet er helt utrolig. Læreren mister munn og mæle. Han løper inn på klasserommet ved siden av for å hente en annen lærer for at hun skal få høre. Det er helt fantastisk.

I slutten av filmen er hele skolen samlet og Musharaf holder en takketale. Det er triumfens øyeblikk.

Å se reaksjonen hos de andre elevene er sterk kost.  Å se reaksjonen på konferansen i NHO er sterk kost. Etterpå går jeg rett på nett og søker opp filmen. Her er den: 

Hatet kom i posten



Jeg skrev en petit som het "Å skamme seg i butikken" for noen uker siden. Det var en tirsdag. Plutselig skjer noe som jeg aldri har opplevd før. Tusen mennesker sitter og leser denne historien samtidig. Før døgnet er omme har over 63.000 lest petiten.


Lokalavisa Budstikka ringer samme kveld. - Vet du at du er den mest leste historien i Nettavisen i dag og at du er delt flere tusen ganger på Facebook?

- Det er litt uvirkelig, svarer jeg.
- Hvorfor er det slik, spør avisa.
- Jeg traff vel en nerve. Det er nok mange som er redd for ikke å ha dekning på konto eller som har stått i køen i butikken og sett fortvilelsen når noen ikke kunne betale.

Kommentarfeltet koker. Det er støtte å få, men mange forakter meg for ikke å ha tilbudt meg å spandere på en gammel dame som sto ved kassa i butikken uten dekning til å betale for en pose røkte kjøttpølser til 50 kroner. Det er greit nok å mene at jeg burde ha betalt. Jeg er ofte etterpåklok. Jeg også.

Det kommer noen eposter med mye hat i. Det kommer noen truende SMS-er. Jeg har skrevet flere tusen petiter gjennom over 30 år. Aldri har jeg opplevd noe slikt før.

Etterpå blir det helt stille. Og med stillhet kommer ettertanken. Plutselig er jeg tilbake til en sommer på 1980-tallet da jeg var veldig ung og jobbet i Dagbladet som vikar. Avisen hadde en side tre hvor man kunne skrive petiter. Redaktøren av spalten spurte om jeg ville prøve meg.

Jeg skrev en petit som het "Jenter på elg". Den handlet om at det var alt for få jenter som ville studere store dyr på Blindern. Jeg tullet litt med kjønnsrollene. Redaktøren ansatte meg på flekken.

Slik startet et liv med mye tøys og tull. Flere ganger i uken satt jeg mellom de alvorligste ting og kunne ikke annet enn å le. Det pompøse. Det selvhøytidelige. Det tragiske. Det vrimlet av historier som tryglet om å bli fortalt. Etterhvert ble det en viktig del av hverdagen å tenke ut setninger som "I dag ble jeg påkjørt bakfra av et parkering forbudt skilt". Man kan ikke leve av slike setninger. Men det hjelper.

Årene gikk. Jeg skrev petiter i mange aviser og blader. Det var mange flinke kolleger på den tiden. Nesten alle aviser hadde gode petit-skribenter. Særlig Aftenpostens middagsutgave hadde fantastiske smilehull. I Dagbladet satt en og skrev om Lullen. I Dagens Næringsliv skrev en som het Marie og var uten sidestykke. Stavanger Aftenblad hadde en legende. Og slik kunne jeg fortsette. Det var humorister over alt. Nå er det nesten ingen igjen.

Det var ingen som sendte hat i posten på den tiden. Men det gjør de nå. Er det fordi hatet er bare et tastetrykk unna? Er det en livsstil å være nettroll? Jeg trøster meg med at trollene er en liten minoritet, mikroskopisk i forhold til de som ikke ytrer seg. Jeg har dessuten tykk hud. Jeg tåler dette.

Nylig skrev jeg om en begravelse av en gammel venn, en laksekonge i Gaula. Lengre unna tøys og tull kan jeg ikke komme. Petiter kan også være det alvorligste som fins. Tårer. Sorg. Den sterke trangen til å fortelle om slike ting som kjærlighet og savn. 

Petiten er som livet selv. Vanskelig å klare seg uten. Det er mye å le av. Mye å holde ut med. Takk for at du leser.

Hvor høyt skal du?


Det vanskeligste fjellet å bestige er middagshøyden.

Det er ikke godt å si hvor middagshøyden ligger. For noen er det punktet i livet der det er like langt fra begynnelsen som det er til slutten. Hvordan er utsikten på den toppen? Hva ser du når du lukker øynene?

Det er lørdag i Asker. Vi parkerer ved Semsvannet som er det flotteste jeg vet om på Østlandet. Nå er skogbunnen dekket med en evighet av hvitveis som strekker seg så langt du bare vil gå. Kona og jeg tar av fra grusveien ved Tømmervika og følger noe, som vi siden barna var små har kalt Trollstien. Det er fordi den klatrer i lia, forbi veltede trær og bringebærkjerrene og svinger over kammen til krysset der vi kan velge å gå opp bratta til bygdeborgen på Djupedalsåsen.

Djupedalsåsen ligger 322 meter over hverdagen. Du kan bo et helt liv i Asker og Bærum og aldri besøke denne utsikten, eller kanskje ikke en gang vite at den eksisterer. Det er ikke mange minuttene å gå, men likevel er det helt fantastisk. Fritt utsyn i alle retninger. Semsvannet speilblankt der nede. Tvetersetra på neste åskam. Og hele Oslo i synsranda.

Jeg vet at det er ganske mange som samler på topper over 2000 meter. Der har jeg aldri vært. Jeg har aldri vært på Galdhøpiggen. Ikke Glittertind heller. Det kan være fordi jeg er lat. Eller fordi det ikke er fisk der oppe. Jeg vet ikke. Jeg har begynnende kulemage, knirk i ryggen og slark i den ene kroppsdelen etter den andre.

Langs stien fra Djupedalsåsen opp til Skaugumsåsen treffer vi en legende i norsk friluftsliv. Det er Øystein Dahle som nærmer seg åtti år.

- Går det bra med deg, spør jeg.
- Jeg så nettopp de to flotteste tuene med Natt og Dag som jeg noen gang har sett.
- Så, livet er fint?
- Veldig bra.

Etter at Øystein Dahle har gått videre innrømmer jeg med en gang til kona at det eneste jeg forbinder med Natt og Dag er et veldig urbant trendblad for de hippeste i byen. Jeg har ganske mange naturlig fremskredne begrensninger. Jeg innrømmer det. Men hva skal man med kunnskap når man har mobil. Jeg søker straks opp bilder av blomsten som heter Natt og Dag. Det går så lett som bare det.

Litt senere oppdager vi at det er noen som har båret opp to ganske nye og flotte parkbenker og satt dem på toppen av Skaugumsåsen. Fjelltoppen er blitt et slags parkanlegg. Det fungerer fint for meg. Jeg syns det får være grenser for natur. Det er fint å sitte der. På toppen.

Jeg tenker at middagshøyden er et slags vannskille. Der ting begynner å renne feil vei. Men kan du selv velge når du er på høyden? Det lurer jeg litt på.

Lyden av dommedag

Før i tida var jeg udødelig. Et pip i brystet ble viftet vekk som ingen ting. I dag er slikt blitt lyden av dommedag.

Tirsdag denne uken. Jeg sykler ned til Industrikonferansen 2015 på SAS-hotellet i Oslo. Erna Solberg snakker om smarte bedrifter. Jonas Gahr Støre snakker om fremtiden. Det er all grunn til optimisme. Det er god stemning. Jeg er i strålende humør. Men slik kan det jo ikke fortsette. Det er klart at nedturen er like om hjørnet. Det er bare et spørsmål om tid. Så vil alt være over.

Utenfor hotellet høljer regnet ned. Vi skal til en restaurant nede ved Akershus festning. Jeg har på meg en lys bomullsbukse som har mye til felles med et trekkpapir. I det første krysset jeg kommer til er det en stor møkkete vanndam. Det kommer en drosje. Den sender det meste av sølevannet som en bølge opp over min venstre fot.

Dette kunne jo selvsagt ha ødelagt kvelden. Men av en eller annen merkelig grunn så fortsetter livet. Jeg får flere glass av noe min venn Finn Langeland kaller adekvat drikke. Dertil er det slik at jeg er sammen med over 200 nordmenn, kanskje flere. En fin ting med nordmenn er at svært få liker å spise rå østers. Derfor blir det veldig mange østers på meg. Jeg spiser sikkert 25 stykker, kanskje flere. Jeg husker ikke så nøye.

Etterpå angrer jeg litt. Jeg kommer til å tenke på den gangen i Dublin, og for ikke å snakke om i Alicante, da jeg ble så grundig forgiftet av østers at det er oppsiktsvekkende at jeg i det hele tatt sitter her i dag. Nå skåler jeg med både den ene. Og den andre.

Slik blir klokken nærmere ti på kvelden. Det er oppbruddstemning. Det regner mer enn noen gang i Oslo. Hvis kroppen min var laget av tre vil jeg si at den nå får god anledning til å trutne på veien hjem. Når jeg til slutt kommer frem til huset vårt på Høvik må jeg vri opp trusa og henge den til tørk. Jeg heller også ut flere desiliter vann av joggeskoene og setter dem til tørk på badet, selv om de er veldig skitne slik at jeg kommer til å få mye kjeft av kona. (Jeg kan huske at jeg var litt gæren på den tiden). Badet er som en varm øy, et godt sted å komme til hektene. Jeg sitter på det varme gulvet og kjenner at sannelig har jeg klart meg denne gangen også.

Neste morgen har det sluttet å regne når jeg sykler til jobben. Etter noen minutter kjenner jeg det. I den første oppoverbakken. Jeg er liksom så sliten. Jeg orker nesten ingen ting. Det piper i brystet. Jeg føler meg helt kraftløs. Jeg har litt feber. Det kan være østersforgiftning? Det tar vanligvis noen timer før giften begynner å virke, men da er helvete løs.

I Michelets vei blir jeg forbisyklet av en meget gammel dame. Og like etter blir jeg innhentet av en gjeng syvåringer som er på vei til skolen. Jeg kjenner at jeg er helt oppsiktsvekkende kortpustet. Kan det være kols? Er det ungdomstidens røykesynder som nå hevner seg og slår inn som en flodbølge av lidelser. Er dette en forsmak på det usle livet som jeg har i vente? Et liv uten gleder? Har jeg gått min siste fjelltur? Det føles slik.

Utover formiddagen drikker jeg mye vann og føler meg, noe overraskende, bittelite grann bedre. Det har sluttet å pipe i brystet. Solen titter frem. Det kan virke som om alt håp ikke er ute likevel. Det er selvsagt alt for tidlig å trekke bastante konklusjoner. Jeg er fortsatt uhyre svekket, men det kan komme til å gå bra med meg. Mot alle odds. Vil jeg si.

PS.
Det er når man virkelig trenger støtte at man oppdager hvilken grunnleggende mangel på empati som preger særlig kvinner i en vanlig norsk familie.
DS

Siste reis

Jeg har sovet urolig når klokka ringer halv fire. Det er stup mørkt ute. Jeg bærer en mørk dress, ei hvit skjorte og et sort slips ut i bilen. 100 mil ligger foran meg. Jeg svelger og glir ut på veien.

Norge er nær bilfritt på en fredag som såvidt har startet og strekker seg i en strøm av bukter og slynger. Jeg glir nordover, ut av Oslo, uten hindringer. De første striper av dagslys treffer Gardermoen og like etter kommer grålyset over Mjøsa som ligger der uten en krusning. Ikke en bil er å se ved Mogreina. Jeg reiser alene med alle mine følelser og tanker.

Ganske snart nå ville telefonen ha ringt. Min venn Werner ville vært på tråden:

- Er du kommet langt. Skal jeg sette på kaffen, ville han sagt. Men nå er det ingen som ringer.

Opp Østerdalen er det tre minusgrader. På et jorde, tett inntil veien, går en stor flokk traner. Noe slikt har jeg aldri sett før, og jeg har kjørt her, opp og ned, i alle de år. De store fuglene beveger seg i langsomme, grasiøse, bevegelser, nesten som i en dans.

Våren har vært varm på Østlandet i år. Jeg har sommerdekk på bilen. Ved Berkåk ligger nysnøen, glatt og farlig. Jeg tenker at det går helst bra dette livet. Men ikke alltid.

Jeg kommer velberget til Støren. Klokka er litt over ni og jeg låner toalettet på kafeen, skifter til dress, kjøper kaffe og wienerbrød og setter meg på en benk utenfor Soknedal Sparebank. Banken skal åpne klokka ti. Det har dannet seg en liten kø.

Nå oppdager jeg at verdens største skiløper gjennom tidene har hengt opp medaljene sine i et hjørne av banken. Soknedal Sparebank har sponset Marit Bjørgen siden hun var 14 år. Jeg banker på glassdøra og banksjefen slipper meg inn så jeg får se på samlingen. Banksjefen har nettopp snakket med Marit om medaljene fra VM i Falun. De kommer snart på plass i den lille banken.

På utsiden treffer jeg mor og datter på syv år. Dattera har gått i Marit Bjørgens barneskirenn og fått medalje fra Marit.

- Er du god til å skøyte på ski, spør jeg.
- Ja, sier jentungen.
- Kan du bli like god som Marit?
- Ja.

Denne optimismen kjenner jeg igjen fra Werner. Alltid, når jeg kom til Rognes for å fiske laks, så ville Werner sitte på trappa og vente med kaffen.

- Er det svartfiskerne som kommer, spør Werner med et smil.
- Nei, det er ikke det, sier jeg.
- Nei, jeg tror det er gode sjanser nå, ja. Elva er fin. Hvis du drar opp i Mushølen eller Flonan, nå, så blir det fisk, ja. Garantert, sier Werner. Han er et samlingspunkt i bygda. Folk kommer fra hele landet, fra Sverige, Danmark og Tyskland og Japan. Alle skal de til Werner for å få gode råd og lytte til erfaringene. Noen av de fineste opplevelsene jeg har hatt kan jeg takke Werner for. Fordi han klappet meg på ryggen. Og viste vei.

Hele bygda flagger på halv stang. Når jeg kommer til kirka ligger Werner i kista i et hav av blomster. Jeg svelger, går opp midtgangen og stiller meg foran kista. Begravelsen starter ikke før om 20 minutter. Jeg har tid til å stå her noen minutter. Alene. Jeg holder en tale inne i meg. Jeg gjør det med tårer i øynene. Jeg holder en tale på vegne av Gaula, elva som Werner elsket mer enn noe annet i 70 år. Jeg starter talen oppe ved Buoshølen, og de avsindige juni-nettene som Werner har opplevd så mange av, når den ene storlaksen etter den andre smalt på. Så nevner jeg i tur og orden Øverstryket, Brønnhølen, Sandpoolen, Flonan, Stryket, Mushølen og godplassen nerom bonden. Jeg hilser fra oss alle. Med savn og kjærlighet.

Begravelsen er over. Kista er senket i jorda. Vi har hatt minnestund på Rognes. Jeg har lang vei hjem. Jeg kjører ned Østerdalen og tenker på hvordan det blir å komme tilbake til Gaula i sommer uten at Werner er der. Om noen uker starter sesongen. Noe av det første jeg skal gjøre er å gå opp i Flonan og stille meg der Werner ville stått og så vil jeg høre stemmen hans.

- Gjør et kast atmed berget, nå, Baard, og la det gli utenom spissen. Det er der laksen står.




Et samstemt brøl over hele flyplassen

Førsteinntrykket betyr mye. Det er jo noe alle vet. Derfor er det litt rart å komme til Stavanger med fly.

Det er torsdag ettermiddag og dårlig stemning i Stavanger. Regnet høljer ned. Kraftig vind. Skikkelig surt vær.

Jeg tenker at under slike forhold bør man gjøre det man kan for å holde humøret oppe. Man bør slå an en optimistisk tone. Helt fra starten av. Men slik syns jeg slett ikke at det er i Stavanger. Jeg går ned flytrappa og blir ledet inn og gjennom en lang gang. Og der henger det en diger plakat som ønsker meg velkommen.

På plakaten kan vi se en fyr som åpenbart har lyst til å ta livet av seg selv. Han ser ensom ut, lit lut i ryggen. Mannen står helt ytterst på kanten av et stup. Det ser ut som om han når som helst kan finne på å hoppe. Det er ingen tegn til sikkerhetsgjerder eller ting som hindrer mannen i å ta livet av seg. Her tar de åpenbart lett på spørsmål om liv eller død.

Fredag er jeg ferdig med det jeg har å gjøre i Stavanger og skal fly hjem. Nå er stemningen mye bedre. Sol og lettskyet vær. Det er herrestafett under VM på ski i Falun. Intens spenning. Jeg merker dette allerede i hotellobbyen. Ingen ting skjer. Alle sitter og nistirrer på store TV-skjermer. Og på flybussen ut til Sola er det eneste som betyr noe de hese kommentarene som renner stadig mer intenst ut av radioen.

Også på flyplassen er stemningen ladet. Klokken er 15.00. Flyplassen er nærmest lammet. Folket flokker seg rundt TV-skjermene. Petter Northug ligger som nummer tre. Det er siste etappe. Han ligger slik så lenge at mange begynner å bli nervøse. Det nærmer seg oppløpet. Nå er det dørgende stille på Sola flyplass.

Så kommer rykket. Den sinnsyke spurten. Petter Northug krysser mållinjen. Vinner med klar margin. Det stiger et samstemt brøl over hele flyplassen. Det er lyden av Norge. Lyden av triumf. Alle som har en svenske i nærheten slår vedkommende på ryggen. Det er bare smil å se over alt. Alle begynner nå å haste videre. Til fly som venter.

Når jeg tenker etter er sisteinntrykket det viktigste. Takk for besøket.


#HoppeEllerIkke

Er det nå hun skal dø?


Pål elsker sin hund. Jeg tror han er like glad i Tøsse som om hun var et menneske. Desto mer grusomt ble det å oppleve turen på Kalvøya utenfor Sandvika sist uke.


Tøsse er en Golden Retriever. Sist omtalt i petiten "Sex, utroskap og evnen til å fange en fisk med munnen". Man kunne her vise bilde av Tøsse som hadde svømt ut og fanget en sjøørret på 2,5 kilo med munnen. Personlig har jeg brukt mange år av mitt liv og store beløp på å prøve å fange en sjøørret på 2,5 kilo uten å komme i nærheten en gang, men det har i og for seg ikke noe med denne historien å gjøre.

Kalvøya ligger ved utløpet av Sandvikselva og isen legger seg som regel rundt hele øya. Å gå tur på isen er det noen tusen mennesker som kan finne på å gjøre. Hvis det for eksempel er søndag, pent vær og fine forhold.

For øyeblikket er ikke "fine forhold" ord jeg ville brukt om isen utenfor Sandvika. Ord som "livsfarlig" eller "den sikre død" er mer nærliggende.

En ting man bør vite om min venn Pål er at han aldri tar sjanser. Ikke på noe som helst. Aldri. Påls behov for trygghet er stort som et hus. Pål eksperimenterer ikke. Han gjør nøyaktig det han vet fungerer og som han liker at fungerer. Pål ville ikke drømt om å gå ut på isen slik den er nå. Ikke i sin villeste fantasi.

Når Tøsse og Pål går tur sammen er det en del av avtalen at Tøsse kan vimse litt frem og tilbake. Hun kan ta avstikkere for så å komme tilbake til sin eier. Det er et opplegg som pleier å fungere greit. Men ikke denne gangen.

Pål har gått over broa til Kalvøya og fulgt stien som går rundt øya. Plutselig hører han en dame som roper.

- Bikkja di gikk gjennom isen.

20 meter fra land ligger Tøsse og svømmer for livet i ei råk. Det er flere meter dypt. Pål løper, skriker til damen at hun må finne en lang stokk eller noe annet han kan hjelpe seg med. Pål går nølende ut på den tynne flaten. Han flytter bena med livet som innsats. Isen kan når som helst briste. Fem meter fra Tøsse kjenner han at isen beveger seg, at her går det en grense.

-Om noen minutter kan det være over. Da klarer hun ikke å svømme lenger og drukner, tenker Pål. Febrilsk prøver han å komme på noe smart å gjøre. - Kanskje det kan fungere å legge seg på magen, prøve å skli ut og dra hunden opp med en hånd? Nei, det er for farlig.

Tøsse svømmer iherdig. Bena går som trommestikker.

Nå får Pål en ide. Det er en latterlig ide. Sjansen for å lykkes er mikroskopisk. Men det er den eneste ideen han har.

Pål har med seg et flexibånd. Det består av en trommel og mange meter med snor. Pål holder i snora og kaster trommelen ut til hunden.

- Ta den Tøsse, roper Pål. Ta den!

Pål håper at bikkja skal bite seg fast. Tøsse skjønner ikke opplegget. Hun viser ingen tegn til å bite tak.

Nå er Pål redd. Skikkelig redd. Det er ikke flere ting han kan prøve. Da skjer det utrolige. Tøsse har klart å snurre snora rundt den ene foten. Pål kjenner at hun sitter fast og begynner og dra. Han haler forsiktig, forsiktig. Og som et mirakel klarer hunden og få tak i iskanten og komme seg opp.

Lettelsen er ubeskrivelig. Den skyller gjennom kroppen. Sterkt og heftig. Pål og Tøsse kommer seg inn på trygg grunn. Kalvøya er igjen blitt en idyll. Det er sol. Det er glede. Man har fått livet i gave. Pål står slik og takker sin skaper for at det gikk godt. Puster lettet ut.

Hva er Tøsses reaksjon?

Hun vil gjerne ut igjen å bade mere.

 

Tøsse i sin helt alminnelige glede (Foto: LU)

#hund
 

 

Jeg bruker elven til å jakte på min sjel


Det renner elver gjennom min historie. Vestre Jakobselv, Innerdalen, Gaula. Jeg kan når som helst lukke øynene og fremkalle lyden, lukten og følelsene. Som elven gir.


Det er en gave å bli født slik til at det renner en elv i nærheten. Noe av det første jeg husker er Vestre Jakobselv litt vest for Vadsø i Finnmark. Vi hadde hytte der. En bedre start på livet kan man ikke få.

Så gikk jeg ned til hølen med en stang i neven. Jeg var seks år gammel. Min far og bestefar satt akkurat passe langt unna til at jeg måtte klare meg selv. Jeg hadde en ni fot lang splitkeinstang, gylden i lakken og med et grønt flytesnøre som gjorde at jeg kunne la strømmen føre fortommen mot en stor stein der ørreten sto og ventet. På det avgjørende øyeblikket.

Det tar bare noen sekunder å føle hvordan resten av livet kommer til å bli. Hugget kom brått. Jeg rykket til og slengte fisken så langt opp på land at jeg var nær ved å ikke finne den igjen mellom lyng og gress og steiner og alt annet som sommeren lar ligge å slenge ved siden av en elv.

Så tok jeg fisken og løp til begeistringen og anerkjennelsen som ventet. Jeg kan ennå huske blikket min bestefar gav meg. Glimtet av glede i øynene, som gikk i arv.

Mange ganger senere skulle jeg bestemme hvem jeg skulle bli. Det er mange skoler i livet. Det er bøker. Det er knyttnever. Neseblod. Forelskelser. Kjærlighetssorg. Triumfer og nederlag. Det er grenseløse muligheter. Til å gå seg vill.

Det er her tryggheten ligger. Uansett hvor fortvilet øyeblikket føles, er det aldri langt til neste fisketur. Jeg behøver bare gå til elven i tankene. Det er veien til sommeren. En reise mot eventyret. Det første kastet som lander mykt. Et sted der fremme.

Han festet seg selv til hylla med buksebeltet

Fritz ble nær 90 år gammel. Jeg var i begravelsen i går. Mannen fortjener mye skryt og en klage.

Ingen vet helt hvordan man best kan ta avskjed med et langt og innholdsrikt liv. Hvilke ord skal man bruke? Noen blir til trær når de dør. "En kjempe har falt". Andre er mer ydmyke. "Han har lagt ned pennen". Fritz var definitivt en mann som tok seg selv lite høytidelig.

Hvilke fortellinger om deg får evig liv? Hva kommer vi til å huske best?

Fritz var en kjent samfunnsøkonom som skrev tunge lærebøker, satt i viktige nasjonale utvalg og fikk mye heder. I en av talene blir det trukket frem at han fikk kongens fortjenestemedalje i gull, bare 27 år gammel.

Jeg kjenner ikke så mange andre som har fått kongens gull, tenker jeg der jeg sitter midt i minnestunden og lytter til alle historiene som stiger og synker gjennom ettermiddagen. Det er taler, dikt og sanger. Vi får høre om noe av det beste Fritz gjorde som professor, samfunnsaktør, familiefar og medmenneske. Jeg blir i veldig godt humør av disse historiene.

Det jeg liker best er å høre er at Fritz kunne barbere seg i en fei og komme på jobb med rester av barberskum i ansiktet. Han var svært lite opptatt av bekledning og hadde en langt fremskreden trang til å gå i de mest sinnsyk toppluer. Fritz gikk for øvrig og for det meste på dårlig smurte ski i 80 år. "Han gikk på det han hadde for hånden". Han brukte dessuten store deler av oppveksten på å lære barna sine å synge falskt.

Jeg liker også å høre at Fritz, på ferietur med tog gjennom Europa, fant ut at det gikk an å sove middagslur på hattehylla i kupeen. Mannen var opptatt av sikkerhet. Han festet seg selv til hylla med buksebeltet, og trillet derfor ikke ned fra hylla, mens han sov.

Det er i det hele tatt veldig mye godt å si om gamle Fritz. Hvis jeg skal sette fingeren på noe så må det være at han tok med seg dette behovet for middagslur på en fisketur til Finnmark. Man får lite fisk på den måten. Bare så det er sagt.

En av de aller yngste i begravelsen er Hauk som går i første halvdel av barneskolen. Vi har begge pyntet oss i mørk dress og slips. Vi står og henger ved utgangen. Minnestunden går mot slutten. Hauk skjønner med en gang at han og jeg er opptatt av de samme tingene. Vi er ferdig med å spise kake. Jeg spør hva han likte best ved bestefar Fritz?

- Jeg likte best når han var sofatrollet.
- Hvordan gjorde han det?
- Jeg pleide å krabbe under bordet og dra folk i bena. Da kunne han plutselig prøve å skremme meg.
- Klarte han det da?
- Ja, nesten alltid.

Advarsel

Erfaringer er linjene i ditt ansikt.
De former livet skapte.
Når det blåste og regnet som verst.
Når kulden gnagde.
Når alt begynte å falle fra hverandre.

Det er over nå.
Bare noen rester står igjen.
Som en stivnet finger.
En advarsel.
På en myr.
I Børgefjell.

Tekst: Baard Fiksdal. Foto: Olav Njaastad.


Du er aldri så nær døden som når du blir født



Du er aldri så nær døden som når du blir født. Det har gitt meg et vondt hakk i sjelen.


En venn av meg mistet et barn i fødselen. Som en del av sorgarbeidet ba han meg om å ta bilder av jentungen. Hun lå i en kiste sammen med tegninger og avskjedord fra familien.

Det var vanskelig å se gjennom linsen. Tårer i øynene. Dugg på glasset. Hånden min som skalv. En klo i magen, som ikke slapp meg. Bildene jeg tok, som en strøm jeg ikke hadde kontroll på. Det satte seg i sjelen. Det satte seg i hukommelsen. Fysisk. Jeg var ikke klar over hvor sterkt. Ikke før nå.

En i min egen familie er gravid med tvillinger. Jeg merker at det skal lite til før jeg blir bekymret. Termin er rett rundt hjørnet. Ligger ikke ungene riktig vei, sier du? Er det en eller tre katastrofer på gang? Har vannet gått? Hvorfor skjer det ikke noe? Hva venter dere på? Stillheten er et helvete.

Pessimismen er verst klokken halv fem natt til mandag. Jeg våkner og kjenner på hakket i sjelen. Dette går definitivt ikke veien. Jeg kjenner det, langt inn i beinet. Men jeg sier det ikke til noen. Står bare opp. Kler på meg. Spiser frokost. Kjører til jobben. Gjør de vanlige tingene. Det er en trøstesløs våt og ubrukelig mandag. Så langt jeg kan se.

Klokken 10.01 på mandag formiddag kommer beskjeden. Den tikker inn på mobilen:

- Jenny og Marie ble født i natt - alt vel med mor og barn.

Du vet ikke hvor mye lettelse som fins i deg før det renner ut i så strie strømmer at det fortsetter gjennom dag og natt og neste dagen med. Nå sitter jeg på tampen av en tirsdag og smiler fortsatt bredt. Det er nesten ikke til å tru. At det går bra. Dette livet.

De 10 mest leste historiene i 2014

Jeg har hatt vareopptelling. Her er de mest leste petitene i 2014: 

 1) Da døden kom til gards

 2) Ikke noe annet land i verden har dette

 3) Å ligge med 3000 damer

 4) Nakne politikere setter rekord  

 5) Jeg frykter drittsekkene der ute

 6) Viagra-flyplassen  

 7) Mann, vær stolt av puppene dine  

 8) Ord som hater menn 

 9) Valgfusk i 1905: Sverige-Norge er fortsatt i union  

 10) Hitler ville ha elsket dette spillet 

En ble hore, en annen direktør


Det var mange år siden sist. Vi skulle på klassefest og reiste ivrig fra de underligste steder og skjebner på kloden for å ta igjen det forsømte. På en forblåst liten plass i Norge
.

En er blitt narkoman. En er psykiatrisk pasient. En er styrtrik finansmekler. En er prostituert. En er oljekrøsus i USA. En har tatt livet av seg. En driver småbruk i Hardanger. En er ekspert på databranner i Dubai. En er trebarnsmor i Fredrikstad. Vi er et tversnitt av livet.

Noen har tenna på tørk, fregner, kviser og kålører, ståhår og skranglete kropper, slik jeg husker dem. Men ingen slike er å se. Isteden har de fleste gått opp en vektklasse eller tre.

Vi gikk i samme klasse på ungdomsskolen. Nå er det tid for fest, den fineste på lenge. Det Store Frikvarteret. Vi fyller på i bøtter og spann, lar ektefeller og barn være hjemme, og kaster oss inn i kvelden som de tenåringer vi en gang var.

Jeg stirrer forundret inn i dypet av et skjeggete fjes med rynker og mye annet som smiler fra øre til øre. Langt der inne prøver jeg å se rester av et barneansikt. Rester av min beste venn gjennom mange år. Vi faller hverandre om halsen. Og er tilbake. Der vi var.

Vi står ute i havgapet. Vi kjenner saltsmak i lufta og følelsen av sommer. Vi er kjennere av frihet.

Der inne dunker festen. Abba, Pink Floyd, Led Zeppelin. Fråtsing i nostalgi.

Her er alle jentene som jeg en gang var livredd for å møte. Nå danser vi og hopper på ballonger som sprekker med morsomme poff.

Klokken blir over fire om natten og jeg lytter til historier som stiger og synker i spiraler. Det er sår. Og det er gleder. Gamle minner. Nye betroelser.

Klokken blir fem. Ingen har gått hjem.

Disse følelsene gir seg aldri.

Håper jeg.

Slik blir Norge til, minutt for minutt

Jeg har fått et alvorlig langt brev fra sakshandsamar Torstein Ljone i Ulvik Herad. Brevet er på hele 18 sider. Intet mindre.

Torstein skal egentlig bare gi meg en enkel opplysning. Han skal fortelle meg at jeg er blitt tildelt et tall. Tallet er 1985. Dette kunne lett fått plass i en SMS. Men det kunne ikke falle inn sakshandsamar Torstein Ljone å bruke SMS. Av grunner jeg skal komme tilbake til.

Nå er det sikkert en god forklaring på hvorfor sakshandsamar Torstein Ljone i Ulvik Herad trenger 18 sider, inkludert vedlegg.

En mulighet er at Torstein, som meg, drømmer om å skrive "Den store norske romanen". At det ikke kan være noen kort historie, det skjønner jo alle. Dessuten er det ikke bare å sette seg rett ned å skrive en slik fortelling. Det skal tross alt handle om landet vi alle er så glade i. Om fjellene som kneiser majestetiske med kroner av is og snø og hvordan vi med blodslit og kjærlighet har bundet folket sammen fra sør til nord. Og fra øst til vest.

Det har seg for eksempel slik at det i 1870 ble lagt frem et forslag om å anlegge en jernbane mellom Bergen og Oslo. Det medførte en hel del krangel. Naturligvis. Folk var jo nordmenn, den gangen også. Man kranglet særlig mye om hvor skinnene skulle gå. Det var svært mange alternativer. For å si det forsiktig. Men så gikk Fridtjof Nansen en skitur over fjellet og fant ut hvor det var lurt å legge traseen. Folk stolte på Nansen.

Hvor starter man så å bygge en jernbane? Hvor starter historien? La oss ta en tur til Stortinget i 1894. Politikerne er kommet sammen og sier: Nå starter vi. Nå skal Norge bindes sammen. Dette er den nye tid. Dette er det moderne Norge. La oss begynne. Men HVOR skal vi begynne?

En typisk norsk pekefinger dirrer i luften. Den peker på et punkt på kartet som ligger 1301 meter over havet.

- Der starter vi. Midt oppe på fjellet. Mellom Voss og Taugevatn. Der bygger vi jernbanen.

Stortinget bestemte bare denne lille stumpen mellom Voss og Taugevatn. Og så tenkte de at resten av puslespillet får noen andre legge. Det kommer nok på plass etterhvert, dette landet, bit for bit.

Og slik ble det. Nye biter kom stadig til. Selv ble jeg født i 1962. I 1994 traff jeg Knut. Vi ble gode venner og er litt over gjennomsnittlig interessert i å være utendørs. Plutselig en dag bestemte Norges Statsbaner (NSB) seg for å selge en over hundre år gammel anleggsbrakke med tykke steinvegger, 1.100 meter over hverdagen, midt i nasjonalparken, langs Rallarveien, ikke langt fra Hallingskeid stasjon.

Det gjelder å stå heldig plassert når lykken kommer forbi. Slik gikk det til at Knut og jeg eier en bit av Norge og evigheten. Her kan jeg sitte på trappa med en kaffekopp og se ut over store deler av Vestlandet den ene veien, eller jeg kan vri litt på hodet og se ørna som henger over en isbre, eller se en reinsbukk som kneiser på nuten, slik reinen har gjort i tusener av år.

Nå skulle man kanskje tro at det ikke kom til å skje så mye nytt i denne historien. Men plutselig en dag sitter jeg og får som nevnt et brev. På 18 sider. Fra sakshandsamar Torstein Ljone i Ulvik Herad.

Torstein Ljone skriver at "Bygningar som vert brukt til bustadføremål, fritidsføremål, næringsverksemd, eller offentlig eller publikumsretta føremål skal tildelas ei vegadresse".

Hvorfor vi trenger en slik adresse, sier ikke Torstein noe om. Han berører heller ikke at det har gått bra i over hundre år og være en anleggsbrakke uten nummer, men lå nå det ligge.

Torstein skriver mye annet også, og det er en imponerende samling kart som følger med, og det vil av forståelige grunner føre for langt og ta med alt. La oss her bare nøye oss med å fortelle at man i Norge ikke tar lett på Matrikkelen. Det er det offisielle systemet for registrering av "alle eigedomar, bygningar og adresser".

Reglene er her slik at det "i spreitt bygde strøk brukar ein avstandsnummerering der det vert sett av eitt husnummer per 10 meter veg. Til dømes får eit hus som har tilkomst på høgre sida 2.570 meter frå startpunktet, husnummer 257. Ligg huset på venstre sida får det nr. 258. Ligg tilkomsten 18 km frå startpunktet, får huset husnummer 1800 om det ligg på venstre sida og 1801 om det ligg på høgre sida av vegen sett fra startpunktet".

Se gjerne i Matrikkellova kapittel 4 eller matrikkelforskrifta kapittel 12 hvis du lurer.

Det er Heradet v/Teknisk eining som fastsetter den offisielle adressen. De har fastsatt at vi skal få adresse Vestre Rallarvegen 1985.

Som man forstår: En ny bit av Norge er på plass.

Og takk og lov for det.

Vestre Rallarvegen 1985 ser forøvrig slik ut:

#Bergensbanen #Stortinget #Rallarveien #Hallingskeid #Norge #Nansen
 

Erna i stormen


I snart 30 år har professor Ottar Hellevik målt og målt. Det fins knapt noen i dette land som vet mer om hva vi mener og hva vi ønsker oss. I går felte han en hard dom over Regjeringen i en kronikk i Aftenposten

Ottar Hellevik har siden 1985 kartlagt våre verdier og holdninger i Norsk Monitor. Analysen er omfattende. Her er kortversjonen av situasjonen ved valget i 2013: Aldri har det norske folk hatt det bedre og vært mer lykkelig. Nesten ingen ønsker en radikal forandring av kursen. Nesten ingen ønsket en mindre raus stat. At man skal kutte trygda til folk som ikke har noe alternativ. Ta de svakeste.

Det folket vil er at valgvinner Høyre skal føre nesten samme politikk som Arbeiderpartiet med små justeringer. Mer effektivitet i helsevesenet og i veibygging hadde for eksempel vært fint. Litt mer valgfrihet. Litt bedre kvalitet.

Folkets beskjed til Høyre er altså dette. Ikke finn på noe radikalt. Vi vil ha det Norge vi alltid har hatt. Ikke kødd med velferdsstaten. Skattelette er ikke spesielt viktig. De fleste er rike og kan gjøre nesten hva de vil, uansett.

Fremskrittspartiet gjorde et dårlig valg, men ble reddet av Høyres fremgang slik at de sammen kan regjere. Det gir nå en politikk som skaper reaksjoner. Sjelden har reaksjonene på et foreslått statsbudsjett vært sterkere. Det har knapt skjedd før at Arbeiderpartiet i løpet av noen uker går frem syv prosent på gallup.

I de neste dagene er det mange som holder pusten. Sjelden har forhandlinger om et norsk statsbudsjett vært mer spennende. Å miste regjeringsmakten nå kan føre til at høyresiden må vente en generasjon til neste gang de får sjansen. I Kristelig folkeparti er det trolig panikk. Også Venstre er nok urolige. Arbeiderpartiet og SV sitter musestille og håper. At konkurrenten skal falle for eget grep. Som det heter.

Midt oppe i dette sitter en sterk kvinne. Erna Solberg vil oss vel. Slik Gro ville. Å være i det godes tjeneste er dog en prøvelse. Skal man få til noe som helst i Norge må man legge seg i midten. Det er det store kompromisset som bygger landet. Det er dette Erna vil forsøke å få til.

Jeg sitter og ser Erna på TV. Hun komme ut av regnet på Vestlandet der hun møter folk som har mistet alt de eier i flom og uvær. Også statsbudsjettet er i storm. Sterke følelser. Mange hensyn å ta.

I denne situasjonen er det et spørsmål som presser seg på. Pressen maser. De vil vite. De vil ha svar. Hva kan det være de lurer på. Jo sist uke var det dette:

- Hvorfor vil du ikke snakke om en ungdomskjæreste fra Gambia. Hvorfor vil du ikke det?

- Ja, forstå det den som kan.

Når panikken jager i kroppen



Har du kjent den svette panikken som jager kroppen gjennom timene før eksamen? Heng med.

Ritualer, vaner og sære tilbøyeligheter. Det setter vegger i tilværelsen som er vanskelig å komme forbi. Men hva skjer hvis du har prøvd alt, og likevel kjenner at nervene er som tungtrafikkerte, brølende motorveier gjennom kroppen. Da kan man prøve desperate løsninger. For hør bare:

Det var muntlig eksamen for leger ved Universitetet i Oslo. Stemningen var som vanlig ladet da kandidatene etter tur fikk utlevert hver sin pasient og startet diagnostisering. Sensor kommer fra en liten gruppe mennesker i samfunnet som gjerne kjenner til hverandre. Ofte er de også venner. Det kan ha sine sider.

Ved denne eksamen skulle en professorsønn møte sin sensor. Bena skalv på vei over podiet i auditoriet. Stemmen var nær ved å knekke på midten. I det forestillingen skal starte tar han sensor i hånden, bukker og sier nesten tilfeldig: 
 
 - Jeg skal hilse fra far.

Det ble helt stille. En engel gikk gjennom rommet. Så humpet gutten seg gjennom eksaminasjonen. Etterpå tok sensor tenkepause før kandidaten ble kalt frem på ny. Sensor var meget rolig i ansiktet da han forkynte dommen; at det nok ble stryk denne gangen. Også sa han tørt: 
 
 - Du får hilse din far tilbake!

Den brune brønnen


Første gang jeg så en mann tømme en langpils på styrten var i en park i Kristiansund på 1970-tallet. Jeg syklet rundt i byen og samlet tomflasker. Jeg var bestevenn med krigsseilere og andre som satt og drakk i skyggen av samfunnet.


Fortsatt ofrer folk liv og helse for Norge. Over hundre tusen har reist ut som soldater i moderne tid. Til Afghanistan eller Midtøsten eller Afrika. Hva skjer når de kommer hjem igjen? Er dette samfunnet blitt flinkere til å hjelpe våre helter til et verdig og godt liv?

Denne uken arrangerte Forsvaret en veterankonferanse i Tromsø. Jeg reiste til Tromsø for å delta på konferansen fordi næringslivet kan gjøre mer slik at veteraner kommer i arbeid. Å jobbe er en viktig medisin for mange plager.

Det er onsdag kveld i Tromsø. Ishavsbyen jager folk innendørs med sur vind og kulde. Desto bedre er det å komme inn i varmen på "Jernbanestasjonen", som er en fotball-pub i Strandgata. Klokken er kvart på ni. Det er en spennende runde i Champions League som starter.

Nå viser det seg at det er veldig mange Tromsøværinger som heier på Liverpool. Nå mener jeg helt prinsipielt at folk må få heie på hvem de vil. Men det kan virke som om nesten ingen i Tromsø syns at det er helt OK at Real Madrid slår Liverpool 3-0. Dette skjer på naborommet. I det rommet hvor jeg sitter og heier på Arsenal er stemningen ganske god, kanskje med unntak av akkurat da Anderlecht scorer det første målet, men siden Arsenal tok seg kraftig sammen de siste minuttene av kampen og vant 1-2, så er det all grunn til å være i godt humør.

Ved nabobordet er det full fest. Det er fem, seks gode venner som mener at hvert skudd på mål gir all grunn til feiring. Dette skaper en vegg av lyd. God stemning. Felleskap.

Mellom de to rommene strekker bardisken seg med hektisk aktivitet. Det koker av liv. Ved enden av bardisken sitter en kar som jeg har sett i mange varianter over hele Norge. Denne mannen er godt voksen og sitter meget taus, mens han kikker ned i den brune brønnen av en halvliter som langsomt blir tom.

Kroppen er liksom en ensom fugl som har satt seg tungt på barkrakken. Det er nesten ingen bevegelser. Ingen ord. Det er knapt noen som legger merke til dette menneske, eller spør hvorfor han sitter slik alene i to timer. Han er som en øde øy i et hav av fotballsupportere denne kvelden. Han sitter med ryggen til kampen og ser hverken gleder eller sorger. Så jeg spør igjen:

-Er dette samfunnet blitt flinkere til å hjelpe våre helter til et verdig og godt liv?

Bare du er desperat nok


-Hvis du bare er desperat nok, så er alle midler lov. Du må være knallhard. Det var helt sjokkerende vanskelig å få hjelp, sier Tore.


Vi skal til en liten kommune på Østlandet. Her er det godt å leve. Inntil du blir gammel. Da starter et helvete.

Vi skal straks tilbake til Tores historie. Men la meg først fortelle om ti tusen nordmenn. Det er de som hvert år oppdager at hjernen er i ferd med å dø og at livet smuldrer bort på grunn av demens. 250.000 pårørende er rammet i Norge. Mange av dem blir selv pasienter på grunn av belastningen. Dessverre har sykdommen lav status og blir lavt prioritert. Det er meget begrenset hjelp å få.

Faren til Tore skulle bare kjøre noen få kilometer fra butikken og hjem. Han hadde kjørt ruta tusenvis av ganger før. Men plutselig var det komplett umulig å finne veien hjem. Far er 76 år gammel og helt lost. Han kjører inn på en bensinstasjon. Stopper bilen og ringer kona. Hun blir forskrekket, men forklarer ham den korte ruta hjem. Far kommer seg hjem, parkerer og går opp til huset, ringer på døra. Kona åpner. Da sier mannen:

- Hvem er du?

Først tror familien at far har hatt et drypp og at det er derfor han er forvirret, men ganske snart blir det avklart at far er alvorlig dement. For å avdekke om du er dement må du svare på 50 enkle spørsmål som for eksempel "er juni en sommermåned?" Far svarer riktig på bare syv av spørsmålene. Dette ser dårlig ut.

Nå starter en lang og hard jakt på sykehjemsplass. Kommunen insisterer på at far skal bo hjemme og at kona på nærmere åtti år skal pleie ham, med avlastning fra hjemmehjelp. Det blir mange telefoner og møter med kommunen.

- Min far finner ikke veien mellom sengen sin og toalettet. Mener du alvorlig at min gamle mor, som er avhengig av rullator, skal ha ansvar for å hjelpe ham?
- Ja, sier kommunen.
- Min far skjønner ikke lengere hvordan toalettet fungerer. Mener du at alvorlig at min mor skal ha ansvar for dette?
- Ja, sier kommunen.

Nå blir Tore mer og mer desperat. Han må finne på noe. Han tenker høyt. Og han tenker lavt. I mellomtiden blir far lagt inn på sykehus for å gjennomgå en operasjon. Etter operasjonen blir han liggende på sykehuset en tid. Kommunen må betale for dette. Det koster mer enn å bo på hotell. Nå haster det å få flyttet far hjem.

Ny telefonsamtale.
- Hei, det er Tore. Jeg vil bare snakke litt om den planen om å sende far hjem på onsdag.
- Ja, hva med den?
- Jeg vil bare informere om at det ikke er noen hjemme som kan ta seg av ham.
- Hva mener du?
- Min mor har reist på ferie.
- Hva mener du? Er det ingen hjemme? Når kommer hun tilbake?
- Det er vi litt usikre på. Men det kan fort bli en måneds tid.
- Du tuller nå.
- Nei, jeg gjør ikke det.

Slik gikk det til at faren til Tore fikk sykehjemsplass. Først på såkalt åpen avdeling. Men etter en dag på den avdelingen viste det seg at mannen vandret for mye rundt og rotet seg bort og var såpass krevende å passe på at han måtte flyttes dit hvor bemanningen er størst. Nå er far kommet på rett sted og har det etter forholdene ikke så verst.

Døden på Majorstua



Jeg kan knapt komme på noe fredeligere enn Majorstua i Oslo. Trygghet og velstand overalt. Men så svinger jeg inn døren til en frisørsalong. Der er krigen skremmende sterkt til stede.


- Beklager at jeg skjelver slik på hånden, sier frisøren. Han er fra Irak. Daglig får mannen meldinger om venner og familie som er drept eller ødelagt for livet i hjemlandet eller Syria.

Det henger en TV på veggen i frisørsalongen. Den står alltid på. Før var det ofte musikkvideoer, med dvelende nærbilder av kjærlighet og lidenskap. Nå er det en nyhetskanal som dominerer. Den viser en evig strøm av krigsbilder, død og lemlestelser.

Jeg spør frisøren om det var bedre da Saddam Hussein var diktator og om det var en tabbe av vesten å invadere landet for å styrte regimet.

- Ja, isteden for en djevel har vi nå fått flere tusen. Det er grusomt. Lidelsene er ikke til å holde ut. Helt uskyldige mennesker som dør eller får sprengt vekk en fot eller arm, sier frisøren. Så blir han ganske stille og sier:

- Vil du ha det kort i nakken?

Årebladene sukker

Hans Christian setter en stripe over vannet. Han gjør det med langsomme, seige tak. Årebladene sukker. Sommeren er på hell. Nå kommer regnet og tåka veltende ned dalsidene, og får landskapet til å dampe, tungt og inderlig på vei mot høst.

Jeg står i kanten av det lille fjellvannet og ser Hans Christian komme roende over den speilblanke flaten. Om et øyeblikk skal regnet komme, men akkurat nå er sommeren der, vakker og intenst, badet i sollys. Jeg vet at hvis jeg setter meg på bakerste tofte og lar snøre gli ut i vannet, så vil vi enda en gang få oppleve noe av det beste som fins. Spenningen. Ørreten som hugger. Muligheten til å kunne bli styrtrik. På natur og opplevelser. På vennskap.

Hvis livet var en fortelling, så var det dette jeg ville si. Takk for en fantastisk sommer!

Olav Njaastad har tatt bildene.



#fiske #ørret #vennskap

Å elske modelltog


Vi som elsker modelltog må gjøre det i smug. Eller vi kan møtes på en hobby-forretning i Trondheimsveien, like nedenfor Carl Berner i Oslo.


Dette er samlingssted for modelltogentusiaster. Man treffer stort sett godt voksen karer. De sitter gjerne rundt et bord, drikker kaffe fra termos og snakker tog.

Sist jeg var innom for å få renset to lokomotiver møtte jeg en kunde som sto med en sneip i munnviken og vurderte om han skulle kjøpe seg et nytt elektrisk trafikklys og et par penser. Jeg spurte da hvordan det gikk med hobbyen.

- Mener du sånn helt generelt, sa mannen og klødde seg litt i skjegget.
- Ja, sa jeg.
- I de første årene hadde jeg tog-anlegget mitt på hobbyrommet, men der ble det veldig trangt etter hvert. Det har å gjøre med at jeg har bygget ut med byer, fjell, daler og elver. Men etter at kjerringa dro har jeg flyttet anlegget til stua, så nå har jeg plass nok, sa mannen.

- Og du har det fint?

- Kan ikke klage.

#Smågledererogsåviktige

Slik blir man verdens rikeste nordmann


Mens hele verden boikottet apartheid-regimet tjente Fredriksen en formue på å transportere olje til Sør Afrika.

Mens alle andre redere holdt seg vekk under Golfkrigen på 80-tallet, fordi det var for farlig, sendte Fredriksen sine skip inn i Persiabukta. Ni av dem ble beskutt av irakiske jagerfly og fire av mannskapet døde. Noen som tror at Fredriksen bryr seg det døyt om verdens sanksjoner mot Russland og løsning på Ukraina-krisen?

Jon Fredriksen er nå god for hundre milliarder kroner, er tidens rikeste nordmann og bor på 12. året i Londons dyrets hus, med kypriotisk pass slik at han slipper å betale skatt. Jeg sitter og leser om hans siste kupp i Aftenposten i dag, og at ny milliarder sikkert kommer til å strømme fra Russland til Fredriksens lommer.

Jeg sitter og tenker på at Fredriksen sikkert blir beundret. Sterkt. Av veldig, veldig mange. De som bader i penger og makt blir som regel det. Kanskje har de også Fredriksen som sitt store forbilde og kan si til sine barn at hvis du ikke har noen skrupler, absolutt ingen skrupler, så kommer det til å gå deg vel her i livet og du kan komme til å trone helt på toppen av den norske samfunnspyramiden. Bli en mann som statsminister og regjering og mannen i gata vil lytte til.

Slik kan det gå hvis du har griskhetens nådegave.

Fredriksen fylte 70 år i mai. De fleste andre ville på dette tidspunkt i livet ha sluttet å jobbe og kanskje viet sine penger til veldedighet eller noe hyggelig. Det kan ikke Fredriksen gjøre. For hva har han da å leve for?

For balansens skyld vil jeg opplyse om at Fredriksen heier på Vålerenga. Det er noe godt i alle. Det er det.

#Grisk #Ukraina #Meningenmedlivet

En ufrivillig, vond livsstil


Å være eier av en Volkswagen Sharan er en ufrivillig, vond livsstil. Faren for skilsmisse og annen elendighet er meget stor. Den siste katastrofen kom i mørke på Gardermoen, natt til tirsdag. Vi skal til parkeringsplassen P2, G-feltet. Og det skal gjøre vondt.


Jeg må med en gang få innrømme at jeg er en meget engstelig sjel som har mye til felles med Ludvik i Flåklypa. Jeg tror liksom at det verste kan komme til å skje. Jeg er ustoppelig fryktsom. Jeg venter på den store smellen. Som kan komme. Når som helst.

Jeg har vært i Italia i to uker sammen med kona og to tenåringsdøtre. Vi har leid en svart Fiat og kjører ut på et stort utvalg av motorveier som leder fra flyplassen i Roma til det sanne kaos.

Noe av det dummeste du her kan prøve på er å kjøre sakte, tenker jeg og legger meg i 150 kilometer i timen. Likevel kommer porscher og mercedeser og BMW-er. I det ene øyeblikket er slike biler langt bak meg. Noen mikrosekunder senere er de tett oppe i rumpa og blinker med lysene, selv om det er komplett umulig for meg å vike, fordi det ligger en rekke trailere på høyre side som står på sitt med barske fjes og tatoverte overarmer.

I de fleste bilene ser jeg dessuten kvinner og menn, i alle aldre, som gestikulerer iherdig med hendene, mens de spiser eller drikker eller røyker eller snakker i mobiltelefon. De er åpenbart mye mer vandt til å være i livsfare på motorveien enn det jeg er.

Senere blir veiene i Italia smalere og smalere. Det kan virke som om man en gang på Jesus tid ble enige om bredden, og så har man siden vært trofast mot denne avgjørelsen. Dette vet de som leier ut biler. De har derfor skyhøye egenandeler dersom du bulker, knuser et speil eller får en ripe i lakken.

Det rare er at det ser ut som om jeg er den eneste i dette landskapet som tenker på riper i lakken og egenandeler. Alle de andre bare raser av sted. Særlig vil jeg fremheve mopedene og motorsyklene i byene. De svermer som sinte bier, på begge sider av oss, eller de kommer rett i mot, i rasende fart og kaster seg til side i brøkdelen av et sekund før det ville vært for sent, og takk og farvel.

Når vi så tror at veiene i Italia ikke kan bli smalere, kommer vi til en fjelltopp hvor min kone har leid et hus som så fantastisk ut på internett fordi alle bildene enten var tatt innendørs eller viste utsikten over Sorrento. Det var dog ingen bilder av den stupbratte veien opp til huset. Det er en slags kjerrevei murt opp mellom terrasser hvor det vokser oliventrær og den består av seks 180-graders svinger.

-First time, very, very difficult, sier eieren av huset og forklarer at knepet er å kjøre uhyre sakte i første gir og ta maksimale yttersvinger og satse en hel del på rygging frem og tilbake, slik at man finner den riktige vinkelen og unngår og bli stående og spinne i de aller bratteste partiene.

Utrolig nok kom vi oss helskinnet gjennom Italia. Det ble 14 dager uten en ripe. Slik kan man bygge seg opp en falsk følelse av at biler er noe man kan håndtere. At livet faktisk kan gå bra. Av og til.

Så feil kan man ta.

Gardermoen, sen kveld. Vi har reist i 12 timer og er veldig slitne. Flyplassen er i ferd med å stenge. Men det er kø over alt. Det tar en halv time å få kjørt frem en trapp til det parkerte flyet. Det tar 40 minutter å få bagasjen. Det siste flytoget har gått. De vanlige flybussene har gått. Det plaskregner. Klokken nærmere seg ett om natten.

Jeg løper gjennom regnet. Jeg skal hente bilen på parkeringsplassen som kaller seg P2. Bilen står i G-feltet. Den har stått der i to uker. Den virker rett og slett ikke. Jeg vrir om nøkkelen. Null reaksjon. Flatt batteri. Jeg henter frem startkabler og får hjelp fra en annen bil. Jeg vrir om nøkkelen. Null reaksjon.

Jeg løper tilbake til en kone og døtre som står der med mye følelser. Jeg ser etter taxier. Null taxier å se. Jeg ser etter busser. Det står en buss med en lang kø som er organisert etter norske prinsipper der de fleste sniker. Vi venter en halv time til. Det kommer en ny buss. Kamp om plassene. Masse bagasje. Det er fumling med penger og spørsmål på mange språk. Flere som sniker. Det hele snegler seg frem. Jeg får endelig lov til å betale 8oo kroner for våre plasser inn til Oslo sentrum og 400 kroner for taxi videre. Klokken er snart fire når vi kommer hjem. Jeg sover et lite øyeblikk før jeg på ny tar flytoget tilbake til Gardermoen og møter Viking som står og venter i G-feltet.

Det tar bare noen sekunder. Mannen kobler på strøm fra et bærbart apparat. Og vips blir det nytt liv i vår Volkswagen Sharan. Jeg står der og tenker på alle de andre gangene jeg har stått foran denne bilen og vært fortvilet.

Jeg spør hvorfor ikke startkablene mine virket i natt. Hva gjorde jeg feil?

Jeg får ikke noe svar. Mannen forklarer isteden litt om krypsstrøm. Han råder meg til å ta i bruk en oppvaskkost. Med den bør jeg rengjøre batteriet. Skitne batterier lekker strøm, forklarer mannen.

Når det kommer til biler er det som man forstår ingen grenser for hva jeg ikke vet eller kan.

#Italia #Biler #havari #Gardermoen

Ung, rik og henslengt



Hun var ung, rik og henslengt midt i natten. Den spisse, britiske nesen var vendt mot taket. Kvinnen lå i en sjeselong, nippet cognac, lot sigarskyer stige til værs og så dem drive inn mellom senvictorianske søyleganger av marmor og gammel arroganse.


Jeg så henne ligge slik i en svart og trang selskapskjole på et dyrt hotell i Scotland for lenge, lenge siden. Klokken var godt over midnatt. Hennes mann halvveis lå, tett ved, i en ørelappstol av skinn, iført smoking og sigar. Han snakket lavt inn i sin mobil med en megler i London om børser som aldri sover og om store summer som man lett kunne tjene et eller annet sted i verden.

Jeg husker at jeg var litt full og at sommerferien snart var over. Jeg tenkte på Ole Brum og Kristoffer Robin.

- Det jeg liker aller best er å gå ut å gjøre ingenting, sa Kristoffer Robin. Han lot ordene henge i luften, som for å få Brum til å forstå at her sluttet verden og så sa han: 

- Jeg kommer ikke til å få gjøre ingenting mer.

- Aldri mer, spurte Brum. 

- De lar deg ikke få lov til det, sa Kristoffer Robin. Han ble eldre for hvert sekund som gikk.

Med romleir som hevn

Eiendomsmegler Tom Ingar Nilsen har brukt 30 år på å bli dritsur på Bærum kommune. Mannen får ikke bygge en hytte ved Dælivann. Derfor skal han åpne en teltleir for romfolk.

Nilsen kjøpte den 6, 7 mål store tomta med en falleferdig hytte. Han rev hytta og trodde at det skulle være grei skuring å sette opp en ny. Så feil kan man ta. Dælivann ligger i et landskapsvernområde. Derfor var kommunen negativ. Veldig negativ til alt Nilsen sa eller foreslo eller kunne tenke seg å gjøre.

Å sitte med en 6,7 mål tomt som han ikke kan bruke til noe, syns Nilsen er litt leit. Han har derfor tatt kontakt med romfolk og tilbudt dem å sette opp sine telt ved Dælivann. Han ber kommunen sette opp utedoer og slikt. Han foreslår også at romfolket fisker i Dælivannet og tar området i bruk. Nilsen vil låne bort sin fiskerett i vannet somligger idyllisk til, ikke langt fra Kolsåstoppen. Vannet har en brukbar bestand av abbor, samt noe gjedde. Man vil anbefale å gjøre noen kast med dupp og mark eller sluk på en odde sørvest i vannet.

Romfolk på campingtur har vanligvis ikke lov til å sette opp telt i utmark i mer en to døgn, men siden Nilsen er grunneier kan han tillate camping i et år av gangen. Tomten ligger like ved et boligfelt i et attraktivt strøk av Bærum. Det kan derfor bli noen praktiske utfordringer med parkering og tilførsel. Romfolket må trolig krysse naboenes eiendommer for å komme frem til den nye leiren, men Nilsen har en tinglyst rett til å ferdes over tomtene, så det nytter ikke å protestere.

Lokalavisen Budstikka melder om at velforeningen er skeptisk til planene. For å si det forsiktig. Mer om saken her.

Når andre medier nå oppdager denne historien er det ikke helt utenkelig at det vil strømme på med interessert presse til prosjektet. Jeg ser for meg mange muligheter. Nye konsepter. Nye muligheter. "En Romleir blir til - minutt for minutt" kan bli en vinner. "Larkollen camping" var jo et superpopulært program for noen år siden. Kanskje også "Ut i Naturen" kan finne på en vri med Lars Monsen som setter fokus på truede arter. Stedet ligger for øvrig ikke langt fra der Christian Skredsvig malte sitt berømte bilde "Gutten med seljefløyten" i 1889, så man kunne sikkert også vekke interessen hos kultureliten. "Slik lever dei der" kan bli en original dokumentar. Jeg ser i det hele tatt for meg hvordan pressen nå vil strømme til fra inn og det store utland. Det kan bli en riktig hott sommer ved Dælivann.

#romfolk #camping




Allerede om hundre år er vi likestilte



Kvinnelige mellomledere tjener i snitt 76.000 kroner mindre enn menn på samme nivå, men forskjellene minker nå. Allerede om hundre år vil kvinner og menn tjene det samme, melder Aftenposten i dag.


Avisen har hentet tall fra organisasjonen Lederne som igjen har benyttet De Facto som igjen har fortatt en analyse for syvende år på rad. Og hold deg fast: Man kan avsløre at kvinnene er på vei oppover. De har forbedret seg med hele 1,3 prosentpoeng i forhold til året før. Likestillingsombud Sunniva Ørstavik påpeker at her er det "et gap". Hun sier også at dette gapet er like stort som ellers i samfunnet.

Før du blir stående å gape av denne opplysningen, må vi skynde oss å sitere leder av Lederne, Jan Olav Brekke som sier at utviklingen ikke går fremover med "stormskritt".

Han om det. Det kan jo være mange som får panikk med tanke på 1,3 prosent. De kan da begynne å skjelve i høyre hånd. Det er den hånden de som regel bruker til å slå nummeret til First House eller noen andre som tidligere har jobbet for Regjeringen eller Kina, men som nå jobber mest for seg selv og som derfor tjener utrolig godt. De fleste av disse er for øvrig menn. Mer om denne metoden her;

Alternativt kan vi starte en kampanje for å flytte kvinner til Sørlandet. Det som da vil skje er at fra damene er meget små blir de lært opp til å ta seg av oppgaver i hjemmet og slett ikke tjene noe særlig. Mer om denne metoden her:

Det er jo dessuten ikke bare lønna som er forskjellig mellom menn og kvinner. Jeg mener, man kan jo ikke bare se på lønna. Man må se på kompetansen også. Det er jo for eksempel flest menn som ganske greit kan gjøre rede for stillingen ved pause i hatkampen mellom Liverpool og Man-U. i 1973. Å kreve slike opplysninger er en fin teknikk. Mer om denne metoden her:

Likestilling kan da også være en kamp om ord. Se petiten "Når kvinner rosemaler kjønnet sitt", samt petiten "Ord som hater menn."

Når det er sagt er jeg enig i at det kan virke noe lenge å vente hundre år på innføring av full likestillingen i Norge, slik Aftenposten antyder. Det vil trolig da være snakk om en slags hundreårsbølge. På den annen side har slike fenomener en tendens til å endre seg. Se for eksempel på 50-årsflommen. En slik har de nå hvert år i Trysil. Så det er håp damer. Det er det.

#likestilling

Som et nyrullet pinnsvin på 17. mai

Jeg har nettopp blitt kjent med en serber som med en hel del sjarm selger italienske dresser til halv pris i Sandvika. Jeg ble litt revet med.

Butikken heter Via Del Corso, og dressen Benvennto. Klangen i disse ordene gjør meg i godt humør. Jeg får et anfall av selvtillit som det slett ikke er dekning for, verken på konto eller noen andre steder.

Jeg må innrømme at jeg også for ti år år siden kjøpte en ny sommerdress, helt på egen hånd. Den utviklet seg på sjokkerende kort tid til å bli et mareritt. Jeg kunne etter noen år bare bruke dressen stående, for med en gang jeg satte meg ned, i for eksempel en uskyldig stol, så kom denne paniske følelsen av å bli kvalt rundt livet, hvis du skjønner hva jeg mener.

-Du er størrelse 54, du, sier innehaveren av Via del Corso. Han sier det med en gang jeg kommer inn i butikken. Det er en supersmart ting å si. Jeg får øyeblikkelig en masse tillit til mannen. Selv har jeg det slik at jeg på ganske lang avstand kan se tydelig forskjell på en ørret på 250 gram og en ørret på for eksempel 350 gram, hvis en slik ørret vaker i et skogstjern, men ikke for mitt bare liv kan jeg klare å anslå hva slags størrelse dress som kan tenkes passe til min egen kropp.

Dressen i størrelse 54 sitter som støpt. Den føles lett og fin på kroppen. Jeg bruker bare noen sekunder på å bestemme meg og får straks en uvant følelse av suksess som følger meg ut av butikken, bort til bilen og hele veien hjem.

Denne følelsen kunne jo selvsagt ikke vare. Alle vet jo at nederlag og fornedrelse er slike ting som kommer, heller før enn siden.

Noen dager senere. Det er det 17. mai i Bærum. I starten av dagen klarer jeg meg sånn noen lunde. På bena har jeg forholdvis nye sko. De er selvsagt vonde. Se petiten "I et anfall av overmot." Men jeg føler meg fin i ny dress. Jeg gjør det.

Før vi går videre i denne historien er det i og for seg unødvendig å fortelle at årets 17. mai-komite på Høvik i år bare trykket opp tusen programmer, mens det møter opp to tusen personer som vil synge nasjonalsangen. Det fører til at tusen av oss må mumle store deler av tredje vers. Men det går. Alt går.

Jeg klarer meg for øvrig ganske bra. Dressen er nærmest flekkfri. Ikke antydning til pølser med ketchup og sennep i lumpe eller spor av to jordbæris og en cola. Dette ser ut til å bli en av min bedre nasjonaldager.

Været er dessuten helt fantastisk. Solen varmer og vi har det suverent på terrassen til Terje og Anita som ut på ettermiddagen har invitert til grillmat. Jeg sitter ved siden av Anitas søster Helene som er veldig hyggelig og dessuten ganske forutseende. Helene har nemlig tenkt på at det kan bli svært kjølig og sitte i en tynn sommerdress etter at solen har gått ned. Hun har derfor tatt med noe jeg først tror er et fleecepledd, men som viser seg å være en slags poncho, flunkende ny, rett fra pakken. Jeg trer denne over hode og da begynner alle å le og spør om jeg prøver å se ut som Dalai Lama, men det bryr jeg meg ikke noe om, for nå er det blitt veldig kaldt på terrassen.

Jeg sitter slik i flere minutter og har det ganske varmt og behagelig. Plutselig kommer jeg til å se ned på mine egne ben. Det ser ut som om det har begynt å vokse en slags brun mose på lårene. Nå oppdager jeg at moselaget strekker seg over hele dressen. Det er over alt. Jeg ser ut som et pinnsvin som har rullet seg i brune tråder og dotter. 

Slik så jeg ut hele veien hjem. Det var heldigvis ganske mørkt, det meste av veien.

 #dress #17mai

 

Det uforanderlige

Før i tida stoppet folk sokkene sine. Selv direktørfruer gjorde det. Det var et spørsmål om ære. Nå går sokker, med hull, rett i søpla.

Man kan sitte slik under historiens gang og skue utover Norge og forsøke å legge merke til forandringer. Når man sitter slik, i våre dager, og ser ut over landet, er det liksom mye lettere å legge merke til alle de dyre og luksuriøse eneboligene og de dyre bilene og de fancy klærne og fine ferievanene enn raggsokkene som du ikke lengre får til jul eller bursta, men som du rett og slett må kjøpe selv, og som ingen er villige til å lappe når det går hull på hælen. Det er ikke lett å kaste noe man er glad i. Det er ikke det.

Dessuten er det slik at folk ikke lengre spiser kålruletter eller benløse fugler eller stekt blodpudding med sukker på. Folk har dessuten sluttet å røyke og begynt å jogge isteden. De syns ikke det er nødvendig med mer enn et glass rødvin på fredagskvelden. De banner ikke høyt og ofte og så saftig som de bare lyster. De lager ikke selvkomponerte og ganske frodige kallenavn på folk i og utenfor familien. De hater ikke datamaskiner og pinkoder og mye annet.

Godt er det da å ha noe uforanderlig som driver med alle disse tingene. Med uforminsket styrke. Kompromissløst, vil jeg si. Jeg vil trekke frem min mor. Som et ikke helt tilfeldig valgt eksempel.

Hun har rundet 70 år og jeg er meget glad i henne. Damen gjør som hun alltid har gjort. Nylig ble det for eksempel oppdaget at trekkene på solstolene var helt utslitte. Det ble oppdaget ved påsketider fordi sommeren kom sjokkerende tidlig til Østlandet i år. Plutselig var det 25 grader på terrassen. Noe måtte gjøres.

Andre ville kanskje ha kastet solstolene og kjøpt nye. Min mor satte seg i steden ned og sydde nye trekk til solstolene. De ble riktig fine. Da hun var ferdig sydde hun også nye bukser til seg selv. Her er resultatet:

#mote #mor

Da opprøret kom til Norge



Natt til første mai kom ungdomsopprøret til Norge.


NRK spilte rock midt på natten for å holde ungdommene vekk fra gaten. Vanligvis gikk TV-en i svart ved 11-tiden, men akkurat denne kvelden hadde myndigheten funnet på et desperat tiltak, spille rock til langt over midnatt. Veslefrikk med Anne Grete Preus var et av bandene som spilte.

Oslo natt til 1. mai. Det er på slutten av 1970- og begynnelsen av 80-tallet. Karl Johans gate ser ut som en krigssone. Det er gateslag. Politiet bruker tåregass og køller. Butikkvinduer knuses. Å drive nærradio er forbudt, men noen pirater sender likevel og rapporterer fra slaget. Butikken Oluf Lorentzen på Karl Johan plyndres for proviant og flasker som også kan kastes på politiet. Benker fra Studenterlunden blir samlet sammen og satt fyr på. Oslo er forvandlet til et slags Belfast.

Det er ikke godt å si hvorfor dette skjedde. Det var ikke lett å få tak på hva protesten var rettet mot, annet enn at politiet var en fiende. En nærliggende teori er at ungdommen kjedet seg. Noe måtte skje. Dette gjentok seg tre år på rad. Natt til 1. mai ble en turistattraksjon. Tusener av skuelystne reiste inn til Oslo sentrum for å se på slaget. Politiet mobiliserte. I det siste slaget stilte de med 800 politifolk. Og vant en kortvarig seier.

For sommeren 1981 kommer forløperne til Blitz. Det er «Ungdomsgruppa mot bøteterror», forkortet Ung Mob, og leder er min venn Knut Houge som lover at de ville «ta i bruk metoder som til vanlig omtales som "ulovlige" og "pøbelstreker" inn i kampen mot "forjævliseringen" av forholdene for unge i Oslo». Raseriet skyldtes høy arbeidsledighet blant ungdom, boligmangel og nedskjæring i fritidstilbudet.

Nå følger okkupasjon av hus og fritidsklubber. En tom bygård i Skippergata blir viktig. Her utvikler det seg et rusmiljø. Tidlig i 1982 tok noen av okkupantene imot et tilbud fra Oslo kommune om et ungdomshus i Pilestredet, og natt til 1. mai samme år tok de i bruk bygget. Blitz-huset blir et alternativt miljø i hovedstaden. Andre okkupanter fortsatte å bosette seg i ulike hus og utkjempe harde slag når politiet kom for å kaste dem ut. En imponerende rekke politikere spår Blitzhuset en snarlig død.

I kveld fyller Blitz 32 år. Bursdagen feires med konserter. Natt til 1. mai kan du få med deg Blitzhusets hesligste band Terrorstat, sludgemetall bandet Hombre Malo, det svenske trallepønkbandet Bombfors og de norske yndlingene Norsk Råkk. Husk kontanter! Det koster 60 kroner å komme inn. Gratulere med dagen.



#Blitz #rock #UngMob #politikk #ungdom

I dag har det vært hornmusikk og ørret til middag i Trysil


Da Hjørdis flyttet til Trysil fant hun tilbake til barndommens glede av å spille i korps. Hjørdis spiller med stor iver trombone eller trekkbasun. Dette er en viktig detalj i historien som følger. Heng med.


Hjørdis er min kones søster. Da Hjørdis flyttet til Trysil giftet hun seg også med en fin fyr som heter Anders. Anders er en meget dyktig fluefisker. Litt flaks skal man ha.

Hele familien, med svigermor og det hele, har i påsken vært på den danske øya Bornholm. Kvinnene i familien oppsøkte kunst og kirkekonserter og slikt. Anders og jeg gikk ned på badestranden.

Dette høres jo litt rart ut siden badetemperaturen i sjøen ved Bornholm i påsken er ca. syv grader. Anders og jeg har på oss en slags vanntette sparkebukser, ikke ulikt de som meget små barn bruker i barnehagen. Med slike bukser, eller vadere som de heter, kan vi vasse flere hundre meter utover, til vannet rekker oss opp på magen. Jeg vil da stå med vann til over navlen og håpe at det ikke kommer en stor bølge fra et passerende skip eller noe annet farlig.

Det er dessuten viktig å vite at badestrendene på Bornholm løper en slags maraton rundt øya. Det er mil etter mil med muligheter for å vade. Jeg vader stadig lengre ut og står som en liten svart prikk på den enorme blå flaten og vifter med en mikroskopisk flue i håp om å finne en sjøørret. Det er her begrepet "nåla i høystaken" kommer til anvendelse.

denne måten kan man oppdage den ene stranden etter den andre. Jeg vil særlig anbefale revet utenfor Snogebæk. Det er fra naturens hånd laget som en rekke firkantete flater av skifersten. Dette strekker seg tre hundre meter utover som et langstrakt, smalt fortau. Du bør dog bare passe på hvor du setter bena, for plutselig er det fem meter dypt.

Jeg vil også anbefale å fiske like ved havnen i Svaneke. Man får ikke mer fisk av å stå ved Svaneke. Man får ikke det. Men stedet har et lite gatekjøkken på størrelse med en middels campingvogn. Her stekes kontinuerlig svinestek med sprø svor. Den himmelske lukten kommer ut av bua som en form for julestemning og sprer seg ut over vannet og alle som fisker. Anders og jeg har derfor spist svinestek i hamburgerbrød med surkål og annet tilbehør. Dette skjer for øvrig i et land som selger snaps på bensinstasjonen og hvor der fortsatt røges sigarer. Bare så det er sagt.

Anders har på forhånd fantasert en hel del. Han har lest om at hvis man får napp på Bornholm så er det som regel en gigantisk sjøørret. Ofte er de på over fem kilo, forteller han meg. Siden våre koner har famille på Bornholm har vi fått store mengder litteratur og gode råd. Alle sammen påstår at vi må stå opp tidlig og legge oss sent. Det gjør vi da også. Stadig mer innbitt.

Jeg står med superundertøy, tykk genser, lue og pulsvanter og hutrer i dønningene i grålysningen og ser dagen våkne. Jeg står i solnedgangen og tenker mitt når natten er på vei. Til sammen har Anders og jeg på denne måten nedlagt hele 12 døgn med meget hard innsats. Resultatet er ynkelig. To små fisk ligger i kjøleskapet. Anders har fått dem begge. Den største veier 1,1 kg og blir tatt med hjem. I går skulle den bli til middag i Trysil.

Når en mann kommer hjem til sin kvinne med dagens fangst. Når alt strev er tilbakelagt og man skal nyte ørret og beundring. Da er det åpenbart tid for stor stas. Min kone fikk i går en sms fra sin søster.

- I dag har det vært hornmusikk og ørret til middag i Trysil, leste min kone. Hun leste det litt fort. Og fortalte det videre til meg. Jeg ble mektig imponert. Jeg så straks for meg at Hjørdis hadde tatt frem trombonen for å feire ørreten som Anders hadde fanget.

Ved nærmere granskning av sms-en oppdaget vi at min kone hadde lest feil. Det sto ikke hornmusikk. Men det kunne godt ha stått det. Det er vi alle enige om.


#ørret #påske #Bornholm #korps

Dagen starter med at jeg er nær ved å bli morder


Dagen starter med at jeg er nær ved å bli morder. Litt senere blir ting bare verre og verre.

Jeg har en gummibåt. Jeg har himmel. Jeg har hav. Jeg har en forlokkende, ubrukt lørdag utenfor Sætre i Hurum.

Sætre ligger ikke langt fra urbane ting som Oslo og Drammen. Man har derfor ikke overdrevne forventninger om vill natur. Hvis man da ser bort i fra de siste festdeltagerne som jeg traff på vei hjem da jeg kjørte forbi, ganske tidlig lørdag morgen.

Sætre er som man forstår et forholdsvis rolig sted. Jeg aner derfor fred og slett ingen fare i det jeg parkerer nede i båthavna. Her ligger døden på lur.

Jeg har tenkt å sjøsette det aller mest nødvendige en mann kan finne på å trenge. Jeg har en liten gummibåt, el-motor, årer, pumpe, to batterier, en plastbøtte, mye fiskeutstyr, tau, ekstra klær, matpakke, en termos med kaffe, sjokolade, lakris og noen seigmenn.

Alt dette utstyret er såpass tungt å bære at jeg er nøye med parkeringen. Like etter at jeg har stoppet bilen i båthavna i Sætre kommer jeg på at jeg har lyst til å rygge fem meter. Her vil jeg trekke frem at det er lurt å stole på sine instinkter eller magefølelsen om du vil. Jeg har en stor bil. Det er ikke så lett å se alt som skjer bak bilen. Jeg begynner å rygge. Men en stemme dypt nede i underbevisstheten sier: Var ikke det en bevegelse? En hårdott? Jeg bråbremser. For sikkerhets skyld. Da dukker det opp et bustete hode. Rett bak bilen. Det er en dame som ville redde hunden sin og derfor kastet seg frem. I en livsfarlig bevegelse. Folk gjør sånt.

Jeg går ut av bilen for å snakke om liv og død. Det er et tema som damen også er interessert i.

- Det gikk jo bra, jo, sier hun.

- Englevakt, sier jeg. Marginer. Flaks. Det er fint ha flaks, sier jeg, skjelven i stemmen.

Etterpå er Sætre på ny en idyll. Jeg laster den lille gummibåten, med det tidligere omtalte utstyret, og glir nærmest lydløst ut i retning Gråøya. Det var noen kuldegrader i natt. En tynn ishinne knaser foran baugen. Jeg kommer meg likevel lett frem. Det er en solblank lørdag, ikke et vindpust. Nå kommer varmen. Helt herlig. Jeg finner veien til den første, gode fiskeplassen, drar gummibåten opp på land og stiller meg ved en såkalt "sydvendt bukt med leopardspekket bunn".

Sier du "sydvendt bukt med leopardspekket bunn" til den riktige personen om våren, så får du garantert en sterk følelsesmessig reaksjon. Et annet ord for dette er sjøørret. Jeg fisker etter ørret med en slank sluk, blank og oransje over ryggen, som veier 15 gram og heter atomsilda. Jeg fisker sluken meget sakte for det er kaldt i vannet og reaksjonsevnen kan være laber. Jeg gjør mange kast. Jeg bytter plass. Jeg dra fra den ene holmen til den neste. Det var da merkelig!

Det er absolutt ingen reaksjon. Jeg prøver litt med flue. En grønn børstemarkimitasjon som ligner litt på julepynt, pleier da å være helt uslåelig. Men nei. På alle de gode fiskeplassene jeg kjenner fra før er det helt og fullstendig dødt. Her pleier i det minste torsken å stå tett og nappe villig.

Plutselig kommer et kjempeplask bare ti meter fra meg. Jeg kaster instinktivt mot vaket. Det bare må være en gigantisk ørret. Strømmen går stri over grunna, så dette burde være et spennende sted. Jeg fikk en torsk her på over fire kilo i fjor vår. Jeg liksom lener meg fremover av spenning. Kaster en gang til.

Da dukker et lite hode brått opp av vannet og ser nysgjerrig på meg. Det kommer et hode til. Og et til. Og enda et. Nå er de fire seler som boltrer seg rett foran meg. De jager etter hverandre. Leker. Plasker. Dukker opp snart her. Snart der. Jeg blir stående og tenke at disse karene spiser utrolig mengder fisk og skremmer bort det meste. Æsj.

Noen vil si at disse skapninger er veldig søte og nusselige. Noen ville sikkert bli helt fra seg av begeistring. Slike mennesker er sikkert tilhenger av å ha masse sel i Indre Oslofjord.

Slike følelser er vanskelig å rå med. Jeg går derfor til leksikon. Det gjelder å få plassert saken i et riktig lys. Seler (Pinnipedia) er et kortlemmede land- og vannbaserte rovpattedyr. 5-600 dyr holder til i Ytre Oslofjord, sjelden på innsiden av Drøbak. Kan veie flere hundre kilo. Har masse tenner, står det i leksikon. Ikke et ord om at de er søte. Sånn er det.

Jeg vil dessuten her og nå sette ut et rykte om at sel er et farlig rovdyr som kan angripe badegjester. Sel hater barn. Send det videre.




#sætre #fiske #ørret

Døden på Sollihøgda


Jeg har akkurat kjøpt meg nye sko. Det er Tretorn-sko. De er hvite og laget av et stoff som puster. Livet føles veldig lett med slike sko. Det er en vanlig, bekymringsløs lørdag. Lite vet jeg at livet snart skal forandre seg for alltid.


22. august 1986. Sandra Kim har vunnet melodi Grand Prix i Bergen med sangen "J'aime la Vie". Nå skal den belgiske popartisten synge på Momarkedet. 
- Kan du skrive en underholdene sak fra Momarkedet, spør en reportasjeleder i Dagbladet.

Selvsagt kan jeg det. Jeg er en ung fyr som skriver om alt mulig. Showet på Momarkedet er en stor begivenhet på denne tiden med direkte sending på landets eneste TV-kanal.

Stemningen i bilen på vei ut til Momarkedet er god. Bak rattet sitter en fotograf som heter Lars Eivind. Han er en rolig og sindig fyr på min alder. Vi er i godt humør. I bilen spiller vi en kassett av Annie Lennox. Hun synger låta "I Remember You". Vi synger med. Refrenget går sånn:

Oh, we were so young
We didn't realize
Just what we'd done
Oh, we were too young

Annie Lennox er vokalist i Eurythmics som er svært populære i 1986. Det er også Sandra Kim. Hun er en av de yngste som har vunnet Grand Prix og blir møtt med jubel i Norge. Momarkedet er en folkefest. Vi fotograferer og intervjuer folk og reiser tilbake til Oslo.

Det er sen lørdag kveld i Dagbladets redaksjon i Akersgata. Det er nesten ikke et menneske å se på huset. Jeg sitter i tussmørke, med bare lyset fra en enkel bordlampe. Jeg har en grønn IBM-kulehodemaskin som summer svakt. Jeg skriver fort og lett om hvor bra alle ting var på Momarkedet. Da ringer telefonen.

Det er portvakten som betjener Dagbladets tipstelefon om natten. Han forteller at det for noen minutter siden har vært en fryktelig trafikkulykke på Sollihøgda på veien fra Oslo til Hønefoss. Jeg går inn til Lars Eivind som akkurat er ferdig med å fremkalle og kopiere bilder. Vi bruker bare noen sekunder på å bestemme oss. Vi løper mot bilen.

Jeg husker ikke mye av kjøreturen ut til Sollihøgda, bare at det gikk veldig fort. Vi er blant de første som kommer til ulykkesstedet. Det er kaos over alt. Fire ungdommer har vært på kino i Oslo og kappkjørt hjem igjen. De kjørte en liten golf som treffer en lastebil i en sving. Golfen blir kappet i to. Alle fire dør momentant. Like bak kommer en buss fullastet med ungdommer som har vært på fest i byen. Mange av dem er i sjokk og begynner å gå, nærmest i svime langs veien og i terrenget rundt.

Jeg er omtrent like gammel som de døde. Det er mørkt. Vi fotograferer. I korte glimt lyser blitsen opp forvridde metalldeler. Bensin som renner. Jeg ser hvite ansikter. Jeg føler angsten. Jeg prøver å snakke med vitner. Stemmen skjelver. Hendene skjelver.

Etterpå kjører Lars Eivind bilen svært sakte tilbake til Oslo. Han dytter inn Eurythmics-kassetten og for alltid skal teksten brenne seg inn hukommelsen:

Oh, we were so young
We didn't realize
Just what we'd done
Oh, we were too young

Det er da jeg oppdager det. Jeg ser ned på mine nye sko. De er fulle av blod. Jeg har tråkket rundt i blodet uten å være klar over det i mørket.

Når jeg kommer hjem putter jeg skoene i en plastpose og kaster dem i søppeldunken utenfor huset. Jeg har aldri gått i Tretorn-sko igjen.

 

#Sollihøgda #trafikkulykke #Dagbladet #GrandPrix #Dødenpåveiene

Da onkel Reidar bestemte seg for å kjøpe mobiltelefon



Onkel Reidar insisterte på drive landbruk i ei beplantet steinrøys mellom forblåste, våte og kalde fjell på Vestlandet. Han mente i det lengste at det var helt unødvendig å kjøpe mobiltelefon.
 

Jeg traff onkel Reidar for første gang mot slutten av 1990-årene. Vi var invitert til kaker og kaffe. Det er slike ganske hyggelige sysler som folk driver med når de har fri og gjenoppdager at de faktisk har familie.

Før vi går videre i denne historien bør vi minne om at folk som bor på gård, egentlig aldri har fritid. Hvis det skulle dukke opp et ledig øyeblikk er det jo bare å snu seg litt rundt. Man vil da straks oppdage en hel haug med ugjorte oppgaver og ting som burde vært gjort for lengst.

Siden det, jo, var nesten en time til slekta skulle komme på besøk bestemte onkel Reidar seg for å inspisere nabogården. Han kjøpte dette småbruket for noen år siden for å øke livsgrunnlaget med opptil flere gresstrå. Med på kjøpet fulgte noen bygninger. Disse husene trengte en hel del vedlikehold. Dessuten lå det en masse grener og kvist på taket. Det kunne Reidar se med sine egne øyne, når han nå hadde noen minutter til overs.

Det var jo vinter og ganske kaldt. Det blåst også en hel del, men onkel Reidar bestemte seg spontant for å klatre opp på taket for å fjerne kvist og kvast. Jeg mener litt skal man jo ha å drive med, mens man venter på at slekta skal komme. Reidar fant frem en hendig og ganske lett aluminiumstige. Dermed kunne han foreta en førstegangsbestigning av uthuset. 

De første sekundene
der oppe på taket gikk slett ikke verst. Onkel Reidar fikk fjernet en gren og en til. Men så kom en såkalt vindrosse. Slike vindrosser kan være ganske slemme når man befinner seg på et tak. Det er bare å holde seg fast. Å samtidig redde stigen er helt umulig. Den blåste ned. Sånn var det bare. Man kan bare være glad for at det ikke gikk verre, tenkte onkel Reidar.

Onkel Reidar gikk nå en runde med seg selv. Han gjorde det over glatte skråtak for å finne ut at ja, og jo, det var nok tre og en halv meter ned til bakken både foran og bak og på sidene av huset. Tre og en halv meter. Man hopper ikke ned fra slike høyder ustraffet. Det var bare å vente på hjelp. Når man likevel var fanget på taket og venter på hjelp så var det bare å jobbe. Å sitte stille mellom minusgradene var helt uaktuelt.

Akkurat da kom familien kjørende til gards. På noen hundre meter avstand kunne vi se at onkel Reidar vinket fra taket. Vi vinket hjertelig tilbake.

Inne stua hadde tante fyrt koselig opp i peisen og dekket et riktig trivelig bord med alle de kakeslag man kunne ønske seg. Særlig vil man her og nå benytte anledningen til igjen å berømme hennes uovertrufne kokosmakroner og sjokoladekake som det er all grunn til å være svak for.

- Om ikke onkel Reidar skulle komme inn snart, spurte vi. Tante slo da ut med hendene og sa at når den mannen sa ti minutter så gikk det gjerne to timer. Sånn var det bare. Med den mannen. Dermed gikk det to timer.

Da onkel Reidar endelig kom inn, blå i ansiktet, kunne mannen straks fortelle at han var blitt reddet av en nabo med kikkert. Helt av seg selv kunne onkel Reidar dessuten fortelle at han nå også hadde bestemt seg for å kjøpe sin første mobiltelefon. Det var visst et prinsipp som falt sammen med stigen.

Halve Norge rammet av lus



Halvparten av alle barn får lus, leste jeg i Aftenposten i dag. Det nytter ikke å støvsuge huset eller ta badstu, opplyser avisen.


Jeg vet ikke hvor mange som får veldig lyst til å ta frem støvsugeren når de oppdager at det kravler hodelus rundt på hue til ungene. Man kan jo lure litt på hvorfor Aftenposten nevner støvsuger-knepet blant alt som ikke virker. Forklaringen kan være at avisen ikke kjenner lusa på gangen.

Problemet med å nevne ting som ikke virker er at folk bare får med seg en opplysning og glemmer resten. Mange vil bare huske ordet "støvsuger". Når de lenge etterpå møter et lus-problem, kan de finne på å tro at støvsuger er kjempelurt. Det er dessuten påtrengende å fortelle at når man møter en kravlende og ekkel lus for første gang kan flere ting komme til skje.

1) Mor setter i et skrik og tvinger far til å kjøre, nærmest i pysjamasen, inn til et nattåpent apotek på Jernbanetorget i Oslo for å stå i en ubehagelig lang kø sammen med ustabile narkomane og vente på å få utlevert lusemiddel, samt lusekam.
2) Man lærer så at lusemiddelet bare skal gnis inn i hodebunnene på den som har lus. Resten av familien skal vente til lus er oppdaget.
3) Det motsatte kan likevel skje hvis begrepet "for sikkerhet skyld" kommer til anvendelse.

Et annet begrep som også kan bli brukt er "valgets kval". Dette er noe som rammer skamfulle folk som ikke liker å ha det hengende på seg at deres barn kan være fulle av lus. Slike vil kunne finne på å holde lus hemmelig. Forklaringene kan være at de er i en form for sjokk. Jeg skjønner jo det. Vi lever jo tross alt i moderne tider med en blåblå regjering, også kommer de trekkende med noe så håpløst gammeldags som lus. Lus høres definitivt ut som noe man drev med før i tida.

For de som ikke vet når før i tida var, må jeg få understreke at det var på den tida at folk spiste kålruletter til middag og røkte teddy uten filter, og gjerne lå utstrakt på sofaen iført tøfler og pledd slik at alle måtte være meget stille i huset, nå far hvilte middag. Mor ville da hysje på barna. Mor ville dessuten skrubbe alle gulv slik at de ble gullende rene når det stundet til helg. Kjønnsroller er nemlig rare greier. Se for øvrig petiten "Vi svinger motorsagen alt for sjelden i dette ekteskapet".

Det er dessuten verdt å understreke at Ignaz Semmelweis (1818-65) fant opp hygienen. Damene fikk ansvar for rengjøring, mens mennene tok ansvar for røyking, snus og skråtobakk, gjerne også mesteparten av spriten. Eilert Sundt (1817-1875)(bildet), som var Norges første sosiolog, forsket på dette, og fant ut at like etter at mor i huset hadde vasket og skrubbet gulvene, ville far komme hjem. Far ville da spytte på gulvet.

Far ville ikke bare spytte en gang, men mange ganger til gulvet var like grisete som før. Det viser som sagt forskning. Senere sosiologer, som Thomas Hylland Eriksen, har funnet ut at mannen spyttet for vise sin makt over kvinnen.

Jeg nevner dette for å sette ting i perspektiv. Det er en slags trøst. Ting var verre før. Lykke til med støvsugeren eller hva du måtte finne på i familielivet.

Ikke et ord for krig, men 205 for sprit

Da jeg var liten fikk jeg høre at eskimoene ikke har et eneste ord for krig, men 205 ord for sprit.

Dette stemmer selvfølgelig ikke. Det riktige er at eskimoene har 205 ord for snø. Nå har jeg surfet litt på nettet og funnet en mistenksom kar som kaller seg lektor Salen. Mannen er lærer ved en skole i Hordaland. Salen syns at det er mistenkelig at det skulle være nøyaktig 205 ord for snø for samer og akkurat like mange for eskimoer. Salen skrev om sin mistenksomhet i en blogg og fikk straks svar fra en same som listet opp de 205 ordene. Salen måtte da straks innrømme at det fins 205 samiske ord for snø. Folk blir i godt humør av denne opplysningen. Derfor er den plukket opp av mange bloggere. Se de 205 ordene for snø her.

Da jeg leste dette ble jeg først veldig imponert over samen som hadde satt seg ned og tålmodig skrevet ned alle de 205 ordene for snø og oversatt dem til norsk. Men så oppdaget jeg noe som er mye mer imponerende. 

Jeg vil her og nå få rette oppmerksomheten mot Snorre Wist Almo. Denne karen har registrert de 10.000 viktigste ordene som trøndere bruker. Det har blitt en imponerende samling. Slik kan du for eksempel oppdage at brennesle heter "breinnjhuttu" på trøndersk. Dobbelthake heter "poinnhukku". 

Når jeg sitter her og tenker gjennom saken og lurer på hvem som kan finne på å bruke flest ord i Norge, så havnet jeg av en eller annen grunn i Bergen. Hva er da mer naturlig enn at Bergen kommune har tatt ansvar for å samle inn og holder orden på ordene som bergenserne bruker. Jeg vil særlig fremheve "badik" som betyr badebukse. Bennaren, som betyr noe helt annet på Østlandet, betyr bensinstasjon i Bergen.

Og slik kan man fortsette fra kommune til kommune i Norge. I Stavanger sin oversikt får du vite at en erigert penis kalles for "Brekkas" og at "Dånedibbå" betyr å bli forbauset. I Bodø er en "tykjepelk" en vanskelig person. I Halden kan man si "hespetre" og da mener man selvsagt "utstyr til spinning av garn". «Gløbbær» er en blanding av snø og regn, og «Dotti i dike» er en pinlig fadese. 

I Oslo har plan og bygningsetaten laget en nyttig oversikt over hva ord betyr. Her kan man lære at "approbasjon" betyr tillatelse og "egenerklæring om konsesjonsfrihet" betyr "erklæring fra fremtidig eier".

Det er som man forstår ingen grenser for det norske folks iver etter å samle på ord og utrykk. Rekorden har likevel nynorskfolket. Se petiten: "Hvert ord koster 1.000 kroner".

er det ikke min mening å bli navlebeskuende. Av og til bør man løfte blikket og tenke internasjonalt. Jeg vil derfor bringe videre noe som rant inn på Facebook i dag tidlig. Det går sånn:

English: A dog.
Swedish: What?
English: The dog.
English: Two dogs.
Swedish: Okay. We have: En hund, hunden, Två hundar, hundarna.
German: Wait, I wan't to try it too!
English: No, go away.
Swedish: No one invited you.
German: Der Hund.
English: I said go away.......

Swedish: What?
English: The dog.
English: Two dogs.
Swedish: Okay. We have: En hund, hunden, Två hundar, hundarna.
German: Wait, I wan't to try it too!
English: No, go away.
Swedish: No one invited you.
German: Der Hund.
English: I said go away....
German: Ein Hund, zwei Hunde. Swedish: Stop it!
German: Den Hund, einen Hund, dem Hund, einem Hund, des Hundes, eines Hundes, den Hunden, der Hunden.

Finnish: Sup.
English: NO.
Swedish: NO.
German: NO. Finn, you go away!!
Finnish: Koira, koiran, koiraa, koiran again, koirassa, koirasta, koiraan, koiralla, koiralta, koiralle, koirana, koiraksi, koiratta, koirineen, koirin.
German: WHAT?
Swedish: You must be kidding us!
English: This must be a joke...
Finnish: Aaaand... koirasi, koirani, koiransa, koiramme, koiranne, koiraani, koiraasi, koiraansa, koiraamme, koiraanne, koirassani, koirassasi, koirassansa, koirassamme, koirassanne, koirastani, koirastasi, koirastansa, koirastamme, koirastanne, koirallani, koirallasi, koirallansa, koirallamme, koirallanne, koiranani, koiranasi, koiranansa, koiranamme, koirananne, koirakseni, koiraksesi, koiraksensa, koiraksemme, koiraksenne, koirattani, koirattasi, koirattansa, koirattamme, koirattanne, koirineni, koirinesi, koirinensa, koirinemme, koirinenne.

English: Those are words for a dog???

Finnish:
Wait! I didn't stop yet. There is still: koirakaan, koirankaan, koiraakaan, koirassakaan, koirastakaan, koiraankaan, koirallakaan, koiraltakaan, koirallekaan, koiranakaan, koiraksikaan, koirattakaan, koirineenkaan, koirinkaan, koirako, koiranko, koiraako, koirassako, koirastako, koiraanko, koirallako, koiraltako, koiralleko, koiranako, koiraksiko, koirattako, koirineenko, koirinko, koirasikaan, koiranikaan, koiransakaan, koirammekaan, koirannekaan, koiraanikaan, koiraasikaan, koiraansakaan, koiraammekaan, koiraannekaan, koirassanikaan, koirassasikaan, koirassansakaan, koirassammekaan, koirassannekaan, koirastanikaan, koirastasikaan, koirastansakaan, koirastammekaan, koirastannekaan, koirallanikaan, koirallasikaan, koirallansakaan, koirallammekaan, koirallannekaan, koirananikaan, koiranasikaan, koiranansakaan, koiranammekaan, koiranannekaan, koiraksenikaan, koiraksesikaan, koiraksensakaan, koiraksemmekaan, koiraksennekaan, koirattanikaan, koirattasikaan, koirattansakaan, koirattammekaan, koirattannekaan, koirinenikaan, koirinesikaan, koirinensakaan, koirinemmekaan, koirinennekaan, koirasiko, koiraniko, koiransako, koirammeko, koiranneko, koiraaniko, koiraasiko, koiraansako, koiraammeko, koiraanneko, koirassaniko, koirassasiko, koirassansako, koirassammeko, koirassanneko, koirastaniko, koirastasiko, koirastansako, koirastammeko, koirastanneko, koirallaniko, koirallasiko, koirallansako, koirallammeko, koirallanneko, koirananiko, koiranasiko, koiranansako, koiranammeko, koirananneko, koirakseniko, koiraksesiko, koiraksensako, koiraksemmeko, koiraksenneko, koirattaniko, koirattasiko, koirattansako, koirattammeko, koirattanneko, koirineniko, koirinesiko, koirinensako, koirinemmeko, koirinenneko, koirasikaanko, koiranikaanko, koiransakaanko, koirammekaanko, koirannekaanko, koiraanikaanko, koiraasikaanko, koiraansakaanko, koiraammekaanko, koiraannekaanko, koirassanikaanko, koirassasikaanko, koirassansakaanko, koirassammekaanko, koirassannekaanko, koirastanikaanko, koirastasikaanko, koirastansakaanko, koirastammekaanko, koirastannekaanko, koirallanikaanko, koirallasikaanko, koirallansakaanko, koirallammekaanko, koirallannekaanko, koirananikaanko, koiranasikaanko, koiranansakaanko, koiranammekaanko, koiranannekaanko, koiraksenikaanko, koiraksesikaanko, koiraksensakaanko, koiraksemmekaanko, koiraksennekaanko, koirattanikaanko, koirattasikaanko, koirattansakaanko, koirattammekaanko, koirattannekaanko, koirinenikaanko, koirinesikaanko, koirinensakaanko, koirinemmekaanko, koirinennekaanko, koirasikokaan, koiranikokaan, koiransakokaan, koirammekokaan, koirannekokaan, koiraanikokaan, koiraasikokaan, koiraansakokaan, koiraammekokaan, koiraannekokaan, koirassanikokaan, koirassasikokaan, koirassansakokaan, koirassammekokaan, koirassannekokaan, koirastanikokaan, koirastasikokaan, koirastansakokaan, koirastammekokaan, koirastannekokaan, koirallanikokaan, koirallasikokaan, koirallansakokaan, koirallammekokaan, koirallannekokaan, koirananikokaan, koiranasikokaan, koiranansakokaan, koiranammekokaan, koiranannekokaan, koiraksenikokaan, koiraksesikokaan, koiraksensakokaan, koiraksemmekokaan, koiraksennekokaan, koirattanikokaan, koirattasikokaan, koirattansakokaan, koirattammekokaan, koirattannekokaan, koirinenikokaan, koirinesikokaan, koirinensakokaan, koirinemmekokaan, koirinennekokaan.

Da døden kom til gards

I det fine sommerværet tok ti, tolv nazister seg fri fra hverdagsslitet med okkupasjonen av Norge og gikk søndagstur inn til Innerdalen Turisthytte i Trollheimen på Nordmøre. Gjennom gluggen kunne Olav se døden komme til gards.

Hjemmefronten hadde gitt Olav det tunge ansvar med å gjemme unna flere kasser med ammunisjon og våpen. Gården passet til formålet. Den ligger avsides til, langt fra folk, og er den dag i dag bare tilgjengelig for turgåere som ikke lar seg skremme av bratte kneiker og glatte stier.

Denne ettermiddagen, da tyskerne kom inn på tunet i full uniform, var Olav i ferd med å pusse og olje riflene. Det var flere kasser med Krag-Jørgensen og Mausere. Våpnene lå strødd i mange deler ut over senga på loftet. Kjapt kastet Olav noen dyner over våpnene og løp ned til kona. 

 - Sett på kaffen, ropte han.

I en streng rasjoneringstid var kaffe noe man bare drakk på julaften og ved store anledninger. Nå spredte kaffelukta rikelig med godt humør mellom tyskerne i stua. Rause kopper ble skjenket opp. Olav og kona serverte også lefser med ekte smør, sukker og kanel.

Det var en vakker søndag. Dalen sto frodig med irrgrønne bjerker oppover liene. Fjellene var mektige, blåsvarte og pyntet med iskroner på toppene. Det speilet seg i Innerdalsvannet som lå solblankt og fredelig nedenfor gården.

Ville en av nazistene få lyst til å se seg om i huset? Olav satt bare noen meter fra sin egen dødsdom. Han kunne ikke mange ordene tysk, men fikk snakket litt om vær og litt om vind. Slik ble det langsomt kveld i Innerdalen.

Nær femti år senere møter jeg Olav på tampen av en vellykket fiskedag. Jeg har fisket i dalen siden tidlig barndom. Aldri har gubben brydd seg med å prate noe særlig med meg. Men denne dagen er fangsten særlig god og vi kan komme i snakk.

Jeg sitter i kjelleren under gammelhytta. Her har de ledet bekken inn i huset. Den renner tvers gjennom kjelleren og jeg kan sitte ganske lunt å gjøre opp fisk. Olav står og ser på at jeg sløyer ørret. Jeg har kjappe fingre. Olav liker det han ser. Nå begynner gubben å fortelle historien fra sommeren 1943. 

-Var du redd, spør jeg.

Olav nøler litt, stryker seg over haken og ser litt forbi meg.

 - Jeg husker kaffelukta ennå, svarer han.

Innerdalshytta den eldre



Vil reservere seg fra å selge pølser til tjukke kunder

Jeg må innrømme at jeg ofte sluntrer unna VG, men i dag oppdaget jeg noe avisen driver med på humorfronten som heter "Nasjonens Øye", med slagordet "Bare nesten sant".

I starten laget jeg en liten kniselyd. Men så ballet det på seg. Jeg fikk frem stadig høyere kneggelyder. Det skjedde etter hvert som jeg skrollet bakover i tid og fant den ene morsomme saken etter den andre. Særlig vil jeg fremheve "Vil reservere seg fra å selge pølser til tjukke kunder".

Her tar man opp det åpenbart urimelige i at det bare er leger som skal ha rett til å reservere seg mot ting de ikke liker. Det er jo en rekke andre yrkesgrupper som burde få lov til å reservere seg. Av samvittighetsgrunner.

Det mest åpenbare eksemplet er de som jobber i kiosker og gatekjøkken som skulle ønske at de slapp å selge pølser til tjukkaser. Fedme kan jo være et spørsmål om liv og død. Her burde det åpenbart være lov å henvise kundene til en annen kiosk, kanskje til en skrupuløs kar som driver en utsalg lengre ned i gaten.

er dette i og for seg ikke noe nytt. Folk har jo reservert seg til alle tider. Jeg gikk for eksempel en gang på 80-tallet inn i en platebutikk i Sandvika og spurte en fyr i svarte klær og nagler bak disken om jeg kunne få kjøpe den siste LP-en til Paul Simon. Det dreide seg om plata " One-Trick Pony " som jeg hadde veldig lyst på.

- Nei, sånn drittmusikk selger vi ikke, sa ekspeditøren.

Et annet eksempel er en småbruker som Olav og jeg traff ved elven Namsen i Nord Trøndelag. Nå er jeg litt usikker på hva slike småbrukere egentlig lever av, men denne karen hadde i alle fall en av elvas beste fiskeplasser etter ørret utenfor gården sin.

- Hvis jeg gir deg 500 kroner. Og Olav gir deg 500 kroner. Kan vi da få fiske ørret ut dagen, spurte jeg.
- Nei, det går ikke. Vi selger ikke fiskekort, sa bonden.
- Hvorfor ikke?
- Da blir det bare så mye renn på dørene her.

Da dette skjedde tolket jeg svaret som en form for fremmedfrykt. Men når jeg nå tenker gjennom saken på ny, så kan det jo være at bonden rette og slett hadde samvittighetskvaler. Kanskje han mener at det ikke er forsvarlig å drive med turisme i Norge og at vi heller burde sende folk til andre land.

Men da kan det oppstå samvittighetskvaler hos de som jobber i flyselskapene.
- Jeg orker bare ikke tanken på å la deg reise til et land som flommer over at av billig røyk og sprit og se at du gjør skade på deg selv, kan for eksempel folk i flybransjen si.

I så fall blir det nærliggende å holde seg hjemme og se på TV, for eksempel på en fredagskveld. Du vil da kunne komme til å se på Skavlan. Å anbefale en slik løsning kan jeg personlig få problemer med. Jeg vil jo ikke at du skal dø av kjedsomhet heller.

#slanking

I et anfall av overmot

Det hele skjedde i et anfall av overmot. Jeg vil si det til min unnskyldning. Dette kommer til å gjøre vondt.

Jeg er utenfor Saatchi Gallery i London i sommer. Det er pent vær og fine forhold. På muren utenfor museet sitter forretningsfolk i lang, lang rekke og fingrer med mobilene sine, mens de spiser lunsj. Jeg sitter ved siden av en stor og kraftig forretningsmann som har kjøpt to smørbrød, juice, kaffe og en smultring med sjokoladeovertrekk. Dette er noe av det ypperste av hva vår tid har klart å frembringe av ferdigheter. Mannen klarer å holde alt sammen i bevegelse på en gang. Det er helt utenkelig å ikke beherske et smørbrød med krepsehaler, salat, sitron og majones, samtidig som man surfer på nettet med mobilen. Mannen er dessuten kledd i en flekkfri dress og dyre sko og kommer fra et Storbritannia som har hersket over jorden i hundrevis av år.

Selv kommer jeg fra en utkant av verden som heter Norge. Jeg klarer å miste en krepsehale på første forsøk. Jeg prøver å ta en bit, men den lille djevelen skvetter av sted sammen med en hel del dressing og lander midt på brystet mitt. Dette lager en ikke ubetydelig flekk på skjorta. Jeg ser at flere av de andre på muren smiler overbærende. En altfor pen dame (APD) tilbyr meg en serviett. Da ser jeg at jeg har sølt dressing på den ene sandalen min. Den er forøvrig ganske flekkete fra før, så det gjør ikke så mye, syns jeg.

Etterpå går jeg bortover Kings Road. Her ligger den ene skobutikken etter den andre. Jeg må innrømme at jeg ikke er spesielt aktiv eller særlig flink på dette område. Men det er SALG i alle butikkene. Jeg får et anfall av overmot. Jeg blir litt revet med. Det må jeg innrømme. Jeg tenker at et par nye finsko kunne kanskje vært veldig bra å ha.

Dette sier jeg til sikkerhetsvakten, som er en mørkhudet og meget lang og kraftig bygget mann, og som jeg først tror er ekspeditør. Han begynner da å smile og eskorterer meg dypere inn i butikken hvor en rekke kvinner kommer løpende til for å tilby meg hjelp. Vi står nå foran en hylle med salg. Siden skoene har kostet to, tre tusen kroner, men nå er nedsatt til halv pris, føler jeg at jeg kan late som om jeg pleier å kjøpe så dyre sko. Det går ikke noe særlig bra.

Jeg tar av meg sandalene og prøver først et par svarte sko. De er pene, men svært vonde å ha på foten. Nå prøver jeg et par som ikke er fult så pene, men litt mindre vonde. Jeg spør ekspeditøren om råd. Hun mener at de vonde er best og at de sikkert blir mindre vonde når jeg får gått dem inn. Dette tror jeg på med en gang og sier at jeg kjøper dem.

- Hva skal du gjøre med skoene når du ikke bruker dem, spør ekspeditøren?
- Hæ, sier jeg.
- Hvordan skal du oppbevare skoene?
- Tja, sier jeg.

Damen viser meg nå noen leddete skoformer av edle tresorter som man kan tre inn i skoene slik at de ikke mister fasong når de står lagret. Jeg kan velge mellom ulike tresorter som alle lukter godt og som koster fra 20 til 50 pund. Jeg tar et par til 25 pund.

- Hvordan skal du pusse skoene, spør damen.
- Jeg vil pusse dem blanke med en damestrømpebukse. Det lærte jeg i miltæret, sier jeg.
- Strømpebukser? Du er fra Skandinavia, du, sier damen, og lar en liten krusning bølge over leppene.

- Det du bør gjøre er å kjøpe en fin børste med passe myk bust. Hvilken børste kunne du tenke deg, spør hun og geleider meg bort til et glasskap med overlys på hver hylle som gjør det klart at det å kjøpe børste ikke er noe for nybegynnere. Jeg lukker øynene, samler meg litt, peker på en vilkårlig børste. Etterpå søker jeg råd om skopuss.

Damen tar nå frem et instruksjonssett med en prøvesko, børste og fett og viser hvordan man skal behandle fottøy. Det blir nå klart at jeg har levd i over 50 år uten å vite at man bør smøre inn skoene med fett og la det stå i 10 til 15 minutter før man begynner å børste. Også skal man børste og børste og børste.

- For hvert drag henter du frem litt mere glans, sier damen. Jeg bare ser på henne med et tomt blikk.

- Trenger du en skopose (av fløyel), spør damen.

Et sted får grensen gå. Dette tenker jeg. Du kan få skopose med navnet ditt gravert inn. Jeg takker nei til skopose, betaler (med kredittkort) og går ganske fort ut av butikken.

Det har nå gått mange måneder. Det er blitt vinter. Dette kommer til å gjøre vondt. Jeg har ikke brukt skoene en eneste gang. Men det nærmer seg jul. Jeg skal ta dem på meg for første gang. Det kommer til å bli en slags personlig rekord. Aldri har han vært penere på bena, vil folk si. Det kan de si, det. Selv har jeg prestasjonsangst.

Sånn er det med overmot. Man blir kanskje revet med noen sekunder, en sommerdag i London og må blø for det en evighet, trolig gjennom hele jula og nyttår og i årene som kommer.

Jeg vil derfor nå holde en liten appell til alle menn på jord. Den går sånn:
- Ikke kjøp nye sko. De gamle er mer enn bra nok.



 

Å ligge litt dramatisk i veibanen

Faren til Bernt var tannlege og hadde lange, tynne fingre som måtte vaskes så ofte på jobben at huden ble meget tynn og sårbar. Faren til Bernt eide en staselig Ford Granada som han elsket ved hjelp av bøtte og klut og såpe. Han elsket sin bil flere ganger i uken.

Etter vask kjørte faren til Bernt alltid en liten tur. Tørketur kalte han det. Da tok mannen omhyggelig på seg hvite hansker for å beskytte sine sarte tannlegehender mot irritasjon ved berøring av ratt og girspake. Derfor kalte vi faren til Bernt for Fitipaldi. For hanskene fikk ham til å se ut som en raserbilkjører.

Men fort gikk det ikke. For faren til Bernt ville aldri drømme om å bryte fartsgrensen. Han var også meget redd for å kjøre på noen. Faren til Bernt var en omsorgsfull person. Han var glad i barn som han dessuten levde av på skoletannlegekontoret.

En annen god ting med Fitipaldi var at han hadde en stor plastsekk full av sukkerfri tyggegummi av merket Sorbits på jobben. Det var ikke hele pakker naturligvis, men små enkelttyggegummier pakket inn i papir. Etter for eksempel en vond plombering kunne man velge om man ville ha en rød, grønn eller blå Sorbits som trøst.

Fitipaldi gikk og kjørte dessuten rundt med lommene fulle av løse Sorbits. Slike kan være gode å ha hvis verden plutselig blir vond og vanskelig. Og det ble den en morgen jeg var forsinket og stormløp til skolen.

Fitipaldi måtte bremse med et skrik, og selv om jeg ikke var nevneverdig skadet så var jeg aldri blitt påkjørt før, og da syns jeg jo at jeg måtte bli liggende litt dramatisk i veibanen med lukkede øyne. En stund.

Da jeg åpnet øynene så jeg inn i Fitipaldis redde ansikt. Hva skal man si i slike nær døden situasjoner? Det er ikke godt å vite. Fitipaldi nølte, liksom lette etter ordene. Så kom det:
 - Vil du ha en Sorbits?

 

Faren til Jan Robert snakket plutselig så dårlig tysk



La meg med en gang få understreke at jeg syns at turister, campingvogner og bobiler er viktige for samfunnet.


Dette har å gjøre med at vi trenger turister som vil dra fra for eksempel Tyskland til Høyanger i Sogn og der bli helt bergtatt av vakker natur. Jeg nevner spesielt Høyanger i Sogn fordi jeg kjenner en kar som vokste opp der. Han heter Jan Robert og kommer fra et småbruk.

Nå er det ofte slik i Norge at vi ikke lager unødvendig mye vei. Vi sløser ikke med veiene kan du si. Vi lager for eksempel en vei frem til gården til Jan Roberts foreldre, men så stopper den der. Veien går ikke videre. Det hører for øvrig med til historien at Jan Roberts far snakker dårlig tysk. Han husker dessuten krigen og er litt skeptisk til fremmede.

Slik gikk det til at en tysk familie med en bobil og to små barn kom kjørende inn på tunet. Familien ble spontant begeistret. For ikke bare var utsikten spektakulær. På gården myldret det også av veldig søte og sjarmerende geiter. Det var hundrevis av dem. Familien hoppet ut. Barna løp etter noen av geitene nedover jordene og mor og far fulgte etter. Når man kommer fra en europeisk storby er det lett å la seg rive med av noen hundre geiter. Da kan man for eksempel komme til å glemme å lukke døra til bobilen. Jeg nevner dette, ikke som en unnskyldning, men mer som en forklaring. Jeg vil ikke på noen som helst måte forsøke å fordele skyld.

Den tyske familien gikk en spontan tur. De utforsket området. De gjorde slike ting som turister pleier å gjøre. De tok bilder og koste seg. Dette var virkelig fine greier. Men da de kom tilbake til bobilen etter en times tid snudde dog stemningen brått. Veldig brått.

Førti, femti geiter hadde klatret inn i bobilen. Den var faktisk helt proppfull av dyr. Geitene var overalt. Inne i sengene og oppe i førersetet og der de ellers kunne komme til. Det hele var som en levende ødeleggelsesmaskin av gnagende tenner. Geiter spiser nemlig alt de kan komme over av plast og lær og hva de ellers får tak i. Å ødelegge det meste som er inne i en bobil tar omtrent et times tid.

Det er under slike omstendigheter at faren til Jan Robert snakker meget dårlig tysk.

Revolusjoner kommer gjerne snikende


De fleste diktaturer blir veldig overrasket når de blir styrtet. Her har man sittet for eksempel i Egypt eller Syria og hersket så eneveldig og effektivt i årevis, men plutselig en dag er det liksom ikke bra nok det man har å tilby. Også hjemme hos oss har det vært krav om reformer.


En ting er at kone og barn maser om å få sin egen PC eller flere nye hvite møbler eller godterier eller lov til å være urimlig lenge oppe om kveldene eller noe. Der har man vært villig til å komme opposisjonen i møte. Dette vil man gjerne fremheve: Man har vært direkte ettergivende og løssluppen i en rekke saker. Men på et punkt har man vært steinhard: Alle krav om en hundevalp eller kattunge har man slått brutalt til jorden. Både sikkerhetsrådet og overvåkningspolitiet i huset har hatt stående ordre om å overvåke alle tegn på at et kjæledyr kunne komme i nærheten av vår gemakker.

Det kom derfor helt uventet at nabo Anne Gro skulle komme til å spre helt nye tanker og farlige ideer i vårt velregulerte og veldrevne samfunn på Høvik i Bærum. Anne Gro hadde med overlegg latt sin katt bli gravid under en ferie på Sørlandet, fordi, som hun sa, at barna skulle få den flotte og viktige opplevelsen det er å få en haug med kattunger i huset. Slik gikk det da også. Hele nabolaget strømmet til for å være direkte betatt av de søte små nøstene.

Også vi ble fanget. Under et juleselskap satt vi i et slags kollektivt gledesbad av myket og fortryllelse. Vi var sikkert også bløtgjort av høytidens krav om ettergivenhet. Man får unnskylde seg med det.

Før man går videre i denne historien vil man advare alle som sysler med tanker om å gjøre revolusjon. Hvis du styrter for eksempel en eneveldig konge vil du like etterpå kunne få en ny keiser Napoleon isteden, og han kan finne på å føre en haug med kriger og gir seg ikke før han kommer til sitt Waterloo. Deretter må diktatoren sendes til St. Helena for å dø.

Katten Siesta kom inn i vårt liv på julaften for noen år siden og har siden tatt over hele huset. Den nye sjefen bryter alle uskrevne regler. I vårt hysterisk, hygieniske skrekkvelde av et hjem skulle man for eksempel tro at hvis noen la seg til og røytet midt på spisebordet så ville noen og en hver bli direkte sjokkert. Men trur du noen reagerer på slikt hjemme hos oss? Neida, når nusselige Siesta gjør de groveste ting, da blir det bare litt "huff da" som reaksjon. Hvor er giljotinen når du trenger den?

Verre var det at man i mars i fjor begynte å klø veldig i øyne, nese og svelg. Det klødde og rant i flere måneder. Men ingen andre enn undertegnede syntes at den åpenbare katteallergien var noe problem. Siden det ikke var støtte å hente noe sted følte jeg meg tvunget til å oppsøke fastlegen. Her klaget jeg i min nød.

- Det er klart du er allergisk, sa legen. Han tilbød seg å snakke med barna slik at katten kunne flytte ut, omplasseres som det heter. Vi avtalte time for dette. Som Karl Marx ville sagt: Historien går med sikkerhet mot undergangen og en ny verden vil komme.

Min yngste datter, Frida, er kattens øverste beskytter. Hun sa seg villig til å bli med til legen. Det var en tidlig morgen. I bilen på vei til legen sier jenta: -Du pappa, kan jeg få lov til å snakke med den legen på egen hånd, uten at du blir med inn? - Ja, sa jeg litt tafatt, og stolte på legen.

Jeg satt alene på venterommet hos legen. Frida ble der inne mistenkelig lenge. Etter 20 minutter burde jeg ant urå. De to kom ut. Arm i arm. Min lege, den forræderen, hadde tatt en blodprøve av meg som ikke viste noen tegn på katte-allergi. Det faktum at slike prøver lett tar feil har min datter og legen hoppet elegant bukk over. Isteden ble alle enige om at vi ikke har noe problem. At jeg bare lider av såkalt innbilt allergi.

Blant de ting jeg nå lenge har vært mest redd for i livet mitt er en sofa. Den står midt i stuen. Sofaen er litt lodden og fungerer åpenbart som magnet og oppsamlingsplass for alt som kan spre allergi. Derfor kjøpte jeg en grønn og hvitstripet solstol til 49 kroner som man vanligvis bruker på badestranden, men som jeg benyttet for å kunne se på TV. Jeg satt i stolen i et halvt år. Og jeg syntes veldig synd på meg selv. Solstolen var dessuten ubeskrivelig ubekvem. Den var også litt klam. Men jeg kom ikke på noe bedre løsning. Alternativet var å flytte på hybel. Det ble sommer og det ble høst. Utover vinteren følte jeg en liten antydning til bedring. Det klødde ikke lenger. Slik er det jo med alle store omveltninger. Man kan venne seg til det utroligste.

Da kondomfabrikken i Åmli ble ranet



Jeg er kommet i en alder hvor jeg av til går kveldstur i hukommelsen og kommer inn i rom hvor jeg ikke har vært på lenge. Noe av det morsomste å komme tilbake til er sommeren 1988 som jeg opplevde i Agderpostens redaksjon i Arendal.


Bli med til Agderposten en søndag ettermiddag, midt på sommeren. Redaksjonen arbeider traust med helgens nyheter. Det har vært slåsskamp på rutebilstasjonen, flere tilfeller av fyll i småbåthavnen Pollen og en nabokrangel i Froland. For øvrig skjer det lite i Arendal. Da ringer telefonen.

Det er en kollega i Dagbladet som ringer. Han sitter og kjeder seg inne i hovedstaden og vil sludre litt løst og fast. Praten går frem og tilbake om livet i pressen, og jeg kommer i skade for å fortelle at det fins en søt og positiv sommervikar i Agderposten, som heter Ingrid og som vi kanskje kunne spøke litt med, helt uskyldig selvfølgelig. Dette er Dagbladet med på.

Ingrid har fregner, musefletter og en ivrig natur. Hun sitter oppe på loftet i avisen og prøver å finne på noe som kan stå i morgendagens avis. Til nå har hun bare skrevet noen notiser. Det hadde vært fint å få en litt større sak. Da ringer Dagbladet.

Før man går videre i denne historien er det viktig å vite at hvis man jobber i det såkalte distrikts-Norge i ganske små lokalaviser så hadde man i gamle dager litt respekt og kanskje også frykt for store tunge aviser inne i hovedstaden. Ingrid retter seg opp i stolen og sier ja inn i røret.

Dagbladet forteller om en morsom historie fra Åmli. Det er en knøtteplass som ligger langt pokker i vold inn i landet, i helt i utkanten av avisens dekningsområdet i Aust Agder fylke. Ingrid lytter til telefonrøret med stigende interesse.

Det har seg slik, forteller Dagbladet, at noen har stjålet 5000 kondomer fra en kondomfabrikk i Åmli og at kondomene ble stjålet mens de hang til tørk. Spørsmålet er om Agderposten og Dagbladet kan dele på denne historien. Kanskje Agderposten kan klare å få historien bekreftet av noen offisielle kilder som lensmann eller prest eller ordfører eller noe.

Ingrid lover å gjøre så godt hun kan. Rød i ansiktet kommer hun løpende ned i sentralredaksjonen. Flettene danser rundt hodet, mens hun forteller om opplegget. Vaktsjefen har man sørget for er godt informert på forhånd. Han løfter knapt på et øyelokk, og sier som bladfyker pleier å gjøre, at det kan jo bli en OK sak hvis den unge damen klarer og skaffe bilder, men at det haster litt og Ingrid må gjerne sitte ned her på desken og jobbe videre med saken slik at man kan høre hvordan det går.

Den neste timen sitter alle i redaksjonen med ørene på stilker og hører hvordan Ingrid med stigende fortvilelse ringer fra den ene til den andre i Åmli og forklarer ryktet om kondomfabrikken. Hver gang hun kommer til poenget med at "kondomene ble stjålet, mens de hang til tørk," så er det noen av kollegene som blir stadig rødere i trynet. Her gjelder det å jobbe konsentrert og ikke se på hverandre. Til sist får Ingrid endelig tak i lensmannen i Åmli. Han hører på historien i dyp taushet. Til slutt sier lensmannen bestemt: "Du, jeg vil bare si en ting, at nå har jeg bodd i Åmli hele mitt liv, og hvis det fins en kondomfabrikk her i bygda så er den jævlig godt gjemt!"

Ingrid reiser seg opp og ser seg rundt. Nå klarer ingen å holde seg lengre. Latteren og applausen smeller mellom veggene. Et sekund er man litt nervøs for at dama skal bli fly forbanna. Isteden er hun som et solstreif som deler ut varme og glede og sier: "Dette, gutter var helt fantastisk funnet på."

Noen dager senere tok hun likevel en grusomt hevn. Men se det, er en helt annen historie.

Glefset etter testiklene



50 kilo tenner, muskler og raseri kommer stormende mot meg. Bikkja sikter kjeften rett mot mine edlere deler. Dette kommer til å gjøre vondt. Veldig vondt.


Det er vel omtrent slik meitemarken har det på kroken når den blir spist av en glups fisk. Jeg følte meg som et slags agn da bikkja angrep. Dette skal jeg komme tilbake til. Først må jeg få lov til å fortelle at mange tror at sportsfiske er ufarlige greier. Da har de aldri sett meg hoppe med stanga i munnen og livet i hendene i forsøk på å komme over frådende elver. Eller sett meg vade litt for langt ut i lakseelva, slik at vadebuksa letter og strømmen tar tak, mens strykene buldrer livsfarlig, rett nedenfor.

Siden dette skal handle om slike ting som livet, døden og sportsfiske er det nærliggende å fortelle hvor jeg står i viktige spørsmål. Jeg må først få tilstå at jeg beundrer Lars Monsen. Jeg har lest alle hans bøker og sett alle TV-programmene. Jeg vet at når Lars Monsen møter døden så er det døden som blir redd. Slik er det bare å være Lars Monsen. Når Lars Monsen er på tur vifter han rutinemessig vekk mygg og skrubbsultne bjørner før frokost. Når Lars Monsen krysser hele det nordamerikanske kontinent drar jeg på aftentur til Lysakerelva.

Lysakerelva er det nærmeste Bærum kommer Grand Canyon. Her stuper fjellsidene imponerende bratte, mens elven renner fra Bogstadvannet, forbi Jar og ned til havet, også kalt Oslofjorden. Villmarksfølelsen er ikke så veldig sterkt utviklet i tettbygd strøk, men naturkreftene driver nå på med sitt og kan være ganske skremmende.

På vei ned i bratta kan man jo legge merke til alle de digre steinene som henger og løsner stille i vårløsninga, men når det vaker en stor og deilig brunørret i kulpen der nede, er det mest nærliggende å glemme alt annet.

Slik gikk det til at jeg var på årets første tur og satt med ryggen inn mot fjellsiden. Ørreten hadde vært oppe to, tre ganger allerede. Jeg ventet bare på det rette øyeblikket. Forholdene var små og fisken lettskremt. Det gjaldt å legge kastet forsiktig ut. I samme sekund, kjente jeg suset av en gigantisk stein. Den hadde løsnet oppe i lia og sneide forbi skuldra mi med bare noen millimeter klaring. Steinen landet i kulpen med et kjempe plask. Det er ikke ofte jeg avslutter en fisketur nesten før den har begynt. Men nå pakket jeg sammen og gikk rett hjem. Man blir liksom litt urolig av å hilse på døden sånn en onsdag ettermiddag i mai.

Jeg må også tilstå at jeg av og til er henfallen til abborfiske. Dette har å gjøre med at jeg på første forsøk, i relativt ung alder fikk 32, til dels store abbor i Sandungen i Asker. Siden har jeg minst en årlig tur til Sandungen, der jeg med dyp kjærlighet går vannet rundt og kaster med spinner.

Når man treffer for eksempel en far med tre små barn og en hund som har slått opp telt ved Sandungen så tenker man likesom helt automatisk at man bør være litt høflig. Jeg passerte derfor leirplassen i passe avstand og da jeg var på høyde med far, løftet jeg hånda til hilsen. Det skulle jeg ikke ha gjort. Bikkja var en Old English Sheepdog. Slike ser jo vanligvis ganske snille ut. Men denne hadde bare et ønske: Å sette tenna i meg. Angrepet kom så brått at jeg bare rakk å vri skinka til. I steden for å miste snurrebassen, fikk jeg noen dype sår i låret.

- Hva gjorde du etterpå, spurte min kone. Fikk du telefonnummeret på eieren? Forlangte du dyret avlivet? Dro du på sykehus og fikk stivkrampesprøyte, spurte hun.

- Jeg gjorde ingen av delene, sa jeg. Det var jo tidlig på dagen. Jeg ville jo ikke gå glipp av noe og fisket derfor bare videre. Det blødde jo ikke så mye, da.

Det er fort gjort å komme for sent

 

Skal du håndhilse på din skjebne, så bli med ut i kveld.

Det er fort gjort å komme for sent til sitt eget liv. Jeg mener det kan være et gyllent øyeblikk rundt neste sving som du ikke aner noe om.

Du husker sikkert den første forelskelsen som tilfeldigvis kom inn døren til det rommet du satt i. Akkurat da. Den gang.

Det er fortsatt slik. Det gjelder å stå riktig plassert når anledningen byr seg. Ganske snart nå kommer den første juni-natten. Det magiske lyset som du er født inn i her nord. Det varer i noen blaff. Døgn som ikke sover. Det bekymringsløse livet. Friheten til å oppleve. Her eier du en bit av evigheten.

Kanskje blir det et veldig tidlig morgen-bad. Kanskje ligger havet blankt, mens resten av verden sover. Står du opp? Stuper du? Det første frydefulle gys som setter pigger i huden og løper gledestrålende ned ryggraden og forteller at du lever.

Kanskje går jeg gjennom skogen og ser plutselig at det blinker av gull mellom mose og løv fra i fjor. Jubelen over å finne en kantarell. Årets første. Skal jeg dra ut og håpe at det skjer en gang til? Har jeg tid?

Akkurat nå er det like før. Når jeg lukker øynene kan jeg høre lyden av elva og se de hvite rullesteinene som er vasket perfekte gjennom tusener av år. På ny skal storlaksen komme. Og jeg skal stå der å håpe. At miraklet skal skje. En gang til.

Vi svinger motorsagen alt for sjelden i ekteskapet

Jeg er offer for en kvinne med sterk vilje som syns at vi svinger motorsagen altfor sjelden i vårt ekteskap.

Etter å ha vært hjemmefra i noen få, uskyldige timer har jeg nettopp landet på Gardermoen. Da ringer plutselig mobiltelefonen. Det er lyden av fare.

- Jeg har en god og en dårlig nyhet, sier min kone med et anstrøk sukker i stemmen.

- Hæ, hø, hva da, sier jeg.

- Det får du vite når du kommer hjem, sier hun.

I bilen kommer jeg til å tenke på den gangen min kone var helt alene hjemme og en dørselger ringte på døren. Slik ble vi eier av Norges dyreste støvsuger til 20.000 kroner. I det jeg svinger opp foran huset vårt ser jeg at denne gangen er det verre. Mye verre.

En kjernesunn osp i sin flotteste prakt er myrdet ned for fote av noen innleide, yrkeskriminelle trefellere. Liket ligger spredd utover i såpass store biter at de må motorsages og hugges og stables i hvert ledige minutt de neste to ukene (inkludert alle lørdager og søndager).

 - Har du startet sagbruk, sier en av naboene som jobber innen finans. Han kommer på besøk, kledd i pen dress og en splitter ny og veldig luksuriøs bil som han så vidt tør å parkere foran huset, mens jeg står med sagolje i trynet og lar blod og svette renne fra flere kroppsdeler.

-En økende skare eldre damer går aftentur i nabolaget. De stikker hodet over gjerdet og kommer med muntre tilrop: Det er så flott å se at godt gammaldags blodslit, i kaldt og ufyselig vær, ikke har gått helt av moten, men lever videre i dagens unge.

De nederste to, tre tonnene av ospen har trefellerne latt ligge igjen i gigantiske biter. De ligger slik fordi en nabo kommer tilfeldig forbi og foreslår helt av seg selv at dette vil Baard sikkert beholde, slik at Baard, helt på egenhånd, kan svinge litt hendig med motorsagen og kunstnerisk omdanne stubbene til et praktisk bord, en benk og kanskje noen stoler i hundrekilosklassen.

Isteden måtte jeg leie en kranfører for 5.000 kroner, som kom og hentet de største kubbene og kjørte dem på fyllinga.

Siden har årene både kommet og gått.  Jeg har derfor en langt fremskreden angst for snekkere, rørleggere, elektrikere, svigermødre, membranleggere, psykologer, polakker, foreldre, inkassobyråer, forståsegpåere, venner og bekjente, og hva de nå heter alle som hele tiden mener at noe må gjøres.

Det de som regel mener bør gjøres er å skifte ut det elektriske anlegget, rive ut badet og erstatte de lysgrønne sponplatene, som hadde imiterte gresk marmor på en ganske vellykket måte siden 1970-årene, slik at vi nå har vi fått slike kjedelige hvite fliser som gud og hver mann har på badet.

Min kone fant også ut at man kunne spare 250.000 kroner på å drenere huset vårt selv. Det gjelder bare å grave en 46 meter lang grøft rundt huset. Den var nær to meter dyp og stort sett fylt av stein og fortvilelse.  Senere fikk vi ny veranda og byttet ut alle vinduene og akkurat da jeg trodde at det ikke var noen fare på ferde, så startet et slags innendørs campingliv i noen måneder mens vi levde uten komfyr og vann og ventet på at det nye kjøkkenet skulle bli ferdig.

Det hender at jeg nå finner meg et hjørne helt nederst i kjelleren. Det er et sted som ennå ikke er pusset opp. Det er en bod som jeg bruker til å drømme om sommeren og fisketurene og gleder i livet. Jeg sitter der helt musestille og venter på bedre tider. Jeg gjør ofte det.

PS. Nå fikk jeg akkurat en sms fra min kone. Hun vil pusse opp boden.

Mr. Handy

Persienner virkerliksom så praktiske og fine i begynnelsen. Man kan på dette tidspunkt slappe helt av og til og med trives sammen med sine persienner. Men så langsomt kommer det snikende noen ekle forandringer. Støv, fett og ergrelser legger seg i tykke lag. Prøver du å gjøre de tynne metallplatene rene så flytter elendigheten seg bare rundt og er helt umulig å bli kvitt.

Skal man være grunnleggende ærlig og ganske oppriktig, så er behovet for renhold litt ujevnt fordelt mellom damer og menn. Når for eksempel persiennen på badet er i ferd med å bli meget skitten så føler for eksempel jeg at en god løsning kan være å ikke stikke nesen alt for nær persiennen, men heller konsentrere seg om helt andre ting når man er på badet.

Før man her begynner å hisse seg opp over slapp holdning vil jeg understreke at jeg var en av de første til å oppdage at en av håndkleholderne på badet var blitt løse og allerede etter et års tid fant jeg ut at det gikk an å sette inn noen plassdingser som skruene fikk nytt feste i, slik at det nå ikke er antydning til problemer på dette området.

Suksessen med håndkleholderen syns jeg på en måte at jeg ikke har fått nok anerkjennelse for. Det vil jeg bare ha sagt. Når det gjelder persiennen så innrømmer jeg at det trakk litt i langdrag å ta affære. Men løsningen lå ganske nær. Dette har å gjøre med at vi bor på Høvik og det bare er en kort kjøretur til IKEA på Slependen.

IKEA er for øvrig stedet for de alvorligste ting i livet. IKEA er det første sted man drar til når man har flyttet hjemmefra eller fått barn, eller giftet seg eller skilt seg eller noe annet alvorlig. IKEA har sikkert også noe å tilby når døden kommer, men foreløpig har jeg ikke undersøkt hva det er.

Når man har pakket ut de mange små delene som følger med for eksempel en ny persienne fra IKEA så er det lett å få panikk. Det gjelder da å studere instruksjonstegningene som er laget slik at alle folkeslag og kulturer på jorden med en gang skal fatte poenget. Det føles da litt leit at jeg som regel blir stående i 20 minutter og vri og vende på ting som hvis det er fysisk mulig, klarer å montere bak frem.

Det er en slags tradisjon dette å gjøre feil. Så jeg blir ikke lei meg med en gang. Jeg vet jo at etter et par feil monteringer så kommer jeg jo nesten alltid inn på riktig spor til slutt. Denne gangen må jeg innrømme at jeg boret 16 hull i vinduskarmen, mens det bare var behov for 12. Og festene ble plassert litt for tett slik at noen av hullene måtte bores om igjen, men det er det slett ingen som kan se, nå som den nye og gullende rene persiennen henger der og sikkert imponerer alle som kommer forbi.

Etter denne suksessen var jeg nylig på besøk hos mine venner Jon og Heidi som er gift med hverandre og bor ute i Asker. Jeg får spontant lyst til å skryte av monteringen av persiennen. Siden det ikke er så ofte jeg kan skryte av slikt, er det fristende å gripe sjansen når den byr seg.

Etter at Jon har hørt på skrytet mitt en stund, vrir han kroppen halvveis rundt og peker på to persienner som henger som en slags vegg ute på terrassen.

? De der har jeg montert, sier Jon. Han sier det litt henslengt. Han får det til å høres ut som en hverdagslig sak. Jeg kommer med noen rosende kommentarer. Jon får da blod på tann.

? Jeg har montert alle persiennene i stua også, sier han stolt.

- Hvor da spør jeg.

- De som henger i stua, sier Jon.

- Nei, de gjør nok ikke det, sier Heidi.

- Hæ, sier Jon.

- I stua har vi fått gardiner, sier Heidi.

- Når skjedde det da, spør Jon.

- Ja, det er vel et par år siden nå, sier Heidi.

God jul Britt

Massiv hjerneskade. Det er lite håp, sa legen. Det var lille julaften. I samråd med familien besluttet man å slå av respiratoren. Den lille babyen ble overlatt til sin skjebne.

Når livet holder pusten og knapt nok det. Når det ikke er kraft til flere tårer. Bare tomhet. Og meningsløshet. Lytt da til følgende historie.

Mor hadde spist en muggost under svangerskap uten å vite at det kunne være livsfarlig for barnet. Legene tok bilder av hjernen til den nyfødte babyen. Bildene var spekket av svarte flekker. Det så ut som om noen hadde helt gift over hjernen gjennom en tesil.

Håp er ikke noe du får. Håp er noe som kommer og går. Nå har du det. Nå har du det ikke. Familien satt på julaften og ventet på telefonen om at livet var over. Den kom aldri.

Britt ville leve. Det var bare ikke til å tru. Nå fikk man høre om et sted nede i Østfold som kunne hjelpe barn med slike skader.

Når du og jeg skulle lære oss å stable figurer ned i en kasse, finne ut hvordan den runde og den firkantede figuren skulle på plass, så klarte vi det ganske lett. Britt klarte det hun også. Hun måtte bare trene noen tusen ganger mer enn deg og meg.  Det er nemlig slik at de cellene som ligger ved siden av de døde cellene i hjernen kan lære seg til å overta oppgavene til de som har gått tapt. Det må bare mange år med trening til. Hard trening.

I dag har Britt fullført videregående skole og er i gang med et voksent og godt liv. På denne tiden av året tenker jeg alltid på henne. God jul Britt!

Hevnen er søt, men ikke alltid

HEVN kan på ingen måte undervurderes som en ganske utbredt og til tider svært underholdene fritidssyssel i Norge.

Av åpenbare grunner, som man føler seg tvunget til å komme tilbake til, er det svært nødvendig å anonymisere min kollega. La oss kalle ham R, siden det har lite med sannheten å gjøre. Mannen er født og noe kortvokst på et dertil egnet sted i distrikts-Norge. Dette kunne vært de fleste steder i landet, og er derfor preget av dårlige veier, store skogsområder og en utbredt negativ holdning til rovdyr. 

Før vi går videre i denne historien vil jeg helt for egen regning måtte innrømme at grunnlaget for hevn er ganske jevnt fordelt ut over barndommen. Det er for eksempel slik at hvis man på en lørdags kveld har fått en liter cola på deling med en direkte kravstor og kranglete lillesøster (Kari), og man rett og slett ikke føler for å dele, så er det bare å helle noen dråper melk i colaen. Brusflasken vil dermed brått se ut som meget skittent brakkvann og man får med en gang en deilig liter brus helt for seg selv.

Jeg klarer for øvrig ikke å la være å fortelle om en banksjef på Nord-Vestlandet som en skjebnesvanger sommerdag kom i skade for å si blankt nei til å låne penger til en kar. Mannen ble da såpass sur at han gikk rett ned å leide seg en bankboks, som han fylte opp med en pose sild før han dro på en ganske lang ferie. 

Her er det nærliggende å sitere Shakespeare "Something is rotten in the state of Denmark", selv om det blir litt geografisk misvisende. Videre må man fortelle at det ble en svært varm sommer. Lukt er dessuten noe vondt som liksom kommer snikende gjennom aircondition-anlegget og fyller hele bygget uten at man helt vet hvor angrepet stammer fra. Når man endelig har funnet ut at lukten kommer fra hvelvet i kjelleren så er det likevel en hel haug med bankbokser som må åpnes før man finner den riktige. Slik må politiet kobles inn og det ene med det andre, og da blir jo det hele veldig straffbart. Det kan derfor tenkes at akkurat denne hevn-varianten ikke fungerer så bra når man får tenkt seg om.

"Om noen slår deg på høyre kinn, så vend det andre til" (Matteus 5,38-39). Denne løsningen har de fleste av oss blitt anbefalt, men man har liksom til gode å se rådet praktisert. Mer vanlig er det vel å la seg inspirere av Uma Thurman i "Kill Bill" eller Noomi Rapace som Lisbeth Salander. De gjør hevn til en slags motorvei av vold, blod, sverd og spikerpistoler. 

"Honey, Don't Get Mad, Get Even" (Aerosmith). Når det er sagt, så er det vel på tide å vende tilbake til vår kortvokste venn fra districts-Norge som vi har valgt å kalle R. Mannen har blitt urimelig ertet av sine søsken og en far som opp gjennom årene har funnet på den ene varianten av "practical jokes" etter den andre uten at man liksom har fått hevnet seg på en grundig nok måte. Men denne uken kom man på en plan som kan bli et slags gjennombrudd.

Nå har det seg slik at akkurat denne familien ikke bare er engstelige for rovdyr, de bor også sånn til at det ikke er helt utenkelig at de vil få skummelt besøk. R har derfor søkt på nettet og funnet et helt fantastisk lydanlegg med tusen meter fjernkontroll som han har tenkt å plassere ute i terrenget ikke langt fra huset. Anlegget er ganske kraftig og laget for jegere som vil lokke til seg bjørn, ulv, gaupe eller noe annet stort og farlig noe. Planen er å gjemme anlegget i et kratt. Når så far kommer ut for å ta seg en morrarøyk er det bare å ta frem fjernkontrollen og varme opp med et veldig realistisk ulvehyl. Blir han ikke vettskremt av det kan man følge opp med litt iherdig brumming av bjørn i romjula.

Man vet i skrivende stund ikke hvordan denne hevnen kommer til å fungere, men lover å komme tilbake med flere detaljer når anlegget er testet ut. 

Etterbruken av anlegget kan også være av interesse. De som elsker rovdyr der de selv ikke bor, kunne jo få en interessant opplevelse. Noen velplasserte ulvehyl ved turstiene på Sognsvann burde kunne få fart på overskriftene i VG.

For øvrig er det all grunn til å sitere følgende:

"Men nattskjorter er ikke farlig, Pippi forsikret henne:

- De biter ikke noen unntatt i selvforsvar."

(Astrid Lindgren).

Fugleskrekk

Anne heter en prest som er fryktelig redd for fugler. Hun får lett panikk. Man vil i historien som følger få advare mot til dels sterke scener.

Det er fort gjort å bli litt engstelig her i livet. Folk er jo redd for så mangt. Høye hus. Store rom. Små rom. Hunder. Katter. Bergensere. Hans-Wilhelm Steinfeld. Edderkopper. Kemneren. Tordenvær. Snegler. Det er mye å velge i. Selv har jeg langt fremskreden angst for å gå tom for kontanter i store byer, og blir ertet urimelig mye av mine såkalte nærmeste når vi er på ferie, men se det er en helt annen historie.

Dette skal nemlig handle om Anne som er en bekjent av min kone og som er prest på Avaldsnes på Karmøy. Det høres jo ut som en takknemlig oppgave å være prest på Karmøy. Øya er jo i all hovedsak befolket av gudfryktige sjeler. Det gjelder jo som kjent å velge sitt publikum med omhu her i verden. Det er noe alle vet. På Avaldnes har de dessuten en imponerende stor steinkirke som ligger på hjemplassen til Harald Hårfagre og er i det hele tatt et spennende sted.

Litt for spennende mener Anne, som forsøker å holde sin dype frykt for fugler litt hemmelig. Hun er redd for fugler i alle størrelser og fasonger. Det spiller ingen rolle om de er store eller små. Anne er redd dem uansett.

Jeg vet ikke om du har vært i bryllup noen gang. Men i så fall har du sikkert fått med deg at det er få forsamlinger som har så mange kameraer med seg som denne. De er væpnet til tennene med alle slags digitale muligheter for å dokumentere hver minste bevegelse, hvert sekund av seansen.

Vi er nå kommet et godt stykke ut i vielsen. Far har fulgt bruden opp til alteret. Brudparter kneler. Det nærmer seg et slags klimaks. Da skjer katastrofen. Anne får øye på en svale som kommer inn et åpent vindu. Det er en hissig liten jævel. Det ser Anne med en gang. Særlig når svalen stupbomber med retning mot alteret.

Presten har panikk. Hun har det. Men et sted i bakhodet dukker den tanke opp at fugler ikke liker grupper av mennesker. Derfor gjelder det å finne seg en gruppe i nærheten.

Anne finner brudeparet. Siden alle kameraene var slått på og i full vigør er det veldig godt dokumentert at presten plutselig kaster seg frem med et slags tigersprang og stiller seg bak og så tett opp til brudeparet som hun får til. Et sted skal man jo søke ly. Siden alle andre satt med ryggen til var Anne den eneste som så svalen. Men at den var skummel er det ingen tvil om.

Blir du med?

 

Skal du håndhilse på din skjebne, så bli med ut i kveld!

Det er fort gjort å komme for sent til sitt eget liv. Jeg mener det kan være et gyllent øyeblikk rundt neste sving som du ikke aner noe om.

Du husker sikkert den første forelskelsen som tilfeldigvis kom inn døren til det rommet du satt i. Akkurat da. Den gang.

Det er fortsatt slik. Det gjelder å stå riktig plassert når anledningen byr seg. Ganske snart nå kommer den første juni-natten. Det magiske lyset som du er født inn i her nord. Det varer i noen blaff. Døgn som ikke sover. Det bekymringsløse livet. Friheten til å oppleve. Her eier du en bit av evigheten.

Kanskje blir det et veldig tidlig morgen-bad. Kanskje ligger havet blankt, mens resten av verden sover. Står du opp? Stuper du? Det første frydefulle gys som setter pigger i huden og løper gledestrålende ned ryggraden og forteller at du lever.

Kanskje går jeg gjennom skogen og ser plutselig at det blinker av gull mellom mose og løv fra i fjor. Jubelen over å finne en kantarell. Årets første. Skal jeg dra ut og håpe at det skjer en gang til? Har jeg tid?

Akkurat nå er det like før. Når jeg lukker øynene kan jeg høre lyden av elva og se de hvite rullesteinene som er vasket perfekte gjennom tusener av år. På ny skal storlaksen komme. Og jeg skal stå der å håpe. At miraklet skal skje. En gang til.