hits

Kriminalitet

Slo i hjel den siste dinosauren

Den tyske legen og naturforskeren Georg Wilhelm Steller var med på en ekspedisjon som gikk på grunn ved en øy på den asiatiske siden av Beringstredet i 1741. Her oppdaget han en gigantisk sjøku, mye større enn alle andre kjente dyr av arten.

Sjøkua var en slags dinosaur, en av få arter som hadde overlevd etter siste istid. Dyret var opptil ni meter langt, veide ti tonn og hadde en hvallignende hale. Giganten fikk navnet Stellers sjøku. Men ikke før var denne dinosauren oppdaget så ble den effektivt utryddet i løpet av noen få år.

De fleste dinosaurer overlevde ved å søke tilflukt på øyer. Det var for eksempel et gigantisk dovendyr som fortsatte å leve på Cuba for 6.000 år siden, lenge etter at slektninger på fastlandet hadde dødd ut. De siste hårete mammutene døde ut for bare 4.000 år siden på Vrangeløya i Sibir. For 2.000 år siden bodde det lemurer som var like store som gorillaer på Madagaskar. Stellers sjøku skilte seg likevel ut. Den lå an til å klare seg. Men det var før menneskene kom på banen.

Georg Wilhelm Steller hadde strandet på en øy hvor intet menneske før hadde satt sin fot. Øya hadde et imponerende, eksotisk og ukjent dyreliv. Steller skrev en bok om sine oppdagelser. Det skulle han ikke ha gjort.

Øya lå midt i en av verdens største kolonier av havotere. Steller beskrev havoterne med tekst og tegninger. Reaksjonene ble voldsomme.

Grådig strømmet horder av pelsjegere til området. De slaktet ned havotere til det nesten ikke var flere igjen. Havotere lever av kråkeboller. Uten havotere vokste bestanden av kråkeboller kraftig. Kråkebollene beitet ned tareskogen som sjøkua levde av. Sjøkua sultet derfor i hjel. I tillegg ble det drevet jakt på sjøkuene. Kjøttet ble brukt til mat og skinnet bygget jegerne båter av. Den siste av Stellers sjøkuer ble slått i hjel i 1768.

Gjesp! For en uendelig kjedelig historie du kommer trekkende med i dag da, Baard. Sjøkuer!! Hva gir du meg? Vet du ikke at mellom 10 og 150 arter dør ut hver dag rundt om på jorda, i følge Fridtjof Nansens Institutt. Og til tross for at den afrikanske elefanten er truet, blir 4.000 drept hvert år av krypskyttere. I land som Tyskland er mengden flyvende insekter, målt som biomasse, nå bare en fjerdedel av hva den var for 27 år siden, ifølge Aftenposten. Menneskene har en bruk og kast mentalitet av hele planeten. Det er jo ikke noe nytt. Det vet du vel.

Jeg har fisket torsk og ørret i Oslofjorden det meste av mitt liv. Gradvis har det blitt lite fisk å få. Nå får jeg sjelden napp. Livet i Oslofjorden er alvorlig truet. Nylig så jeg et innslag på NRK Dagsrevyen om blåskjellene som jeg elsker å spise. De er fulle av mikroskopiske plastbiter. Det høres ikke sunt ut. Og stadig flere hvaler sulter i hjel fordi magen fylles opp av plastposer. For en uendelig trist måte å dø på. Sulte i sakte hjel med en gigantisk plastklump i magen.

Kanskje Stellers sjøku var en av de heldige. Det gikk jo raskt nedenom og hjem med sjøkua. Hvis man først skal utryddes er det vel like greit at det skjer raskt og effektivt. Steller selv døde før boka kom ut og skapte sensasjon. Han fikk ikke se de grådige reaksjonene eller oppleve sin egen berømmelse. Det var nok like greit.

Men du, jeg lurte på en ting. Neste gang du ser en plastpose i veikanten, i fjæra eller et annet sted. Kan du ta den med hjem og levere den til søppelsortering? Jeg tror vi er mange som kan gjøre en forskjell. Send det videre. Vil du?

Bildet øverst viser Stellers egen tegning av sjøkua (foto: Wikipedia).

Slipp til kvinner og du redder verden

Three generations of women
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Nyere forskning viser at det er kvinner som kan redde verden. Heng med.

Jeg skrev dagbok da jeg var ung. Jeg hyllet mange ting. Livet, Kjærligheten og Sportsfiske. Norges Flotte Natur. Slike ting. Men plutselig. På side 127 står det:  Og nå står solen opp over vårt vakre demokrati.

Hvor denne beundringen for soloppganger i demokratier kom fra er jeg usikker på. Det kan være at jeg lenge hadde følt på alt det som herjet med en stakkar i puberteten. Lite frihet. Mye kviser. Og dessuten tørt hår, strenge innetider og null drag på damer. Jeg kan ha følt meg liten, ubetydelig og følt behov for å hylle noe udiskutabelt stort, selveste Demokratiet. Det kan ha vært det.

Nå er det jo fint å ha, da, dette Demokratiet. Det føles liksom så trygt og godt. Alle får si sin mening og kan være med å bestemme. Over hele landet. I andre land også. Det er jo helt fantastisk. Så fint vi har det. Men plutselig en dag blir Donald Trump valgt som president, og ekstremister marsjerer frem i land etter land. Nylig så jeg på NRK Brennpunkt en svensk nazist, ved en valgbod på et svensk torg. Han tok løpefart, hoppet opp og sparket en mann slik at han døde. Da er det ikke så gøy med demokratier lenger. Man kan få inntrykk av at utviklingen rett og slett går feil vei.

Men det stemmer slett ikke. Verden går faktisk fremover. Det vet jeg fordi jeg i dag har lest Morgenbladet som viser til siste skrik innen korrupsjons-forskning. Nå vet ikke jeg hvor godt du følger med på slik forskning, men mange vil ha det til at det ikke er så mye  korrupsjon i for eksempel Norge. HVORFOR det er så lite korrupsjon i for eksempel Norge er ikke godt å svare på. Et mye brukt svar er at vi har mye demokratisk kontroll i dette landet. Fri presse, domstoler, Storting, utjevningsmandater, og det ene med det andre. Men det er slett ikke dette som er det viktigste våpenet mot korrupsjon. Det er ikke det.

Tenk deg nå at du sitter i et veldig korrupt land et eller annet sted på jorda og skal prøve å bli kvitt korrupsjon. Hva er da det viktigste du kan gjøre? Dette har Oxford-professoren Bo Rothstein forsket på: - Det viktigste, sier Rothstein, er å satse på likestilling. Det betyr i praksis at du må slippe kvinnene frem. Gir du damene muligheter vil korrupsjon fordufte som dugg for solen. I tillegg er det lurt ansette flere folk i forvaltningen på bakgrunn av deres evner og kompetanse.

Og dessuten: Ikke et vondt ord om #MeToo. Lykke til med 2018.

Viltkamera avslørte naboens søppel-snylting


Det er ingen grenser for hva et stakkars menneske skal oppleve av ergrelser. Er det ikke det ene så er det noe annet. Folk kan være som svin noen ganger. De oppfører seg som dyr. Hva skal du da gjøre? Kjøp viltkamera.

Jeg må innrømme at viltkamera er noe jeg bare har sett brukt i innsendte seerbidrag til NRKs programpost "Ut i Naturen". Dette må ikke forveksles med innslag av typen "Angrepet av elskovssyk tiur" eller "Elg kom og besøkte oss på trappa og nektet å gå igjen enda vi sa husj!." Slike innslag er gjerne filmet med mobilen eller noe. Nei, viltkamera er noe helt annet. Slike kamera monteres fast i et tre eller kanskje en stubbe også håper man at det kommer et eller annet rart og spennende forbi som kamera tar bilder eller film av, helt av seg selv. Det kan være en ulv, bjørn, jerv eller noe annet som det er sinnssykt vanskelig å få på tape.

Det jeg ikke var klar over er at stadig flere huseiere skrur fast viltkamera utenpå huset sitt. I dag fikk jeg høre om en ellers fredelig familiefar som har gjort dette på Stabekk i Bærum. Først trodde jeg at mannen ville filme grevling. Det har å gjøre med at jeg flere ganger har sett grevlinger som lusker rundt om natten i Bærum. Slike grevlinger kan ta seg inn i hager og sette en støkk i en stakkar.

Viltkamera koster ca to tusen kroner og du kan sette inn et simkort slik at kamera fungerer på samme måte som en mobil. Når kamera har tatt bilder eller film kan du få varsling på sms og epost. Det er i seg selv ganske fascinerende. At kamera sender deg beskjed. Men la nå det ligge.

Vår mann på Stabekk hadde montert kamera ut mot gårdsplassen for å gjøre huset sitt tryggere. Jeg vet ikke helt hvordan han unngår at kameraet tar bilder av uskyldige folk som kommer gående forbi, eller hvordan det går med eventuelle festglad ungdom som har vært litt for sent ute og jugd på tida, men det kommer sikkert litt an på vinkelen på kameraet. Dette kan man sikkert stille inn. Prøve og feile. Hva vet jeg.

Det som skjedde på Stabekk kom som en stor overraskelse. Kamera knipset en rekke bilder. Midt på natta. De avslørte at naboen i nattens mulm og mørke kom snikende og snyltet på søppelspannet ved siden av postkassen. Han har trolig bestilt for liten kapasitet i sitt eget hus, og tenkte at det er ingen som merker om man kaster en pose eller tre hos andre. Det blir jo veldig fullt, da, men det er det sikkert ingen som legger merke til. Det er umulig å bli avslørt for denne synden. Så feil kan man ta.

Vår mann på Stabekk viste naboen bildene. Naboen ble nok flau. Han ble nok det. Men slik ble det brått slutt på søppel-snyltingen. Men ikke lenge etter skjedde det noe annet som var mye verre. Det ble innbrudd i huset. Tyvene brøt opp døra, rappet blant annet bilnøkler og bilen og dro av gårde. Viltkamera tok skarpe bilder av karene. De bildene ble overlevert politiet, tyvene ble identifisert og tatt. Det er rart med det. Et bilde sier jo mer enn tusen ord.

En klem

Det er en grå torsdag i slutten av august 2017. Jeg tar på mørk dress, pen skjorte, svarte sko. Setter meg i bilen. Jeg skal kjøre til et sjokk som jeg ennå ikke vet at skal komme å slå meg i magen.

Det er hverdag. Den ligger i veibanen gjennom Østfold. Den står i parkeringsautomaten som spiser penger. Hverdagen følger mine skritt over parkeringsplassen i duskregnet. Den sitter i de små bitene med teip som de har brukt for å henge opp papirlapper som ønsker velkommen. Hverdagen skvalper i pappkruset med kaffe. Den ligger rundt frukten og i peanøttene som vi spiser, mens vi venter, venter på at møtet skal starte. I Moss kino. En torsdag kveld.

- Så fint at du kan komme, sier Trine. Det er hun som har bedt meg om å komme for å lede folkemøtet. Det skal være flere innslag og til slutt en time med politisk debatt. Åtte partier skal delta. Jeg skal lede debatten. Det er i slutten av august 2017. Det er snart valg i Norge.

Folk begynner å fylle salen. Det er god stemning. Kinolokalet er hyggelig. Dempet belysning. Folk kjenner hverandre. De er forventningsfulle. Jeg er litt nervøs. Nå starter møtet. Trine griper mikrofonen og sier at det er fint at så mange ville komme. Hun introduserer meg. Vi har tre timer. Det skal handle om barnevernet i Norge.

Dette bør gå bra. Jeg har gjort min research, skrevet huskelapper, forberedt meg. Jeg er 55 år. Jeg har levd en stund. Har erfaring. Jeg er klar. Tror jeg. Så feil kan man ta.

Første innslag er Angelica Kjos, opprinnelig fra Irak, med en oppvekst i Norge som ble et sant helvete. Angelica forteller sin historie. Jeg står i kanten av scenen og lytter. Jeg har hørt mange historier. Hjerteskjærende ting. Jeg tåler mye. Men dette som nå kommer slår som piskeslag. Jenta forteller at faren hennes solgte henne til menn for tusen kroner for at de skulle voldta henne, så mye de lystet, og at overgrepene varte i mange år. Det er helt uutholdelig å høre på.

Angelica forteller. Hun forteller om rusmisbruk, om selvmordsforsøk og om barnevernet som kom så katastrofalt for sent. Angelica forteller om smerten. Om traumer. Det er hverdag i Norge.

-Jeg kan huske at det sto en gruppe menn rundt meg. Nakne. Jeg husker smerten. Som ødela meg. Slik forteller hun. Om helvete som varte til hun var langt opp i tenårene. Det er hverdag i Norge.

Angelica har vunnet priser. Gitt ut musikk som er terapi for henne. Hun er en blitt en sterk kvinne. En som kan klare mye. Jeg skal takke henne av i Moss kino. Jeg går over scenen og vet ikke hva jeg skal si, hvordan runde av noe slikt? Jeg vet ikke. Jeg gir henne en klem. Jeg kommer ikke på noe bedre. Jeg føler meg helt elendig. Det er hverdag i Norge.

Her kan du høre Angelica selv fortelle og lytte til hennes låt om løvetannbarn.

Foto av Angelica Kjos er tatt av Victoria Grammofon

Jeg ville bryte opp alle bankboksene

"Livet, sa ho bestemor, livet, jenta mi, er nok ikkje berre orgasme. Det skal knullast òg".**

Hva er verdien av å arbeide? Hvor skal du hen? Lettvint og fort, eller møysommelig og grundig. Legger du sten på sten slik at det til slutt blir et livsverk? Hva gjorde du med kjærligheten da den var på det tristeste, i den traurige hverdagen, da ingen så deg eller brydde seg, og det virket som det eneste du burde gjøre var å gi opp. Det hele.

Hva gjorde du med livet før du fikk det? I de lange årene hvor intet annet fantes enn drømmer. Da det var lekser, kviser, tørt hår, sure sokker og for tidlig sædavgang. Da ingenting så ut til å ville starte. Noen gang. Hva gjorde du da? Drømte du om raske penger? Kunne det være svaret?

Det er lett å bli bank-røver. Jeg var 20 år. Jeg kjørte rundt i en liten, hvit golf om natten. Jeg kjørte Bærum rundt. I 1982. Jeg skulle passe på kjøpesentre, banker og eneboliger. Store verdier. Jeg kom til noe som den gang het Bergen Bank. I Sandvika. Jeg låste meg inn og gikk runden gjennom bankens lokaler. Det var ganske sent. Det var fredag kveld. Det mest dramatiske som vanligvis ville kunne skje var at de som jobbet i banken hadde glemt å slå av kaffetrakteren. Det kan bli brann av sikt. Men denne fredagen, i 1982,  var det verre. Mye verre. Hvelvdøren sto på vidt gap. Det var bare å forsyne seg. Og ingen alarm var satt på.

Husker du Benny Bankboks, eller Jan Petter Askevold som han egentlig heter? Unggutten brøt i 1978 opp 150 bankbokser i Kreditkassens filial i Rosenkrantz gate i Oslo og stjal 1,25 millioner kroner (forsiktig anslag). Han la 50.000 kroner i tykke konvolutter og sendte i overraskende gaver til vennene sine. Han puttet konvoluttene posten, også rømte Askevold. Han dro til Sør-Amerika for å leve i sus. Og sikkert litt dus.

Fire år senere sto jeg sto jeg i en lignende situasjon i Sandvika. Bankbokser er relativt enkle å bryte opp. Alt du trenger er et brekkjern, en solid hammer og god tid. Jeg hadde hele helgen på meg.

Jeg sto der nede i hvelvet og så på alle bankboksene. Jeg så på boksene og tenkte at disse er fulle av svarte penger. Det er store verdier som folk har gjemt unna. Ingen vet hvor mye penger det dreier seg om. Ingen vet hvor mye. Det er jo hele poenget. Svart er svart. Det er jo derfor folk hadde penger i bankbokser. Det er jo det. La oss nå si at jeg stjeler to eller tre millioner kroner. Nei, jeg er beskjeden. Jeg tar bare to millioner kroner, som sikkert ville vært 20 millioner i dag.

Etterpå øser jeg alle pengene opp i to søppelsekker. Den ene sekken graver jeg ned på et hemmelig sted i Vestmarka, inne ved Sandungen. Den andre kjører jeg til Asker og Bærum Politikammer med. Jeg kjører rett dit. På morgenkvisten. Når fredagen er blitt til grytidlig lørdag morgen og jeg vil stå der som en åpenbart angrende synder. Jeg vil stå der og være bare 20 år. Jeg vil stå der og tilstå alt.  Vel, i alle fall nesten alt.

Jeg ville bare si at jeg ble fristet. Jeg ble fristet. Over evne. Og kanskje ville jeg få en riktig god advokat og sikkert en svært mild dom. Kanskje bare noen måneder i fengsel. Og så ville jeg være ute i igjen. En fri mann. Med en hemmelig million, nedgravd. En hel million som ingen viste om. Inne ved Sandungen.

Nå, i våre dager, går jeg ofte tur ved Sandungen. Sommer som vinter. Jeg går på ski. Jeg plukker sopp. Jeg sanker blåbær. Jeg fisker. Jeg har sagt det før. Det er i Vestmarka mitt hjerte ligger.

Slik ville det aldri ha blitt om jeg hadde gravd ned en million. I 1982. Og blitt fattig. Resten av livet.

PS.
Jeg fikk denne flotte ørreten på torsdag. Der inne hvor jeg er rikest.


** Sitatet er fra diktet "Ho bestemor sin livsvisdom" av "Ella Utøy", "Dikt for gutta", Kagge forlag. 2011.

Stor politiaksjon på Blommenholm


En advokat jeg kjenner utløste for en tid tilbake en større politiaksjon på Blommenholm.

Denne advokaten har sikkert lyst til å være anonym, så la oss kalle ham Sigbjørn, siden det er det han heter.

Det har seg slik i denne forunderlige verden at folk har lyst å bo i hovedstaden. Ja, ikke hele tiden, naturligvis. Noen ganger må de også dra av sted, nærmest som trekkfugler, gjerne i helgene. De reiser da til sine hekkeplasser i de øvre deler av økosystemet, gjerne på fjellet eller ved havet eller hvor det nå måtte være idylliske tilstander og muligheter for å få seg en gin tonic eller hva det skal være. Av glede.

Nå er det dessuten slik at Sigbjørn ønsker å være en fri mann som særlig når det stunder til sommer lar håret gro og flagre i vinden. Han kjører da moped. Det kan også tenkes at det er en scooter. Her må jeg innrømme at jeg ikke helt vet forskjell, men jeg tror at scooteren kan gå fortere. Særlig i nedoverbakker. Det er derfor jeg tror at det er en slik. For denne historien foregår på motorveien E18. Og der må man vel kjøre med noe som ikke går alt for sakte.

Advokat Sigbjørn har en hel del å gjøre på kontoret, naturligvis. Er det ikke det ene så er det det andre. Det er derfor nødvendig noen ganger at kona tar med seg ungene og reiser ned til Kragerø. Hun tar husets bil ut på forveien og gir der gass. Hun reiser kanskje nedover på for eksempel en onsdag, også kan far komme etter når det endelig blir helg. Det er jo i og for seg ikke noe galt med det, men nå kommer far på at han kan ta scooteren, eller hva det nå er.

Sigbjørn har dessuten laget en plan. Han vil at hele familien skal bli gode til å skyte med gevær. Å beherske et våpen er en klassisk dyd. Det er noe mennesker har måttet lære seg i tusener av år. Presisjon. Kontroll. Å drepe maten sin selv. Slike ting. En mann er ikke en mann før han kan skyte med gevær. Slik er det bare.

Sigbjørn har kjøpt et luftgevær som han skal overraske familien med. Sigbjørn stapper luftgeværet ned i sekken med kolben først. Løpet stikker ut. Nå setter mannen seg, glad og fornøyd på scooteren og putrer ut på motorveien. Det går fint i flere sekunder. Snart kommer han til Lysaker og kan krysse kommunegrensen til Bærum på vei sørover. Det går fortsatt knirkefritt, tror Sigbjørn. Så feil kan man ta.

Det har seg nemlig slik at det er en rekke andre trafikanter ute på veien. Utrolig nok. Og nesten alle disse ser nå en mann med et gevær som er ute og kjører. Alle som ser dette har mobiltelefon. Og de bruker dem. Utrolig nok. De ringer politiet, naturligvis.

Nå vet jeg ikke sikkert hva som skjedde på Asker og Bærum Politikammer når telefonene begynte å strømme inn. Jeg vet for eksempel ikke om det holder med en bekymringsmelding før noe skjer eller om det minst må komme ti telefoner. Jeg vet ikke, men politiet rykket i alle fall ut. Med full styrke. Hele tre politibiler ble satt av for å stanse geværmannen.

Det ble en såkalt storaksjon. På motorveien. Politiet laget en slags veisperring med bilene sine, like før Sigbjørn kommer, plutselig ikke lenger så glad og fornøyd. Dette skjedde ved avkjøringen til Blommenholm, som jo vanligvis er et meget fredelig sted uten antydning til gevær-desperadoer noe sted.

Nå skulle man kanskje tro at politiet ville begynne og smile og le når de oppdaget at det bare dreide seg om et luftgevær og ikke noe langt farligere. Man skulle kanskje tro at de ville klappet Sigbjørn litt vennskapelig på skulderen og ønske ham god tur videre, kanskje etter en rask innføring i våpenloven, som sier at skal du frakte et våpen så må det være tildekket. Dersom Sigbjørn hadde surret en plastpose rundt løpet som stakk ut av sekken, så hadde dette gått helt fint. Isteden ble det bare en lang rekke alvorlige fjes i alle de tre politibilene, og dessuten en bot på mange tusen kroner, naturligvis.

Beskylder Jo Nesbø for tyveri

Ekskjæresten til Jo Nesbø beskylder den verdensberømte forfatteren for å ha tatt hennes bok og gjort den til sin egen.

Modell, blogger og forfatter Trude Helene Hole påstår at Nesbø i sin siste bok "Tørst", har rappet hennes ide. Den går ut på at unge kvinner som har vært aktive på sjekkestedet Tinder blir drept i sine hjem i hovedstaden.

- Men bør ikke en forfatter med så lang fartstid kunne klare å komme opp med egne bok-idéer i stedet for å stjele andres, skriver Trude Helene i sitt blogginnlegg. Hun benytter samtidig anledning til å beskrive detaljene om hvordan hun og Jo ble kjærester. Hvordan de for første gang møttes over en kaffe som ledet til vin som ledet til et forhold som varte et par år.

Når jeg leser dette begynner jeg straks å lure på flere ting.

1) Er Jo Nesbøs helt, Harry Hole, i slekt med Trude Helene?
2) Burde hun i så fall få kredd for dette, eventuelt også penger?
3) Kommer Trude Helene til å kreve en kutt av salget av boka Tørst?
4) Kommer hennes egne bøker nå til å selge som hakka møkk?
5) Er Trude Helene en av jentene i sangen "Jenter Som Kommer Og Jenter Som Går"?

På mitt spørsmål om hva hun vil oppnå med angrepet på Jo Nesbø (i kommentarfeltet på Facebook) svarer Trude Helene: "Hva tror du?"

Til det vil jeg svare at jeg tror at få nordmenn har solgt så mange bøker som Jo Nesbø. Skattelistene viste at han økte sin personlige formue med mer enn 40 millioner kroner i 2014, og var da god for 193 millioner kroner, i følge NRK. Dessuten tror jeg at han er en av Norges mest kreative mennesker, er full av gode ideer og at han finner på det aller meste. Helt selv.

Jenter Som Kommer Og Jenter Som Går
Jeg traff henne på St. Hanshaugen sommer'n 89
Hun gråt når hun var full og sang når hun var blid
Jeg elsket henne høyt, hun elsket meg villt
Høsten kom, døra smalt og etterpå ble det stillt

Di Derre


Foto: Backstage
Merknad: Nettavisen har vært i kontakt med Aschehoug forlag, som sier at Jo Nesbø ikke har noen kommentar til beskyldningene fra Trude Helene Hole.

Kriminelle som ikke er født


Hvorfor har kriminaliteten falt over hele Europa? Jeg sitter i bilen. Det er debatt på radioen. Det er få gode svar.

Jeg får nå lyst til å bedrive såkalt superenkel forskning. Jeg søker på "drap i Norge" og finner at politiet registrerte 25 drap i 2016. Rekorden i nyere tid er fra 1986. Da ble 55 mennesker myrdet. Antall drap er altså mer enn halvert.

Jeg snakker med min venn Jon om dette. Min venn Jon er interesserte i alle mulige slags rare ting. Min venn Jon kan litt om nesten alt. Jon vinner alltid i Trivial Pursuit (TP). Irriterende. Men slik er det.

Jeg begynner nå å fortelle om da horder av interesserte journalister, forskere, politikere og andre valfartet fra hele verden til New York på 1990-tallet. De ville studere hvorfor byens kriminalitet hadde falt til nesten null. Det er var en voldsom interesse. Norske journalister skrev side opp og side ned om fenomenet. Det var helt fantastisk.

Politiet hadde funnet på noe skikkelig lurt. De kjørte en knallhard linje mot kriminalitet. Selv små feilgrep ble slått tøft ned på. Null toleranse var en nesten magisk medisin. Når folk vet at faren er stor for å bli tatt, så dropper de å gjøre noe galt. Det var teorien. Og det så ut som om den virket. I alle fall i New York.

Norsk politi dro på studietur til New York. Kunne man overføre erfaringene til Norge og gjøre noe av det samme i for eksempel Oslo? Og amerikanske politifolk dro den motsatte veien. Aftenposten skriver i 1999:

"Michael Scagnelli fra New York Police Department (NYPD) er på besøk i Oslo for å fortelle om politimetodene i New York. Ifølge Scagnelli er kriminaliteten i verdensmetropolen redusert med 75 prosent siden 1994. Æren for dette gir han innføring av nulltoleransemodellen" Mer her.

Nå begynner min venn Jon å le. Han begynner å fortelle at Staten New York innførte fri abort allerede 1969. Det førte til at tusenvis av kriminelle ikke ble født slik de ellers ville blitt på 70-tallet eller på 80-tallet. Demed ble 1990-tallet helt fantastisk.

- Du tuller nå. Det er vel ingen sammenheng mellom fri abort og krim, sier jeg.

Jon forteller nå om forskerne Steven Levitt fra Universitetet i Chicago og John Donohue fra Yale Universitet som i 2001 kom fram til at uønskede barn risikerer å bli kriminelle, og utforsket hvilke konsekvenser det har for samfunnet. Siden har flere økonomer funnet en korrelasjon.

- Hvis du ikke er født kan du ikke gjør noe galt, sier Jon.
- Det er vanskelig å argumentere mot det, sier jeg.

Jon er som sagt utrolig irriterende.

Skam på bussen


Jeg er en nysgjerrig fyr. Jeg sitter på Skui-bussen. Jeg følger med på alt som ramler inn, en grytidlig morgen i januar, mens ti kuldegrader gnager og det er hverdag, grålys, tåke og lite annet å se frem til enn nederlag.

Hva gjør ungdommene? De som velter inn som en gjeng med løst sammensatte kroppsdeler, som vilkårlig ligger henslengt i setene, helt uten annen retning i livet enn den bussen tar. De ligger i rare positurer, pakket i boblejakker, med bena rett ut, i en halvt liggende stilling, med ørepropper og fjerne blikk mot sine mobiler, med halvåpen munn og en antydning til pistrete bart eller skjeggfjoner som her og der varsler at dette er mennesker på vei, men som ikke helt har våknet ennå, for det er bare en utrolig trøtt og kjedelig morgen, og livet er liksom ute av fokus der det ligger langt fremme et sted, mens bussen snegler seg i køen mot Sandvika.

Og akkurat nå, i et eller annet klasserom står det lærere og venter på en oppgave som jeg på ingen måte misunner dem, og som de kanskje gruer seg til, fordi det skal komme til å velte inn med store mengder ulyst og mangel på motivasjon, og lærerne vil stå der og tenke at dette er mer enn et vanlig menneske kan klare. Av tålmodighet.

På neste holdeplass kommer det på fem små, trinne pingviner av noen 12-åringer, med korte, butte armer som står nesten rett ut, pakket i mange lag med klær og alt for store ransler på ryggen, som viser at også disse karene skal et sted, skjønt den bakerste blir stoppet av et brøl. Det er sjåføren som roper.

-Dø, du der! Det er tredje gangen på rad at du sniker. Kom her og vis billett.

Guttungen stabber tilbake til sjåføren, slik forbrytere gjerne gjør med senket blikk og bøyd hode. Han graver i lommene etter penger og finner nok til å kunne betale. Det skjer uten et ord. Ikke noe unnskyld. Ikke noe beklager. Han bare gir fra seg pengene.

Det er dørgende stille på bussen nå. Det er skam som går ned midtgangen. Det er oppdragelse av den harde sorten. Jeg lurer på om det hjelper. Sniker han aldri mer? Ble han litt klokere i dag? Hva tror du?

Skremmende nær juling


Det kunne lett blitt alvorlig mye juling for både Terje, Tom og meg. Heng med.

Det er fredag kveld på et lite sted på Sørlandet. Det blåser iskaldt gjennom gatene og rundt hvert hjørne visler vinden at varmen definitivt er over for i år. Nå stenger hyttefolket ned, lukker, låser og tar avskjed med den gode tid. Gjestene reiser og det blir knusende stille og tomt i verden. Gatene er som et gravfølge uten folk. De strekker seg oppover og bort, men skal ingen steder. For sommeren er over.

Noen holder likevel stand. På hotellet er det quiz. Det tiltrekker seg små grupper av sørlendinger, for det meste unge mennesker som kommer for å drikke øl og ha det gøy.

Før vi går videre i denne historien er det nødvendig å snakke litt om instinkter.  Et instinkt (av latin "Instinctus") gjør at man handler fornuftig uten å egentlig vite hvorfor. Både mennesker og ville dyr er avhengig av instinktene for å overleve, ifølge Wikipedia.

Terje, Tom og jeg er på samme quiz-lag. Særlig Tom kaster seg over konkurransen med stor iver. Jeg har på min side glemt å ta med briller, og det er dessuten meget dårlig leselys i lokalet. Det vil jeg bare ha sagt. Dessuten er det så mye jeg ikke har noe greie på. Mellom himmel og jord. Og andre steder.

Konkurransen går likevel bra en god stund. Men plutselig får vi et leit spørsmål om hvilket land spionen Mata Hari kommer fra. Jeg foreslår med en gang Russland. Jeg nøler ikke, men sier dette rett ut. Jeg syns at Mata Hari, høres russisk ut. Jeg gjør det. Nå går Tom rett ut på toalettet. Det stusser jeg ikke over. Vi har jo drukket en hel del øl. Mens jeg sitter slik og venter på at Tom skal komme tilbake tikker det plutselig inn en tekstmelding fra toalettet. Det står "Nederland".

Under spørsmålet om Mata Hari, skriver jeg nå "Nederland" uten å blunke. Konkurransen raser videre. Vi kan riktig svar på alt. Men plutselig begynner de med pop-quiz. Det står en ung jente og spiller musikk som vi skal gjette hva er. Jeg klarer Johnny Cash og Elvis, men de fleste andre låtene er jeg helt blank på. Terje derimot er godt utrustet på dette området. Han har en app på mobilen som kan gjenkjenne flere millioner sanger. Terje holder triumferende mobilen opp i luften etter hvert som riktig svar blir klart.

Dette oppdager en gjeng unge gutter ved nabobordet. Det er stigende stemning i lokalet. En mann med krusete hår og store overarmer roper et eller annet som jeg ikke hører hva er. Han vifter med de kraftige armene sine. Jeg frykter det verste. Jeg gjør det.

En god stund senere er det premieutdeling. Man begynner å rope opp femte plassen og så jobber man seg opp mot førsteplassen. Det viser seg at Terje, Tom og Baard har vunnet. Utrolig nok.

Førstepremien er en flaske vin. Nå ser jeg at en av gutta ved nabobordet reiser seg. Han er i laget som kom på andre plass. Vi bestemmer oss nå veldig raskt for å gi førsteprisen til laget som kom på andre plass. Det er ikke noe å lure på. Vinflaska blir langet over. Jeg vil si at det er et instinkt, som gjør seg gjeldene. Unggutten kommer over til vårt bord. Han løfter en diger neve. Jeg tenker på neseblod. Hodeskader. Slike ting.

Unggutten byr oss neven og sier: - Respekt.

Også ler han høyt og hjertelig.

Det jeg prøver å si, er at det er mye varme på Sørlandet. Når det kommer til et stykket.

Forbudte hodeplagg

Det er mange ting som har vært forbudt å ha på hue. Her er et forsøk på å lage oversikt.

Mest kjent er forbudet mot rød topplue. Det ble innført i februar 1942.  Røde luer ble inndratt og man ble hardt straffet. Man ble også straffet for barn under 14 år som ble tatt på fersken med slike luer. Luene ble konfiskert av myndighetene på den tiden.
Mer her

Frygisk lue, en kjegleformet topplue, med topp som henger framover, og små ørelapper. Særlig populær under den franske revolusjon. Robespierre fordømte bruken av lua.
Mer her

Finlandshette eller balaklava. Bruk av dette hodeplagg straffes med bøter på inntil 8.000 kroner hvis det brukes på møter og demonstrasjoner. Går du i banken eller i butikken med dette plagget på hodet kan du få enda hardere straff.  Mer her

Skyggelue, også kalt kaps eller skjermlue, er mye brukt av skarpskyttere, fluefiskere baseballspiller, skatere og Donald Trump. Forbudt på skoler som Lambertseter, Skullerud og Tåsen i Oslo.
Mer her

Fez også kalt tyrkerlue eller tarbusch, mye brukt av embetsmenn og soldater i Tyrkia. Forbudt fra 1926 av Kemal Atatürk.
Mer her

Palestinaskjerf eller kefije, særlig forbundet med Yasser Arafat, forbudt brukt i forbindelse med gulf-krigen (1990-91). Mer her Forbudt på Universitet i 2005 Mer her

Kipa, også  kalt yarmulke eller kalott, er et jødisk hodeplagg, forbudt brukt av lærer i skolen i Frankrike fra 2004.
Mer her

Turban, viktig for siker, forbudt brukt av lærere i franske skoler fra 2004, se Kipa og Hijab. Turban var forbudt i det norske forsvaret frem til 1980-tallet.
Mer her

Hijab, sjal, skaut, muslimsk hodeplagg, forbudt i Forsvaret frem til 2006. Forbudt hodeplagg for franske lærere fra 2004. Livssynsutvalget foreslo i 2013 å oppheve det norske forbudet mot at politi og dommere kan bruke hijab og turban på jobb. Mer her

Hijab ble forbudt brukt av ansatte på SAS-hotellet i Oslo rundt 2001. Forbudet ble opphevet og hotellet utviklet eget sjal for muslimske ansatte. Mer her

Niqāb eller Nikab er et muslimsk hodeplagg som dekker ansiktet. Forbud foreslås innført i skolen av størrelser som Jonas Gahr Støre. Mer her

Nisselue, mest brukt i forbindelse med julefeiring, forbudt brukt av Øren skole i Drammen i 2011.
Mer her

Russelue, brukes av ferske gymnasiaster. Møter hard motstand. Eksempel her.

Skipperlue, ofte merket med Kongelig Norsk Båtforbund (KNB), møter motstand. Mer her

Kort hår. Forbudt i menigheten Samfundet i Kristiansand.
Mer her

Langt hår. Se hippie, særlig 1960- og 1970-tallet. Særlig negativt i Forsvaret. Nå bare forbudt i garden. Mer her

Piggsveis. Forbudt i Iran fra 2015. Mer her

Hestehale. Også forbudt i Iran. Mer her.

Forbud mot alle klær. Se Solbakken camping. Mer her

Vuvuzela, musikkinstrument, strengt tatt ikke et hodeplagg, men kan lede til hørselstap, hindrer evakuering, sprer forkjølelse- og influensasmitte og skremmer kjæledyr. Forbudt av bla Fredrikstad Fotballklubb.
Mer her

No stress

Jeg sitter i sjåførsetet. Det er varmt og vanskelig. Det er venstrekjøring. Det er den helt alminnelige krisestemningen som de fleste familiefedre pleier å oppleve. I bil. Og ellers.

Vi er på ferie. I en leiebil. Jeg nevner ikke dette med ferie som en unnskyldning, men mer som en slags forklaring. Bare så det er sagt. Ferier burde være en tid for fred, harmoni og tilgivelse. Det burde være den tid på året da man ikke stilte for høye krav. Til far.  La ham bare kjøre bilen. Det går sikkert bra. No stress.

I steden sitter det tre kvinner av nære familie i bilen. Slike kvinner kan bare sitte der og ha irriterende rett i det meste. Det er slikt de har å drive med. Nådeløse som de er. Kanskje har de også en berettiget mistanke om at man kjørte alvorlig feil i en rundkjøring for en god stund siden og at dette bærer helt feil av sted.

Det skal lite til før jeg blir bekymret. Det skal ikke mer til enn at drivstoffmåleren viser mindre enn halv tank. Da begynner jeg straks å speide etter en bensinstasjon. Man vet jo aldri hvor langt det er til neste mulighet. Det er lett å gå tom. Når man er i utlandet og alle ting.

Jeg kjører inn på en liten bensinstasjon. Det er mange ting som er uvante. Jeg er ikke nevneverdig bevist. I gjerningsøyeblikket. Jeg fyller 6, 3 liter bensin på dieseltanken.

Hvor lang tid går det fra man er helt i ørska til en iskald klarhet fyller hodet?

6,3 liter. Det er den tiden det tar, før jeg skjønner at en større idiot enn meg er det vanskelig å få tak i.

- Hva gjør jeg nå, tenker jeg.
- Jeg får fylle på så mye diesel jeg bare klarer.

Det blir 35 liter. Så er det full tank. Nå prøver jeg å dra pistolen løs, men den sitter veldig fast. Jeg lirker. Og jeg lurer. Men den sitter bom fast.

Jeg går inn i kassa og forklarer en ung gutt som sitter der at jeg rett og slett ikke får løs pistolen. Han kommer ut og prøver det samme som meg. Etter mange forsøk gir han opp og går henter moren sin. Det viser seg at bensinstasjonen er en familiebedrift. Mor prøver å få løs pistolen hun også. Null resultat.

- Vi får vente til Roy kommer, sier hun. Roy er åpenbart far i familien. Roy ser ut som om han er bilmekaniker. Han kommer noen minutter senere. Mannen går bort og løfter løs pistolen med en enkel liten bevegelse. No stress.

Jeg takker så mye for hjelpen, og siden stemningen nå er stigende tar jeg sjansen på å tilstå tabben med 6,3 liter bensin på en dieseltank

- Vil du ha et faglig råd? Eller vil du ha mitt personlig råd, spør Roy.
- Jeg tar det personlige.
- Kjør av sted og fyll diesel hver gang du ser en stasjon. Det går sikkert bra. Men om bilen bryter sammen så aner du ikke hva som er årsaken.

Jeg tar Roy i neven og takker for rådet. Jeg tenker ganske lenge på konsekvensene hvis bilen bryter sammen. Det kan lett skje på et øde sted. Det kan bli vanvittig dyrt. Jeg bestemmer meg for å være ærlig hvis det skjer. Men jeg håper. Håper at det skal gå bra.

Etter en snau times kjøring kommer jeg til en ny stasjon og fyller full tank. Med diesel. Jeg fyller så mye at det renner over og ut på asfalten. Det koster tre pund. Mannen i kassa ser litt rart på meg. Jeg kjøper is for å at det hele skal se mindre mistenkelig ut. Vi forbrytere kan være ganske slu, når det det er nødvendig.

Jeg kjører i flere timer. Dette går slett ikke verst. Bilen bryter ikke sammen. Den gjør ikke det. Sånn kan det gå. No stress.

Datter Kaja dokumenterte krisen. Med mobilen. Dermed kan du:
1) Se hvordan jeg ser ut i det øyeblikket jeg skjønner at jeg er en idiot
2) Hvordan Roy ser ut når han gir meg sitt beste råd. 





Annen manns mus


Ikke tull med annen manns mus. Det er en erfaring, Man kan gjøre seg. På jobben. Ellers så smeller det.

Vi petitskribenter er alltid opptatt av å holde orden på kontorpulten. Det er ganske krevende.  Stadig vekk må det ryddes i binderssamlingen eller noe annet viktig.  Slik oppstår det en slags kontroll. Man må passe på, kan man si, på en måte, ikke sant.

Stor var derfor bekymringen da man etter noen dagers fravær kom tilbake til datamaskinen på mandag. Maskinen virket ikke. Eller nærmere bestemt musen, virket ikke. Det er jo uhyre irriterende når slikt skjer. Derfor har organisasjonen et stort serviceapparat. Det er bare å rope om hjelp. Så kommer de. Og redder en stakkar.

Men det kan fort bli litt pinlig. Hvis man for eksempel ringer til brukerservice og sier at jeg har problemer med musa mi, så kan de kanskje begynne å le eller kanskje bare bli sure og be deg klare deg selv, kjøpe en ny mus eller noe. Jeg kan blir stående der. Trolig til spott. Kanskje også til spe.

Her er det viktig å ha erfaring. Jeg begynner derfor straks å tenke på om jeg kjenner noen pøbler. Den første jeg kommer på er Arne. Jeg tenker straks på Arne, som er en mann som er vokst opp med stygge kroppstaklinger på Røa, herdet og utviklet i så lange baner at han er blitt advokat. Mens jeg sitter slik og tenker på Arne så undersøker jeg musa nærmere. Jeg oppdager da at noen har limt en tapebit med en liten papirlapp slik at den dekker over det optiske øyet på musa. Jeg piller av tapen og nå virker musa helt fint igjen.

Nå sender jeg straks en epost til Arne. Jeg nøler ikke et sekund. Jeg går rett på sak. Jeg sparer ikke på konfekten. Jeg skriver:

"Man skal ikke tulle med en annen manns mus. Den andre mannen kan finne på å ville hevne seg".

Det går noen timer.  Nå kommer det flere setninger fra Arne. Han avslutter prosedyren med følgende setning:

"Man kan til og med tro at du beskylder meg for å stå i med kjerringa di". Mvh Arne.

Så der står saken. Akkurat nå. Mannen har ikke innrømmet sine synder. Jeg er litt usikker på hvor hardt og nådeløst jeg kan slå tilbake. Jeg trenger kreative innspill. Gode råd. Sy rekeskall inn i gardinene på kontoret hans og ønske god sommer. Slike ting.

 

 

 

Venter på slåsskampen


Det skriker i dekk fra en bil som bråbremser. Geir er på vei til å krysse gatene. I fotgjengerfeltet. Slik starter et mareritt.

Fotgjengerovergang eller gangfelt er en del av en vei, oppmerket og ment for fotgjengere som skal krysse veien. I Norge gir oppmerking og skilting fotgjengeren prioritet. Mer om saken her:

Dette fotgjengerfeltet ligger like ved der Geir bor i Oslo. Gutten er på vei over gaten når bilen bråbremser. Sjåføren er rasende. Han ruller ned vinduet og skriker til Geir at han er en morrapuler. Geir roper tilbake at sjåføren er en dritt.

Dagen etter oppdager Geir at sjåføren bor like i nærheten. De er rett og slett naboer. Geir oppdager dette på en skremmende måte. Sjåføren og hans kraftige kamerat kommer gående og oppdager straks Geir. Karene stopper Geir og tilbyr ham grisebank. Geir takker nei.

Geir antyder nå at han kommer til å ringe politiet. At han ikke har gjort noe galt. At det å prøve å kryss gaten ikke er noen forbrytelse.

- Jeg driter i om du ringer politiet. Jeg har sittet inne fire ganger for vold. Skjønner du, sier Geirs nabo.

Nå blir Geir alvorlig bekymret. Han tenker veldig lenge på om han skal fortelle samboeren om problemene som bygger seg opp. Han frykter å gå ut. Han kontakter en psykolog som er spesialist på voldsmenn.

- Du må for alle del ikke anmelde fyren. Det hjelper ingen ting. Politiet bare henlegger saken, sier psykologen.

- Kan en løsning være at jeg rømmer hver gang jeg ser ham?
- Hvis du flykter så får mannen blod på tann. Det hjelper ingen ting. Du må sette hardt mot hardt.
- Hva hjelper da?
- Du må tilby løsninger.

- En mulighet er at neste gang dere møtes så spør du om han syns det er nødvendig at dere avklare saken med en slåsskamp. Dere kan avtale tid og sted. Du behøver ikke å være redd for at han har med seg en kompis. De vil ikke fly på deg begge to. Voldsmenn har sine egne æreskoder, sier psykologen. Han lærer Geir hvordan han skal holde hendene når slag kan komme.

- Du kan for eksempel og la den ene hånden liksom tilfeldig gli opp mot nesen. Da er den klar til å møte et slag mot hodet. Slik ting driller psykologen Geir i. Gutten har lite erfaring med nevekamp, men nå trener han. Hver dag.

Alternativet er å flytte nabolag. Geir lurer på om han skal fortelle samboeren om trusselen. Men han vil ikke skremme henne. Hver dag er en slags skrekkfilm som ikke tar slutt. Hvordan dette ender vet jeg ennå ikke. Kom gjerne med gode råd.

Å lære seg islandsk i en fei

Du har sikkert sett intervjuet med Islands statsminister Sigmundur Davíð Gunnlaugsson, i det øyeblikket det går opp for ham at journalistene har avslørt at han og kona har saltet ned millioner i et skatteparadis-selskap.

Statsministeren er skikkelig dårlig i engelsk. Men for å være greie så har de tatt med seg en journalist som snakker islandsk, slik at Sigmundur ikke kan skylde på språkproblemer. Intervjuet, som starter på engelsk, fortsetter derfor på islandsk.

Innimellom kommer det norske ord ut av statsministeren som sier "Kona mi" og "Vi var jo ikke en gang gift den gangen", og dessuten en hel del pusting og pesing og lyden av frykt som er internasjonal. Dette gjør at jeg plutselig får en veldig god følelse av å forstå islandsk.

Dette er bra. Denne skandalen bygger en bro mellom Norge og Island. Vi forstår hverandre. Jeg kan bare kaste et blikk på plakatene som folk har laget i sakens anledning. Jeg forstår alt sammen. Med en gang. Også begynner jeg å like islandsk. Det er liksom bra med trøkk i det språket. Stå på.



 

Ulovlige fuglefeller på McDonald's



Gjestene trodde ikke sine egne øyne da de så flere levende fugler ligge limt fast på et brett over inngangsdøra til McDonald's-restauranten i Sørlandsparken. Fuglene måtte avlives.

Det melder Fædrelandvennen

Å pine dyr på denne måten får nettet til å koke. Mange spør seg nå hvordan McDonald's har fått ideen til å lokke fuglene bort til limbrettet, ved hjelp av brødsmuler.

Hvor ideeen kommer fra kan man ikke fastslå med stor sikkerhet. Det kan være skrekkfilmer. Det kan være noe annet. Personlig holder jeg en knapp på boken "Dustene" av Roald Dahl. Boken handler om Herr og fru Dust. Dette er noen ekle duster som ser virkelig uvanlig stygge ut. Og det er det en grunn til! De tenker nemlig bare stygge tanker hele tiden. De er så stygge i tankene sine og gjør så stygge ting. De fanger fugler ved kline lim på steder hvor fulgler liker å sitte.
Dette må ta en slutt. Derfor klekker Rulle-rask-fuglen og apen Klubbi-Klopp ut en genial plan. Mer her.

Jeg foreslår derfor å sende Rulle-rask-fuglen og apen Klubbi-Klopp så fort som mulig til Kristansand.

God helg

Dansk smykkelov ga 0 kroner


Avisen Daily Mail har intervjuet dansk politi om hvor mange smykker de har konfiskert en uke etter at smykkeloven trådte i kraft. Svaret er null.

Det danske politiet kunne ha konfiskere verdier for ca 10.000 kroner, men droppet dette. Så langt har ingen ting, verken smykker eller ringer, blitt inndratt. Smykkeloven er fordømt av FN, får skryt av ytre høyre, mens reglene i Norge åpner for at man kan gå enda lenger her hvis man vil. Mer om saken

Kjære onkel politi. Dette er vanskelig. Derfor får dere bestemme rett og galt. Om det er å bøtelegge dieselbiler i Oslo eller konfiskere smykker, dere får se hva dere har lyst til å bry dere med. Vi overlater moralen til dere. Lykke til.

 

Å være en drittsekk i svømmehallen


Denne historien handler om å være en drittsekk i svømmehallen. Heng med.
 

Jeg har ingen grunn til å tro at mannen er nazist eller heter Pelle, men helt spontant begynner jeg i mitt hode og tenke på mannen som Nazi-Pelle. Denne mannen hersker over en svømmehall, hvis navn skal være unevnt. Av utseende ligner badevakten litt på den berømt fotballdommeren, Pierluigi Collina, med en evne til å sperre opp øynene og lage rynker som bølger av autoritet over pannen, men dette er i for seg en urettferdig sammenligning. For Collina.

Før vi går videre i denne historien er det viktig å vite at man kan kjøpe årskort til svømmehallen og bade så meget man lyster i et helt år. Jeg har kjøpt årskort i alle år. Jeg er en ivrig svømmer. Årskort koster mellom to og tre tusen kroner. Det er en ikke helt ubetydelig investering.

Vi skal nå tilbake til en tid, da mine barn var så små at de fortsatt bare brukte plaskebassenget i svømmehallen. Det gjorde de med stor fryd. Jeg er derfor redd for å skuffe ungene. Jeg ringer svømmehallen før vi drar hjemmefra. Klokken er 17.15. Er plaskebassenget åpent? Kan vi komme? - Ja, svarer damen.

Oppmuntret av dette drar vi av sted. Å få til en tur i svømmehallen etter jobb er en ekspedisjon. Det er rask inntak av mat underveis,  en hel del transport og styr, mye av og påkledning, og dessuten en hel masse logistikk, slik at når vi endelig står der ved bassengkanten, klar til å hoppe ut i vannet, så føles det som om man har vært på en lang, lang reise. Plutselig kommer et ubehagelig bråstopp. Badevakten løper mot oss og sier at her får slett ingen bade. Han lurer på hvor dum det går an å bli, siden man i det hele tatt gjør et forsøk på å nærme seg vannet.

Ungene begynner å sutre. Jeg spør hvorfor vi ikke får bade. Det viser seg at en unge har bæsjet i bassenget for en time siden og nå må alt renses.

- Men kunne vi ikke ha blitt advart i billettluken, spør jeg.
- Det står et skilt der.
- Nei, det gjør det ikke, sier jeg.
- Jo, det gjør det.
- Nei, sier jeg.

Nå blir stemningen liksom så dårlig mellom meg og denne badevakten at jeg begynner å fantasere. Det har seg slik at mannen står med ryggen til det store bassenget, det som er for voksne. Jeg får brått veldig lyst til å dytte hele fyren ut i bassenget. Det hadde vært litt av et syn. Nazi-Pelle som lager et kjempeplask med klærne på. Men nå kommer jeg til å tenke på at hvis jeg gjør noen sånt så kan jeg jo aldri mer sette mine ben i denne svømmehallen igjen, og jeg vil sikket bli anmeldt for vold mot offentlig tjenestemann og komme i lokalavisa og stå der til spott og spe. Jeg nøyer meg derfor med å sende mannen hva jeg vil kalle mitt mest drepende blikk, før vi gir opp hele prosjektet, tusler ned og skifter og drar hjem igjen. Ganske slukøret, vil jeg si.

Man blir ikke bestevenner etter en slik episode. Og ofte er det slik at har man først fått en uvenn, så varer det gjerne livet ut. Uvennskap har en lei tendens til å sette seg og bli lagret på et sterkt sted i hukommelsen.

Noen uker senere er jeg i svømmehallen på en onsdag. Klokken er like før 18.00. Jeg har svømt halve distansen av det jeg har tenkt å svømme. Da plutselig bestemmer Nazi-Pelle at nå er det tid for å åpne stupetårnet og stenge av alle banene der mosjonistene svømmer. Han drar et tau på tvers av lengderetningen i svømmehallen. Jeg ser jo selvfølgelig sperringen. Men jeg dukker under tauet og fortsetter å svømme. I et helt minutt. Det skulle jeg ikke ha gjort. Nå begynner Nazi-Pelle å blåse i en fløyte og rope at jeg skal komme inn til kanten der han står. Det gjør jeg slett ikke. Jeg svømmer til motsatt kant og går rett i dusjen. Dagens svømmetur er over. Badevakten løper etter meg. Han forfølger meg ned i dusjen og der blir jeg arrestert. Jeg får høre for en frekke fyr jeg er. Jeg får høre at sånne som meg, som ikke gjør som badevakten sier, er et stort problem. Stemningen blir stadig dårligere.

- Du kom kanskje ikke inn på politiskolen du, sier jeg.
- Hvis du har årskort, så ryker det nå, sier badevakten.

Her er Baard og datter i tidsriktige omgivelser

Ensomme bloggere, uten utdanning, søker trøst


 "Bloggere er ensomme og uten utdanning". Det var budskapet fra redaktør av forskning.no, Nina Kristiansen (bildet) på NRK radio i dag tidlig.


Det pågår en heftig debatt om produktplassering og annen kamuflert reklame som for eksempel en rosa blogger med store attributter kan tjene millioner av kroner på. Forbrukerombudet skal begynne å bøtelegge slik ulovlig markedsføring. En journalist har gjerne både redaktør, kolleger og pressens faglige utvalg og støtte seg til når rett skal skilles fra galt. En stakkars blogger har ingen. Dette var budskapet i debatten på NRK. Det fikk meg til å fyre av en epost som er slik:

Hei Nina
Hørte deg på radioen i dag tidlig. Jeg er en av et par hundre tusen nordmenn som blogger. Hørte du syns at jeg er ensom og uten utdanning. At jeg ikke har noen å snakke med. Takk for omtanken. Hilsen Baard.

Jeg fikk straks svar. Det går sånn:

Uff og uff, Baard. Jeg elsker bloggen din.
Vi snakket om alle de som bryter regelverket rundt markedsføring og produktplassering, 60-70 prosent. Tror ikke de presser de etiske linjene av vond vilje eller grådighet, men at mange ikke kjenner etikken og reglene. Og de mangler fora der de kan diskutere dem.

Dermed overså jeg den gruppa som ikke driver med sånt. Altså sånne som deg. Jeg ble jo også korrigert på akkurat det av programlederen.

Uff, ikke meningen å karakterisere oppegående bloggere - som deg.
Hilsen Nina

Jeg liker det svaret. Jeg gjør det. Legg for øvrig merke til at dette blogginnlegget i sin helhet slett ikke spiller på sex. Utrolig nok. Se også petiten: "På en klar dag kan jeg se helt opp til Sophieelise"

God helg

Ungen stjal 2600 kr

Minibank
2600 kroner var plutselig borte fra fars konto. Har sønnen på 14 år tyvlånt kortet og pinkoden og bare forsynt seg? Mistanken herjer. Hjertet er fylt av angst. Hva skjer nå?


Min kompis sjekker kontoen. Han har nylig fått lønn og det står mange penger på konto. Plutselig ser han at det har gått ut 2600 kroner fra en minibank i kjøpesenteret like ved der de bor.

Det er like før jul. Vi sitter i kantina på jobben. Min kompis har oppdaget tyveriet og er fortvilet.

- Du er helt sikker på at du ikke har tatt ut pengene selv?
- Bombesikker. Først trodde jeg at noen hadde skimmet kortet mitt, men nå har jeg sjekket med banken og det viser seg at ved en feil så har min sønns bankkort plutselig blitt endret slik at han kan ta ut penger fra min konto. Det har vært null trafikk på hans egen konto i lengere tid. Han vet jo at han umulig kan få ut 2600, for så mye har han aldri på konto.
- Har du noen beviser mot din sønn?
- Nei, men det er ikke noen andre som kan ha gjort dette, tror jeg da.
- Har han plutselig kjøpt noen dataspill eller annet han ikke burde ha penger til?
- Ikke det jeg vet. 2600 kroner er utrolig mye penger å brenne av for en 14-åring. Han kan jo ha spandert hemningsløst på kompiser, men det høres rart ut.
- Hva gjør du hvis han blånekter og står hardt på at han er uskyldig?
- Den er lei. Jeg vet sannelig ikke.
- Jeg vil foreslå at du tar ham med deg til et nøytralt sted og snakker åpent om dette. De fleste ferske kriminelle vil knekke ganske fort.

Det er like etter jul. Vi sitter i kantina på jobben.
- Hvordan gikk det?
- Han tilsto i løpet av ti sekunder. Det var en lettelse.
- Hvordan løser du dette?
- Jeg går for skylddeling. Jeg mener at han ikke burde ha blitt utsatt for en slik fristelse og jeg syns at det delvis er min skyld at noe sånt kunne skje.
- Dere deler på det?
- Ja, han skal betale tilbake halvparten. Han har lånt bort penger til kompiser så alt er ikke tapt.
- Hvorfor stjeler unger som jo har tilgang på det meste?
- Sånn har det vel alltid vært. De fleste stjeler noe før eller senere. Nasker i butikken. Rapper fra foreldrenes pung. Kanskje for spenningens skyld. Jeg vet ikke.
- Stjal du selv fra dine foreldre da du var barn?
- Ja.
- Påvirker det deg når du nå skal reagere mot din sønn?
- Ja, jeg er usikker på om jeg er for streng eller for mild. Vi får nesten vente og se om jeg har valgt riktig.
- Før i tida fikk ungene juling. Det får de ikke lengre?
- Det er mye som kan svi mer enn juling.
- Ja, det er vel det.

Ut av narko-helvete


- Gutten er mager og virker veldig sliten. Han står liksom midt i klærne og prøver å fylle dem ut. Det er noe ved ham som får meg til å følge ekstra godt med.


Det er Ruben som snakker. Vi skal til Bergen hvor Ruben jobber i en attføringsbedrift i NHO Service. Han har ansvar for et fire ukers avklaringskurs. Mange skjebner er rystet sammen. Drømmen er å få seg jobb og et nytt liv.

De som vil kan låne PC og bruke lokalene noen timer etter at dagens kursing er over. Det er det bare en som vil. Denne gutten er ikke flinkest i klassen. Men han har en sterk vilje. Han vil lene seg fremover. Satse. Det er nå eller aldri.

Karene blir litt bedre kjent i løpet av kurset. Ruben får høre om en oppvekst der begge foreldrene ruset seg. Sønnen prøver, fra han er ganske liten, å hjelpe mor og far. Løper mellom dem. Det er en vanskelig oppgave med mye sorg og fortvilelse. Livet går fryktelig dårlig. Gutten blir narkoman og fortsetter å være det i 10-12 år. Det holder på å ta livet av ham. Men nå er han rusfri og vil tilbake til arbeidslivet. Han er utdannet rørlegger. Er det noen som tør satse på en slik kar?

Det tar tid å finne en bedrift som vil satse. De finner til slutt en arbeidsplass som ligger på den andre siden av byen i forhold til der gutten bor. Reisen kommer til å bli lang. Hver dag.

- Jeg tenkte at dette blir sikkert et problem. For å komme på jobb må gutten stå opp klokka fem hver morgen og skifte buss flere ganger. Jeg var sikker på at han ville nøle med å takke ja, forteller Ruben. Men det er ingen nøling. Gutten tar jobben. Tvert.

Noen uker senere. Det blåser surt. Regnet bøtter ned. Det er en grytidlig og ufyselig morgen. Mange av dem som er på vei til jobb på denne tiden av døgnet er håndverkere i arbeidsklær. Slitte klær. Ganske møkkete klær. Klær som forteller at du jobber og har gjort det lenge. Her kommer Ruben løpende. Han jogger til jobben. Han løper forbi et busskur og stopper brått.

- Jeg kjenner ham igjen med en gang. Gutten står og venter på bussen. Han har på seg en flunkende ny kjeledress. Klærne er uten en flekk. Jeg stopper for å prate. For å være ærlig så er jeg litt bekymret. Noen dager tidligere har jeg sett gutten henge sammen med narkomane borte ved broen over Puddefjorden. Jeg er redd for at han skal sprekke. Ikke mestre sitt nye liv. Jeg får høre at han er sammen med sine gamle kompiser, men greier å holde seg unna dop. Han er i lag med dem fordi de er de eneste vennene han har.

Regnet og vestlandsværet står rundt dem som grå og triste vegger i tilværelsen. Det som nå skal skje er at en av de to karene skal gi ros til den andre. Det er viktig å skryte av folk som er på rett vei, som gjør noe bra og som er villig til å satse. Som vil noe med livet sitt.

- Jeg er imponert, sier gutten.
- Jeg er imponert over at du er ute og jogger til jobb. Også i dette været!

På safari i Ikeas jungel


Terje fikk firlinger. Å skulle ta seg av fire barn på en gang var i meste laget. Hva ville du gjort for å klare deg? Et av knepene var å dra på Ikea og få en time fri.


Terje hadde slett ikke tenkt å handle på Ikea. Han trengt bare en liten pause. Ikea ga en time gratis barnepass i ballrommet, mens Terje satt i kafeen, leste avisen og drakk kaffe.

Det gjelder å se mulighetene, selv om man kanskje har dårlig råd. Å dra til Ikea kan være en gratis safari. Her kan man gå rundt i en jungel av mennesker å se på hva folk driver med. Varehuset er laget som en landvei som svinger og bukter fra den ene opplevelsen til den neste.

På et sted har de laget noe Ikea kaller for hytta. Det er en komplett hytte med kjøkken og bad og det hele. Her kan man gå inn å late som man er på sin egen hytte. Ta med en god bok, sett deg i sofaen, dra pleddet over knærne og slapp av. En kopp te fra egen termos vil sikkert funke fint.

I soveromsavdelingen er det veldig mange speil. På veien forbi speilene går det en strøm av damer i alle aldre. Her kan du stille deg opp og føre statistikk over hvor mange som glemmer at de er på et offentlig sted. Det er nemlig uhyre vanskelig å gå forbi speilene uten å nærmest automatisk sjekke håret eller justere litt på klærne eller friske opp fargen på leppene og slikt.

I soveromsavdelingen henger det et gigantisk vegg til vegg skilt som sier at det kan ta mange måneder å bli vant til sin nye madrass. Det er en slags advarsel. Det gjør at alle med en gang skjønner at det å kjøpe en madrass er noe meget alvorlig som man slett ikke bør ta lett på.

Ganske mange vil derfor få lyst til å prøveligge madrassen med en gang. De fleste starter da med å ligge på ryggen. Det føles helt greit å ligge på ryggen. Det er på en måte lov å ligge på ryggen selv om det går mange folk forbi. Å ligge på ryggen er liksom ikke så privat.

Å ligge på ryggen er bra i starten. Men alle vet jo at det er i sidestilling du kommer til å sovne. Det er sidestilling som er viktig. Det er veldig fristende å teste hvordan det er ligge på siden, enda dette er litt over grensen over hva som er lov. Hvis man først har begynt å ligge på siden så kan det dessuten balle på seg. Plutselig så ligger man der i favorittstillingen sin og rett og slett koser seg. Livet er jo sånn. Det er lett å bli for ivrig.

Det som nå kan skje er at det kommer løpende noen som jobber i Ikea-jungelen. De har oransje skjorter med svarte striper. Jeg vet ikke om Ikea-tigrene har klør. Men det kan ikke utelukkes. Lykke til.



Skallet ned bollespiser på grunn av sykdom

De fleste norske aviser kunne i går bringe en nyhet om at slafsing på bussen ved Ensjø i Oslo førte til slåsskamp slik at en mann havnet på legevakten og en annen i arresten.

Saken "Spiste bolle - fikk bank" har skapt heftig debatt. Det dreier seg om en 40 år gammel mann som skallet ned en medpassasjer som slafset, mens han spist en bolle. Blodet rant.

Hvordan kommentarfeltet vil reagere på en slik sak er ikke lett å forutsi. En overraskende debatt tok helt av i Nettavisen. Fenomenet misophonia fikk her stor oppmerksomhet. Man rettet slik oppmerksomheten mot folk som er sykelig opptatt av lyder som for eksempel slafsing.

Jeg satt litt og tenkte på om det er slik at hvis man er sykelig opptatt av ulyder, så blir det mer forståelig at man skaller ned en kar på bussen. Mens jeg satt og tenkte på dette så kom jeg til å huske på en gang jeg var på Colosseum kino i Oslo for å se filmen The Wall med Pink Floyd.

Foran meg satt to karer som var litt mer enn gjennomsnittlige glade i Pink Floyd. De følte at akkurat nå var Colosseum kino en slags kirke. De følte at vi alle skulle få være med på en slags høymesse, for tidenes aller, aller største artister.

Det er like før filmen skal starte. Det er elektrisk stemning. Enorme forventninger. Gutta foran meg er ladet til bristepunktet. Da skjer katastrofen. En kar på benkeraden åpner en pose potetgull. Man kan høre knitringen i flere meters omkrets. Lyden av potetgull som knaser mellom tennene.

Dette pågår i flere sekunder. Så reiser en av karene foran meg seg og går bort og klasker til potetgullspiseren med knyttet hånd.

Nå kunne man jo tenke seg flere alternativer.

1) Mannen skjønner med en gang at potetgullspising under en musikkfilm er idiotisk og dropper all knasing videre.
2) Mannen prøver å spise potetgull helt lydløst (umulig).
3) Mannen kontakter kinovakten. Filmen stanses. Lyset slås på, slik at både han som slo og han som ble slått blir utvist av kinoen.

Her kunne jeg jo rukket opp hånden. Jeg kunne sagt at HØR NÅ HER. DET FINNES FAKTISK folk som lider av misophonia. At det er synd på slike folk. De fortjener vår fulle forståelse. All slafsing eller knasing eller andre ulyder er helt uutholdelig.

Det kunne jeg ha sagt.

Og jeg vet hva Roger Waters ville ha sagt: 
"All in all you're just another brick in the wall".

Høysesong for nattaktive kvinner

De hører ikke naturlig hjemme i Norge og er kommet hit med økt handel og reiseliv. De har ofte stor evne til å tilpasse og formere seg. De medfører store kostnader for samfunnet og utgjør en betydelig trussel mot det Norge vi alle er så glad i.

Hvordan vi skal forsvare oss mot denne fienden er det mange meninger om. Her er noen varianter:

1) La noen andre ta seg av problemet. Da slipper jeg å gjøre noe som helst. Det er det beste for meg.
2) Jeg gjør om huset mitt til en form for festning, med spesiallaget gjerde rundt og heftig bruk av kjemikalier.

Jeg har syklet forbi den siste varianten. Det er et hus i Bærum. Det er ser ut som en slags konsentrasjonsleir. I miniformat. Beskyttelsesgjerdet er ti centimeter høyt og lener seg svakt utover med et tak som beskytter kalken som ligger som en bred stripe rundt hele eiendommen. Taket gjør at kalken ikke blir vasket vekk av regnet.

En annen variant er først og fremst kvinner bevæpnet med pågangsmot, hodelykt, plasthansker, ti liters plastbøtter og pølsekliper av stål. Slike kvinner er ofte nattaktive. De kler på seg utstyret og går på uten frykt når skumringen faller på. Det er en gerilja som starter i disse dager og som kjempes intenst, natt etter natt, så lenge kreftene rekker og gjerne enda litt lenger.

Noen av kvinnene er meget gamle. I fjor traff jeg en dame som gikk i krigen med rullator. Damen hadde hengt plastbøtta på styret på rullatoren og patruljerte grøfta nedenfor huset for å se om det kom noen inntrengere.

- Hvor mange har du fanget?
- 41 til nå.
- Hva gjør du med dem?
- Klipper dem i to med en saks og skyller dem ned i do.

Dette får meg til å tenke på "Hengning, trekking og kvartering", en populær henrettelsesmetode i England og senere Storbritannia. Mer her.  Jeg vil også nevne at denne uken kom nyheten om at EU har laget en dødsliste. Men forordningen (som er en slags EU-lov) vil ikke gjelde for Norge, leser jeg på NRK.no. Om man vil sloss mot faenskap eller ikke er selvsagt ikke en plikt i Norge, men høyst frivillig.

Noen kommuner, som Re kommune i Vestfold tilbyr gratis gift og belønning til krigerne. Noen mødre og fedre benytter samme prinsipp. Jeg kjenner for eksempel en gutt ute i Asker som heter Ola. Han har gjennom hele oppveksten fått en krone pr. stykk han har klart å fange. Det har trolig medvirket til langt framskredne jaktinstinkter og lyst til å gå på handelshøyskolen i Bergen. Om noe er aldri så galt så er det i alle fall godt for noe.

Lykke til i krigen.

En konsentrasjonsleir i Bærum kan for eksempel se slik ut.




Det Tor frykter mer enn døden


Tor (75) setter seg inn i bilen slik han har gjort i mer enn 50 år. Han vrir om nøkkelen, setter bilen i gir, blinker seg ut i trafikken og kjører ut på motorveien. Mannen er på vei mot det han frykter aller mest i livet.


Parkeringshuset i Sandvika Storsenter går over flere etasjer og er full av biler. Det er lørdag og mye folk som vil handle. Tor finner en ledig plass. Det går knirkefritt å parkere. Tor skal bare kjøpe noen få ting. Det tar under en time. Å gå i flere butikker er ikke noe problem. Å betale med kort går også greit. Pinnkoden sitter i fingrene.

På vei tilbake til bilen kommer angsten snikende. Tor kan ikke huske hvor han parkerte. Han begynner å lete på måfå, og kjenner hvordan svetten renner nedover ryggen. Mannen går gjennom en hel etasje med biler. På kryss og tvers. Så tar han neste etasje med samme sørgelige resultat. Tor tar enda en etasje, men nå er han helt utslitt av å lete. Han husker ikke hvilke etasjer han har vært gjennom. Nå vet ikke Tor hva mer han skal finne på. Mannen går ut av kjøpesenteret, praier en taxi og blir kjørt hjem.

Tors sønn er god å ha. Han tar bussen til Sandvika Storsenter og finner bilen uten problemer. For nå er det blitt kveld og ganske oversiktlige forhold i parkeringshuset. Samme kveld har far og sønn enn lenge fryktet samtale.

Tor er ikke redd for å dø. Han har ikke mange andre ting å være redd for heller. Men å miste lappen, det er helt utenkelig. Å være en mann uten sertifikat er ikke noe liv. Det sier Tor til sin sønn. Dette utvikler seg til en krangel. Som varer i flere dager. Inntil Tor gir etter og gjør som sønnen sier. Går til fastlegen for å teste seg.

I alle år har Tor oppfattet fastlegen som sin venn. Nå blir legen en slags fiende. Tor må gjennom noen enkle øvelser. Han skal tegne en klokke, sette tallene og urviserne på riktig sted. Tegningen blir litt rar. De andre testene er heller ikke helt topp. Legen er i tvil, men faller ned på at Tor ikke kan få godkjent.

Tor drar fra legekontoret. Han kjører sin egen bil. Han tenker at å miste lappen er bare helt uaktuelt. Plutselig kommer han til å tenke på sin gamle bedriftslege. Kanskje han vil vurdere Tor, for gammelt vennskaps skyld.

Det vil bedriftslegen. Det er to godt voksne herrer som møtes. Stemningen er meget god. Bedriftslegen spør Tor om både det ene og det andre. Han er slett ikke i tvil. Han mener at Tor rett og slett kan få fornyet tillitt, fyller ut papirene og vips har Tor gyldig sertifikat.

Men mannen har sluttet å handle på Sandvika Storsenter. I alle fall på lørdager.

Når tiggere kler seg om

Bjørn Bjelde heter en kar som i går tok et bilde av tiggere i Drammen som kommer ut av en Mercedes i pene klær og kler seg om til stygge klær for å starte dagens økt som tiggere.

Bjørn har lagt ut bilde på Facebook og skriver:

"Dette bildet tok jeg i Drammen i dag tidlig. Her gjør tiggerne seg klare til å loppe snille nordmenn for penger. Alle tre forvandlet seg fra å være velkledde og pene, til å bli slitne og fattige på kort tid. Gjett hvor kostymene kom fra. - joda, fra Mercedesen deres!"

Under innlegget er det en hel del avsky, mye okking og stønning, eller en helt vanlig dag i kommentarfeltet. Det er til nå blitt delt 176 ganger.

Reaksjonen er kanskje ikke så overraskende.

Men alle sammen overser et poeng.

Mercedes er åpenbart blitt en utrolig vanlig bil i Norge.

Bildet er hentet herfra:




Ny bunnrekord

La meg starte med å si at jeg i denne stund først og fremst tenker på Aune Sands film "Dis" fra 1995. Dette er i følge Wikipedia en av de aller dårligste filmer som noen gang er laget. Aune Sand har en slags bunnrekord.

Jeg vil også få lov til å minne om at Jahn Teigen har skapt et fantastisk liv av å få null poeng i Melodi Grand Prix.

Og for tiden har Björk har laget en utstilling i New York som er så dårlig at folk står i lange køer for å få se den.

For egen del vil jeg nevne at jeg etter beste evne forsøkte kjøre gjennom Oslofjordtunnelen den første mars i år. Jeg var på vei til Drøbak for å besøke min gamle mor. Her må det være lov å opplyse om at det er en utrolig bratt nedoverbakke i den tunnelen. Fartsgrensen er 70 km, leser jeg nå i et brev jeg har fått fra politiet.

Jeg har vist dette brevet til datter Frida. Hun mener jeg bør velge tre dager i fengsel.

Jeg har sagt at jeg skal tenke på det.




Ennå er det vinter, jævler, men bare vent



Det var et glimt av håp. På mandag. Det ble knust samme kveld.


Tidlig mandag morgen kommer et helt nytt lys inn i min verden. Det treffer meg i ansiktet. Jeg står på trappa og kjenner et tydelige mildere drag i luften. Neseborene vibrerer. Hjertet slår litt fortere. Det er kommet en helt ny lyst til å leve. Fenomenet er kjent som våren.

Jeg står utenfor huset vårt på Høvik og er ikke i tvil. Våren 2015 er kommet. Jeg nøler ikke. Jeg går rett ut i skjulet, låser opp sykkelen og setter av sted. 

Det er en vanvittig fin følelse. Det er mange måneder siden sist jeg følte noe slikt. Sykkelen kjennes helt ny. Den har vært på service og alle slitte deler er skiftet ut. Ikke antydning til ekle lyder eller følelsen av å sykle med bremsene på. Jeg kan gi jernet. Det er bar asfalt overalt. Sol. Null vind. Varmegrader. Vennlige ansikter i gatene. Ikke antydning til bekymringer. Ikke noe sted.

Denne følelsen varer hele dagen. Klokken halv fem sykler jeg ned til Stortorvet for å møte noen kompiser, ta et par pils, planlegge turer, drømme om sommeren som kommer. Jeg sykler friskt nedover i byen og finner et sykkelstativ i sentrum.

I det jeg skal låse fast sykkelen ser jeg det. Et flunkende nytt hjul av et dyrt merke ligger låst fast til stativet. Resten av sykkelen er stjålet. Man kan bli rasende og motløs og maktesløs av mindre.

Det er akkurat når du er på toppen at nedturen starter, tenker jeg. Min sykkel er garantert neste offer. Det er bare snakk om minutter så er all glede blåst bort. Det er bare å begynne å grue seg.

De neste timene sitter jeg på restauranten og gruer meg til å komme ut og finne ut at årets første sykkeltur ender med forferdelse. Og jo mere jeg gruer meg desto sikrere er jeg på at det står noen drittsekker der ute og klipper låsen min i stykker.

Det er med en ikke ubetydelig overraskelse jeg kommer ut å oppdager at sykkelen slett ikke er stjålet. Jeg blir jo lettet sånn med det samme. Men når man har bekymret seg for fremtiden i flere timer er det ikke bare og gi seg over å bli glad igjen med det samme. Det viser seg dessuten at det slett ikke er vår likevel. Det sludder og regner og er blitt ufyselig kaldt i mørket som henger over meg hele veien hjem. Gjennomvåt og kald bærer jeg sykkelen inn i skjulet mandag kveld. Jeg låser og lukker. Ennå er det vinter, jævler, men bare vent.

#sykkel #drittsekker

Å bli dratt i rumpa på Gardermoen


Henrik står og venter på bagasjen ved rullebåndet på Gardermoen. Gutten tar et skritt frem og krysser en rød stripe på gulvet. Da bryter helvete løs.


Det er ganske mange muligheter for å velge feil i Norge. Henrik har for eksempel kjøpt en meget alminnelig svart koffert. Nå høres jo ikke det så farlig ut, men av og til kan det være en utfordring å ha en koffert som er prikk lik alle andre kofferter. Henrik står og myser etter kofferten sin. For å se bedre krysser han den røde streken på gulvet. Gutten står litt fremoverbøyd. Han står slik i omtrent et minutt.

En godt voksen mann med store overarmer og store hender står rett bak Henrik. Mannen hugger tak i buksa til Henrik og røsker til så han blir dratt hardt bakover.

- Dø, veit du ikke at det er forbudt å stå på innsida av streken eller?

Henrik kjenner nå at adrenalinet begynner å koke i kroppen. Et farlig øyeblikk vurderer han å klappe til fyren. Men isteden besinner han seg og drar hjem.

La oss nå tenke oss at det var du som sto der og kjente at en kar med store hender kleppa tak i rumpa di og røska til. Hva ville du da si? Jeg mener at det det kan være vanskelig å komme på noe i farten.

Det kan derfor være lurt å ha tenkt ut noen replikker på forhånd. Slik at du er klar, hvis det er du som står der ved bagasjebåndet og opplever at noen legger hånd på deg. Jeg har funnet frem til to varianter av hva du kan si til fyren.

Alternativ 1
- Unnskyld, men har du politimyndighet?
- Nei
- Ja, da må jeg innrømme at det du sier bare har teoretisk interesse. Ha en fortsatt fin dag.

Et problem med alternativ 1, er at mannen ikke forstår utrykk som "Teoretisk interesse" og "Ha en fin dag". Jeg har derfor klekket ut en enklere variant:

Alternativ 2
- Si meg hvor mange ganger søkte du på opptak til politiskolen før du måtte gi opp?

Det er ikke lett å vite hvilke av disse alternativene som fungerer best. Jeg håper nå at leserne kan delta i en undersøkelse i stor skala og teste ut alternativene i forskjellige situasjoner. Ikke nøl med å gi tilbakemelding om hvordan det har gått. Lykke til.

Madrass fløy på motorveien



Det er en helt alminnelig lørdag. Med helt alminnelig oppførsel på veiene. Og helt alminnelig idioti.


Mitt forbilde, forfatteren Odd Eidem, sa en gang at han sjelden fortalte hele sannheten i sine historier.

- Du juger, sa folk da. Virkeligheten er for fantastisk til at man kan fortelle nøyaktig hvordan den er og likevel bli trodd, sa Odd Eidem.

Dette kom jeg til å tenke på i helgen. Det er lørdag og jeg kjører til Slependen i Asker for å handle. Det skulle man jo ikke tro var direkte livsfarlig. Men slik tenker bare folk som ikke har dødd før.

Nå har det seg slik at det ligger et ikke helt ukjent møbelvarehus på Slependen. Når jeg nevner dette er det sikkert en hel del mannfolk som straks begynner å puste tungt og tenke på hvordan det er å henge etter kona på slep til IKEA. Og jeg vil da med en gang innrømme at slike slep kan være livstruende. Det er ganske klart. Men det er slett ikke poenget i denne historien.

Jeg vil dessuten få understreke at jeg prøver å holde en nøktern tone. Jeg vil gjerne bli trodd, for folk vil sikkert komme løpende og si at så dumme som dette er ikke de som handler på IKEA.

Det siste er jeg enig i. Jeg er faktisk enig i at når over en million nordmenn er innom IKEA i løpet av et år, så er flere av dem veldig smarte og fornuftige vesener. Bare så det er sagt Men noen av dem er ikke så veldig smarte, kan man si.

Noen av dem har for eksempel kjøpt en diger madrass. Også har de spent madrassen fast til taket av bilen. Og så har de kjørt av sted. I en veldig liten bil. Med en veldig diger madrass. Festet på taket.

Noe av det første som skjer er at den lille bilen legger seg ut på motorveien i retning inn mot Oslo. Det neste som skjer er at farten øker, utrolig nok. Og da vrenger madrassen seg, utrolig nok. Slik at den river seg løs og flyr gjennom luften og treffer bilen bak.

Dette kunne jeg se, med mine egne øyne, fordi jeg kom kjørende i motsatt kjørefelt. All trafikk stanset og jeg kunne se at ingen kom FYSISK TIL SKADE. Utrolig nok.

Og jeg juger ikke. Utrolig nok.

Reklame som dreper

Jeg kjenner en mann som driver en reiselivsbedrift i Nord-Norge. Han ville gjerne sette opp et skilt langs riksveien slik at turistene kunne finne frem. Til bedriften. Som han lever av.

Men alt det mannen søkte og alt det han klagde, så fikk han ikke lov. Veimyndighetene mente at det var veldig trafikkfarlig å sette opp et lite skilt.

Men denne mannen er en luring. Han fant ut hvor mange meter fra riksveien man har lov til å sette opp et skilt, hvis man bare gjør det på egen tomt. Og så kjøpte han en liten tomteflekk som lå noen meter utenfor grensa. Han fikk tomta veldig billig. Og så satte han opp skiltet.

Skiltet ga god effekt. Det kom opptil flere turister. Og det var jo fint. Noe skal man jo ha å leve av i Norge.

Men plutselig kom myndighetene på besøk. Riktignok var ikke skiltet trafikkfarlig. Det innrømmet de med en gang. Men det var likevel forbudt. For skiltet forsøplet naturen. Slike skilt er forurensing. Så det måtte vekk.

Denne historien forteller jeg til min kollega Tore som spiller golf. Han forteller da om Krokhol golfbane som ligger litt før man kommer til Ytre Enebakk. Klubben har kjempet en lang og seig kamp for å få lov til å sette opp et lite skilt som det står Krokhol golfbane på. Vi rister litt på hodet av dette.

Og mens jeg står slik og rister. På hodet. Så kommer jeg til å tenke på en samtale jeg en gang hadde med ordføreren i Lærdal. Dette har å gjøre med at de har en fantastisk turistattraksjon i Lærdal, nemlig Villakssenteret, som mange kjører rett forbi. Se petiten "Å tenke stort". 

- Når man kommer kjørende til Lærdal og ut av den siste tunnelen, hadde det ikke da vært veldig lurt og sette opp et stort reklameskilt for Villakssenteret, sa jeg.
- Du har åpenbart aldri snakket med Statens Vegvesen, du, sa ordføreren.

Tore og jeg diskuterer om det er en god ting dette at Norge er så nazi når det gjelder skilt. Da kommer Tore på en ting. Han setter seg ved PCen og begynner å kjøre gatelangs ved hjelp av Street View på Google Maps. Da renner det straks inn flere eksempler på rare skilt som folk har satt opp. Slik oppdager vi at hvis bare reklamen er montert på hjul så er det plutselig helt OK. Tore viser frem et såkalt skrekkeksempel. Det er noen avdankede landbruksredskaper som er blitt omdannet til reklamestativ. Og det er lov. For det er hjul på. 

Når jeg nå tenker etter så kommer jeg på at jeg i årevis har kjørt forbi en campingvogn som er en eneste stor reklame for LAKRISGUTTA. Campingvogna står ved siden av motorveien på Høvik. Riktignok med punkterte dekk, men med eget flomlys og greier.

Hallo! Lakris! Dette er jo direkte farlig. Folk kan jo bli tykke. Hvor er politiet?

På vegne av vanvittig mange: Alarm!



#farlig #reklame #godteri

 

Drapene i Paris dreper også meg



Jeg har drevet med satire, tull og tøys hele livet. Jeg har skrevet flere tusen petiter fra jeg var en ung gutt og fram til nå. Men i dag er det ingen smil å hente. Ingen går uberørt ut av de dagene vi lever nå. Drapene i Paris dreper også meg.


En venn og redaktør, som jeg har kjent i mange år, skriver på Facebook at dette bare er begynnelsen på en krig der vår sivilisasjon, den vestlige verden og våre verdier, kan gå til grunne. Det er slike følelser terroristene ønsker å skape. De vinner, med frykt og angst som våpen. Det lammer alle tanker. Alle gleder. Det fineste vi har. Kjærlighet. Frihet. Humor.

Jeg sto i går kveld og snakket med ungdommer som har skrevet og skapt en glimrende revy på en videregående skole i Bærum. Det er et lite satirisk mesterstykke de har prestert.

-Hvorfor tøyser dere ikke med terrorister i revyen, spør jeg.
- Fordi terror dreper all latter. Det er ingen som ler når de er redde, er svaret jeg får.

Det er umulig å ikke huske lammelsen da tvillingtårnene raste i New York, busser og T-bane i London ble sprengt, eller da toget i Madrid gikk til helvete. Det er umulig å ikke huske Breiviks terror og de uendelige lidelsene som forandret oss for alltid.

Er begeret fullt nå?

Jeg vet ikke. Avmakt er en farlig fiende. Jeg burde jo gjøre som jeg pleier, finne meg en pompøs og selvopptatt kjendis og skrive at hun ser ut som en kongepuddel på håret og at paven bør gjøre henne til helgen så flink som hun er til å kle på seg selv. Eller jeg kunne hente frem et barndomsminne og fortelle hvor rart livet henger sammen.

Men jeg orker ikke. Ikke nå.

Hovedproblemet i verden er ikke er at folk har for mye humoristisk sans, skriver Are Kalvø i Aftenposten i dag. Jeg tror vi føler dette ganske likt. Vi og millioner av andre som nå skriver "Jeg er Charlie" på alle vegger, og som i tiden som kommer skal jage frykten for at det skal smelle en gang til. På et sted nær deg.

Men jage frykt skal vi. Koste hva det koste vil.

Jeg har svindlet og lurt deg

Det er med sjokk og dyp vantro man leser Dagbladets ferske avsløring av at fotballfrue Caroline Berg Eriksens (27) syltynne kropp er mindre syltynn enn først antatt.

Hundretusener av dypt interesserte mennesker har daglig fulgt med på hva Caroline Berg Eriksens syltynne kropp driver med. Særlig da hun bare dager etter fødselen sto frem med perfekt, flat mage, var det få i Norge som var direkte uberørt.

Nå innrømmer Caroline Berg Eriksen å ha jukset med bildene av sin syltynne kropp. Hun har rett og slett manipulert bildene. Slik at hun fremstår bedre enn hun er. Nå står hun frem og angrer.

Dette har gitt meg noe å tenke på. Jeg fikk brått veldig dårlig samvittighet. Jeg må nemlig innrømme at jeg ikke er det spøtt bedre enn Caroline Berg Eriksen. Jeg har nemlig selv bedrevet en hel del fotografering og holdt helt kjeft om de skitne metodene som jeg rår over.

Som alle synder starter dette i det små. Man tøyer grensene sånn for at ting skal se litt bedre ut, men så baller det på seg. Og det ene fører til det andre. Og plutselig står man der en dag og legger ut bilder på Facebook som er direkte løgn.

Jeg har nå gått aftentur med min samvittighet og trukket ut gamle skuffer og skap slik at skjelettene har ramlet ut. Jeg har bestemt meg for å være grenseløst ærlig. Det har kanskje litt sammenheng med at det er jul og at man kan bli både mer medgjørlig og ydmyk av høytiden. Man blir minnet om at livet er skjørt og kort og at et liv bygget på løgner, ikke er et liv verdt å leve.

Så altså. Jeg har jukset. Jeg vet ikke helt hvordan det startet, men la oss ta et eksempel på hvordan det skjer. Min venn HC og jeg sitter for eksempel i en båt på Snåsavannet sommeren 2014. Været og kameratskapet er det aller beste. Fisken biter som en gal. Fiskene er til og med ganske store. Ja noen er direkte svære. Men likevel er vi ikke fornøyde. Langt der i fra. Vi vil tøye grensene. I det avgjørende øyeblikk. Når bildet skal tas.

Så hva gjør vi? Jo, vi holder fiskene litt fremover. Mot kamera. Kanskje på strak arm. Slik vil en fisk på kanskje 800 gram se ut som om den veier fire kilo. Det er jo ikke til å tro. Men dette har vil holdt på med i årevis. Skammelig.

Sånn. Det var deilig å få sagt det.

Et eksempel fra Snåsa ser du her:


 

 

Breivik sprenger Nationaltheatret

Det er som om en bombe har sprengt Nationaltheatret. I et inferno av brutale drønn og røyk blir scenen til et katastrofeområde. Blodige og døde mennesker ligger slengt. Ut av røyken kommer terroristen Peer Gynt og får en tysk nazihjelm på hodet.

Vi er midt i andre akt. Jeg er helt uforberedt på at terroristen Anders Behring Breivik skal få delta i dette teaterstykket gjennom sine handlinger. Bomben i regjeringskvartalet "gjenskapes" på scenen, mens Eindride Eidsvold fremstiller den hensynsløse Peer Gynt. Etter smellet sitter Amina Sewali i rollen som Solveig. Hun sitter med gitar i ruinene og synger "Mitt lille land", sangen som er et sterkt symbol etter terroren i 22. juli 2011.

Peer Gynt er Norges mest berømte teaterstykke gjennom over 150 år. Men det er ikke til å bli klok på. Første gang jeg skulle forsøke å forstå Peer Gynt var i en særoppgave i niende klasse. Siden har jeg hatt stykket som eksamen på Universitetet. Det er spekket med tvetydigheter og mange ting som jeg fortsatt ikke skjønner helt. Ekstra vanskelig blir det når denne oppsetningen er eksperimentell og full av satire og harselas med kjendiser.

Hvis du går til leksikon finner du for eksempel denne beskrivelsen: "Hovedpersonen, storløgneren Peer Gynt, har vært med på å forme bildet av tradisjonell norsk kultur og nordmenns oppfatning av seg selv og det typisk norske, enten det er sneversyn eller utferdstrang".

Mysteriet Peer og jakten på hva som er hans sjel er med andre ord også en jakt på hva det vil si å være nordmann. Når han underholder, drømmer og bygger luftslott. Når han er fintfølende og omsorgsfull og trøster sin døende mor. Når han er egoistisk, kynisk, selvopptatt, og en hensynsløs, grådig lykkejeger. Når han på toppen av det hele blir terrorist. For meg blir det da personlig og smertefullt.

Etter rettsoppgjøret var det mange som ønsket at Breivik ble stuet vekk og glemt. Derfor er det ubehagelig å se denne versjonen av Peer Gynt.

Jeg tror ikke Norge har kommet særlig langt i å lukke sårene etter 22. juli. Jeg tror ikke det er mange som ønsker at det skal lages nye teaterstykker, filmer, bøker og underholdning om Breivik. Jeg tror ikke at det er veldig mange standup komikere som tør å slå vitser om det som skjedde. Men jeg frykter at det ikke er langt unna.

Peer Gynt som terrorist (Foto: Nationaltheatret)


#Terror #PeerGynt

 

 

Stjal batteriet i bilen, hensynsløst



Da jeg skulle kjøre til jobben på fredag morgen oppdaget jeg det rareste. Noen hadde i nattens mulm og mørke funnet ut at de ville stjele et stort, tungt, 12 volts batteri fra bilen. Han stjal startkablene også.


Dette, må jeg innrømme, kom veldig overraskende på meg. Jeg har jo tidligere blitt frastjålet både det ene og det andre. En sykkel. En mobiltelefon. Og en gang en gummibåt. Men et bilbatteri!!! Det har jeg aldri drømt om at noen kunne finne på å stjele.

Jeg la derfor straks ut en melding på Facebook og fikk trøst fra noen såkalte venner. Det vil si, jeg er litt i tvil om den meldingen fra Øyvind kan regnes med. Øyvind kom med utsagnet:
- Sier det noe om bilen at de bare stjal batteriet?
Og Åsmund foreslo:
- Kanskje de tok med seg det som var av verdi.
Og Finn skrev:
-Er ikke du egentlig syklist, fisker og skribent?

Og slik fortsatte meldingene å tikke inn gjennom fredagen. Jeg dro på tampen av dagen til en butikk på Storo som til alt hell hadde tilbud på batterier. Jeg fikk et nytt batteri som var nedsatt fra 1.350 kroner til 1.100. Nye startkabler kostet 400 kroner. Dessuten fikk jeg trøst fra mannen i butikken som mente at folk stjeler jo de utroligste ting nå for tida.

- De stjeler jo til og med kobber fra kabler på Holmenkollbanen, sa mannen. Han ristet på hodet.

Det var da jeg kom til å tenke på et TV-program som jeg nylig har sett på NRK. Det var med Hadia Tajik som programleder. Hadia er til daglig leder av Justiskomiteen på Stortinget, men nå hadde hun tatt fri for å reise til USA for å lage et program om dødsstraff.

Hadia snakket med en professor som var skikkelig for dødsstraff. Han mente at vi i Norge burde lære av Amerika. Kjeltringer skal ikke rehabiliteres. De skal ikke tilbake til samfunnet. De skal straffes. Hardt og nådeløst. Sa professoren.

Dette har jeg tenkt på gjennom helga, og hvis tyven leser dette så vil jeg opplyse om følgende:

Kjære tyv. Du kan i tiden som kommer aldri føle deg trygg. Dette vil henge over deg som en mare. Usikkerheten. Frykten. Den krypende onde følelsen over at det verste kan skje. At du står der, i mørket, på en råkald og ensom parkeringsplass og er helt blottet for håp.

Det vil si, uten håp om å få liv i batteriet. For det er nemlig et pill råttent batteri du har stjålet. Det vil svikte deg når som helst. Og hvor som helst. Stol på meg

Se mer om dette i petiten "En ufrivillig, vond livsstil".

Stjal kunst for milliarder

Jeg ser for meg et vesen med spiss snute, ører på vakt, mysende øyne og en feit kropp som han drar etter seg gjennom den enorme leiligheten i Tyskland. Mannen går her i tiår etter tiår. Han slipper ikke inn en levende sjel, mens han i uendelig ensomhet beundrer kunst for milliarder av kroner. Det skjer i den dypeste hemmelighet.

Denne historien starter med at krig er fryktelig dyrt. Derfor ansatte Hitler en kar som het Hildebrand Gurlitt til å selge tusenvis av stjålne kunstverk. Hildebrand solgte for enorme summer, men mange godbiter puttet han i sin private samling. Denne samlingen arvet sønnen Cornelius. Det dreier seg om minst 1500 bilder og verdensberømte kunstnere som Pablo Picasso, Henri Matisse og Edvard Munch.

Når man vet at bare et eneste ett av disse bildene er verdt flere hundre millioner kroner, så er det lett å tippe at Cornelius får verdier som tilsvarer mer enn et norsk statsbudsjett. Han har de kostelige skattene hengende på veggen, eller stuet vekk i hyller og skap.

Mannen er ikke gift og har ingen barn. Han jobber ikke. Betaler aldri skatt. Han er ikke registrert noe sted. En sjelden gang selger han et bilde. Mot kontant betaling. Dette går bra gjennom et langt liv. Det er ingen som stiller noen spørsmål. Cornelius lever til han blir over 80 år. Han har ingen venner. Det eneste han bryr seg om er å vokte på sine kunstskatter, mange av dem trolig stjålet fra jøder under krigen.

Jeg ser han for meg, den aldrende Cornelius, som går sine vanlige kveldsrunde. Han stopper kanskje ved en Rembrandt. Lar hånden kjæle med det kostbare maleriet som folk ville stått i timevis i kø for å få oppleve. Hvis de hadde fått sjansen.

Det var tyske skattemyndigheter som ble mistenksomme. De syns det var rart at Cornelius kunne gå rundt med 50.000 kroner i lomma uten å betale skatt. Derfor rykket 30 politifolk inn i leiligheten for to år siden, slik at hele den enorme skatten kom for dagen. Bildene er nå samlet i et kunstmuseum i Bern, etter at mannen døde for et halvt år siden.

Jeg sitter og leser denne historien i Aftenposten på en søndag. Det er en fredelig stund. Jeg har fyr på peisen og det durer ganske hyggelig fra vedkubbene. Likevel får jeg pigger i huden. Det oser kulde av fortellingen om Cornelius. Jeg tror at hvis jeg hadde diktet opp noe slikt så ville folk si at det der er bare jug. For sånt skjer bare ikke i virkeligheten. 

 


Faksimile fra Aftenposten:



 

Opplæring i svindel ved boligkjøp


En kar jeg kjenner skulle i går hjelpe sin venn Ronny med å kjøpe en leilighet i en bygård i Oslo. Det ble en opplæring i svindel.


Ronny bor i en liten leilighet til tre millioner kroner og ønsker å kjøpe noe større i den samme gården. En leilighet som er taksert til fire millioner kroner er lagt ut for salg. Problemet er at fire millioner er absolutt øvre grense for hva Ronny kan gi. Han må da finne på noe smart.

I går var det første og eneste visning på leiligheten. Ronny inviterer en gjeng venner på besøk og lager en stor gryte med mat og sørger for at det lukter stram matlukt i hele oppgangen. Samtidig ber han en av vennene ta med ei bikkje som er kjent for å gneldre og lage ubehagelige lyder. Bikkja får lage mye ulyd under visningen.

Nå går Ronny opp til megleren og sier på tomannshånd at han vil la megleren selge også Ronnys leilighet dersom han får tilslaget. Dette synes megleren er en kjempegod ide. Han vil nå få kommisjon for salg av to leiligheter. Det er jo bedre enn kommisjon for bare en leilighet. Slik blir megler kjøpers mann og ikke selgers.

Før visning starter har megler fått vite at det trolig vil komme et bud direkte til eier på 4,1 millioner kroner. Budet er ennå ikke lagt på bordet, bare forhåndsvarslet. Dette forteller han til Ronny. Da tenker Ronny at han får komme med et bud direkte til eier han også på 4 millioner, samt sett en kort frist, før den andre karen rekker og komme på banen. Megler har ingen rett til å blande seg inn i direktebudene til eier.

Slik går det til at Ronny får tilslaget. Både han og megler er fornøyd, men eier er snytt for 100.000 kroner.

Som jeg pleier å si: - Er det rart at det blir krig i verden.

Jeger i mørket viser ingen nåde



En jeger sitter i mørket og puster spent. Byttet nærmer seg. Absolutt stillhet. Ingen lys. Nå slår han til. Nådeløst. Dette kommer til å gjøre alvorlig vondt.


Klokken er litt før åtte om kvelden. Det er en mørk og råkald kveld. Høsten renner gatelangs og gjør alt vått og ufyselig. Bilene kaster kaskader av vann inn på fortauene. Menneskene er hvite som papir i ansiktene som haster av sted for å rekke alle forpliktelsene som har hopet seg opp og ligger strødd mellom jobb og familie og idrett og skole.

Slik svinger jeg inn på parkeringsplassen foran Rimi-butikken på Gjettum i Bærum. Jeg skal kjøpe melk og brød og middag og det aller mest nødvendige. Det er ingen kø i kassen, så hele operasjonen tar bare noen minutter. Jeg løper gjennom mørket. Jeg vet det ikke selv, men jeg blir fulgt av vaktsomme øyne.

Inne i en bil sitter jegeren og våker over parkeringsplassen. Han jobber i noe som kaller seg P-Service. Dette navnet kan forlede deg til å tro at mannen driver med service. Så feil kan man ta. Utenfor Rimi-butikken er det en automat hvor man kan trekke en lapp som gir rett til gratis parkering i en time. Jegeren holder pusten, mens jeg går mot automaten. Kommer han til å trekke en lapp?

-Yes, sier jegeren og jubler stille. Han trakk ikke lapp.

Nå må mye skje med lynets hastighet. Jegeren løper ut fra sitt skjul og bort til min bil. Han fotograferer og printer ut en såkalt kontrollavgift på 810 kroner som blir brettet og festet under vindusviskeren. Byttet er i boks. Det må føles som en triumf. En seier.

Etterpå går jegeren tilbake til sitt mørklagte skjulested. Setter seg taus for å vente på neste offer.

Jegeren er navnløs. På lappen jeg har fått kaller han seg bare betjent. Betjent nr. 23. Jeg lurer på hvordan det er å være betjent 23. Får han provisjon? Er det viktig å fange så mange bilister som bare mulig? Blir han lei seg når den store og ofte ganske øde parkeringsplassen foran Rimi bare er fylt opp av biler som har trukket lapp slik at han må dra slukøret hjem til kona og si at i dag fanget jeg absolutt ingen, og kjenne inne i seg hvor vondt det er å være en taper. En som ikke klarte å fange noe som helst. Kanskje tenker han på hva som er meningen med livet.

Kanskje sitter han der og hutrer i mørket og venter på at det skal komme enda en sliten familiefar i en dårlig vedlikeholdt bil, og håper av hele sitt hjerte at også denne familiefaren skal glemme å trekke lapp, og at det på en eller annen måte skal gi en slags mening i livet. 

Miljøaktivister ramponerte 20-talls biler på Frogner


En aksjonsgruppe mot privatbilisme har i går, onsdag, sprøytet isolasjonsskum inn i eksosanlegg på et 20-talls biler på Frogner i Oslo og festet lapper til frontrutene (bildet).


Isolasjonsskum brukes vanligvis i husbygging. Stoffet utvider seg og herder på en slik måte at det er svært vanskelig å få ut av eksosanleggene, som derfor må skiftes til store kostnader.

Nabolaget på Frogner ble sjokkert da de kom ut tidlig onsdag morgen og oppdaget hva som hadde skjedd i løpet av natten. På frontruten av bilene hadde aksjonsgruppen festet papirark med bilde av en maske og et budskap om å kjøre kollektivt.

- Dette har vært en sjokkerende opplevelse. Gruppen hadde plukket ut de bilene som hadde størst motor og fylt eksosanleggene med skum. Det blir trolig meget dyrt å rette på skadene, sier en dame som jeg kjenner i nabolaget.

En av hennes nærmeste naboer er høygravid og skal føde når som helst.
- Familien kunne faktisk ha risikert å stå der midt på natten på vei til sykehuset, og oppdaget at bilen deres var ødelagt. Det ville vært ubehagelig, sier min bekjent.

Flere av bileierne har politianmeldt hærverket.

Aksjonen bruker symbolet til "Anonymous" som er navnet på et Internett-samfunn bestående av et ukjent antall aktivister og hackere fra hele verden.

PS
Jeg skriver jo som regel om morsomme ting på denne bloggen og ikke så triste ting som dette. Jeg skal prøve å ikke la det gjenta seg.
DS

Lyver om forbud mot klining

Stortinget vedtok fredag morgen en lov som forbyr klining på offentlig sted og du får 1.500 kroner i bot hvis du bryter loven etter 1. november, melder bloggeren Famez. Han ble dermed Norges mest leste blogg med over 58.000 lesere på tirsdag denne uken.

Famez er en 24 år gammel mann fra Bergen som har spesialisert seg på meget oppsiktsvekkende nyheter om sex og annet. Hundretusener har for eksempel lest hans historie om en jente som samler på brukte kondomer som hun henger opp i leiligheten sin. Nå er det vanskelig å vite om disse historiene er sanne siden Famez konsekvent ikke oppgir kilder. Famez tjener for øvrig trolig fett på annonser på bloggen sin. Man kan kontakte ham ved hjelp av en hotmail-epost, men noe navn er det umulig å finne.

Jeg ble nysgjerrig på denne Klineforbudsloven og startet derfor noen søk på nettet. Famez postet saken om klineforbudet søndag 28. september. Når han skriver at Stortinget vedtok saken fredag må man gå ut fra han mener fredag 26. september.

Det er i så fall oppsiktsvekkende siden Stortinget trer sammen for første gang etter ferien den 1. oktober. Det ble altså ikke vedtatt noe som helst i uka som gikk. Ikke tidligere på sommeren heller. Mer om Stortinget her.

En annen ting som er litt rart er at ikke noen andre i pressen har fått snusen i Klineforbudsloven. Når jeg søker i Kvasier får jeg null treff. På Google finner jeg at enkelte skoler har innført forbud mot klining og det har gitt stor oppmerksomhet i pressen, samt en masse debatt og protester. Mest kjent er forbudene på Løpsmark skole i Bodø, Fagerheim skole i Vestfold og ungdomskolen i Holtålen i Trøndelag.

Men ellers finner jeg ingen ting. Absolutt nada. Det nærmeste jeg kommer er oppslaget "Borten Moe kliner til" som er en nyhet fra Naturvernforbundet, men den tror jeg handler om noe annet enn folk som kysser. Men sikker kan man ikke være, siden saken handler om Senterpartiet. Se for øvrig petiten "Verre enn sex, løgn og brevbomber".

Grådig



Tre millioner kroner. Det var hva Kari satt med i hendene i midten av 1960-årene. Hennes mann var nettopp død. Arven ble meget viktig.
 

-Hva skal jeg gjøre med pengene, spurte Kari sin advokat. 
 - Sett dem i banken og i fonds. Det gir ti prosent rente, sa advokaten.

Dette ble starten på 30 ganske lykkelige år. Rentene gjorde det mulig å finansiere oppveksten til tre barn, sørge for hus, hytte, bil og alt annet som skulle til for å ha et bra liv.

Men plutselig en dag kom advokaten på besøk. Fordi Kari var slik en god, gammel kunde skulle hun få lov til å omplassere pengene sine i et timeshare-prosjekt i Hellas. Advokaten kunne garantere henne minst 20 prosent avkastning.

Det var til å bli svimmel av. 20 prosent. Det betydde flottere ferier. Ny bil og utrolige muligheter.

Først overførte Kari en million kroner til prosjektet og drømte om alt hun skulle gjøre fremover. Hun la planer og regnet på hva de kostet.

Så fant hun ut at hun bare måtte overføre to millioner kroner til. Det var ingen vei utenom. Inntektene skulle begynne å strømme inn allerede etter et år. 

 - Du må bare være litt tålmodig, sa advokaten.

Det var det siste Kari hørte fra ham. For mannen gikk personlig konkurs. Lurt av noen greske svindlere. Kari måtte selge huset og hytta. Flytte til noe billigere. Gå den tunge veien til sosialen for å få nødhjelp. 

 - Hvordan kunne du være så dum, sa folk.

Veldig uheldig med hvem de fikk på besøk


Det stiger et land av havet. Svarte stanger fjellene mot uværet, regnet og vinden og kulden som alltid står rett i mot og gjør det nesten utrolig at det bor folk her.


Jeg har mange ganger kjørt Norge på kryss og tvers. I kveldingen syns jeg fjellene ligner barske ansikter som står som mørke profiler mot himmelen og jeg tenker at nå ser de meg, som de har sett nordmenn reise forbi i tusener av år.

Nå vet jeg jo, at mange vil si at jeg skriver dette fordi jeg ikke liker forandringer. Sant nok. Jeg er tilhenger av evigheten. Ting som varer. Og rekker. Lenge.

Hvis man for eksempel kjøper et par dyre gummistøvler på XXL i Sandvika for tusen kroner, så skal ikke de gummistøvlene begynne å lekke allerede etter ett år. Særlig ille er det hvis man har reist over 80 mil på ferietur og trasket langt inn på fjellet for å fiske, og dessuten har vadet ut i en elv for å stå der og kjenne den fryktelige iskalde følelsen av vann som sakte pipler inn i støvlene sammen med vissheten om at hele denne uka nå blir mye, mye mer ubehagelig enn den helt åpenbart burde være.

Nå har det seg dessuten slik at på denne reisen gjennom Norge er vi fire karer. Vi er utstyrt med forskjellig kompetanse. To er journalister og over gjennomsnittlige nysgjerrige. En er vinekspert på polet og en jobber i skatteetaten. Dette skal vise seg å være en kruttsterk blanding i historien som følger.

Etter å ha reist lenge kommer vi frem til en liten by i Midt Norge og ser etter et sted å spise middag. Vi spaserer gjennom gågata og oppdager at vi kan velge mellom en kinarestaurant og et italiensk spisested. Vi velger det italienske.

Noe av det første som skjer er at vår medbrakte ekspert fra polet begynner å stusse. Han pløyer automatisk gjennom vinmenyen og sier:
-Det var rart. Ikke en eneste av disse vinene har de kjøpt på polet. Det pleier da alltid å være minst en eller to viner, som folk kjenner fra før og lett velger. Men her er det bare ukjente viner.

For øvrig går måltidet ganske bra. Jeg har bestilt en kjøttrett, Black and White, som er et stykke svin og et stykke oksekjøtt med to sauser og fløtegratinerte poteter til 209 kroner. Maten er jeg godt fornøyd med. Dessuten drikker jeg en halv pils som er ganske billig. Etter at vi har spist ferdig vil vi gjerne betale. Men kelneren vår er ikke å se. I alle fall ikke inne i restauranten, som er ganske oversiktlig med få gjemmesteder. Jeg spør derfor en annen kelner om hvor det har blitt av vår servitør. Han peker da ut i gågaten. Jeg strekker hals.

Slik kan jeg se at vår servitør driver på med et eller annet to hundre meter lengere opp i gaten. Men nå kommer han gående. Han blir fulgt av en bil som kjører sakte og stopper rett utenfor restauranten. Vår servitør åpner bagasjerommet og løfter ut en tønne øl. Han gir så tusen kroner til sjåføren gjennom vinduet, og bærer tønna forbi et stort antall gjester. Midt på blanke ettermiddagen. I fullt dagslys. Ingen reagerer.

Nå vet ikke jeg hvor mye en tønne øl koster hvis en restaurant skal kjøpe denne lovlig og betale alle avgifter. Men jeg tipper at det er mye mer enn tusen kroner.

-Nå ble jeg helt satt ut, sier min venn fra skatteetaten. Han begynner straks å lure på hvordan han best skal håndtere denne historien.

Jeg har i ettertid funnet ut at den svarte økonomien i Norge anslås til å være opp mot 450 milliarder kroner. Den er nå så stor og vanlig at ingen reagerer. Midt på blanke ettermiddagen. I fullt dagslys.

#svartøkonomi

Det ekleste som fins dukker opp igjen



Læreren hadde lånt en film som vi skulle se i naturfagtimen på Langveien ungdomsskole på 70-tallet i Kristiansund. Filmen kom i en stor rull som vi skulle se sammen med A-klassen. Det førte til at tre av jentene kastet opp og måtte gå hjem resten av dagen.


Filmen var svart-hvit, gammel, flimrete og rar. Likevel var det noen scener som ble for sterke. De viste hvordan man dro meter på meter av en bendelorm ut av tarmene på en hest.

Nå vet ikke jeg hvorfor vi måtte se akkurat den filmen. Jeg har heller ikke tenkt på filmen siden. Tror jeg da. Men de sterkeste ting ligger lagret og spretter opp i hodet med forbløffende kraft når du minst venter det. For hør bare.

Jeg er en ivrig facebook-bruker. Det er slett ikke så ufarlig som man kanskje skulle tro. Stadig oftere dukker det opp innslag i nyhetsfeeden som inneholder virus eller andre plager. En variant er filmer som krever at du må dele for å få se dem. Det er filmer som for eksempel påstår å vise et menneske spist av en kvelerslange eller en hai som angriper på stranden eller noe annet ekkelt. Filmene og bildene er forfalskninger.

Hvis man er så dum som jeg er, så er det fort gjort å klikke på et spektakulært bilde eller en film som pirret nysgjerrigheten. Det gjorde jeg i går. Årsaken var et bilde av et digert sår i nakkegropen på et menneske som skulle ha blitt forårsaket av en hårshampo.

Jeg googlet dette bilde og fant ut at det var en forfalskning fra 2003 laget for å skape frykt og lagt ut på ett nettsted for sykdom. Bilde skulle dokumentere en falsk historie om en jente som hadde vært på reise til Sør Amerika og fått et utslett på puppen. Dette utviklet seg til larver som spiste seg inn i puppen hennes. Jeg så på dette bildet i fem sekunder. Det hjalp ingen ting at jeg viste at det var falskt. Reaksjonen ble likevel voldsomt sterk.

Kanskje var det fordi dette kom brått og uventet. Man forventer jo ikke at "uskyldige Facebook" skal lede til noe sånt. Facebook er jo vanligvis en strøm av hyggelige og ufarlige ting blant venner og kjente.

Kvalmen veltet opp i meg. Jeg måtte forlate PC-en. Det hjalp ingen ting. Jeg brakk meg. Bildet forfulgte meg i flere timer. Det plaget meg da jeg syklet til butikken. Det plaget meg da jeg kom hjem. Det hjalp ingenting å vite at det er en forfalskning. Nå har det gått et døgn og det er fortsatt ubehagelig.

Dette overrasker meg. Hvorfor er jeg så pinglete? Det var da jeg kom til å tenke på filmen om bendelormen. Jeg har som sagt ikke tenkt på den på 38 år. Men den har åpenbart laget en skade som har ligget på lur og som nå plutselig dukker opp igjen. Livet er rare greier.

#falskebilder #Traume

På lur bak sofaen for å fange tyven


"Da sykehjemmet fikk mistanke om tyveri fra beboer, la avdelingslederen seg i skjul bak en sofa og ventet på tyven." Dette er overskriften på en artikkel i Bergensavisen i dag.

Det er sommeren 2011. Det forsvinner penger fra de gamle som lever på et sykehjem i Bergen. Mistankene oser i hodet på en avdelingsleder. Hva gjør man så?

En mulighet jeg ikke hadde kommet på selv var å legge seg på lur. Bak en sofa. Avdelingslederen hadde lagt ut en form for åte. Det var en passe sum penger. Hundre kroner. Disse la hun i vesken til en beboer.

Jeg vet ikke hva avdelingslederen tenkte, mens hun lå slik på lur. Jeg vet ikke heller om hun hadde tenkt å sprette frem i det avgjørende øyeblikk og si : - PIKKA BØØØØ.

Det som i alle fall skjedde var at hun så at en av de ansatte på sykehjemmet stjal pengene og da skulle man jo tro at resten av historien ville være helt opplagt. Men nå skal du høre.

Politiet etterforsket saken og ga den ansatte et forelegg. Hun nektet å vedta boten, og politiet valgte så å henlegge saken som "intet straffbart forhold". Det er ikke lett å forstå hva politiet driver med. Det er ikke det.

Bergen kommune sa opp den ansatte. Vi kan ikke ha ansatte som stjeler. Det skjønner jo alle. Men trur du ikke at saken måtte gjennom flere rettsinstanser. Først ble kommunen dømt for såkalt "usaklig oppsigelse". Det er ikke lett og forstå hva denne retten driver med. Det er ikke det.

Nå har Gulating lagmannsrett kommet til at den ansatte har begått "et grovt tillitsbrudd". Den ansatte er dermed sparket for godt. Det er lettere å forstå.

Det er nok en hel del å lære av denne historien, men hva er ikke godt å si. Det har å gjøre med at jeg ikke er jurist eller jobber i politiet. Jeg ligger dessuten sjelden på lur bak sofaen og venter på tyver. Men det burde jo være en grei løsning. Det burde jo det.

Mer om saken

#tyver #uforståelig

Han løsnet grepet i noen sekunder



For å være ærlig så vet jeg ikke så mye om Gunnar. Men det jeg vet får meg til å like mannen. At han skulle gå på en slik smell i Sandvika har jeg derfor stor sympati for.

La meg få starte dagens historie med å understreke at det ikke er noe galt med etterpåklokskap i og for seg. Det er selvsagt bedre å være klok på forhånd. Men noen ganger hjelper ikke det heller.

Hvis man ønsker å være klok på forhånd så kan man jo tenke litt på at 75 prosent av alle grove tyverier i Norge skjer i Oslo og omegn. Hvis man så tenker gjennom at innenfor dette område er det noen røde, farlige sirkler som kan slås rundt jernbanestasjoner og bussterminaler. Her stjeles det mye mer enn noe annet sted.

Dette vet Gunnar som står en sen ettermiddag ved knutepunktet for tog og busser i Sandvika , ikke langt fra Oslo.

Gunnar sykler. Han er uhyre sporty. Mannen kommer egentlig fra Geilo og har gått Skarverennet hele 41 ganger. Men nå er han altså i Sandvika på sin meget dyre sykkel. Det er en sykkel til hele 35.000 kroner. Gunnar passer derfor godt på den.

Gunnar skal en snartur på apoteket i Sandvika som ligger ved busstasjonen. Da er det jo naturlig å låse den dyre sykkelen fast i noe tungt utenfor apoteket. Men det tar ikke mannen sjansen på. Isteden triller han sykkelen med seg inn, trekker kølapp og venter på tur. Gunnar får det han venter på. Sykkelen har han stilt opp ved siden av seg ved skranken. I det han skal betale er han uoppmerksom. Gunnar løsnet grepet om sykkelen i noen få sekunder. Det er mer enn nok for katastrofen.

I det Gunnar på ny retter blikket i riktig retning kommer sjokket. Noen har snappet sykkelen og gått sin vei. Hvordan er det mulig? Gunnar fatter det bare ikke. Han kaster seg ut døren. Må bare ta sjansen på en retning. Mannen løper som en gal. Snart hit. Snart dit. Men tyven er ikke å se noe sted. Og sykkelen er tapt for alltid.

Nå kan man lure på hvorfor det har utviklet seg slik, i det såkalte verdens rikeste land, at folk stjeler som aldri før og at problemet bare øker og øker. En forklaring kan jo være at forbudet mot tyveri er rangert helt nede på syvende plass i 2. Mosebok kap. 20.

#tyveri #sykkel

Exitminsteren

Svetten perler på pannen til justis- og beredskapsminister Anders Anundsen. Mannen har en hard dag på jobben. Han skal fjerne et helt ord. Hive det ut. Ordet er "frivillig".

Det er fredag 6. juni i kongerike Norge. Klokken er 12.08. Det norske folk er i full gang med å starte på en pinseferie som skal vise seg å bli fylt av sol og varme og bading og glede fra den ene enden av landet til den andre. Men på kontoret til Anders Anundsen er man slett ikke i feriemodus. Justis- og beredskapsdepartementet skal sende ut en pressemelding. Overskriften er "Ny returterminologi".

Det er nemlig mange måter å reise fra Norge på. Noen kan for eksempel reise i følge med politiet. Kanskje iført håndjern. De er da i gang med noe som kalles "tvangsretur". Det skal vi fortsatt drive med, skriver Anundsen i sin pressemelding. Men det er også noen som har fått endelig avslag og blitt bedt om å forlate landet "frivillig", som det heter i utlendingsloven.

Det betyr at de skal reise uten følge av politi. Men så skjer det rare at mange velger å ikke forlate landet frivillig. Overraskende nok.

Når det er sånn så kan vi jo droppe hele ordet, "frivillig". Bare stryke hele utrykket. Det er det regjeringen nå forslår, i følge Anundsen. Han understreker at det faktisk ikke er frivillig i det hele tatt, men rett og slett en plikt å forlate landet. Hvorfor det da har stått "frivillig" i loven i alle de år, står det ikke noe om i pressemeldingen, som du kan lese her.

Hvis du blir forvirret av dette er det grunn til å understreke at Anders Anundsen fortsatt skal hete justis- og beredskapsminister. Han har ikke vurdert å skifte tittel til for eksempel "exitminsteren" eller "velkomstministeren". Men du kan jo kalle ham det hvis du vil. Det er helt frivillig.

#newspeech1984  #andersanundsen

Nabokranglene vi lever av



To ektepar på Nesøya forsøker å sette ny norsk rekord i nabokrangel. Nå krever en av partene nær en halv million i erstatning fordi uthuset ble sagd i to, skriver DN i dag
.

Jeg snakket med en erfaren jurist om saken i dag tidlig:

-Uten slike nabokrangler ville det blitt veldig stille på mange advokatkontorer og domstolene her i landet ville fått dramatisk økt kapasitet, sa han.

Jeg ser for meg den ene naboen som satt og vurderte om han skulle sage uthuset på Nesøya i to. Tenkte han da nøye gjennom hvordan det ville bli å få en samlet norsk presse på døra. Et evig renn av TV-kameraer og andre interesserte. Hvordan det ville føles å stå godt synlig for alle og en hver med skam og fornedrelse? Selvpåført! Å være en pinlig, latterlig historie som varer resten av livet. Ville du vært en slik person?
 
kan man lure på hvor mye et godt navn og rykte er verdt? Er du villig til å bli til latter og stå til spott og spe, for la oss si 500.000 kroner? Da er det bare å hente frem motorsagen og begynne å dele opp naboens uthus.

Her kan man selvsagt begynne å himle med øynene og løfte på øyenbrynene og mene at historien på Nesøya slett ikke er representativt for livet som leves mellom sinte naboer i Norge. Etter at du har himlet og løftet ferdig, kan du ta å søke på ordet «nabokrangel» på nettet. Da får du minst 42.000 treff. Du finner også en imponerende rekke med avisartikler som forteller at fenomenet øker. Det er for eksempel en fordobling i antallet saker som kommer direkte fra publikum til Konfliktrådet i Troms.

er det høysesong for krangler. Det har å gjøre med at folk setter seg ut i hagen eller på verandaen og oppdager at de har fått mye mindre sol enn de fortjener fordi naboen (det svinet) har latt sine trær vokse uten nevneverdig med hensyntagen eller empati. Dette fører igjen til et stort marked. Se «Vi lever av sol og nabokrangel

Det er selvsagt heller ingen grense for hva de krangler om. På Sørlandet løsnet en nabo skudd, fordi han ikke likte en hund som bjeffet, i følge NRK. Kjæledyr er da også en klassiker. Selv bodde jeg i flere år i samme hus som en stor, hårete hund som prompet mye i gangen og ulte når den følte seg ensom. Vi ble ikke lei oss da Tasso flyttet. Vi ble ikke det. Se for øvrig vårt julebrev til venner og kjente 2013.

Terskelen for å hisse seg opp er ofte lav. Meget lav. Lyden av en verandadør kan være nok. En familie i Trøndelag har for eksempel kjempet heroisk gjennom flere rettsrunder fordi en gammel mann i etasjen over dunker i gulvet hver gang de åpner verandadøren, melder Adresseavisen.

Noe av det man krangler mest om i Kragerø er såkalt båtfeste. Båtfeste kan bli ditt mareritt, melder TV2. På Eidsvoll må politiet rykke ut på grunn av overdreven snømåking, i følge Romerikes Blad. I Salten hugget naboen opp et klesskap med øks i følge avisa Nordland. Og slik kunne man fortsette. Landet rundt. Hvis man gidder.

#krangel #Nabo #hage #hund #hus #båt #trær

Kvinner som elsker terroristen

Anders Behring Breivik får mer enn 800 brev i året, de fleste fra kvinner. 

De broderer, brennmerker seg og lager fansider på nett. Det strømmer inn med kjærlighetsbrev, forteller Morgenbladet som i dag har hovedoppslag om fenomenet.

Jeg blir kvalm av dette. Disse 800 brevene luller trolig Breivik inn i en falsk følelse av å bety noe.

Jeg var i noen år besøksvenn på Ila fengsel og forvaringsanstalt i regi av Røde Kors. Rundt om i landet finnes det flere tusen frivillige besøksvenner som besøker mennesker både i private hjem og på institusjoner. Jeg meldte meg som besøksvenn etter at jeg som journalist hadde skrevet en serie artikler om folk som satt i fengsler. Jeg møtte noen skjebner og fikk lyst til å hjelpe.

For å bli besøksvenn måtte jeg gjennom noen kontrollerende intervjuer. Slik lærte jeg at det er noen, særlig kvinner, som blir besøksvenn med helt feil motiver. Noen av dem søker kjærlighet. På den tiden jeg var besøksvenn på Ila (på 80-tallet) var det en kvinnelig besøksvenn som ble drept, mens hun var på kinotur med en av de innsatte.

Selv fikk jeg tildelt en ung gutt som hadde drept flere mennesker. Han var en stor og kraftig kar som jeg ikke hadde noen vansker med å forstå kunne fremstå som meget skremmende. Men overfor meg var gutten alltid hyggelig. Lavmælt. Høflig. Noen ganger hadde han bakt kake som vi spiste sammen.

-Du bør sette besøksvenn-skiltet ditt i vinduet på bilen din, sa han til meg?
-Hvorfor det, sa jeg.
-Da blir ikke bilen din stjålet, sa han.

Vi snakket en gang om kvinnelige besøksvenner.
- Det er sjelden farlig å være kvinnelig besøksvenn. Men om det er farlig eller ei, det kommer som regel an på kvinnene selv, sa han.

Jeg leser Morgenbladet som en reise gjennom et sykt landskap og tenker hvor vanskelig det er å beskytte mennesker mot seg selv. Noen av disse kvinnene har trolig som motiv å frelse Breivik, at de kan endre forbryteren med sin omsorg og kjærlighet. En annen mulighet er at kvinnene ønsker å bli en del av den oppmerksomhet og berømmelsen som omgir terroristen. De fins noen enda eklere motiver også, men de lar jeg ligge. Jo, mer jeg tenker gjennom dette jo kvalmere blir jeg.

Hvorfor føler ikke disse kvinnene avsky? Det er ikke til å fatte.

I dag er det ingen som snakker om Dalai Lama


Det har i dag kommet en del hilsener til Petter Northug fra flere hold. Her er et ikke helt tilfeldig utvalg:


"Det er når natten er på sitt mørkeste at morgengry starter." (W. Churchill)

"Det finnes ikke sterk whisky, bare svake mennesker." (Ernest Hemingway)

"I dag er det ingen som snakker om Dalai Lama". (Stortingspresident Olemic Thommessen)

"Vi andre bør i det minste være edruelige" (Roy Kvatningen)

"Kudos til den første sponsoren som tør si offentlig: - Alle våre forbindelser forblir uforandret og samarbeidet vil vedvare." (Rune Brynhildsen).

"Vi ser at utøveren vil få en voldsom tilleggsstraff fra pressen og sosiale medier. Vi ønsker ikke å bidra til den smerten han nå skal gjennom. (Sponsor Kjetil Reinsberg i Eiendomsmegler 1)

"Kudos." (Rune Brynhildsen).

"Løft ditt hode, du raske gutt!" (Bjørnstjerne Bjørnson)

"Stå på, Petter!" (Knut Storberget)

"Vi fortsetter samarbeidet." (Sponsor Vi Menn-redaktør, Alexander Øystå)

"Kudos." (Rune Brynhildsen)

"Den neste pallen, må Northug spikre selv". (Gunnar Stavrum)

"Forspranget ligger i teknikken" (Audi)

"Overkjørt blir vi alle sammen - en gang i livet. Men så får en reise seg opp igjen. (Henrik Ibsen)

"Carl Gustav, can you hear me?" (Petter Northug)

 "Min rekord er 250 kilometer i timen - med dronning Silvia ved min side (Kong Carl XVI Gustav av Sverige)

"Hvem er DU som tror du kan dømme?" (Trude Helene Hole)



Oslo-jente straffet med slag og skamklipping



Familiekonflikter i det norske sigøynermiljøet løses med vold. Justisminister Anders Anundsen er opprørt, melder TV2.


TV2 har hentet videoen fra Facebook. Videoen viser Jan Roger Karlsen, også kjent som Alex «Dolla» Karoli, som dømmer en tenåringsjente etter en familiekonflikt. Vi ser den unge jenta bli slått og skamklipt av to kvinner. Jentas kjæreste, som sitter ved siden av henne i sofaen, forsøker å hindre angrepet. Også han blir angrepet. Mer om saken her.

Sigøynere eller romfolk er noe av det vanskeligste å forstå seg på. Første gang jeg skulle skrive om dette var en sommerdag i Vadsø på slutten av 1980-tallet. Avisen jeg jobbet i hadde utsikt mot havna. Fra kontorvinduet kunne jeg se rett ned på en familie som hadde slått opp telt på brygga.

Oppsøkende journalistikk kan jo være utrolig krevende. Jeg måtte jo gå nesten hundre meter for å komme i kontakt med familien i teltet. De var først og fremst sinte. På sosialkontoret.

Jeg ringte derfor sosialsjefen i Vadsø som sa at de nok skulle hjelpe familien, men at de hadde bedt om mer enn de hadde krav på. Dette skrev jeg i avisen, sammen med familiens versjon. Jeg syns jo at det var en sak at folk kunne finne på å slå opp telt midt i sentrum av en by.

Noen minutter etter at avisen var kommet ut begynte telefonen å ringe. Folk var sure. De mente at jeg ikke var nevneverdig intelligent. Flere hundre år med mistro til sigøynere veltet ut av telefonrøret. Å skrive noe som kunne tolkes som støtte til sigøynere ble ikke tatt nådig opp. For å si det mildt.

Det var ganske surt og kaldt den dagen. Det er ofte det i Finnmark. Fra vinduet kunne jeg se småunger som åpenbart frøs og hadde det ille. Skal man bare se en annen vei når foreldre mishandler ungene sine?

Etter gårsdagens TV2-sak velter det nå en forståelig flodbølge av sinne mot Karoli-familien i sosiale medier og sikkert andre steder. Jeg syns det er krevende å se det uforståelige. Jeg blir sinna jeg også.

Maktesløshet. Det er det mest dekkende ordet jeg kan komme på.

Barn blir solgt, mishandlet, ødelagt av sine egne foreldre. Med overlegg. Og dette samfunnets evne til å gjøre noe er ikke særlig god.

Det sitter nå en skamklipt tenåringsjente i Oslo. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvor jævlig hun har det. Om kort tid er hennes skjebne trolig på vei mot glemsel. Det er så mange skjebner der ute. Så mye urett. Det er til å få vondt i magen av.

Feite drømmer om fri parkering


Jeg har med glede utviklet kulemage. Det er en påkostet mage. En skikkelig investering. Nå ser det endelig ut til at dette skal lønne seg. I går oppdaget jeg at det kan føre til gratis parkeringsplass.


Å finne en ledig parkeringsplass i Oslo er som regel en livslang kamp der bare de sterkeste overlever. Personlig startet jeg i ung alder med å kjøpe en Opel Rekord som var lys gul. Den ble derfor kalt for Store Urin.

Store Urin og jeg sirklet i flere år rundt i Oslo sentrum. I andre halvdel av 1980-årene hadde dette en viss sammenheng med at jeg jobbet i Dagbladet og skulle rykke ut på oppdrag på kveldstid. Vaktsjefen kunne derfor tilby meg å låne en parkeringsplass i nærheten.

Parkeringsplassen var på en midlertidig tomt etter et bygg som var revet. Mannen som hadde revet bygget hadde latt sine sønner leie ut P-plasser. Dette var to ganske store gorillaer som sto som velkomstkomite ved siden av en traktor som de brukte til å stenge innkjørselen med da jeg sent på kveld kom for å hente Store Urin. Karene hevdet at den umerkede plassen jeg hadde tatt ikke var den Dagbladet hadde leide og at jeg derfor måtte skrive ut en sjekk på 750 kroner bot. I motsatt fall ville jeg få alvorlig mye juling. Da jeg nølte med å betale ga herrene meg en telefon og et nummer til politiet som jeg ringte. En mann i andre enden bekrefter at jeg ville få juling.

Mens dette pågikk kom en pen dame i pels for å hente sin Mercedes. Også hun nektet å betale. Sånn med det samme. Da tok en av gorillaene og løftet damen opp, og la henne ned på bakken slik at hun der kunne ligge på magen og skrive ut en sjekk.

Da jeg etterpå fortalte vaktsjef hva som hadde skjedd fikk jeg kjeft for ikke å ha tatt bilde av damen mens hun lå slik og skrev ut en sjekk.

Senere begynte jeg å jobbe i en bistandsorganisasjon som hadde kontorer i Christian Krohgs gate. Området er svært populært blant narkomane. En kveld jeg hadde jobbet sent og kom ut til parkeringsplassen oppdaget jeg at en av de narkomane hadde lagt seg oppe på panseret på Store Urin.

I starten trodde jeg at mannen lå der å hvilte seg litt. At han bare tok seg en liten lur. Men ganske snart ble det klart at mannen nektet å flytte seg hvis han ikke fikk hundre kroner. Jeg vurderte da å sette bilen i revers og gi gass. Dette opplyste jeg mannen om at jeg kunne finne på å gjøre. Jeg ville gi gass og slik at han ville falle av og slå seg veldig. Mannen grep da tak i den den ene vindusviskeren og holdt seg så fast han bare kunne.

Man forhandler ikke med terrorister. Man gir gass.

På den annen side syns jeg at hundre kroner i løsepenger var ganske billig, så jeg betalte. Det er for eksempel mye dyrere å komme noen minutter for sent tilbake til en plass som man har leid av et nådeløst parkeringsselskap. Vi trenger som man forstår en løsning på parkeringsproblemer. Det var derfor med stor fryd at man i går kunne oppleve NRK og en rekke andre mediere som slo stort opp at "Overvektige får gratis parkering".

Her kommer Jørgen Foss, leder av Landsforeningen for overvektige i Norge, og forteller at det fins 100.000 nordmenn som er sykelig overvektige og at disse har en rekke behov.

Jeg skriver dette med en pølse i munnen. Av tungtveiende grunner. Man må jo tilpasse seg nye ideer. Ungene ble dessuten glade da jeg serverte pizza og cola til frokost i dag tidlig. For å gjøre min vei mot fri parkering lettere burde det oppføres fedmeautomater ved innkjørselen til store byer. Det kunne være en slags kombinasjon av vekt og automat. Etter at man har veid seg vil man få utlevert et oblat til å feste i frontruten. Der har du meg. Veldig praktisk anlagt.

Jakter på klaprende lyder

Det er kommet en ny type indianere i byen. De står med ørene på stilker og prøver å fange lyden av noe klaprende og stort som kommer ganske fort forbi. Når de hører byttet komme nærmere, kaster de seg frem.

Før skulle indianerne bare fange ting som sto stille. Det er mye lettere. Man kan for eksempel gå rundt på parkeringsplasser i Oslo for å lete etter neste offer i ro og mak. Jaktsesongen starter normalt i november, når kulden legger seg over terrenget og det er på tide å samle troppene.

Slik har det vært i mange år. Man har vendt seg til at så lenge man er i bevegelse så ville man ikke bli fanget. Men denne sesongen er helt annerledes. Dette oppdager jeg med en hel del smerte, onsdag, denne uken. Jeg kommer kjørende fra Majorstua ned langs Frognerparken og aner fred og slett ingen fare. Det er en brukbar og ganske fin dag. Klar luft. Litt frost, men ikke særlig glatt. Passelig med trafikk. Her kan vel ikke noe farlig skje. Så feil kan man ta. 
 
Den første indianeren har etablert en lyttepost litt lengre opp i Kirkeveien. Her kan han høre klapringen min og signaliserer til en kollega at nå er det bare å hoppe frem og vinke meg inn. Dette foregår etter noen av de samme prinsipper som når man sanker inn sauer i fjellet. Jeg og et titalls andre biler blir drevet inn i en form for klynge. Der står vi og ser litt forskremte og stakkarslige ut. Det er jo dessuten helt naturlig når det nærmer seg en form for slakt.

Jeg ruller ned vinduet. Mannen, som kommer mot meg, kunne valgt å se ut som en hardbarket og ganske durkdreven politi med solbriller og tøffe våpen innen rekkevidde. Kanskje kunne han, for ikke å ta noen sjanser, kommandert meg ut av bilen og bedt meg ta oppstilling med begge armene over hodet, med spredte ben og bøyd overkropp ned mot mitt eget bilpanser.

Isteden sitter jeg helt rolig og ser en kar som ligner på Ludvig i Flåklypa komme mot meg. Han er fra Oslo kommune, Bymiljøetaten. Mannen har sorgtunge øyne, skjeggstubber, en anelse duft av rullings fra en ganske rund og god fremtoning som gjør at man på ingen måte vil forvente grov vold eller maktmisbruk av noe slag.

- Har du oblat, spør mannen. Han sier det med ganske lav stemme. Nærmest unnskyldende. Dette setter stemningen. Jeg får lyst til å svare lavt tilbake.

- Nei, jeg har ikke det, hvisker jeg.

- Det var leit. Da må jeg gå bort i bilen og skrive litt, sier Ludvig. Han tusler sakte av sted. Det er kø på skrivestua. Når mannen kommer tilbake med en rykende fersk bot på 750 kroner, så syns han liksom litt synd på meg. Og han vil samtidig gjerne gi meg noe ekstra. Litt service.

- Jeg vil bare gi deg et tips, sier mannen: - Og det er at det er flere som er ute på kontroll i dag. Så du kan bli tatt flere ganger. På samme dag. Jeg vil bare si det. Som et tips. Det er mange som trur at det ikke er sånn. Men sånn er det, faktisk, sier han og blir litt ettertenksom. Mannen har kommet på en ting til. Noe som nærmest er en slags gave, eller plaster på såret om du vil, slik at ikke boten kanskje skal føles så tung.

Jeg sitter og verker etter å kjøre videre, for jeg er nå 20 minutter for sent til et møte ute i Ski kommune og det er ca en halvtime å kjøre dit.

-Vent litt, sier mannen og går langsomt over plassen og bort til en stor bil. Han romsterer en stund der inne og kommer labbende tilbake med en brosjyre. Det er en sammenleggbar, bitteliten brosjyre. Du kan få plass til hundre slike i brystlommen. Jeg får en til odel og eie. I ledige stunder kan jeg nå lese at piggdekkoblat koster 30 kroner dagen i Oslo. Sesongkort koster 1.200 kroner. Da kan du kjøre rundt og klapre med dekkene dine så mye du vil fra 1. november til 27. april. God tur!

Skutt på do



Hvis man prøver å skyte en elg. For eksempel på Hvaler. Så kan det oppstå et drama fra virkeligheten. Utrolig, men sant. Heng med.


Jeg ser det for meg. Elgen som kommer luntende inn fra høyre. Jegeren som blir veldig opphisset. Han har jo kanskje ventet en evighet på dette, avgjørende øyeblikket. Kanskje har han aldri skutt en elg før. Men nå er altså muligheten kommet. En åpenbar mulighet som glir inn i siktet. Nå presser pekefingeren mot avtrekkeren.

Nå vet ikke jeg om det var akkurat sånn. Jeg har bare lest avisenes referater av hva som skjedde på Hvaler. I forrige uke.

Jeg har derfor mange ubesvarte spørsmål. Denne karen som tilfeldigvis er på hytta, han som har dratt ned for å stenge av for sesongen, hva tenkte han før det smalt? Han satt der på do, med buksa ned på knærne og ante fred og slett ingen fare. Så han elgen? Viste han i det hele tatt at det fantes elg på Hvaler? Skjønte han at døden sto og lurte noen hundre meter unna? Jeg mener hvor stor er sannsynligheten for å bli skutt av en elgjeger, mens man sitter på do?

Hva kreves for å bli elgjeger? Hva slags opplæring får elgjegere? Fins det for eksempel instruktører som står der og sier lure ting som: "Hvis det kommer en elg gående og det er en hytte i bakgrunnen, så husk på at du kan bomme på elgen og treffe hytta".

En mulighet er at det fins folk som mener at det er helt utenkelig å gjøre en feil, eller bomme. Bom er liksom ikke et ord de tar i sin munn. Man kan jo ikke det. Sånn trur jeg at det kan være. For noen. Men jeg vet jo ikke. Jeg har jo aldri prøvd å skyte en elg. Og det er mange ting jeg ikke vet. Hva er for eksempel det riktige å si? Hvis man for eksempel skal gå på sykebesøk og er elgjeger. Hva sier man da? Sorry?

SISTE
I følge Ullevål universitetssykehus er mannen utenfor livsfare, selv om skadene er alvorlige. Jegeren, som avfyrte skuddet, som gikk gjennom hytteveggen og skadet en mann i 70-årene, mener det var noe feil med våpenet han brukte, melder Fredriksstad blad.

Han limte et A-4 ark fast i frontruta med superlim



Denne historien starter på et trist sted i barndommen. Man satt på bakerste benk og fryktet det verste.


Det verste var en skoletannlege som sto med en pekefinger i døra til klasserommet. Det var dommedag av en pekefinger som ble rettet mot neste offer.

Like etterpå ble jeg halt svimmel av skrekk gjennom grønne ganger ned i kjelleren hvor det lukter bedøvelse, skrekk og død. Her ble man plassert i et trangt rom uten nødutganger. Men uansett hvor mye man skrek så hjalp det lite.

Slik gikk årene. Etter at skoletiden var over ble man noe tilbakeholden med å gå til tannlegen. Særlig i studietiden ble det langt mellom besøkene. Etter fem års opphold tok jeg mot til meg. Tannlegen bøyde seg over munnen min:

- Dette ser jo ut som en krigssone, var han nær ved å si, men endret det til: Vi kan tilby to nye løsninger til bare 6.000 kroner stykket. Disse løsningene var såkalte kroner og broer og dyre ting.

Etter en stund flyttet jeg til Høvik utenfor Oslo. Dette var begynnelsen av 1990-tallet. Jeg kom i skade for å bli kjent med en lokal tannlege.

Hvor sint en tannlege kan bli, var jeg ikke helt klar over ennå, mens jeg kjørte rundt på Høvik og lette etter en parkeringsplass. Jeg fant gjesteparkeringen til tannlegen. Det skulle jeg ikke ha gjort.

La oss kalle tannlegen for Govert, siden det var det han het. Jeg gikk en tur i banken og i butikken. 20 minutter senere kom jeg tilbake til bilen.

Da hadde gamle Govert vært der. Han hadde limt et A-4 ark fast i frontruta med superlim. På arket hadde mannen skrevet med ganske store bokstaver at dette var hans parkeringsplass. Etterpå hadde Govert, nærmest som en slags bonus, tømt resten av tuben utover hele ruta i bølgende bevegelser. Det var ganske store mengder med lim.

Nå ble jeg ganske sinna. Det må jeg innrømme. Å fjerne superlim tok nesten to timer, selv om jeg brukte det ypperste som jeg fikk tak i av kjemikaler og spesialskrape.

Etterpå gikk jeg opp til Govert på hans kontor. Jeg hadde tenkt å snakke litt om superlim. Kundebehandling. Slike ting.

En gammel dame satt i tannlegestolen da jeg kom inn. Skrekkslagen ble hun vitne til at mine opplysninger om lim på bilruta fikk legen til å gripe tak en liten spiss ting, en slags skalpell, som han vifte iltert med og ropte: Kom deg ut! KOM DEG UT!

Jeg rygget baklengs ut av kontoret og dro hjem.

Jeg må være så ærlig å tilstå at jeg nå klekket ut en hevn. Jeg kjørte samme kveld til et boligområde på Lysaker. Jeg hadde tatt med meg en stor tube superlim og et A-4 ark med noen velvalgte fyndord på.

Jeg hadde tannlegens privatadresse. Jeg fant frem ganske greit. Problemet var bare at mannen hadde garasje og at den var låst. Jeg fikk derfor ikke limt bilen hans slik jeg hadde håpet.

Dagen etter var jeg dessuten langt mindre hevngjerrig anlagt. Så jeg lot det fare. Jeg er ikke så tøff når det kommer til et stykke. Men jeg skiftet tannlege. Tanken på å skulle sette seg i stolen til Govert var liksom ikke så fristende.

Storkontroll på grensen


Å få kjeft av kjerringa for alt man ikke har gjort, tror jeg at en hel del menn opplever. Rett som det er. Men at en bitteliten, mikroskopisk forglemmelse skulle få slike konsekvenser, se det er en annen sak.


Man snakker ofte om fanden og hans oldemor. Det har jeg alltid ment at er litt pussig. Det kan tenkes at man egentlig mener fanden og hans svigermor, men at man ikke tør å si det rett ut. At man er redd for svigermor. Det kan være det.

Man kan være redd for andre ting også. Naturligvis. Politi og tollere for eksempel. Dessuten er det gjerne slik at en helt vanlig nordmann ganske ofte får høre uttrykket "Hva var det jeg sa". Dette er en slags spådomskunst som både koner og svigermødre bruker hele tiden. Koner og svigermødre gjør ofte krav på å være synske. Sånn er det bare.

Tenk deg nå at det er en helt alminnelig torsdag i forrige uke. Da har kona og svigermor og unger og en helt vanlig nordmann funnet ut at det er fornuftig å ta en liten dagstur over grensen for å handle i Strømstad eller der omkring.

Man drar jo gjerne og handler i Sverige fordi det er så billig. Se forøvrig petiten "Jan Arne kjente grådigheten stige" som beskriver fenomenet. Når man er på for eksempel kjøpesenteret Nordby er det lett å bli litt ivrig og handle mer enn man strengt tatt har lov til. En helt vanlig nordmann vil da stå der med en full handlevogn og høre på advarslene. Han er klok av skade. Han kjøper derfor slett ikke mer enn det kvoten tillater. Sånn er det å være litt redd. For svigermor og kona og tollere og politiet.

Før vi går videre i denne historien er det nødvendig å vite at jeg sitter i et kontorlandskap på jobben sammen med Tore. Det er tidlig fredag morgen. Tore skal i et møte. Da ringer telefonen.

Den som ringer er en helt vanlig nordmann som har forsøkt å dra på handletur til Sverige. La oss kalle ham Jan Petter, siden det er det han heter.

Denne fredag morgen ringer Jan Petter for å avlyse møtet. Han kan rett og slett ikke komme. For det har oppstått en krise. Ved riksgrensen til Sverige.

Jan Petter kan fortelle at han satt der i bilen sin på vei mot grensen. Det er en ganske ny bil, bare tre år gammel, så Jan Petter føler ikke at han har gjort noe galt. Han har dessuten lyttet til både kona og svigermor og har ikke handlet for meget. Mannen nærmest strutter av god samvittighet. At det er storkontroll på grensen bekymrer ham ikke det minste. I det familien nærmer seg grensepasseringen ser Jan Petter en politimann som står i veikanten og kikker på bilskilt. Her vil jeg bryte inn å fortelle at det å være interessert i bilskilt er noe alle gutter over 50 år har et forhold til i Norge. Personlig har jeg to og en halv kladdebok fylt opp med bilskilt fra Nordmøre på 70-tallet. Jeg har også hørt om en lektor fra Bergen som er så ivrig på å samle på bilnumre at han tråler parkeringshus hele dager til ende ved kjøpesentre og slikt for å skrive ned alt han finner.

Å se en politimann som står og kikker på bilskilt er dog noe annet. Jeg er enig det. Men Jan Petter tenker ikke noe særlig over saken. Ikke før han like etterpå blir vinket til siden. Det viser seg at Jan Petter har et bilskilt som slutter på tallet seks.

Det høres jo ikke så farlig ut. Men for de innvidde så betyr tallet seks at Jan Petter skulle vært på EU-kontroll i juni. Og nå er vi som kjent i slutten av september.

Politiet står på sitt. Det hjelper ikke at Jan Petter har bilen full av familie og handleposer eller at han bedyrer at han har bestilt kontroll i uka som kommer. Eller at bilen er ganske ny og åpenbart er i perfekt stand. Like fullt så blir skiltene klippet. Der og da. Nådeløst.

Mannen må ringe en kompis som bor i Ski. Etter et par timer kommer kompisen kjørende og plukker opp restene av denne historien. Jeg vet ikke helt hvor lang tid det tok før man fikk berget bilen hjem, og hva ny registrering og annen straff kom på. Men en ting er jeg sikker på. Og det er at spåkonenes rykte som synske har fått seg en knekk.

Å brenne tyver i helvete

My house is my castle, sa man i riktig gamle dager. Det var på den tiden at folk kunne finne på å respektere huset ditt og rett og slett droppe å reise helt fra utlandet til Norge for å bryte seg inn og stjele alt av verdi.

Før i tiden var det gjerne narkomane man skulle passe seg for. På den tiden var det dumt å bosette seg langs T-banelinjene. Narkomane tok gjerne banen når de skulle gjøre et brekk. Det er dessuten slitsomt nok å være innbruddstyv om man ikke også skal være tvunget til bruke beina en hel masse og gå flere meter lengere enn nødvendig. Derfor brøt narkomane seg helst inn i hus som ikke lå alt for langt fra T-banestasjonene.

I våre dager er det som kjent ikke tilstrekkelig å bosette seg langt vekk fra T-banen. Dagens tyver har bil. Det trengs derfor flere tiltak før man reiser på ferie. Huseiernes Landsforbund gir råd om det aller mest nødvendige du bør gjøre. Nå må jeg innrømme at jeg tidligere har slurvet en hel del på dette området, men i år skal jeg følge oppskriften til punkt å prikke.

Det første jeg må gjøre, i følge Huseiernes Landsforbund, er å montere en ekstra lås på ytterdøren, installere alarm og gjerne et par kamera og følere på de mest utsatte stedene, samt be naboen om å holde oppsyn med eiendommen. Naboen må også kaste søppelet sitt i vår søppelkasse, samt ta inn aviser og post, hvis jeg har glemt å omadressere dette. Naboen må forøvrig vanne blomster slik at tyven ikke kan stå på utsiden av huset å oppdage visne blomster inne. Visne blomster er som å be om innbrudd. Det er noe alle vet.

Dessuten må man gjemme unna brennevin og verdisaker. En kar jeg kjenner, som heter Leif Bernhard, gjemte unna flaskene så godt at de de et helt år etterpå fant sprit på de rareste steder, men det er strengt tatt en helt annen historie, som kanskje blir litt usaklig å ta med her. Man må for all del ikke la store flatskjermer, PC eller kamera eller diamanter ligge fremme slik at en innbruddstyv som nøler med å bryte seg inn, plutselig får ny energi og økt tro på seg selv og dermed går til det skritt å knuse ruta med et målbevist spark.

Det er også helt nødvendig å montere en serie med tidsbrytere slik at lyset og et par radioapparater plutselig slår seg på og av i de forskjellige rommene rundt omkring i huset. Dette er råd nr. 7 fra Huseiernes Landsforbund. De ber også om at jeg ikke legger inn en dum beskjed på telefonsvareren eller koblet denne videre til mobilen. Er det noe innbruddstyver fersker med en gang så er det slike viderekoblinger. 

Tyvene henger dessuten mye rundt på internett og har for lenge siden søkt om å bli venn med deg på Facebook. Har du for eksempel sagt ja til en slik venneforespørsel de siste par årene? Var det noen som du ikke var er helt sikker på hvem var? Da kan straffen skylle over deg som en innbruddsbølge i sommer.

En slik tsunami kan også komme som følge av varig mangefult utviklede evner innen bruk av epost-systemer. Å skrive feil ting i fraværsasistenten i Outlook tyder på alvorlig hjerneskade og er det samme som å trygle om innbrudd. Du må for alle del, heller ikke tukle med persienner eller gardiner, men prøve å la disse henge i en så normal posisjon som mulig, slik at det ser ut som om du er hjemme.

Det går også an å kjøpe seg oppblåsbare dukker som kan sitte ved siden av deg i bilen når du er ute og kjører om kvelden og ikke vil bli forsøkt ranet eller voldtatt. Disse dukkene kan sikker også brukes i heimen. Du får kjøpt slike på Kondomeriet. De kan sikkert bli blåst opp rundt kjøkkenbordet eller i stua ved hjelp av et par tidsbrytere koblet til elektrisk oppblåserutstyr, som du kan kjøpe svært billig på Clas Ohlson, men dette rådet har jeg strengt tatt funnet på helt selv og ikke fått fra Huseiernes Landsforbund.

Alternativt kan du droppe å dra på ferie. Eller du kan feriere hjemme. Det er vel egentlig det greieste.

Mer om saken her

Ekte gangster?

Har du truffet noen helt ekte kriminelle? Hva gjør slike når de har fri? Går på kino med familien. Heng med.

vil jeg sånn innledningsvis få lov til å innrømme at jeg har betydelig sans for at folk følger lover og regler. Jeg har bare sittet i fengsel en gang. Og det var som en del av en reportasje i Agderposten hvor jeg hadde sommerjobb i slutten av 1980-årene. Jeg kjenner ikke så mange kriminelle. Personlig. Tror jeg da.

Denne historien starter søndag ettermiddag. Det regner. Jeg vil gjerne være en kul pappa. Jeg er bare 50 år og utrolig ungdommelig, så jeg foreslår å gå på kino. Frida (14) sier ja med en gang. Hun foreslår at vi skal se Iron Man 3. Jeg samtykker og vi drar av sted. Jeg er ganske hipp. Jeg har mine egne 3D-briller.

Når vi kommer frem til billettluken så ser jeg damen rett i fjeset og sier at vi vil gjerne ha to billetter til Supermann.

- Den filmen har ikke premiere før i slutten av juli, sier damen. ­

- Han mener Iron Man, sier Frida. Og kniser.

I den samme køen som oss står en mann med store muskler. Han er velfrisert og dyrt antrukket med gull både her og der. Gangsteren ber om syv billetter til seg selv og kona og fem barn. -Hvor gammel er hun der, spør billettdamen og peker på den minste av barna. Jenta er seks år, liten av vekst og det er 11-årsgrense på filmen. Selv i følge med voksne er ungen langt under aldersgrensen.

-Det er strengt dette. Dere kan dessverre ikke få kjøpe billetter. Vi risikerer å miste bevillingen, sier damen. Gangsteren slipper luften langsomt ut av nesen. Jeg ser også at kjevene driver og tygger og at han vurderer hva han nå skal gjøre. Plutselig bråsnur mannen og geleider hele familien ut til en stor og meget dyr bil som står parkert rett foran inngangen til kinoen. Bilen står på handikapp-parkeringen selv om ingen i familien er handikappet.

Etter å ha sittet inne i bilen i noen minutter og diskutert saken kommer hele familien ut igjen. Nå går far til en automat og kjøper syv billetter der i steden, mens kona og ungene handler inn store mengder popcorn, brus og sjokolade. Familien kommer seg velberget inn på Iron Man. Han som tar i mot billettene er sløv og ser ikke så nøye på seksåringen.

Frida og jeg diskuterer saken. ? Det er sånn her i livet at hvis du er vant til å bryte regler så bryter du regler helt uten å tenke over det. Du bare gjør det. Helt automatisk. Det er en selvfølge å ikke bry seg, sier jeg.

Familien kommer og setter seg på seter, ganske langt fremme i salen. Når barna har satt seg tar far bilder med mobilen sin. Og midtveis ut i filmen får han lyst til å ta flere bilder. Nå må mannen riktig nok bruke blits, og det forstyrre oss andre litt, men det er ingen som sier noe.

Salen er ganske full. Når filmen er slutt skal alle ut gjennom den samme døra, nede ved lerretet. Det danner seg en sneglekø. Den døra, som vi kom inn, er stengt og det står et skilt som sier "Ingen Utgang". Mannen leder hele familien opp til den døra, gir blaffen i skiltet, åpner og får folka ut den veien.

- Vi kan jo ikke vite helt sikkert at de er kriminelle, sier jeg.

- Men det er ganske sannsynlig, sier Frida.

- Vanlige folk oppfører seg ikke sånn.

- Eller?

For øvrig kan jeg opplyse at jeg har planer om å se Supermann litt senere i sommer.

Øygard og satan i helvete

Til Satan. Hr. Lucifer. Your lowness. Et varmt sted. Der peppern gror. Jeg må innrømme at jeg ikke har skrevet til deg før, men det har oppstått en utfordring i norsk kommunepolitikk som vi gjerne skulle hatt litt hjelp med.

La meg innledningsvis få unnskylde forstyrrelsen. Du er sikkert travelt opptatt med å slipe ljåen, varme opp skjærsilden eller administrere all verdens ondskap. Det er jo travle tider. I Syria og ellers. En ting jeg har lurt på før vi kommer til saken. Fører du lister? Har du for eksempel en ti-på-bunn liste. De verste av de verste, diktatorer og andre, hvis du skjønner hva jeg mener. Gjennom tidene og nå.  Fra Hitler til president Assad. Fins det lister for mindre saker også? I så fall vil jeg med en gang tilstå at jeg har tjuvfisket en del. Jeg har også stjålet i butikken. Et Fantomet-blad i 1972. Bare før det opp.

Men til saken. Nå skal du høre at vi satt i lunsjen og diskuterte en sak som du sikkert har fått med deg. Det er en nå avgått ordfører Rune Øygard i Vågå som står tiltalt for å ha forgrepet seg på en mindreårig jente. Det er en fæl sak som det virker som aldri tar slutt. Jeg vet ikke om du så Hurtigruta minutt for minutt. Det gjorde du sikkert. Dette er noe av det samme. Media er online. Hele tiden. På alle plattformer. Man overfører hver bevegelse. Hver SMS. Som piskeslag er hvert ord som Øygard har sendt fra mobilen sin. De som lever av dette er en industri av kommentarer, bloggere, twitrere og all verdens kjøpmenn i sorg og fornedrelse i aviser og tv og radio. På web. Og ellers. De hyrer til og med inn forfattere og diktere. I går leste jeg for eksempel en kommentar av Ingvar Ambjørnsen som sammenlignet Lance Armstrong med Rune Øygard. Å juge seg til syv seire i Tour de France kan åpenbart sees i sammenheng med tragedien i Vågå, i følge Ambjørnsen. Mer om saken her.

Nå skal du høre hvorfor jeg kom til å tenke på at du kanskje kunne være til hjelp. Det startet med at vi satt i lunsjen og diskuterte, så kom jeg til å tenke på at man ofte snakker om "Djevelens advokat".  Jeg er litt usikker på om det er en beskyttet tittel. Du har sikkert god oversikt over advokatene, siden det er et yrke som jo går helt tilbake til romertiden, men har du også mer moderne profesjoner i stallen? Jeg er særlig på jakt etter en god kommunikasjonsrådgiver.

Jeg fikk i dag en pressemelding via NTB der det heter seg at PR- og kommunikasjonsrådgivere har stor innflytelse i samfunnet. De fleste norske kommunikasjonsdirektører sitter i ledergruppen ved sin virksomhet, og er sentrale når viktige beslutninger fattes, heter det. Sukk. Så vakkert.

? I spesielle situasjoner kan kommunikasjonsrådgivere ha meget stor innflytelse, for eksempel innleide eksperter på krisehåndtering og lobbyvirksomhet, sier Trygve Gulbrandsen, forsker ved Institutt for samfunnsforskning i pressemeldingen. Mer om saken her.

Det er akkurat en slik kar vi trenger. En som er klar for spesielle situasjoner. Gjerne noe som er så spesielt som Øygard-saken. En som liker kriser. En som trives i lobbyen. Hvis man skal gjøre comeback i for eksempel kommunevalget i 2015, kan en sånn kommunikasjonsrådgiver være gull verdt.

Nå er det selvsagt et rush av navn som man straks vil tenke på. Jeg syns ikke at man skal ta den første og beste blant de polerte og pene i snakketøyet. Det bør være en ekstra tykkhudet kar som for eksempel Bjarne Håkon Hanssen i det første hus eller hva det nå heter på norsk. Aller helst vil vi ha en såkalt managing director som kan alt om inhabilitet og rolleblanding. Men det er vanskelig å finne den rette, så det hadde vært fint hvis hr. Lucifer kan gi oss et godt råd. På vegne av vanvittig mange. Yours sincerely. Lykke til med valget og takk for oppmerksomheten.

Mannen som bare forsvant

Regningene hoper seg opp. Kona kjefter hele tiden.  Livet er surt og kaldt. Og det blir bare surere og surere. Det var da Arne fikk ideen om å bare forsvinne til et varmere sted.

Har du noen gang tenkt på hva du ville gjøre hvis du skulle levd livet om igjen?  Hvis du fikk en helt ny start og kunne leve ut dine drømmer.  Arne betror seg til sin beste kompis. Han trenger en medsammensvoren som kan holde tett.  Helt tett.  En med pokeransikt, når politiet banker på døren. En som aldri vil sladre.

Hverdagen i den lille bygda går sin skjeve gang.  Kona og ungene merker ikke at far legger sine planer.  Plutselig en morgen er han bare borte. Bilen står i oppkjørselen. Ingen bagasje er pakket.  Intet avskjedsbrev. Ingen ting.

Politiets teori er selvmord. Mannen blir etterlyst i avisene. Det blir lett i nærområdet. Familien gjennomgår et helvete. Det går et år. Det går to.  Det går tre. Langsomt glir sorg og uro over i en slags nummenhet. Far er borte. Vi må klare oss som best vi kan.

den andre siden av jorden har far startet et nytt liv. Han har åpnet en forretning i Thailand, giftet seg med en ny kvinne og fått barn. Men han har glemt å fortelle at han allerede har en familie i Norge.

Hva var det som fikk planen til å sprekke? Norsk politi løste ikke gåten. Kameraten holdt tett. Ingen fant på å lete i Thailand. Så hva kunne gå galt?

Problemet med å drømme om et nytt liv er at du må ta med deg ditt gamle jeg på reisen.  Hadde du mange krangler, uvennskap og ubetalte regninger i ditt forrige liv så kan historien lett gjenta seg.

Arne krangler med litt for mange i Thailand. Han stoler bare på sin egen vurdering. Han vet best selv. Når legene på det thailandske sykehuset fraråder å ta det meget syke barnet med hjem så lytter ikke Arne, men tvinger seg til en utskrivelse. Det skal få katastrofale følger. Barnet dør samme dag.

Nå brenner det under Arnes føtter. Han må ut av Thailand. Hva gjør han så? Jo, tiden er kommet for å gjenoppstå fra de døde. Det er på tide å ringe kona i Norge.

Jeg vet ikke hvordan det var å få den telefonen. Jeg vet bare at mannen argumenterte med at han gjerne ville treffe sine barn og at kona blånektet. Det er det ikke så vanskelig å forstå. Det blir politisak både i Thailand og i Norge. Han får møte sine barn under tilsyn. Det er alt.

Hvordan det gikk videre med Arne skiter jeg i.  Det jeg vet er at familien har klart seg ganske bra uten ham.  Men det jeg har tenkt på noen ganger er hva jeg ville ha gjort hvis jeg hadde vært denne bestevennen som ble bedt om å holde kjeft. Hva ville du ha gjort?

PS. For ordens skyld: Mannen heter ikke Arne i virkeligheten.

Hva som kan skje med en død katt

Det er nå all grunn til å fortelle en historie fra virkeligheten som er helt sann. Even forteller om sin mor. Hun kom i skade for å kjøre på en katt i Bergen i sommer.

Katten døde momentant. ? Dette var leit, men hva skal jeg gjøre nå? Jeg kan jo ikke bare la katten ligge her i grøften, tenkte Evens mor. Hun puttet katten i en plastpose som det sto Kiwi på, la posen i baksetet og kjørte videre til et kjøpesenter for å handle. Det var en meget varm sommerdag i Bergen. På parkeringsplassen kom mor til å tenke på at katten ikke kunne ligge der i bilen og lage lukt i varmen. Derfor tok hun posen ut og satte den i skyggen, ved siden av bilen.

Mor gikk 100 meter i retning butikken. Plutselig ser hun en gammel dame som går og lusker mellom bilene på parkeringsplassen. Damen går bort og stjeler det hun tror er en Kiwi-pose med gjenglemte matvarer. Hun forter seg videre til enden av parkeringsplassen og setter seg på en benk for å undersøke fangsten. Hun åpner posen, setter i et skrik og besvimer.

Dette skaper selvsagt en hel del oppstyr. Noen ringer etter ambulanse. Hjelpen kommer. Den besvimte damen blir lagt på en båre. Ambulansepersonellet legger plastposen i fotenden og kjører av sted. Slik går det til at det første den gamle damen trolig ser når hun våknet opp på sykehuset er en pose med en død katt i.

Som Fantomet ville sagte det: "For de onde er skjebnen hard".

- Det sa nazistene også

Det har seg slik i denne forhutlede verden før jul at det regner både natt og dag, og kulden kryper gatelangs uten mål og mening. Folket leter etter lyspunkter i livet og finner som regel ikke noe særlig av den slags, i hvert fall ikke utendørs.

Desto bedre er det å være inne. Jeg blir for eksempel en gang i året invitert til et lutefisklag på Gamle Rådhus. En gang opplevde vi at middagen ble utsatt fordi en av gjestene døde ved første bordsetning. Og det høres jo uhyggelig ut, men jeg mener at hvis man først skal vandre, så kan det jo like gjerne skje på full mage.

Når jeg er i dette lutefisklaget så hender det at jeg er heldig og blir sittende ved siden av Siri. Hun forteller alltid historier fra virkeligheten som er helt sanne. Siri forteller for eksempel om sin søster som er kunstner og som fant det for godt å invitere alle sine kunstnervenner til en fest i hagen.

Jenta laget et ganske spesielt kunstverk. Det må man kunne få lov til å si, uten å overdrive eller støte noen. Kunstverket var en naken mann i full størrelse som lå på et bord med hvit duk i hagen. Dette høres jo i og for seg ikke så farlig ut. Men det var jo litt oppsiktsvekkende at hele kunstverket var laget av kjøttdeig.

Nå må jeg innrømme at jeg aldri har tenkt over dette før, men kjøttdeig er sikkert veldig fint å modellere ting med. Kjøttdeig fungerer trolig nærmest som plastelina. En god formgiver kan dermed få seg til å modellere en tro kopi av et menneske. Utrolig nok!

Ulempen er at kjøttdeig lett kan komme til å begynne å lukte på en varm sommerdag.

Slik gikk det til at noen tilfeldige naboer snuste seg frem til hagegjerdet og bestyrtet oppdaget at det lå et dødt, i alle fall meget livløst menneske i litt dårlig belysning på et bord. De kunne dessuten legge merke til en hel del ganske fulle folk, som virret rundt og overhode ikke lot seg affisere av den døde. Naboene brukte ikke mange sekunder på å bestemme seg. De ringte politiet.

Når to politimenn ankommer en privat fest i Norge blir det vanligvis litt nedslått stemning. I alle fall sånn med det samme. De fleste av oss pleier å være litt ydmyke i slike situasjoner. Personlig føler jeg meg skyldig bare jeg ser en politibil, men det har vel strengt tatt ikke noe med denne historien å gjøre.

På denne festen var det åpenbart en rekke mennesker med overdreven selvtillit. De lot seg ikke så lett dempe, kan man si. Isteden gikk flere kunstnere offensivt ut, snakket en hel del om ytringsfrihet og demokrati og nektet plent å fjerne kunstverket i hagen. De ble direkte høyrøstede. For med hvilken rett kan politiet komme her og komme her, og kneble frie og åpenbart verdifulle kunstnere i vårt land?

- Vi gjør bare vår plikt, sa en av politimennene.

- Det sa nazistene også, sa kunstneren.

Slik oppdaget den unge damen hva som er lurt å si til en politimann og hva som ikke er spesielt lurt å si. Hun fikk håndjern på seg og fikk lov til å tilbringe en natt i fyllearresten.

PS

Nå er det fort gjort å pumpe seg opp til en helt alminnelig, norsk, moralsk forargelse over hva ungdommen kan finne på i vårt land. Det er da nærliggende å skyte inn at denne historien kunne vært mye verre. For tenk hvis de ut på kvelden hadde tatt i bruk kulegrillen. I hendene på riktig journalist i for eksempel Dagbladet kunne man fått overskriften ?Kannibalisme observert på beste vestkant?.

DS

Narkotika

Det fastlegen mangler i høyden tar han igjen i bredden. En imponerende mengde muskler buler både her og der. At han nå har mistet muligheten til å skrive ut såkalte A og B preparater skapte derfor en langt fremskreden mistenksomhet hos min kone på mandag.

Denne historien starter med en øm tå, nærmere bestemt den venstre stortåa til Frida (13). Ømme tær skal man som kjent ha respekt for. Særlig når det kommer til kvinner. Det nye er at også svært unge kvinner kan fremvise en imponerende evne til å sette sine tær på kartet. Det vil si verdenskartet.

Akkurat denne tåen har nemlig vært vond både i New York, Washington, Reykjavik og på Høvik. De omkringliggende foreldre har på ingen måte vært i stand til å yte tåen respekt, pleie og omsorg i tilstrekkelig omfang. Så sterkt må man kunne si det, siden det ikke er noen tegn til bedring. Mor og datter dro derfor en ny tur til fastlegen på mandag.

Man blir da sittende på et venterom. Her har det skjedd en hel del forandring siden jeg var barn og vokste opp med bare det aller nødvendigste og knapt nok det på rare steder i distrikst-Norge. Fastleger i våre dager har digre flatskjermer og serverer nyheter og reklamesendinger som du kan kikke på mens du venter.

TV-sendingene på venterommet er en slags Norge Rundt, med naturskjønne bilder og harde nyheter i skjønn forening. Men det er også plass til superlokale nyheter som at man gjør oppmerksom på at lege slik og sånn ikke kan skrive ut A og B preparater. Det vil si smertestillende og andre sterke stoffer.

Når mor og datter kommer inn til fastlegen starter en seanse der mor (som forøvrig er advokat) spør og graver en hel del for å finne ut hvordan dette med A og B preparater nå kan henge sammen. Spørsmålene er forsiktige og formulert slik at ingen skal bli fornærmet eller støtt eller på noen måte ta anstøt av at man tar opp dette. Man går liksom ikke rett på sak. Mens dette pågår sitter Frida veldig stille og blir mer og mer rød i trynet.

Samme ettermiddag, under middagen, forteller Frida hva som skjedde. ? Hvorfor ble du så opprørt over dette da, spør jeg.

-Det hørtes ut som om mamma hadde lyst til å kjøpe narkotika, svarte Frida.

Farlig finger

Knyttneven smeller i glasset av full kraft noen millimeter fra hodet mitt. Et sekund lurer jeg på om bilvinduet blir knust. Frykt jager gjennom kroppen.

Bilen er en slags rustning som vi tar på oss og drar av sted med uten tanke på hvor galt det faktisk kan gå. Vi sitter der inne i en selvfølgelig trygghet som er like falsk som den er farlig. I tillegg er vi nordmenn. Det betyr en langt fremskreden rettferdighetssans. Du skal for eksempel ikke snike i køen.

Det er fredag ettermiddag i Granfosstunnelen på grensen mellom Oslo og Bærum. Køen, som skal ut på E18, snegler seg av sted. Den går stadig saktere fordi så mange i venstre felt sniker. Snikerne kjører så høyt opp de kan og kaster seg inn i køen like før broen til Fornebu og Snarøya. Det blir mye tuting og irritasjon av slikt.

En enorm, svart SUV kommer opp på siden av bilen min og forsøker å presse seg inn. I bilen sitter to ikke etniske nordmenn som ser ut som de spiser anabole steroider til frokost. De prøver å presse seg foran meg, men jeg viker ikke, kjører bare tett opp til støtfangeren på bilen foran. Samtidig gir jeg karene fingeren. Det skulle jeg ikke ha gjort.

Det som nå skjer har jeg sett mange ganger på film, gjerne med Bruce Willis i hovedrollen. Problemer er bare at jeg ikke er Bruce Willis. Karene gir gass, kjører et stykke på påkjøringsrampen, slenger bilen på tvers av veien, hopper ut og kommer løpende mot meg. Med febrilske fingre finner jeg knappen som låser alle dørene.

Det er ikke hver dag at jeg ligger an til å få juling på motorveien. Jeg har lite erfaring med voldsmenn. Jeg har vokst opp i en ganske beskyttet del av verden. Men når raseriet kommer løpende har man ikke så mange valg. Jeg flykter. Jeg kjører slalåm mellom karene. En av dem klarer å smelle knyttnevene i sidevinduet så det ringler i ørene. Så er jeg forbi og kan legge meg ut på motorveien. SUV-en tar opp forfølgelsen og prøver å presse meg på ny.

Det er på tide å få en god ide, tenker jeg. Hvis disse karene følger etter meg hele veien frem til gårdsplassen hjemme så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. I fantasien begynner jeg å se for meg hvordan kone og barn blir vitne til at far blir grisebanket foran huset vårt. Det er åpenbart svært lite som skiller en helt alminnelig fredags ettermiddag og et sant helvete. Dette tenker jeg på, mens biljakten starter på motorveien.

Nå får jeg en god ide. Jeg må finne meg en buss å gjemme meg bak, bremse og la trafikken presse muskelkameratene fremover, slik at de mister oversikten over hvor jeg er. Dette funker. Noen kilometer senere er jeg kvitt den svarte SUV-en.

Nå tenker jeg en hel del på om de kan ha tatt bilnummeret mitt og søkt på nettet. Det vil da ta bare noen sekunder å finne ut hvor jeg bor. Derfor går jeg ut over kvelden og skotter ut av vinduet om det kanskje svinger en svart bil inn oppkjørselen. Men det gjør ikke det. Litt flaks skal man ha.

Når jeg nå, etterpå, sitter i køen i Granfosstunnelen og ser på alle som sniker, så bruker jeg alle fem fingre når jeg vinker til dem som vil presse seg inn i. Velkommen, velkommen, sier jeg. Jeg har ikke nerver til annet.

Ekte gangstere?

Har du truffet noen helt ekte kriminelle? Hva gjør slike når de har fri? Går på kino med familien. Heng med.
vil jeg sånn innledningsvis få lov til å innrømme at jeg har betydelig sans for at folk følger lover og regler. Jeg har bare sittet i fengsel en gang. Og det var som en del av en reportasje i Agderposten hvor jeg hadde sommerjobb i slutten av 1980-årene. Jeg kjenner ikke så mange kriminelle. Personlig. Tror jeg da.

Denne historien starter søndag ettermiddag. Det regner. Jeg vil gjerne være en kul pappa. Jeg er bare 50 år og utrolig ungdommelig, så jeg foreslår å gå på kino. Frida (14) sier ja med en gang. Hun foreslår at vi skal se Iron Man 3. Jeg samtykker og vi drar av sted. Jeg er ganske hipp. Jeg har mine egne 3D-briller.

Når vi kommer frem til billettluken så ser jeg damen rett i fjeset og sier at vi vil gjerne ha to billetter til Supermann.
- Den filmen har ikke premiere før i slutten av juli, sier damen. ­
- Han mener Iron Man, sier Frida. Og kniser.

I den samme køen som oss står en mann med store muskler. Han er velfrisert og dyrt antrukket med gull både her og der. Gangsteren ber om syv billetter til seg selv og kona og fem barn. -Hvor gammel er hun der, spør billettdamen og peker på den minste av barna. Jenta er seks år, liten av vekst og det er 11-årsgrense på filmen. Selv i følge med voksne er ungen langt under aldersgrensen.

-Det er strengt dette. Dere kan dessverre ikke få kjøpe billetter. Vi risikerer å miste bevillingen, sier damen. Gangsteren slipper luften langsomt ut av nesen. Jeg ser også at kjevene driver og tygger og at han vurderer hva han nå skal gjøre. Plutselig bråsnur mannen og geleider hele familien ut til en stor og meget dyr bil som står parkert rett foran inngangen til kinoen. Bilen står på handikapp-parkeringen selv om ingen i familien er handikappet.

Etter å ha sittet inne i bilen i noen minutter og diskutert saken kommer hele familien ut igjen. Nå går far til en automat og kjøper syv billetter der i steden, mens kona og ungene handler inn store mengder popcorn, brus og sjokolade. Familien kommer seg velberget inn på Iron Man. Han som tar i mot billettene er sløv og ser ikke så nøye seksåringen.

Frida og jeg diskuterer saken. ? Det er sånn her i livet at hvis du er vandt til å bryte regler så bryter du regler helt uten å tenke over det. Du bare gjør det. Helt automatisk. Det er en selvfølge å ikke bry seg, sier jeg.

Familien kommer og setter seg på seter, ganske langt fremme i salen. Når barna har satt seg tar far bilder med mobilen sin. Og midtveis ut i filmen får han lyst til å ta flere bilder. Nå må mannen riktig nok bruke blits, og det forstyrre oss andre litt, men det er ingen som sier noe.

Salen er ganske full. Når filmen er slutt skal alle ut gjennom den samme døra, nede ved lerretet. Det danner seg en sneglekø. Den døra, som vi kom inn, er stengt og det står et skilt som sier ?Ingen Utgang?. Mannen leder hele familien opp til den døra, gir blaffen i skiltet, åpner og får folka ut den veien.

- Vi kan jo ikke vite helt sikkert at de er kriminelle, sier jeg.
- Men det er ganske sannsynlig, sier Frida.
- Vanlige folk oppfører seg ikke sånn.
- Eller?

For øvrig kan jeg opplyse at jeg har planer om å se Supermann litt senere i sommer.