hits

Kjærlighet

Oslo er en fest


Å gå gjennom byen med to gigantiske ballonger (Foto: Olav Njaastad).
Tenk deg at du har vært på en fest som nå er over. De spør om du vil ha en gigantisk ballong og ta den med deg hjem. Det kan bli litt av en tur.

Mange tror at verden er der ute. Det er feil. Hele verden er her. I Oslo. Folk av alle slag. Mange muligheter. Det strømmer lyder og glede fra hver krok. Fra utestedene, leilighetene og de åpne vinduer. Oslo er en fest. Byen sover aldri, hvis du ikke absolutt vil.

- Min by, du ligger rastløs selv om dagen din er over, synger Lillebjørn Nilsen. Han har rett i det. Noe av det mest fantastiske er å være på vei hjem. Vi er jo alle det. På vei hjem. Men først skal vi kanskje ta et glass til og flørte. Med det ukjente.

Det fine med det ukjente er undringen. Du kan se det i et smil, et blikk, du fikk i forbifarten, og kanskje var det her du levde, mer enn noe annet sted, for sa hun ikke noe som fikk deg til å le, og du svarte kjapt at å snakke med deg er som å få et kyss, et støt som tar av og sender følelser som stråler nedover ryggen, fra hårrota og ned til tærne og opp igjen. Oslo er en fest. Hvis du vil.

Øyeblikkets livskunst har jeg alltid båret med meg. Drømmen om i morgen. Sorgene fra i går. Det er ikke noe for meg. Vi lever nå. Skål. Oslo er en fest.

Men skal du fange øyeblikket må du være der. Med åpne øyne. Blant de beste til dette er fotografene. Min venn Olav er en slik fotograf. Han går gatelangs og ser plutselig at et bilde kommer til å være der. Det kommer til å skje. Om noen sekunder. Og da må Olav være klar. Med sitt kamera.

De to damene har vært på fest og skal gå over en lang bro med hver sin gigantiske ballong. Olav ser dem komme. Han løper, løper, for å være klar, i den andre enden av broa. Det kan gå bra dette, hvis han rekker frem og er der. I det riktige øyeblikket.

Jeg var ikke der, men jeg har fantasi. Det er ingen fare. Jeg ser det for meg. Damene med ballongene, som går gjennom hele byen, fra det ene smilet til det andre, fra alle de som ser og tenker at jaggu er det gøy å leve.

Skal du ut i kveld? Det er lørdag. Den beste av alle dager. God tur ut og lykke til. Oslo er din fest. Om du vil.

Kjærligheten kan dø i en sofa


Min venn Pål er veldig engstelig for ting som klør. Sofaen, for eksempel. Klør den?

Da Pål og Lena skulle flytte sammen måtte de jo bare kjøpe helt nye møbler. Det er jo klart. Det blir jo ikke fart på kjærligheten sånn helt uten hjelpemidler. Pål og Lena la ut på en slags turne. Fra den ene butikken til den neste. De jaktet på en såkalt buesofa.

Sofaen skulle helst bestå av noe mykt og godt. Dette var hevet over tvil. Man må kunne sitte eller aller helst ligge i en sofa, uten at den klør. Det er mye her i verden som ser bra ut på utsiden. Men så setter du deg, og blir SKUFFA.

Det er ikke sånn her i verden at du plutselig en dag blir skeptisk. Nei, en god gammeldags skepsis, den tar det år å bygge opp. Det begynner kanskje med at mor har kjøpt noe ekkelt stikkende noe og tvunget det på deg som barn. Det kan være et helvete av en genser. Eller kanskje et ekkelt skjerf. Det kan være klær i alle varianter. Ting man blir tvunget til å gå med. Livet er nådeløst. Det vet alle som har klart å vokse opp.

Pål og Lena står i en eksklusiv møbelforretning i Oslo. Lena har funnet sofaen. Jeg tror det var selveste drømmesofaen. Det var ikke noe å diskutere. Denne sofaen måtte de bare ha. Pål var egentlig bare tatt med. Pål var bare en teknisk formalitet. I det avgjørende øyeblikk. Pål var tatt med for å si JA. Men nå skjedde noe som sikkert vil ryste selv erfarne sofakjøpere.

Lena oppdager plutselig at Pål har tatt av seg på overkroppen. Pål har satt seg godt til rette i sofaen. Som den naturligste ting i verden sitter han der, midt i den dyre butikken. Midt på dagen. I godt lys. I landets hovedstad. Med mange mennesker til stede. Det er ikke til å ta feil av. Det sitter en halvnaken mann i sofaen. Og dette er en mann som Lena vurderer å gifte seg med. Kan dette gå bra?

-Den klør, sier Pål bestemt. Han regner saken som avgjort. Å kjøpe denne sofaen, kommer bare ikke på tale, uansett hvor fin og fjong den er. Slik er det bare. Du må vite hva et ultimatum er når du ser et.

Jeg kom til å tenke på Pål og Lena i dag da jeg fikk høre om en godt voksen dame på jobbjakt. Hun fikk hjelp av en arbeid og inkluderingsbedrift. De sendte henne på jobbintervju. Det gjaldt en kontorjobb på et verksted som lakkerte biler.

Damen var litt engstelig for at hun ikke skulle få jobben. Hun hadde aldri jobbet med noe som hadde med biler å gjøre. Hun kunne absolutt ingen ting om biler. Derfor ble damen usikker.

Nå er det nå en gang slik her i verden at arbeidsgivere er mennesker de også. Arbeidsgivere kan finne på å være opptatt av de rareste ting. Det behøver ikke å være en sofa som klør. Det kan være noe helt annet. Det må du bare være klar over. Når du søker jobb.

Da damen kom på jobbintervju var det en ting som var mye viktigere enn alt annet. Man kom veldig fort frem til følgende spørsmål:

-Er det greit for deg å dele kontor med to rottweilere?

(Rottweilere er, i parentes bemerker, et en tysk hunderase som ser litt skummel ut, ofte brukt som kjæledyr for nazister eller gangstere på film).

Nå var det bare en ting å gjøre. Og damen gjorde det. Hun bestemte seg straks for å elske to rottweilere. Og jobben, den fikk hun.

Kjærlige antrekk

Kjærligheten har noen ganger svært gode kår i Norge. Vi er et folk av glede. Av lyst. Vi har alle muligheter. Til å elske. Se for eksempel på mine venner Børre og Charlotte. På tirsdag i neste uke. Da har de vært gift i 25 år. Tenk det.

Nå fins det sikkert folk i Norge som kan finne på glemme at de har bryllupsdag. De svimer kanskje rundt i hverdagens rutiner av kjas, mas og sure sokker. De henger i stroppen. De har helt glemt at de en gang elsket hverandre så mye og intenst at det ble bryllup og stor fest av det.

Børre og Charlotte er i den motsatte enden av skalaen. De har tenkt å lage en veldig morsom fest på tirsdag. Ikke på lørdag eller noe slikt. Nei, på tirsdag, for det er jo da bryllupsdagen er og de har vært gift i 25 år. Det må jo feires med venner og familie på et sted i Oslo. Deres ekteskap og historie skal her fremføres som et teaterstykke. One night only. Utrolig morsomt.

Dette fikk vi beskjed om for en god stund siden. Men nå som det nærmer seg sendte Charlotte ut en epost. Det er en slags bruksanvisning. Eposten, litt forkortet, går slik:

Velkommen kjære familie og venner - vi er veldig glade for at så mange har sagt JA!

Vi har fått noen spørsmål som vi tenkte å svare på;

ANTREKK
Lett og ledig i en uformell og gjerne kjærlig stil :-)

HVA ER OPPSKRIFTEN PÅ Å VÆRE GIFT SÅ LENGE?
En medgjørlig kone + en ettergivende mann.

<3lig hilsen Charlotte og Børre.

Da jeg hadde lest denne eposten, begynte jeg straks å tenke på hva som er mitt kjærligste antrekk. Det er ikke så godt å si. Jeg har en gammel, hjemmestrikket genser med hull i, som kona nekter meg å gå i, men som jeg føler oser av kjærlighet. Jeg har jo det. Men ellers så er jeg litt usikker. Derfor sendte jeg en sms til Børre og ba om hjelp. Jeg lurte på om han kunne poste noen bilder av seg selv i sine mest kjærlige antrekk. Jeg trenger noe å se etter. Jeg vil gjerne bli inspirert.

Av en eller annen rar grunn så kastet ikke Børre seg straks ut på kjærlighetens catwalk. Jeg måtte mase en hel del. Litt av forklaringen kan være at dette var midt på blanke formiddagen og at Børre var på jobb. Han har sikkert begrenset med kjærlige klær på jobben, jeg skjønner jo det. Likevel maste jeg og etter en stund sendte Børre et bilde av seg selv.

Det ga støtet til følgende sms-veksling:

"Ok, jeg må nok på Dressman, den skjorta der har jeg ikke". Baard.
"Du må nok heller på Follestad - dyrt og kjærlig". Børre.

Slik ligger det altså an. Jeg er veldig spent på antrekkene på tirsdag. Jeg er det.

Dine hvite flekker på kartet

Love
Licensed from: frisbee78 / yayimages.com

Det var en tid da mitt kart var fylt av hvite flekker. Det var alle de steder og følelser jeg ennå ikke hadde smakt, men lengtet etter, sulten på å komme i gang med den reisen som skulle bli mitt liv.

Det var en tid da kartet var uendelig stort, fylt av muligheter, fra storslagne fjell til den minste sten, den lille hvite, rund som en perle, som jeg kunne ta med hjem for å huske at jeg elsket deg. Der og da.

Det var en tid da kartet ble større og større, og alt vi kom til var nye stier, nye kryss hvor vi kunne stå og lure på hva denne dagen ville bringe.

Den tiden er nå.

Jeg skrek ut all smerten under vann

Når menn skal forsøke å snakke om følelser er det flere heftige muligheter. Hør bare.

Som forelsket i ung alder var en mulighet å skrive "Hjelp, jeg elsker Mona?" på den ene siden av lappen, og "Til Gud i himmelen?" på den andre siden. Lappen ble festet til en stein med strikk rundt. Også kunne man kaste steinen så høyt opp i luften som man klarte slik at den landet. På den andre siden av hekken.

Nå er dessverre verden så vanskelig innrettet at man etter å ha kastet steinen inn i naboens hage, kan begynne å angre. Tvil er en grusom følelse. Mona hadde samme dag vist seg helt uvillig. Hun ville ikke dele på en hel, nyinnkjøpt saftis og dessuten ganske mye smågodt. Hva gjør man da? Etter å ha tenkt på saken hele kvelden kunne man neste morgen ta en ny lapp og skrive på den ene siden "Til Gud i himmelen", og på den andre siden: "Glem det!".

Hvis man står foran en kvinne og skal si hva man føler, og rett og slett vil holde et slags foredrag uten at det er anledning til å bruke powerpoint, så er jo det slett ikke lett. Menn rammet av følelser får ofte behov for illustrasjoner. Noe sterk. De vil gjerne vise til sike ting som lyn og torden, en busk som brenner eller et hav som deler seg. Om man heter Ari Behn eller Moses er stein viktig. Da kan man få hugget ut: "Du skal ikke begjære din nestes hustru, hus, hans jord eller hans tjener eller hans tjenestepike, hans okse eller hans asen. (5. Mosebok 5:21). Her kan man lure på hva "asen" betyr, om det var en veldig tidlig beskjed til homofile, men det vil i så fall være veldig spekulativt å gå inn på.**

Nordmenn, som skal utrykke følelser, har slitt med kommunikasjonen lenge. Et eksempel er en kar som i ca år 700 etter Kristus hakket ut "Jeg vil ha Inga" på en runestein som han gravde ned et sted i Vestfold. I mobiltelefonenes tidsalder skulle man kanskje tro at denne metoden var gått av moten, men slik er det slett ikke.

For også ungdom i dag kan finne på å ta med seg et spann med hvit oljemaling og skriver med gigantbokstaver på berget, for eksempel: "Jeg elsker Anita". Det står på høyre side av veien når du kjører sørover fra Trondheim og har passert Støren. Når jeg kjører forbi denne opplysningen så lurer jeg alltid på hvordan Anita har det, og om hun satte pris på kunngjøringen og om hvordan det gikk videre. Hvis noen vet noe mer om dette så hører jeg gjerne fra dere.

Det er i det hele tatt mange menn som har slitt med kjærligheten, skal man tro Erling Nielsen, som i 40 år var lektor ved Universitetet i Oslo og som forsøkte å lære meg opp i dansk litteratur. Han kom da relativt raskt frem til Søren Kierkegaard (1813-55), og kunne fortelle at Søren dumpet dama, Regine, for å slippe å bli forvirret av kjærligheten, for så å bruke resten av livet på å skrive tvetydig om lidenskap.

Nå vet ikke jeg om du foretrekker den korte og fyndige metoden, som på bergveggen i Trøndelag, eller om du heller vil drar det ut og bli som Moses, Ari eller Søren. Det er jo mange måter å imponere på. Jeg har prøvd ut flere. For eksempel en sommerdag på tampen av tredje klasse på gymnaset, fikk jeg det for meg at et elegant utført stup i sjøen ved Kalvøya utenfor Sandvika sikkert ville gjøre et godt inntrykk på den utvalgte, måtte hennes navn være unevnt da jeg fortsatt er sårbar for erting.

Det var meget langgrunt og dessuten stor mengder spisse blåskjell. De skrapte opp en rekke kroppsdeler og gjorde at jeg for å ikke tape ansikt valgte å skrike ut all smerten under vann. Etterpå svømte jeg ut til en båt som lå fortøyd i en bøye og lå i den til publikumet på stranden hadde glemt at jeg eksisterte. Av dette kan man erfare at dårlig observasjonsevne og elendig korttidshukommelse kan være viktig for å lykkes i kjærlighetslivet.

 Jeg fikk for øvrig det råd å bruke en ikke ubetydelig andel av konfirmasjonspengene på å spandere en tur med drosje rundt Freiøya. Dette er en øy i Kristiansund kommune som det tar over en time å kjøre rundt. Andre gode råd, som heller ikke virker noe særlig, er å drikke så mye alkohol som mulig på kort tid eller la håret gro og åpne vinduet og spille "Smoke On The Water" av Deep Purple på fulle mugger. Dette er en slags lokkelyd eller en kjenningsmelodi om man vil. Det er gøy, men det funker dessverre ikke, det heller.

 Denne petiten er til glede for nye lesere. Tidligere publisert i januar 2013. ** Asen = esel.

Til verdens ende



Vi trodde vi var udødelige. Denne sommeren for lenge siden.

Si hei til Marius. Han hadde en lang tynn kropp, fregner på nesen og en sky av hår som det kom drømmer ut av. Vi satt på taket og drakk brennevin av en colaflaske. Rom og cola. Ketil Bjørnstad hadde nettopp gitt ut plata "Leve Patagonia" om fremtidens for tidlig fødte barn. Kristiania-bohemen. Hans Jæger. De hadde ni bud:

  1. Du skal skrive dit eget liv.
  2. Du skal overskjære dine familjerødder.
  3. Man kann seine Eltern nie schlecht genug behandeln. 
  4. Du skal aldri slaa din næste for mindre enn fem kroner.
  5. Du skal hade og foragte alle bønder, saasom: Bjørnstjerne Bjørnson, Kristofer Kristofersen og Kolbenstvedt.
  6. Du skal aldri bære celluloidmansjetter.
  7. Aflad aldri med at gjøre skandale i Christiania Theater
  8. Du skal aldri angre.
  9. Du skal ta live a dei.

Vi rakk ikke Woodstockfestivalen, Marius og jeg, men vi satt på taket og drømte. Det var slik en sommernatt skal være, en natt som strakte seg uten grenser. Skål Marius! Vi reiser snart. Når det bare blir morgen, så tar vi toget ut i verden. På Interrail. Til Paris. Til Roma. Til Athen. Vi stikker nå. Vist faen gjør vi så. Du skal aldri angre.

Marius var dypt og ugjenkallelig forelsket. I henne som ikke ville ha ham. Marius var vill og gal i hodet. Det var ingen vei utenom. Det var bare en ting å gjøre. Å la det brenne. Som et lite helvete, som han sa.

-Vi bare drar, sa jeg. Vi kan sove i parker og på kirkegårder. Vi kan drikke vin, røyke og synge sanger. Spille gitar. Skrive dikt. I Paris, Roma og Athen. Vi er udødelige. Husk det Marius. Udødelige. La oss reise. Til verdens ende.

Jeg må ha sovnet. Jeg vet ikke helt når det skjedde, men da jeg våknet var Marius dratt. Uten beskjed. Jeg husker morgenlyset det grå. Det lyset som har alle sorgers farge.

Jeg gikk hele veien hjem. Alene. Jeg tenkte at det er jo ikke så farlig. Vi kan reise sammen, en annen gang. Vi kan jo det.

Makten i en god historie


Det er fest. Lørdag kveld. Oslo sentrum. Over hundre gjester. To unge lovende har felles 50-årsdag, eller hundre år, som de blir til sammen. Jeg kjenner ikke mange på festen. Vi skåler i glade, og det må jeg innrømme, strie strømmer. Slik kommer jeg i snakk med en pen dame jeg aldri har truffet før.

- Er det du som for noen uker siden blogget om en mann som strikket seg til Finland, en dag det var snøstorm og nesten ingen kom med fly fra Stockholm til Helsinki, bare han og noen få andre heldige?
- Ja, du tenker på advokat Thor G. (En venn av meg).
- Det var en helt fantastisk historie. Jeg leste den flere ganger. Er den sann?
- Alt jeg skriver er sant.
- Men det er jo utrolig at han kom seg med flyet på den måten?
- Det er mer makt i de klirrende strikkepinner, enn i mye annet.
- Mer enn i de foldede hender?
- Ja, det kan godt være.
- Har du fått mange reaksjoner på den strikkehistorien?
- Jeg har fått to.  Du er den tredje.
- Bare to. Det var ikke mange.
- Nei, men begge var fra kvinner som ville gifte seg med Thor G.
- Har du fortalt ham om tilbudene?
- Ja, jeg gjorde det med en gang. Tvert.
- Hva svarte han?
- Jeg tror Thor G. likte det. Hvorfor spør du?
- Ikke for noe. Kan du hilse Thor G. fra meg.
- Det skal jeg gjøre.
- Ha en fortsatt fin kveld.
- Likeså.

Petiten "Reddet av strikketøyet" kan du lese her.

Kjærligheten er utrydningstruet

Mange gode opplevelser er utrydningstruet. Skiturer i Vestmarka. Melodi Grand Prix. Fiskegrateng. True Love.

Det er en fryktelig vinter i år. Ingen tvil om det. Vanligvis går jeg 30 skiturer. I år er det blitt tre. Eller var det fem? Jeg vet ikke helt. Jeg vil helst ikke telle mine nederlag. Men jeg tror vi må se det i øynene nå. Det går mot den siste skituren. I Vestmarka.

Det er mitt hjerte dette. Vestmarka. Jeg sykler. Fisker. Bader. Plukker sopp og bringebær. Og jeg elsker skiturene som gir livet mening og retning, som gjør meg til den jeg er. Det har vært slik siden jeg flyttet hit som ung gutt. Det er friheten selv. Å gå så langt jeg vil. Så langt følelsen rekker og gjerne lenger. Å gå. I søndagssol. Eller i måneskinn. Mellom Grønland og Mikkelsbonn. Med Blå Ekstra.

Varme, våte vintre. I all evighet? Tanken er ikke til å holde ut. Alle kan ikke ha hytte på Sjusjøen. Alle kan ikke det. Og dessuten kan det tenkes at Sjusjøen ligger for lavt. Om noen år.

En annen følelse som er truet er fellesskap. Dette er noe man drev mye med før i tida.  Felleskap kom i mange rare former. Noe av det rareste var Melodi Grand Prix på TV og Totto Osvold og Egil Monn-Iversen som hadde bestemt hvem som kunne delta. Vi kledde oss pent og benket oss på lørdagskvelden. Mor serverte stekt kylling. Søstra mi tok opp musikken med kassettspiller. Hun satt musestille foran TV-en. Hysj! Kari tar opp.

I dag er det ingen som tar opp musikken. Ingen vil finne på være enige om at Melodi Grand Prix er noe vi alle skal glede oss til eller være sammen om. Hver nordmann sin skjerm, fanget i det blå lyset, i de tusen barnerom, i hver oppvekst, i hver en krok. Hver alderdom. For seg. Det er ikke til å holde ut. Det siste jeg kommer til å se før jeg dør. Er Facebook.

Nesten ingen gjør det nå, men min bestemor gjorde det. Min mor også. De laget fiskegrateng. Minst en gang i uka. Den lune varmen fra hverdagen. Barndommens mat. Fisk, løk og makaroni. Margarin, melk og egg. Muskat. Griljermel. Luktene som fylte kjøkkenet. Smeltet smør som vi helte over. I rikelige mengder. Og alt vi delte. I tiden. Vi hadde mye av.

Det første møtet er uslåelig. Den første kjærligheten. True Love. Forelskelsen som traff deg i et blaff. Kanskje var du på reise, i litt av et eventyr, og følte nærheten. I et blaff. Et streif. Kanskje bare en sommernatt. Kanskje aldri igjen. Kanskje håper du ennå. Kanskje det. De fleste lever alene i Norge. Mer enn halvparten gjør det. Kjærligheten er utrydningstruet. For de fleste.

MEN

Ennå er det tid. Til fantastiske skiturer. Til fellesskap. Til god mat. Til en klem. Neste gang. Du tar sjansen.


Dette bildet er fra det høyeste punktet, mellom Grønland og Mikkelsbonn.

Skikkelig Bad Breakup

Det er søndag ettermiddag. Det har vært en lang og lykkelig vinterferie. Plutselig slår katastrofen ned. I sosiale medier.

Mor kommer inn i stuen. Der sitter Linda i sofaen og ser veldig lei seg ut. Linda er 13 år. Hun er i en alder hvor man ganske ofte risikerer å sitte med hjerte i hendene. Det er sterke følelser. Både her. Og der.

- Er du bare litt sliten eller er du lei deg, spør mor.
- Jeg er lei meg.
- Hvorfor det?
- Oda gjennomgår nå en Skikkelig Bad Breakup.
- Det var trist.
- Det er helt grusomt.
- Ja.

Her må man skynde seg å fortelle at Oda er 13 år hun også. Linda og Oda er nære venninner. I gode og onde dager.

Nå oppstår en lang diskusjon. Linda mener at det er viktig at hun øyeblikkelig stiller opp for Oda. En Skikkelig Bad Breakup krever sitt. Alle som har gjennomlevd en Skikkelig Bad Breakup vet det.

- Jeg må dra rett til Oda og bli hos henne i natt, sier Linda.
- Jeg syns ikke det er noe lurt. Da blir dere bare liggende og prate hele natten og i morgen er det skole, sier mor.

Her er det nærliggende å skyte inn at mødre kan være ganske hensynsløse noen ganger. De skal liksom redusere kjærlighet til noe praktisk. Det er ikke til å tro. Men Linda gir seg ikke. Hun står på sitt. Hun vil støtte Oda. NÅ.

Mor innser alvoret. I krig og kjærlighet er det en ting som er viktig. Forhandlinger. Mor og datter blir enige om at en Skikkelig Bad Breakup krever to timer. Det er et slags minimum. Men det får går. Mor kjører Linda og alle følelsene til Oda. To timer senere blir Linda hentet og kjørt i seng.

I dag er det mandag. Vinterferien er over. Hverdagen er hard. Knallhard.

Å vinne en ung pikes hjerte

For å ha utbytte av følgende petit trenger du bruksanvisning. Den er slik:

T = Ung gutt.
P = Ung jente.
Sted: Sandvika videregående skole.
Tid: Hverdag.

- Er det greit at jeg spiser matpakken min nå, spør T.
- Klart det, sier P.
- Helt sikker? Det er leverpostei på en av skivene.
- Det får går.
- Mener du det?
- Ja, det kunne vært mye verre?
- Hva er verre?
- Makrell i tomat.
- Enig.

When they go low, we go high

Mye er sagt i 2016. Det aller meste vil bli glemt. Men en vil vi huske. Michelle Obama: «When they go low, we go high».

Michelle Obama har en moralsk kraft som har dype røtter i det Amerika som mange av oss beundrer. Det fortsetter en linje fra Martin Luther King: «Darkness cannot drive out darkness: only light can do that. Hate cannot drive out hate: only love can do that»

Michelle Obama snakker om det å være foreldre. Å gi håp. Støtte. Oppmuntring. Tro på at noe positivt kan skapes. Hvis vi går sammen om det.

I dag tidlig satt jeg bøyd over avisene og så bilder fra terroren mot et julemarked i Berlin og raden av alle de andre blodsporene som dette året har skapt. Nødropene fra Aleppo kan nesten ikke beskrives. Sjelden har verden hatt en mer dyster inngang til julen enn i år.

Jeg prøver å finne ut hva «When they go low, we go high» skal bety for meg og de jeg er glad i. Jeg frykter 2017. Jeg frykter hatet som marsjerer i amerikanske byer, i Europa og i Midtøsten. Det verste som kan skje er at dette lammer oss. At vi blir redde for å reise, møtes og dele.

Jeg kjenner to unge, syriske flyktninger som giftet seg i helgen. Søndag var vi ute på Nesodden og hugget juletrær. Det var et stort tre og et lite. Jeg har en romslig bil. Vi dyttet trærne inn i bilen så de fylte det meste av kupeen. De syriske flyktningene og en kompis dyttet jeg innimellom grantrærne. Det er utrolig trangt. Men det går.

Bilen lukter intenst av skog på vei inn mot Oslo. Det er høy stemning og mye latter i bilen. Det er jo litt rart og skulle snakke sammen, mens man sitter klemt inne i et grantre. Men det går. Alt går.

Når vi kommer frem til Carl Berners plass er det blitt stummende mørkt. Det er mye trafikk. Jeg stoppet bilen i rundkjøringen. De to syriske nygifte hopper ut, løfter granbusken ut av bilen. Jeg kan se at de holder hverandre i hendene og bærer treet sammen bortover gaten.

Dette er ungdom som kommer fra det aller verste som vår tid har skapt. Å se de to, som giftet seg på lørdag, gå nedover gaten, med en granbusk mellom seg, er et fantastisk syn. Her starter nye liv. Med store muligheter. Dette er Norge på sitt beste: «When they go low, we go high».

Jeg tok et bilde av de to nygifte, litt tidligere på dagen. Da så de slik ut.

God jul

Kjærligheten er slik

Fra det ytterste verdensrom til Stabekk kino. På en lørdag. Mine damer og herrer. Ta vel i mot: Jon Larsen!

Det er en liten, varm og frodig, kulturfestival som heter Et Årsverk. Den finner sted på Stabekk i Bærum. Hvert år. Like før jul. Nå har det gått fire timer. Jeg sitter i salen og er helt uforberedt på eventyret som venter. Jeg skal møte poesi og skjønnhet. I en historie så rar at du knapt har hørt på maken.

Vi skal noen milliarder av mil ut i verdensrommet. Til det iskalde mørket utenfor Pluto. Her starter reisen. Det er meteorer som skal ut på den lange veien til jorden. Med seg på ferden har de en hale av grus og småstein. De blir til mikrometeoritter, eller stjernestøv. Hver dag kommer det hundre tonn som sprer seg over jorden.

Metorittene er på størrelse med små sandkorn, eller mindre. Om natten ser vi sporet av dem lyse opp som stjerneskudd, men de fleste daler ubemerket ned over oss, overalt og til enhver tid. De er de aller eldste steinene som finnes, og de har reist lengre enn noe annet. De finnes på ethvert hustak, og på veiene tråkker vi i dem.

Det er bare en hake. Partiklene er så små at de er nesten umulig å finne. Dette har skapt en besettelse for Jon Larsen.

Jon Larsen er jazzmusiker, kjent fra Hot Club de Norvège. Han reiser ofte land og strand rundt for å spille gitar. Ikke noe rart med det. Men, mens de andre musikerne kanskje går og tar seg en pils etter spillejobben er Jon ute og leter. Han krabber gjerne rundt på taket. I Bergen, Trondheim eller Lofoten. Jon krabber rundt og sjekker takrenner for å finne støv som består av mindre enn 0,5 millimeter store partikler. Jon gjør noe som ingen før ham har gjort.

Å lete etter meteoritter i støvet kan virke som en helt håpløs oppgave. Det er nåla i høystakken. Det er et håp om å finne det komplett umulige. Kjærligheten er slik.

Jon lærer seg å lete i støvet. Han bruker mikroskop. De små gule partiklene er sandkorn. Helt uinteressante. De blanke kulene, som ser ut som de er laget av metall, er rester av asfalt, raspet løs av bilenes piggdekk. Noen små, fargerike pærler er rester etter fyrverkeri. Her er en evighet av partikler, et villnis som bare de aller mest tålmodige kan lære seg å takle.

Jon bruker sil og magnet. Han utvikler teknikker. Tålmodighet gjør mester. Kjærligheten er slik.

Det er som et mirakel. Jon finner ikke bare en mikrometeroritt. Han finner mange. Et spesiallaget kamera blir tatt i bruk. En forsker ved atomreaktoren på Kjeller blir en viktig alliert. Sammen tar de bilder som verden aldri før har sett. For å få meteoritten skarp, i alle detaljer, taes et høyt antall bilder som så smeltes sammen til ett. Resultatet er ørsmå kunstverk. De blåses opp og fyller det store kinolerretet på Stabekk. Det er former og farger skapt av møtet med jordas atmosfære. De små kulene er som frosset magi. Skapt av stor intensitet. Lidenskap. Og kjærlighet.


Bildene av meteorittene er tatt av Jan Braly Kihle og Jon Larsen. De er lånt fra Project Stardust, og boken som Jon nettopp har gitt ut.

 

 

Apori



Ord møter ord
uten noen gang å kunne enes.

Hatet marsjerer på ny.
I Europas gamle byer.
I Russland og Amerika.

Vi andre leter etter mening,
og håper:
Hatet går vel over, helt av seg selv?

En dag skal vi alle hjem,
hvor usannsynlig det enn måtte føles
og vi skal møtes
på et veiløst sted,
og finne fred.

Hva skal vi nå si til våre barn?


Den franske legen Thomas Le Myésier lager et bilde på starten av 1300-tallet. Han kaller det "Angrepet på falskhetens tårn".

På bildet kan du se at "Sannheten" som er en jomfru i nød. Rundt borgen er det truende figurer. Det er «løgn», «formløshet», «ondskap» og «overflødighet». Hvem skal redde sannheten? Hvor kommer hjelpen fra?

Det er særlig to helter eller riddere i dette bildet. Den ene er Aristoteles. Du kan se ham i rustning på hesten til venstre. Aristoteles vil redde sannheten med logikk.  Den andre ridderen er den muslimske filosofen Averros som rir på hesten "Imaginato" eller fantasi".

Aristoteles og Avveros. Sammen leder de alle gode krefter som skal rive falskhetens tårn, bekjempe løgn og ondskap. Vest og øst står sammen. Det beste i alle religioner står sammen i kampen mot det onde.

Falskhetens tårn henger i et lysbilde som vises fram av Shahram Shaygani fra Senter for Sekulær Integrering (SSI). Der er torsdag. Vi er på et seminar i Oslo. Shahram sier:

"Integrering handler ikke bare om å skaffe seg arbeid eller snakke godt norsk. Integrering er en psykologisk og dynamisk prosess som handler om etablering av et emosjonelt bånd mellom mennesket og samfunnet han eller hun bor i. Det handler om en gradvis internalisering av nye verdier, kulturelle normer, koder og tradisjoner som får gradvis en varig karakter".

Jeg lener meg fremover nå. Jeg har ører på stilker. Det er dagen etter at Donald Trump er blitt valgt til president i USA. Det verste med dette valget er ikke at verdens sikkerhet og økonomi kan ta stor skade. Det verste er at millioner av barn nå lærer seg at det lønner seg å være en bølle, å juge, mobbe og trakassere de som er svakere enn deg. Traumer og psykiske skader blir åpenbart en konsekvens.

Når vi som samfunn skal møte denne utfordringen nytter det ikke å håpe at noen andre enn deg og meg skal gjøre jobben. Våre politikere kan ikke vedta toleranse eller at det knyttes slike bånd mellom oss som Shahram snakker om. Det er deg og meg det kommer an på. Knytt vennskap der du kan. Gjør det nå.

Det er det jeg syns at vi skal si til våre barn.

Utroskap, 33.000 og en død katt


Jeg har erfaring med menn som blir skilt. Menn skiller seg ikke uten å ha en annen dame å gå til. Slik er det. Nesten alltid.

Den mannen, vi straks skal få høre mer om, laget seg en profil på sukker.no. Dette er Norges største datingside. Poenget med en slik side er å finne seg en ny partner. Når det er sagt, så må det understrekes at man jo ikke vet sikkert hvorfor mannen laget seg en profil på sukker, mens han fortsatt var gift. Det kan jo tenkes at han bare lekte med tanken. Det er jo ikke helt sikkert at han var utro.

Jeg sitter og diskuterer dette med Vibeke på jobben. Vibeke er venninne med kona til denne mannen. De to damene har utroskap som en meget sterk teori. De baserer teorien på at mannen såkalt oser. Han oser av dårlig samvittighet.

Det som ofte skjer nå menn oser på denne måten er at rare ting kan skje. Jeg nevner dette bare som en advarsel i tilfelle du skulle havne i en lignende situasjon selv.

Denne historien utvikler seg til å bli en skilsmisse. Det er jo leit at det skulle ende slik. Mor og far sitter rundt kjøkkenbordet sammen med ungene. De har samlet barna for å fortelle den sørgelige nyheten. Bare noen minutter etter at mor og far har fortalt at de skal skilles skjer det noe dramatisk. Familiens katt, Bella, kommer inn.

Bella er i en elendig forfatning. Hun sjangler av sted og er åpenbart skadet. Hele familien bestemmer seg straks for å dra til dyrlegen. Det er ikke noe å lure på. Bella trenger hjelp. Nå.

Dyrlegen undersøker Bella og ser på familien med alvor i øynene. Han ser særlig på far. Det kan tenkes at legen henvender seg til far fordi det erfaringsmessig er han som skal betale, men dette vet jeg jo ikke sikkert. Uansett, så blir det konstatert at Bella har fått kjeven ut av ledd og almenntilstanden er dårlig. Familien får nå to alternativer.

1) Avlive katten. Nesten gratis.
2) Ta en operasjon. Det koster 25.000 kroner. Minst. Utfallet er usikkert.

Far bestemmer seg nå raskt for at operasjon er det eneste riktige. Det er ikke noe å lure på. Bella skal reddes, koste hva det koste vil.

Bella blir operert og det går noen dager. Katten har vært på klinikken for å bli bedre. Når ringer de og ber familien komme å hente Bella. Det skal skje på en fredag. Mannen, i denne historien, skal hente katten, men så viser det seg at han har noe annet å gjøre, på en fredags kveld. Bella må være på klinikken over helgen. De tar hotellpriser for slikt. Når Bella endelig blir hentet på mandag er regningen kommet på over 30.000 kroner.

Nå kan det jo tenkes at 30.000 kroner er en god investering, de rådene omstendigheter tatt i betraktning. Det er jo mange sterke følelser som er i spill. Det er jo det. Man kan jo ikke vite hvordan det kommer til å gå.

Dessverre går dette riktig dårlig. En uke senere dør Bella. Familien drar på ny til klinikken som tar seg av kremering og støtte i sorgen. Slikt koster også penger. Sluttregningen kommer på over 33.000 kroner.

Det er som sagt meget dyrt å ha dårlig samvittighet.

- Sender du sukkeret, kjære?


Det  er hjemmestrikket genser, langt hår, kviser, te og sympati. Det er endeløse samtaler. Det er lengsel og uforløst kjærlighet. - Sender du sukkeret kjære?

Jeg sitter der og rører sakte i en gigantisk tekopp og vet at dette fører ingen steder. Hun vil ikke ha meg. Hun vil ikke det.

Jeg er 16 år. Vi sitter i en kjellerstue i Asker. Vi har platespiller. Vi spiller Leonard Cohen.

"Suzanne takes you down to her place near the river
You can hear the boats go by
You can spend the night beside her
And you know that she's half crazy
But that's why you want to be there."

Etterpå, i mørket, går jeg hjem. Alene. Jeg er ganske sikker på at det regnet. At det var ufyselig og kaldt. Hele natten. At ingen, noensinne, ville like meg. Noe særlig.

Leonard Cohens malende, dype stemme er ru i kanten. Den skraper i sjelen og setter merker.  Det er hakk i min historie. Som bokmerker i en saga. Det er mørke øyeblikk. Og lyse. For plutselig en dag var selvtillitten kommet. Jeg skrudde den opp til full styrke.

"They sentenced me to twenty years of boredom
For trying to change the system from within
I'm coming now, I'm coming to reward them
First we take Manhattan, then we take Berlin."

Jeg var student på den tiden. Uovervinnelige. Ikke på noe som helst tidspunkt var jeg i tvil om at dette livet kunne trå feil. Det var bare å kjøre på, sette ting i sving. Dette kunne  jo bare ikke gå galt. Full fres. Fy flate hvor bra det gikk. Alt sammen.

Plutselig en dag er jeg blitt voksen. Jeg har passert 50 år. Leonard Cohen gir ut plata Popular Problems.

"There is no God in Heaven
And there is no Hell below
So says the great professor
Of all there is to know."

Jeg satt på kjøkkenet og tenkte at dette er slutten. Lyden av Cohen var sår og uendelig melankolsk. Jeg tenkte at nå er han over 80 år. Det har vært fint. Men nå er det over. Det er sårbart dette livet. Og så går det så fort. Plutselig er alt over. Det er ikke noe å krangle på. Du kan ikke krangle med døden. Alle vet jo det.

Det var for to år siden. I går tok jeg T-banen forbi Majorstua stasjon. Der, i sidesynet, kunne jeg se en reklameskjerm med Leonard Cohen. Han sitter mot en svart bakgrunn. Han røyker. Han ser utrolig bra ut. Gammel som et fjell. Rolig. Trygg. Og klar.

Jeg kjøpte CD-en i dag. Gikk rett hjem og satte anlegget på så høyt at det fylte hele huset. Dette er Leonard Cohens avskjed. Dette er hans messe. Hans siste ord. Jeg svelger tungt. Det er så mange ting jeg vil. Mange drømmer. Er det ennå tid til alt?

Hvordan ville du takket for oppmerksomheten? Hvordan ville du sagt det? Leonard er på sitt vakreste nå:

"I wish there was a treaty we could sign
I do not care who takes the bloody hill
I´m angry and I´m tired all the time
I wish there was a treaty
I wish there was a treaty
Between your love and mine."

Takk for følget.

 

Hvis livet var et dikt



Hvis livet var et dikt,
og jeg skulle skrive det,
linje for linje,
ville jeg starte en morgen
da du ennå ikke var våken.

Jeg ville stå opp og trekke te,
forsikre meg om at eggene ble bløtkokte,
vekke deg med lukten av ferske rundstykker og viske:
Dette er vår sommerdag.

Hvis livet var et dikt,
ville håret ditt være et villniss,
et eventyr av drømmer,
en rest av natten vi begge elsket,
og jeg ville tenke at alt starter her.

Jeg ville kjenne varmen fra solen
treffe huden, åpne porene og gleden.
Jeg ville foreslå at vi gikk barbente på svaberg,
stupe i vårt morgenbad og svømme,
som om ingenting annet fantes enn dette.

Hvis livet var et dikt,
hadde jeg ennå salt i huden,
fra den sommeren da livet startet.
Jeg ville huske det viktigste av alt:
Å elske deg før det er for sent.

Kjærligheten som falt i fjor

Skrivebordet var noe av det flotteste jeg noen gang hadde sett. Jeg sto i den eksklusive møbelbutikken og tenkte at det der koster nesten hele studielånet. Å kjøpe ville være økonomisk selvmord. Komplett uoppnåelig. Bare å glemme.

For en som elsker å arbeide med ord er et vakkert skrivebord viktig. Man kommer i god stemning. Får pågangsmot. Livslyst. Man kan slippe drømmene fri. Dette skrivebordet hadde dessuten et mylder av små og store skuffer som man kunne samle på rare ting i. Dette er noe jeg driver mye med. Jeg samler. På ting som kan komme til nytte, eller som minner meg om noe vakkert. Kjærligheten som falt i fjor. Slike ting.

Jeg sto en stund i den dyre møbelbutikken og tenkte. Skrivebordet var gigantisk. Det var et helt eventyr av et skatoll. Jeg lot hånden sakte gli over treverket. Dette var på 1980-tallet. Norge elsket fortsatt furu, at man kunne se tegningene i treet, nærmest ubehandlet glede, rent og naturlig, og om man eide et skrivebord, som dette, ville det være å leve i pakt med jorden og mye av det fine som verden har å by på.

Men det var som sagt helt utenkelig å kjøpe skrivebordet. I steden gikk jeg hjem til kollektivet hvor jeg bodde sammen med Gunnar og noen andre. Gunnar mente at man ikke burde spise hardkokte egg med agurkskiver og majones midt i uken. Sløsing er rett og slett ikke noe man skal drive med i Norge. Man blir grenseløst dum av å sløse, mente Gunnar. Jeg kjøpte aldri noe svindyrt skrivebord. Jeg gjorde ikke det.

Noen måneder senere oppdaget jeg at min gode venn Pål hadde kjøpt skrivebordet. Det var en ren tilfeldighet. Pål hadde vært i den samme butikken og handlet spontant. Nå var skatollet blitt hans. Pål kan gjøre slikt, fordi han er meget rik. Det har gutten alltid vært. Jeg sa ingen ting, men misunnelig, det var jeg.

Årene gikk. Det fantastiske skrivebordet sto hjemme hos Pål. De hadde det helt sikkert fint sammen, Pål og skrivebordet. Det så slik ut. Jeg unner min venn alt godt. Jeg gjør da det.

Studietiden var over. Vi begynte å jobbe. Vi fikk koner og barn. Det ene tiåret fulgte etter det andre. Vi flyttet inn i nye leiligheter, nye hus og atter nye hus. Interiørmotene skiftet brutalt. Plutselig var det ingen som elsket trehvite ting lenger. Det rene og fine var brått helt ut. Det er nesten ingen som liker det samme som meg.

Plutselig er det blitt 2016. Det pågår en større fotball-turnering i Europa. Jeg er veldig glad i fotball. Og øl. Det er jeg også glad i. Å oppleve de to tingene samtidig er helt perfekt.

Min venn Pål ringer og lurer på om jeg har lyst til å stikke innom å se fotballkampen i kveld, kanskje ta en pils eller to. Jeg er ikke så veldlig vanskelig å be. Kona er på besøk hos sin mor på Vestlandet. Noe skal jeg ha å drive med, når kona er bortreist. Jeg takker ja til invitasjonen og sykler opp til huset hvor Pål bor.

Pål og jeg snakker om løst og fast. Midtveis ut i andre omgang av fotballkampen, kommer det for en dag at kona til Pål er dritt lei av dette gigantiske skrivebordet som bare står og tar opp plass. "Om jeg kunne tenke meg å overta skatollet, helt gratis?"

Først ble jeg helt stum. Deretter helt rødd i pappen. Og like etter syklet jeg rett hjem og gikk ned i boden der jeg har alle fiskesakene, turutstyret og mye annet verdifullt som jeg har samlet på. Jeg la meg ned på gulvet med en tommestokk og tok mål. Etterpå målte jeg bredden på dørene og slikt. Dette kunne jeg gjøre helt i fred, siden kona, som sagt var på Vestlandet og besøkte sin mor.

Dagen etter hjalp Pål meg med å flytte skrivebordet ned i boden. Vi måtte kjøre flere vendinger med bilen. Skrivebordet kunne heldigvis flyttes i mange deler og fikk akkurat plass der nede i boden. Jeg må innrømme at jeg en stund lurte på om jeg skulle sette skrivebordet på hedersplassen midt i stua, men der psyket jeg ut. Jeg innrømmer det. Jeg sa ikke noe til kona. Det er ikke alt man behøver å informere om. Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Dette er nesten ikke til å tru. Nå står skrivebordet der nede og er som en øy av glede som jeg kan dra til så ofte jeg vil. Slik kan det gå. Om man bare venter lenge nok kommer lykken seilende på en fjøl, nesten helt av seg selv.

Noen ord til min elskede

- Det jeg vil, sa jeg, er å skrive en medrivende fortelling, en eventyrlig roman, nei jeg vil synge, jeg vil stå på hjertet mitt å synge av full hals, at dette er vår tid, at det er nå det gjelder, rope til fjellene, så ekkoet kan kalle på verden, og solen kan skru seg på og skyene drive vekk, for nå, nå, er det vår tid, vi skal leve, puste, føle med vår hud, slik barn er den første gang de føler sanseløs lykke, slik gamle er når  de minnes sine aller beste øyeblikk, slik katten er når den gjør seg til en ball i sin mest bekymringsløse søvn, og som hunden vår, den rakkeren, når den strekker seg i sin fulle lengde i et himmelsprang etter pinnen, og jeg vil si at i midten av all stillhet skal det være en stemme som visker ditt navn, og på det store, hvite lerretet skal jeg dra min pensel, slik at det blir en glødene rød strek, og det er linjen i våre liv, fra det sted der vi ennå lengtet, hungret etter hverandre, da vi ikke kunne få nok, var umettelige i dager og netter som virket evige, for våre sjeler slynget seg sammen, steg og sank i håp, undring og med de beste tanker for fremtiden, og ingen makt i verden kunne rive oss fra hverandre, for vi levde i øyeblikket og hadde ikke tid eller tanke for noe annet.

- Er det alt du vil si?

- Ja.

- Du må fortsatt skifte dekk på bilen. Du har utsatt det lenge nok.

- Det plaskregner ute.

- Det får ikke hjelpe.

Bringebær og kjærlighet

Jeg kan uendelig lenge huske dette bilde av jenta som spiser ville bringebær en sommer da hun var 16 og jeg 17 år og vi krysset fjorden i en robåt, mens vi håpet at turen aldri skulle ta slutt. Det gjorde den da heller ikke. For jeg reiser fortsatt, når jeg trenger til gleden og de følelser som skapte den jeg er. Hvis jeg nå enda en gang skal dvele ved den mest fantastiske smak som finnes vil jeg dvele ved at det er umulig å snakke om ville bringebær uten samtidig å snakke om den aller første kjærlighet. Bringebærsmaken er bittersøt og henger liksom et øyeblikk på tungen som en flyktig følelse. Likevel lever den for alltid. Det finnes ingen sommerkveld som ikke blir til en avgrunn i den første forelskelse, der hvert skritt er en mulighet for å styrte i døden eller stige til himmels. Dette er alt jeg vet. Om bringebær og kjærlighet.



Semsvannet er en ring av selvtillit

Semsvannet er en ring av selvtillit. Jeg kjenner runden nå. Det tok et liv å komme dit.

Jeg gikk der først i tenårene. Det var et sted å gå til med forelskelser og tapt kjærlighet. Det var et sted å drikke øl, røyke og finne ut av livet. Vi satt under trærne og ventet. På at noe fantastisk skulle skje.

En sommer svømte vi nakne mellom vannliljene ut til en flåte og lå der og kjente solen varme. En dag i juni da livet virket uendelig langt. Jeg kan ennå lukke øynene og se hvordan lyset glitrer over vannet, kjenne friheten puste fra skogen og føle det milde draget av dager som ventet.

Vi kjempet med noen enorme gjedder også, ute på øya, der vi fisket og hadde bål om kvelden. Der delte vi hemmeligheter, mens solen gikk ned over åsen og det ble kaldere fordi høsten var like om hjørnet.

Om vinteren gikk vi på den første stålisen som når som helst kunne briste og som sang under skjæret når vi var på langtur, og hadde hele dagen å ta av. Eller vi tråkket løype opp mot Tveter og laget hoppbakke så bratt at da jeg satset første gangen fikk jeg skituppene i panna og svimte av. I noen sekunders lykke.

Mer enn halvveis i livet ble høsten viktigst. Jeg veider skogen. Jeg kjenner hver sten. Jeg løfter på grener der kantarellene står. Å lete er noe av det beste som finnes. Så blir jeg da aldri ferdig. Med å finne skogens gull.

Men jeg vet jo det, nå. At jeg går stadig saktere. Men jeg tar runden. Jeg gir meg ikke. Ikke ennå.


Rows and flows of angel hair
And ice cream castles in the air
And feather canyons everywhere,
I've looked at clouds that way.

But now they only block the sun,
They rain and they snow on everyone
So many things I would have done,
But clouds got in my way.

I've looked at clouds from both sides now
From up and down and still somehow
It's cloud illusions I recall
I really don't know clouds at all

Joni Mitchel - Both sides now

Slik tar du best et kompliment


Min far, Bjørn, er over 80 år gammel. Han er likevel ganske ung. Inne i seg. Hør bare hva som skjedde på søndag.


På søndag er min far og jeg ute på tur rundt Brønnøya i Asker. Det er gnistrende kaldt og meget vakkert. Det kommer en ganske pen, amerikansk dame gående mot oss på grusveien. Hun er ca 40 år gammel. Da hun møter oss sier damen:

- Forstår du engelsk?
- Ja.
- Forstår faren din engelsk?
- Ja, han også.
-Da må jeg bare si: He's so gorgeous!

Litt senere på dagen, når vi er kommet hjem og alle sammen sitter og spiser middag, da forteller jeg denne historien.

- Jeg må innrømme at jeg ble litt paff, sier jeg.

Da smeller det fra far:

- Jeg ble ikke paff.

Plutselig kom millioner inn på konto


Står man i de lavereliggende deler av samfunnet og ser solnedgangen farve Holmenkollåsen, vil tusener av vinduer der oppe lyse i kveldinga. Alt som her glimrer er gull.


Kanskje var det slik hun sto, Frøken Fjell, da hun som ung pike kom reisende fra landet for å søke tjeneste som husholderske i byen. Dette var like etter krigen. Særlig velstående grosserere og skipsredere tok henne inn i den forfinede aura som omgir penger og status.

Riktig nok var det mye hardt arbeid, med trappevask, matlaging og små drittunger som løp rundt og het for eksempel Pål og Tom og som ikke hadde respekt for noe. Men Frøken Fjell fryktet de. Hun hadde lyn i øynene og torden i nevene. Ja, selv gneldrebikkja, som pleide å halse mot alle og enhver, gikk og gjemte seg i en krok, og stakk ikke frem snuten før lenge etter at Frøken Fjell hadde gått.

Slik ble hun elsket. Det var aldri noe tull med Frøken Fjell, sa folk. Hennes hjelp vandret rundt i den engere krets av rikfolk. Hun ble en inderlig del av familiene. Av og til jobbet damen også som serveringshjelp når regjering og kongehus inviterte på prominente middager. Det bygget hennes stolthet. Ikke alle får møte kongen.

Plutselig kom et sjokk rennende inn på konto. Frøken Fjell arvet så mange millioner kroner at hun ble rikere enn mange av de familiene hun vasket for. Hva gjør en nøktern dame fra landet da? Hva ville du ha gjort? Dratt på sydentur? Kjøpt hele godtebutikken?

Frøken Fjell vasket bare rolig videre. Flere ganger i uken, helt til hun ble over 80 år. Gift ble hun aldri. Frøken Fjell hadde det man kan kalle en dyp skepsis til menn. Av ukjente grunner. Omgangen med menn var om mulig enda mer forsiktig enn med millionene i banken.

For som hun sa:
 - Det er godt å ha noe til gode.

Når kjærlighet dreper



Tapt kjærlighet i ung alder kan være livsfarlig.
 

Jeg husker dette med smerte, denne avsindige besettelsen som forelskelsen jaget gjennom kroppen, som gjorde alt annet til bleke skygger i livet, som kompromissløs naglet meg til øyeblikket og som gjorde det meget farlig å være 16 eller kanskje 18 år.

Kjærlighet er risikabelt hele livet. Men vi tar likevel sjansen. På å føle. På å gi oss hen. Risikere å bli dumpa. Å leve er en stor sjanse å ta.
De fleste blir klokere med årene. Vi vet at etter smerte kommer glede. Etter regn kommer sol. Men det fryktelige er at den samme svarthvite og kompromissløse holdningen som kan fylle ungdom med jubel, også kan helle på med ubegrenset sorg og fortvilelse.

Jeg er trebarnsfar. Å miste noen av mine barn er mer enn jeg klarer å tenke på. Likevel gjør jeg det i dag tidlig, mens jeg sykler til jobben. Det er en høstklar morgen. Skyfri himmel. Jeg sykler sakte. Jeg fikk høre om dette i går. En familie som jeg vet om mistet sin datter.

Det ble slutt med kjæresten. Hun slettet profilen sin på Facebook. Slukket lyset. Gikk ut. Og tok sitt eget liv.

Jeg blir ikke kvitt disse tankene: Kunne noen ha stoppet henne? Hva kan vi alle gjøre så det verste ikke skjer? Hva kan vi gjøre?

Han elsket henne med en gang


Jeg kjenner en ung, syrisk flyktning. Jeg har kjent ham et års tid. Hasan har flyktet fra tortur. Nå går han på norsk-kurs og lærer stadig mer om Norge.


Hasan og jeg er også venner på Facebook. Derfor kan jeg hver dag følge med på hvordan gutten utvikler seg. Hasan sykler rundt i Oslo og tar bilder. Han skriver tekster. Noen ganger er det tekster fra skolen. Andre ganger er det dikt. I går skrev Hasan en tekst som jeg fikk lyst til å dele. Den går sånn:

Troll bor i fjellet.
Huldra er ei pen jente med hale.
Nøkken bor i vannet.
Nissen bor på låven.
...
Det var en gang.. En mann han heter Hasan, og han bodde alene i Norge..

Hver dag spiser han alene .. Og går på små turer rundet i Oslo..

En dag traff han ei jente som er 24 år gammel.. Han elsket henne med en gang.. Og ville at hun være hans Kjærste.. Men hun var opptatt med annen mann som gikk i butikk ..for å kjøpe Cola.

Han ble lei seg og forsette sin tur alene ..under regnet ..uten paraply ..

Han gikk tilbake hjem med maten som har han kjøpt fra Kiwi.. Etterpå laget han Mat .. Og satt på bordet spiser alene.. som oftest.

Snipp snapp snute, så var eventyret ute.

 

Fem på topp
Å skamme seg i butikken
Han fikk som fortjent. Han fikk barn.
Da døden kom til gards
Da dronning Sonja røkte med stive fingre
Han limte et A-4 ark fast i frontruta med superlim

Høysesong for drepende stillhet



Har du opplevd The silent treatment?


Krangelen er på ingen måte over. Slett ikke. Den har bare gått over i en drepende stillhet mellom deg og kona. Hva gjør du da?

La meg først få si at det ikke er noe galt med å furte. Å furte er en soleklar menneskerett. Det er noe nordmenn har drevet med i tusener av år. I all slags vær. Til alle tider. Det har sammenheng med at vi så ofte blir urettferdig behandlet i dette landet.

En mann kan for eksempel ha jobbet og slitt og gjort det han kunne for at alt skulle bli bra og så sitter hun der og er kjempemisfornøyd med en liten dritt ting. Det er jo til å bli gal av. Hva gjør en nordmann da? Han står på sitt. Har man rett så har man rett. Det er stahet som har bygget dette landet. Vi har alltid bøyd hodet mot dårlig vær og motgang og gått på med krum hals. Vi gir oss aldri. Ikke faen.

Jeg møtte nylig Pellegrino Riccardi som forteller om et valg kona pleier å gi ham. Hun sier:

- Vil du ha rett eller vil du være lykkelig?

Jeg forteller om dette til kollega Jon. Vi snakker om krig og fred og sånn. Jon er historisk interessert. Det er i og for seg jeg også. Vi snakker litt om Napoléon Bonaparte (1769 - 1821). Napoléon seiret mange ganger, ofte over tallmessige overlegne motstandere. Han er derfor ansett som en av de største militære ledere gjennom alle tider, og hans militære kampanjer er studert ved militærakademier over hele verden.

Napoléon prøvde ut helt nye teknikker. Han kriget gjerne om natten. Han la seg gjerne på lur. Napoléon var tilhenger av å ligge i bakhold, å angripe når du minst ventet det. Mannen tok aldri pauser i slaget for å spise middag eller drikk champagne slik de andre generalene var vant til. Og da bermen i Paris gjorde opprør ba han soldatene fyre av kanonene. Rett inn i folkemengden. Og det var ingen som klagde. Tvert imot. Napoléon ble genierklært.

Nå er der sikkert noen som blir fristet til å prøve ute Napoléons teknikker i ekteskapet. Det er dessuten høysesong for slikt. Det har sammenheng med at familien skal reise på ferie sammen. Og da oppstår det jo en hel del krigføring. En kar jeg kjenner som driver campingplass forteller at tidene har forandret seg.

- Hvordan da?

- Før var det sånn at når et ektepar hadde krangla i flere dager så satte gubben seg til slutt i bilen og kjørte hjem i sinne. I dag er det like ofte kona som tar nøklene og drar.

Også dette forteller jeg til Jon. Han mener da at alt var mye bedre før. Han nevner som eksempel Peter Wessel Tordenskiold (1690 - 1720).

Det har seg slik at i juli 1714 møtte Peter Wessel Tordenskiold ved Lindesnes en britisk bygd fregatt, De Olbing Galley. Den var dobbelt så stor som hans eget skip, var kjøpt av svenskene og nå på vei til Sverige. Etter ett døgns kamp var Wessel nær tom for ammunisjon og sendte en parlamentær med forespørsel om å få låne krutt av motstanderen, men fikk avslag. De to skipssjefene drakk isteden hverandres skål og skiltes med løfte om senere møte. For dette ble Tordenskiold stevnet for krigsrett, anklaget for å ha avslørt militære hemmeligheter. Tordenskiold førte sitt eget forsvar og ble frikjent. To dager senere utnevnte kongen ham til kommandørkaptein.

Det er som man forstår mange veier til suksess. Ha en fin ferie.

Tidenes beste sjekketriks



Kollega Henrik og jeg står og diskuterer hva som er det smarteste å gjøre hvis man vil sjekke damer.


Jeg har veldig respekt for Henriks kompetanse på dette område. Mannen har vært kjæreste med Frøken Norge. Det er riktig nok lenge siden. Men likevel. Henrik har draget.

- Det smarteste du kan gjøre er å ha en veldig pen og sjarmerende kompis, sier jeg.
- Hvordan da?
- Jeg har for eksempel en veldig kjekk venn som heter Bjørn Erik. Vi studerte sammen og når vi var på fest var det alltid kjempelurt å sitte ved rett ved siden av Bjørn Erik.
- Ja.
- For damene kom jo strømmende til for å bli bedre kjent med Bjørn Erik.
- Ja.
- Og han avviste nesten alle sammen.
- Ja.
- En dame som blir avvist vil straks begynne å se om det er noen andre gode muligheter like i nærheten, sier jeg.

Nå begynner Henrik å le.

- Vet du hva Charles Darwin ville ha sagt om deg, Baard. Henrik ser på meg.
- Han ville sagt at noen organismer utvikler et triks som gjør at det er nettopp de som vinner og som klarer seg bra gjennom millioner av år.
- Slike som deg er ikke utrydningstruet, sier Henrik.

Nå prøver jeg å komme på noe smart å si. Noe jeg kan slenge tilbake. Henrik har utseende på sin side. Han har jo det. Så jeg sier:

- Tenk deg at man skulle kåre den kjekkeste mannen i universet.
- Ja.
- Og alle planetene skulle sende hver sin kandidat.
- Ja.

- Da kunne vi sende deg.

Nå begynner Henrik å le enda mer og jeg spør hva han flirer av.

- Jeg kom bare til å tenke på hvordan små grønne menn fra mars pleier å se ut.

Softis og kjærlighet

Jeg forsto jo helt av meg selv at det var fortapt kjærlighet. Aldersforskjellen var alt for stor. Hun var åtte. Jeg var seks år.

Vi skal til Vardø på 1960-tallet. Jeg bodde i Festningsgaten 3. Ikke langt unna, like ved rådhuset, lå en grønn kiosk. Her kunne man under helt ekstraordinært gunstige forhold få oppleve lykken. En diger softis med sjokoladestrø. Eventuelt med krokan. Som var andre valget. Det var også mulig å få tuttifrutti. Men det så jeg aldri noen gutt bestille.

Det var så sjelden at jeg hadde penger til en hel softis at jeg husket hvert enkelt tilfelle som en slags julaften med sukker på.

Hvis man tar følelsen for softis og blandet dem med en akutt forelskelse så oppstår sterke saker. Jeg må her få fortelle om en jente som het V og som hadde vakre øyne og et langt hår som flagret i vinden når hun løp. Jenta var dessverre to år eldre enn meg og komplett uoppnåelig.

Nå ville lykken det slik at min far spanderte softis på oss begge. Jeg hadde bursdag. Vi løp til kiosken sammen, kjøpte is og løp hjem igjen. Jeg var seks år. Jeg glemmer det aldri.

Sist lørdag hadde jeg bursdag på ny. Denne gangen fylte jeg 53 år. Det som er fint med slike bursdager er at det renner inne med hilsener på Facebook. Fra alle kanter av landet. Fra de mest uventede steder.

Det var bare 47 år siden sist. V sendte en hilsen. Hun har flyttet tilbake til Vardø. Hun har vært på loftet og lett etter gamle ting. Der fant hun et softis-skilt.

Det fikk henne til å tenke på meg. Og til å sende en hilsen. Hun gratulerte med dagen. Det er ikke så ofte det skjer. Men nå jeg ble helt stum.

Det var som å være en del av et dikt. Helt herlig.

Fortapt kjærlighet

Veldig mye startet da jeg ble forelsket i Ragni, som gikk en klasse over meg på gymnaset og var uoppnåelig på så mange måter at jeg bare var nødt å gjøre hva jeg vil kalle et tappert forsøk.

Noe av det første jeg gjorde var å dra til en butikk som solgte klær fra hærens overskuddslager. Jeg kjøpte en stor, grå og slitt genser som nok kunne ha vært brukt av en soldat, men som nå skulle sende et sterkt signal om at jeg var svært lite opptatt av materielle ting. Jeg begynte dessuten og drikke te med appelsinsmak og høre på en plate av Janis Ian som het "Between the lines". Særlig vil jeg fremheve låta "At Seventeen" som er det andre sporet på plata og som du kan høre her.

Det som er bra med Janis Ian er at få er bedre på å beskrive fortapt kjærlighet. Det er for øvrig så mange grunner til at kjærlighet går til helvete at jeg her ikke har plass til å ta for meg alt. Jeg vil derfor begrense meg til å snakke om bekledning.

Hvis du spør et menneske i ung alder vil du straks bli henvist til utrykk som "det alle andre har". Det er ofte også viktig at jakka er dyr. Helst så dyr som mulig. Og det er jo problematisk. For å motvirke presset er det foreslått å innføre skoleuniformer. NRK kunne bringe et bilde at ungdom i Asker. De var veldig, veldig motstandere av uniformer. Ungdommene så slik ut:


Ragni hadde en stor og grå militærgenser hun også. Vi gikk turer sammen i hver vår genser. Ragni hadde et lilla skjerf rundt halsen. Jeg hadde stoppet hullene i min genser med garn i mange sterke farger. Rødt. Blått. Grønt. Og Gult.

Vi gikk turer som ingen ende ville ta. Runde etter runde. Det var vinter. Det var sommer. Turene ledet ingen steder. Sterke følelser. Kviser. Svette hender. Tørt hår. Komplekser. Ingenting skjedde.

Ragni gikk ut av gymnaset. Hun dro på folkehøyskoler. I Seljord. På Røros. Jeg dro etter. På besøk. Jeg husker at jeg satt i et dieseldrevet tog med to vogner på vei oppover Østerdalen. Det var 25 minusgrader og helt nedfossede vindusruter. Det var like før jul. Jeg brukte en finger til å skrape navnet hennes inn i isen i ruta.

Jeg hadde på meg en grå genser, lappet i sterke farger. Jeg følte meg unik. Det burde jo gjøre susen. Men det hjalp ikke. Ikke det spøtt.

Nå har det seg slik at det har gått noen år. Jeg jobber på Majorstua i Oslo og hit kommer det nesten hver dag skoleklasser som vil lære om næringslivet. Før de starter sitter ungdommene i noen røde sofaer i resepsjonen. På tirsdag gikk jeg forbi en gjeng og kom da til å tenke på hva som virkelig betyr noe. I klesveien. Jeg spurte om lov til å ta dette bildet:

For øvrig lurer jeg litt på hvor Ragni er nå og hva hun driver med. Det er bare 34,5 år siden sist jeg så henne. Lurer på om hun har tatt vare på den grå genseren. Hun har nok det. Jeg har min. Klar til bruk. I en kiste på loftet. Så hvis du leser dette Ragni. Ta kontakt. Kanskje vi kan gå en tur sammen.

#grågenser #kjærlighet

Som et lyn i hjertet



Det hender at tilfeldigheter slår ned som et lyn i hjertet.


Mine besteforeldre Gunvor og Karl har vært døde i mange år. Men i dag ble de plutselig like levende som deg og meg.

Jeg har et bilde av Gunvor og Karl som sitter tett sammen en sommernatt i Vestre Jakobselv i Finnmark, på 1950-tallet. Det er en drøm av et bilde. Jeg ser litt av dette lyset som gjør livet her nord så fantastisk. Jeg ser skjønnheten i denne sommeren for lenge siden. Det beste man kunne eie sammen. Fellesskap. Øyeblikk av glede. Kjærlighet.

Jeg må innrømme at jeg ikke tenker så ofte på Karl og Gunvor. De døde er døde. Sånn er det jo. Vi andre har gått videre med våre liv og de er borte. For alltid. Trodde jeg.

Men i ettermiddag dro jeg en tur i svømmehallen på Rykkinn i Bærum. Jeg har vært fylt av julemat og marispangriser i ukevis. Nå er det på tide å starte treningen igjen. Jeg skal kjøpe årskort. Det danner seg en liten kø foran kassen. Når det blir min tur så må jeg ta nytt bilde og si hva jeg heter og slikt.

- Heter du Fiksdal, sier en gammel dame. Jeg har aldri sett henne før. Hun står ved siden av meg i køen.
- Ja, sier jeg.
- Det er et Romsdals-navn.
- Ja, sier jeg.
- Jeg kjente en Fiksdal en gang. Han var disponent på fiskebruket i Vardø. Veldig trivelig kar.
- Snakker du om Karl Fiksdal?
- Ja.
- Det var min bestefar.

Det som nå skjer er ganske sterkt. Damen får tårer i øynene. Og jeg må svelge litt, jeg også. Det er hundrevis av mil og snart 50 år siden, men damen tar meg tilbake, til en sommer i 1969, da hun jobbet i Finnmark og ble kjent med Gunvor og Karl.

Hun forteller hvor hyggelig det var. Om ting de gjorde. Ganske hverdagslig. Brått er Gunvor og Karl levende igjen. For oss begge.

Vi ser på hverandre.
- Norge er et lite land, sier hun.
- Det er ganske fint at det er sånn, sier jeg.

Gi noe som varer, gi faen

På et eller annet tidspunkt på julaften vet du at slaget er tapt. Du kommer ikke til å få det du ønsker deg aller mest. Hva gjør du da?

"Gi noe som varer, gi faen", pleide vi å si når følelsene ble for sterke. Men det er faktisk lettere sagt enn gjort. Og bare fordi man er blitt såkalt voksen, så betyr vel ikke det at man ikke kan bli skikkelig skuffet over både kone og barn og svigermor, når det er julaften og all ting.

Noe av det første som skjedde var at datter Kaja fikk hele FIRE par sokker. Klokken var bare ni om kvelden, så jeg var fylt av optimisme på den tiden. Kaja pakket opp et par sokker som var veldig fine. Det viser seg at bestemor har strikket dem i et meget vakkert og forseggjort mariusgensermønster som jeg må si jeg er ganske begeistret for.

Like etter pakket datter Frida opp et annet sett med meget vakre sokker som bestemor har strikket. Det dreier det seg om et mønster med snøkrystaller og andre flotte detaljer. På toppen av det hele fikk min kone flere par flotte sokker. Jeg er også blitt fortalt at min svigerinne Hjørdis har fått sokker til jul.

Dette er såpass alvorlig at da storfamilien var samlet på 1. juledag fant jeg fram ønskelisten min og tilbød meg å lese den høyt for alle som ville høre. Øverst på denne listen står det FAKTISK sokker. Det viste seg nå å være en oppsiktsvekkende svak interesse for høytlesning fra listen.

3. juledag ble utrolig ydmykende. Jeg følte meg tvunget til å prøve og rette opp noe av det verste. Derfor kjørte jeg til Sandvika Storsenter. En ting var at parkeringsplasser ved Storsenteret gikk på svartebørs denne dagen, en annen sak var at det var så mye kø overalt at en stakkar kunne miste motet av mindre.

Jeg gikk nå fra butikk til butikk og lette etter sokker. Slik oppdaget jeg at så godt som alle mennesker i Asker og Bærum har fått sokker til jul. I noen butikker hadde de raggsokker i størrelser under 38. Men jeg bruker 45 så det var lite å hente.

I butikken XXL fant jeg et par sokker i størrelse 46-48 som jeg kjøpte helt selv. Med min egne penger. De er altfor store, men det får gå. Sokkene er grønne. Uten å ha noen slike på bena er det komplett umulig å være lykkelig i dette landet. Slik er Norge. Om vinteren.

Jeg tok de nye grønne sokkene på meg i dag tidlig og snek meg ut i ly av mørket. Min venn Anders kom kjørende i sin bil. Sammen dro vi ut for å fiske.

Her fikk jeg bevist min teori om at det går en nemesis gjennom livet som skjenker oss rettferdighet. Jo hardere du er prøvet, desto rikere skal du belønnes. Dette er en regel jeg går skikkelig inn for at skal gjelde i dette landet.

Slik gikk det til at det ble en vakker soloppgang i dag tidlig. Jeg fikk dessuten en utrolig flott sjøørret på kroken. Under kan du se noen bilder som viser hvordan det artet seg.

 





#ørret #fiske #varmesokkererviktig

-La romfolk selge deLillos

Å la romfolk selge den nye CD-en til deLillos, er et forslag Lars Lillo-Stenberg kommer med i et intervju i denne helgens utgave av Morgenbladet. -De er så gode. Utrolig bra selgere, sier han og foreslår at romfolk kan få halvparten av inntektene.

Når det blir stadig vanskeligere å leve av musikk, er det all grunn til å prøve ut nye muligheter, som å la romfolk selge den på gatehjørnene. Den nye CD-en "Rett og slett livet" burde kunne selge til gull.

Det snodige med Lars Lillo-Stenberg er at hver ny plate har handlet om ting fra mitt eget liv. Det har å gjøre med at vi er like gamle, 52 år. Lars var der da jeg sjanglet hjem fra fest i Oslos gater på 1980-tallet. Han var der da jeg hadde kjærlighetssorg, da jeg følte meg ensom og elendig, da jeg ble skilt, var pengelens og håpløs. Da jeg lurte på hva jeg skulle bli. Om jeg kunne bli til noe som helst. "Hjernen er alene".

Årene gikk. Jeg ble gift på ny og fikk flere barn. Lars ble eldre han også. Han sang om å pusse opp huset. Han sang om å lage mat. Han sang Prøysen. Alltid med en stemme som er nær ved å gå i stykker, som om livet alltid er på bristepunktet.

For mange dreier deLillos seg om koselige sanger som "Neste Sommer" og "Smak av honning". Det store kommersielle gjennombruddet ligger i all kosen, og i vår nostalgiske lengsel etter varme og kjærlighet og reker og hvitvin.

Nå synger Lars om døden. Den nye CD-en handler om skyggene som nærmer seg. Han synger om faren sin som døde sist vinter, 86 år gammel. Jeg tenker på min egen far som straks runder 80. Jeg kjenner hvor mye jeg gruer meg til at fars liv er over.

I fjor høst var jeg i sjømannskirken i New York. Lars hadde satt musikk til Edvard Munchs tekster. Mørk smerte. Sårt og nakent. Sterk kost. Etter at konserten var over kom Lars ut, satte seg ved pianoet og tok et ekstranummer: "Hjernen er alene".

Jeg satt helt ytterst på stolen. Følelsene rant nedover ryggen og satte pigger i huden. Det er den heftigste musikkopplevelse jeg noen gang har hatt.

Jeg så meg rundt i Sjømannskirken. Publikum besto av et 50-talls personer. Denne konserten kunne aldri ha blitt til hvis den ikke var fullt og helt betalt av staten. Så jeg skjønner godt at Lars sitter og tenker på nye metoder for å få musikken sin ut til folk.

Å la romfolk selge "Rett og slett livet" vil dessuten gi Norge noe det ikke er for mye av, verdighet og respekt. Kjør på!

Lars Lillo-Stenberg i sjømannskirken i New York


#deLillos

 

 

Hvem vil ha den første klemmen?

Jeg står i dag tidlig med utsikt over Sorrento. Fjellene på den andre siden av byen blir hvite i varmedisen som klatrer opp mot dagen som er på vei.

Jeg har nettopp lest om Henrik og Simon, to 18-åringer som ofret livet for å redde andre, på denne tiden, på Utøya. Jeg leser dette i Aftenposten. Jeg leser det på mobilen og kjenner at hånden skjelver.  De fleste  nordmenn har det slik. Vi er alle i slekt med sorgen. Og savnet. Det ufattelige.

Jeg står med utsikt over Sorrento og barberer meg. En uke med ferieskjegg skylles ned i vasken. Hake og kinn blir glatte og jeg roper inn til barna: - Hvem vil ha den første klemmen? 

Utenfor huset vokser heten. Intenst. Likevel løper en kulde nedover ryggen og jeg innser at dette må også jeg bære med meg resten av livet, skyggene fra Utøya, som for alltid vil slå innover oss når sommeren skulle vært på sitt fineste



-Satan i helvete om jeg vil risikere livet for den laksejævelen



Herrene Perti, Risto og Jens hensleper nå sine dager ved en vakker lakseelv i Trøndelag. Særlig Risto er fylt til randen av sterke følelser.


En vakker dag ble Risto født i Rovaniemi. Siden har et heftig levd liv lagt seg som bulker og buler på kroppen. Håret står gjerne rett opp som en sky. Hodet er rundt og rødt. Særlig når Risto blir ivrig og det nærmer seg sommer. Da fylles hjertet av lengsel og lidenskap. Risto får tårer i øynene bare ved tanken på det som skal skje.

Elven Rogna møter Gaula ved et nes. Her ligger en rekke fine fiskeplasser. Like ved står det parkert en gammel campingvogn som har en slags veranda med stoler og bord og en strålende utsikt over elven. Her sitter herrene Perti, Risto og Jens. De sitter og venter på at laksen skal komme forbi. De sitter slik de har gjort i alle år.

-I år skal jeg ikke ta en dram før den første laksen er på land, sier Risto. Han sier det med en gang han har kommet frem til campingvogna. Problemet er bare at laksen lar vente på seg. Den gjør ofte det. Risto sitter i en campingstol og ser ut over elven. Det skjer absolutt ingen ting der ute. Det er den dårligste sesongen i manns minne. Det skjønner Risto i løpet av en halv time. Han skrur korken av vodkaflasken.

Elven og tiden renner forbi i strie strømmer. Ukene går. Den ene dagen skåler de i vodka. Den neste er det kanskje whisky eller Jägermeister eller kanskje øl eller alt på en gang. Noen ganger er det sol. Andre ganger regner det. Herrene Perti, Risto og Jens hensleper som sagt sine dager ved Gaulas bredder, så godt som det bare kan la seg gjøre.

Jeg møter dem i kveldingen. Festen har pågått en stund når jeg kommer. Risto lyser opp i et lykkelig smil. Gjester! Herlig! Let the good times roll.

-Sett frem ost og brød og vår beste skinke. Vil du ha vodka gutt, roper Risto til meg, og selv om jeg takker høflig nei så helles det opp en solid dram. Og en til. Og enda en.

Perti sitter og lurer på om det kan la seg gjøre å bygge en badstu ved siden av campingvogna. Det bør være en vedfyrt sak. Her er jo nok av tørr bjørkeved. Tenk så fint. Også kan vi løpe rett ut i elven og bade mellom slagene. Herrene stønner av glede og lengsel etter noe slikt og blir straks enige om at allerede neste sesong skal det bygges en fenomenal badstu.

Jens blander gin og tonic og sitron i ølglass og sender rundt. Risto forklarer at noe av det beste som fins i denne verden er tørket reinkjøtt som man kan snafle på i lyse sommernetter. Og ellers. Men nå viser det seg å være en helt sjokkerende mangel på tørket reinkjøtt på Støren og alle andre steder i området hvor Risto har vært og forhørt seg. Han vurderer nå å kjøre 100 mil hver vei til en sikker leverandør av tørket reinkjøtt slik at man kan få litt livsglede i skrotten, men det får kanskje vente til i morgen.

Heldigvis har vi annet å spise. Mellom munnfullene kommer det historier fra laksefisket før og nå. Jeg har en særlig kjærlighet til et sted som heter Buoshølen og spør herrene om erfaringer. Risto sperrer opp øynene og ser skrekkslagen ut.

-Jo, det skal jeg si deg. Buoshølen er et livsfarlig sted med stupbratt, glatt fjell. Her kan man skli rett i døden. Perti sto der med en storlaks på kroken som kjempet og dro og ikke ville komme rundt berget og la seg lande på et trygt sted. -Kan ikke du klatre ned og kleppe den laksen for meg, sa Perti. -Satan i helvete om jeg vil risikere livet for den laksejævelen. Risto grøsser bare ved tanken og fomler med røykpakka. Vi sitter nå inne i forteltet til campingvogna og Risto har en liten glugge som han stikker hodet ut av når han skal røyke.

-Jeg skiter i Perti og Jens og røyker vanligvis inne, men nå har vi gjester. Litt orden må det være, sier mannen. Hodet er på utsiden og den store koppen står på innsiden. Det dampes og nytes i dype drag. Risto betror meg at han er svært interessert i å komme i kontakt med noe han kaller fruentimmer, og at absolutt alt er av interesse, men at dette har vært noe så inni helvetes vanskelig å få til.

Det er langt på natt når jeg forlater herrene. De er i strålende humør og ønsker meg alt godt i livet. Deres tre uker ved Gaulas bredder går nå mot sin ende. Det har blitt lite laks på karene i år. Av helt uforståelige årsaker.

Buoshølen ser slik ut:


 #laks #fiske #lykke #sprit

Frykten for slanger

Om et øyeblikk skal jeg fortelle en kjærlighetshistorie som strekker seg snart 15 år tilbake, til et lite kloster utenfor Siena som i min hukommelse ligger badet i en dyp, rustrød kveldssol.

Klosteret, hvor vi skulle bo, lå i enden av en svingete grusvei, som strakte seg som et eventyr mellom rader av langstrakte sypressser i et toscansk, velpleiet landskap. Dette vil for alltid minne meg om noe av det vakreste i livet.

Men først må jeg snakke om slanger. Jeg vet ikke helt hvor hennes frykt for slanger kommer fra, bare at det er en dyp og inderlig skrekk for alt som kravler og kryper, helt ned til den minste meitemark eller snegle. Bare tanken på en orm kan få oss til å gå en lang omvei.

Frykt er hår som reiser seg på armen, pust som dras hardt inn, raske bevegelser, og alle tanker festet til denne sterke trangen til å flykte og komme seg vekk. Min kone og jeg har levd med skrekken for slanger i alle de år. Vi kranglet dessuten mye. Jeg kjenner ingen som er så mye og ofte uenig som vi er. Ingen bagatell er for liten til at vi ikke straks kaster oss over den i en frådene krangel som slynger seg rundt oss og sprer sin gift.

La oss nå reise til Italia, til noen uker hvor våren sto i full blomst, for snart 15 år siden. Datter Frida var knapt året gammel og jeg skulle ha en måned med pappaperm. Slik kom vi til et kloster som var bygd om til leiligheter, og leid ut til alt fra en amerikansk gjesteprofessorer ved Universitetet i Siena til slike som oss, noen ganske alminnelige nordmenn som drømte om Toscana og som fartet landskapet på kryss og tvers i en stigende rus av opplevelser.

Det kunne for eksempel være å spise noe av det beste som finnes av iskrem og kjenne solen varme ved Piazza del Campo, det berømte sentrum av Siena, mellom middelalderbyens høyder, hvor det har vært hesteveddeløp og fargerike folkefester siden 1200-tallet. Eller vi kjørte langt av sted, til en av de varme kildene og kurbad som stammer fra Romerriket og hvor vannet renner i elver, fossefall og kulper og er en dampende eksotisk verden hvor man gratis kan bade og vite at dette er uforandret nytelse gjennom tusener av år.

Eller vi kunne våkne en morgen i leiligheten og jeg ville foreslå noe helt alminnelig som:

- Skal vi ikke rett og slett gå en tur her i nærområdet.

Fra vinduet kunne jeg se stien slynge seg inn i et skogholt. Inn der kunne det vært spennende å gå. Min kone ble en anelse stram ansiktet, så jeg forslår straks at vi tar på oss gummistøvler. Ikke fordi det hadde regnet eller var sølete på noen som helst måte. Men man blir jo selvsagt mye mindre redd for slanger når man har gummistøvler på bena. Sånn er det bare.

Turen gikk brukbart. De første hundre meterne. Frida satt i barnevognen og datter Kaja (3) gikk og holdt meg i hånden. Ganske snart kom vi til et søkk i terrenget der trærne strakte seg over stien som et tak og grenene grep inn i hverandre som armer og fingre i et uoversiktlig villnis.

Plutselig ser vi faren komme. Trusselen er helt lydløs. Vi blir stående som forstenet. Slangen er skremmende stor, over halvannen meter lang, og den befinner seg i øyehøyde. Vi står bare noen meter unna. Slangen strekker seg rett ut i luften og hopper fra en gren til den neste. Jeg ser på min kone og tenker:
- Her hjelper det ikke med gummistøvler.

Men det skal hun ha. Når panikk er nærliggende, kan hun noen ganger være imponerende rolig. Vi snudde med stive bevegelser og gikk strake veien hjem. Det ble ikke flere turer i nærområdet.

For øvrig vil jeg si om ekteskapet:
"Ja, dette kan nok bli godt med tiden.
Det mangler bare noen små feil,
for å bli riktig godt".

Edvard Munch (1863-1944)


Slangen
så slik ut:


 #Toscana #Siena #Italia #Kjærlighet #slanger

Tid for å glede seg



Skal du håndhilse på din skjebne, så bli med ut i kveld!


Det er fort gjort å komme for sent til sitt eget liv. Jeg mener det kan være et gyllent øyeblikk rundt neste sving som du ikke aner noe om.

Du husker sikkert den første forelskelsen som tilfeldigvis kom inn døren til det rommet du satt i. Akkurat da. Den gang.

Det er fortsatt slik. Det gjelder å stå riktig plassert når anledningen byr seg. Ganske snart nå er sommeren på sitt aller beste. Det magiske lyset som du er født inn i her nord. Det varer i noen blaff. Døgn som ikke sover. Det bekymringsløse livet. Friheten til å oppleve. Her eier du en bit av evigheten.

Kanskje blir det et veldig tidlig morgenbad. Kanskje ligger havet blankt, mens resten av verden sover. Står du opp? Stuper du? Det første frydefulle gys som setter pigger i huden og løper gledestrålende ned ryggraden og forteller at du lever.


Kanskje går jeg gjennom skogen og ser plutselig at det blinker av gull mellom mose og løv fra i fjor. Jubelen over å finne en kantarell. Årets første. Skal jeg dra ut og håpe at det skjer en gang til? Har jeg tid?


Akkurat nå er det like før. Snart er det 1. juni. Da åpner laksesesongen i de fleste elvene i Norge. Når jeg lukker øynene kan jeg høre lyden av elva og se de hvite rullesteinene som er vasket perfekte gjennom tusener av år. På ny skal storlaksen komme. Og jeg skal stå der å håpe. At miraklet skal skje. En gang til.

#fiske #sommer #laks #forelskelse

Er det et falskt smil eller kvinnen i ditt liv?

Det er tidenes morgen. Solen står opp til nok en varm dag på savannene i Afrika. Det går noen gnuer og gresser fredelig i bakgrunnen. Vår mann har tenkt å overleve og sende genene sine videre til deg og meg. Alt står og faller på en ting. Kommer vår mann til å stole på magefølelsen eller ei. 

-Er det der et falskt smil eller en mulig partner? Urmannen klør seg i skjegget. Å være kraftig ubarbert var på moten på den tiden, så det er ikke usannsynlig at vår mann klør seg i skjegget. Han må uansett ta noen raske avgjørelser. Han har nemlig tenkt å skaffe seg dame. Og dessuten må han bestemme seg for hvordan han skal få tak i mat.

Noen hundretusen år senere sitter jeg og leser A-magasinet. Det er helg på Høvik. Det regner ganske mye og er veldig trist ute. Ikke for å klage, men det er en helt ubrukelig vinter der jeg bor. Derfor sitter jeg inne og leser noe Geir Kirkebøen har skrevet. Han er professor ved Psykologisk Institutt ved Universitet i Oslo (UiO). Det er med andre ord all grunn til å lytte til hva Geir Kirkebøen sier. Denne mannen er ingen hvem som helst. Han er ekspert. På intuisjon. Geir Kirkebøen gir meg etterlengtet støtte.

Det har seg nemlig slik at jeg har svimet mye rundt i livet mitt og tatt den ene raske avgjørelsen etter den andre. Jeg har for eksempel kjøpt en Volkswagen Sharan. Når jeg gjorde dette så sjekket jeg ikke en masse rare fakta om hvor ofte aircondition-anlegget eller vannpumpa kommer til å ryke eller om hele bilen kommer til å ruste som bare faen. Jeg gjorde ikke det. Jeg bare kjøpte bilen. Den så jo bra ut. Jeg gjorde noe av det samme da jeg giftet meg. Hun så jo bra ut. Det kunne ikke ramle meg inn i halvsøvne at dette kunne gå gærent. Professor Geir Kirkebøen forklarer:

- Det betyr ikke noe som helst om du faktisk har rett eller ei. Det viktige er at du føler at du har rett.

Nemlig. Sånn er det. Jeg føler at jeg har rett. Når jeg for eksempel møter en person for første gang, så vet jeg i løpet av noen sekunder om vi kommer til å bli bestevenner og henge sammen i tykt og tynt. Jeg kjenner det på meg.

er det likevel noen som tviler. Det kan for eksempel være at de har problemer med å skille et ekte smil fra et falskt smil.

 Du kan da få hjelp fra to professorer i USA. De har kartlagt falske og ekte smil. Det dreier seg om Paul Ekman ved Universitetet i California og Wallace V. Friesen ved Universitetet i Kentucky. Ekspertene har funnet ut at falske og ekte smil kommer fram fra ulike muskler, som er kontrollert av ulike deler i hjernen. For å skille falske smil fra ekte kan du benytte et system som heter Facial Action Coding System (FACS).

Her har du med andre ord et stort valg. Du kan skaffe deg en versjon av Facial Action Coding System. Eller du kan rett og slett fortsette som før og bare stole på magefølelsen.

For øvrig kan man jo lure litt på hvordan det hadde gått med menneskeheten hvis vår mann på savannen hadde hatt Facial Action Coding System for hånden. Mer om systemet her.
 
Eksempel på ekte smil?



Syk av kjærlighet


Han var trolig syk av kjærlighet. Gutten på nabogården holdt på å bli gal av forelskelse. Han var villig til så strekke seg langt. Meget langt.

Disse følelsene skal vi straks komme tilbake til. Men først må jeg være ærlig å innrømme at jeg har forsøkt å fortelle denne historien en gang før. Det gikk slett ikke bra. Jeg ble stoppet momentant av en redaktør som het Kjell og som kom fra de mer hensynsfylte deler av Sørlandet. Kjell mente at humor kunne man med hell finne andre steder enn nede i møkkakjelleren.

- Denne petiten lukter det dritt av. Vi kan ikke ha møkk i avisen. Du får finne på noe annet, sa redaktør Kjell.

Jeg fulgte hans råd. I mange år har jeg derfor prøvd å holde meg unna ting som det lukter av. Men denne uken kom jeg til å tenke på møkkakjelleren igjen. Det har å gjøre med at det har rast en opphisset debatt om hva bloggere i Nettavisen og andre steder kan skrive eller ikke skrive her i verden. Det er for eksempel slik at hvis man skriver om tabubelagte tema som promp eller nazisme eller noe annet fælt så er det uhyre lett å bli misforstått. Det vil da stå ganske mange nettroll klare til å kaste seg over kommentarfeltene med all den ord-vold som de bare kan komme på. Man blir ikke i godt humør av nettroll. Man blir ikke det.

Det er som man forstår med en viss risiko at jeg tar fatt på dagens tekst. Jeg fant denne historien som ganske ung, da jeg i noen år var kjæreste med Ingrid, et utrolig vakkert menneske fra Asker. Ingrid hadde en mor som kom fra Drangedal. Det er et lite omtalt område med veldig mye skog i Telemark. Her er det nærliggende å komme fra en gård som har utedo. Det gjorde moren til Ingrid. Hun var dessuten svært ung i historien som følger.

Før vi bryter løs bør man vite at utedoer gjerne er plassert i en egen bygning eller i et uthus. Oftest er utedoen i et separat skur i nærheten av bolig, skole eller arbeidsplass. Utedasser er, i motsetning til et vannklosett, ikke tilkoblet vann og kloakk, og avfallet samles opp i en kum, kammer, binge eller bøtte som vanligvis avgir sjenerende lukt. Det er skrevet flere bøker om fenomenet. Se mer om saken hos Wikipedia her:

Jeg vil også legge til at folk ofte bruker mer tid enn vanlig når de er på utedoer. Utedoer er gjerne forbundet med positive ting som ferie og god tid. Derfor ligger det nesten alltid meget verdifulle ting som gamle Donald-blader, Fantomet og "Alt for Damene", i sirlige bunker, gjerne tilbake til 1950-tallet. Det er nesten alltid også en katalog fra møbelvarehuset IKEA. På veggen henger det av og til en slags innrammet majestetsfornærmelse i form av bilde av Kong Haakon VII eller Harald og Sonja i uniformer. Jeg nevner særlig dette med Sonja fordi jeg er svak for henne. Se for øvrig den rikt illustrerte petiten " Da dronning Sonja røkte med stive fingre".

Men nå kom jeg vist litt på avveie. Utedoen i Drangedal var et litt større anlegg bygget inn som en del av låven. Hele seks personer kunne sitte på rekke og rad å gjøre sitt fornødende samtidig. Herrer og damer var skilt fra hverandre med en lettvegg. Det er jo en forordning som er lett å forstå. I alle kulturer gjør vi forsøk på å holde jenter og gutter fra hverandre. Med vekslende hell vil jeg si.

Det som skjedde på denne gården i Drangedal var at jenta ble klar over at gutten fra nabogården var forelsket i henne. Jeg fikk ikke helt tak i hvordan hun viste dette, men det har i for seg ikke så stor betydning for resten av historien.

Nabogutten passet på å gå på do samtidig med jenta. Han sto sikkert på lur og løp frem akkurat i det riktige øyeblikket, smatt inn døra og satte seg på et av setene på herresiden. Nå vet jeg ikke hvordan jenta fikk mistanke om at nabogutten drev og spionerte på henne. Det kan tenkes at hun hørte lyder. Eller det kan tenkes at hun bare følte det på seg. Uansett så fikk hun det for seg at nabogutten drev og kikket på rumpa hennes, mens hun satt på do.

Jenta ga åpenbart blaffen i at det luktet stramt fra møkkakjelleren under låven. Hun bøyde seg, stakk hodet ned i dassen og kikket bortover mot herresiden. I samme øyeblikk gjorde gutten nøyaktig det samme fra sin side. Også han sto med hodet rett ned og kikket forventningsfullt bortover.

Slik ble de stående å se på hverandre. Det var ikke lett å finne på noe å si. Sånn med det samme. Gutten følte likevel at han måtte si et eller annet. Det var ikke lett, men så kom det: - Du vet ikke hvor mye klokka er?

Reddet fra døden

Før, da jeg var liten, kom vinteren alltid og satte tenna i oss seint på høsten. Kulden beit seg fast og slapp ikke taket før langt ut på våren. Nå for tida vet man aldri når vinteren kan finne på å komme og kanskje gå igjen etter bare noen dager.

Dermed blir det veldig vanskelig å vite når man skal sette bort syklene. Men på lørdag formiddag var tiden kommet, syntes jeg. Det var liksom definitivt ikke høst lengre. Jeg sto ved et lite grønt hus i hagen og stablet bort sesongen. Syklene ble satt under tak og satt opp slik at ikke snø og is skal spise dem opp i vinter. Det var da jeg fikk øye på den, en gammel venn. Den sto bak huset, ute av synet, ute av sinn, inneklemt mellom veggen og tujahekken. Den sto der for å dø.

Det har seg nemlig slik at jeg fikk en ny og veldig mye bedre sykkel for to år siden. Den gamle er 25 år gammel. Det er en Nishiki Barbarian. Det er jo noen som begynner å fnise når de hører navnet, men det var ingen som lo av en Nishiki Barbarian på 1980-tallet. Det vil jeg bare ha sagt.

Det er noen som mener at hvis man får noe nytt her i livet så skal man kaste det gamle. Dem om det. Disse kasterne går glipp av en masse fine opplevelser. Sterke følelser. Kjærlighet. Slike ting.

Jeg sto der i hagen og kjente at det var fem minusgrader. Jeg kikket beskjemmet bort på min gamle sykkel som har stått stille i to år. Jeg veide litt frem og tilbake. Så i en rask bevegelse løftet jeg hele sykkelen frem fra buskene, pumpet opp dekkene, smurte kjedet med litt olje og tok noen forsiktige tråkk bortover veien. Kanskje jeg skal prøve å sykle bort til Bekkestua en tur, tenkte jeg. Det er jo ikke særlig glatt på veien.

Fra Høvik, der jeg bor, til Bekkestua er det bare noen minutter på sykkel. Det var alt for kort. Det skjønte jeg med en gang. I starten var jeg litt bekymret for om giret kanskje skulle stå fast, men det virket så fint som bare det. Sykkelen bare fløt av sted. Ikke et knirk. Ingen ulyder. Bare gode følelser. Tung og stabil i svingene. Det var som hornmusikk i brystet. Jeg tråkket hardere.

Kanskje jeg skulle ta en tur langs sykkelstien til Sandvika som slynger seg gjennom et grønt belte av skog, dalbunner og bekker og er en eksotisk del av Bærum. Det er nesten bare nedoverbakker hele veien. Farten og humøret steg. Jeg var der jeg skulle være i livet. På min gamle sykkel. Jeg følte meg udødelig.

Isen på Engervannet var frosset og strakte seg oppover mot sykkelstien i forvridde, vakre konstruksjoner. Fine å se på. Slik kom jeg til Sandvika hvor det er kaffebarer og pause. Jeg er tilhenger av å ta i bruk gleden, der gleden er å finne. Jeg drakk kaffen så sakte jeg kunne. Etterpå dro jeg ned til gamle Løkke bro, den som er berømt fordi Claude Monet malte den på slutten av 1800-tallet. Når jeg sykler over broen begynner treplankene å bevege seg under dekkene. De synger.

Veien videre går på gangveiene langs Sandvikselva, forbi Franzefoss og Kirkerud og opp til Kolsås. Her tenker jeg at nå kommer sikkert ulykken, snart. Jeg sykler uten piggdekk. I en isete sving vil det nok snart gå galt. Nå går jeg ganske sikkert på trynet. Det er bare et spørsmål om tid. Slik kan man tenke og ta veldig feil. Livet er lett. Veldig lett. I det jeg glir over Gjettum ser jeg at himmelen har den helt spesielle fargeblandingen mellom lyseblå og rosa og jeg kjenner at luften lukter slik vinteren gjør når den ligger på spranget. Nå smiler jeg fra øre til øre i det jeg runder Haslum og suser bakkene ned og kommer trygt hjem.

Her triller jeg min gamle sykkel og setter den trygt under tak. Den skal slett ikke stå ute å dø i vinter. Det er bestemt.

Søndag våknet vi til rikelige mengder nysnø og sterke lengsler. Ski-gledene er på vei. Livet blir ikke bedre enn dette.

Justin Bieber, Gud og jeg


Jeg er tilhenger av å samle på livet mitt. Jeg mener at det rett og slett er noe å samle på. Derfor var det helt fantastisk at Aftenposten sist mandag revolusjonerte seg selv.


Det har seg nemlig slik at Aftenposten nå har valgt å åpne seg opp, helt og fullstendig. Alt. Absolutt alt som avisen har skrevet er tilgjengelig. Fra 1860 og frem til i dag. Dermed kan du med et tastetrykk finne ut hvor viktig du er i denne verden.

Jeg mener, det er jo viktig å sette spor etter seg på jorden. Men å finne ut helt nøyaktig hvor viktig man er, har ikke vært så lett. Ikke før nå.

Å søke på seg selv er noe man bør gjøre i hemmelighet. Det er jo så lett å bli misforstått i dette landet. Folk kan jo finne på å tro at jeg er selvopptatt bare fordi jeg googler meg selv eller foretar et søk i Aftenposten. Hør bare hva Tutta golfspiller Pettersen sier i dagens avis:

- Jeg leser ALDRI det som står om meg selv i avisene, sier Tutta. Dette er jo en uhyre troverdig uttalelse. Den er dessuten helt dekkende også for min egen holdning til publisitet. Jeg leser nemlig heller aldri om meg selv i avisen. Nå må jeg innrømme at det er fordi det aldri står noe om meg i avisene, men det er på siden av poenget, vil jeg si.

Jeg har nå ganske raskt, vil jeg si, testet ut Aftenpostens nyåpnede mulighet til å finne ut hvem som er de viktigste menneskene som har levd på jorden siden 1860. Sett med redaksjonens øyne. Den første jeg vil foreslå er Justin Bieber. Han er omtalt 524 ganger. Gud er til sammenligning omtalt 64.574 ganger, men her er det viktig å understreke at Justin så vidt har startet på sin karriere. Jeg vil dessuten få opplyse om at Wencke Myhre er en viktig nordmann for hun har til nå klart og bli omtalt 4.878 ganger. Roald Amundsen er også litt viktig. Han ligger på 7.583. Jens Stoltenberg har fått til 13.504 og Gro har 17.925.

Det er nå jeg vil avsløre at jeg på min side har blitt omtalt 35 ganger i Aftenposten. Dette inkluderer riktig nok et leserinnlegg fra tidlig 1990-tall der jeg retter en harmdirrende pekefinger mot uteblitt aviser. (Abonnentene fikk ikke avis pga konflikt med grafisk). Jeg spør om dette vil bli kompensert økonomisk på noen måte. Jeg kan ikke se at Aftenposten i tiden som fulgte har svart på mitt spørsmål. Bare så det er sagt.

Jeg søkte for øvrig også opp Aftenpostens forside fra 24. mai 1962, da jeg ble født, for å finne ut hva verden var opptatt av den dagen. Hovedoppslaget er at Kong Olav åpnet festspillene i Bergen. Dette ble jeg litt skuffet over. Det var liksom ikke noe særlig historisk sus over denne forsiden. Jeg syns Aftenposten rett og slett har tatt meget lett på 24. mai 1962. Bare så det er sagt.

En annen ting som er litt festlig er at jeg fant alle barna mine etter som de er født i Aftenposten og dessuten at kona og jeg ble gift der.
Jeg tok derfor et bilde av ekteskapsinngåelsen, en såkalt skjermdump av kunngjøringen, som sto i avisen og sendte denne til kona på epost. Hun syns jo at vi krangler en del og sier rett som det er at jeg ikke romantisk nok. Jeg tenkte at hun nå ville bli rørt av at jeg hadde søkt opp dette. Hun sendte meg da følgende tilbakemelding:

- Hm, det er lenge siden dette. :-)
- Tina (en venninne) er også fortsatt gift......
- Ha ein strålande dag, min kjære!!

Jeg satt og lurte litt på hva hun mente med dette. Jeg funderte på om dama er spydig eller om hun mener det vel. Særlig det der med at DET ER LENGE SIDEN var litt tvetydig. Da kom jeg på følgende svar:
- Sånn er det med kvalitet. Det varer. Bare så det er sagt.


Aftenposten 24. mai 1962

Hjerte og smerte

Mads har i lengre tid vurdert å etablere seg i et fast forhold. Da han i fjor høst startet på sin utdannelse i Bærum fant han ut at tiden var moden for å gjøre et seriøst forsøk. Men ikke før i februar kom gjennombruddet.

Da Mads kom hjem fra skolen denne vakre dagen i vinter kunne han stolt vise frem en skriftlig bekreftelse fra den utkårede. Se vedlegg. Jenta gjør det her helt klart og ikke til å misforstå at hun er villig til å inngå i en forpliktende relasjon. Bare så det er sagt. Vi har det skriftlig.

Uten å overdrive vil vi si at det har vært noen strålende dager, uker og måneder som har utfoldet seg siden februar. Mads har blomstret både ute og hjemme. I pent vær med lette klær. I regn og slaps i parkdress. Kom regn, kom sol. Kjærligheten blomstret. Man leide lanke både hit og dit. Mads spanderte is og smågodt. Noen ganger spiste de taco hjemme hos hverandre. Livet var rett og slett bra.

Skeptikerne vil si at det ikke kunne vare. Det er alltid mange slike som sitter der med snusfornuft nesa si og øser av en masse dårlig erfaring som de har hatt helt selv. Til tider kan det være så mye dårlig erfaring at det rett og slett renner over og de sitter der og øser ut, nærmest for å holde seg flytende. Under slike omstendigheter kan det være vanskelig å bevare troen på det gode og langvarige forholdet som skal vare livet ut.

Nå vil jeg med en gang få understreke at jeg oppfattet Mads som meget seriøs. Jeg vil si at han ga hele seg, var positivt innstilt og direkte optimistisk. Det var derfor meget overraskende at Mads kom hjem på torsdag og så direkte betuttet ut. Faren til Mads spurte med en gang hva som var galt.

-Jeg har slått opp, sa Mads.

-Hvorfor det, sa faren.

-Jeg så at hun kysset en annen gutt, sa Mads.

-Da forstår jeg at du slo opp, sa faren.

Det senket seg nå en alvorlig stillhet ved kjøkkenbordet som varte i flere minutter. Mads stirret liksom så tomt ut i luften. Men plutselig var det som en helt ny kraft kom inn i kroppen. Gutten ristet litt på seg og bestemte seg brått for å komme seg videre i livet.

Mads så rett på sin far:

-Vi må finne en ny. Kan du hente klassebildet!

..to be continued

Jeg er forelsket

Tellef var 16 år, hadde Downs syndrom og gikk på en spesialskole i Oslo. Hver dag gikk gutten alene hjemmefra langs en nøye avtalt rute for å ta T-banen til skolen. Før eller siden måtte det smelle.

Jeg ble godt kjent med Tellef fordi han var så glad i mat. Duften av en nystekt pizza kunne for eksempel snike seg ned trappen fra leiligheten og kollektivet jeg bodde i. Den ville da treffe Tellef i nesen siden han bodde sammen med sine foreldre i etasjen under. Noen sekunder senere ville Tellef stå i døren med en lykkelig og klar beskjed om hva som var meningen med livet: Pizza.

En del av leieavtalen var at vi skulle pusse opp leiligheten. Min kjæreste på den tiden het Kari og sto og balanserte på tærne på en gardintrapp. Hun malte gammelrosa lister så høyt oppe under taket i stua at det bare var et spørsmål om tid før det ville gå galt.

Dette skjønner Tellef. Han sitter og gomler på et skolebrød som noen hadde glemt på kjøkkenet. Han studerer Karis bevegelser, ser hvordan hun strekker seg stadig lengere utover. Det er jo fryktelig lite effektiv å skulle drive og flytte på gardintrappen hele tiden. Da er det mye greiere å risikere livet.

- Hvordan tror du det blir å dø, da, spør Tellef.

- Jeg vet ikke. Det viktigste er vel at du har hatt et godt liv først, sier Kari.

- Det har jeg, sier Tellef.

- Hvordan da?

- Jeg er forelsket.

- I hvem da?

- I noen som står og maler. Hun maler akkurat nå.

Det skal sies til Karis ære at det slett ikke er lett å skulle stå i full utstrekning, høyt oppe under taket, med malerkost og dårlig balanseevne, og så få en skikkelig latterkule. At hun dessuten klarte å lande uten å velte malerspannet skal hun ha all mulig kredd for.

Nå er dette i for seg en avstikker i historien, for det man egentlig hadde tenkt å fortelle var hvordan Tellef kom seg til skolen. Her er det viktig å opplyse om at Tellef er en meget omfangsrik kar som gikk gjennom verden med en ikke ubetydelig tyngde og dessuten svært store proporsjoner.

Å komme seg til skolen er en reise etter et nøye fastlagt mønster. Tellef krysser gaten på nøyaktig samme sted.  Han stiller seg opp på samme punkt og venter på T-banen. Og når dørene åpner seg går han rett inn og setter seg på sitt faste sete.

En morgen er jeg tilfeldigvis på vei ned til T-banen og ser Tellef gå ruta si. Han venter, som han pleier, på banen, og når dørene åpner seg strener gutten inn. Og bråstopper. For der sitter det en pent dresskledd kar og leser Aftenposten. Mannen aner fred og slett ingen fare. Han vet jo ikke at han sitter på Tellef sitt sete. Men det gjør han altså. Nå er gode råd dyre.

Tellef blir veldig varm i toppen og rød i fjeset. Lurer fælt på hva han skal gjøre. Så brått tar han en tøff beslutning, tar med seg alle sine kilo og setter seg. På fanget til mannen.

Mannen ble litt forbauset. Han ble jo det. Sånn med det samme. Men mannen smilte. Dette var jo ikke noe problem. Det var jo bare å flytte litt på seg. Gi Tellef plass.

Det jeg prøver å si er at jeg blir i veldig godt humør av å tenke på Tellef. Jeg har vel aldri hatt en nabo som var flinkere til å spre god stemning.

Brennende kjærlighet

Til glede for nye lesere:

Tid har de mye av, de tre godt voksne karene som hver formiddag tar med seg sine følelser og behov og kjører inn til Oppdal sentrum for å handle på Ica-butikken.

Herrene kommer i hver sin bil. Det kan jeg se, siden vi kommer nærmest samtidig frem til parkeringsplassen og stiller opp bilene våre. Jeg kan se at gubbene er på nikk med hverandre. En av dem har samme type ryggsekk som Ludvig i Flåklypa-filmen. Han røyker dessuten rullings, går i kofte og virker brukbart fornøyd med livet.

Nå må jeg skynde meg å fortelle at Oppdal har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Dette har å gjøre med at jeg bodde syv viktige ungdomsår i Kristiansund og kjenner at blodet bruser bare jeg kommer i nærheten. Oppdal er dessuten ei vakkert bygd på fjellet som ligger slik til at det passer med en stopp for å handle en lettvint middag på Ica. Jeg har planer om å kjøpe en halv kylling, potetsalat, to rundstykker og en ananas-brus fra Sylte.

Butikken er nesten tom for kunder. Ute høljer regnet ned. Det er ikke mange som er ute og farter i dette været. Det er dessuten flom i elva på grunn av alt regnet. ? Flere broer er blitt ødelagt i natt, hører jeg at kjøpmannen, som sitter i kassa, forteller til en kunde. De gamle mennene hører dette de også, men de ville ikke stoppe for å delta i samtalen. De sier bare fort hei og går målbevist innover i lokalet. Jeg følger etter.

Slik kommer vi frem til delikatessedisken og stiller oss opp i en kø på fire personer. Jeg står bakerst. Bak disken troner en dame i en hvit frakk som det står Gilde på. Ordet matrone er et ord jeg ikke bruker så ofte. Det må jeg innrømme. Men i dette tilfelle må jeg gjøre et unntak. Jeg får nå raskt en mistanke om at de tre karene foran meg er noe over gjennomsnittlig begeistret for betjeningen.

Matronen står med et stort smil inne i en sky av lyst, bølgende hår og snakker om både det ene og det andre med knallrød farge på leppene. Hun er i størrelsen ekstra large. Jeg tror karene foretrekker henne så stor som mulig. Dette kan jeg selvsagt ikke vite helt sikkert. Men det virker slik. Herrene har som sagt veldig god tid. De vurderer både det ene og det andre pålegget. Kjøper noen få skiver roastbiff her, og en dæsj rekesalat der, og kanskje en liten bit av osten der borte. Det gjelder å ikke kjøpe for meget, for man skal jo innom i morgen også.

Jeg venter. Jeg gjør det. Jeg har ingen ting i mot at livet mitt tar litt tid. Nå blir det endelig min tur.

- Jeg skulle gjerne hatt en halv kylling og potetsalat, sier jeg.

- Du vil ikke heller har litt brennende kjærlighet da, spør matronen.

- Hæ, hva er det for noe, sier jeg.

- Det er stekte bacon-biter og gressløk som er blandet inn i lun potemos. Jeg har laget det helt selv, nå nettopp, sier damen.

- Hvor mye syns du at jeg trenger?

- Tre hekto, kanskje.

- Jeg tar fem hekto, sier jeg og får utlevert en solid porsjon brennende kjærlighet.

Etterpå sitter jeg i stillheten inne i bilen. Jeg spiser sakte med en hvit plastgaffel, mens regnet legger seg som en grå og myk gardin over frontruta. Bacon-bitene er passe hardt stekt og deilig krydret. Jeg tror jeg kommer til å stoppe på Oppdal en annen gang også.

Når menn forsøker å snakke om følelser

Som forelsket i meget ung alder er en mulighet å skrive "Hjelp, jeg elsker Mona" på den ene siden av lappen, og "Til Gud i himmelen" på den andre siden. Lappen kan man feste til en stein med strikk rundt. Også kan man kaste steinen så høyt opp i luften som man klarer slik at den lander på den andre siden av hekken.

er dessverre verden så vanskelig innrettet at man etter å ha kastet steinen inn i naboens hage, kan begynne å angre. Tvil er en grusom følelse. Mona hadde nemlig samme dag vist seg veldig  uvillig til å dele på en hel, nyinnkjøpt saftis og noe smågodt. Hva gjør man da? Etter å ha tenkt på saken hele kvelden kunne man neste morgen ta en en ny lapp og skrive på den ene siden "Til Gud i himmelen", og på den andre siden: "Glem det!".

Hvis man står foran en kvinne og skal si hva man føler, og rett og slett vil holde et slags foredrag uten å kunne bruke powerpoint, så er jo det slett ikke lett. Menn rammet av følelser får behov for illustrasjoner. Noe håndfast. De vil gjerne vise til lyn og torden, en busk som brenner og hav som deler seg. Om man heter Ari Behn eller Moses er stein dessuten viktig. Da kan man få hugget ut slike ting som: "Du skal ikke begjære din nestes hustru, hus, hans jord eller hans tjener eller hans tjenestepike, hans okse eller hans asen. (5. Mosebok 5:21). Her kan man lure på hva "asen" betyr, om det var en veldig tidlig beskjed til homofile, men det vil i så fall være veldig spekulativt å gå inn på.

Norske menn, som skal utrykke følelser, kan slite med kommunikasjonen. Et eksempel er en kar som i ca år 700 etter Kristus hakket ut "Jeg vil ha Inga" på en runestein som han gravde ned et sted i Vestfold. I mobiltelefonenes tidsalder skulle man kanskje tro at denne metoden var gått av moten, men slik er det slett ikke.

For også ungdom i dag kan finne på å ta med seg et spann med hvit oljemaling og skriver med gigantbokstaver på berget, for eksempel: "Harald elsker Anita". Det står på høyre side av veien når du kjører sørover fra Trondheim og har passert Støren. Når jeg kjører forbi denne opplysningen så lurer jeg alltid på hvordan Anita har det, og om hun satte pris på kunngjøringen og hvordan det gikk videre. Hvis noen vet noe mer om dette så hører jeg gjerne fra dere.

Det er i det hele tatt mange menn som har slitt med kjærligheten, skal man tro Erling Nielsen, som i 40 år var lektor ved Universitetet i Oslo og som forsøkte å lære meg opp i dansk litteratur. Han kom da relativt raskt frem til Søren Kierkegaard (1813-55), og kunne fortelle at Søren dumpet dama, Regine, for å slippe å bli forvirret av kjærligheten, for så å bruke resten av livet på å skrive tvetydig om lidenskap. Det har forøvrig senere ført til en hel industri av doktorgrader og annen forskning.

Nå vet ikke jeg om du foretrekker den korte og fyndige metoden, som på bergveggen i Trøndelag, eller om du heller vil dra det ut og bli som Moses, Ari eller Søren. Det er jo mange måter å imponere på. Jeg har prøvd ut flere. For eksempel en sommerdag på tampen av tredje klasse på gymnaset, fikk jeg det for meg at et elegant utført stup i sjøen ved Kalvøya utenfor Sandvika sikkert ville gjøre et godt inntrykk på den utvalgte, måtte hennes navn være unevnt da jeg fortsatt er sårbar for erting.

Det var meget langgrunt og dessuten stor mengder spisse blåskjell. De skrapte opp en rekke kroppsdeler og gjorde at jeg for å ikke tape ansikt valgte å skrike ut all smerten under vann. Etterpå svømte jeg ut til en båt som lå fortøyd i en bøye og lå i den til publikumet på stranden hadde glemt at jeg eksisterte. Av dette kan man erfare at dårlig observasjonsevne og elendig korttidshukommelse kan være viktig for å lykkes i kjærlighetslivet.

Jeg fikk for øvrig det råd å bruke en ikke ubetydelig andel av konfirmasjonspengene på å spandere en tur med drosje rundt Freiøya. Dette er en øy i Kristiansund kommune som det tar over en time å kjøre rundt. Andre gode råd, som heller ikke virker noe særlig, er å drikke så mye alkohol som mulig på kort tid eller la håret gro og åpne vinduet og spille "Smoke On The Water" av Deep Purple på fulle mugger. Dette som en slags lokkelyd eller en kjenningsmelodi om man vil. Det er gøy, men det funker dessverre ikke, det heller.

Det er for øvrig lov til å la seg inspirere av Emil i Lønneberget som gikk opp til kateteret og kysset frøken.

Hon ser förvånad ut och säger:

- Emil, varför gjorde du så?

- Det gjorde jag av min godhet!

Er din kjærlighet forgjeves?

 

Er din kjærlighet forgjeves? Slike spørsmål kan man jo komme i skade for å stille på et kjøpesenter en lørdags formiddag like før jul.

Mannen ser ut som om han når som helst kan finne på å bryte ut i en kondolanse. Vi står der mange skilsmisser begynner, i et sant helvete av et kjøpesenter på en lørdag formiddag. Det er all grunn til panikk.

Før vi går videre i denne historien vil jeg minne om en PR-kampanje som flyselskapet SAS nylig har kjørt i norske medier. SAS vil fortelle oss at selskapet er så punktlig at du ikke risikerer å komme for sent hjem og å gå glipp av de viktigste begivenhetene i livet. I en av annonsene er det bilde av en pen dame som er på rockekonsert under overskriften: Fortsatt VILL, VAKKER og VÅT.

Her må jeg skynde meg å fortelle at det har regnet ubehagelige mye de aller fleste dagene i november når jeg har syklet til jobb. ? Jeg er i alle fall VÅT, tenker jeg, mens jeg tråkker av sted.

Når man har rundet 50 år er det selvsagt lett å fokusere på begrensningene i livet. Sist helg var det for eksempel cupfinale på Ullevaal Stadion. ? I dag er vi alle fra Ulsteinvik, sa jeg med en gang jeg sto opp og begynte å heie på Hødd, som ganske sikkert ville tape. Det er nemlig ofte slik i Norge at mange av oss vet hvordan det føles å være bitteliten og møte overmakten.

Eller kvinnen i ditt liv, som det også kan hete. Her vil jeg presisere at jeg ikke har noe i mot sterke kvinner. Det er bare det at mange slike damer har hva jeg vil kalle et betydelig administrativt overskudd. Etter at damen har administrert seg selv på jobben, og fått full kontroll over barnas aktiviteter, deres tilstøtende omgivelser, samt hvordan alle ting skal være hjemme, så er det selvsagt plenty med overskudd igjen til å bestemme hva mannen skal drive med når han ikke har søkt tilflukt på jobben.

Nå må jeg i rettferdighetens navn fortelle at det også finnes kvinner som elsker fotball. På mandag traff jeg flere slike som hadde heiet så mye på Hødd at det hørtes ut som om de nå kunne ta seg jobb i en sextelefon. Jeg nevner dette fordi også unntakene er viktige å få med seg her i verden.

Av alt man har lært seg å frykte er IKEA det verste. Her tauer kvinner med seg sine menn inn i en labyrint som er spesialdesignet for at du aldri skal komme ut igjen, men må gå og gå i evigheter, nærmest på tomgang, for å finne veien ut og tilbake til livet.

De fleste oppdager vel også at det fins en slags ondskapens akse som strekker seg mellom IKEA, Smart Club (Slependen) og Sandvika Storsenter. Den som engang er blitt pint i det jerngrep som kjøpesentrene tilbyr kvinner, vet at man bare har å dilte med. Som lam til slaktebenken. Eventuelt som en gris, hvis man synes at det er en mer passende beskrivelse.

Noe av det mest uforståelige er å bli tvunget til følge med mor og to døtre som kjøper sko og klær i en uendelig serie med nærmest helt like butikker som gir meg en følelse av å delta i et bilde av Pushwagner. Det kan for øvrig ikke være helt tilfeldig at kunstneren har tatt navn etter en handlevogn, men det får nå være en sak for seg.

Slik kan man komme til å sitte på en benk i et kjøpesenter og se på andre menn som også henger meningsløst rundt og venter på kvinner. Noen er tynne og i god form, mens andre får meg til å lure på hvor langt unna vi er kjøpesenterets hjertestartere, som jeg vet er flittig i bruk nå før jul.

Jeg sitter slik og ser på en veldig tykk mann som har fått i oppgave å passe på posene. Det er han som jeg tror når som helst kan finne på å kondolere. Mannen har tunge folder under øynene som får ham til ligne på en blodhund i en statistrolle sammen med Cruella de Vil i ?101 dalmatinere?.

Det må være lov å anta at denne mannen en gang har elsket en versjon av Cruella de Vil som nå kommer som en fullrigger ut av nærmest motebutikk, og jeg kan høre av det dype sukket at dagens shopping bare så vidt har startet. Vi veksler blikk. Vi gjør det, slik skipbrudne menn på en flåte vil gjøre det, mens de ser haifinner nærme seg i et uendelig stort og nådeløst hav.

Man finner det her helt på sin plass å sitere følgende:

Is Your Love In Vain?

Do you love me or are you just extending goodwill?

Do you need me half as bad as you say, or are you just feeling guilt?

I?ve been burned before and I know the score,

so you won?t hear me complain.

Will I be able to count on you, or is your love in vain?

Bob Dylan

Den våte flekken

Eva er fryktelig pen.Det har hun alltid vært. Men at det skulle skape slike konsekvenser var det ikke mange som ville gjettet på.

Du har sikkert sittet i for eksempel en 40 års bursdag og lyttet til den ene talen etter den andre. Kanskje har du ikke forberedt noen tale selv. Det ligger ingen huskelapp klar på innerlommen. Kanskje har du vært med på alle skålene og er blitt i stadig bedre stemning. Pågangsmotet stiger. Plutselig får du veldig lyst til å improvisere og høre din egen stemme. Kjenne alles blikk. Nyte oppmerksomheten. Du slår på glasset og tar sats. Dette får briste eller bære.

Det brast. Det kan man avsløre allerede her og nå. Spontanitet er en farlig løve. Men la oss for all del gi fetter Kåre litt kredd for originalitet. Det har seg nemlig slik at fetter Kåre har tilbrakt alle barndommens sommerferier på hytta på Sørlandet. Kåre er noen år yngre enn Eva som holdt til i nabohytta. Når han nå, mange år senere, skal holde tale så ser han bort på Eva som sitter ved siden av sin mann.

- Dette har jeg aldri fortalt deg, Eva, men når du gikk ned for å bade så fulgte jeg nøye med, sier Kåre, og han fortsetter: ? Du badet ofte naken.

- Og etter at du hadde badet så gikk du langsomt opp av vannet. Det fulgte jeg med på. Du la deg på svaberget for å tørke. Slik lå du en liten stund før du gikk inn. Jeg fulgte alltid nøye med. Når kysten var klar så løp jeg bort å la meg på den våte flekken på berget.

Etter denne opplysningen kunne man høre at mannen til Eva trakk pusten. Han ble dessuten ganske rød i fjeset. Det spørs om fetter Kåre blir bedt i 50-årsdagen.

Altfor pene damer

Jeg må bare innrømmeat jeg sliter med altfor pene damer (APD). Det har jeg alltid gjort. Akkurat passe pene damer (PPD) derimot, syns jeg er helt OK. Dette har å gjøre med at når jeg møter altfor pene damer så må jeg passe på og ikke se dem rett i ansiktet, for de kan lett komme til å tro at jeg stirrer. Dessuten får jeg problemer med hendene mine. Hendene føles liksom som to enormt store og litt våte bananklaser som henger og slenger og ikke kan brukes til noe.

Jeg nevner dette med altfor pene damer (APD) slik at det skal bli lettere å forstå historien som følger. Man trenger for øvrig noen tileggsopplysninger. Jeg har ofte på meg allværsjakke slik at jeg ser litt sporty ut. Dette har å gjøre med at jeg sykler mye og dessuten har en langt framskreden svakhet for sportsfiske. Jeg er som man forstår mye utendørs. Jeg blir tidlig brun i fjeset. Resten av kroppen er likblek, men det er en helt annen historie og ikke noe man behøver å henge seg opp i her.

Tirsdag denne uken skulle jeg leve en helt alminnelig dag i Bærum. Det vil si at jeg først syklet hjem fra jobben. Det tar 40 minutter. Så laget jeg middag (10 minutter) som barna fikk fem minutter til å spise. Frida spiste i fullt fotballantrekk. Hun måtte dessuten ha på seg fotballantrekket den tiden hun var på teaterøvelser fra 17.30 til 18.40 i Sandvika slik at jeg kunne kjøre henne direkte til Snarøya for å spille kamp der. Etter kampen dro man hjem og bedrev noe forefallende husarbeid frem til 20.50 for så å sykle opp til Kiwi før butikken stengte.

Å handle på Kiwi gikk bra i flere minutter. Jeg fant både gulost og melk og brød. Men i det jeg rundet raden med potetgull og snacks ser jeg en altfor pen dame, APD, komme rett mot meg. Normalt ville jeg behendig ha skiftet kurs og kanskje gått bort til kroken med toalettpapir og slikt, men situasjonen kom veldig brått på meg. Jeg hadde ikke noe valg, vil jeg si.

Denne altfor pene damen har jeg en gang sittet i et utvalg sammen med. Jeg burde derfor kunne klare å prate noenlunde uanstrengt og greit. Jeg burde det. Vi blir stående ved siden av en pall med brus. Jeg er iført allværsjakke og svette hender. ? Kommer du rett fra en fjelltur, spør damen. ? Du ser så bra ut, sier hun. Jeg er som sagt brun i fjeset. ? Hø, hæ, tja, jo, sier jeg og prøver å late som om komplimenter er noe jeg får hver dag.

Vi står som sagt ved siden av en pall med brus. Stabelen er ganske høy. Det er tilbud på cola. Du kan kjøpe fire halvannen liter med cola for 49 kroner. Det er det en annen dame som prøver å gjøre. Hun strekker seg på tærne for å ta ned brusen. Det skjer en slags kjedereaksjon der oppe. En flaske begynner å falle.

Rett under står jeg og prøver å ta meg så godt ut som mulig. Flasken treffer gulvet og eksploderer med en imponerende kraftig spruteffekt. Samtidig foretar jeg en av tidenes mest klønet forsøk på å hoppe unna. Jeg mister liksom retningssansen i det avgjørende øyeblikk og får mye av spruten over meg. Særlig den høyre skoen blir full av cola.

Damen tar det pent. Hun  tilbyr seg å finne noe å tørke med. Jeg avslår høflig, og later som om det er en hverdagslig sak å ha skoen full av cola. Jeg kommer ikke på noe bedre.

Kjærlighetssorg

Kjærlighetssorg er som å drikke 20 kopper kaffe på 10 sekunder. Du blir veldig våken og du får veldig vondt i magen.

Det gjelder å sette sitt følelsesliv inn i de riktige historiske proporsjoner. Jeg tok derfor hjertet mitt med meg en sommernatt og gikk ut til en rusten mast som står på en halvøy i Vadsø.

Jeg satte meg ned på det sted hvor luftskip Italia fortøyde før general Umberto Nobile dro til Nordpolen i 1928 og havarerte på det grusomste i isødet med død og elendighet til følge.

Jeg vet ikke om Umberto Nobile på forhånd hadde tenkt nøye gjennom hva som ville skje når gassen inne i luftskipet begynte å trekke seg sammen i møte med ekstrem kulde. Men jeg vet med sikkerhet at jeg på forhånd tenkte svært lite gjennom hva min kortvarige seilas med en kvinne kunne innebære.

Etter å ha sittet med mine lidelser hele natten i gjennom er det blitt temmelig klart for meg at akkurat denne masta i Vadsø er et betydelig minnesmerke.

Men det virker på meg som om finnmarkingene har tatt veldig lett på saken. Jeg mener at hvis denne masta hadde stått på et jorde i USA, så hadde amerikanerne for lenge siden bygget opp et gigantisk opplevelsessenter på stedet, du vet en slik veldig fin og kommersiell mulitimediaopplevelse for hele familien, ispedd et Tusenfryd, bare fem ganger større. Slik kunne vår stolte polarhistorie blitt omdannet til millioner av besøkende turister i Vadsø.

Det som er fint med turister er at de er en fornybar ressurs. Du kan sluse dem inn, og med litt kløkt så vil de bare fortsette å strømme på til evig tid. I steden har millioner av støttekroner gått til å bygge opp det som var Europas mest moderne fiskemelfabrikk i Vadsø. Noen måneder etter at fabrikken sto ferdig så sviktet lodda, og siden har råstoffet manglet. Det er som man forstår, trolig ikke mange i Nord Norge som har filosofert særlig over hvordan utrykket ?falt i fisk? er blitt til.

Når det er sagt, må jeg innrømme at jeg er født i Vardø omtrent samtidig med The Magic Bullet teorien. Det var den ene kula som raste rundt i bilen til John F. Kennedy og drepte ham fra veldig mange forskjellige vinkler i Dallas i 1963. Slik var det med Nord Norge også. Det var stort sett en ting næringslivet dreide seg om fra mange vinkler og det var FISK.

Fisk er jo fine greier i og for seg, men man kan jo undre seg over hvorfor ikke for eksempel Troms har valgt å slå følge med kysten lenger sør og blitt ledende innen pizza,- skip- og møbelproduksjon. Litt av forklaringen kan være at fortsatt bosetting i nord er noe særlig Haakon Lie og Einar Gerhardsen fant på for at ikke grensen til Sovjetunionen skulle rykke sørover i Norge. Dette var en holdning som varte helt frem til de første pakistanerne begynte å flytte til Oslo og man sluttet å skrive ?helst ikke nordlending? i hybelannonsene. Det var på den tida at man lyttet på radio og hørte at de tok tusen på juksa og fire på stampen og at vi har ei melding til Arne Hansen, som for tida er på ferie i ein lys, grå Ford Cortina; ? Far din er dau.

Man kan også legge merke til at nordlendinger kan være fokuserte og slagkraftige hvis de vil. Hvis du uten oppholdstillatelse forsøker å traske rundt i ei multemyr vil du trolig ganske raskt oppdage dette. Også på andre områder er følelsene sterke. Min venn Odd, som har vært politimester i Tana, kan forteller at han en dag fikk en opprømt dame på tråden:

- Jeg har et spørsmål som er viktigere enn liv og død, sa damen.

- Og det er, sa Odd.

- Det gjelder en lakserett i Tana, sa damen.

Her må man legge til at Tana er en slags Norges Mississippi, en flod så diger og bred at man brøyter vei på den om vinteren. Hvis man vil, kan man kjøre milevis på elven for å besøke for eksempel en gammel tante like før jul. Hun vil da servere suksessterte.

Suksessterte er en voldsomt kompakt sammensetning som på alle måter består av mandler, sjokolade og eggekrem, samt inneholder flere kalorier pr kvadratcentimeter enn det bor mennesker i Tokyo.

Første gang man stikker en bit suksessterte i munnen i ung alder er det lett å bli så begeistret at man spiser til fatet er tomt. Samtidig har man kanskje drukket to flasker rødbrus av merket Donald og sittet i et sprengfyrt kjøkken sammen med en rekke kjederøykende voksne. Det kan da brått bli stigende stemning i kroppen for å gå ut i gården, som det heter, lufte seg, gå en tur og kanskje treffe folk på sin egen alder, bedre kjent som Tanabreddens ungdom.

Slik traff jeg Kåre Hakk i Hæl, eller bare Kåre, som jeg kalte ham, siden hans faste venn Jens, på dette tidspunkt ikke var å se. Kåre var en søkende person og alltid spandabel. Han åpnet samtalen med å si:

- Vil du se på puppene til søsteren min?

Man fikk ikke slike tilbud hver dag. Det må innrømmes. Det var nærliggende å slå til på tilbudet.

Kåres litt eldre søster sto midt på kjøkkengulvet og lurte på hva slags rask Kåre hadde dratt i hus. Kåre stakk hånda i lommen, rakte frem fem kroner og pekte talende på søsterens genser. Dette hadde tydeligvis skjedd før. Jenta snappet lynraskt til seg pengene, dro opp genseren og lot oss kikke. Dette gikk bra i flere sekunder.

- Hver aktpågivende og tilpass farten etter de lokale forhold, sier veitrafikkloven, men siden jeg var for ung til å ha tatt lappen og dessuten sto med halvåpen munn og gapte, er det nærliggende å tro at jeg ikke var nevneverdig oppmerksom på de farer som plutselig kom inn i kjøkkenet. Kåres far reagerte spontant. Han slo tre ganger. En sterk ørefik til hver.

Det er som man forstår ikke bare Umberto Nobile som har undervurdert naturkreftene nordpå.

Den våte flekken

Eva er fryktelig pen.Det har hun alltid vært. Men at det skulle skape slike konsekvenser var det ikke mange som ville gjettet på.

 

Du har sikkert sittet i for eksempel en 40 års bursdag og lyttet til den ene talen etter den andre. Kanskje har du ikke forberedt noen tale selv. Det ligger ingen huskelapp klar på innerlommen. Kanskje har du vært med på alle skålene og er blitt i stadig bedre stemning. Pågangsmotet stiger. Plutselig får du veldig lyst til å improvisere og høre din egen stemme. Kjenne alles blikk. Nyte oppmerksomheten. Du slår på glasset og tar sats. Dette får briste eller bære.

Det brast. Det kan man avsløre allerede her og nå. Spontanitet er en farlig løve. Men la oss for all del gi fetter Kåre litt kredd for originalitet. Det har seg nemlig slik at fetter Kåre har tilbrakt alle barndommens sommerferier på hytta på Sørlandet. Kåre er noen år yngre enn Eva som holdt til i nabohytta. Når han nå, mange år senere, skal holde tale så ser han bort på Eva som sitter ved siden av sin mann.

- Dette har jeg aldri fortalt deg, Eva, men når du gikk ned for å bade så fulgte jeg nøye med, sier Kåre, og han fortsetter: ? Du badet ofte naken.

- Og etter at du hadde badet så gikk du langsomt opp av vannet. Det fulgte jeg med på. Du la deg på svaberget for å tørke. Slik lå du en liten stund før du gikk inn. Jeg fulgte alltid nøye med. Når kysten var klar så løp jeg bort å la meg på den våte flekken på berget.

Etter denne opplysningen kunne man høre at mannen til Eva trakk pusten. Han ble dessuten ganske rød i fjeset. Det spørs om fetter Kåre blir bedt i 50-årsdagen.