hits

Kjendiser

Hva man kan være villig å gjøre for 100 millioner kroner


William og Kate var nylig på besøk i Norge. Det må da telle litt. Til min fordel. Foto: Zak Hussein (NTB scanpix)

Kjære John Dashwood. Jeg har fått et brev (epost) fra deg i dag der du skriver til meg på svensk (!) at du er britisk advokat og at jeg er arving til ni millioner fem hundre tusen pund, altså nær hundre millioner kroner.

La meg først få si at jeg ble veldig glad over å høre at jeg er satt opp som arving og at begrunnelsen er at jeg har samme etternavn som avdøde. Det er jo svært få Fiksdaler i Norge og ingen i Storbritannia som jeg har hørt om før, og jeg er derfor imponert over at du har blitt advokat for en Fiksdal. Jeg vil gjerne ha kontakt med Fiksdalene i Storbritannia. Kan du formidle kontakt med henblikk på slektstevner og slikt?

Jeg må dog her få advare at det kan bli en del problemer siden alle som heter Fiksdal åpenbart vil få lyst på de hundre millionene og bli misunnelig på at akkurat jeg er valgt ut. Jeg ville derfor satt på pris på om du kan redegjøre litt nærmere om hvorfor akkurat jeg er valgt ut som arving. 
Går du etter utseende? Alder? Kroppslukt? Kondisjon? Kunnskaper om de britiske øyer? Kjærlighet til William og Kate? Resten av kongehuset? Det hadde vært greit å vite hva du krever av meg, for jeg blir noen ganger usikker på meg selv og må ofte skjerpe meg. Min kone klager en del på det. Hun syns for eksempel at jeg ikke kjøper nok nye klær (dyrt), at jeg bare handler på Dressmann og at jeg dessuten slurver en hel del med vedlikeholdet, (huset - ikke kroppen). Jeg håper ikke dette vil irritere deg John, og at du da heller vil velge en mer presentabel Fiksdal enn meg. Ikke gjør det! Du må heller ikke nøle med å ta kontakt og komme med forslag. Jeg har for eksempel fått en elektrisk nesehårtrimmer av min venn Olav som ligger ubrukt i skapet på badet. Nesehårtrimmeren lager en skummel lyd og jeg er redd for å få støt i nesen, men hvis dette kan hjelpe er jeg villig til å strekke meg langt. Hva gjør man ikke for hundre millioner kroner i våre dager. Jeg kan rette og slett være villig til å trimme nesehårene. I alle fall noen av dem. Jeg er villig til å strekke meg langt, som du sikkert skjønner.

Men en ting syns jeg at er litt rart. Hvorfor skal jeg bare få 40 millioner kroner eller 40 prosent, mens du beholder 60 millioner kroner. Ikke for å være frekk, men det syns jeg er litt grådig av deg John. Jeg kan ikke så mye om britisk arverett, men jeg syns nå at det var et litt stivt gebyr. Jeg lurer på om vi kan snakke om saken. Skal vi si 50 -50? Du får halvparten. Hva sier du John? Det er et tilbud fra meg til deg. For at vi skal ordne det praktiske må du sende meg ditt visakortnummer, utløpsdato og pinnkode og annet. Bruker du tofase innlogging John? Jeg håper du gjør det for din sikkerhet skyld. Jeg vil også satt på pris på at du sender meg et bilde av deg selv. Jeg liker å knytte bånd til folk og er veldig opptatt av fisk. Hvis du googler meg vil du finne utrolig mange bilder av meg sammen med fisk. Jeg håper du kan sende meg et bilde av deg selv med en fisk John. Den må gjerne være sløyd og våt. Hvis du velger å posere med fisken i bar overkropp, så syns jeg ikke det gjør noe, men du får gjøre som du vil John. Ser frem til å mota bilde og kontonummeret ditt. Før dette er på plass kan jeg dessverre ikke foreta meg noe fra min kant. Jeg planlegger å lage en nettside der jeg legger ut bilder av folk jeg liker og et bilde av deg med en fisk, naken eller ikke, kan bli veldig fin på denne siden. Ser frem til å høre fra deg John. Han en fin dag.

Viser til ditt brev (epost) av 20.februar 2018: 
Jag heter John Dashwood; Jag är advokat från Storbritannien. Jag kontaktar dig på grund av min döda klient. Min klient dog utan en överlevande familjemedlem. Men han lämnade summan av Nio miljoner, femhundra tusen brittiska pund i en bank. Jag vill nominera dig som sin arvinge, eftersom du har samma efternamn som min klient, du kommer att få fyrtio procent av de totala pengarna. Detta är lagligt och säkert, kom till mig för bättre förklaring och mer detaljer. Vänliga hälsningar, John Dashwood.

Norway - The Kingdom of Shithole

Donald Trump
/ImageCollect
Licensed from: ImageCollect / yayimages.com

Shithole Høvik (Husposten): Etter bare noen få minutter i Det Hvite Hus skapte Erna Solberg en helt ny verdensorden.

Nå må vi være ærlige å si at i starten så det litt stusslig ut. Den norske statsministerens besøk i USA på onsdag ble nesten ikke nevnt. Ikke med et ord. Amerikanske medier virket rett og slett helt uinteresserte. Utrolig nok. Enda Erna kom flyvende rett fra Jeløya utenfor Moss. Besøket lå an til å gå såkalt upåaktet hen. Hva gir du meg?

Men så eksploderte det. Erna-sjarmen traff Donald Trump så hardt at han plutselig fikk lyst til å plassere Norge på toppen av kransekaka, som det beste som har skjedd verden, mens nesten alle andre er "shithole countries". Det har fått hundrevis av nyhetskanaler til å kaste seg over saken og plutselig har vi satt personlig rekord i Norges-reklame. Sosiale medier koker. Norge er på alles lepper. Verden over.

Det oppsto raskt en diskusjon om hvem som er "shithole countries" og hvem som ikke er det. Donald Trump nevnte "Haiti, El Salvador and some parts of Africa", men det er jo åpenbart utrolig mange meninger i verden. Om hva som er et skithøl? Og hvor dypt kan man synke, rent geografisk? Skal vi til Jokkemokk i Kiruna eller til Hurrahølet i Askim? Skal vi det? Ikke godt å si.

Her trengs åpenbart en god leksikal opprydding i begrepet. Man må definere hva et Shithole eller Skithøl er. At det er et ubehagelig sted er jo åpenbart.  Her syns jeg man skal være åpen også for positive tolkninger. Personlig mener jeg for eksemepel at mange skithøl er fantastiske. Mange av mine lykkeligste stunder har jeg hatt på en utedo på hytta når det var sommerferie og jeg kunne sitte der og lese tegneserier og ha det fint.

Jeg har for øvrig søkt litt på nettet og funnet at det strømmer over med falske nyhetsmeldinger som: "Prime Minister Theresa May is celebrating after Donald Trump did not include Britain in his list of "shithole countries".

Jeg fant også en melding om at Norge nå i solidaritet skal døpes om til Skithøl-Landet, eller The Kingdom of Shithole.

Sitat: "Norwegian Prime Minister Erna Solberg said it is important to make a statement that will be heard: -We Norwegians are a pragmatic people, who don´t much care what the country is called. If renaming it Shithole sends a progressive message of goodwill then that´s what being Norwegian is all about".

Donald Trump er først og fremst opptatt av å si nei takk til de som innvandrer fra shithole countries. Det ligger derfor an til å endre plaketten på frihetsstatuen. Du vet dama med fakkelen som står der ved innseilingen til New York og som har ønsket millioner av håpefulle immigranter velkommen med ordene:

"Give me your tired, your poor, your huddled masses yearning to breathe free".

Her kan man tilføye med tusj:  "Except if you´re from a shithole country".

Store gutter smiler til slutt


Har du sett filmen «Store gutter gråter ikke» fra 1995? Dokumentaren handler om åtte gutter i alderen 20 til 30 år som soner lange fengselsstraffer på Ullersmo for vold, vinning og rusrelatert kriminalitet.

 

Jeg har fått denne historien fra Follo Futura i Ås utenfor Oslo som er en arbeid og inkluderingsbedrift i NHO Service. Jeg har sjelden hørt det bedre. En av de vi følger i filmen er Arvid. Han er flink til å ordlegge seg og gjøre seg forstått, men har dårlig vurderingsevne . Hele sitt voksne liv har Arvid vært gjenganger i fengsel. 

 

Hvordan gikk det med Arvid i årene etter at filmen ble laget? Drømmen er fast jobb. For å komme dit må Arvid gjennom tiltaket "Avklaring" hos en tiltaksarrangør for NAV. Dette er starten på reisen til uavhengighet. Arvid sitter bredskuldret og selvsikker på et trangt møterom. Armene på genseren er brettet opp. Begge underarmene er preget med tatoveringer.

 

Arvid nærmer seg 50 år. Han har fått smaken på frihet og et nytt liv. Viktig drivkraft er en datter på seks år som han ønsker delt omsorg for. Arvid har også en datter til, som nå er ung voksen og som over mange år ikke fikk oppleve sin far som den rollemodellen han ønsket å være. I barndommen var far ut og inn av fengsler. Han ble en perifer skikkelse for henne.  Arvid vil ikke at hans yngste datter skal oppleve det samme. Han vil at jentungen skal vokse opp med en god rollemodell og far. Jobb og stabilitet er en forutsetning for å få delt omsorgsrett. 

 

I flere av periodene når Arvid er fri, mellom «russprekker» og kriminalitet, har han jobbet sammen med forebyggende enhet i politiet, som ekstern foredragsholder ovenfor ungdom og i skolen. Han får debatterfaring med daværende justisminister som de innsattes representant i en TV-sending fra fengselet om soningsforholdene i Norge. Arvid opplever at dette er meningsfullt, men det er også en stadig påminnelse om egne feiltak i ungdomsårene og om det livet han har levd. Arvid ønsket seg noe annet nå, for å komme seg vekk. Noe praktisk. Han er nevenyttig og fysisk sterk, men har ikke formalkompetansen og han manglet en tillitsvekkende CV som er god nok til å konkurrere i dagens åpne arbeidsmarked.

 

Arvid er proaktiv og motivert i tiltaket. Etter hvert blir det laget en hospiteringsavtale med et firma som driver med pyroteknikk og sceneshow. De har behov for en lagermedarbeider som de kan forme og utvikle i takt med firmaets vekst.

 

Før oppstart i hospitering er det avgjørende å være helt åpen om bakgrunnen til Arvid ovenfor arbeidsgiver. Arvid blir møtt med forståelse, men lite sympati. Han ønsker heller ikke det. Han blir stilt ovenfor ordinære krav. Etter oppfordring om det, startet han med behandling av sin psykiske helse. I hospiteringen er Arvid stabil, tilstede og møter de krav og forventninger som kommer. Tre måneder med hospitering går raskt. Han utviklet seg i jobben og det blir lagt til rette for arbeidstider slik at han får anledning til å passe sin datter annenhver uke. Den andre uken jobbet han ukurante tidspunkt etter arbeidsgivers behov. Han har jevnlige samtaler med veileder. Han er fleksibel og lite kravstor.

 

Etter endt hospitering får Arvid fast, fulltidskontrakt hos bedriften. Det blir laget en løsning med lønnstilskudd fra NAV. Lønnstilskuddet gjør at bedriften kunne bistå med flere kostbare sertifikater på tyngre kjøretøy og tilføre nødvendig kursing slik at Arvid på sikt kan ta pyroteknikk kurs og dermed jobbe med oppsett av fyrverkeri .

 

Arvid får ny samboer. Forholdet er stabilt. Forholdet til begge døtrene utvikler seg fint. Traumer og skyldfølelsen fra det gamle livet er falmet og nesten borte. Ny omgangskrets. For første gang er livskvaliteten ganske bra. Når han nå snakker om sitt liv er det med stolthet i stemmen.

De overdrevne øyenbryns tidsalder

Vi lever i de overdrevne øyenbryns tidsalder.

Hvem var det som fant på at øyenbryn skal være så brede at det ser ut som om en liten traktor har kjørt over ansiktet?

Det er jo litt rart at en rekke damer og kanskje noen gutter har veldig lyst til å tegne slike brede streker i ansiktet, når de slett ikke er indianere som har tenkt seg ut på krigsstien?

Dette er slikt som jeg lurer på når jeg sitter på T-banen og det kommer mot meg for eksempel en såkalt åpenbar falsk blondine (åfb). Hun gir sterke opplevelser av overdreven bruk av kjemikalier og langt fremskredne syntetiske løsninger. Hun har dessuten de bredeste øyenbryn jeg noen gang har sett. Jeg tror det er norsk rekord.

Hvis man lurer på noe her i verden skal man alltid spørre Google. Det finnes ikke noe spørsmål som ikke Google har et svar på. Jeg skriver "Hvorfor brede øyenbryn?"

Jeg begynner nå å lese en lang artikkel i ukebladet KK. Det står at man kan gå til en kirurg. Ved hjelp av et kirurgiske inngrep kan øyenbrynene løftes permanent, endre buen og formen og dermed gi et mer harmonisk ansikt. Øyenbryn skal definere øynene og gi dem et løft, leser jeg.

- Definere øynene?
- Hæ?
- Ja, hva er definisjonen?

Når jeg søker på hva som er definisjonen kommer jeg først til en artikkel som handler om at soting av øyne aldri går av moten. Her kommer jeg straks til å tenke på utrykket "Fra asken til ilden". Deretter kommer jeg til et leksikon som skriver at "Det er ikke noe skarpt skille mellom å være blind og å være svaksynt. Blindhet er i medisinsk forstand en person som ikke kan se forskjell på lys og mørke, også kalt total blindhet eller amaurose".

Amaurose er et ord jeg aldri har hørt før, men jeg syns jo at det ligner litt på det amorøse og vil her nevne uttrykket "kjærlighet gjør blind" og det ene med det andre.

Når jeg ikke kommer lenger på internett spør jeg datter Frida (17).

- Hvem var det som fant på overdrevne øyenbryn, skriver jeg til henne i en tekstmelding. Svaret kommer i løpet av noen sekunder.

Svaret er Cara Jocelyn Delevingne.

Siden jeg aldri har hørt om damen søker jeg litt til på nettet og finner ut at det dreier seg om en engelsk skuespiller og modell som under British Fashion Awards i 2012 og 2014 ble kåret til årets modell. Jeg kan her velge mellom svært mange bilder av øyenbryn og faller ganske raskt for kombinasjonen av ekstrem bredde og glitter. Dette er en slags nyttårsaften midt i fjeset, tenker jeg imponert.

Man kan bli litt redd og skremt av slikt. Man kan jo det. Jeg vil likevel ta sjansen på å bruke bildet. Som en slags advarsel. Moren min sa til meg når jeg gjorde rare ting som liten:

"Ikke gjør det, du kan bli sånn".

Jeg tror den advarselen gjelder fortsatt. 


Cara Jocelyn Delevingne

Trump-attraksjon i Oslo


Donalds Trumps benk kan bli ny turistattraksjon i Oslo.

Det står en svart steinbenk ved bussterminalen i Oslo som hedrer den kommende presidenten i USA. Spørsmålet nå er om benken vil bli hatet, ramponert eller regnet som et hellig sted for alle de som beundrer Donald Trump.

Oslo har også Abraham Lincoln hugget i stein i Frognerparken, skjenket som gave av nordmenn i Nord-Dakota. Nedenfor Kontraskjæret ved Akershus sitter Franklin D. Roosevelt, som følge av en innsamlingsaksjon blant folk som ville takke for hjelpen under andre verdenskrig. Lenger ute, på Akershuskaia, står senator og utenriksminister George Marshall, som takk for Marshallhjelpen. Og i Galleri Oslo står Donalds benk. Benken er i svart stein og laget av designeren Thomas Wollnick i 1989, leser jeg i Morgenbladet.

Her må jeg skynde meg å understreke at Oslo ikke er alene i verden om å ha ting av svart sten som man kan ha lyst til å se. Tenk bare på hva de kan vise til i Mekka som jo millioner valfarter til hvert år.

Jeg syns dessuten at vi ikke skal ha komplekser for at minnesmerket over Donald Trump bare er en liten svart benk. Isteden bør vi gjøre mest mulig ut av benken. En kjempegod ide er å ha en turistguide som står og synger den amerikanske nasjonalsangen for de som har lyst til å gå rundt og rundt benken. Når guiden slutter og synge skal man skynde seg å finne seg en plass å sitte. De som ikke får plass er ute.

Dette kan bli den ultimate attraksjon. For utdrikningslag og alle andre som syns det er litt gøy med Donald Trump.

Dersom du ikke har lyst til å ha det gøy kan du eventuelt oppsøke benken og sitter der helt alene og bare være trist, så lenge du vil. Det er mulig. Norge er jo et demokratisk land. Her er det mye som er lov. Du kan eventuelt sitte der å slippe en prump. Eller du kan synge seieren er vår. Det er helt opp til deg. Lykke til.

To prump og not to prump? Thats the question.

Norges beste overdrivelser


Jeg liker folk som overdriver. Det kommer mye godt ut av det. Overdrivelser gjør livet verdt å leve. Her er de beste eksemplene jeg vet om.

Christin Oldebråten (bildet) er en god kollega i NHO som elsker friluftsliv. Det gjør jeg også. Jeg går gjerne turer i skog og mark. Hvis det ikke er for surt og kaldt. Nylig dro Christin på seminar sammen med 300 deltakere i Lofoten. Alle de andre på seminaret valgte seg en god og varm seng på hotellet. Christin la seg til å sove ute i vinternatten. På brygga utenfor hotellet. Hun fikk oppleve ganske mye som de 299 andre gikk glipp av. Slik er det med overdrivelser. Det gir uttelling. Mer her

Et annet eksempel er min venn Gunnar Kagge som er journalist i Aftenposten. Gunnar liker å sykle. Det gjør jeg også. Jeg sykler frem og tilbake til jobben hver dag. I dag tidlig var jeg litt usikker på om jeg skulle driste meg ut. Det var jo meldt at det kanskje kunne komme til å snø. Gunnar på sin side fikk lyst til å sykle på tvers av det det nordamerikanske kontinent i sommer. Turen var over 7000 km lang og gikk over 3500 meter høye fjell. Gunnar syklet Amerika på tvers i arbeidstiden. Litt skal man jo ha å gjøre på jobben. Mer her

En tredje kompis heter Ole Mathismoen. Vi hang mye sammen i ungdomstida og drømte om å bli journalister som utrettet store ting. Ole ble med årene Norges mest kjente miljøjournalist. I forrige uke vant han en klimapris verdt to millioner kroner. Det er nesten som å vinne en nobelpris i miljø.

Selv har jeg skrevet en del petiter.

Ja, ja.

Det viktigste er å delta. Med det livet man har.

God helg

Nesten som Arnold Schwarzenegger


Det er noen som elsker sin motorsykkel så høyt at de opererer inn en chip i håndleddet for å få start på motoren.

Jeg kjenner en fastlege i Asker som har vokst opp på gård. Han er vant til å håndtere alle praktiske problemer etter hvert som de dukker opp. Han tar med seg sin praktiske holdning når det kommer til menneskekroppen. Han tar fortløpende grep. Det kan være kroppsdeler som har begynt å henge og slenge. Det kan være noe annet som må repareres. Denne fastleger er som et middels verksted. Han er villig til å operere ting inn i kroppen din, fort og greit, og med bare en liten egenandel (200 kr).

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste bloggen til Maria Høili. Denne damen følte at det var veldig nødvendig å operere inn et halvt kilo med silikon i hver pupp. Etterpå oppdaget hun at det er veldig ubehagelig å ha et halvt kilo med silikon i hver pupp. Særlig når hun skal bevege seg med. Og derfor angrer hun. Hun har skrevet om sin anger med bilder av puppene i bloggen.

Jeg er i og for seg ganske glad fort at det ikke er så mye press på mannfolk for at de skal putte silikon inn i sine mandige deler for å fremstå som mer mandige. Rent bortsett fra at det sikkert ville hindre fremkommeligheten, så mener jeg at det dessuten høres veldig ubehagelig ut. 

Nå må jeg skynde meg å si at denne fastlegen, som jeg kjenner der ute i Asker, slett ikke driver og putter silikon inn i folk, men han er for øvrig villig til å strekke seg langt. Nylig kom det inn en kar med mye hår og kropp som kjører Harley-Davidson. Å kjøpe seg en slik sykkel er en av de raskeste metodene du kan benytte for å få deg ny identitet, nye venner, nye muligheter for å drive med kolonnekjøring også om sommeren, på fjelloverganger og andre steder.

Når har det blitt slik i vår teknologisk galopperende verden at det liksom ikke er noen grenser. Før fikk man for eksempel utlevert en nøkkel om man kjøpte seg en bil eller en motorsykkel. Men nå for tida er det plutselig blitt helt unødvendig med nøkkel. Man kan bare trykke på en startknapp, for kjøretøyet kjenner deg igjen takket være en chip.

Hvor man skal ha denne chipen er selvsagt frivillig. Noen vil kanskje ha den i lommen. Mens andre vil som man forstår ha den operert inn i håndleddet. Dette får meg til å tenke litt på faren for betennelser og dessuten på Arnold Schwarzenegger i rollen som The Terminator i 1984. Her er Arnold blitt en maskin. Han er dessuten sinnsykt god til å kjøre motorsykkel og helt umulig å ta livet av. Nå blir man kanskje ikke helt Terminator av å operere inn en chip i hånden, men man kommer jo et godt skritt nærmere maskinen og blir en del av den. Man blir jo det. God tur og lykke til.

Mann, vær stolt av puppene dine

- Denne gutten har aldri laget bedre musikk enn den han skaper akkurat nå. Og stemmen. Den smygende, sterke vokalen som endelig kommer til sin rett i det mer dempede lydbildet. Justin synger bedre enn de fleste andre pop- og R&B-sangere der ute, skriver Aftenposten i dag, under overskriften Mann (47): - Derfor elsker jeg Justin Bieber.

Mens jeg leste dette i dag kom jeg brått til å tenke på hva som er det flaueste du kan finne på å gjøre som mann. Hvilke overskrifter ville du i så fall satse på, for virkelig å skape en klein stemning?

Min favoritt er:

"Mann, vær stolt av puppene dine"

Denne overskriften kom jeg på da jeg så et bilde av Vladimir Putin, som gjerne lar seg avbilde i bar overkropp sammen med en gjedde eller en bjørn eller noe annet som han kunne ha drept med sine egne hender. Å ri på en hest med mannepuppene sine er også ganske bra, skal vi tro Putin.

Man kan sikkert også få gode ideer til flaue overskrifter ved å følge med på TV-serier som "Pinlige sykdommer" eller "Paradise Hotel". Her bør man vite at 1 av 3 plages av hemoroider, i følge lommelegen.no. Det er med andre ord store muligheter. Jeg ser for meg overskriften:

"Han gir hemoroider et ansikt"

Men nå er det altså Mann (47) som elsker Justin Bieber. Jeg ser det for meg. Jeg tenker på hvordan det føles å stå der foran scenen når Justin lar seg heise ned fra himmelen som en engel, eller når han velter en flaske vann på scenen som en Gud og løper gråtende ut for å forlate landet, oppløst i følelser.

Lykke til med konsertene i kveld og i morgen, Mann (47). Det blir garantert overveldende sterkt å møte Justin i Norge.

Hillary på fisketur



Det satt langt inne. Jeg innrømmer det. Men etter å ha sett filmen, som Hillary har laget, så skjønner jeg nå hvorfor hun bør blir Amerikas neste president.

Hillary spiller på alt hun kan komme på. Hun appellere til deg som eier en hund eller en katt. Til deg som søker en jobb. Eller som er homofil og har lyst til å gifte deg. Til deg som skal føde en baby. Eller som bare har lyst på en vakker middelklassefamilie som har suksess. Som har lyst til å bli en vinner.

Det beste er likevel det som skjer 58 sekunder ut i filmen. Vi får se en liten gutt som viser frem en tegning av en fisk.

Dette avgjør saken. Vi er millioner av mennesker. Vi er over hele verden. Vi elsker fisk. Og alt som har med fisk å gjøre. Hillary for president.

Se filmen "Hillary Clinton: I'm running for president"  

De 10 verste meningene i Norge


Når Torbjørn Røe Isaksen ikke er opptatt med å være statsråd så skriver han  i Morgenbladet. Sist fredag kåret han de ti minst politisk korrekte meningene man kan ha i Norge.


Jeg sitter og diskuterer denne fy-listen med Emil og vi blir enige om at han skal filme meg i smug. Vi skal gå på en fest sammen også skal jeg hevde så mange av disse meningen som mulig. Emil vil filme med mobilen sin.

Siden både Emil og jeg er litt makelig anlagt har vi beholdt statsrådens rangering og begynt på bunn, altså med nummer 10 og jobbet oss oppover. Vi har også jobbet med budskapet. Jeg er dermed klar for å mene følgende:

10) Jeg er skikkelig i mot tigging, men bare hvis det er utlendinger som tigger.
09) Grådighet er alltid bra for Norge. Flere burde ligne på Gordon Gekko i filmen Wall Street.
08) All kultur er like mye verdt. Vi må forstå at også IS har noe fint ved seg.
07) Drit i kortreist mat. Jeg elsker biffer som har reist langt, gjerne fra Argentina.
06) Å være politisk korrekt stinker. Alle kan i et svakt øyeblikk innrømme at pizza grandiose er godt.
05) Vi er født med store kjønnsforskjeller. Derfor bør mor være mer hjemme.
04) Ikke si et vondt ord om olje- og gassindustrien.
03) Fjern kvinners rett til fri abort.
02) Vi trenger radikal desentralisering. Flytt Universitetet i Oslo til Karasjok og Nationaltheatret til Molde.
01) Kristen tro er greit så lenge Gud vil ha et forsterket klimaforlik, høy bistand og en avslappet folkekirke.

Emil mener jeg bør ha på meg noe sikkerhetsutstyr under eksperimentet. Jeg tar derfor på meg en tøff mine på neste fest.

Hvis bare Haakon hadde kastet seg fram

Tommy heter en kar jeg kjenner. Han er på jobb i Sør Korea når Nobels Fredspris 2014 deles ut i Oslo rådhus. TV-kanalene i Sør Korea viser bare en ting fra Oslo, og det er det aller pinligste for Norge.

Jeg møtte Tommy i et juleselskap i går. Vi blir sittende og diskutere sikkerheten under prisutdelingen.

Det er dessverre ganske mange som ønsker å ta livet av de to som vant årets fredspris, hvis de fikk sjansen. Selv små barn i Norge vet det. Når så en meksikansk ungdom flere ganger klarer og ta seg helt frem til prisvinneren er det ikke bare oppsiktsvekkende. Det er også meget pinlig.

I salen sitter de fleste som betyr noe i dette landet. De strutter av stolthet. De strutter helt frem til det avgjørende øyeblikk, når en mulig terrorist løper frem med et meksikansk flagg i hendene.

Tommy og jeg diskuterer hvem i Norge som reagerte først. Tommy mener at det kan ha vært en sikkerhetsvakt. Jeg mener at en av damene som hadde ansvaret for cateringen trolig var først ute.

Det er dette hundrevis av land får se på TV; en reaksjon som kommer altfor sent.

Bare noen meter unna sitter Kronprins Haakon i meget god form. Kronprins Haakon er topptrent. I Forsvaret. Og andre steder.

Tenk om det hele verden hadde fått sett var en Kronprins Haakon som kastet seg frem og la meksikaneren i bakken. Det tror jeg Haakon lett hadde klart.

Om hva som videre ville ha skjedd kan jeg bare gjette. Men det er ikke helt umulig at Haakon ville blitt ganske populær. Verden over.

Og jeg tviler på at noen ville foreslått innføring av republikk her i landet. De neste 50 eller 100 årene.



Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon sammen sin far. (Foto: Sølve Sundsbø / Det kongelige hoff).

#terror #fredspris #dutrurdetikkeførdufårsedet
 

Ikke noe annet land i verden har dette



Det er jo ikke så lett å forstå hvorfor Steven Van Zandt og TV-serien Lilyhammer har blitt en slik megasuksess over hele verden. Men i går kveld oppdaget jeg hvorfor. Jeg så lyset. Det skjedde på et offentlig toalett i landets hovedstad.


Amerikaneren Steven Van Zandt og andre kreative sjeler har laget en hysterisk morsom gangsterserie. Det første spørsmålet de stilte var: Hva er typisk norsk? Hva er det særeste dere driver med i dette landet?

Nå må jeg innrømme at her er det svært mange svar. Jeg vil for eksempel med en gang nevne Stavkirker, Kon-Tiki Museet, OL på Lillehammer, Holmenkollhoppet og Nav-kontorene. Man kan sikkert også trekke frem friluftsliv, brunost, hvalharpunen og taco på fredager, men det er ikke sikkert at det blir en bra TV-serie av slikt.

I jakten på vår egenart kan man lete mange steder. Man kan også finne ting selv om man ikke leter, hvis du skjønner hva jeg mener. Men som sagt, min kompis Olav og jeg var på en liten bytur i går kveld, og det ble drukket øl. Det skjedde på Det Norsk Teater hvor vi var å så en prøveoppsetning av stykket "Sensurert" som har urpremiere denne uken.

Nå vil sikkert de som har lest noen av mine petiter si at det var på tide at jeg så behovet for å se et stykke som heter "Sensurert", men la nå det ligge. Det som i alle fall skjedde var at jeg ble tissatrengt. Av foran nevnte grunner. Jeg begynte derfor å lete etter et dertil egnet sted.

Her kan det være på sin plass å nevne at Det Norske Teater er et veldig fint og feiende flott teater. Jeg tror at de som skrudde sammen dette teateret har tenkt at her skal nordmenn føle seg hjemme. 

Jeg går inn på herretoalettet. Det er pause og godt voksne mannfolk med kulemage og dårlig tid slåss om plassene. Det er da jeg oppdager en stor innretning ved siden av vasken. Det er et stellebord. Her er det lagt opp til at travle fedre skal kunne skifte bleier på babyene sine, kanskje pudre dem litt i stumpen og det ene med det andre.

Kall meg gjerne fordomsfull, men jeg tror ikke at det er så mange andre land i verden som tilbyr stellebord. På herretoalettet.

Jeg bare nevner det. I tilfelle Steven Van Zandt leser mine petiter og skal lage flere episoder om hva nordmenn driver med.

Med Tybring-Gjedde mot undergangen


Christian Tybring-Gjedde sitter på rommet sitt og skal skrive en bok. Han tygger på pennen og klør seg i hodet. Christian vil så gjerne finne et bilde på hvordan det går med Norge.


Christian tenker på filmer han har sett. Kanskje "Sound of Music" med Julie Andrews, som synger "Climb Ev'ry Mountain", kan brukes. Det vil jo være en riktig optimistisk bok, som antydet at Norge kan gå helt til topps og klare hva det skal være. Kanskje vi både kan få frem en verdensmester i sjakk eller boksing eller i skisporet eller til og med en nobelpris i medisin. Hvis vi bare har trua på oss selv.

Men nå har det seg slik at Christian også har sett filmen "Titanic" fra 1997 med Leonardo DiCaprio og Kate Winslet i hovedrollene. Det er jo mange som velger å huske at de to står i baugen av båten og strutter av kjærlighet og optimisme. Problemet er bare at er det noe Christian ikke strutter av så er det kjærlighet og optimisme. Isteden har han veldig lyst til å fokusere på undergangen. Dommedag er like om hjørnet. Det er det Christian tror.

Derfor kaller han boka si "Mens orkesteret fortsetter å spille".

Nå er det dessverre slik at hvis man har sett for mange katastrofefilmer så kan det føre til at man blir redd for:

- Å fly
- Jordskjelv
- Vulkaner
- Vaktmesteren i Pompel og Pilt

Denne listen kan sikkert gjøres lenger. Folk er jo redde for det meste. Det er ingen grenser for hva folk kan finne på å være redd for. Folk som er redde for vulkaner har som regel ikke møtt en vulkan personlig.

Jeg vil her få nevne vulkanen Vesuv som jeg besøkte sammen med familien da vi sommer var på ferie i Italia. Når man står slik og kikker ned i krateret av Vesuv vil man oppdage at det siver opp gasser og at det lukter svovel. Det er jo skummelt. Og kikker man den andre veien ser man rett ned på byen Pompeii. Her bodde det 20.000 mennesker i år 79. Nesten alle sammen strøk med. Da Vesuv fikk utbrudd.

På den andre siden av vulkanen ligger Napoli. Der bor det nå over en million mennesker. Alle sammen satser på at det ikke kommer en ny katastrofe. Her kan man velge å tro at det beste kan komme til å skje. At fremtiden ser lys ut. Hvis man velger å se det slik. 

Dette bildet tok jeg for øvrig av Vesuv i sommer.

Blod skal flytte i Regjeringen

Kjære alminnelig leser!
Det er en hard jobb å sitte regjeringen når gallupene er direkte rasende og det viser seg at konkurrerende partier gjør det sjokkerende bra, uten å gjøre noe som helst, hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg kan ikke få sagt hvor urettferdig dette føles. Aftenposten skriver i dag at vi er i fritt fall. De sier at vi faller raskere og dypere enn noe meningsmålingsinstitutt kan huske å ha sett før. Dette er ille. Skikkelig ille. Noe må gjøres. Og det litt kvikt.

Jeg har tenkt og tenkt og funnet ut at vi må skifte mannskap. Folk vil snart begynne å skrike blod og da må vi gi dem det. Jeg mener at politikk er brød og sirkus. Gi folket hva folket vil ha. Folket lever ikke av brød alene. De vil også ha underholdning, og det syns jeg jo at de får, men kanskje ikke nok, selv om flere statsråder har deltatt i Nytt på Nytt på NRK.

Men til dette med å skifte mannskap. Det skal vi selvsagt gjøre snart. Vi er da handlekraftige. Justisministeren har for eksempel fløyet rundt fjellet Mannen i helikopter. Mer om det her.

Spørsmålet er hvem som skal gå og hvor. Det er jo dessuten ganske sunt å gå seg en tur. Kanskje gå fra et departement til et helt annet. Da er det ingen som føler at de liksom blir syndebukk eller har tapt ære eller noe. På den måten slipper man jo dessuten å rekruttere nye statsråder. De kan jo få være for eksempel miljøvernminister etter tur, slik at alle får føle hvor lett det liksom er, når ikke alle bryr seg like mye om miljø, for å si det sånn.

Men hvis vi likevel må ansette noen helt nye, så vil jeg si at det er veldig, veldig vanskelig. Det er jo som i arbeidslivet ellers, helt umulig å vite hva man får. Jeg har tenkt litt på å bruke vikarbyrå siden det tross alt dreier seg om midlertidige stillinger. På den annen side så hadde det vært litt gøy at folket fikk være med å bestemme hvem som skal sitte i regjeringen. Det høres jo litt demokratisk og fint ut.

Jeg ser for meg en konkurranse som Norske Talenter på TV2 eller Stjernekamp på NRK. Jeg har tenkt litt på at vi kan ha en kampanje der folk får stemme på sin kandidat. Siden slike kampanjer er dyre har jeg sett litt på ting jeg har funnet på nettet. Jeg fant en annonse som sikkert kan brukes. Jeg måtte bare pusse litt på teksten så ble det bra. Det er bare et forslag altså. Hva syns du?

Slik får du like mye draget som en kjendis


Skal du få draget - lær av ekspertene. Her er deres beste råd.


Erling Kagge
"Et kvarter inn i filmen, eller teaterstykket, lener du deg forsiktig mot jenta du har invitert med, og spør om hun er tørst. Så fisker du fram to stettglass og spretter diskré champagnen". Mer her

Kjell Bekkelund (Ramp i klaveret)
"Send en stor bukett blomster eller annen oppmerksomhet hver dag. Gi aldri opp. Hun kapitulerer til slutt. De gjør alltid det". Mer her

Alex Rosen

"Kvinner vil ha en kar som kan banke isbjørn". Mer her
 

Fridtjof Nansen (Ikke spar på konfekten)
"Min elskede, min pike, min elskerinne, mitt alt!" Se nakenbilde her

Gunhild Stordalen (aktivist)
"Vi pules på lørdag klokken 20". Mer her


Ingrid Espelid Hovig
"En liten kvast persille på toppen gjør underverker". Mer her


Jørn Hoel
"Måten man har krydret, stekt og kokt maten på, og ikke minst all energi den enkelte har puttet inn i måltidet. Det må jo være verdens beste sjekketriks". Mer her

Aksel Lund Svindal
"Prevensjon er viktig". Mer her

 

Siv Jensen (Vær tålmodig)
"Jeg har opplevd kjærester som stikker av fordi de ikke takler det presset det er å ha et forhold til meg". Mer her


Gro Harlem Brundtland
(Alt henger sammen med alt)
"I min alder bruker du ikke nettingstrømper, altså. Mer her

Abid Raja
"Bruk sløyfe". Mer her


Petter Solberg (Kjør på)
"Vask aldri klær" Mer her:



Wenche Myhre

"Gi meg en cowboy til mann". Mer her

  
Ole Paus
"Endelig alene". Mer her

Apokalypsen i Romsdal



Det ble i dag klart at selveste justisministeren vil gripe inn i Romsdal. MANNEN har i lang tid glidd ut. Noe måtte gjøres.
 Men hva?

Det har det siste døgnet blitt direkte kjølig mellom fjellene i Romsdal, og situasjonen virker nå ganske frosset etter de siste dagers oppstuss. I natt var det hele FIRE minusgrader.

Mange vil si at det måtte gå galt. Den såkalte MANNEN, av norsk avstamning, har i tusener av år vært fullstendig ukjent. Plutselig skulle han stå i rampelyset. Alt som kunne krype og gå av presse og oppmerksomhet var på plass. Direkte sendinger. Ustanselig. Hele tiden. Noe sånt hadde aldri skjedd før. Apokalypsen ble berammet til samme kveld. På fredag ville det være helt naturlig at man ble invitert som gjest hos Skavlan eller hos Thomas og Harald for å snakke ut om en dramatisk uke.

Det var en stund usikkert hva som førte til at situasjonen ble avklart i Romsdal. Men så kom en pressemelding som forklarer at  justisminister Anders Anundsen viser en imponerende handlekraft og i dag onsdag 29.10 drar på såkalt synfaring til fjellet Mannen i Romsdal.

Gudskjelov! Det var ikke et minutt for tidlig.

Programmet er som følger
13:40 Innkomst Horgheim i Romsdalen.
13:45 Synfaring av «Mannen» med helikopter
14:15 Orientering om situasjonen
15:15 Møte med pressa og lokalbefolkning

Mer om saken her

Umoralske kvinner, grafsing og hvordan du ikke blir tatt

-Sykefravær skyldes ikke umoralske kvinner, melder Arbeidstilsynet i en pressemelding som kom i dag. Siden jeg er veldig interessert i umoral så kastet jeg meg straks over temaet.

Denne interessen for umoral skjer samtidig med at hele Norge sitter og snoker i skattelistene om hvem som tjener mest eller minst og hva naboene egentlig driver med i dette landet.

Misunnelse er en herlig motor som putrer og går på nettet. Nettavisen har til og med laget en egen søkemulighet som lager oversikter over alle kommuner i Norge og lager ti på topplister. Jeg søker da straks på en rekke kommuner nord for Trondheim, men finner ingen. Jeg vet ikke om dette betyr at Nettavisen har glemt alle de nordligste fylkene eller om det fins en mer avansert forklaring.

Nettavisen har dessuten forsket på hva glamourmodellene tjener og er så elskverdig å bringe flere bilder av dem. Særlig oppsikvekkende er bildet av SOPHIE ELISE, som ligger i sengen og røyker. Det er sikkert helt tilfeldig at hun akkurat da bildet ble tatt lå i sengen i en forvridd positur. Det skyldes sikkert at hun hadde behov for en hjemmedag for å komme litt til hektene etter strevsomme bloggdager.

Legg dessuten merke til snurreaskebegeret som SOPHIE ELISE bruker. Slike askebegre ble jo sist sett på 1950-tallet, og ble fjernet for sin påtrengende evne til å stinke, spre vond lukt og dårlig stemning. Når SOPHIE ELISE fortsatt bruker snurreaskebeger så viser det bare hvor ujålet og flott hun er, slik at hun kan ta seg litt bra ut og komme på topp skattemessig. Og ellers.

Vil man ha slutt på GRAFSINGEN så forklarer VG hvordan man gjør det her. Dagbladet på sin side viser deg hvor enkelt det er å snoke her. Avisa Finmarken forteller deg hvordan du kan snoke uten å bli tatt her. Også Aftenposten har laget saken " Slik unngår du at naboene ser inn", men den handler strengt tatt om noe annet.

Man kan også legge merke til avisa Budstikka, som etter å ha søkt i skattelistene har funnet ut at alpinhåpet Aleksander Aamodt Kilde bare tjente fire kroner i fjor. Vårt Land har et oppslag om at du får din lønn i himmelen, men nevner ingen ting om skatten, bare at det er mange prester som oppfører seg direkte upassende. Og sånn går no dagan i medie-Norge.

SOPHIE ELISE med snurreaskebeger

#SOPHIEELISE 

 

Stoltenberg får fredsprisen


Kjære Landsmenn, ute og hjemme, i hus og hytte, og på alle hav.


La meg først, som leder av nobelkomiteen, få utrykke hvor fint og helt naturlig jeg syns det er at nettopp jeg er leder av nobelkomiteen. Og selv om Thor Heyerdahl og jeg har lært engelsk på samme måte, er det viktig å ha trua på seg selv og rett og slett kunne være sin egen morgensol og aftenstjerne, når det trengs. Og ellers.

Jeg ser nå med betydelig bekymring på at den alminnelige, spekulative presse blant annet foreslår at Jan Pettersen fra Oppegård, bør bli ny leder av Den Norske Nobelkomite, samt at gode, men ubekreftede rykter skal ha det til at First House har forsøkt å fjerne meg som leder, og selv om dette ikke på noen måte er sant, så er det vondt og ganske leit å høre.

Kjære landsmenn. På mange måter står verden nå på kanten av stupet. Det er på tide å ta et langt skritt fremover.

Jeg vil også si at jeg var blant de mange som ble meget skuffet og kanskje også litt irritert i 1994, da Norge sa NEI til EU. Personlig har jeg sagt JA til EU hver dag i årene som fulgte og det føltes ganske godt å kunne gi fredsprisen til EU i 2012.

Det er dessuten slik at vi som bestemmer hvem som skal få Nobels fredspris er opptatt av å forsterke positive krefter i verden, gjerne når slike krefter er helt i startfasen. La meg også si at det var en stor opplevelse at selveste Barack Obama kom til lille Norge og at vi spiste middag sammen på Grand og det ene med det andre.

Kjære landsmenn. La meg også få si at livet er en reise. Vi har alle vært unge en gang og hatt våre opp og nedturer. Konflikter kommer og går. Ikke alle kan bli statsminister eller stortingspresident eller noe annet akkurat når de selv har mest har lyst til det. Kanskje må noen vente på tur. Jeg syns jo at vi alle kan legge gamle stridigheter bak oss og stå frem som gode ledere av Europa og verden.

Jeg vil jo også si at det er ikke hver dag at Norge får frem en leder som Jens Stoltenberg. Nå har han faktisk vært generalsekretær i NATO helt siden 1. oktober 2014, og det er all grunn til å forsterke de positive krefter som er i gang. Jeg foreslår derfor å gi fredsprisen til Jens Stoltenberg.

Takk for oppmerksomheten!




Nye botsøvelser for Petter Northug


Det er jo ikke lett å finne på botsøvelser som Petter Northug burde satse på for å gjøre det godt igjen etter at han fyllekjørte med sportsbilen sin i mai. Nå har Coop funnet på en reklamefilm der Petter fremstår som en helt utrolig alminnelig nordmann som sitter i kassa i butikken og prøver å sjekke opp damer.


Det beste en verdensmester kan gjøre er å være en av oss. Han bør dessuten være svært, svært alminnelig. Ja, det beste er om han sitter i kassa på Coop og tar i mot varer og tuller litt med kundene, skal vi tro reklamen.

Reklamebyrået har åpenbart gjort en kjempejobb. Å gjøre Petter til en helt alminnelig fyr er jo slett ikke lett. Jeg mener, man skal jo ikke ha vunnet så veldig mange VM-titler eller sittet lenge med Aylar på fange og spilt poker i Las Vegas eller flydd lavt i privatfly eller sportsbil, med en hardkokt mine bak mørke solbriller, før det likesom ikke er noen vei tilbake.

Jeg ser for meg hvordan reklamebyrået har svettet for å finne på hvordan de kunne redde Petter ut av knipa og bygge opp hans renomme og image på ny. Jeg mener, det fins jo så mange forskjellige botsøvelser å velge i.

Å måtte drasse rundt med ei diger blykule, festet til foten med ei lang og tung lenke, er jo en klassisk variant. Problemet er bare at Petter kunne finne på å forveksle denne botsøvelsen med trening og rett og slett trives med straffen.

En annen klassiker er å stå i gapestokk, eller helt alminnelig mediedekning som det heter i våre dager.

Gapestokk var et strafferedskap, som før i tida var plassert på torget eller foran kirken for å stille ut den dømte til allmenn spott og spe, i følge Wikipedia. Nå kan det jo tenkes at gapestokken eller nyhetsdekningen ikke ble opplevd som en hard nok straff og at man derfor burde tvinge Petter til å delta naken i "Paradise Hotel" eller delta i en variant av "Skal vi danse" som kan hete "Så du tror du kan gå på ski". I denne sjangeren er det for øvrig veldig mye rart å velge i. Se petiten "Så du tror du kan pule".

Nå kom jeg akkurat på en ide til neste reklamefilm for Petter. La ham gå et "barneskirenn" og tape. Eventuelt så kan han bli trener for fotballandslaget, men det er kanskje å dra straffen litt for langt.

#PetterNorthug #straff

Kong Petters slott

Petter Stordalen har bygget et slott slik at han har en balkong å stå på sammen med kona og kan bli hyllet av ikke helt alminnelige mennesker i morgen, fredag. Inngangen til nasjonaldagen er slik teppelagt av penger og et ikke ubetydelig behov for berømmelse og oppmerksomhet.

Det er VG som kan vise bilder av det storslagne slottet og de omkringliggende gleder som danner rammen om festen som Stordalen skjenker sine venner i betryggende avstand fra allmuen. Mer om saken her

Stordalen har her satt seg fore å feire at Grunnloven i år feirer 200 år. Han har åpenbart oversett paragraf 108.

«Ingen grevskaper, baronier, stamhus og fideikomisser må for ettertiden opprettes».
Grunnlovens paragraf 108, (forbudet mot adel i Norge).

Når det er sagt vil jeg skynde meg å fortelle at jeg mange ganger har opplevd et fenomen som ligner. Det har å gjøre med at jeg har tre barn. De har slåss om min oppmerksomhet. Mange ganger og med alle midler. Særlig rundt middagsbordet. Trikset er å snakke høyest og ikke gi seg.

Da jeg så slottet til Kong Petter i VG så kom jeg til å tenke på et broderi av en påfugl som jeg nylig ble oppmerksom på gjennom en avisartikkel om Per Inge Torkelsen. Han har broderiet hengende på veggen. Det ser slik ut:



Jeg føler meg dessuten tvunget til å fortelle en historie fra virkeligheten som er helt sann. Jeg kjenner en veldig pen og blond dame som var ute og kjørte bil på Bygdøy. Hun var på vei inn til byen da hun ble oppmerksom på Petter Stordalen som satt i en åpen og ganske lav sportsbil. Stordalen blinket med lysene, vinket og ville gjerne ha oppmerksomhet. Stordalen ruset med motoren og var så mandig han bare klarte.

Dette fortsatte noen kilometer. Da veien utvidet seg til to felt kom de to bilene opp på siden av hverandre. Da min venninne nå så ut av bilvinduet kunne hun se ned i fanget på Stordalen. Hun bøyde seg ut av vinduet og sa:

- Å, jeg trodde du satt på barnesetet.

#Stordalen #grunnloven

Blir kvalm bare av å kjøre forbi flyplassen

Ingunn Molde (63) var så redd for å fly at hun ble kvalm av å kjøre bil forbi flyplassen.

- Dattera mi hadde besøk av en venninne, og jeg skulle følge henne på flyet. Jeg ble med inn på flyplassen, men da svettet og skalv jeg så fælt at jeg bare måtte gå ut igjen, sier hun til NRK.

Historier som dette føler jeg meg veldig truffet av. Jeg mener rett og slett at det ikke er flaut å lide av flyskrekk. Se petiten "Også kaster du bare flydøren ut av hullet".

Det er heller ikke umulig å oppsøke hjelp. Å gå til en kvalifisert psykolog er dyrt. Et kjapt søk på nettet er billig og leder til overveldende mange tilbud om terapi. Det dreier seg ofte om terapier som terapeuten har funnet opp helt selv. De fleste plager kan man bli kvitt på et blunk. Man kan sikkert også slå flere plager sammen for å spare penger. Etter å ha studert listen over de vanligste plagene vil jeg si at det må være fint å slippe stamming, frykt for tuneller, fly, kjæledyr, heiser, åpne plasser, høyder, store forsamlinger, taler, tannlegen og samtidig slutte å røyke eller snuse.

En utfordring er at det er utrolig mye rart som folk kan finne på å være livredde for. Et nettsted har laget en alfabetisk oversikt over et par hundre av de vanligste fobiene i Norge. Særlig vil jeg nevne "USAfobi - angst for Amerika", "caligynefobi - angst for vakre kvinner" og "banjofobi - angst for banjo". Se hele listen med fobier her. Når det gjelder å frykte vakre kvinner vil jeg for øvrig vise til petiten "Altfor pene damer".

På nettet er det mange anbefalinger av typen:
"Jeg har lidd av tilbakevendende angst/panikk i over 7 år. Etter 3 dager med Panic Away trodde jeg det nesten ikke - jeg begynte å føle meg bedre og bedre." Terapeutene tar for øvrg både Visa og Mastercard. Noen tilbyr også telefonhealing og sms-tjenester.

Jeg fant også et ekspertråd på nettet: "Du kan roe nervene ved å sjekke om det er noen kjendiser om bord i flyet." Mer om dette her.

En annen mulighet er å snakke mye med venner om ting som kan virke truende og farlig. Det gjelder å være helt åpen om hva man tenker. Min datter Kaja (17) har for eksempel en venninne som hun for noen dager siden sto og diskuterte med. Tema var hva man skal gjøre hvis et fly får problemer oppe i luften.  
- Jeg vil ta på meg fallskjermen som ligger under setet, sa venninnen.
- Det er en redningsvest som ligger under setet, sa Kaja.
- Å, det var bra du sa. Jeg trodde det var en fallskjerm.



#fly #flyskrekk #kjendiser

Mann, vær stolt av puppene dine

"Mann, vær stolt av puppene dine" er en av bøkene som av en eller annen rar grunn ikke er skrevet. Ennå.

Det er flere tusen nordmenn som hvert år finner ut helt på egen hånd at de vil skrive en bok. Nesten alle sammen oppdager at det å bli refusert er leit. Da er det fint å kunne gi ut bøker på eget forlag.

Dette er en ny trend. "Fifty Shades of Grey" er for eksempel noe som Erika Leonard James fant ut at hun kunne gi ut på eget forlag. Over hundre millioner solgte bøker senere, sitter Erika og er veldig fornøyd med seg selv. På eget forlag får hun beholde mye mer av inntektene enn hun ellers ville fått.

Hvordan kan man kopiere denne suksessen? Det gjelder åpenbart å ta for seg et skikkelig flaut tema. Å finne ut hva som nordmenn syns er flaut å lese, kan derfor være lurt.

Det er flauere å lese Bibelen enn mykporno, mener 1 av 5 nordmenn, i følge en undersøkelse. Å skrive noe som ligner på Bibelen kan derfor være veien å gå. Bibelen er jo som kjent verdens mest solgte bok.

Å utforske flaue ting er ikke lett. Men man kan ta seg en tur dusjen i svømmehallen. Her har jeg sett noen herrer som hvis de levde i Danmark trolig ville blitt regnet som små fjell. Når en slik kar har storrengjøring av kroppen sin, er det en møysommelig prosess som krever stor tålmodighet og en rekke tekniske ferdigheter. Her kunne man selvsagt skrive en rekke selvhjelpsbøker. Det er åpenbart et marked for økt selvfølelse og boken: "Mann vær stolt av puppene dine."

En annen mulighet er å lage bøker av TV-seriene "Pinlige sykdommer" eller "Paradise Hotel". Her bør man vite at 1 av 3 plages av hemoroider, i følge lommelegen.no, men de vil ikke snakke om det. Mer om saken her.

Man kan også nevne såkalte sitatbøker. Her er det mye å velge i. Jeg vil særlig fremheve "Mine beste sitater fra OL i Sotsji" av Gerhard Heiberg. Se petiten "En utstoppet versjon av Gerhard Heiberg". "Spleiselag" av DNB-sjef Rune Bjerke burde også ha gode muligheter. For ikke å snakke om "36,9" av Thorbjørn Jagland. Se petiten "Verdens største ledere, Jagland ikke nevnt."

En mer dagsaktuell mulighet er å skrive bok om stortingspresident Olemic Thommessen og hvordan det føles å si blankt nei til å møte Dalai Lama, fredsprisvinner fra 1989 som kommer på norgesbesøk i begynnelsen av mai.

"Å gjenreise Sovjetunionen steg for steg", en lærebok av Vladimir Putin, er også en mulighet, men da er vi over i tragedien, og det selger trolig dårlig. Men hvis Putin skrev boken "Jeg er stolt av puppene mine", så tror jeg det vil selge ganske bra.



#mannepupper #putin

Verre enn sex, løgn og brevbomber


Senterpartiet er utrydningstruet. Er det ikke sex, løgn og brevbomber, så er det noe mye, mye verre: Kommuner som slår seg sammen
.

Det ligger nemlig an til at Norge må kutte alvorlig ned på antall kommuner. Ingen vil da blø mer enn Senterpartiet. Dette har å gjøre med at det såkalte ekspertutvalget sist uke la frem en rapport som foreslår at alle kommuner bør ha minst 15.000 innbyggere. Etter sammenslåinger vil antallet kommuner da falle fra dagens 428 ned til nærmer 100.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner smilte fett da han fikk denne rapporten, mens avtroppende partileder Liv Signe Navarsete er svært sykemeldt og sender nå bare unntaksvis ut livstegn i mediene. Her er det nærliggende å understreke at Senterpartiet veldig misvisende blir fremstilt som et uhyre lite parti, mens det i realiteten er ganske stort. Partiet har nemlig for tiden hele 84 ordførere. Det er imponerende mange. SV har til sammenligning bare tre (3) ordførere.

kan man jo innvende at SV er et mindre parti. SV fikk 4,1 prosent ved siste Stortingsvalg, mens Senterpartiet fikk 5,5 prosent. Forskjellen er jo ikke rare greiene. Hvis Jan Tore Sanner gjennomfører sine planer og slår sammen kommunene ville Senterpartiet trolig miste 81 ordførere og sitte igjen med tre, eller noe sånt.

Tre ordførere!! Det er stusslig. Det vil jo bety at Senterpartiets makt ble redusert ned til samme nivå som den oppslutning de faktisk har i Norge.

Men noe sånt ville jo være helt uhørt.

Nylig ble det kjent at Navarsetes tidligere kommunikasjonssjef Torvild Sveen har sendt en såkalt brevbombe om sin tidligere sjef, der han blant annet påstår at hun fra dag en har tvunget ham til å lyve. Torvild Sveen er selvsagt nå varaordfører på Gjøvik. Men siden Gjøvik har hele 29.668 innbyggere er dette en av de kommunene som ikke vil ryke når Sanners kommunereform feier over landet.

Ola Borten Moe kjemper nå for å bli gjenvalgt som nestleder på et ekstraordinære landsmøte på mandag i uken som kommer. Et flertall i valgkomiteen har vraket trønderen. Som alle politiske dyr burde vite: Det er ingen god strategi og stå på rødlista. Det er ikke gøy å være utrydningstruet.

Dette gjør det nærliggende å hevde at alt var mye bedre før. Da kunne jo en statsminister Per Borten rusle rundt, nærmest naken, i all offentlighet. Se Dagbladets forside 6. august 1969. I våre dager kan ikke en Borten Moe en gang få lov til å bruke tørketrommelen når han skal lage badstu på badet og forsøke å imponere en pen VG-journalist på nachspiel. Se boka "Portrett av en pløyboy" av Elisabeth Skarsbø Moens.

Å spille på sex i politikken er åpenbart ikke hva det en gang var. Lykke til på mandag!


#sex #Senterpartiet #BortenMoe #maktkamp

14 fantastiske minutter


Jeg har nettopp hatt 14 fantastiske minutter. Jeg falt pladask. Hun er vakker. Selvsikker. Hysterisk morsom. Og handikappet.


Maysoon Zayid har cerebral parese, en muskelsykdom som får deg til å skjelve ukontrollert. Hva ville du gjort hvis du fikk en slik sykdom? Fokusert på alle begrensningene? Trukket deg så langt vekk fra oppmerksomhet som du kunne komme?

Denne dama valgte å bli en verdensstjerne. Millioner har ledd seg fillete. Hvis du vil se hennes live; Her er 14 minutter av GULL:

Maysoon Zayid er palestiner, født og oppvokst i New Jersey, USA, muslim og supersmart, ærlig, selvutleverende og grensesprengende.

Hvis man søker på ordene handikapp og morsom på nettet så er det ikke så mange treff som dreier seg om muslimer som ler av seg selv. Isteden fikk jeg treff som dreide seg om golf. Jeg fikk også et treff som dreier seg om den utrolige politietterforskeren Saga i den svensk- danske krimserien "Broen" som jeg har elsket gjennom to sesonger.Saga har Aspergers syndrom, en form for autisme. Det gir henne begrenset sosial intelligens slik at hun sier de mest fantastiske ting.

Når jeg ler meg skakk av slikt så er det fordi jeg selv har svært mangelfullt utviklet impulskontroll. Når det kommer til den gode replikk er jeg villig til å strekke meg langt. Hver dag er derfor et risikoprosjekt. Man kan ta denne uken som eksempel.

Min kollega Linn prøvde i starten av uken å farge håret sitt helt selv. Det ble veldig, veldig blekt, helt hvitt faktisk, og med et kraftig innslag av dyp gult på toppen slik at tankene lett gikk i retning av kyllinger og at vi nå nærmer oss påske. Linn kom på jobben med en kledelig lue på hodet.

Hva skal man si til en kollega under slike omstendigheter? Flere av de kvinnelige kollegene var veldige forståelsesfulle. Flere av dem sa straks at de selv hadde gjort tilsvarende tabber på badet. Slike uhell kunne skje den beste, sa de. Selv kom jeg i skade for å si "at også jeg er blodfan av Høggern i Vazelina Bilopphøggers ".  Se forøvrig petiten "Å være kvinne er som å drive småbruk."

Når det er sagt så må jeg skynde meg og fortelle at Linn ble reddet av sin frisør samme kveld og at hun nå har en ny og riktig fin hårfarge.

Maysoon Zayid ville garantert ha jublet.


#påske #handikapp #humor #standup

Verdens største ledere, Jagland ikke nevnt



Derek Jeter er en av jordenes aller viktigste ledere. Han ligger på 11 plass for å være helt presis, noen plasser bak paven, Bono, Bill Clinton og Dalai Lama. Hverken Liv Signe Navarsete eller Thorbjørn Jagland er nevnt. Men Jens Stoltenberg ligger i disse dager mye bedre an enn før.
 

Først må man bare legge merke til Derek Jeter, som er 39 år gammel og leder av New York Yankees. Han er ganske god i å slå ball og viktig for verden. Det forstår man ved å lese Magasinet Fortune som har kåret verdens 50 største ledere. Det er her viktig å vite at Amerika er et land som kaller sin nasjonale baseball-serie for "World Series."

Fortunes liste er i følge bladet en kåring av ledere som gjør verden til et bedre sted. I tillegg skaper de energi hos menneskene som følger dem. Øverst på Fortunes liste står pave Francis. Han får ros for å ha valgt nye måter å utøve pavegjerningen på. På andreplassen har Fortune plukket ut Tysklands forbundskansler, Angela Merkel. De spekulerer i om hun kan være en av de mest vellykkede nasjonale lederne i verden i dag. På tredjeplass ligger Alan Mulally, toppsjefen i bilprodusenten Ford.

Når man leser denne listen kan man faktisk begynne å lure litt på hva som skal til for å bli en av verdens aller, aller viktigste ledere. God formuleringsevne er åpenbart et poeng. - I am their leader; I must follow them, sier statsminister James Hacker (Paul Eddington) i Yes, Prime Minister.

Dette er nemlig alt som skal til. En original setning, og vips så er du der oppe blant de aller mektigste og viktigste menneskene i verden. Se forøvrig petiten " Hva du kan lære av presidenter".

Særlig vil jeg fremheve Bill Clintons mest berømte setning "I did not have sexual relations with that woman". Videoen på youtube er sett noen millioner ganger. Det er nå all grunn til å legge merke til at Bill Clinton holder seg godt. Bill ligger på femte plass på Fortunes liste over de aller mektigste. Og da er ikke kona nevnt en eneste gang i begrunnelsen, enda hun ligger godt an til å bli valgt til Amerikas neste president i 2016.

Det er dessverre ikke nok å komme med et spektakulært løfte om å ga av ved 36,9 grensen (Jagland) eller å bli sint på TV så ofte man kan (Navarsete). Det er dessverre ikke en eneste nordmann på listen, skal vi være helt ærlige.

Jeg vil derfor foreslå at Jens Stoltenberg blir nominert til neste års liste. Det mest imponerende i denne sammenheng er at da Aftenposten i dagens papiravis skulle sprekke nyheten om at mannen ligger brukbart godt an til å bli NATOs neste toppsjef, så valgte avisen og trekke frem et bilde over flere spalter, hentet fra bladet Kvinner og Klær (KK) i 1988 der Jens Stoltenberg fremstilles som en av landets mest sexye menn. Jens sitter på en dobbeltseng på et hotellrom med tunge soveromsøyne og byr seg frem med et glass rødvin i hånden. Nachspiel neste?

Ville Aftenposten gjort det samme med Erna Solberg?

Noen bedre? Putin i bar overkropp?


#NATO #NATO-motstander #Stoltenberg #Generalsekretær #Solberg #Putinibaroverkropp

Hvem bør bli den neste kjæresten til Vendela Kirsebom?



Når det nu nærmer seg den tid på året at man skal forberede seg til eksamen og skrive norsk stil syns jeg det er helt på sin plass å gi råd og tips om hva du kan skrive om. Jeg har i det følgende funnet fram noen åpenbare temaer og oppgaver som du kan se nærmere på.


Da jeg nylig skulle skrive petiten "Ikke et ord for krig, men 205 for sprit" kom jeg over bloggen til en lærer som kaller seg Lektor Salen. Han har satt opp en del kriterier for de som skal skrive stil. Første bud han ser etter er om du er "Kort, rotete og usammenhengende. Grove sjangerbrudd." Mer  her. (La meg i parentes innrømme at jeg straks følte meg litt truffet av Lektor Salen, men la nå det ligge).

Et godt råd er å fokusere på klassikerne. Dette er tema som når som helst kan dukke opp. Her vil jeg særlig trekke frem:

"Konfirmasjon - jeg gjør det jo ikke bare for pengene altså".
Mer om saken
"For eller mot hasj på Stortinget."
Mer om saken.
"Skal ikke russen ha lov til å feire litt eller?"
Mer om saken
"Burde vi ikke snart klare å hive Mulla Krekar ut av landet?"
Mer om saken.
"Var ikke været egentlig bedre før."
Se tusen år tilbake her.

Det er selvsagt også smart å prøve å være aktuell og ta opp helt ferske temaer. Problemet med dette er at det jo er så utrolig mye ferskt å velge i. Det kan derfor fort bli snakk om smak og behag. En av de første oppgavene jeg da kommer på er:

"Hvem bør bli den neste kjæresten til Vendela Kirsebom? Gjør greie for og drøft." Mer om saken.

Etter å ha funnet fram til dette temaet fikk jeg litt dårlig samvittighet. Det har å gjøre med at jeg i en petit har skrevet brev til paven og foreslått at Tone Damli Aaberge bør blir ny helgen. Jeg føler liksom at Tone Damli Aaberge ikke får den oppmerksomhet som hun fortjener for tiden. Jeg vil derfor foreslå oppgaven:

"Er det Tone Damli Aaberge eller leserne det er noe galt med?" Mer om saken.

Andre gode varianter er:
 "Hvor mange operasjoner i ansiktet syns du Sophie Elise Isachsen trenger?"  Mer her
Eller "Hvem er dummest, de som ser på eller de som deltar i Paradis Hotell." Mer om saken.

Det er dessuten veldig fort gjort å få en oppgave fra politikkens verden. Også her er det mye å velge i. Den første jeg kommer på er: "Hvem kunne gjort en bedre jobb enn Per Sandberg?" Mer om saken.

Hvis du synes dette høres slitsomt ut, kan du alltid velge å analyser litt prosa. En mulighet er da å velge verdens korteste novelle. Den er skrevet av Ernest Hemingway, er på seks ord og går sånn:
"For sale: Baby shoes. Never worn."
 
Kjør debatt!




Trofémann tjente 100 millioner



Kjell-Erik Østdahl er en slags vakker pokal med hår på brystet. Han er en såkalt trofémann som værdamen Siri Kalvig har sikret seg.


Dagens Næringsliv, Nettavisen og en rekke andre har de siste dagene anstrengt seg for å bringe nyheter om at Siri Kalvigs ektemann tjente 101 millioner kroner på to år, mens han jobbet i et oljeselskap i Paris. Kjell-Erik Østdahl selv er beskjeden og vil ikke utale seg til pressen om saken.

I et hjemme-hos-intervju med Dagbladet forteller Siri at Kjell-Erik jobber mye. -Han har en kjempebra jobb som han trives veldig godt med. Jeg visste jo før vi flyttet at dette ble litt hans greie. Det handler om å gi og ta. Han jobber mer enn meg, og det er ok for begge. Vi har pratet ordentlig om det, sa Siri til Dagbladet i 2012. Når hun viser frem sin velstand og suksess for andre er Kjell-Erik en helt naturlig del av bildet.

Etter at Siri skaffet seg Kjell-Erik som trofé har han fått være med på både det ene etter det andre innen glamour. Er det ikke «Skal vi danse» så er det «Gullruten». Se og Hør har elsket Siri og hennes mann, gjerne med oppkneppet skjorte og masse hår på brystet.

For å fortjene å bli kalt en trofémann, er det flere betingelser som må være oppfylt. Det viktigste er selvsagt at kvinnen er økonomisk vellykket og meget pen. I Siris tilfelle er det få i Norge som vil bestride disse kvalifikasjonene. En trofémann må på sin side være en fysisk attraktiv afære. Alle som har sett "Skal vi danse", med paljetter og det hele, vil sikkert stønne enig.

For å være trofémann er det dessuten vanlig å gå gjennom generøse skilsmisseoppgjør. I noen tilfeller gjentar mønsteret seg gjennom  flere ekteskap. I følge Se og Hør har Kjell-Erik og Siri vært på randen av skilsmisse, men det vakreste av alt er at de har klart seg og nå holder de kjærligheten høyt, i følge bladet.

Jeg blir helt rørt her jeg sitter. Det er jo nesten som om Siri har tatt olympisk gull. Ikke bare har hun vunnet en kjempekjekk mann. Enda mer praktisk og flott er det at mannen har klart å tjene over hundre millioner på rekordfart. Det er pokalen sin det.

Er mannen farlig eller?



Følgende har jeg hørt helt selv på NRK radio. Et menneske var skutt ned og drept i Oslo og store politistyrker jaktet på den bevæpnede desperadoen. Midtveis i jakten spurte reporteren politiet: Er mannen farlig eller?

En annen favoritt er fotballspiller Odd Iversen som skulle beskrive hvordan det var å bomme på en straffe og som sa: "Det var som å kjøre over et lite barn".

Jeg kan også noe uklart erindre at Arne Scheie skal ha utalt at «Nå er vi i den pussige situasjon at nier`n på begge lag har fått gult kort... (pause).. bortsett fra Ungarn».

Jeg var for øvrig svak for Dagsrevyens Olav Gran Olsson som spurte statsministeren: "Hvordan kan det ha seg at De, hr. Bratteli, som har så lite utdannelse, vet så meget om økonomi?"
Han fikk da raskt til svar: «Og jeg lurer på hvordan kan det ha seg at De, hr. Olav Gran Olsson, som har så mye utdannelse, vet så lite om økonomi?».

En slags rekord har likevel Dagsrevyens Erling Borgen. Han var blant de første TV-reporterne på stedet etter at et skip hadde brast inn i ei svensk bru slik at brua raste sammen på midten. I mørke og tåke så ikke bilistene faren og kjørte rett i døden.

Erling Borgen intervjuet et vitne på direktesending. Vi kan se Borgen stå sammen med en liten svensk mann.

Mannen sier:
- Først kom det en liten personbil og jeg hørte et plask. Deretter kom en lastebil og et større plask. Men så kom en diger trailer
Borgen bryter ivrig inn:
- Hva skjedde? Ble det et kjempeplask, eller?

En utstoppet versjon av Gerhard Heiberg


Kanskje en utstoppet versjon av Gerhard Heiberg kan bli en attraksjon under OL i Oslo i 2022.

Denne uken ble jeg veldig bekymret for hvordan det skal gå med Gerhard Heiberg. Denne mannen har uselvisk viet sitt liv til å gå rundt på røde løpere i den olympiske kanape med et glass champagne i den ene hånden og en rekke frynsegoder i den andre. Men denne uken kan det virke som om gode, gamle Gerhard glemte å snakke med sin medierådgivere om hvordan man skal respektere andres mennesker sorg.

Alle journalister og bloggere i Norge begynte straks å fråde på nivå med Niagarafallene. Dette har fått meg til å bli bekymret for etterbruken av Gerhard Heiberg i forbindelse med OL i Oslo i 2022. Jeg er jo livredd for at mannen ikke kommer til å stille opp for landet, byen og hele seg selv. En reserveløsning kan bli at vi stiller ut en utstoppet versjon av Gerhard Heiberg, eller hvis det viser seg å bli teknisk vanskelig, bare setter gebisset hans på en sokkel midt på Karl Johans gate.

Gebisset kan jo bli en attraksjon i seg selv. Turistene kan komme å trykke så mye de vil på en dertil egnet knapp. Knappen kan være koblet til en høyttaler som begynner å messe de aller, aller beste Gerhard Heiberg sitatene gjennom tidene.

vil det jo selvsagt bli mye krangel om hvilke sitater som er de aller, aller beste. "De sa jeg ikke kunne gjøre det, men jeg gjorde det", fra 1994 på Lillehammer, er jo en klassiker som må med. Og de siste fra Sotsji er jo åpenbare. Heiberg mener her at pressen har gjort om hans gullkorn til en slags grøt: "Man har laget det verste ut av mine uttalelser, og det er det jeg nå skal straffes for", sier Heiberg forklarende til TV2. Han får også mye oppmerksomhet for uttalelsen: "Marit Bjørgen bør vite hvem som bruker henne til hva", og at "Nordmenn er så arrogante".

Som en slags trøst vil jeg minne om at når det har gått bare 40, 50 år så ser man straks annerledes på sine gamle helter. Se for eksempel på Richard Nixon som lenge ble fremstilt som den største skurken som amerikansk politikk noen gang har fostret. I den senere tid får Nixon mye skryt på Facebook av informasjonsdirektør Finn og en rekke andre ledende krefter. Nixon blir særlig hedret for å ha åpnet veien til Kina. Dette kan være fint å tenke på for Heiberg, som i lengre tid har fått lite betalt for å hjelpe Beijing med deres OL-søknad, i følge NRK

Helt uavhengig av dette, selvfølgelig, skrev Kina-venn Heiberg en kronikk i Aftenposten i mai i fjor der han mener at "Regjeringen må sette seg inn i kinesisk tenkemåte og forstå Kinas reaksjon på fredspristildelingen i 2010. Bare på denne måten kan forholdet mellom Norge og Kina bli normalisert".

Fordelen med en utstoppet Heiberg vil jo dessuten være at han da holder helt kjeft.

Nå vil sikkert folk mene at jeg er genial siden jeg foreslår dette med utstopping. Min naturlige beskjedenhet tvinger meg da til å tilstå at jeg har rappet ideen fra verdensutstillingen i Sevilla i 1992. Her viste spanjolene frem en utstoppet buskmann, kalt El Negro, fra kolonitiden. Dette medførte såpass med protester verden rundt at El Negro ble fjernet fra museet (Se bildet til høyre). Dessuten skulle Spania arrangere OL og da måtte El Negro sendes til Botswana for å bli begravet. Det er sånn det er med OL. Det kan snu opp ned på alt mulig.

En typisk nordmann

Hvis jeg skal være helt ærlig må jeg innrømme at det jeg først og fremst forbinder med Jacob Aall er å drikke mange øl og prøve å komme meg helskinnet hjem etterpå.

Jacob Aall er et utmerket vannhull på Majorstua i Oslo. Det er dessuten en gate i hovedstaden. Det vet jeg jo etter å ha syklet både hit og dit i byen. Man er da ikke helt bortreist heller. Ikke helt.

Det jeg rett og slett tror er at man kan sitte på Jacob Aall eller bo i denne gaten et helt liv og likevel ikke vite hvem mannen var. Man kan jo late som om man vet hvem Jacob Aall er. Det er i og for seg en ikke helt ukjent strategi i Norge. Å vite noe ganske skråsikkert er det jo også en hel del nordmenn som driver med. Men HVA de faktisk vet er ikke alltid like klart. Sånn er det i alle fall blant de jeg har truffet på Jacob Aall.

har det seg sånn at Arild Stubhaug nylig har gitt ut en bok om Jacob Aall. Slik kan man komme til å oppdage noen uhyre interessante ting om mannen.

Stubhaug skriver om en av de rikeste og mest innflytelsesrike folka i Norge som dro til Eidsvoll for å sy sammen en ny grunnlov i 1814. Jacob Aall fikk lov til å være med siden han drev et jernverk og var skipsreder som handlet med trelast og det ene med det andre.

Hvis det var deg som skulle dra til Eidsvoll i 1814. Hadde du reist deg opp i forsamlingen og sagt noe viktig. Noe som vil vært helt avgjørende for landet? Noe som alle barn skulle skrive stiler om i hundrevis av år etterpå. Hva hadde du sagt?

Ganske mange av de andre karene kom med ferdigskrevne manus til Eidsvoll. De sto der og la ut i det vide og brede. Ikke Jacob. Han holdt helt kjeft. Mannen sa nesten ikke et pipp.

Det er her jeg kommer på sporet av at Jacob er en typisk nordmann. Dette sporet leder inn i folkedypet. Til de dype skoger. Til langt ut på landet. Der mange av oss kommer fra. Her står det en gjeng med ganske tause karer.

Det har seg nemlig slik at en typisk nordmann lett kan bli rød i toppen og klam i hendene hvis han må holde tale. Store forsamlinger er ikke noe for en typisk nordmann. Da er det bedre å ta en pils og snakke mann til mann. Det var Jacob skikkelig god på. Å snakke mann til mann. Slik ble han rådgiver for kongen. Blant annet.

Det er dessuten typisk norsk å ta danskebåten og elske alt som danskene har å by på. Også her var Jacob en pioner. Han mente at et Norge uten union med Danmark ville gå skikkelig dårlig. Nå må det i etterpåklokskapens klare lys innvendes at Jacob ikke hadde bare rett. Men skit på det. Alle som har vært en tur i Danmark vet at vi vanskelig kan klare oss uten.

Hva gjør man
for eksempel hvis Norge har fått en verdensmester i boksing og alle er helt fra seg av begeistring? Det er jo litt rart at Cecilia Brækhus ikke kan bokse i hjemlandet. Nå i helgen kunne jeg se løsningen i en reportasje på TV. Jeg kunne se 700 nordmenn som hadde tatt danskebåten til Frederikshavn. Dette er noe av det nærmeste du kan være Norge uten å være i landet, hvis du skjønner hva jeg mener. De 700 satt der og jublet fordi Cecilia hadde vunnet kampen. Dessuten drakk de øl. Mye øl. Det er som sagt en hel del som taler for at Jacob Aalls etterkommere har fortsatt i samme sporet.

Al Pacino syklet til Alta

Jeg skvatt litt da jeg så bildet av Todor Petrov i Nordlys sist uke. 52-åringen syklet 7.000 kilometer fra Bulgaria til Alta, men fikk ingen jobb og lever nå som uteligger i Finnmark, skrev avisa.

Med overskriften "Jeg føler meg som en dritt i rennesteinen" fikk dette stor omtale i en rekke medier, blant annet Nettavisen. Se saken her.

Når jeg tar opp den sjokkerende nyheten fra Alta, så er det fordi jeg er gammel journalist. Det er en ganske tvilsom bakgrunn, vil noen si. Jeg innrømmer det. En gang ble jeg sittende ved siden av en dekan fra Vestlandet i et middagsselskap. Dekan er en slags kirkelig embetsmann. Denne dekanen nektet å snakke med meg gjennom hele middagen, for som han sa, han mente å vite at jeg var journalist.

- Hva er galt med det, spurte jeg?
- Journalister er syndige mennesker.
- Hvordan da?
- Journalister lyver. Når de skriver om ting jeg har god greie på, så ser jeg med den gang at de lyver. Og dessuten vet jeg at du er en skilt mann. Det er synd det også, sa dekanen.
- Ja, det er veldig synd sa jeg, og la til at jeg hadde planer om å gifte meg på ny, men det gjorde det hele bare enda verre. Resten av middagen foregikk i dyp taushet. Det hjalp ikke at jeg flere ganger foreslo en skål i solo. Dekanen var knusende taus og veldig avvisende.

Siden jeg som nevnt er gammel journalist er jeg tilhenger av grundige undersøkelser. Det første jeg gjorde med artikkelen fra Nordlys var derfor å lese hele oppslaget. Det høres kanskje ikke imponerende ut, men her må det understrekes at artikkelen er ganske lang. Dessuten er det ganske mange bilder som man må rulle forbi uten å miste tråden. Når bildene blir mange og store er det nemlig ganske lett å glemme hva saken handler om. Dessuten kan man bli forvirret av alle mulighetene som byr seg underveis til å klikke på lenker som har med helt andre ting å gjøre. Klikker man på disse er man kommet på avveie. Og da har vi det gående, som jeg pleier å si.

Men altså til saken. Det første jeg stusset ved i dette oppslaget i Nordlys er at det er litt rart at en mann klarer å sykle til Finnmark midt på svarteste vinteren for å få seg jobb, og at han ikke tar til takke med en av de tusenvis av større byer, som han lett kunnet ha satset på i steden og som jo lå på ruta fra Bulgaria til Alta.

Mens jeg tenker på dette får jeg brått en lysende ide. Eller rettere sagt en teori. Jeg får det for meg at den verdensberømte filmstjernen Al Pacino har satt seg på sykkelen for å dukke opp i Alta. Det hele kan være et slags stunt som pågår i all hemmelighet, også har Nordlys og Nettavisen og alle de andre ikke oppdaget de skjulte kameraene som driver og filmer i bakgrunnen.

vet jeg av smertelig erfaring at ufine folk kan finne på å trekke mine teorier i tvil. Jeg har derfor foregrepet dette ved å prøve å stable på bena et slags bevis. Det er et såkalt billedbevis. Jeg har googlet bilder av Al Pacino og klippet ut et portrett og limt det inn i bilde av denne Todor Petrov som Nordlys har tatt. Jeg er for øvrig utrolig stolt av mine tekniske ferdigheter i denne saken. Så her kan dere se beviset. Bildet ble sånn:




Største norske bragd noensinne

"Største norske bragd noensinne" skrev Nettavisen om Magnus Carlsen på fredag. Sorry Roald Amundsen, Fridtjof Nansen, Thor Heyerdahl, Marit Bjørgen, Bjørn Dæhlie og Jens Evensen. Dere må dessverre rykke fort nedover på listen.

Sånn er livet. Man rykker stadig nedover. Etter som tiden går.

Den siste tiden har jeg sett alvorlige forretningsmenn i dress sitte i møter å smugtitte på mobilen, under bordet, for å følge en direkte overføring av Magnus Carlsens neste trekk. Vi opplevde alle at det skjedde noe under VM i India som formet oss som nasjon. Vår ære og vår makt. Vårt selvbilde.

fredag ettermiddag kom min datter Frida (14) hjem fra skolen og hentet frem et sjakkbrett som har ligget ubrukt i årevis. Frida forlangte at vi øyeblikkelig skulle spille sjakk. Vi gjennomførte fem partier. Noe slikt har aldri hendt før i min familie. Vi deltar i suksessen og gjør den til vår egen. Slik er det å være nordmann.

Selv var jeg en gang dekksgutt på en balsaflåte som krysset Stillehavet med Thor Heyerdahl som skipper. Jeg var ganske liten og havet var enormt stort. Jeg satt inne i boken og filmen og beundret Thor Heyerdahl. Verdenshavet var som universet, uendelig stort og farlig. Noe større eventyr eller bragd var ikke tenkbart.

Min venn Gunnar mente at jeg trengte store tanker og ambisjoner da jeg giftet meg. Gunnar ga meg Fridtjof Nansens "På ski over Grønland" i tre bind i kalveskinn i bryllupsgave. For å være ærlig så har jeg likevel ikke gått særlig mye lenger på ski enn til Venåssæter. Men jeg er selvfølgelig i slekt med Nansen, Amundsen, Bjørn Dæhlie og Marit Bjørgen. I fjor skulle jeg for eksempel kjøre en leiebil ut fra Værnes lufthavn i retning Trondheim. Då så jeg, plutselig, langs veien en gigantisk plakat av Marit Bjørgen som reklamerte for trøndersk energi. Jeg fikk gåsehud av glede og stolthet bare av å se plakaten. Slik er det å være nordmann.

Jeg har dessuten gått på universitet og lest om Jens Evensen. Han fikk en god ide. Norge burde utvide sin råderett over havbunnen. Grensen burde flyttes 200 mil ut i havet. Hvis ikke Jens hadde fått til dette hadde det ikke blitt noe særlig olje eller gass eller det samfunnet vi nå tar som en selvfølge. Slik er det å være nordmann.

Jeg kan komme på ganske mange helter til. Men de er som sagt alle passert av Carlsen. I følge avisene. Det store spørsmålet nå er om det er noen vits og prøve å sette nye verdensrekorder eller om de uansett vil havne under Carlsen på lista.

Man kan bli frustrert av slikt. Erlend Loe har skrevet om denne følelsen i boka "L". Erlend tar med seg en vennegjeng til en sydhavsøy for å gjøre helt banebrytende ting. En av Erlends kompiser forsøker for eksempel å sette verdensrekord i å sove. Han har en teori om at han har et punkt inne i hjernen som det gjelder å overvinne slik at han kan sette rekord.

Det er trolig i slike baner Norge må tenke i tiden som kommer. Hvis vi vil sette nye rekorder. Personlig har jeg tenåringer i huset. De har en imponerende evne til å sove. Særlig i helgene. Her har vi en sjanse til å bli historiske og sette Norge på verdenskartet. Jeg kan påta meg å være trener Snork. Kanskje vi kan komme på søvnlandslaget. Dette vil bli glimrende TV: "Se vi sover, minutt for minutt". Det er et veldig beroligende og harmonisk konsept. Det vil jeg si. TV-stasjoner fra hele verden vil valfarte til Norge for å lære.

- Hva er det som skjer?
- Hva er det vi skal filme?
- Vi skal filme "Ingenting".
- Det er jo helt fantastisk.



Alle presidentenes skredder

Georges er uteliggeren som ble skredder for alle de amerikanske presidentene, fra Lyndon B. Johnson til Barack Obama. Jeg traff ham i Washington i går.

Georges de Paris kom fra Frankrike til USA som ganske unge. Han var veldig forelsket. Det gikk dårlig i starten. Georges ble dumpa av kjæresten, var lutfattige og måtte leve på gata i over et år. Men nå er det likevel sånn her i verden at tilfeldigheter kan være ganske bra. Jeg mener, det gjelder å stå riktig plassert når historien går sin gang. Georges traff en annen dame som lånte ham noen dollar til en symaskin. Det ble en brukbar investering. Kan man si.

Det neste som er ganske lurt er å ha talent, samt å bli oppdaget av en president. Georges ble oppdaget av Lyndon B. Johnson på midten av 1960-tallet. Etterpå kom den ene presidenten etter den andre og ville ha like bra dresser. Det er  nemlig slik med presidenter. De er fæle til å herme etter hverandre. Dessuten var det flere statsledere fra andre kanter av verden som også ville herme og få sydd seg dresser.

Jeg er på studietur til Washington og treffer Georges under et kirkebesøk. Han går med stokk og er alvorlig krum i ryggen. Mannen har dessuten et imponerende langt utslått hår som renner neddover skuldrene som hvite bølger uten ende.

Nå er det ikke så mange i verden som har opplevd alle de amerikanske presidentene siden midten av 60-tallet stå foran seg i bare underbuksa. Forøvrig er det Georges  sin skyld at Barack Obama helst går i blå dresser. 

Livet har vært et eventyr. Georges har gått ut og inn av det hvite hus i 50 år. Mannen er skikkelig motstander av dongeribukser og slikt. Dresser laget av stoff til 2000 dollar meteren er han derimot skikkelig tilhenger av. En gjennomsnittlig president vil ha syv dresser fra Georges. Sånn er det bare. Man kan bli rik av mindre. Dette er ment som en saksopplysning til  kjæresten som dumpa Georges.

 

De aller peneste donatorene



Jasmin og Pia Haraldsen fra Snarøya er donatorer, skriver Budstikka. Her er det fort gjort å tro at de smellvakre kjendisene har valgt å gi bort en nyre eller en annen kroppsdel til trengende.


Det dreier seg om 50 donatorer som kommer fra de aller peneste, rikeste og mektigste deler av samfunnet. Disse damene er utrolig snille. De er villige til å ofre seg. Vi snakker om damer som er villige til ganske uselvisk å reise verden rundt og shoppe klær på spektakulære steder. De rekker ikke en gang og bruke klærne før de blir gitt bort til et godt formål, i følge Budstikka.

Sist jeg så Jasmin og Pia Haraldsen på TV så deltok de i et helt genialt konsept der mor og datter lot som om de testet ut de samme kjærestene. Dette får meg til å tro at om man samler på klær eller kjærester eller plukker sopp eller fisker eller skyter en elg eller hva man nå driver med, så kan forklaringen ligge i genene.

Jakt- og sankegenet er slik skrudd sammen at det er selve prosessen som er poenget. Om man treffer en elg eller en kjole fra Dior er egentlig ikke så viktig. Det som betyr noe er at man kan gå der å håpe at det skal skje noe helt fantastisk.

Nå må man kanskje være ærlig og innrømme at det fantastiske kanskje skjer noe oftere for folk på Snarøya enn de fleste andre steder i Norge, men det betyr vel ikke noe så lenge kjolen går til et godt formål.

kom jeg akkurat på noe lurt. Kanskje Jasmin og Pia Haraldsen kan utvide konseptet og begynne å auksjonere bort kjendismat. Vi ser det for oss: Denne elgen er skutt av John Fredriksen eller denne laksen er fanget av Bjørn Rune Gjelsten.

Etter litt grundigere lesning av sosietetsnytt i Budstikka så oppdager jeg at også Kristin Halvorsen har donert bort en kjole. Det har også Erna Solberg. Særlig det siste pirrer nysgjerrigheten, for jeg kommer brått til å tenke på den blå gallakjolen som Erna hadde på seg da hun senket sitt legeme ned i et skogstjern i Nordmarka til glede for Dagbladets lesere. Kan det være snakk om den samme kjolen? Litt herjet i kanten, kanskje, men med en suveren historie, brukt i middag hos Sonja og Harald på slottet og det ene med det andre.

Forøvrig har vi i sommerens mest vellykkede hjemme-hos-reportasje lagt veldig merke til bilde av Ernas mann, Sindre Finnes. Han poserte i en militær, stålblå shorts, tynne bleke ben og lange svarte sokker, et antrekk som åpenbart burde kunne gi noen kroner på auksjon. Det er bare et forslag. La intet være uprøvd i den gode saks tjeneste.

Siv Jensens hemmelige tegn

Så du på Siv Jensens kjole under "morna-Jens-talen" som hun tok mellom et par skåler på valgnatta. Da var det lett å gå glipp av et par hemmelig tegn som hun brukte i samme slengen.

Det har seg nemlig slik at de erigerte leppestiftene på kjolen til Siv er blitt ukas store snakkis. Regjeringsdannelsen og spørsmål om hvem som skal styre landet kommer selvsagt helt i bakgrunnen. Det er Sivs ganske oppsiktsvekkende kjole som alle vil ha en bit av.

har du sikkert veldig lyst til å kjøpe en helt makan. Hvis du prøver på noe slikt er det mye som tyder på at du vil bli skuffet. Denne uken er det ganske mange som har støvsugd byen på kjolejakt. Et hvilket som helst utdritningslag er villig til å drepe for denne kjolen. De fleste butikker som kunne hatt en slik er derfor utsolgt.

Media har vært ville av begeistring. Det fins knapt den journalist som ikke har interessert seg for Siv Jensens kjole. Sånn er det med politisk analyse. Utrolig vanskelige greier. Det som da kan være en løsning er å ha greie på sport.

Det kan for eksempel være baseball. Dette er en form for slåball, som de fleste unger i Norge er innom i løpet av oppveksten. Siv Jensen har garantert spilt slåball. At jeg vet dette så skråsikkert er noe jeg vil komme tilbake til.

En ting man bør vite om baseball er følgende: En "pitcher" starter hvert spill ved å forsøke å kaste ballen forbi "slagmannen". Bak slagmannen sitter "catcheren" og skal prøve å fange ballen. Catcheren er på samme lag som pitcheren og gjør tegn som slagmannen ikke kan se fordi han står med ryggen til. Catcheren bruker fingrene til å signalisere hvor han vil at ballen skal komme. Uten slike tegn taper man spillet. Sånn er det bare.

kan vi se litt nærmere på det bildet jeg har funnet av Siv Jensen. En ting er at hun står i kjolen med de potente leppestiftene. Viktigere er det å legge merke til at hun er en slags catcher og lager hemmelige tegn. Det er åpenbart like før Siv skal i ilden. Det er nå slaget skal stå. Da er det viktig å gjøre tegn. Du kan se hvordan hun gjør seg klar. Med fingrene.

Vanskeligere er det å vite hva tegnene betyr. Vi kan jo ikke vite helt hvem Siv signaliserer til. En ting er hvis hun hadde gitt Jens fingeren. Det hadde vi jo skjønt betydningen av med en gang. Men sånn som det her ligger an er det vanskeligere å tolke.

-Jeg skal straks gi deg en rett høyre, kan det hende at Siv signaliserer. En annen mulighet er at hun gjør slik jeg gjør når jeg er brisen og likevel skal prestere. Da tar jeg tak i meg selv og holder. Ikke at det hjelper noe særlig. Men det er verdt et forsøk. Sånn er det vel med folk som skal danne regjering også. De vil gjerne prøve.



Da dronning Sonja røkte med stive fingre

Misunnelse er en rar følelse. Hvis man for eksempel er meg. Og dette eksemplet er ute og sykler. Da kan man komme i skade for å sykle forbi en dame som røyker på gaten. Det vil da kunne oppstå ganske farlige situasjoner. Det kan skje nesten helt uavhengig av om dama er pen eller ikke.

Dette var min aller beste venn. Hvis jeg for eksempel hadde noe stort å feire. Jeg kunne ha satt ny personlig rekord i Tetris, eller jeg kunne ha dratt på land en stor fisk, eller fått snøret i bånn eller oppnådd noe annet fint. Da var det på tide med en røyk. Alternativt kunne jeg vært dypt nede i sjokk, sorg og fortvilelse. Blitt dumpa av dama eller Kjetil Rekdal hadde brent en straffe eller noe annet fælt. Da var røyken god å ha.

Eller kanskje jeg rett og slett bare kjedet meg eller hadde lyst på en mikroferie. Da fyrte jeg opp en sigg. Slik holdt jeg på. I over 20 år. Men så kom den 5. desember 2005. Klokken elleve på formiddagen. Da tok jeg livet av min aller beste venn.

Livet etterpå. Det har vært styrt av nervøst vibrerende nesebor og en patetisk, ganske pussig trang til å følge med på hva de andre driver med. Jeg kan merke på mange kilometer avstand at det fins en røyker i området. Jeg kan spotte en smugrøyker før han i det hele tatt har fyrt opp noe som helst.

Dette er jo slett ikke bra. Til mitt forsvar vil jeg si at jeg kommer fra en tid der alle røkte. Hele kongehuset sto med en sneip i kjeften. Det meste av regjeringen gjorde det samme. Det var askebegre i statsråd. Man røkte i debatter på TV. Mest berømt er Per Øyvind Heradstveit og Kjell Arnljot Wig i Åpen Post som dampet i vei på 60 og 70-tallet. Det var tider det.

Når det er sagt vil jeg understreke at jeg ikke er så veldig opptatt av kongehuset og særlig ikke av dronning Sonja. Se mer om dette i petiten "Å elske en dronning". Jeg kan dog forstå de mange som elsker Sonja. Hun er jo uhyre sporty og har framført den ene fjellturen etter den andre, gjerne i troverdige antrekk og med et vinnende smil om munnen. Se for øvrig låta "Å, Sonja" av Ole Paus. Hvis man likevel skulle sette fingeren på noe så måtte det være at dama er alt for perfekt.

Det var derfor med stor glede at jeg denne uken, helt tilfeldig, fant en ripe i lakken. Det var et bilde av Sonja som røyker. Jeg fant bildet på nettet og begynte og studere det nøye med det samme. Der har du meg. Ganske ivrig når det kommer til store oppdagelser.

Det første man kan legge merke til på dette bildet er at Sonja holder sigaretten ytterst, mellom to stive fingre. Sigaretten er så langt ute at det åpenbart ikke er fysisk mulig å ha den lengre ut. Her er det nærliggende å få den teori at man på den måten likesom tar litt avstand fra det man selv driver med. Det er nesten ikke å røyke hvis man bare holder røyken på den måten.

Det kan med andre ord tenkes at vi her ser begynnelsen på slutten. At det etter dette bare gikk en vei med Sonja til hun så sluttet helt. Det kan rett og slett tenkes at det er et historisk øyeblikk vi sitter og ser på. At det er selveste vendepunktet.

Alternativt kan det være at jeg er sykelig opptatt av å se på damer som røyker. Det kan være det og.

Rik, Rikere, Nesøya

Første gang jeg ble oppmerksom på arkitekt Finn Sandmæl var da han satt på TV og la for dagen et kvinnesyn som var overraskende godt bevart siden viktoriatiden. Sandmæl mener dessuten at boliger ikke kan bli gigantiske nok og har gjort en rekke forsøk på å sette norsk rekord i pompøse hus laget for det aller ypperste av kjendis-Norge.

Tenk deg at du har kjøpt utrolig mange og dyre kvadratmeter av Sandmæl og sitter med egen strandlinje på for eksempel Nesøya og nyter privatlivets fred, som det heter. Da plutselig, helt ut av det blå, rett foran deg, dukker det opp en ufyselig partybåt eller noe lignende. Båten er fylt av turister med lydanlegg som peker og forteller hvilke kjendiser som bor hvor. Man kan sette champagnen i vrangstrupen av mindre. 

Slik kan man komme til å lære at på Nesøya lever Halvard Flatland, og der borte i Taglungveien kan man dessuten nyte synet av Reitan-brødrene fra Rema 1000 og ute på Odden bor Varner-brødrene fra Varner-Gruppen. Det er også mulig å glede seg over Magne a-ha Furuholmen, Jan Åge Fjørtoft fra tv-kanalen Viasat, Kathrine Sørland fra Miss World, Daniel fotball Nannskog, Katarina TV-programleder Flatland, Anita "Mitt Sommarlov" Hegerland, Ida maler Lorentzen, Stine Lise kulekjører Hattestad og mange, mange flere.

Nå bor riktig nok ikke alle disse kjendisene slik at man kan se dem fra sjøen, men faren er likevel såpass stor at de mest utsatte har ringt inn til for eksempel MS Rigmor og MS Rigfar og bedt tynt om å få slippe oppmerksomhet. 

MS Rigmor og MS Rigfar er det nærmeste Asker og Bærum kommer "Vi på Saltkråkan". Dette er to små, koselige trebåter som på sommerdager legger fra kai i Sandvika for å tøffe fra øy til øy med badegjester eller turister som kommer fra det man kan kalle helt alminnelige samfunnslag og som har lyst på en rundtur for å se seg om. Det er da selvsagt fristende å fortelle hvilke kjendiser som bor hvor. Men det gjør ikke lenger Rigmor og Rigfar. Ikke etter at de fikk klager fra beboerne på Nesøya.

En adresse er det likevel helt umulig å la være å fortelle hvor er. Sånn er det bare her i livet. Enkelte ting er liksom hevet over helt alminnelige bluferdighet, synd og skam. Hvis man bare er blitt elsket lenge nok av ukeblader og annet så blir man såkalt allemannseie. Dette ligner jo litt på allemannsretten eller retten til fri ferdsel i strandsonen. Derfor er det knapt et menneske som ikke vet hvor huset til Wenche Myhre ligger ved Vendelsundet mellom Nesøya og Brønnøya. Talløse er de pekefingre og oppspilte øyne som har vært rettet mot dette huset.

Tidligere denne uken skrev man en petit om at Rødt-leder Bjørnar Moxnes har tenkt å bruke buss når han vil tilby safari for å se på husene til de rikeste i Norge frem mot valget i høst. Hvis han går over til båt, kanskje i kombinasjon med reker og hvitvin, kan det tenkes at konseptet blir mer populært. Det er bare et forslag.


Kathrine Sørland (Foto: Guro Holmene /Mediehuset Nettavisen)

Busstur til begjær

En sporvogn til begjær kan være bra. Men enda bedre er en busstur hjem til Jan Haudemann-Andersen på Slemdal i regi av partiet Rødt.

Det er en stille tirsdag 2. juli. Det er en helt alminnelig ferietid i Norge. Det gjør det ganske krevende å drive valgkamp. Man må liksom finne på noe helt og flunkende nytt for å få litt oppmerksomhet. Rødt-leder Bjørnar Moxnes har derfor funnet på bussturer for folk flest. Han vil arrangere rikingsafari og busse folk hjem til Petter Stordalen på Bygdøy og Jan Haudemann-Andersen på Slemdal. Denne nyheten går nå sin seiersgang i de fleste norske medier.

Det er jo som kjent ikke så lett å finne på nye ting her i verden. Hvordan Rødt-leder Bjørnar Moxnes kom på ideen med rikingsafari er ikke godt å si. En mulighet er at han har tatt IKEA-bussen fra Oslo sentrum ut til Slependen i Asker for å handle. Denne bussen er gratis. Det er jo fint. Dessuten satt sikkert Moxnes der på IKEA-bussen og tenkte at det hadde vært fint med en avstikker. Istedenfor å kjøre rett ut til Slependen kunne man jo svinge innom det ene huset etter det andre og se på all luksusen.

Problemet med slik rikingsafari er at det lett kan bli litt ensformig. For etter at man har kjørt rundt på Slemdal, Holmenkollen, Bygdøy, Snarøya og Nesøya og de fleste andre steder rundt Oslo vil man oppdage noe rart. Det er utrolig mange hus som koster imponerende mange millioner. De ligger på rekke og rad. Hundretusener av dem. Det er vanskelig å se forskjell på alle millionærene. Aldri før i Norges historie har vel landet badet i mer luksus enn akkurat nå. Da er tidspunktet kommet for å ta folk med på rikingsafari.

Det geniale med denne ideen er jo dessuten at mange av disse rikingene ikke er overveldende beskjedne anlagt. Ta Petter Stordalen for eksempel. Når bussen stopper utenfor huset hans vil jo mannen sikkert stå der i all sin prakt og glise fra øre til øre og servere gratis champagne og kanapeer og muligheter for en omvisning i boligen. Den usedvanlig modellpene konen hans kan jo være en attraksjon i seg selv og vil sikkert kunne selge billetter til barna som vil prøve husets glassheis og for øvrig servere noe lite og lekkert innen biologisk dyrkede smoothies.

Det fine med dette konseptet er at alle blir fornøyde. Det er jo ikke helt utenkelig at pressen vil bli glade over å kunne delta på rikingsafari og slik kan Petter og kona  få en vakker mulighet til å bli enda mere kjente slik at de kan selge hotellsenger eller miljøbudskap eller hva det nå er de tjener penger på for tiden. Om folk etter å ha opplevd dette vil stemme på Rødt til høsten er jeg mer usikker på. Men det er verdt et forsøk.

Jeg tenkte først å foreslå at bussen kunne få faste avganger fra Aker Brygge med VisitOslo som koordinator, men så kom jeg til å tenke på alle turistene som da ville benytte seg av tilbudet. Problemet med turister er at de som regel ikke har stemmerett. Det er det som er dumt med turister. I denne sammenheng. Men kanskje Rødt-leder Bjørnar Moxnes kan tenke litt over denne problemstillingen og finne på noe som gjør at alle som kommer til landet kan bli like glade. Jeg mener enten får alle kjøre buss eller ingen.


De tror ikke sine egne øyne



Ask og Embla het de første mennesker på jorden i Norrøn mytologi. Det het også hovedpersonene i Agnar Mykles forbudte, erotiske bok "Sangen om den røde rubin". Jeg møtte Embla, som egentlig het Jane Mykle, en sommerdag i Asker på 80-tallet.


Jeg jobbet i lokalavisa og intervjuet damen om livet med den berømte forfatteren som hun var gift med frem til 1957. De ble skilt, men levde likevel sammen i mange år, inntil forfatterens rot og mentale helse ikke lenger var til å være i hus med. Mykle flyttet til en leilighet hvor han satt og knapt gikk ut. Her skrev han tusenvis av romansider som aldri ble utgitt.

Jane sitter og forteller om sitt liv i en laftet tømmervilla som sukker av elde. I solveggen har hun plantet vindruer og i stua serverer hun hetvin i små glass. Vi snakker om alkohol. Jane forteller om en gang hun og Agnar kom gående opp Stortingsgaten og plutselig ser deres gode venn André Bjerke som nettopp er blitt bedt om å forlate Theatercaféen.

Klokken er bare litt over fem om ettermiddagen, men Bjerke er stup full. Han er iført blådress, men er et sørgelig syn. Mannen er nede i knestående og kaster opp. I rennesteinen. Ved inngangen til Theatercaféen. Da sier Agnar Mykle:

- Du som er en berømt og dypt respektert forfatter. Står du her og kaster opp! Er du ikke redd for hva folk vil si?

- Ikke noe problem. De tror ikke sine egne øyne, svarte André Bjerke.

Märtha Louise og andre overfølsomme



Jeg har i mange år lurt på hvorfor prinsesse Märtha Louise kan hevde at hun har bred og god kontakt med engler. Hun får dessuten lov til å selge engle-kurs uten å bli beskyldt for svindel. Det har heller ikke kommet noe folkekrav om å legge ned kongehuset. Det er jo litt rart. Men nå har jeg funnet en god forklaring.


Märtha Louise er trolig overfølsom eller høysensitiv, som det heter på fagspråket. Prinsessen er en av 15-20 prosent av befolkningen som er høysensitive. Forskningen og pionerarbeidet på dette feltet er utført av den amerikanske psykologen Elaine Aron som er utdannet ved blant annet det anerkjente University of California, Berkeley.

Elaine Aron har skrevet flere bøker om fenomenet og er i ferd med å bli en verdensstjerne. Nå kommer boken "Særlig sensitiv: la sårbarheten bli din styrke" på norsk. Over hele verden popper det opp stadig nye medlemsforeninger basert på Arons forskning. I Norge ble Foreningen for høysensitive stiftet i 2009. Denne foreningen passerte nylig 2.000 medlemmer på Facebook.

Elaine Aron hevder at høysensitive personer oftere enn ikke-sensitive kjeder seg når de snakket med vanlige mennesker. Det har å gjøre med at overfølsomme som regel tenker på det meste ut fra et størst mulig perspektiv. Overfølsomme tenker alltid stort. Alle helst vil de snakke så mye som mulig om livet og døden og hvor universet ender. Høysensitive personer blir gjerne prester eller Odd Nerdrum eller kanskje leder av Kristelig Folkeparti. - Dette har å gjøre med at mennesker er den eneste dyrearten som kan finne på å begå selvmord hvis de ikke finner noen mening med livet, sier Elaine Aron.

Elaine Aron er meget nøye med å understreke at når for eksempel Märtha Louise snakker med engler eller Ari Behn så er hun ikke syk, hun har bare et litt annerledes nervesystem enn oss andre. Det gjør at høye lyder og kjærlighet og skarpt lys og tung parfyme og strålingen fra mobiltelefoner og en rørende poplåt kan virke uendelig sterkt på vedkommende. Nå kan du ikke uten videre oppdage at en person er overfølsom. Slike mennesker vet at de er annerledes, men på grunn av følsomheten sin er de veldig gode til å forstå hvordan de skal passe inn.

Når man leser om dette fenomenet kan brikkene falle på plass også for Gry Jannick (svake menneske) Jarlum som jo engang ble veldig kidnappet av UFO-er og siden har hatt et godt nettverk med vesener fra verdensrommet. Det er heller ikke helt urealistisk at dette vil være interessant lesning for Snåsa-mannen, Uri Geller, Anna Elisabeth Westerlund, Morten Harket, Kristen Gislefoss eller andre som lurer på hvordan det kommer til å gå her i verden. Det er jo for eksempel ganske mange som sitter og venter i herdig på jordens undergang. Men akkurat det har jeg jo skrevet om i en annen petit som det ikke er noen grunn til å rippe opp i nå.

Personlig er jeg uhyre opptatt av om det kommer til å regne på Røros denne uken. Det har å gjøre med at i så fall vil vannstanden Gaula stige og det kan få store konsekvenser for laksefisket til helgen. Jeg er ganske følsom jeg også. Jeg er opptatt av meningen med livet. Jeg også. Så kom ikke her.

Å bli kjendis på 6 sekunder



Vegard Harm fra Stokke i Vestfold er i ferd med å bli en stor stjerne. Til det trenger han bare seks sekunder.


Før i tida hadde de Buster Keaton og Charlie Chaplin og Rolf Wesenlund og Harald Eia. Slike karer fant opp ny humor på film og TV. De hersket over verden på det hotteste som fantes. Den gang. Hva ville de gjort i dag?

Det er ikke godt å si. Buster og Charlie og Rolf og Harald trengte store produksjonsselskaper og statskanaler og markedsføring og klatret til topps og ble berømte. I dag trenger du bare deg selv, en mobiltelefon og talent.

Vine heter en tjeneste som lar deg legge ut seks sekunder lange videosnutter på mobil. En helt alminnelig gutt i Norge kan her bli konge. En slik gutt er Vegard Harm fra Stokke.

Et eksempel: Vi ser Vegard som går bort til lillesøsteren Maria og sier:
- Jeg er så glad i deg.
Søsteren svarer: - Dette ble veldig rart.
- Det er fordi jeg ikke mener det, sier Vegard.

Vine kan man nå se en serie med liknende slapsticks. Det er Vegard som rauter etter fine biler på gaten. Det er Vegard som har en buse i nesen, eller som spiller sossegutt som må hoste på trikken eller som får oss til å le av sin sykelige fokus på fedme og det ene pinlige temaet etter det andre. Vegard legger ut tre, fire slike. Hver dag.

Det er kjapt, trygt og billig. Det er ingress-samfunnet. Kortere er det ikke mulig å gjøre det. Vi ser ti snutter til frokost. Tusener av barn og unge følger nå med på de siste elleville påfunnene til Vegard.

For en måned siden skrev Vegard på Twitter:
- 4000 følgere!
- Gi faen, jeg er ikke så jævla morsom.
-Gi meg èn følger til da, herregud.

Siden har følgesskaren bare fortsatt å øke. Dramatisk.

Som jeg pleier å si; Du kommer langt med litt humor.

Å kaste glans over seg selv

Det er viktig å være sin egen morgensol og aftenstjerne. Da har man alltid noe som lyser opp hvis hverdagen skulle fortone seg som urimelig grå og kjedelig, og man liksom ikke får den daglige hyllest som man åpenbart fortjener.

Det er viktig å beherske den noble kunsten det er å kaste glans over seg selv. Dette er uhyre viktig om man lever i et svært alminnelig ekteskap eller kanskje i et eller annet diktatur i et pussig land på den andre siden av jorda. Det kan jo for eksempel være denne meget tykke og bortskjemte sønnen som sulter sin egen befolkning og truer verden med atomkrig i Nord Korea og som mest av alt ligner på Dudleif i Harry Potter.

Man kan ikke bli høy nok på seg selv, som Jesus, Muhammed eller Justin Bieber ville sagt det. Skal man ha en skikkelig karriere både før og etter døden er selvtillit viktig. Man må stå på og ty til alle tilgjengelige virkemidler. Å la seg senke ned fra taket i Telenor Arena, som en gigantisk frelser, en slags erkeengelen Gabriel, med enorme vinger, er åpenbart blitt et mye brukt triks som flere sikkert kan ha glede av.

Det kunne jo være noe som Erna Solberg kunne vurdere i anledning maktovertagelsen som er berammet til høsten 2013. Erna hadde jo litt suksess med å ta på seg en overdådig ballkjole og senke seg ned i et skogstjern i Nordmarka til alminnelig begeistring  for pressen. En annen variant er å ta av seg nesten alle klærne og vise frem svulmende muskler og en udiskutabelt flott rumpe i trang shorts når man som Jens Stoltenberg var leder av Mannsrolleutvalget (1986-87).

Nå er det en utbredt bekymring for at Jens kommer til å kjede seg i hjel som helt alminnelig stortingsrepresentant fra høsten av og at han derfor vil søke seg til en toppjobb i De forente nasjoner (FN), Verdens handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale pengefondet (IMF), NATO, Røde Kors, Rotary eller aller helst en storslått sammenslåing av disse.

Det er jo ikke lett å håndtere en alt for tidlig avgang som Pave Emeritus Benedikt XVI nylig ville sagt det, da han som den første på 700 år, sa fra seg jobben frivillig. Den slags er jo litt rart. Se for eksempel på Maggie Thatcher som sikkert ville sittet i 700 år hvis hun hadde fått sjansen.

The Iron Lady, may she rust in peace, som enkelte uttalte etter begravelsen på onsdag, er dessuten og åpenbart ikke båret ut av politikken for godt. Om man selger populærmusikk eller politikk så kan det være en god ide å dø. Det er noe alle vet. Det gjelder å se optimistisk på det. Elvis has left the building. Men Kongen lever. Dette har å gjøre med at Harald V for lengst har sluttet å røyke.  Å gå av frivillig og slippe til Haakon Magnus av Norge slik at Mette Marit kan komme mer til sin rett, er det ikke sikkert at Sonja syns er noen god ide. Vi har jo som sagt alle vårt å stri med. På hjemmebane. Og ellers.

Hvis du nå plutselig skulle begynne å frykte for en snarlig abdisering i ekteskapet vil jeg trøste med følgende råd:

Hvordan imponere en dame?

Kos, kyss, flørt, komplimenter, kjærlighetsbrev, blomster, gaver, dø for henne.

Hvordan imponere en mann?

Møt opp naken. Ta med øl.

Å elske dronning Sonja eller lignende

Man skal være nøye med hvem man velger å beundre. Dronninger for eksempel.  Det er jo fort gjort å bli begeistret for Sonja. Sonja er fantastisk. Det er jo noe alle vet. Men å elske en dronning kan straffe seg på den verst tenkelige måten. Følg bare med på denne historien.

De som elsker Sonja trekker gjerne frem hennes vinnende smil og alltid fine sveis, slik Ole Paus gjør i sangen "Åh Sonja". Han hyller både det ene og det andre ved damen. Det er jo ikke så rart. Sonja var til og med til å spise opp, i form av konfekt.

Problemet med Sonja er at det er så vanlig å dyrke henne. Alle vil elske Sonja. Sånn er Norge. Vi går i flokk. Det er pressens skyld. Særlig ukebladene. Dem om det. Jeg behøver ikke å slenge meg på Sonja-kjøret, hvis jeg ikke vil. Og jeg vil ikke. For jeg ønsker å skille meg ut. Derfor har jeg valgt en helt annen dronning. En som jeg kan beundre, helt for meg selv.

Jeg har langsomt blitt kjent med min dronning. Opplysningene om henne har kommet frem sakte men sikkert. Det startet med at de drev og gravde i jorda på gården Lille Oseberg i Vestfold i 1903-04. Det var da de fant henne, "Osebergdronningen".

Media var helt ville. Mye av jubelen skyltes alt det imponerende og prangende utstyret som dronningen hadde med seg i graven. Dronningen hadde storslagen båt og hester og vogner og staselige klær, smykker og kunst og det ene med det andre. Alle var enige om at det var norgeshistoriens aller rikeste gravfunn og at damen må ha vært en av de mektigste som vårt land har sett. Fansen mente at hun het Åsa og var bestemor til Harald Hårfagre. Også Snorre Sturlasson har skrevet meget pent om henne.

vet ikke jeg hva du mener om såkalt nyere forskning. Problemet med slik forskning er at den gjerne blir mer og mer presis etter som årene går. Vi som elsker dronninger liker ikke alltid presisjon. For å elske må man være villig til å se stort på det. Det har jeg alltid ment.

Forskerne er som sagt ganske nøyaktig. Året er 834. Stedet er Slagendalen i Vestfold. Åsa er 70 år og har hanglet lenge. Hun har hatt bryst- eller underlivskreft som har spredt seg til skjelettet. Nå dør hun og får følge i graven av en 50 år gammel kollega, en dronning fra et annet kongerike i nærheten.

Noe av utfordringen med å beundre dronninger fra denne tiden er at det er beskjedent med bilder å se på. For å si det mildt. Ikke en gang tegninger har det vært mulig å få tak i. Det er derfor litt vanskelig å si hvordan Åsa ser ut. Jeg er, for å være helt ærlig, ganske opptatt av utseende, og siden dette åpenbart er en stor og flott dame fra vikingetiden, vil jeg gjerne tenke meg at hun ligner på Åse Kleveland eller Sissel Kyrkjebø, gjerne i bunad.

Dette kunne jeg se for meg. I lyse stunder.  Men så har jeg altså lest en del i avisene om nyere forskning. Nyere forskning er som sagt noe dritt. Det første er at de hevder at Åsa bare var 152 cm høy. Altså en slags hobbit, som i Ringenes herre. Her må jeg skyte inn at det fins mange flotte mennesker som er kortvokste. Det er ikke noe galt i å være kortvokst. Men nå sier de på toppen av det hele at Åsa også var svært krokrygget på grunn av leddgikt og at hun haltet stygt på grunn av en kneskade som barn. Dette var leit å høre.

Mandag leste jeg en kronikk i Klassekampen, som professor Gro Steinsland ved Universitetet i Oslo har skrevet. Hun skriver to hele sider om Osebergdronningen. Jeg oppdager dette til frokost og leser ivrig gjennom hele artikkelen. Jeg er godt fornøyd med skildringen, men så helt mot slutten av kronikken kommer sjokket. Gro Steinsland skriver at Åsa hadde kraftig skjegg og trolig også en stor bart. Steinsland avslører også at dronningen led av en hormonforstyrrelse som ga henne mannlige attributter.

De sier at kjærligheten tåler alt. Men jeg er ikke så sikker. Jeg er ikke det.

Å bli kjendis i en fei

Hun tar nærbilder av kvisene sine. Hver dag. Også tar hun masse bilder av seg selv på do eller med mat i munnen, eller av skjegget under armene, eller av hamburgeren som hun spiser til kveldsmat, eller av sminken som renner i dusjen og får henne til å se ut som et voldtektsoffer. Dette får hundre tusen til å lese bloggen hennes og til følge henne så ivrig som mulig på Twitter.  

Bloggen sisteplass.no drives humoristisk av Sarah som er 19 år og fra Søgne. Bare noen dager etter at bloggen kom på lufta er jenta blitt kjempekjendis. Hun blir øyeblikkelig invitert til å delta i frokost TV og bader i all den oppmerksomhet som ønskes kan. Jeg er helt sikker på at Fredrik Skavlan og Dorthe Skappel i denne stund sitter og lurer på om hun skal bli et innslag i deres show denne helgen.

Suksessen har sammenheng med at Sarah kommer fra Norge. Det er et så lite land som mulig. Derfor har de fleste, som er i aldersgruppen, full oversikt over hva folk driver med, hva de tjener og hvordan de kler seg og hvor de har kjøpt klærne og hva som er planen for helgen. Hvis nå alle sammen gjør rosa trutmunn på likt og tar bilde av det og legger det på bloggen sin, vil markedet for sisteplass.no vokse og bare bli større og større, og selv om de ikke tar bildet på likt så føles det som om de gjør det og da blir resultatet det samme.

Newtons tredje lov sier at når det virker en kraft et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft fra legemet.  En annen variant er at først kommer tesen også kommer antitesen (det motsatte) som en reaksjon og til slutt kan de finne på å slå seg sammen og blir til syntesen. Sarah og sisteplass.no har med andre ord skjønt det samme som Newton, Hegel og Marx, og flere andre av de største tenkerne i verdenshistorien.

Jeg liker motkrefter. Hvis noen, for eksempel i et parti finner på at de vil dra for harde livet i en retning, så skal jeg love deg at ganske mange andre får lyst til å dra i stikk motsatt retning. Når alle syns at for eksempel NATO er genialt så blir SV funnet opp.  SV kjemper så i mange år mot NATO, men så plutselig en dag danner de regjering og går sammen med NATO til krig i Libya eller i Afghanistan. Syntese, heter det.

Motkraft - vi kan kalle henne det - er et stjerneskudd. Datter Frida (13) viste meg henne til frokost denne uken. Hun gjorde det med mobilen sin. Se pappa, hun tar bilder av seg selv på do og blir hyllet for det. Det er kult, sa Frida.

Noe av det sterkeste som fins er kommersialisering av motkraft. Mange vil nå få lyst til å kaste seg over Sarah og prøve ut hvordan de kan tjene penger på fenomenet.  Dette er vår tid. Vår kultur. Vår fremtid.

Blir du med på reisen? Husk å ta bilder av det. Nærbilder.

Siv Jensens kjæreste

Nysgjerrighet kan føre til store ting.  En månelanding. Oppdagelsen av penicillin. Dorthe Skappel. Det er ingen grenser for hva vi har lyst til å vite.  Man vil advare mot til dels sterke opplysninger i historien som følger.

Denne historien starter for fryktelig lenge siden. På Rykkinn. I fjerde etasje i en liten blokkleilighet. Jeg sitter og nistirrer på et stykke kjøttpudding og noen grønne erter. Vi er på middag hos tante Sjokket som er i slekt med jenta som jeg den gang var kjæreste med. Tante Sjokket er ensom. Denne middagen er en såkalt god gjerning. Slike skal du vokte deg vel for.

Denne kvelden på Rykkinn tar aldri slutt. For å få tiden til å gå spiser jeg tre porsjoner med kjøttpudding. Jeg har aldri spist kjøttpudding siden. Jeg sier nesten ingen ting. Jeg går tur med de grønne ertene. Drikker Brigg, som var et populært lettøl på den tiden. Jeg drikker Brigg av hensyn til evakueringen. Å komme seg fort vekk er åpenbart en mulighet som bør holdes åpen.  Så jeg er edru.

Tante Sjokket er svært bekymret for hvordan det skal gå med Caroline av Monaco. Hun vet også imponerende mye om prinsesse Diana og prinsesse Sarah Ferguson. Det virker som om tante Sjokket lever sammen med disse folkene. Hun er full av omsorg og veldig, veldig bekymret. Fremtiden ser dyster ut. Særlig for Diana. - Hun er såååå ulykkelig, sier tante Sjokket.  Jeg sitter og tenker på om det kan la seg gjøre å late som om jeg skal på toalettet, mens jeg egentlig går ut i trappeoppgangen for å utløse brannalarmen. Noe må man jo finne på, tenker jeg.

Jeg forstår at folk kan bli opptatt av kjendiser. Jeg har lest Ingvar Ambjørnsen bok om Elling som tapetserte rommet sitt med bilder av Gro Harlem Brundtland. Her kan man innvende at Elling er en oppdiktet person og dessuten litt spesielt skrudd sammen, sånn mentalt. Til det vil jeg si at i en avis jeg jobbet i på 1980-tallet så var de fleste journalistene så begeistret for Gro at noen på fotoavdelingen fant det nødvendig å henge opp et stort og flott portrett av henne med en bønnematte under og et skilt hvor det sto: "Knel her" .

Siden har årene kommet og gått. Jeg har fått flere barn. En av dem går nå i åttende klasse og har medier som valgfag. Sist uke gikk hun rundt på skolen og intervjuet sine jevnaldrende om "hva skriver du om i bloggen din for tiden". Det viser seg at absolutt alle barna har sin egen blogg. Selvsagt har de det. Det fins knapt en nordmann som nå ikke er sin egen redaktør og som kan ytre seg så sterkt og usensurert som mulig, helst om kjente mennesker som Tone Damli Aaberge, slik at advokat John Christian Elden, kan engasjere seg og få masse oppmerksomhet han også og kanskje gå rettens vei og få fjernet i alle fall en av en million blogger. Jeg mener alle monner drar.

Dette snakker jeg om med advokat Arne på jobben, som da forklarer at i så fall må advokat Elden ta med seg den fornærmede Tone til retten og da kan hun jo bli nødt til å fortelle hva hun oppfatter som rett og galt i omtalen av bruddet med Aksel, og da kan du jo tenke deg hvordan medieinteressen vil bli. Det vil bli dønn umulig å finne en ledig parkeringsplass i sentrum når denne rettssaken pågår.

- Så de smarte kjendisene lar bare være å reagerer på bloggene, da spør jeg.

- Det kan jo ofte være fornuftig. Jeg kan jo vise deg et eksempel, sier Arne.  Søk på "Siv Jensens kjæreste" på nettet, sier han.  Også gjør vi det sammen.

Det er da jeg begynner å gape. Jeg må innrømme at jeg av og til kan se ganske teit ut. Det blir ikke bedre av at jeg sitter med åpen munn. Den første bloggen vi leser er noe av det groveste som tenkes kan. Dette er trolig så grovt at folk ikke vil tro det de leser.  Vi snakker her om et menneske som kan tenkes å bli landets statsminister. Prisen hun må betale er åpenbart en trakassering som i de fleste kulturer på jorden burde ledet til lange fengselsstraffer.

Ved nærmere ettertanke så foretrekker jeg nå tante Sjokket. Jeg gjør det.

Dorthe Skappels våte drøm

Pressen har nylig vært så vennlig å avsløre at utenriksministeren ikke gidder å ta rutefly til Paris, men flyr tur retur for nær 200.000 kroner i privatfly. Dette åpner for en rekke spørsmål. Sjekket pressen for eksempel om det var ekstra gebyr for bagasjen?  

Jeg har selvsagt stor forståelse hvordan det føles å være en enkel utenriksminister Espen Barth Eide og liksom skulle reise helt til utlandet få å gå på stasbesøk. Han kommer jo fra en norsk historie hvor de fleste av oss fløy så sjelden at vi tok på oss penklærne når det skulle skje. Mest berømt for dette var Jørgen Hårek Kosmo som da han var forsvarsminister (1993-97) og den eneste som stilte i lysegul dress på NATO-møte i Brussel, mens alle de store gutta hadde valgt svart eller grått. Dette fikk for øvrig Einar Førde til å bli berømt for å si at Norge ikke kunne ha en minister som så ut som en italiensk lommetyv.

Denne uttalelsen henger nok nøye sammen med at Norge den gang hadde en forsvarsminister med en svært kraftig og imponerende bred bart. Det er noe som vi dessverre har gått helt bort i fra nå.  Og det syns sikkert mange at er litt leit. At man isteden heter Barth får være en slags trøst.

En klassereise, eller klassetur om man vil, i våre dager, starter kanskje med at man står og fomler med registreringskoden og andre puslete ting foran en sliten Norwegian-automat og forsøker å sjekke inn og komme seg opp og frem her i verden. Etterpå kan en så stå og kjenne den svette nærheten til tusener av andre ganske små og svært trivielle personer i køen som snegler seg gjennom sikkerhetskontrollen.

Hvor deilig må det ikke da være å ha kommet til topps i næringskjeden og kunne fly utenom køen slik det sømmer seg en Barth eller Støre.  En åpenbar fordel med dette er for øvrig at det gir gode muligheter for samlere.

Et eksempel er de godt voksne karene med kulemage og rullings som står så ofte de kan og fryser på en plattform under innflygningen til Gardermoen. Disse herrene tar imponerende mange bilder av fly og limer dem inn i album for å ha noe man med stolthet kan vise til slekt og venner.

En slik kar kan du spørre om han vil at Barth Eide skal ta et helt utrolig alminnelig rutefly eller om han ikke heller skal leie noe lite og lekkert, kanskje en champagnefarget Streamliner som han kan svinse direkte elegant til Paris med.  Jeg mener dessuten at det ikke er helt utelukket at det norske folk vil gi full støtte for mer glamour når man tross alt skal representere landet. Noe har vi tross alt lært av Dorthe Skappel og har igjen etter alle årene vi har investert i TV-titting og våte drømmer.  Vårt råd til Barth Eide blir derfor å lytte mer til Frank Sinatra. Han ville trolig sunget det slik:

You're flying high in April, Shot down in May.

But I know I'm gonna change that tune,

When I'm back on top, back on top in June.

(Fritt etter "That's life")

#DorteSkappel #fly #statsråd

Tone Damli Aaberges glorie til låns

Kjære Pave Benedikt XVI. Dear Popenes! Hei igjen. Viser til tidligere brev der jeg søker om at Tone Damli Aaberge skal bli helgen. Jeg må dessverre opplyse om at det er en hel del negativ utvikling i saken.

La meg sånn helt innledningsvis får gratulere deres Høvelbårenhet med at dere maktet og se helt bort i fra alle sterke reaksjoner og faktisk gikk av som pave den 28. februar. Vi vil også beklage at det norske folk ikke har vært mer opptatt av valget i Italia og hvordan dette står i fare for å dytte hele den europeiske økonomien ut for stupet.

Som deres kort Høllbarhet sikkert har fått med seg er det i Norge en form for full oppløsning etter at det mandag ble kjent at  Tone Damli Aaberge og hennes forlovede Aksel Hennie, likevel ikke skal gifte seg til sommeren, men går hver til sitt skritt eller hvor de nå skal. Snufs.

Alle former for krefter har kastet seg inn i denne saken for å bidra til den allmenne oppstandelse.  VG-ansatte sender for eksempel spydige meldinger på twitter fordi TV2 ikke dekker bruddet i sine nyhetssendinger. Advokat John Christian Elden er på sin side i fyr og flamme over muligheten til å hjelpe Tone med å få stengt blogger som skriver stygt om henne. Og gardist Haakon Blengsli har valgt å invitere Tone på årets gardeball.

Akkurat det siste er litt irriterende for de som har syslet litt med tanken om å be med Tone på kino, men man velger her å være imponerende generøs og ønske gardisten lykke til. Den unge mannen behøver slett ikke å være nervøs for sine prestasjoner og er helt sikkert oppmerksom på at det ut over kvelden blir betydelig  fokus på å beherske perfekt wienervals og at Tone er en mester i dette etter å ha deltatt i "Skal vi danse".

Nå kan man dessuten forestille seg hvordan Skavlan (også kalt Kåte Fredrik) eller Harald og Thomas eller Dorthe Skappel denne uken har vært på tilbudsiden og ringt etter tur for innsmigrende å ville gi Tone en helt unik mulighet til å sitte på TV-kvelden og fortelle hva hun føler nå, kanskje også for hvem, slik at en million nordmenn i alle fall får noe med seg denne helgen.

Ikke siden Kåre Conradis og Rune Rudbergs mobilbilder etter tur kom på å avveie for noen år siden har vi sett større interesse for hvordan deler av kjendislivet kan komme i bevegelse.  Det kan nå være all grunn til bekymring for hva som blir det neste. Under de rådene omstendigheter blir det derfor vanskelig å opprettholde søknaden om å gjøre Tone til helgen. I alle fall akkurat nå.  Vi vil derfor anbefale at saken settes litt på vent, eventuelt at hun får en glorie til låns, på prøve, liksom.

Yours sincerely. På vegne av vanvittig mange. Fortsatt lykke til med alt for tidlig avgang.

Tone Damli Aaberge bør bli helgen

Kjære Pave Benedikt XVI. Dear Popenes! Jeg skriver til deg på norsk da jeg regner det som selvsagt at i en viktig sak som dette, så vil du få oversatt vår henvendelse til det språk som passer deg best. Eventuelt kan du bruke Google translate.

Vi fikk i går høre den rystende nyheten om at paven skal abdisere i slutten av februar. Det haster derfor med å få frem vårt budskap. Nå tror du sikkert at vi mener at det er skammelig at du trekker deg, og at det var meningen at du skulle dø på post, eventuelt gå ned med ditt skip, hvis det falt seg slik i en syndeflod eller noe slikt. Men vi skriver faktisk til deg i et helt annet ærend.

La oss med en gang få overbringe en voldsom beklagelse fra det norske folk for at så få av oss er katolikker. Vi vil dog vise til at vi har professor Janne Haaland Matlary (Må ikke forveksles med Mata Hari ). Janne Haaland Matlary er katolikk og har nylig turt å være uenig med selveste Jonas Gahr Støre.

Vi synes nå liksom at tiden er kommet for at en ny nordmann blir utnevnt til helgen. Er det et eget skjema for å søke om dette, eller holder det at vi søker på denne måten? Vi tenkte først å foreslå Jonas Gahr Støre, men siden du jo er en nær venn av Janne Haaland Matlary, så er du sikkert ikke så keen på Jonas.  Vi vil heller ikke skape unødig splid i det norske folk. Vi foreslår derfor noe hele landet kan stille seg bak. Noe udiskutabelt. Vi foreslår at Tone Damli Aaberge blir utnevnt til helgen. Dette er vår beste kandidat siden sankt Hallvard. (Må ikke forveksles med likøren).

Begrunnelsen er ikke først og fremst at Tone har fått sitt eget program på TV2 i helgen.  Men vi vil likevel anbefale deg å se på den utrolige ærlige og herlige serien "Tone", som viser henne i sving når hun synger på kjøpesentre og ellers.  Du kan dessuten se Tone som dommer i TV2s "Idol", men her er det litt forvirrende at det er så mange dommere og deltagere at Tone ikke er i bildet hele tiden.

Det er også direkte misvisende at Jorun Stiansen vant "Idol" i 2005, mens Tone bare kom på andreplass. Noe av det samme gjentok seg da Alexander Rybak vant Melodi Grand Prix i 2009, og Tone kom som nummer to.  Ikke for å hovere eller noe, men hvem er det som er den store stjerna i dag, kanskje? Det er det faktisk helt på sin plass å spørre om. Det er ikke Jorun og Alex i hvert fall. Ha!

Nå er vi smertelig klar over at paven lyste vår kong Sverre (født ca 1151) i bann og derfor kan tenkes å være skeptisk til nordmenn. Vi vil i så fall fremheve at Tone Damli Aaberge (født ca 1988) viser at det har vært en hel del evolusjon i Norge siden Kong Sverres tid. Vi tror at du vil være enig i at utviklingen har vært til det bedre. For å si det sånn.

Vi vet ikke om du har en god lokalavis eller Vatikanposten eller noen andre publikasjoner tilgjengelig som kanskje trenger et løft, men vi er ganske overbevist om at et rikt illustrert oppslag om at Tone Damli Aaberge er blitt helgen vil være bra for bladet.

Nå skjønner vi at det sikkert blir hektiske dager siden du skal abdisere og sånn, men vi håper at du likevel vil gjøre Tone til helgen.  Erfaringsmessig kan det jo også trekke i langdrag å få utnevnt ny pave. Kardinalene kan jo bli sittende irriterende lenge å diskutere saken, før de fyrer på peisen.  Hvis det kan være til hjelp så er jeg sikker på at sankt Aaberge kan ta seg en tur til Roma og være den første til å gi den nye paven en klem. For fortgang i prosessen vil vi anbefale å se nærmere på tonedamli.blogg.no. Hvis det ikke leder til kardinalsynd og skam, da.

Yours sincerely. På vegne av vanvittig mange. Lykke til med for tidlig avgang.

Hell og lykke

Manhar latt seg fortelle en historie fra virkeligheten som skal være helt sann. Den hendte i de dager da Gro Harlem Brundtland var statsminister i riket, kongen het Olav og det var offisiell middag på slottet.

Det var med andre ord tider det. Vi snakker 1980-tallet da Gro skulle være landets første kvinnelige statsminister og dessuten ta seg godt ut. Til gallamiddag på slottet valgte hun en kjole som var åpen i ryggen.

Dette gikk veldig fint i starten. Gro fikk komplimenter og trivdes åpenbart godt, forteller en av de som var til stede. Nu skjedde det som selvsagt ikke skal skje, i hvert fall ikke på slottet. En av lakeiene var uheldig. Her vil man skynde seg å fortelle at i følge Wikipedia så er en lakei en livrékledd tjener f.eks. hos fyrste, konge eller annen høytstående person. Typiske krav i Norge kan være fagbrev som kokk eller servitør med erfaring fra hotell- og restaurantbransjen. I Norge brukes stillingsbetegnelsen kun ved Det Kongelige Hoff.

Den lakeien som det her er snakk om var som sagt meget uheldig. Han kom sikkert ilende til. Jeg tror nemlig sjelden at lakeier går som vanlig mennesker. Trolig vil lakeiene ile eller i alle fall skride, gjerne til verket, men det blir kanskje litt misvisende i denne sammenheng, som jo er en meget høytidelig middag på slottet.

Når lakeier iler kan det skje at en skvett med saus havner på gulvet. Dette skjedde rett bak statsministerens rygg, som jo for anledningen var bar.

Etter at lakeien hadde sølt fortsatte serveringen uten at noen tok seg ad notam at det lå en masse glatt saus på parketten. (Her må det i parentes bemerkes at Ad notam er et latinsk uttrykk som brukes i vanlig norsk språk sammen med verbet ta. Å ta ad notam vil si å legge merke til, å huske på. Jeg syns at et latinsk utrykk passer godt inne i denne historien siden den slags kan gi assosiasjoner til noe hevet over folk flest).

kom jeg litt ut av historien. Hvor var jeg? Jo, på parketten lå det altså en betydelig klatt saus. Slik fikk den ligge helt frem til det var på tide med dessert. Slottet hadde valgt friske jordbær med krem. Til dette ble det servert champagne. En av lakeiene kommer i relativt høy fart for å skjenke, sklir og heller mesteparten av champagnen nedover ryggen på Gro.

I et frosset øyeblikk holder alle pusten, før en av gjestene bryter tausheten og sier:

- Måtte hell og lykke følge deg på alle hav