hits

Fiske

Laks på oter


Det er mange måter å fange en laks på. Men det er ofte lagt inn masse begrensninger på hva slags utstyr man har lov til å bruke i et ærlig forsøk på å få en fisk på kroken.

I et vassdrag i Østfold er det for eksempel forbudt å bruke gode solbriller, du vet slike polaroidbriller som gjør det lettere å se fisken. Jeg har dessuten fisket flere steder hvor de syns at det å bruke rød ulltråd sammen med mark og søkke er en satans oppfinnelse som bare må være straffbart. Slike regler varierer fra elv til elv. Reglene blir til etter hvert som kreative karer finner på nye ting.

Det kan for eksempel være en mann som går og prøver å lure en laks med mark i en elv i Finnmark. Han fisker i time etter time, men han får ingen ting for det er ikke lov å bruke lodd på snøret. Plutselig ser mannen en laks som står der ned i dypet av hølen. Dette er veldig stimulerende på fantasien. Man får lyst til å prøve noe nytt. Forsiktig stikker mannen den 14 fot lange stanga ned vannet. Det er bare snella og enden på stanga som er klar av vannet. Nå lar mannen snøret gli forsiktig av spolen og lar marken seile med strømmen, langs bunnen nedover. Slik får han laksen til å ta. Hva tror du skjedde så? Jo, nå skal du høre. Det var selvsagt noen som hadde fått med seg den nye fiskemetoden. Dermed ble det en hel del oppstyr, forargelser, snøfting, klaging og det ene med det andre. Det hjalp ingen ting at mannen forsvarte seg med at det ikke sto et ord i fiskereglementet om det å stikke stanga ned i vannet. Året etter hadde så noen lagt seg i selen og laget en tilføyelse, og satt det svart på hvitt i regelverket, at man slett ikke kan stikke stanga ned i vannet.

Når det kommer til fluefiske er reglene som stjerner på himmelen. Uendelig mange. I noen høler sitter man kanskje og harver flua på slep bak en båt som noen ror mot strømmen, i for eksempel Trøndelag. Det er gjerne to stenger ute samtidig. Dette livet er ganske behagelig. Man kan sitte i en slags fluktstol i bunnen av båten, drikke kaffe, ta seg en røyk eller en sjokoladebit og følge flue med øynene der den henger på slep. Plutselig kommer kanskje 20-kilosen som en ubåt opp fra dypet. Det vil jo være helt fantastisk om det skjedde. Men hvis det skjer på den måten, et annet sted, for eksempel i Alta, er det strengt forbudt.

Vi skal nå til den siste helgen av august 2017, i et par av de siste dagene før Gaula i Trøndelag stenger for sesongen. Min fiskekompis står midt på blanke formiddagen og slenger med flue med enhåndsstang. Det er et helt reglementert fiske. Ingen regler er brutt. Han står midt i et bredt og på denne vannstanden flott stryk. Strømmen er stri, men det er god dybde og spennende fiske. En farget, trekilos hanlaks hugger på flua. Dette er jo en forholdsvis liten fisk, men likevel blir det flere runder frem og tilbake i stristrømmen før laksen begynner å bli sliten og min venn gjør seg klar til en kjapp catch and release. Han ser jo at laksen er brun av farge og lite egnet som mat.

Plutselig kvikner laksen der ute i strømmen til. Den blir brått til en diger storlaks, veldig mye tyngre, enn for noen sekunder siden. Storlaksen drar avgårde i et heftig utras, rett nedstrøms. Man kan bli forvirret av mindre. Min venn tviholder i stanga og tenker at denne må være 10-12 kilos. Det blir en tøff kamp på ei lita enhånds fluestang.

Brått stopper utraset. Et brunt og svart hode kommer opp av vannet. Det er en oter. I kjeften har den en tre kilos, brun hannlaks. Oter og fisker stirrer på hverandre. Ingen av dem har tenkt til å gi seg. Oteren hiver seg nå på strømmen, drar et stykke nedover, stopper litt opp og drar videre nedover. Adrenalinet pumper i min venn. Han syns først at dette er litt gøy og spennende. Men så kommer han til å tenke på at oteren kan finne på å stikke av gårde med hele fluelina. Det vil i så fall bli en dyr affære.

Min venn strammet opp bremsen på 10 kilos nivå, sveiver så godt han kan, mens han småløper nedover langs bredden. Når som helst kan det kjedelig smellet kommet når fortommen ryker. Mannen frykter det verste. Han legger så stort press på som han tør. Det blir etter hvert for tøft for oteren. Den er åpenbart sliten, gir opp og slipper taket. Overgangen fra vill 10 kilos til død 3 kilos kommer brått. Når oteren slipper laksen er det bare å hale fisken på land. Laksen har bittmerker over nakke og gjeller og er sten død.

Min venn har fisket i Gaula i over 50 år. Aldri har han opplevd noe lignende. Men spørsmålet nå blir vel om det bør inn i regelverket at det ikke er lov å ta laks på oter.

Se også
Da jeg kledde meg naken og svømte ut til laksen med stanga i handa

I et land fylt av tillitt


Det har vært en nervøs uke. Jeg innrømmer det. Jeg fryktet det verste. Og fikk som fortjent. Heng med.

I dypet av de fleste oss fins det drømmer om noe langt bedre enn det vi faktisk fikk. I mitt tilfelle er det ofte ting, kjøpt utrolig billig. Jeg kan stå der i butikken med håpet i hendene og tenke at dette her ser jo slett ikke så verst ut. Og så billig som det er. Slå til. Gjør det nå. Grip sjansen. Kjøp for eksempel en fiskestang av karbon på salg og legg ut på årets store begivenhet, dette som vi har lengtet etter gjennom en lang vinter, en ukes strabasiøs tur til for eksempel eventyrlig flotte Børgefjell nasjonalpark. Og der, etter ti timers eventyrlig svett slit inn i fjellet, pakker jeg ut den splitter nye stanga med skjelvende hender, setter på snella, og rigger til for det aller første kastet.

Det kommer et kort, tørt smell. Stanga brekker. På første forsøk. I noen sekunder står jeg bare og gaper. Det fins dessverre mange slike sekunder i livet. Da det ikke er annet å gjøre enn å stå og gape, og se helt idiotisk ut. "There is a fine line between exellent fishing and just standing on the shore like a complete idiot", som de sier i reklamen. Og andre steder. Etterpå pakket jeg sammen restene av den ubrukelige, billige driten og famlet frem den gamle reservestanga av glassfiber fra 80-tallet, og som nå fikk gjøre jobben, så godt som det lot seg gjøre, slik at dette ble en slags kjenningsmelodi på den middelvei man ofte går på i Norge.

Hvis du driver med noe, intenst og mye, noe som er din lidenskap, din store glede. Da skulle man kanskje tro at du er nøye med utstyret. Men i sportsfiske er det ofte forbløffende mye som hakker og skurrer. En snelle som burde vært byttet for flere år siden. En stang som tiden har gått i fra. Vi drasser det med oss og kaster slett ingen ting.

Slik har det gått til at jeg har en imponerende samling av sneller, og  dessuten en årelang ambisjon om å ta meg kraftig sammen. Jeg vil kjøpe noe bedre når sjansen byr seg. Den sjansen kom en torsdag.

Jeg satt der og ante fred og slett ingen fare. Jeg sveipet på mobilen, var innom en gruppe på Facebook hvor de selger brukt fiskeutstyr. Plutselig ser jeg den, drømmesnella, som alt for dyr har ligget på en av de øverste hyllene. Nå selges den til spottpris. Jeg slår straks til og vipser over pengene til selgeren, en dame i Trøndelag.

Noen sekunder senere kommer jeg til å tenke på at dette kan jo være en såkalt åpenbar svindel. Folk gjør jo det utroligste på nettet. De sender håp om kjærlighet og tusenvis av kroner til en smellvakker dame i Russland eller Nigeria, eller hvor det nå er at svindleren sitter. Men Trøndelag er ikke Nigeria, sier jeg til meg selv, etter som dagene går og det ikke kommer noen pakke i posten. Det går fem dager. Det går syv. Ingen pakke.

Jeg snakker med en kollega på jobben som heter Linn.

- Det var jo mistenkelig billig, sier jeg.
- Hun er sikkert rasende på typen, nyskilt eller noe, og nå vil hun kvitte seg med alt, sier Linn.
- Nei, så ond er ikke verden, sier jeg. Og lar dagene gå.

Etter ti dager tar jeg kontakt med damen fra Trøndelag via Facebook.  Hun gir meg et nummer som jeg kan bruke til sporing på posten. Jeg søker opp pakken. Og vips. Der er pakken og alt den har gjort på veien til Høvik der jeg er bor. Pakken har vært både her og der. Men nå er den altså kommet til Høvik. Den er blitt utlevert klokken 14.37, i dag.  Det står det. I sporingen. Svart på hvit. Problemet er bare at JEG har ikke hentet noen pakke.

Der kan dere se. Hvor idiotisk er det ikke å håpe på en dyr og fin snelle. Da kommer det bare en jævel og rapper hentelappen og får ut snella på postkontoret, sånn helt uten å vise legg. Dette tenker jeg, mens jeg sykler hjem i pissregnet, blir gjennomvåt, trist og overbevist om at det går en nemesis gjennom livet, at det virkelig ikke er meningen at jeg skal få fin snelle. Noen gang.

Når jeg kommer hjem har kona vært på posten. Og hentet pakka. Vi lever i et land fylt til randen av tillitt.  Vi gjør det. Du trenger ikke legg på posten. Det meste går bra i Norge. Nå skal jeg ut å prøve snella. I morgen den dag.

Å glemme bunnproppen i villmarka


Jeg er ute i villmarka sammen med noen kompiser. Vi sitter i en meget liten båt. Vi er ute på en diger sjø. Det er bølger og greier. Plutselig oppdager vi at det blir mistenkelig mye vann i båten. Vannet liksom bare fortsetter å fosse inn.

Dette skjedde sist uke. Jeg var sammen med mine fiskekompiser i Børgefjell i Nordland. Vi har nemlig påtatt oss det tunge ansvar det er å skaffe mat til familien. I en hel uke. Det dreier seg om ørret. Vi skal fange fisken med stang, snøre og krok. Det høres jo lett ut. Men det er det slett ikke. For hør bare.

Først må man kjøre over hundre mil. Så må man bære tunge sekker i vill natur, frem til et for eksempel litt hemmelig fiskevann. Og der må man sjøsette båten og det ene med det andre. Båten har man leid av en gårdbruker. Han sender med oss nøkler til hengelås og det ene med det andre. Det er et knippe med nøkler. Olav drar i gang motoren. Vi kjører friskt av sted.

Problemet med livet er at det ikke følger med noen bruksanvisning. Midt ute på vannet oppdager min venn Olav en liten hvit plastdings som henger på nøkkelknippet. Denne dingsen oppdager han samtidig som vannet fosser inn. Kan det være en sammenheng?

Det kan det. Vi får nå en mistanke om hva plastdingsen skal brukes til. Vi søker nødhavn. Vi setter plastdingsen inn i hullet sitt. Vi gjør det helt uten å nøle. Å prøve seg frem her i livet gjør slike ting som kunnskap og forberedelser helt unødvendig. Etter dette har vi ingen problemer. I alle fall ikke den dagen.

Plutselig oppdager min venn Pål at den høyre støvelen er lekk. Vannet kommer liksom langsomt og ondsinnet og trenger seg inn. Det gjør livet i villmarken til noe helt annet enn trygt, godt og fint. Det er slike prøvelser en mann bare må takle, tenker Pål der han drar av seg støvlene og setter dem i gangen på hytta som vi har leid. Det er et par støvler av merket Tretorn. Like etterpå oppdager vi at min venn HC har helt identiske støvler. Når man neste dag skal ut på store ekspedisjoner i villmarken for å skaffe mat til sultne unger og koner, vil en av karene langsomt bli våt. På høyre fot. Men man vet ikke på forhånd hvem så får svi. Livet er jo et slags lotto. Det er jo det.

HC bruker nå mye tid på å granske slike ting som mikroskopiske forskjeller i slitasjemønstre på støvelhæler. Kan det tenkes at de to karene har slitt hælene forskjellig? Kan alderen ha satt ulike spor i støvlene? Det tar bare et døgn så har HC funnet ut av mysteriet og han drar fornøyd av sted, men helt trygg kan han jo ikke være. Nå er det jo slik at man burde forberede seg på at slike ting kan skje. Man burde sikkert på forhånd ha lært sine mikroskopiske forskjeller i slitasjemønstre på støvelhæler å kjenne. Kanskje ville livet da ha blitt bedre. Kanskje det.

Livet ville sikkert også på forunderlig vis ha blitt litt bedre hvis min venn Kjetil hadde husket å ta med en teltstang og bunnen til lavoen slik at man ikke behøvde å bygge en slags varde av stein for å holde lavoen oppe. (Man kunne ikke lage en provisorisk stang av trær for det fantes ingen trær på fjellet) Livet ville sikkert også på forunderlig vis ha blitt bedre med en lavobunn slik at noen mygg kunne blitt snytt for en serie festmåltid. Flere netter på rad.

Vi kunne sikkert også ha spart noen timer med leting etter hverandre i nasjonalparken på grunn av for dårlig avtalt møtested. Vi kunne sikkert også droppet å punktere bilen på vei hjem og sluppet å ringe NAF veihjelp.  Og det ene med det andre.

Men eventyrlig fint var det jo. Vi var lykkelige det meste av tiden. Vi var lykkelige nesten hele uka. Se bare på den filmen Olav har laget og som du kan se her. Husk lyd slik at du hører skrikene mine.

Stor fisk på rare steder

I serien "Baard fisker på rare steder" skal vi til Griniveien i Bærum.

Når jeg foreslår å fiske ved den sterkt trafikkerte Griniveien er det fort gjort å komme med innvendinger. Det er for eksempel ikke noe særlig vann å se. Hvis man ser helt bort i fra Lysakerelven. For dit skal vi slett ikke.

Før vi går videre i denne historien er det nødvendig å fortelle at jeg lagrer alle gode fiskeopplevelser fra unge år. Jeg har dessuten en regel som sier at ingen bekk eller dam er for liten. Det skal ikke store pytten til før jeg begynner å speide etter fisk. Det skyldes særlig en heftig hendelse under motorveien på Nesbru i Asker i 1999. For deg som kanskje bare har kjørt PÅ motorveien, men aldri har vært UNDER den, må jeg få rette oppmerksomheten mot Neselva.

I følge Wikipedia renner Neselva i ganske rolige, såkalt meandrerende løp over slettene ved Billingstad. Her kan man fort begynne å lure på hva meandrerende betyr. Det er svinger i et elveløp i et flatt landskap. I slike svinger står det ofte ørret. Bare så det er sagt.

Det er mye støy, men man klarer seg uten hørselvern når man fisker under motorveibrua på Nesbru. Det ser litt rart ut, bare, men det går. Alt går med litt pågangsmot. Slik oppdager jeg en brunørret på nær kiloen som spiste snegler, med hus og det hele på ryggen. Sneglene ramler ned fra trærne. Ørreten har spiste så mange snegler at den har fått en imponerende stor kul på magen. I den grunne elva er fisken oppe og viser seg rett under løvtaket. Jeg krabber i posisjon, på knærne og kastet marken, uten lodd to, tre meter, lar den drive i svak strøm, inn under løvtaket. Så er det bare å sitte musestille og vente. Etter noen minutter begynner snøret å bevege seg. Oppstrøms. Jeg gjør tilslag. Plutselig står jeg og kjører min første kilosørret i tettbygd strøk. Det er helt fantastisk. Man glemmer ikke slikt. Så lett.

18 år senere. Vi er i slutten av mai 2017. Det er en blank og helt ubrukt søndag morgen. Jeg kommer til å tenke på ørreten fra 1999. Kanskje det har vokst opp noen nye beist som står på rare steder i Asker og Bærum? Jeg begynner med å kjøre til Griniveien. Jeg oppdager nå at der det pleide å være en bensinstasjon er det plutselig kommet et nytt utsalg for Plantasjen siden sist. Jeg parkerer og går rundt en stabel blomsterjord på tilbud. Jeg setter meg på huk ved kulverten der bekken forsvinner inn under Griniveien. Jeg noterer at det ligger en handlevogn i metall og ruver midt i strømmen. Det er slikt som vi sportsfiskere må merke oss. Hvis vi ikke skal miste fisk.

I det jeg setter meg er det tre, fire småfisk som piler skremt oppstrøms. Her er liv. Jeg har 0,18 mm snøre og 1,6 grams lodd, og en markkrok størrelse 8. Det er sesongens aller første kast. Det går ti meter inn UNDER Griniveien. Hugget kommer momentant. En 250 grams ørret har snappet marken og spreller lystig der inne. Jeg tar den forsiktig inn, vipper fisken på land for fotografering og glade planer om fersk fisk til lunsj når jeg kommer hjem.

Etter denne opplevelsen er jeg i strålende humør. Jeg kjører nå ned til en vakker middelalder bru som står i steinsatt bue ikke langt fra Øverland gård. Også her napper det ivrig. Jeg setter 150 grammerne forsiktig ut igjen, før jeg kjører over Steinshøgda til Bærums Verk og kjøper en kaffe og en bolle hos Baker Hansen. Det fine med denne versjonen av Baker Hansen er at den ligger ved siden av flott foss og en utmerket ørretkulp. Jeg har tidligere fått halv kilos ørret i Lomma, som elven heter. Jeg fisker med en liten dupp som jeg lar seile med strømmen. Når det napper blir jeg oppmerksom på at en gruppe turister som står og fotograferer meg ivrig. Sjelden har en 50 grams ørret blitt mer fotografert.

Turens hovedmål er selvsagt Neselva. Jeg kjører ditt med ikke ubetydelig forventning. Jeg er spent. Jeg prøver svingene ved det som tidligere var IKEAs lager. Jeg prøver kulpen nedenfor Kiwi. Jeg prøver under motorveibrua og utoset ved Plantasjen. Gode fiskeplasser, alt sammen. Men det er ingen beist som i 1999. Det betyr bare en ting. Jeg har ikke prøvd hardt nok. Jeg må komme tilbake. Når elva flommer. Neste gang.

Tre sinte damer


Baard ved elven som renner ned til Haukedalsvatnet (Foto: Olav Njaastad).

Jeg har gått en tur i hukommelsen og hentet frem de tre sinteste damene jeg har truffet som sportsfisker.

Sportsfiske er ofte en kjøretur inn i folkesjela i Norge. Du bør passe nøye på hvor du parkerer og hva du slenger ut. Av ord og agn.  

Jeg kjører fra Oslo over Hemsedalsfjellet, via Lærdal og Fjærland og kommer gjennom en tunell som er porten til Jølster. Her starter Jølstravatnet. Tidenes største ørret, tatt på stang, hugg tak i en sluk i Jølstravatnet og veide 12,1 kg. Det var tidlig på våren i 1996. Fisken var flere ganger oppe på land før den skled på snø og is og ut i vannet igjen. Ørreten ble berget til sist og fikk rikelig med pressedekning.

Derfor leste jeg om denne ørreten og ble såpass stimulert at jeg fikk lyst til å prøve å fiske på samme sted. Der har du meg. Utrolig lett å påvirke.

Når jeg kommer ut av tunellen kjører jeg første grusvei til venstre bort til elva som frakter smeltevann ned fra Jostedalsbreen. Der elv treffer vann er det ofte spennende. Særlig her. Problemet er bare at gromplassen er opptatt. Det er liten øy, en grusrygg midt i oset. Her står en campingstol med en eldgammel dame. Hun har topplue på seg. Ut av lua kommer det røyk. Omtrent som fra et damplokomotiv.

Jeg prøver å snakke med dette mennesket, men hun ber meg passe mine egne saker. Kvinnen fisker med mark og dupp. Mens duppen driver utover i strømmen tar hun frem strikketøyet. Det skal bli et par grå raggsokker. Dama fisker, strikker og røyker samtidig. Det går uten nevneverdig stopp på noen av aktivitetene. Når det napper sveiver hun inn med kjappe drag på haspelsnella. Hun kakker fisken i hodet og slenger ørreten i en hvit plastbøtte som henger på det ene armlenet på campingstolen. Når bøtta er full går dama hjem. Slik blir det min tur til å dra opp 250-grammere, som jeg etter hvert blir lei av. Derfor reiser jeg videre.

Et annet sted i Sunnfjord ligger Grovabreen som sender av sted en liten grønn elv. På vei til Haukedalsvatnet lager elven en kulp. Den er et par hundre meter lang og kanskje 50 meter bred. Her er det ofte smellfeit ørret. Krangelen startet for bare fem, seks generasjoner siden: Hvem skal få fiske, hvor, når og hvordan? Rettssakene haglet og tiden gikk. Til slutt dro hele Høyesterett til Haukedalen og avsa sin dom: Alle får fiske fritt i kulpen.

Første gang jeg kommer kjørende til dette stedet blir jeg møtt av en godt voksen dame. Jeg stopper bilen. Også denne damen har campingstol. Hun sitter i hagen og brøler:
- Du kan IKKE parkere der.
- Jeg liker ikke FREMMEDE biler. Jeg liker ikke at folk parkerer SÅ NÆR HUSET MITT, kauker hun, reiser seg halvt opp og vifter iherdig med armene. Jeg går forsiktig opp til hagegjerdet og roper:
- God dag.
- Hvor langt unna bør jeg parkere da, sier jeg.
- Oslo, svarer damen.
- Hvor langt unna bør jeg parkere, gauler jeg.
- Du kommer fra Oslo, roper damen.
- Ja, innrømmer jeg.
- Da kan du parkere bak skolen.

Jeg gjør som damen sier. Parkerer bak skolen. Etterpå får jeg flott fisk. De har jeg nå nesten glemt, men den arge damen, glemmer jeg aldri.

Den tredje historien er fra Svelvik som ligger som en trakt i Drammensfjorden. I den sterke strømmen fisker jeg i en bakevje med tungt lodd, reker og sildebiter. Det første som bet på var en pen sjøørret. Jeg fikk også torsk, lyr og en stor flyndre. Jeg var meget lykkelig. I flere timer. Derfor fikk jeg lyst til å vende tilbake til samme sted.  

Å vende tilbake betyr å glede seg ei hele uke, for så stå opp klokka seks på en søndag og kjøre en drøy time, for løpe fra bilen ned mot brygga hvor jeg fisket sist. Men midt i gaten står nå en eldre dame. Hun sperrer veien og glefser:
- Jeg er så dritlei av slike som deg. Dritlei av folk som griser ned brygga og som tar seg til rette.
- Jeg trodde denne brygga var for alle. Og jeg griser ikke, sier jeg.
- Jo det gjør du. Og dessuten er det de som stjeler også.

Det var omtrent der jeg ga meg. Hva hun fryktet at jeg ville stjele fant jeg aldri ut av. Det kan ikke ha vært sjelen hennes. For jeg tok ingen bilder.

Utrolig dårlig til å fiske gjedde


Jeg er utrolig dårlig til å fiske gjedde. Viser det seg. Vi skal til Semsvannet i Asker.

Jeg har avtalt å møte fiskekompis Børre på parkeringsplassen kl. 09.00. Det er en speilblank lørdag i mai. Det er toppsesong for gjedde, en glupsk fisk som nå er skrubbsulten etter at gytingen er over.

I bilen på vei utover til Asker hører jeg på Friluftsmagasinet på P1. De har tilfeldigvis et innslag om gjeddefiske på Steinsfjorden. Dessuten lager de gjeddekaker med stekt bacon, vårløk, eggeplomme, fløte og parmesan i farsen. Jeg blir i godt humør av slikt. Det er en perfekt start på vår fisketur.

Børre er godt forberedt. Han har vært i butikken og kjøpt rikelig med nytt utstyr. Særlig spennende er digre, lange, slanke "gjedde-laban", gummidyr, som er grønne/oransje eller blanke med svart rygg som en sild. Dette tres på en jigg-krok og med en ekstra treblekrok med 60mm snøre nederst på ryggen. Børre snakker ivrig om presisjonskast nær land og under trærne som vi har sett utført på TV. Vi er tente nå. Dette er årets første forsøk. Husk fortom av stål.

Jeg har meldt meg inn i Norges Jeger- og Fiskerforbund som har funnet på noe genialt. Foreningen har kjøpt inn hundre båter og spredt dem utover hele Norge. Du får en nøkkel til alle båtene i posten. Den koster 200 kroner. Dette er mitt første forsøk. Jeg booker båten for to dager på nettet og finner den fortøyd til brygga ved klekkeriet på Semsvannet, rett under Skaugumsåsen.

Båten viser seg å være av superlett aluminium, meget stødig, romslig, med plass til hele familien, om du vil. Men båten er litt ugrei å ro. Jeg vil derfor sterkt anbefale å ta med motor. Jeg har en elmotor til kr 2.500 og to 12 volts batterier kjøpt på Biltema for kr 750 stykket. Motoren er over ti år gammel, mye brukt, helt vedlikeholdsfri og funker fortsatt perfekt. Batteriene veier 50 kilo tilsammen. Du skal derfor ikke ha lang vei å bære. Kofferttralle anbefales. Med to batterier kan jeg dorge i 12 timer på full guffe uten problemer. Batteriene er dessuten fine som ballast og stabilisering av båten når du er alene.

Den største gjedda jeg vet om fra Semsvannet veide 16, 5 kilo. Selv har jeg aldri fått noe større enn fire, fem. Men jeg har trua. Jeg har det.

Vi fisker på en speilblank lørdag. Den lille båten glir lydløst over vannet. Runde etter runde. Som et dikt. Som en sang.  Ikke et vindpust. Solen varmer. Vi har termos på kaffe og gode samtaler. Vi snakker om sportsfiske, kjærlighet og døden. Slike ting.

En god gjeddefisker har alltid litt dritt-angst. Får du vannplanter på wobbleren kan du dorge i timevis uten napp. Å sjekke draget hyppig er viktig. Vi stopper på alle hotspots. Kaster med wobblere og jigg og en blank bølgete sluk med spiler som skal holde sivet unna. Sluken er min aller første, kjøpt i Lövånger, et tettsted ved Skellefteå i Nord Sverige. Jeg var 10 år og la det første kastet på utsiden av sivet. Det smalt på det største beistet jeg noengang hadde sett. Den var minst to kilo. Dette ga livet retning. Og mening.

Nå, bare 44 år senere, sitter jeg like ivrig, på Semsvannet, sammen med Børre. Runde etter runde. I seks, syv timer. Ikke et napp. Vi er utrolig dårlige til å fiske. Vi må nok øve mye mer.

 

Fra nød til luksus for katten

Jeg fisker ofte laks i Gaula og bor hos en eldre dame som eier en rød katt. Denne katten har vært mye alene den siste tiden fordi damen har vært  på sykehus.

Hjemmesykepleien har pleid å sette frem en skål med kattemat, men når jeg kommer til gards i juni er skålen tom. Jeg tror at skålen har vært tom lenge. Katten virker skrubbsulten. Den mjauer i sin nød.

Samme dag er vi heldig og får en laks. Jeg skjærer av tynne skiver og lager Sashimi. Jeg strør over sesamfrø og lager hjemmelaget ponzu. Denne sausen består av 1/2 dl soyasausca 1/2 lime, saften (1-) 2 ss sukker (smak til!) (1-) 2 ss riseddik rød chili, finhakket hvitløk, samt finhakket og frisk koriander. Anbefales.

Mens vi sitter og spiser dette, stønner av glede og har det riktig fint sammen med en flaske rosevin, kan jeg både se og høre at katten jamrer utenfor vinduet. Jeg får dårlig samvittighet. Siden det blir laks til overs går jeg ut med et fat renskåret laks til katten. Hvis du skulle kjøpt dette på butikken ville det nok kostet 380 kroner kiloen. Snakk om luksus.

Hver gang jeg kommer til gards i sommer kommer katten løpende. Som en kule. Med en gang den ser meg. Katten gnir seg rundt bena mine og vil sitte på fanget. Hele tiden. Kjøpevenner er også venner, vil jeg si.

Ganske ofte har jeg servert laksebiter til katten. Jeg kutter opp bitene og legger dem på en skål. Men det virker som om katten frykter at jeg skal ombestemme meg. Hun tar en bit og løper bort for å gjemme seg under en busk. Hun står der og gafler i seg så fort som bare det. Det virker som om hun frykter at jeg skal ta tilbake gaven.

Dette forteller jeg til min venn Henrik.

- Det er vel som om du plutselig skulle fått hundretusen kroner fullstendig overraskende inn på kontoen fra skattemyndighetene eller noe.
- Ja.
- Også hadde du ikke trodd dine egne øyne.
- Nei, tja.
- Også hadde du løpt ut og brent av mest mulig før noen oppdaget feilen.
- Det er jo ikke sikkert at det var en feil.
- Nei.
- Så du mener at katten og jeg tenker helt likt?
- Dere er i alle fall glade i laks og godsaker, begge to.






 

Det blir ikke bedre enn dette

Laksefiske minner mistenkelig om arbeid. Det skal utrolig med tid og strev til før det sitter en fisk på kroken. Noen kaster og kaster et helt liv uten å få napp. Men så plutselig, sommeren 2016, er det den heftigste sesongen på 30-40 år. Det er tid for sterke følelser. Det er tid for å få den aller største laksen.

En gjennomsnittlig laksefisker begynner å vibrere når vårflommen er på hell og vi glir inn i juni. Disse vibrasjonene kan være så sterke at et godt råd er å få mannen ut av huset så fort som mulig. Det er ikke noe å nøle med. La ham reise dit hvor lidenskapen renner i strie strømmer.

"Det har ikke vært mer laks på vei opp i elvene i Trøndelag siden 1980-tallet". Hvis man er ganske opphisset fra før og leser dette i avisen, så kan man liksom ikke kjøre fort nok frem til elven.

Slik kommer min fiskekompis Erlend og jeg til Rognes og elven Gaula. Vi fisker oss gjennom helgen. Det blir søndag morgen i Buoshølen. Erlend er vanligvis en lavmælt fyr. Det kan gå flere timer mellom hver gang Erlend har lyst til å si noe. Men nå skjer det. Erlend skriker. En gang. To ganger. Jeg har aldri sett ham slik før. Hele kroppen står i hockey, stangen, som vanligvis pleier ha en fin bue, står rett ut. Det hyler i snøret og bremsen, når den største laksen vi noen gang har sett suser mot brekket for å flykte ut av hølen. Det er umulig å løpe etter så Erlend blokkerer bremsen. Et sekund senere kan vi begge se kjempen rulle seg i sin egen velde dere nede, rette ut kroken og forsvinne i dypet. Den må ha vært 20 kilo. Minst.

Dette synet forfølger meg gjennom arbeidsuka som et mareritt. Min personlig rekord er ti kilo. Å få en som er dobbelt så stor er en skremmende tanke. Jeg kjører opp til Rognes på ny. Alene nå.

Jeg står i Mushølen, fredag kveld. Det er en fantastisk høl. Jeg har mange ganger sett folk ta storlaks i Mushølen. Det er jo fint det. At andre får fisk. Men jeg har likesom ikke fått et eneste napp der selv. Ikke et eneste. Jeg står der nå, 13 år etter første gang jeg prøvde for første gang. Mushølen er mørk og magisk. Jeg står der og håper. Jeg fisker med 0,50 snøret, 50 grams lodd, opphenger og mark med rød ulltråd og fisker i dypet av hølen. Et kast. To kast. Så er det som om Gud sender en stråle av lys ned gjennom skyene. Det treffer elven som revner i et gigantisk plask som de sikkert kan høre helt til Trondheim. Opp av vannet kommer et monster av en laks og henger seg i luften, i all sin prakt. Den blir hengende der, og jeg rekker å tenke at dette, dette, vil prege meg for livet, før beistet faller ned i vannet, ryker snøret og er vekk.

Etterpå begynner jeg å skjelve. Jeg er bare 54 år gammel og har fisket hele livet. Nå skjelver jeg i hele kroppen. Noe sånt kommer neppe til å skje igjen, føler jeg. Det blåser surt og det driver vått og kaldt gjennom Midtre Gauldalen kommune, som sjelden får mere enn et par plussgrader slengt etter seg i juni. Det er under slike forhold at folk bare gir opp livet og begynner å drikke sprit.

Dagen etter går jeg meget langsomt til en dyp høl som heter Flonan. "Det har ikke vært mer laks på vei opp i elvene i Trøndelag siden 1980-tallet". Jeg gnager litt på den setningen, mens jeg kaster ut. Jeg regner ikke med at det er min tur til å få noe. Jeg blir nesten alltid like forbauset når en laks biter på.

Hugget kommer forsiktig og litt undrene står jeg plutselig og kjører en middels stor laks. Den driver på, farer frem og tilbake der ute. Jeg er i utrolig godt humør i fem minutter, men så slår også denne fisken seg av. Det var da som bare.

Noen minutter senere hugger det på ny og denne gangen sitter fisken godt. Det er en storlaks som sparker godt i fra. Jeg kan se den skinnende blanke torpedoen dra på tvers av strømmen og helt over på andre siden av elven for å velte seg i bakvannet. Jeg trøtter ut laksen og får styrt den opp på en liten sandstrand. Jeg begynner straks å tenke på stedet som paradisbukta. Jeg veier laksen til 8 kilo og henger jeg den opp i et tre. Det er tid for å feire med en selfie som jeg legger på Facebook. En av fiskekompisene skriver i kommentarfeltet at jeg ser forelsket ut. Det er fordi sommeren bare så vidt har begynt.

#Laks #lykke
 

Slett ikke enkelt


Olav tok et bilde av meg på onsdag. Jeg spiser knekkebrød med røkelaks og drikker en øl. Olav får det til å se enkelt ut. Det er det slett ikke. Tvert om. Dette er så vanskelig at jeg syns at du fortjener en forklaring.

Se for eksemepel på knekkebrødet. Her er det lett å enten steke noen minutter for lenge, slik at alt blir svidd, eller for kort, slik at knekkebrødet blir mykt. Det er ingen som liker myke knekkebrød. Det er min erfaring.

For å lage dette knekkebrødet trenger du 12 dl mask, 2 dl grovt mel, 2 dl havregryn, 2 dl solsikkefrø, 2 dl havrekli, 2 dl sesamfrø, 1 dl kruskakli, 1 dl linfrø og 7 dl buljong. Fordeles så tynt som mulig med slikkepott på bakepapir. Det står i oppskriften at dette skal stekes med døra på gløtt på 180 grader i 50 minutter. Da blir de brent. 40 minutter er nok. Det står heller ingen ting om at du bør steke to plater i slengen. Du har ikke hele dagen på deg. Men når du gjør det må du bytte om på platene etter 20 minutter. Ellers så blir den ene svidd og den andre myk. Det står heller ikke i oppskriften at du ikke må lese avisen eller snakke mye i mobiltelefon under stekingen. Jeg bare nevner det. Som et tips. Si fra om du trenger 12 dl mask!

En annen ting som ikke er enkelt er røkelaks. Hvis du ser nærmere på bildet vil du oppdage den aller siste biten av en laks på 10 kilo fra Gaula som jeg er veldig stolt av. Se petiten Den aller største laksen fra i fjor sommer.

For å få en slik laks må du for det første være litt gæren. For det andre må du ha lyst til å stå i flere uker uten napp, gjerne i et vått og ufyselig klima i Midt Norge. Du må også være villig til å investere en hel del i fiskeutstyr, transport og overnatting, fiskekort, med mer. Du må dessuten  være villig til å risikere skilsmisse og se lite til barna dine om sommeren.

Til sist kan du legge merke til ølglasset. Grunnen til at jeg står med dette øllet (en asian pale ale) i hånda er at jeg leste lokalavisa Budstikka like før jul i 2014. Noen karer hadde startet et lite bryggeri i Asker. Jeg kjøpte meg inn og ble en av hundre medeiere. For å kunne få sitt eget øl må man møte opp klokka fem. Jobben min slutter fire. Det er kø på motorveien ut av Oslo. Drit i middag. Du kan spise når du kommer hjem ved midnatt.

Man heller 200 liter vann opp i en bryggekjele, fyller på med 50-70 kilo korn, samt humle i en meske- og kokeprosess som tar noen timer, der temperatur og timing er viktig. Deretter trenger du slike ting som revet appelsinskall og koriander som krydder og en spiseskje irsk mose for å klarne vørteren. Etter koking og avkjøling tappes dette over på 20 liters dunker sammen med 15 gram gjær i hver dunk. Disse skal så stå i over ti dager, før det skal stikkes om med sukker og tappes på flasker som så skal stå og godgjøre seg i minst 10-14 dager til. Vi snakker med andre ord om en måneds ventetid. Minimum. Å være veldig glad i rengjøring, skrubbing og desinfisering, er dessuten en stor fordel.

Det blir helt fantastisk øl og en ny og stor verden av smaker åpner seg. Men det er vanskelig å kjenne sin egen begrensning. Jeg gikk opp ti kilo det første året. Se petiten Ondskap på badet.

Det er som sagt ikke enkelt, dette livet.

De neste sekundene vil prege resten av livet

Å fange en sjøørret er utrolig vanskelig. Det krever store mengder dyrt utstyr, ganske lang livserfaring, en utholdende vilje, samt en kompromissløs holdning til all bruk av fritid.

Det er vår. Jeg sjøsetter min kano ved Sætre i Hurum. At jeg velger akkurat Sætre i Hurum har med det å gjøre at jeg har fått fisk der før. Sportsfiskere er slik. Det kan være eventyrlige muligheter like ved der jeg bor. Det er sant. Likevel kjører jeg gjerne en time langs Oslofjorden for å prøve lykken utenfor Sætre. Jeg skal på ørretjakt rundt Gråøya.

Det er tidlig lørdag morgen. 20 grader i lufta. Eventyrlig flotte forhold. Jeg padler litt hit. Jeg padler litt dit. Jeg kaster med flue, en såkalt pattegris. Det er en rosa reke som jeg har fått fisk på før. Jeg har skikkelig trua på pattegris. Jeg har et stort lager med slike. Men skal jeg være helt ærlig så mister jeg lett tålmodigheten med flue. Jeg begynner å kaste med sluk. Jeg har en forkjærlighet for en rød og hvit versjon av atomsilda, 20 gram. Dette er en dansk sluk som jeg har fått veldig mye fisk på. Den koster 56 kroner. Det hjelper ingen ting i dag. Jeg bytter til en gråhvit, oransje og meget dyr wobbler som jeg dorger bak kanoen. Det er favoritt wobbleren min. Ingen annen wobbler har gitt mer fisk. Jeg har et nærmeste religiøst forhold til den wobbleren. Men trur du at det hjelper noe særlig?

Det har gått åtte timer. Jeg har ikke hatt et eneste napp. Å fange en sjøørret er som sagt utrolig vanskelig.

Jeg dorger wobbleren langs en holme. Der ligger det en seilbåt ankret opp inntil land. I baugen står en far og fisker. Han ser ganske proff ut med fiskevest på.

I akterenden står sønnen. Han er ca tre år gammel, er iført rød redningsvest og smokk. Jeg kan se at han tygger på smokken. Den er blå og har en slags sikkerhetslenke festet til klærne. Gutten har dessuten en ministang av typen Otto Oter med lukket haspelsnelle. Jeg tror du kan kjøpe en slik stang, snelle og snøre for under 200 kroner.

Akkurat i det øyeblikket jeg kommer forbi i min kano ser jeg hugget komme. Guttungen tviholder på den lille stanga, spytter ut smokken og gauler så høyt han kan: - JEG HAR FISK. JEG HAR FISK.

-Dette kommer helt uventet på far. Han sveiver sjokkert inn sitt eget utstyr så fort som bare mulig og kaster seg frem mot sønnen. Mannen har nå noen sekunder på å ta en viktig avgjørelse. De neste sekundene kan komme til å prege resten av livet for sønnen. Her kunne en ivrig sportsfisker blitt til. Hvis han bare hadde fått sveive inn fisken selv.

I steden river far til seg Otto Oter og roper ekstatisk: - DET ER EN ØRRET. DET ER EN ØRRET.

Fra vannet og opp er det over en meter i luftlinje. Å løfte opp fisken gjennom lufta er høyrisiko. - Nå mister han fisken, tenker jeg. Jeg har sluttet å padle for å se og høre på mannen som gauler til kona om det fantastiske som har skjedd. Dette er jo ikke til å tru. En ørret.

Far vipper opp fisken. Den seiler i en høy luftig bue, løsner i lufta, men lander oppe i seilbåten. Jeg tipper ørreten er ca en halv kilo. Guttungen står og ser på. Far rekker armene i været. Dette er en stor seier.

Å fange en sjøørret er som man forstår meget, meget vanskelig.

PS.  Helt på slutten av dagen fikk jeg en trøstefisk. Den så slik ut.
 
 

Å fiske en hai på 400 kilo


Den kjøttetende haien spiser lett en hel, voksen sel eller hva det skal være med sagende tenner. Haien er normalt fire meter lang, veier 3-400 kilo og er ganske vanlig i Norge. Dette beistet skal Morten og Hugo fiske ved hjelp av dupp og søkke.

Morten og Hugo egner kroken med et stort stykke råttent kjøtt fra en okse. De har også kastet ut store mengder kjøttavfall i havet for at lukten skal tiltrekke seg en sverm av haier ikke langt fra øya Skrova i Lofoten. Redskapen er 400 meter med tau, kjetting og en diger krok. Morten forteller:

-Til sist fester Hugo tauet i den største blåsa vår, og hiver den på havet. Blåsa er jo egentlig en dupp, et redskap jeg alltid brukte som gutt, men da for å fiske abbor, ørret eller røye, fisk som i beste fall veide et halvt kilo. Da var duppen på størrelse med en fyrstikkeske. Det kan hevdes at vi fortsatt driver med det samme. Men nå er vi blitt voksne og fisker etter håkjerring med en dupp som måler en meter i omkrets. Og istedenfor en angel på en cm bruker vi en krok som ser ut til å høre hjemme på et slakteri. Det må til. Når håkjerringa biter på vil den ikke klare å trekke blåsa under i mer enn et sekund av gangen,  skriver Morten.

Mens Morten og Hugo sitter og venter på at beistet der nede i dypet skal bite ser de en annen båt  like i nærheten full av ungdommer som med stor fryd hopper ut i vannet og bader. De skulle bare visst om drapsmaskinen som svømmer ikke langt unna.

Jeg leser dette og blir ganske opphisset. Jeg leser det i  et lite mesterverk som heter "Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider". Boka er av Morten Strøksnes og har nylig vunnet pris som årets beste i sitt slag.

Jeg sitter og leser Havboka og blir veldig misunnelig. Dette har sammenheng med at jeg ikke er  på et så fantastisk sted i Lofoten som Morten og Hugo. Jeg sitter på en liten plass på Vestlandet og er på besøk hos svigermor sammen med kona og ungene. Det er jo trivelig, det også. Jeg kan fiske her også. Jeg får lyst til å fiske med agn.

Det regner som det nesten alltid gjør på Karmøy. Jeg kommer ut av en våt sky og går inn på Kiwi-butikken på Avaldsnes. Jeg er på leting etter agn.

Det er tidlig i påsken 2016. Jeg er veldig optimistisk. Jeg har sterke forhåpninger om å få fisk. De andre som skal inn på Kiwi-butikken på Avaldsnes er helt normale mennesker. Noen snakker om hvor surt og kaldt det er i denne senvinteren som er helt uten sol og varme. Andre snakker litt om hvor utrolig vanskelig det er å la være å kjøpe smågodt når det bare koster 28 kroner kiloen. Selv spør jeg etter reker.

Jeg trenger bare et par never med reker. De er frosne. Det blir en liten pose. Jeg skal ikke kjøpe noe annet. Køen på Kiwi er lang. Jeg står med min lille pose og venter. Endelig blir det min tur.

- Du har virkelig storhandlet du, sier mannen i kassa med et smil.
- Ja, sier jeg.
- Det blir 22 kroner, sier mannen.
- Ja, sier jeg.
- Men du vil ikke heller ha ferske reker da?
- Gjerne, men har du det da?
- Ja, og de er veldig fine.

Jeg blir i godt humør av denne opplysningen. Ferske reker vil sitte bedre på kroken. Jeg går og henter en ny pose, betaler 50 kroner og går ut til regnet, kulden og fisket. Jeg fisker fra land i skipsleia som har gitt Norge navn. Seilingsleden fra Karmøy og nordover ble omtalt som Norðrvegr, veien mot nord.

Jeg fisker med en kraftig, ti fots stang, 0,45 snøre, 80 grams lodd, og opphenger med reke surret fast til kroken med bindetråd. Jeg står under Karmsundbrua, der strømmen går stri. At jeg velger akkurat dette stedet har sammenheng med at første gang jeg kastet med stang under brua fikk jeg på den største torsken jeg noen gang har sett.  Sportsfiskere er som forbrytere. Vi vender tilbake til åstedet. Vi klarer ikke å la være.

Det går to timer. Det går fire. Ingenting skjer. Jeg tenker på Morten og Hugo som ventet dag ut og dag inn i Lofoten på at kjempehaien skulle glefse over agnet. Nå skjer det snart. Nå. I neste sekund kan en totalt mislykket dag snu og bli helt fantastisk. Slik er livet. Som sportsfisker.

Hele dagen går til ende. Jeg blir mer og mer ynkelig. Jeg fryser. Regnet siler ned. Det skjer absolutt ingenting. Jeg må finne på noe snart som gir denne dagen mening. Jeg åpner posen med reker. Jeg renser en og puter den i munnen. Det smaker ganske godt. Jeg tar en til. Og en til. Jeg gjør dette med langsomme, triste bevegelser. Det er et håp som svinner for hver bit. Snart er posen tom og jeg må dra hjem.

Her henter jeg frem Havboka for å se om det går bedre i Lofoten. Og det gjør det. Slik blir dette en av tidenes beste påsker. Det er fantastisk å kunne lese seg glad.