hits

Barn og oppvekst

Panikken da Kaja flyttet hjemmefra

Da datter Kaja (20) flyttet hjemmefra var det bare naturlig å få panikk. Hva gjør du da? Søker på Google. Her finner du det aller viktigste man trenger for å overleve som far.

Fenomenet kalles «Empty nest syndrome». Hvordan takle noe sånt? På nettet er det mye trøst å hente:

"Sterke følelsesmessige reaksjoner er ikke uvanlig".

"Det er naturlig å sørge litt i begynnelsen, men man bør ikke la seg overvelde". Dimitrij Samoilow, (født 1973) familierådgiver Bufetat.

"Tiden er kommet for å vise litt tillit". Eli Rygg (født 1955), tidligere programleder i Portveien 2.

"Hvis barna er vokst opp på et lite sted, og så etablerer seg i Oslo, kan foreldrene få mange fantasier om hva som foregår i storbyen. Når barna er voksne, har foreldre ingen innsynsrett i barnas liv lenger". Dimitrij Samoilow, (født 1973) familierådgiver Bufetat.

"Den beste måten å få barna til å være hjemme på, er å skape en vennlig atmosfære i hjemmet - og slippe luften ut av bildekkene". Dorothy Parker (1893 - 1967) amerikansk forfatter.

"Det kunne vært mye verre. Ungdommen kan nekte å flytte ut". Det skriver en britisk avis og forteller at fenomenet går under navnet Kippers - "Kids Invading Parents' Pockets, Eroding Retirement Savings".  

"The Kipper står opp i siste øyeblikk, kommer til frokostbordet hvor den sier noe, eller ikke sier noe, og så farer avgårde på jobb. Joda, vi har en arbeidende Kipper, men den er bare i voksent modus i arbeidstida. Hjemme igjen setter Kipper seg foran TV eller trekker seg tilbake til sitt rom for å se på Nettflix til middagen er klar. Vi har antydet at vi ville sette pris på litt hjelp i huset, men Kipper har mye å stå i med og det har vært en altfor strevsom dag til å tenke på slikt."

Etter noen søk på nettet oppdager man fort at det er vanskelig lage ukeblad uten å bringe rystende historier om hvordan det arter seg når gullungen flytter hjemmefra. Bladet Kvinner og Klær skriver:

"Lavmælt forteller hun om kvelden da hun gikk inn på sin eldste datters forlatte rom og hentet to bilder av henne og en t-skjorte. Den har Marit hatt med seg i senga hver kveld siden Stine (20) i fjor høst flyttet til Amsterdam for å studere" (KK 2016).

En takk går også til bladet Tara som gir foreldre følgende råd:

"Snakk sammen minst 10 minutter hver dag. Fortell hva dere har gjort i dag. Si hei og ha det. Se hverandre i øynene og gi hverandre en klem når den ene skal ut døra. (Tara 2010).

Svært inspirert ble jeg også av biskop Eivind Berggrav (1884 - 1959):
"I naturen ruver fjellene - i hjemmet bagatellene".

Jeg har dessuten funnet på noe lurt helt på egen hånd. I går var det for eksempel lørdag og ingenting tydet på at Kaja hadde tenkt å forlate hybelen sin der inne i Oslo for å besøke barndomshjemmet på Høvik.

Det var midt på dagen. Grålys. Kaldt og Meningsløst. Jeg sto i mitt kjøkken. Jeg slo sammen en paideig og kjevlet den omhyggelig tynn, kledde formen, prikket deigen med en gaffel og stekte bunnen i 10 minutter på 200 grader. Midt i oven.

Jeg tok kantareller fra fryseren og stekte disse sammen med bacon og vårløk i smør. Jeg blandet så 300 gram revet parmesan (Grana Padano) med 3 dl crème fraîche og fire egg. Hakket frisk rosmarin, salt og pepper. Paien med fyll stekte jeg i 40 minutter til den ble gylden og fin.

Da paien var ferdig tok jeg et bilde av den og la bildet ut på Facebook. Så satte jeg meg til å vente. Det gikk en time. Det gikk to. Plutselig kom Kaja hjem. Helt av seg selv.

Paien så slik ut:

De aller ivrigste blant oss

Jeg grer håret på blåbærlyngen i Trysil. Jeg bruker en bærplukker og kjenner gleden av høst, gleden av å sanke inn noe verdifullt. Noen gode øyeblikk. Med Mads 11, som jeg er onkel til.

For mange tusen år siden var det noen i flokken som var mer ivrig enn andre. De ivrige løp foran i jakten på mat. De fanget fisken. De jaktet. De plukket bær. Sopp. Skjell. De fanget hva det skulle være. Denne egenskapen gikk i arv. Gjennom tusener av år. Og plutselig en dag står Mads og jeg der. Vi nedstammer i rett linje fra de ivrige. Ingen tvil om det.

Mads er kjapp som en røyskatt. Han peller blåbær dobbelt så raskt som meg. Han fyller en ti liters bøtte på null komma svis. Jeg hadde ikke trodd det hvis noen på forhånd hadde sagt at en 11 åring ville elske å plukke blåbær. Jeg ville trodd at han heller ville likt å spille dataspill. Det ville jeg trodd, før jeg kom til å tenke at Mads og jeg er utrolig like. Vi er på en måte hver vår ende av den samme stokken, om du skjønner. Jeg tror vi har noen gener som har strømmet gjennom tiden som en elv, som er kommet til oss fra de aller første mennesker, for å leve i oss. Utrolig sterkt.

Mads blir som sagt mye fortere ferdig enn meg. Han går derfor tilbake til hytta alene. Han sleper den røde tiliters bøtta etter seg, går rundt svinger og blir borte. En halv time senere er han tilbake. Lysluggen stikker frem bak et tre og sier: - Hei, jeg er ferdig med å rense. Jeg har renset alt.

- Du tuller nå, sier jeg.

- Nei, alt er renset.

At en 11 åring helt av seg selv og med stor fryd skulle få lyst til å pelle vekk alt rusket fra ti kilo blåbær. Hvem skulle trodd det?

Etterpå blir det kveld i Trysil. Vi er i en dal hvor elven slynger seg dovent med ørret, harr og gode muligheter.

- Vi skal vel fiske, sier Mads. Vi skal vel det?

Han tømte rommet for oksygen

birthday candles
Licensed from: alexkosev / yayimages.com

Jeg har lyst til å fortelle om Mao som i en alder av 12 år spiste opp alle kakelysene i en bursdag for å tøffe seg. 

Det var en bløtkake med jordbær og masse krem som ble båret inn med sang, mens en noe sammenrasket gjeng, alle guttene i klassen, stirret grådige i retning kaken og slurpet cola fra kvartflasker, i stripete sugerør, røde og blå, i korte støt, fordi flaskene var små og kvelden lang.

Dette skjedde helt på slutten av skoleåret da våren gled over til sommer og vi ganske snart skulle velte ut skoleporten som unge, ville kalver i det første møte med eventyrlig frihet som strakte seg så langt det var mulig å fatte, til et sted det knapt var verdt å ofre en tanke, for høsten lå uendelig langt borte. 

I en av disse siste dager satt vi og skulle spise kake hos Mao, en gutt som hadde fått kallenavnet på grunn av et ansikt rundt som solen og en kropp som var en diktator verdig, der han satt øverst i en hver slåsskamp og knuste deg og en hver tanke på motstand, ene og alene i kraft av den enorme tyngden som holdt deg nede og limte trynet ditt til asfalten, slik at ingen tårer, snørr eller bønner hjalp. Å trygle Mao om nåde var nytteløst. Det var noe alle viste. En gang da vi spilte fotball og jeg skulle stå i mål, tynn og spinkel, som det reklet jeg var, dynket han den sprukne lærkula i sølevann, slik at den tung og vasstrukken kom susende mot meg som en bombe, som traff meg i panna og sendte meg i bakken.

Da jeg våknet opp hørte jeg redde guttestemmer som i mitt fravær var blitt enige om at en så hard smell ganske sikkert ville gi alvorlig hodeskade og at det neste  som nå ventet var at jeg ville bli kjørt bort med ambulanse, mens politiet ville komme for å ta med seg Mao, ikke til nærmeste fengsel, men til en forbedringsanstalt, fordi han var under den kriminelle lavalder. Intet av dette skjedde, naturligvis, og i steden gikk vi hver til vårt som bitre fiender, en følelse som er en knyttneve, alltid hard og klar til slag, et brennende ønske om å knalle til der det gjør vondest slik at det kan renne neseblod og skam i strie strømmer.

Likevel ble jeg invitert i gebursdag, ikke fordi det noen gang ville komme til forsoning, ikke i dette livet eller i det neste om noe slik finnes, men fordi vi vokste opp i en tid der alle skulle være med.

Den gigantiske Mao. Det tynne reklet uten muskler, meg. Vi satt der i hver vår ende av bordet da kaken ble båret inn og Mao skulle blåse ut alle lysene i et eneste stort utpust, som med et slag skulle få alle de 12 lysene til å bli stående, sluknet, uten noen mulighet til å kunne motstå den kraft som selveste Mao hadde, en menneskelig blåsebelg, som sikkert kunne velte trær, rive dem opp med roten og slenge faenskapen langt av sted, om han lystet. 

Mao tok sats, dro inn luft så det nesten tømte rommet for oksygen, han fylte de enorme lungene, ansiktet gikk fra lett overskyet til full storm og videre til orkan, og han traff kaken og alle som var til stede med en kraft som gjorde at ingen kunne gå fra denne bursdagen og noensinne glemme galskapen i Maos øyne da det siste lyset ga opp og sluknet. 

Nå er det slik at naturkrefter er ustoppelige. Alle som en gang har kjent en vulkan eller et jordskjelv vet at det ikke er mulig å bremse når et utbrudd først er i gang. Da Mao var ferdig med å blåse plukket han opp lysene og puttet dem i munnen. Ett og ett. Som om de var smågodt som Mao ganske langsomt nøt å knaske i seg slik at det spredte frykt og vemmelse rundt bordet, og jeg husker at jeg tenkte at når han er ferdig med alle lysene så kan det være noe annet som står for tur, et eller annet påfunn av djevelskap som gjør at det bare ville være flaks om vi kommer ut av denne bursdagen med livet i behold.

Den som en gang har sett døden i øynene, svelget bløtkake og klamret seg til en kvarting med cola, vet at overlever jeg dette, kan jeg klare hva som helst. Gi meg et fjell og jeg skal bestige det. Gi meg et hav og jeg skal legge på svøm. Gi meg de mørkeste øyeblikk og jeg skal tenne et håp. 

Slik forlot jeg Mao. Jeg ble eldre og tok fatt på livet. Jeg tok utdannelse, begynte å jobbe, giftet meg og fikk tre barn. Jeg har mye å være stolt av. Men jeg kan ikke se kakelys uten å bli sørgmodig til sinns. Jeg kan ikke det.

Mine 25 mest leste petiter

Catch and Release i Belgia

Boy on a Waterslide
Licensed from: robeo / yayimages.com

Det har seg slik at noen faktisk må påta seg oppgaven med å være helt sjef. På Brussel-kontoret. I denne historien er det Sigbjørn. Vi må advare mot en særdeles pinlig slutt.

Da de spurte Sigbjørn om han ville bli sjef for Brussel-kontoret sa han ja med det samme. Han tok med seg ungene og kona og flyttet fra Oslo til Belgia. Det gikk ganske fint. I starten.

Det er lørdag formiddag. I Brussel. Det kan tenkes at det regner. Det kan tenkes at det er surt og kaldt ute. Det er med andre ord en ypperlig dag å dra i svømmehallen. Sigbjørn ber familien pakke badetøy. Og så legger de av sted, slik en norsk familie gjerne gjør, med hver sin pose, håndklær, svømmebriller og badebukser.

Her er det nødvendig å opplyse om at badebukser kan være så mangt, fra det aller strammeste til det meste slaskete som henger og slenger. Det siste er gjerne en godt brukt badshorst. Ikke et vondt ord om slike badeshorts. Det er helt topp på Ingierstrand eller Frognerbadet eller Hvalstrand eller hvor det skal være i Norge. I Belgia, derimot, er det strengt forbudt å bruke badeshorts i svømmehallen.

Det oppdager Sigbjørn i det øyeblikket han står i luken og skal kjøpe billetter. Han oppdager dessuten at det er påbudt med badehetter. For alle typer hår og hoder. Derfor må Sigbjørn kjøpe badebukser og hetter til hele familien. Det er en lite utsalg i svømmehallen. Men utvalget er dårlig. Ja, rett og slett elendig, hvis man skal være ærlig. Dette stopper ikke Sigbjørn. Han kjøper rosa badehetter og trange badebukser til hele familien.

Inne i svømmehallen oppdager Sigbjørns yngste barn at han vil prøve vannsklia. Det er en lang rutsjebane som starter på en plattform og går i et rør som slynger seg i store svinger nedover og ender i bassenget. Det hele ser litt skummet ut så sønnen ber Sigbjørn om han kan stå der nede å ta i mot.

- Jeg vinker når jeg er klar til å sette utfor. Vil du stå å ta i mot når jeg kommer ut av hullet, spør sønnen.

Det vil Sigbjørn. Han stiller seg opp, med sin rosa badehette og sin trange badebukse. Sigbjørn er klar til å ta i mot. Han er det. Nå vinker sønnen og setter av sted. Sigbjørn strekker frem armene. Klar til å ta i mot. Han kan høre og vagt se at noe er på vei ned gjennom røret. Han kaster seg frem og fanger det som kommer. Og plutselig står Sigbjørn der. Med en sprellende belgier i armene.

Det ble en rask Catch and Release.

Russlands svar på Dolorosa Uffert

Russlands svar på Dolorosa Uffert, Elena Mizulina (64) er ganske skremmende i nyhetsbildet, verden rundt, denne helgen.

Elenas lovforslag fikk stort flertall i parlamentet. Dermed blir det lov å slå kvinner og barn i familien. Bare man ikke slår alt for hardt.

Elena er fra før kjent for å ville frata homofile retten til å si at de er homser. Hun vil også frata dem barn og frata dem retten til å kalle seg mennesker. Hun vil dessuten forby all adopsjon i utlandet og hun vil forby kvinner å ta høyere utdannelse før de har født barn. Elena vil også begrense kvinners rett til abort og innføre straffeskatt for de som skiller seg. For å nevne noe.

Da jeg var yngre hadde jeg en helt klar følelse av at verden gikk fremover. Særlig da muren falt på slutten av 1980-tallet var jeg veldig optimistisk. Men nå syns jeg liksom slett ikke at det går veien. Verken her eller der. I øst eller vest. Kan man si.

Nå vet ikke jeg om Elena har sett på mye på Harry Potter og er inspirert av Dolorosa Uffert som gjorde karriere og ble rektor på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom og som senere ble minister i Magidepartementet. I følge min datter Frida så er Dolorosa Uffert den klart mest skremmende personen i Harry Potter universet, mye skumlere enn han hvis navn ikke skal nevnes.

Dolorosa Uffert er glad i katter. Hun går alltid kledd i rosa. Hun har sukkersøt stemme. Og hun torturerer folk med et stort smil om munnen. Men Dolorosa Uffert faller til slutt, ikke på sin egen urimelighet, men fordi onde mennesker alltid mistror alt og alle på sin vei. Det blir deres bane å ikke kunne stole på noen.

Ha en god søndag!

Gleden av å stå tidlig opp


Foreldre som ligger og drar seg om morgenen er noe herk, mener en 4-åring fra Oslo.

Gutten sto veldig tidlig opp i dag, lenge før foreldrene våknet. Han kledde på seg og labbet av sted til barnehagen. Problemet var bare at barnehagen ikke hadde åpnet enda.

4-åringen hadde planer om å møte en kompis på veien. Dette fortalte han til en person som jobber for kommunen og som traff gutten i Sofienbergparken. Gutten var i godt humør. Godt kledd var han også.

Det som gjerne skjer under slike omstendigheter er at man ringer politiet og at disse rykker ut. Det er jo ganske bra. For på den måten får man sitte i politibil. Dessuten blir mor og far vekket på en ganske spektakulær måte.

Av dette kan man lære at det er mange måte å gi et kompliment på. Denne barnehagen kan jo bli veldig glad for komplimentet de har fått.

Også vet mor og far hva de skal nevne i konfirmasjonstalen og sikkert også i bryllupstalen og andre taler.

Lykke til med livet som kommer.

 

Når blir du ubehagelig eller farlig?

"Kjære bror. Du valgte en annen vei enn meg. Nå er du død".

Det er en kar jeg kjenner som har lagt ut denne meldingen på Facebook. Broren hans døde på grunn av rusmisbruk. Mannen har lagt ut et barnebilde av broren sin. Det viser en ganske glad gutt i brun boblejakke. Han har et litt spørrende blikk og glatt hår. Bolleklipp.

Jeg blir tankefull av å se på bildet av gutten som nå er borte. Dette kunne vært meg. Jeg vet at han er på min alder og at vi kommer fra samme by. Den boblejakken ligner på den jeg gikk med på 70-tallet. Sveisen er den samme, den også.

Vi var begge helt og komplett uskyldige. I starten.

Hvis man lurer på hvorfor livet blir slik det blir kan man søke på nettet. Den først setningen jeg finner er denne: "Det foreligger ikke noe pålitelig tall over antall rusmisbrukere i Norge". Når jeg søker litt til finner jeg et anslag på ca 60.000 alkoholikere (1999), 10.000 - 14.000 sprøytemisbrukere (2000) og at det satt 4.103 fanger i norske fengsler i starten av 2014. 95 prosent av dem er som meg, er menn, og 7 av 10 er norsk statsborger, i følge SSB.

Nylig var jeg i Drammen Teater og så stykket "Fire begravelser og et bryllup".  Det er Morten Joachim som har laget en teaterforestilling om sitt eget liv og som han nå viser over hele Norge på turne med Riksteateret.

- Hvorfor ble mora mi så innmari avhengig av heroin? For meg har det vært et veldig viktig spørsmål. Hadde jeg ikke forstått det, ville jeg heller ikke ha forstått hva det var jeg var lei meg for, sier Morten Joachim. Han har mistet det meste av sin familie på grunn av rusmisbruk.

På et tidspunkt i forstillingen blir inntrykkene for sterke for meg og jeg føler meg uvel. Det er i begravelsen til Morten Joachims halvbror. Når kista senkes ned krabber mor på alle fire opp midtgangen i kapellet og hun skriker til sin døde sønn: "Ikke gå fra meg. Ikke gå fra meg".

Snart er det jul og høysesong for fyll. Jeg er ingen moralist. Jeg gleder meg til både øl og dram på julaften og i romjulsdagene. Men jeg vet at det er mange i Norge som kommer til å slite. Det er aldri gøy med fulle voksne. Ikke for barn. Ikke for tenåringer. Ikke for oss andre voksne heller.

Vet du hvor mye du kan drikke før det blir ubehagelig eller farlig? Blir dette en ødelagt jul? Jeg syns at det er viktig å spørre.

Ung vilje og sjarm slår alt

Jeg vet ikke om du er kjent med fenomenet Uggs. Det er noen brune greier til å ha på beina som koster et par tusen kroner og som ikke tåler vann? Har du prøvd å si nei til dette?

Som en helt alminnelig bløthjertet og lettlurt far er jeg offer for PR-kampanjer som dukker opp i kreative fasonger. I en tidligere petit gjaldt det for eksempel å kjøpe en livsfarlig trampoline med åpenbar fare for hodeskader i hagen. Datter Frida plasserte da et høyt antall gule postitlapper rundt om i huset, på rare steder, som for eksempel midt inne i dorullen. Du sitter der og aner slette ingen fare, drar ut et par tørk og plutselig kommer det en postitlapp som roper "Trampoline Nå".

En kampanje, som jeg nesten hadde glemt, dukket opp i dag tidlig. Frida hadde nemlig ryddet på rommet sitt og funnet noe som kunne kastes. Det er gammel kampanjemateriell laget i keramikk på skolen som kom for dagen..

Hensikten med kamapnjen var å rette oppmerksomhetene mot det faktum at en oppvekst uten Uggs var et slags overgrep. Dette kunne man si masse om. Men la oss nøye oss med å konstatere at få ting er sterkere en ung vilje og sjarm. Slik er det bare.

Trøsten er at lenge, lenge etter at Uggsene til Frida er slitt ut og glemt kommer jeg til å ha en fin holder til penner og blyanter på kontoret.



 

Dette er noe alle selvmordere vet


Jeg er en løst sammensatt og veldig ukoordinert samling kroppsdeler som allerede i ungdomsskolen var svært sårbar for alt som smakte av konkurranse.

Vi spilte KONK. Det er en slags straffesparkkonkurranse i fotball. Jeg sto i mål. Jeg så klassens største bølle gjøre seg klar. Bølla var ikke helt ulikt et neshorn. I mitt stille sinn kalte jeg ham for det; Neshornet.

Neshornet dyppet en sprukken lærkule i sølevann slik at han var sikker på at den ble skikkelig vasstrukken. Det var en tung og vond ball. Gutten tok løpefart. Og klinte til. Ballen seilte gjennom lufta som en meteoritt på vei mot jorda. Det var duskregn, grått og helt stille i verden. Øyeblikket holdt pusten. Jeg tok et skjebnesvangert valg.

Dette er noe alle selvmordere vet: Hvis man først har bestemt seg er det ikke snakk om å sende ut noe rop om hjelp. Det er bare å la det stå til. Jeg hoppet.

Min lange kropp hang i luften. Armene veivet vilt. Bena sprellet. Og ansiktet, det liksom strakte seg og strakte seg frem, for å møte ballen med panna. Klask.

Jeg hang en stund i luften. Så begynte kroppen langsomt å falle nedover mot jorden og jeg ble liggende. Urørlig.

Jeg lå med lukkede øyne. Jeg var blek og livløs. Jeg lå slik og tenkte at nå tror jeg at livet kommer til å ta en ny retning. Dette er vendepunktet.

Det viste seg å stemme. Livet tok en ny retning. Jeg karrer meg ut av søla, reiste meg opp og gikk ut av konkurransen for alltid. Jeg har ikke spilt KONK siden. Dette har gått bra i alle år. Men sist fredag skjedde noe veldig uventet.

Jeg gikk forbi et møterom på jobben. Jeg var vei tilbake fra et viktig ærend ute ved kaffeautomaten da jeg oppdaget at det pågikk et møte. Det er glassvegger i disse møterommene. Man kan lett se alle som sitter inne i møtet. Jeg hadde ingen problemer med å oppdage at der, DER, satt Neshornet.

Han var riktig nok blitt mange år og mange kilo eldre, men det var ingen tvil. Der satt Neshornet. Han så fortsatt slem ut. Min spontane impuls var en sterk trang til å gå inn å sparke mannen på leggen. Men jeg gjorde ikke det. Pysa.

Føler du deg fortsatt mer syk enn Siesta, pappa?

- Katten har kastet opp. Vi må til legen, sier datter Frida (16). Jeg ser ikke straks døden i øynene. Det skal komme til å straffe seg.

Når mor for tiden er ute og reiser og far skal stelle hjemme er det ikke lett å ta seg av liv og død. Dessuten skal man ha kompetanse på vanning av planter (forskjell på orkideer og julestjerner?) og dessuten mye annet krevende. Midt oppe i dette lever katten som heter Siesta, er syv år og som vanligvis hersker over familien med en selvfølgelig arroganse. Men nå er hun syk og slapp. Katten ligger uten matlyst og ser direkte dårlig ut.

- Hun er sikkert bare forkjølet. Det er jeg også. Jeg tror vel egentlig at det står dårligere til med meg, sier jeg og hoster og harker.

Frida sender meg nå sitt mest drepende blikk. Det er liten tvil om hvem hun mener fortjener å stryke med først.

- Jeg syns vi skal se dette litt an et par dager. Å gå til dyrlegen er dyrt. Men nå må jeg løpe, for jeg skal rekke en tur i svømmehallen før de stenger, sier jeg og drar av sted.

Under vann i Bergerhallen på Rykkinn kommer ettertanken snikende i form av en masse dårlig samvittighet. Jeg svømmer stadig saktere. Jeg er blitt over 50 år. Plutselig får jeg det for meg at jeg kan komme hjem og oppdage at Siesta ligger stiv og død i gangen. Hva gjør jeg da? Etter å ha tatt den kjekke tonen. Det kan jo bli et traume for hele familien og jeg kommer til å stå der som djevelen selv.

Når jeg kommer hjem oppdager jeg noe som Frida har hentet frem og som jeg ikke ante at eksisterte. Det er en helsejournal for Siesta. Jeg blir stående og bla, side opp og side ned med vaksinering og kastrering og medisinering og flottbehandling og det ene med det andre. Jeg skjønner nå at Siesta har gått regelmessig til sin fastlege, en veterinær på Høvik.

- Jeg har bestilt time, sier Frida. I morgen klokken 18.15. Kan du kjøre?
- Jeg kan vel det, sier jeg spakt.

Dagen etter: Kjøreturen til dyrlegen går gjennom et dypfrosset landskap. Det er 15 minusgrader og ingen tegn til liv langs veien. Parkeringsplassen ligger i dunkelt mørke. Det er en fortettet stemning. Vi glir inn døren og får beskjed om å vente på "Katterommet", slik at Siesta slipper å ta anstøt av hunder. Vi blir bedt om å sette buret hennes på en hylle som gir henne utsikt og en god følelse. Mens vi sitter slik og venter kommer en familie på mor, far og to barn ut av et tilstøtende rom. De er i sorg. Familien har med seg et tomt fuglebur. Jeg tenker at det sikkert er en undulat som de nettopp har tatt avskjed med. Jeg ser at alle i familien er rødkantet i øynene etter gråt.

Etter litt venting blir det vår tur. Dyrlegen tar oss med til et undersøkelsesrom. Siesta blir lyttet på med stetoskop. Veid og funnet en kilo lettere enn sist. Dette er slett ikke bra.

- Hun har kastet opp en del. Har der bilder av oppkastet, spør legen.
- Nei, sier jeg.
- Ja, sier Frida og vipper frem mobilen.

- Veldig bra at du har tatt bilde, sier legen og han fortsetter. - Her kan man helt tydelig se at hun har hostet opp en innvollsorm. Det er trolig det som er problemet. Vi får gi henne en pille og så skal du se at hun snart er på beina igjen. Om det ikke er klar bedring i løpet av en uke får dere komme tilbake.

- Det skal vi gjøre, sier Frida.

Vi pakker sammen, betaler og kjører hjem. Innvollsorm er ekle greier. Jeg anbefaler ikke å Google etter bilder av slike. Innvollsorm kan blant annet borre seg inn i lungene til katten og gjøre stor skade. Frida ser på meg og sier:

- Føler du deg fortsatt mer syk enn Siesta, pappa?


Siesta

Hva dere enn gjør, ikke vask bilen


- Hva dere enn gjør, ikke vask bilen. Dette skrev vi på lappen som hang på ruta da Torill og Kirsten skulle låne bilen og kjøre på langtur.


Det er jo mange ting man kan bekymre seg for når man låner en gammel haug av en bil. Det kan være at man underveis må sjekke oljen eller at batteriet trenger litt ladning. Forbud mot bilvask kom derimot svært overaskende på Torill og Kirsten.

Nå kan det tenkes at de to damene uansett ikke hadde tenkt å vaske bilen, og at det var derfor at de lo så fælt da de fikk se den lappen, men her er det selvsagt mange muligheter for tolkninger.

Men la nå det ligge. Bakgrunnen for min vaske-angst var noen meget pinlige erfaringer.

Det er en stund siden dette skjedde. Datter Kaja fyller snart 19 år. Det er på tide å fortelle hva som skjedde da hun var baby.

Det startet en fredag. Jeg var relativt fersk pappa og overlatt til meg selv. Kvinnen i huset hadde tatt med seg brystene sine og reist på en middag inne i hovedstaden. Hun satset på at jeg, ved hjelp av en tåteflaske og noe forhåndpumpet melk, skulle klare brasene. Det gikk slett ikke verst i starten. Barnet spiste som bare det.

Etter foring er det naturlig med en liten lur. Men Kaja har alltid bestemt sin leggetider helt selv. Også denne gangen så hun på meg med store øyne og nektet og sovne.

Under slike omstendigheter er det smart og kjøre litt frem og tilbake med bil. Man kan kjøre for eksempel til Drammen. Kaja liker å slappe av i baksetet. Der sovner hun vanligvis lett.

Mens jeg satt slik og kjørte frem og tilbake kom jeg spontant til å tenke på at det kanskje nærmet seg et såkalt skippertak. Jeg må innrømme at vi ikke pleide å vaske bilen noe særlig. Men når jeg likevel var ute og kjørte, uten noe spesielt annet formål enn å få Kaja til å sovne, så kom jeg på at jeg kanskje skulle spandere en tur i en vaskemaskin.

Bilen hadde en veldig stor bakdør som strakte seg som et slags tak over bagasjerommet og deler av baksetet. Det som nå skjedde kan kalles pinnsvineffekten. Det viste seg at gummilistene langs bakdøra var morkne. Sett på et hardt vanntrykk og vips starter et kraftig regnvær inne i kupeen.

Vi var fanget inne i vaskeprogrammet. Kaja satt fastspent i barnesetet. Hun hadde endelig sovnet. Gjennom mange små hull i døra sprutet vannet inn i kupeen. Ordet høytrykksspyling fikk et helt nytt innhold da såpevannet rant nedover ansiktet, mens jeg desperat prøvde å beskyttet babyen med min egen kropp og et eksemplarer av Aftenposten som til alt hell befant seg i kupeen.

Marerittet var ikke over da maskinen stanset. Ute var det vinter og 17 kuldegrader. De nyvaskede dørene frøs slik at det var vanskelig å komme seg ut av elendigheten, men det gikk. Alt går. Bare man står på og ikke mister trua.

Da jeg kom hjem skiftet jeg straks klær, tørket håret og lot som om ingen ting hadde skjedd. Jeg tenkte at med tid og stunder kan jeg sikkert le av denne historien. Jeg også.

 

Fem på topp
Å skamme seg i butikken
Han fikk som fortjent. Han fikk barn.
Da døden kom til gards
Da dronning Sonja røkte med stive fingre
Han limte et A-4 ark fast i frontruta med superlim

Unge har aldri vært så late som nå



Det finnes noe som er allmenngyldig og riktig. Det er din plikt å gjøre ditt beste for å finne ut hva dette er. Du skal bruke dine egenskaper som menneske best mulig. Du må finne din plass i samfunnet, arbeide og leve ditt liv så godt du kan.


Disse formaningene gikk Sokrates rundt og forkynte i Athens gater for 2.400 år siden. Han var 70 år gammel og skuffet over at ungdommen ikke levde i tråd med sine plikter.

Det er med andre ord 2.400 år siden vi begynte å klage over at ungdommen er lat. Men tror du at det har hjulpet noe særlig. Ikke det spøtt.

Nylig kom en spørreundersøkelse av 1.000 personer som ble utført for Manpower i april i år. 55 prosent mener her at ungdom på vei inn i arbeidslivet stiller for store krav. 36 prosent mener at de unge har for dårlig arbeidsmoral.

Det er nærliggende å hevde at ungdommen aldri har vært så late som nå. Det er jo en påstand. Som har vært gjentatt. I 2400 år.

Selv er jeg misfornøyd med at ungene ligger og drar seg i sengen til langt på dag og er mer interessert i dataspill, spise potetgull og drikke Fanta Lemon enn å sette ting inn i oppvaskmaskinen. Ikke vil de rydde rommet sitt heller. Enda jeg har spurt på en veldig konstruktiv, pedagogisk og lettfattelig måte.

- Hvis du ikke rydder nå, blir det alvorlig bråk, pleier jeg å si. Men tror du at det hjelper? Ikke det spøtt.

Det er alltid god plass i hylekoret. Det går alltid et korstog. Hvis ikke du klager, hvem skal gjøre det da? Det er vår plikt å røske tak. I slappe holdninger eller hva det nå er det som ligger der på badegulvet og slett ikke er puttet opp i skittentøyskurven.

Det er med andre ord nærliggende å klage. Men før du begynner å klage kan du jo tenke litt på hvordan det gikk med Sokrates.

Mannen ble dømt til døden og tømte giftbegeret. Sokrates forsvarstale kan i disse dager oppleves fremført av Toralv Maurstad på Nationaltheatret.

Talen er kjent som et retorisk mesterverk. Det er trolig en av tidenes aller beste taler. Men hjalp det noe særlig? Ikke det spøtt.

Snuble på museum og kjøre hånden gjennom maleri


Har du sett filmklippet av en 12 år gammel gutt som snubler i et museum og lager et stort hull i et bilde som koster, 1,5 millioner dollar?


I filmklippet fra overvåkningskamera kan du se at gutten kommer gående med en boks brus i hånden. Han snubler og kjører hånden tvers gjennom det flere hundre år gammel maleriet. Gutten blir ganske forbauset. Han kikker seg rundt. Rådvill.

Jeg lurer på hva han tenkte de første sekundene. Jeg lurer også på hva guttens far tenkte da han fikk høre hva bildet koster.

Også kom jeg til å tenke på Magnus som er sønn til en venn av meg. Da Magnus var to, tre år gammel bodde familien i et område med rekkehus som delte på en stor parkeringsplass på Nordstrand i Oslo. Mange av bilene var dyre og pene i lakken, og sto ofte fristende parkert side om side. Dette fikk Magnus til å låne fars hammer, rømme hjemmefra og gå bankende fra bil til bil.

En snikende følelse av at noe er alvorlig galt tvang far opp fra ellers fredfylte sysler med ettermiddagsutgaven av Aftenposten. Han gikk ut i hagen hvor det hadde vært mistenkelig stille en lang stund. En åpen dør til boden og diverse redskaper ga først et naivt håp om at guttungen kanskje lekte tålmodig gjemsel der inne, men det viste seg snart at man måtte lete andre steder.

Nå er det vel egentlig ganske besynderlig hvordan noen nærmest ubetydelige bulker i for eksempel et bilpanser og en dør på en ikke helt ny Audi stasjonsvogn kan få en ellers rolige samfunnsborger til å skrike opp og bli direkte aggressiv. Styrken i skriket er trolig forklaringen på at det oppsto en form for massesuggesjon på parkeringsplassen på Nordstrand.

De gjorde et raskt overslag og ble enige om at skadene på åtte, ni biler måtte beløpe seg til minst 300.000 kroner. Dette fikk stemningen til å stige, kan man si. Da man midt oppe i alt raseriet ikke umiddelbart visste hvem som var opphavet til den nå lovende voldsforbryter, ble det satt i gang en dør til dør aksjon der den ene moren etter den andre rakte hendene i været og sa seg helt uskyldig i å ha født dette sprellende bevismaterialet som ble holdt frem. Forløsende var det vel da at far til Magnus, etter noe tid, stakk sitt noe bleke ansikt frem og tilsto at han for to år siden eller så hadde vært med på lage Magnus og dessuten mumlet noe om at han kanskje, muligens håpet og kunne være i besittelse av en forsikring som med litt flaks kunne strekkes helt bort på parkeringsplassen.

Da dramaet var over og de sinte folkene var gått hjem, sa far nærmest til seg selv:
- Hvordan kunne du finne på dette da Magnus? Gutten smilte, svingte med neven som en hammer og sa:
- Banga Banga.

Hvor lenge kan du stå på hodet?



Hvor lenge kan du stå på hodet, mens du samtidig synger en sang. Heng med så finner du ut mer
.

Vi skal til Vagnildgrenda. Vet du ikke hvor det er sier du? Sjokkerende uvitenhet. Vagnildgrenda er selvsagt første avkjøring til venstre når du har passert Soknadalen, på vei mot Berkåk. Det er et vakkert sted med strålende utsikt. Her er Trivelige Trøndelag, så langt øyet rekker og gjerne enda litt til.

Men skal vi være helt ærlige så skjer det ikke all verden på en hverdag i Vagnildgrenda. Det må jo sies, hvis du vurderer å dra dit, for eksempel på ferie. Det skal vi komme tilbake til. Først må jeg fortelle at man kan levere inn en fisk og får veldig god røykelaks tilbake i Vagnildgrenda. Se for øvrig petiten "Den aller største laksen". Det er først og fremst derfor at kompis Erlend og jeg kjører opp i bygda. Når vi likevel er på stedet så kommer Erlend på at han vurderer å kjøpe seg en jakthund. Han ringer da en av de flinkeste bikkjefolka i området.

Her må man skynde seg å opplyse om at dette er et folkeferd som ikke sløser med ord. Erlend lurer på om det passer med et besøk.

- Jeg kom akkurat hjem, svarer bikkjemannen. (Det betyr: Hjertelig velkommen på besøk.)

Når vi ringer på døra kommer mannen og en skokk hunder ut på trappa og tar imot oss. I døråpningen, litt i bakgrunnen, står barnebarnet Eilif og sutter på totten. Eilif er ganske oppspilt. For han har vært på besøk i mange dager og nå skjer det endelig noe.

- Hei, sier mannen. (Det betyr: Hvis dere nå kommer innafor vil kona ganske raskt sette frem minst tre sorter kake og vi regner med at dere drikker minst to kopper kaffe hver.)

Her er det naturlig å fremheve krydderkake, som er veldig godt, mens det som er enda bedre er noe de kaller for "hyllkak", som er stekte lapper, servert med rømme og syltetøy, for ikke å snakke om ferskt tebrød fra Soknedal Bakeri og Konditori.

Mens jeg sitter slik og spiser kake oppdager jeg at Eilif og jeg har mye til felles. Eilif er lett å be. Både på kake på andre ting. Eilif er dessuten høyt og lavt. Han liker å klatre på ting. Jeg spør Eilif om han klarer å stå på hodet.

Eilif hopper opp i sofaen og stiller seg på hodet med beina rett til værs. Jeg spør nå gutten om han både kan stå på hodet og synge en sang. Det gjør Eilif. Han synger med klar og ren stemme. Det er en sang med veldig mange vers.

Jeg skryter av Eilif og sier at han er kjempeflink. Jeg følger med en stund, men blir dratt inn i samtalen ved voksenbordet, snur ryggen til og glemmer, for å være ærlig, å følge med på hva Eilif driver med.

Slik går det en god stund. Det høres et høyt dunk. Eilif har holdt ut lenge, men nå er han sliten og faller ned på gulvet. Bestemor løper til for å sjekke om han er skadet. Jeg blir først litt bekymret jeg også, men så ser jeg at gutten krabber opp igjen for å stå mer på hodet.

- Hvorfor gjør du det, spør jeg.
- Jeg er ikke ferdig med sangen, sier Eilif.

Noe som blir stadig sjeldnere i Norge



Helt uorganiserte barn i intens glede, time etter time, på en campingplass i Nord Trøndelag. Jeg har sett noe som blir stadig sjeldnere og sjeldnere i Norge.


Vi har leid en campinghytte der elven tømmer seg i en stor badedam. Midt i dammen ligger en badeflåte. Flåten er målet for en ekspedisjon. Guttungene kommer. De er kanskje syv år gamle. Ute på eventyr. Helt på egen hånd. Helt uten kontroll. Fra oven.

Guttene setter seg i jolla og ror ut til flåta. Gleden stiger for hvert tak de kommer vekk fra foreldrene som har utstyrt karene med redningsvester selv om begge svømmer bra. Karene er dratt ut til flåta for å fiske med sluk. Redningsvestene er store og klumpete og bare i veien. Noen sekunder senere er de lagt i en haug.

Guttene kaster med sluk i alle retninger. Dammen er grunn. De setter seg ofte fast. Det skjer så ofte at mange barn bare ville gitt opp, blitt sure eller løpt etter hjelp fra noen voksne. Men ikke disse karene. Når den ene setter fast ror den andre ut for å løsne sluken. Ingen sure miner. Det skjer ti, femten ganger, mens jeg sitter og se på. Jeg drikker kaffe og har det bra.

Plutselig roper en av gutta i fiskefeber: - Ola, jeg har napp!

Intens sveiving. En ørret på kanskje ti små cm kommer opp på flåta. Begge karene kaster seg over fisken. Den spreller seg løs.
- Åååå, nei. Nå skjedde det igjen, sier Ola. Fisken har falt mellom sprekkene i flåta og kommet seg ut i vannet.

Det er bare en ting å gjøre. Fiske videre. I time etter time. Helt på egen hånd. Hele sommeren i gjennom. Frihet og kameratskap. Spenning. Mestring. Lære for livet.

Fra mange hold kommer rapporter om tegn til forgubbing. En vanlig sportsfisker i Norge er godt voksen og blir stadig eldre. Antallet som fisker går betydelig ned. Det er mobiler og dataskjermer til alle døgnets timer. Mye har gått tapt siden jeg var liten.

Desto større er gleden av å se karene på flåten. De som aldri gir opp om de sitter fast.



Med jubel i brystet


- Knut er redd for ballonger. Han frykter dem. Det må dere huske om dere inviterer Knut i bursdager.


Det er mor som snakker. Vi er på det aller første foreldremøte på barneskolen. For ti år siden. Jeg kan huske at det var en varm høstdag og trangt om plassen. Jeg hadde aldri før møtt et barn som Knut, som skulle gå i vanlig skole, med et syndrom som krever uendelig tålmodighet.

Når jeg snakker med Knut er det som om repeat-knappen har låst seg fast. Vår første prat var omtrent slik:

- Hvorfor røyker du, spør Knut.
- Fordi jeg liker det.
- Hvorfor røyker du?
- Det smaker godt.
- Hvorfor røyker du?
- Det har jeg jo sagt.

Slik fortsetter samtalen til Knut går lei av meg. Det er lange minutter.

Knuts ansikt er åpent med et solregn av fregner og håret står som en engels luftige sky rundt hodet. Kroppen er spedbygd og kaster nesten ikke i skygge. Gutten beveger seg liksom i mange retninger på en gang. Alltid urolig. Store øyne. Ørene på stilker.

Noe av det jeg liker aller best er å se Knut komme oppover bakkene på sykkel. Bena går som trommestikker. For gutten har oppdaget at det er kommet en gravemaskin som nå driver og jobber i nabolaget. Den store grabben er i full sving. Det er en lastebil som kjører til og fra. Hektiske karer i oransje klær driver på med sitt. Knut står med ansiktet presset mot nettinggjerdet og følger med på alt som skjer på anleggstomta. Han står slik og er det lykkeligste menneske jeg kjenner.

I går var det siste skoledag på ungdomsskolen. Hele klassen står oppstilt på scenen i gymsalen. Knut har på seg mørk dress og slips. En etter en blir elevene ropt opp og går på tvers av den store scenen for å ta rektor i hånda og få vitnemålet. Jeg sitter sammen med tusen foreldre. Jeg vet ikke hva de andre føler, men det er som et brus av stolthet når Knut krysser scenen for å hente den hvite konvolutten som er så viktig for resten av livet.

Knut har stått på venteliste for å komme inn på yrkesfag. Det er fire plasser. Knut står som nummer fem.

I forrige uke kom beskjeden. Knut står i klasserommet omgitt av barn som han har gått på skole med i mange år. De kjenner Knut og alt han har slitt med. Øyeblikket står og dirrer. Der er umulig å være uberørt av det som nå skal skje. Alle som er i rommet kommer til å huske det så lenge de lever.

Det er en som har trukket seg fra listen. Knut har fått skoleplass til høsten. På det han aller, aller mest ønsker seg.

Det er med jubel i brystet vi går inn i denne sommeren.

Jeg la meg i sengbenken og nektet å komme ut



Jeg sto en gang i kanten av en sommer og gråt. Jeg sto sammen med en kompis. Vi hadde lekt sammen hvert ledige minutt. Hele sommeren i gjennom. Men nå var den straks over.


Vi sto på en liten høyde og så ut over vårt rike. Fotballbanen, badeplassen og kiosken hvor iskrem het glass og smakte så godt at følelsen fylte hele kroppen med en glede som jeg aldri siden har vært i nærheten av.

- Skal vi ta en siste glass, sa min venn. Jeg nikket stumt, og sammen gikk vi bort til kiosken hvor en dame sto med ganske voldsomme kroppsdeler og langet ut godsakene gjennom et lite vindu som hun bøyde seg ut av slik at vi kunne sette øynene inn i en kløft som det var vanskelig å ikke bli dypt berørt av.

- Du vet hva synd er. Du vet at Gud kan se og høre hva du tenker og at du skal dømmes for det, sa min venn. Han kom fra en religiøs familie og benyttet nå anledningen til å fortelle meg at helvete kunne være like om hjørnet.

- Det kan bli dommedag når som helst, sa min venn.

Det var jeg ikke klar over. Jeg gikk derfor rett hjem til min mor for å få avklart hva som var sant og hva som var jug. Mor sto og stekte kjøttkaker da jeg kom inn.

- Er det sant at det kan bli dommedag og at jorda vil gå under, spurte jeg.
- Ja, sa min mor.
- Og det kan skje når som helst?
- Ja, sa min mor.

Etter denne samtalen ble jeg helt stum. Jeg søkte nå tilflukt i sengbenken. Dette møblet er en svensk oppfinnelse som er slik laget at et lite barn kan krabbe opp i benken, lukke lokket og nekte å komme ut igjen før alle påstander om dommedag er trukket tilbake.

Det var riktig nok ikke lett å nekte å komme ut av sengbenken når det luktet så godt av kjøttkaker, men jeg følte at jeg var nødt til være prinsippfast siden det tross alt dreide seg om jordens undergang.

Jeg lå slik og var prinsippfast i nesten en hel time. Men så kom jeg til å tenke på at det ikke kunne være noe særlig å møte undergangen på tom mage.

Den holdningen har jeg enda. Du vet aldri når det kan være sent. Husk og spis is og mange pølser i morgen. Og ha en fin 17. mai.

Gravid og blind, så skjer noe helt fantastisk



Tatiana (30) er blind og kan ikke se på utralydbildene av babyen sin, men så skjer noe helt fantastisk.


- Jeg kan ikke vente på å lukte ham, sier Tatiana (30) om babyen som legen er i ferd med å undersøke ved hjelp av ultralyd.

Jeg sitter og ser den brasilianske filmen om Tatiana Guerra (30). Det er sterk kost. Vi blir med til noe alle foreldre kjenner sterkt. Det øyeblikket da du får se barnet ditt for første gang. Ved hjelp av ultralyd. Tatiana ser med fingrene. Hun kjenner barnet sparke i magen. Men hun skulle gjerne kommet enda litt nærmere.

Følelsene renner i strie strømmer. Det er kommet en fantastisk teknologi. En 3D-printer skriver ut babyens ansikt. Slik at Tatiana kan la fingrene gli over stumpenesen. Se hvordan ansiktet er.

Det er mulig dette er en reklamefilm. Det gir jeg blaffen i. For akkurat nå er jeg tilbake til det første møte med min egne barn. Da de skulle bli født. Frykten for alt som kunne gå galt. Takknemligheten da det faktisk gikk bra.

Det er mange ting vi kan heie på i verden. Jeg heier på ny teknologi. Og livet som kan bli så mye bedre. Hvis vi vil.

Se filmen her

Hermetisk torskerogn og andre overgrep

Eva og jeg står ved kaffeautomaten på jobben og diskuterer våre barns behov for å få en splitter ny og grisedyr sykkel, nå som våren og ganske tøffe krav er kommet for dagen.

- De har begynt å lage veldig lette sykler også for barn, sier Eva.

- Slike sykler er kjempedyre, sier jeg.

- Å gi en gammeldags og tung sykkel til et barn, er jo som om du skulle syklet rundt på noe som veier 30 kilo.

- Det gir fin trim, sier jeg.

- Lett for deg å si.

- Ja, men hvorfor skal dagens unge ha det noe lettere enn det jeg hadde det da jeg var liten? Min barndoms sykkel var blytung. Mandag denne uken så jeg et innslag på NRK Dagsrevyen om foreldre som betaler 30.000 kroner for et kurs som skal å få veldig lat ungdom til å slutte å sitte i sofaen og sløve og se på TV hele dagen, og heller gå på skole eller prøve å finne seg en jobb, sier jeg.

- Du mener at hvis de hadde fått en tung sykkel så hadde de lært seg å slite?

- Ja, slit er bra. Dessuten er det mye som er urettferdig her i verden.

- Hva da?

- Barn i dag har en hel masse greier som vi ikke hadde. Jeg hadde for eksempel ikke min egen datamaskin da jeg var ung.

- Du mener at vi bør ta fra dem PC-en?

- Ja. Vi hadde dessuten bare en kanal på TV. Vi burde nekte dem å se på noe annet enn NRK 1, slik at de begynner å kjede seg. Tror du det går å fikse på innstillingene slik at TV-en bare viser svart hvit bilder?

- Det går sikkert an.

- Før måtte vi dessuten spise masse rar mat. Det var kålruletter. Blodpuddig. Hermetisk rogn. Slike ting.

- Hermetisk rogn finnes fortsatt. De har det som pålegg i kantina.

- Har du smakt?

- Ja.

- Hvordan smakte det?

- Like vondt som før. Veldig tørt. Du må ha masse remulade eller majones på.

- Så verden har ikke gått fremover?

- Det kommer litt an på hvem du spør.

- Ja, det gjør jo det. Kommer guttungen til å få en slik ny, dyr sykkel da?

- Jeg vet ikke.

- Du kan jo først teste ut om han er en tøffing. Gi gutten hermetisk torskerogn til frokost.

- Genial plan. Det gjør vi.

Baktus hadde tenkt å gifte seg

En ny doktorgrad ved Universitet i Oslo avslører at Baktus, du vet han som bor i munnen til Jens, hadde tenkt å gifte seg med tanntrollet Karoline.

Akkurat da du trodde at du viste alt om Karius og Baktus så kommer det plutselig en forsker som har funnet ut at i Thorbjørn Egners første versjon i 1941 var Baktus veldig forelsket i en jente som bodde i den andre enden av munnen. Det er Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy som har forsket på dette og som nylig forsvarte sin doktoravhandling "Verkets hviskelek", i følge Morgenbladet.

Det står ikke noe om hvor lenge Aasta Marie har forsket på forhold som dette, men det har sikkert tatt noen år.

Nå er jo det ikke det noe rart da. De fleste nordmenn har brukt år av sitt liv sammen med Karius og Baktus. Slik er det jo når man vokser opp i Norge. Først må man være barn selv og høre på barnetimen på radio og på TV, samt bli lest for og høre nøyaktig den samme historien utrolig mange ganger, også må man lese den selv og vokse opp og bli voksen og få sine egne barn og ta den samme runden om igjen og om igjen. Jeg kjøpte for eksempel Karius og Baktus på kasset og da rakk man å høre eventyret to og en halv gang, mens vi kjørte for eksempel på besøk til besteforeldre, og dessuten to en halv gang til på tilbakeveien.

Den fineste versjon fikk jeg servert en gang jeg skulle ta bussen. Da oppdaget jeg tre barn som sto og gapte inntil et hagegjerde. Sommeren vokste frodig på den andre siden av gjerde. Der inne sto et stort epletre og lente seg ganske hyggelig mot bussholdeplassen. Oppe i treet satt en voksen mann. Da hørte vi fra treet:

"Jeg lager en underjordisk gang fra tanna mi bort til tanna di".
"Det var lurt" sa Baktus.

Slik ble vi fire som sto der og gapte. Vi sto slik helt til eventyret var slutt. Vi sto der noen dager senere også. For mannen satt mange ganger i epletreet den sommeren og fortalte historien som han kunne så godt. Om igjen og om igjen.

Det var en fin sommer.

Takk for den Baktus Bror.

-Se, en ørn!


Jeg har aldri vært så redd. Det var den sikre død. Vi var på vei opp det trange juvet da ulykken skjedde
.

En sensommer i Todalen på Nordmøre. Jeg er 18 år gammel og går på den smale stien sammen med Stein, Nanna og Niels. Vi skal inn til et spennende fiskevann og ha det fint. Så langt kommer vi aldri.

Jeg går først og bærer sekken. Bak meg går Nanna og Stein, og til sist Niels. Vi er i Trollheimen nasjonalpark, berømt for fjell som stikker sylskarpt til himmels, og som kan åpne seg i en avgrunn. Stien går i slynger, på kanten av juvet. Fra fossen innerst driver det vått gjennom luften. Stien er fylt av røtter. De er sleipe og lumske.

Vi bytter på å bære. Jeg skal bare snu meg og gi Stein sekken. Vi har Nanna mellom oss. Jeg strekker ut hånden. Prøver å gi Stein sekken. Han strekker seg han også, ser ikke hvor han setter foten.

Taket glipper. Sekken raser utfor stupet. Og i brøkdelen av et sekund senere ser jeg kroppen til Stein som følger etter. Utfor stupet. Det er minst 20 meter rett ned. Det er den sikre død.

Skrekken står i ansiktene.

- Løp etter hjelp. Løp som faen, sier jeg.
 Nanna og Niels bråsnur og begynner å løpe.

Jeg løper jeg også, ned langs stien og finner en skråning av grus og stein hvor det går an å ta seg ned til bunnen av kløfta. Jeg mer sklir enn går ned bratta. Jeg følger elva oppover til stedet hvor Stein må ha landet. Jeg kjenner angsten for synet som venter.

Han ligger i en forvridd stilling. Begge bena og den ene armen er brukket. Knær er ødelagt. Brystet ser ikke bra ut. Han blør stygt fra et kutt i hodet. Men gutten lever.

Fallet ble dempet av bjørketrærne som strekker grenene ut fra fjellsiden. Det er nesten ikke til å tru. Stein er i ørska, men vi kan snakke sammen. Jeg bruker skjorta mi til å knytte rundt kuttet i hodet. Sekken har landet like ved. Jeg tar det vi har av gensere og pakker rundt ham. Jeg kjenner lukten av solbærtoddy fra en knust termos. Jeg heller opp en kopp og gir Stein litt.

- Det kan være store indre skader. Han kan likevel være døende, tenker jeg.

Jeg kjenner at gufset fra fossen innerst i juvet sender kulde ned til oss. Det er ikke lett å holde praten i gang. Tiden går veldig sakte. Stein ligger og ser opp i luften. Plutselig sier han:

- Se, en ørn!

Jeg ser opp. Kongeørna henger over oss. Majestetisk.

Jeg har aldri sett en ørn før. Det har ikke Stein heller. Vi blir spontant begeistret. "Fy flate, så kult. En ørn". Kjeften går. Vi prater. Stein kvikner litt til. Dette kan komme til å gå bra.

Etter en drøy time ser jeg en ung gutt som jeg kjenner. Han vet ikke hvor fallstedet er så han bruker elva som vei, er mer ute i vannet enn langs bredden. Han får se meg, vinker og klatrer opp. Gutten sier ingen ting, bare rekker meg en øks og begynner selv å hugge trær. Vi må bli synlige fra lufta.

Etter to timer kommer en klatregruppe fra Røde Kors. De har lege med. Han konkluderer raskt at det er for farlig å flytte Stein på en annen måte enn med helikopter.

Det er et Sea King-helikopter som kommer. Det er gigantisk der det henger like over hodene våre og fyller det meste av juvet. Rotorene er bare noen meter fra fjellveggen når en hjelpemann firer seg ned i en vaier. Han har med en båre. Det hele tar bare noen minutter. Så blir Stein heist opp og flydd til sykehuset i Kristiansund. Her skal han bli liggende i lang tid. Men gutten kommer fra det uten varige men.

Jeg går sakte tilbake til leirplassen. Skjorta, som Stein hadde rundt hodet, vasker jeg i bekken. Blodet løser seg opp og blir borte. Jeg treffer Niels og Nanna. Vi er roligere nå. Det har gått bra. Sommerkvelden ligger som en fredfylt stund i Todalen. Vi snakker om livet som skal leves. Det er 35 år siden nå. Jeg glemmer det aldri.

Å bli griserik og berømt


- Du får ikke noen til å bli rørlegger ved å vise bilder av ungdom som står og skrur på et rør.

- Hva skal vi gjøre da? 
- Ta bilder av meg, porschen min og eneboligen på Nordstrand. Den er fet. Og hvis ikke det hjelper så ta bilder av seilbåten min.

Jeg står slik og snakker med en kar som driver et rørleggerfirma i Oslo. Han er blitt griserik. Det bør man slett ikke legge skjul på. Jeg mener rett og slett at det ikke er noe galt med å ha lyst til å bli griserik.

La meg nå fortelle at det er 60.000 tiendeklassinger som i disse dager driver og lurer fælt. De lurer på hva de skal bli. Hvordan livet skal bli. Hva de skal velge. Det er ikke lett.

Når det ikke er lett å velge, hva velger du da? Bli som mor eller far? Det tror jeg mange gjør. Hvis mor er lege og far er advokat eller noe, så får man liksom høre det: "Bli som oss". De behøver ikke si det en gang. Du bare velger, helt automatisk.

Nå behøver ikke det å være så galt. Men det kan jo også tenkes at du ikke har lyst til å bruke mange år på fryktelig mye teori og ta mange tunge eksamener. Jeg mener at det fins mange bra alternativer. Det fins for eksempel hele 165 yrkesfag å velge i. Du kan for eksempel bli romteknolog, visste du det? Blomsterdekoratør, greenkeeper til golfbanen, kuldemontør, bunadtilvirker, automatikerlærling - you name it!

Det har seg for øvrig slik at jeg bor i et hus på Høvik. For noen år siden skulle vi pusse opp badet. Da oppdaget jeg at han som laget badet vårt tjente 40.000 kroner uka. Han jobbet ganske mye. Men likevel. Mannen tjente fire ganger så mye som meg. (Og jeg har gått 7 år på universitet og tatt en master).

En gang jobbet jeg som lærervikar på Torstad ungdomsskole i Asker. Der hadde jeg en kollega som het Tom. Tom og jeg hadde vært en tur på byen og drukket øl. På vei hjem traff vi en gammel kompis av Tom som drev et snekkerfirma. Vi ble sittende og prate litt om lønninger og studielån og slikt. Da oppdaget jeg at jeg måtte jobbe i over 20 år før jeg kunne ta igjen snekkeren i økonomi. For mens jeg studerte og levde på lån så tjente han flere millioner kroner. Dessuten slipper han å leie hjelp hver gang han skal gjøre noe hjemme, slik jeg må.

Før jeg begynte å studere så jobbet jeg på Holmenkollen Park Hotell som kelner. Der ble jeg kjent med Christoffer. Vi jobbet sammen. Jeg har truffet mange folk i mitt liv, men sjelden noen som har glødet slik for det han drev med. En dag kom Christoffer med en kurv ville bringebær som han hadde plukket selv. Han ville bidra til en dessert, skape noe ekstra. En opplevelse du aldri glemmer. Christoffer er sånn. En fantastisk fyr. I dag driver han med vin. Jeg leser om gutten i kjendisblader. Glamourfaktoren kan bli skyhøy for flinke fagfolk.

Orker du en historie til? Jeg gikk en gang i niende klasse på Bjørnegård skole i Bærum. Vi skulle velge hva vi skulle bli. Lærerne spurte hva vi ville. Cecilie og Inger ville bli leger. Tore og en haug andre gutter skulle gå på BI eller lignende steder og bli økonomer. En etter en rakk vi opp hånda for å si hva vi skulle bli. Til slutt var det bare en igjen.

- Og du da Asbjørn. Hva skal du bli?
- Jeg skal bli skomaker.
- Hæ! Skomaker. Åssen blir du det da?
 Asbjørn forklarte.

Vi satt og gapte. Siden er Asbjørn blitt berømt. Han har vært mye på TV og i andre medier. Han har et verksted i Josefines gate. Du kan jo stikke innom og spørre Asbjørn om det er lurt å velge yrkesfag.

Innen 1. mars må du ha bestemt deg. Hva blir det til? Gå inn på VilBli. Det er nettstedet for deg som skal søke videregående opplæring i skole eller bedrift og vil lære mer om de ulike mulighetene som fins.

Sosialt selvmord

Når Sjur (6) strekker seg på tærne kan han se ut av vinduet på rommet sitt og se hele verden.

I alle fall den delen av verden som betyr noe. Bandybanen på Røa.

Sjur bestemmer seg med et smell. Det er på tide å erobre verden. Han kler på seg det han har av utstyr og legger i vei.

I en sirkel is glir 32 ganske velutstyrte barn. De fleste er iført Røas farger. Røde bukser og røde jakker og røde, proffe hjelmer.

Her kommer Sjur. Mor har kjøpt skøytene. Brukt. Det er helt greit. Men hva er det han har på hodet? En sykkelhjelm?

Skal du begå sosialt selvmord kan du gjøre det på mange måter. Sykkelhjelm er riktig nok en litt uvanlig metode. Men du dør. Garantert.

Sjur entrer banen for første gang, Sykkelhjelmen er neon gul og svart. Det eneste som minner om Røas farger er Sjurs ansikt.

Han går bakerst når 33 barn skøyter runde etter runde som en slange på jakt etter sin egen hale. Sjur biter tennene sammen og går. Stadig fortere. Og fortere.

Etter slangen er det kamp. Jakkene er røde utenpå og blå inni. Man vrenger halvparten og får to lag. En fløyte blåser. Øyeblikket tar en kort og stille innersving. Bandykøllene løftes i været som løpenoter i luftens partitur. Spillet kan starte.

Dette går dårlig. Sjurs lag taper. Hver eneste lørdag. En vond og kald klump vokser i magen. Om kvelden går gutten inn på rommet sitt, krabber under dyna og nekter å komme ut igjen.

Mor ber om en forklaring. 

- Jeg vil heller være på det røde laget. Rød er alltid best, sier Sjur. 
- Men hva gjør du hvis du bytter lag og det blå laget plutselig begynner å vinne, sier mor.

Dyna tenker. Det romsterer der inne. Sjur krabber tur som en skilpadde i sengen. Det er et godt knep. Nå kommer hodet ut av dyna med en konklusjon.

- Jeg vil ha ny hjelm. NÅ!

Er du klar over at mannen din ligger i oppkjørselen?

Vi skal til et ellers ganske fredelig boligområde i Oslo. Folk bor i rekkehus og har ganske god sikt inn til hverandres sorger og gleder. Kari og Ola vet det ikke selv ennå, men de skal straks sette en slags rekord.

Før vi bryter løs på dagens historie vil jeg ta opp en ting. Jeg har fått litt kritikk. Folk sier at jeg i mine petiter overdriver så fælt. Jeg vil derfor understreke at det gjør jeg slett ikke og at det dessuten er ganske pent vær i dagens petit. Det er rett og slett sommer, skyfri himmel og absolutt ingen grunn til panikk. Bare så det er sagt.

For å forstå alvoret i denne historien må man likevel vite at Ola er over hundre kilo og nesten to meter lang.

Man bør også vite at prolaps er noe som kan ramme som lyn fra klar himmel og slenge deg i bakken slik at du absolutt ikke kan reise deg ved egen hjelp. Hvis man går til leksikon vil man oppdage at for eksempel skiveprolaps, (prolapsus disci) betyr at brusk mellom virvelskivene i ryggraden har falt ut av sin normale stilling slik at det kan bli trykk på en nerverot og/eller ryggmargen. Man kan også rammes av livmorsprolaps og endetarmsprolaps og en rekke andre former, men det syns jeg ikke at er nødvendig å gå mere inn på her. Du kan eventuelt lese litt om dette selv. 
 
At prolaps er fryktelig vondt skjønner jo alle. Det gjør Kari også når hennes mann, Ola blir rammet av prolaps. Det skjer midt i oppkjørselen til huset. Ola blir liggende og skriker høyt ved den minste berøring. Nå er det jo ikke godt å vite hva man nå burde gjøre. Å løfte på den store kroppen kommer i alle fall ikke på tale. Kari ringer til fastlegen:

- Hva skal jeg gjøre?
- Gi ham smertestillende og vent på hjelp. 
 
Kari går inn og henter noen piller og et glass vann som Ola svelger. Deretter legger hun et pledd over mannen så han ikke skal ligge der i midt i veien og fryse.

Nå er det slik at Kari, som de fleste andre kvinner, har ganske mye å gjøre. Det er husarbeid. Det er matlaging, ungepass og andre plikter. Kari har rett og slett ikke tid til å holde Ola med selskap, men går inn for å lage middag. Etter en times tid ringer telefonen. Det er en av naboene som er på tråden og sier:

- Er du klar over at mannen din ligger der ute i oppkjørselen?

Kari kan bekrefte at hun er klar over at mannen ligger der ute.
 
Ola ligger på sin side og venter på at noe skal skje. Mens han ligger slik kommer nabogutten forbi. Ola kjenner gutten godt og har mange ganger kommet med moralske oppfordringer om at ungdommen må holde seg i form. Guttungen står og ser på Ola, som åpenbart ligger og slapper av under et pledd, og sier:

- Så, du syns ikke lenger at det er viktig å holde seg i aktivitet?

(For øvrig: Etter to timer ble Ola litt bedre slik at man klarte å få ham i hus, men det er annen historie).

Forsvunnet i svømmehallen

Katastrofen kan ramme når som helst. Som lyn fra klar himmel. Det er noe alle vet. Heng med.

Det er tirsdag denne uken. Simen og Andre er to kompiser på fire, fem år som er blitt med pappa i svømmehallen. De vet det ikke selv, men en alvorlig krise er under oppseiling.

På tirsdager er det ekstra varmt vann i svømmehallen. Derfor yrer det av liv. Her er for eksempel et større parti med babysvømmere som har det gøy i bane seks og syv. I bane fire og fem er det en salig blanding av trim og psykisk handikappede som har det fint i kaotisk uorden. I resten av svømmehallen er det ballspill, hopping, vannsklie og såpass mye annen uoversiktlig glede at det er krevende å være pappaen til for eksempel Simen og Andre.

Pappaen til Simen og Andre har tilfeldigvis kommet i snakk med en mor som han kjenner litt fra før og som dessuten er meget pen og iført bikini. Det siste har i og for seg ikke noe med saken å gjøre, men siden det er korrekt, så syns jeg at man godt kan opplyse om dette. Pappaen til Simen og Andre følger, som man forstår, ikke så godt med på hva som skjer rundt ham. Plutselig oppdager mannen at guttene er søkk borte.

Ligger de på bunnen? Er de allerede druknet. Simen og Andre er ikke så veldig gode til å svømme. Nå begynner pappa å løpe en hel del frem og tilbake i svømmehallen. Jeg ser at han også skanner om det ligger noen på bunnen. Og det gjør det. Av en eller annen grunn er det mange barn som liker å ligge på bunnen. Men det viser seg å være falsk alarm. Alle barna han ser er levende, konstaterer pappaen til Simen og Andre.

Han leter på tenkelige steder. Han leter på utenkelige steder. Nederst i svømmehallen er det for eksempel et lite kott hvor de oppbevarer gjenglemt tøy og annet utstyr. At det ikke er en sjel der inne oppdager pappaen til Simen og Andre med en gang. Likevel sjekker han rommet tre, fire ganger.

Mannen har flere ganger vært ute i garderoben. Særlig sjekker han garderobeskapene. Det er en del gutter som liker og krabbe inn i skapene for å sitte helt musestille. Pappaen til Simen og Andre finner ikke guttene noe sted. Nå er han blitt alvorlig redd. Kan de ha funnet på å forlate svømmehallen i bare badebuksa? Det er iskaldt ute.

Alle pappaer har et instinkt. Særlig når frykten jager i kroppen. Alle sanser skjerpes. Ørene er på stilker. Pappaen til Simen og Andre syns at han hørte en lyd. Den kommer fra handicaptoalettet.

Nå går mannen bort og kjenner på dodøra. Den er låst. Fra innsiden.
- Hallo, sier mannen forsiktig.
- Er det noen der inne?
- Knis.
- Er dere der gutter?
- Kanskje.

Nå ser jeg at pappaen til Simen og Andre først blir veldig lettet. Så blir han sint. Men likevel er han veldig, veldig vennlig i stemmen. Han spør guttene høflig om de kan tenke seg å låse opp døra.

Det svarer guttene et veldig bestemt NEI til. Også ler de en hel del.

Nå er pappaen til Simen og Andre fly forbanna. Men det må ikke småguttene oppdage, så han er fortsatt veldig mild i stemmen: - Kan dere ikke åpne døra da?

Det går fem laaaaange minutter. Nå velger rampungene endelig å komme ut. Veldig fornøyd med seg selv og gjemmeleken.

Mens jeg står og ser på dette, kommer jeg til å tenke på en gang jeg selv fikk juling av min far som barn. Det var etter en ganske omfattende gressbrann i Vardø som jeg hadde tent på sammen med en kompis. Hva slags straff, som Simen og Andre fikk, vet jeg ikke.

Du må ikke spise snø

Du må ikke spise snø, sa moren min. Hun sa det mange, mange ganger. I alle de år. Men hun sa aldri hvorfor jeg ikke skulle spise snø.

Jeg spurte også en jente i barnehagen om hun spiste snø. Det gjorde hun.
- Er du ikke redd for å få mark i magen, sa jeg. 
- Dust, sa hun.

Jeg syntes at det svaret var veldig rart, for det der med mark i magen var noe jeg hadde hørt og som jeg trodde på. Men jeg lurte litt på HVORDAN det kunne ha seg at mark kunne overleve i snøen. Jeg fikk sjelden svar på noe som var viktig på denne tiden. Jeg spiste dessuten en hel del snø i smug. Ikke fordi det var særlig godt å spise snø. Jeg, mener vi gjør mye her i livet i ren og skjer mangel på alternativer. Bare så det er sagt.

Nylig har jeg oppdaget at det kan være direkte livsfarlig å spise snø, i følge en bok om Finnmark. Her må jeg skynde meg å fortelle at min snøspising fant sted på en liten øy som heter Vardø hvor jeg ble jeg født i 1962. Den kalde krigen var da på sitt hardeste. I 1960-årene sprengte russerne hele 132 atombomber på naboøya Novaja Semlja som ligger bare 56 mil unna. Det radioaktive nedfallet kom med vinden til Vardø. Den største bomben var 3.000 ganger større enn bomben over Hiroshima. Militærets etterretningstjeneste målte svært høy stråling. Alt var veldig hemmelig. Haakon Lie og Einar Gerhardsen snakket sammen og ble enige om å lage hemmelig evakueringsplaner for hele landsdelen. Bare så det er sagt.

Slik opplysninger gir jo litt grunn til ettertanke. Når de holdt det der med snøen og atombomber hemmelig, hva kan de ikke da ha funnet på å skjule av andre viktige opplysninger. Det var mange forbud. Rare forklaringer.

- Spis opp maten din (tenk på barna i Afrika).
- Vær stille (far sover middagslur på sofaen).
- Ikke skjær grimaser (du kan bli sånn).
- Ikke smil når voksne kjefter (da får du deg en lusing).
- Ikke bad like etter at du har spist (du får krampe og drukner).
- Ikke ert søsteren din (hun er jo så søt og uskyldig).

Her ligger det mange ubesvarte spørsmål. Hvis man for eksempel har sittet lenge og svelget og svelget fordi maten er kald og guffen og klistrer seg til ganen, hva hjelper det da å tenke på folk i Afrika? Eller hvordan kan det ha seg at kroppen etter mange grimaser stivner slik at man blir vanskapt for resten av livet. Jeg har dessuten en gang, etter at jeg ble gammel nok til å bestemme selv, spist syv pølser i lompe med ketsjup og sennep, samt en stor porsjon røde gele med vaniljesaus, og deretter hoppet direkte ut i havet. Jeg merket overhode ingen forskjell. Bare så det er sagt.

Man må altså tidlig lære seg at det meste som blir sagt er overdrivelser. Atombomber er ikke så farlig som folk skal ha det til. Hevngjerrige søstre, derimot, skal du passe deg for. Det gjelder for øvrig damer generelt. Bare så det er sagt.

 

Soldat fra luftforsvaret måler radioaktivitet med en geigerteller i Vardø på 60-tallet.


#atombomber

 

Da Pål nesten døde


Før eller siden vil du oppleve ditt aller verste øyeblikk. Mitt kom natt til 25. juni 1989, da min sønn Pål nesten døde
.

Bærum sykehus klokken fem om morgenen. Pål har navlestrengen rundt hodet og blir nær kvalt i fødselen. Han kommer til verden mer død enn levende. Jeg står i utkanten av kretsen med leger og sykepleiere og ser hvordan de kjemper for guttens liv. De prøver å pumpe luft inn i lungene, men de kollapser.

Nå kommer det en prest som spør om jeg vil at barnet skal døpes. De tar et polaroidbilde av Pål slik at vi skal ha et minne. Gutten blir lagt i en kuvøse og kjørt i ambulanse til Rikshospitalet. Jeg står og ser ut av vinduet og hvisker: - Vær så snill. La ham få leve. Vær så snill.

Noen timer senere står jeg med telefonen i hånden og skal ringe til min nærmeste familie for å fortelle hvordan det har gått. Jeg vet ennå ikke at det kommer til å gå bra, at Pål kommer til å klare seg. Jeg er usikker på hva jeg skal si. Kanskje jeg nå skaper unødvendig frykt. Kanskje jeg burde vente.

Jeg bestemmer meg for å ringe. I den andre enden av landet, på en liten øy i Finnmark som heter Vardø, sitter min bestemor i en barsk kultur og tar telefonen. Her er de vandt til å leve med døden tett på livet. Min bestemor er en myndig dame og jeg er meget glad i henne. Jeg er skjelven i stemmen og forklarer at dette kan gå helt galt. Min bestemor er stille, lytter litt og så sier hun:

-Ja, ja, sånn kan det gå. Du får trøste deg med at du kan få flere unger.

#Vardø

Hei tannfe. Kan jeg få beholde tanna mi?

Da jeg var syv år gammel bodde vi i Hammerfest. Her fikk jeg min første sykkel. Det var en veldig stor sykkel. For mine foreldre var økonomisk fornuftige mennesker og mente at jeg burde ha en sykkel som jeg kunne vokse med.

Sykkelen var så stor at jeg ikke klarte å komme opp på den. Jeg hadde aldri syklet før og lurte fælt på hvordan jeg skulle gjøre det.

Like ved der vi bodde var det en lang nedoverbakke. Øverst i bakken lå en diger stein ved siden av veien. Jeg parkerte sykkelen, krabbet opp på steinen og videre over på sykkelen, sparket i fra og trillet nedover bakken.

Det gikk fint. Nå kunne jeg sykle. På første forsøk. Problem var bare at jeg ikke viste hvordan jeg skulle stoppe og gå av sykkelen uten å slå meg i hjel. Derfor bare fortsatte jeg å sykle. Jeg syklet ned til butikken og videre. Jeg syklet rundt omkring i Hammerfest. Jeg holdt på i over en time. Når jeg traff folk jeg kjente så vinket jeg med den ene hånden. De kunne jo ikke vite at jeg ikke viste hvordan jeg skulle stoppe. Jeg tråkket rundt til jeg ble veldig sliten. Jeg fant da på at jeg kunne prøve å hoppe av i fart.

Nå er det jo ikke alltid lett å på forhånd vite hvordan ting kommer til å utvikle seg. Det er vanskelig å tenker nøye gjennom alt det gale som kan komme til å skje i livet. Og ellers.

Jeg hadde aldri hoppet av en sykkel i fart før. Jeg måtte bare prøve meg fram. I en passe slak nedoverbakke trillet sykkelen av seg selv. Her fikk jeg lurt det ene benet over stanga og hoppet av. Sykkelen fortsatte rett fram. Den braste inn i en hage, men ble ikke så veldig ødelagt. Jeg fikk noen skrubbsår. Dette gikk ganske bra. Syntes jeg.

Jeg kom på denne historien da jeg i helgen skulle holde tale til datter Frida som konfirmerte seg. Jeg ville gjerne oppfordre henne til å ta noen sjanser og søke opplevelser. Jeg har trua på det. Mens jeg forberedte talen bladde jeg gjennom brev som Frida har skrevet. Jeg fant da et brev som hun for noen år siden sendte til tanfeen. Det gikk sånn:

"Hei tannfe. Kan jeg få beholde tanna mi? Kan jeg også få tilbake de andre tennene mine? Denne gangen var det en hel jeksel. Kan jeg da få hundre kroner?"

 

#Tale #Konfirmasjon #hvabørdusi #tannfeen

Jeg slo ut armene og fløy

Min barndomsgate i Vardø var uten asfalt. Når våren rant i strie strømmer av smeltevann laget vi demninger av snø og is, så svimlende store som bare mulig, inntil de brast og skyllet nedover dalen og tok med seg alt liv på sin vei mot havet.

Med spader kunne vi gjøre demningene høye og danne digre, brune innsjøer som strakte seg vidt og bredt. Vi hadde på oss herlig vanntette bukser med strikk nederst som var festet rundt hælene på gummistøvlene og gjorde at vi med den største selvfølgelighet kunne ta springfart og hoppe opp i dammene og lage kjempeplask og kanskje en suveren flodbølge som ville slå feiende flott inn over fortauet og rett mot for eksempel trappa og inngangsdøra til en kjøpmann som het Darre. Han ville da legge for dagen en helt grunnleggende mangel på begeistring.

På denne trappa sto det dessuten en stabel med melkekasser. På denne tiden kom melken i en liters kartonger som var pyramideformede. Når man sto på en slik melkekasse og var en slags selvutnevnt formann ville man ha helt perfekt utsikt over deler av Norge og dessuten anleggsarbeidet som pågikk med demningene. Det var da ganske nærliggende å føle behov for å veive med armene, utøve ledelse og dirigere produksjonskreftene (Paul og Tore).

Når man har stått slik og veivet med armene en stund kan det skje at man opplever en irriterende fallende interesse fra de man er satt til å lede. Dette er jo noe alle ledere vet. Man slipper opp for virkemidler og må finne på noe nytt. Jeg fant på at det gikk an å stable flere melkekasser oppe på hverandre og lage en slags trapp, slik at jeg satte ny rekord. Jeg har vel aldri kommet høyere innen ledelse.

Jeg sto på denne søylen av makt og nøt utsikten. Jeg kan huske at det blåste på toppen og at mine undersåtter i flere sekunder var imponert. Å stå slik var dessuten en stor sjanse å ta. Det fikk briste eller bære. Det brast.

Den tidligere omtalte Darre kom nå løpende ut av inngangsdøren med all sin mangel på forståelse. Han kom ut i en såpass brå og overraskende bevegelse at jeg skvatt. Jeg ble dermed slynget rett ut i luften, med ganske stor kraft. Jeg valgte da å brette ut armene. Som et fly.

Nå vet ikke jeg om du fulgte med på VM i fotball i sommer, men der spilte det en kar for Nederland som heter Robin van Persie. Det var et oppgjør mot Spania. Spania leder 0 - 1. Da får Robin van Persie en utrolig lang skrupasning fra venstre kant. Mannen kaster seg frem, bretter ut armene og flyr høyt gjennom luften. Mens han henger slik i luften tenker van Persie gjennom valgmulighetene. Han bestemmer seg nå for å heade ballen i en myk bue, som en lobb over keeper. Jeg har aldri sett noe vakrere. Plutselig står det 1-1. Nederland snur kampen og knuser Spania 5-1.

Jeg har sett nærbilder av van Persies landing. I sakte film. Mannen vet at han har scoret og bryr seg ikke om å brette inn vingene eller ta seg for. Han lander på brystkassen og sklir bortover gresset.

Det var nok over en milliard mennesker om så Robin van Persies svalestup. I mitt tilfelle var bare Paul, Tore og kjøpmann Darre til stede. Men jeg vil si at det likevel var ganske imponerende det jeg gjorde. Jeg var et sjøfly i glideflukt da jeg traff dammen. Der var det akkurat plass til at hele kroppen kunne lande. Flatt. Rett ut. Jeg kan huske at jeg traff bunnen uten å slå meg noe særlig. Jeg bare lå slik, ganske fredelig på bunnen og tok inn store mengder vann. Det fosset inn fra alle kanter. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang senere i livet har vært lykkeligere.

#HardLandingMenDetVarVerdtDet

Han festet ungen til et anker

Jeg fisker meg oppover langs elven. Strømmen er stri. Noen steder er det fossefall og stryk. Jeg hopper fra sten til sten. Jeg har holdt på slik siden jeg var liten gutt. Nå er jeg 52 år. Jeg har aldri falt i elven. 

Jeg har nylig vært i Gaula i Trøndelag og fisket laks. Her går jeg min faste løype langs elvebredden. Plutselig oppdager jeg et anker som er festet mellom rullesteinene. Det er et slikt anker eller dregg som gjerne brukes i småbåter. Det er litt rart å finne et anker her, for vi er langt fra sjøen og det er slett ingen som bruker båt i området. 

Ankeret er festet til et 12 meter langt tau. I andre enden av tauet er det bundet fast en guttunge på seks år. Han står i en grønn redningsvest og kaster med sluk. Jeg begynner straks å lure på hva foreldrene har tenkt og hva som kan komme til å skje. Her er det flere muligheter:

1) Guttungen faller i elven, blir tatt av strømmen og ført et stykke nedover. Han blir så berget av tauet og kan karre seg i land helt selv.
2) En stor laks biter på kroken. Gutten er så liten at han blir dratt rett ut i strømmen. Men han tviholder på stanga. Da kan far komme løpende og hale sønnen på land igjen og dessuten berge laksen som en slags bonus.
3) Gutten får en laks på kroken, blir ivrig, prøver å bevege seg, men det går slett ikke og dermed mister han fisken.
4) Gutten får ikke laks i det hele tatt. Han bare glemmer at han er tjoret til et tau. Han prøver å gå fremover, blir rykket bakover og slår hodet mot en sten. Han blir liggende med ansiktet ned i vannet og drukner på grunt vann.

Det hører med til denne historien at foreldrene er fra Danmark. De har åpenbart en stor og romslig bil siden de i tillegg til alt annet har funnet plass til et tungt anker og kjørt det helt opp til Trøndelag.

Når jeg står slik og ser på ankeret, kommer jeg til å tenke på en mamma som jeg en gang traff i barnehagen og som mente at alle barna burde ha sykkelhjelm på seg når de lekte i klatrestativene.

Det er dessuten mye man kan gjøre hvis man er bekymret. I dagens utgave av Aftenposten kan vi for eksempel lese om danske foreldre som på grunn av skilsmisser leier privatdetektiv for å spane på om barna deres har det bra og ikke blir utsatt for fare.

Som man forstår. Det fins ingen grenser. For hva foreldre kan finne på.

#Barneoppdragelse #Kjørdebatt

Før det er for sent



To amerikanske forskere jeg kjenner skulle reise til Norge og bo her i et år. Men de viste ikke hvilket nabolag det var lurt å flytte til. Derfor satt de på den andre siden av jorden og så på flyfoto ved hjelp av Google Earth. De vurderte det ene området etter det andre. Da oppdaget de noe rart.


- Først trodde vi at alle nordmenn hadde små, runde svømmebasseng utenfor husene sine. Men da vi zoomet inn oppdaget vi at det ikke dreide seg om vann, sier forskeren. Han smiler. Snart fikk han selv flytte inn i et hus med en trampoline i hagen.

I Norge finnes det ikke statistikk. Men det gjør det i Danmark. 8.000 barn kommer hvert år til skade ved hopping på hagetrampoliner, viser tall fra Odense Universitetshospital. Antall skader har blitt mangedoblet på få år.

- Slik er det åpenbart også i Norge, sa jeg til barna mine. De maste om å få en trampoline. Jeg så for meg hvordan jeg skulle sitte med hjerte i halsen og vente på katastrofen. Noen som brakk nakken eller ryggen. Stygge hodeskader. Slike ting.

Men problemet med slike pappaer som meg er at vi har en komplett mangel på ryggrad. Særlig når det kommer til sjarmerende døtre med en vilje av stål. Derfor har vi nå hatt en diger trampoline i flittig bruk i flere år. Og hvis man på død og liv skal oppsummere saken, så er det grunn til å innrømme: Det har vært null skader. Ikke en brukket negl eller avrevet hårstrå. Nada.

Men samtidig synes jeg at man nå godt kan innrømme at det har blitt vedlig stille på trampolinen vår. Ingen hopp og sprett. Ingen saltoer. Trampolinehopping er rett og slett en superkort fase av livet. Døtrene mine er blitt eldre og skal ut i verden. Der fins det troligere farligere ting enn trampoliner. Men det er en annen sak

På søndag gikk jeg ut i hagen for å se på trampolinen. Den er meget stor. Kanskje jeg skal fjerne hele greia, frigjøre et ikke ubetydelig jordbruksareal, rydde en parsell og dyrke grønnsaker. Der har du meg. Oppfinnsom. Og glad i mat.

Plutselig kom jeg til å tenke på en ting. Jeg har aldri noen gang hoppet på trampolinen selv. Av åpenbare grunner. Familien var bortreist i helgen. Det var ingen som kunne se meg hvis jeg klønet. Jeg kikket til høyre. Og til venstre. Også klatret jeg opp.

Det første sprettet gikk slett ikke verst. Det andre også. Men så kom jeg på en personlig sannhet. Det kan være like givende å ligge helt stille å se rett opp i luften. Og slett ikke gjøre noe som helst. Jeg mener jo at hverdagen vanligvis er fylt av alt for mye stress og mas. Å ikke gjøre det slag er noe jeg burde gjøre mye oftere.

Mens jeg lå slik med nesa i været kom jeg til å tenke på den gang jeg var seks, syv år gammel og bodde på en liten øy som heter Vardø i Finnmark. På dette stedet hang de opp torsk på hjeller, som er et slags gigantisk tørkestativ. Under hjellene spenner de opp nett slik at hvis tørrfisken blåser ned så faller de ikke helt ned på bakken. Jeg husker at jeg lå i nettet sammen med min beste venn Paul. Vi lå og fablet og drømte om eventyrlige ting som vi håpet skulle skje. Paul er tidligere omtalt i petiten "Det fantastiske begynner ofte på en helt alminnelig måte". Paul var i disse årene det første jeg tenkte på hver morgen og den siste jeg sa ha det til hver kveld. 

Jeg lurer på hvor Paul er nå. Jeg har ikke sett ham på 45 år. Hvis Paul leser dette vil jeg si: Kom på besøk. Vi kan ligge på trampolinen sammen. Før det er for sent.

 

 

 

#barndom #oppvekst #drømmer

Det er BRA for folk å ha sex i rumpe!



"Det er BRA for folk å ha sex i rumpe!", er overskriften på et fyldig illustrert innlegg fra Jenny som skriver bloggen "Supermamman", og som i dag opplever en god del støtte, noe hat og en hel del avsky. Også kalt en vanlig dag i kommentarfeltet.

Jeg oppdaget innlegget på fronten av Nettavisen i dag tidlig. Jenny profilerer seg selv sammen med sin datter og stråler av glede på bildet som ligger på toppen av bloggen. Samtidig legger hun ut et digert bilde av rumpen sin og resten av kroppen på vei inn i dusjen, sammen med detaljer om sexlivet. Til nå har hun høstet 72 kommentarer og blitt delt 199 ganger.

Hvor mange flere ganger dette kommer til å bli delt og spredt og kjent av alle, mens datteren vokser opp vet jeg ikke. Jeg vet bare at hvis det var min datter så hadde jeg fått vondt i magen.

Det er veldig sannsynlig at det meste som var tabu før ikke er det lenger. Grenser flytter seg fortere og fortere. Men en ting som ikke forandrer seg noe særlig er barns evne til å være nådeløse. Mot hverandre.

Jeg snakket nylig med en kar jeg kjenner som vokste opp på Sørlandet. Han fikk eventyrlig mye juling fordi foreldrene hadde gjort noe dumt som de ble dømt for.
- Det gjorde oppveksten til en skrekkfilm, forteller min kjenning.

Bloggverdenen øker i dag dramatisk faren for å oppleve de verste ting. Blogger og kommentarer er ofte en blanding av underholdning og sjikane. Det er lett å glemme at det faktisk sitter en liten jente et sted i Norge i kveld som risikerer å få det fryktelig vondt i tiden som kommer.

#barn #sårbarhet

Ungdommens råskap

Når jeg av og til drister meg til å ta kontakt med de som er unge i dag er det alltid med en ikke ubetydelig usikkerhet. Men jeg prøver så godt jeg kan. Alderen tatt i betraktning. 

Det er søndag formiddag. Datter Frida (15) og jeg står utenfor oljemuseet i sentrum av Stavanger. Her har kommunen laget en skatepark som er tagget ned etter alle kunstens regler. Det skaper en ganske røff stemning. Hvis man konsentrerer seg hardt og ser på utvalgte deler av parken er det akkurat som å være i Harlem eller Bronx eller et annet knallhardt sted på jorden der ungdomsgjenger vil henge rundt med store muskler og slagvåpen og planlegge neste ran. Her kan volden renne gatelangs. I min fantasi.

Nå begynner det å regne. Den grå betongen i Stavanger blir enda gråere. Det blåser en sur vind over asfalten. Jeg foreslår for Frida at vi skal gå på kafe. Jeg nevner kaffe og kaker. Hun sier ja og er veldig positiv. Riktig nok vil hun helst ikke gå ved siden av meg, men noen skritt bak eller foran, slik at det ser ut som om vi ikke er i slekt. Dette kan gå bra. En kort stund.

I det vi runder hushjørnet ser jeg to, små gutter. De er anslagsvis åtte år gamle og står og henger. Ganske hardkokte. Midt i gaten. Guttene stikker hodene tett sammen. De snakker ivrige med hverandre og bøyer seg over noe som ligger på bakken.

Det er en død due. Jeg er en nysgjerrig fyr og begynner straks å lure på hvem om har tatt livet av duen.

Kan det være en hauk som har slått til midt i byen? Sånt skjer. Personlig har jeg noen naboer på Høvik (familien Helle) som de siste ukene har mistet alle sine høner. Det er en hønsehauk som har herjet nabolaget. Dag etter dag. Den har plukket en ny høne hver gang. Familien Helle er fortvilet. Naturlig nok. Se for øvrig petiten "Helt på tuppa".

Nå står jeg i Stavanger og ser ned på liket av dua. Jeg ser at den mangler hode. Jeg får en stygg mistanke om at den kan være fanget med en snare. Men det kan jo være andre forklaringer også. Jeg prøver å komme i prat med guttene. Jeg prøver å være på like fot. Jeg prøver å være en slags kamerat. Det blir en ganske kort samtale. Den går sånn:

- Vet du hvem som drepte dua?
- Mora mi!

Etter det kom jeg ikke på noe mer å si. Frida og jeg gikk på kafe. End of Story.

 


  "Kan De fatte og begripe

   Hvor de har sin råskap fra?"
   Jens Bjørneboe. - Fra Til lykke med dagen (1965)

   #Ungdom #skate #Stavanger

Jeg blir mer og mer skeptisk til at Kaja skal på busstur


Tenk deg at du har et vingespenn på bare 6 små centimeter og skal fly hele 6.500 kilometer, i lav høyde, tvers over det europeiske kontinent, helt fra Afrika, for å ha sommerferie i Trøndelag. Det gjør sommerfuglen Admiral.


Jeg satt i flere timer ved en fiskeplass som heter Brønnhølen i elva Gaula i fjor sommer. Jeg har aldri fått laks i Brønnhølen. Men jeg sitter ofte der og håper at noe skal skje. Da plutselig landet det en vakker sommerfugl like ved hånden min. Den virket sliten og ble sittende, slik at jeg kunne ta et bilde med mobilen. Jeg la bildet ut på Facebook. Min venn Rune, som er biolog, kunne dermed straks fortelle i kommentarfeltet at det dreide seg om en trekksommerfugl som heter Admiral og som reiser utrolig langt. Størrelsen tatt i betraktning.

Det er årets påskeferie. Vi er på Bornholm som er en øy i Østersjøen. Min datter Kaja (17) forteller oppglødd om en drøm hun har. Jenta har veldig lyst til å dra på langtur sammen med venner. Helst skal de dra av sted i en slik folkevognsbuss som hippiene brukte på 60-tallet.

Jeg syns selvsagt med en gang at den turen høres skummel ut. Det er åpenbart ganske mye farlig som kan skje på en slik tur. Men jeg sier ingen ting. Jeg mener at det er lov til å drømme. Kaja kommer sikkert til å reise, uansett hva jeg måtte mene om det ene eller det andre. Like etterpå går vi forbi en butikk som selger suvenirer og små rare ting. Da ser jeg en modell av folkevognsbussen som Kaja drømmer om. Den står i butikkvinduet og er rød. Jeg går straks inn i butikken og spør damen bak disken om jeg kan få kjøpe bilen.

I det damen bøyer seg frem for å løfte frem bussen, så sier hun; - Nei, men, den var da riktig flott. For akkurat da har det landet en Admiral sommerfugl på taket av lekebilen.

- Den har sikkert flydd hit fra Afrika. Det kan tenkes at det bare er en mellomlanding. Sommerfuglen skal trolig straks videre. Kanskje den skal til Norge, sier jeg. 
 
Lekebilen blir pakket inn og like etterpå gir jeg den til Kaja. Vi sitter og spiser pannekaker på en kafe og jeg forteller oppglødd om Admiralen og at å treffe en slik her er nesten som å være midt inne i et eventyr eller et dikt. Jeg blir mer og mer begeistret for akkurat denne sommerfuglen. Om den store reisen. Om å ha drømmer og lengsler. Admiralen er en forfinet og vakker liten skapning, men likevel en tøffing med store ambisjoner. Jeg liker det.

Men nå har jeg akkurat oppdaget hva Admiralen gjør om høsten. Den går på fylla. Jeg har nemlig gjort litt såkalt research på nettet. Det viser seg at Admiralen elsker å slurpe i seg saften fra gjæret nedfallsfrukt og får på den måten i seg en hel del alkohol. Den svimer rundt i hagen og kan lett komme til skade. Hvis du ikke tror meg kan du selv lese om det her.

Jeg blir for øvrig mer og mer skeptisk til at Kaja skal på busstur.

Vi kondolerer


Siden påsken nå står for døren er det all grunn til å rippe opp i noe vondt og leit som skjedde da jeg var meget ung
.

Det har seg slik at i gamle dager, for eksempel på 1970-tallet, så hadde vi et fag på skolen som het "Kristendom". Allerede i første klasse fikk jeg utlevert en firkantet, brun kladdebok som skulle brukes til å tegne scener fra bibelhistorien. Av grunner, som vi her ikke behøver å gruble for meget over, så fattet jeg straks interesse for den historien der Jesus slår seg sammen med en gjeng fiskere. At det dreide seg om garnfiske, trekker dog litt ned, men det får gå.

Dette fisket foregikk i Genesaretsjøen som er Israels største ferskvannsjø. Det er i og for seg ikke noe stort poeng, men gjengen besto som sagt av Jesus og dessuten av Peter, Andreas, Johannes og Jakob. Dette var to par brødre som Jesus traff i fjæra, og som han straks ble venner med. Peter er for øvrig årsaken til at en av de mest populære fiskene som man spiser rundt Middelhavet i dag er St. Peters fisk. På grunn av klimaforandringer har både denne fisken og havabbor utvandret og er nå mulig å fange i Norge, for eksempel på Snarøya i Bærum, men det er i og for seg en avsporing.

Som ung sportsfisker var jeg selvsagt både interessert i det faktum at Jesus evnet å stille stormen på Genesaretsjøen og at han gikk på vannet. Vi gikk som sagt i første klasse. På lærerens klare oppfordring valgte jeg ut den scenen der Jesus kommer gående på vannet mot disiplene som sitter livredde i båten. Jeg gjorde meg flid med tegningen. Mange sterke farger. Jeg mener at havet absolutt bør være mørkeblå og himmelen lyseblå. Det er dessuten alltid sol og pent vær på mine tegninger. Det er gjerne også et fjell i bakgrunnen, med litt snø på, samt noen måker i det fjerne.

Jeg kom stolt hjem med tegningen og viste den til min mor. Hun lurte da straks på:
"Hvorfor Jesus drev med ryggsvømming på Genesaretsjøen."

Etter dette sluttet jeg å tegne. Min mangel på kunstneriske evner har som man forstår bibelske proporsjoner.

skal det også sies at de fleste barn er mystikere. Det har å gjøre med at barn lurer på viktige ting. Her vil jeg trekke frem min god venn Pål, som er gift med Liv Unni og som bor på Haslum sammen med datteren Lea på ni år.

I går, torsdag, under middagen, spør Lea:

- Hvorfor feirer vi egentlig påske?
- Hva tror du selv da, sier hennes mor.
- Det er noe med Jesus og greier.
- Ja, hva skjedde i påsken?
- Jesus døde, sier Lea.
- Mener du at vi feirer at Jesus døde?
- Nei, vi gjør ikke det. Vi kondolerer.


#Jesus #påske #gåpåvannet

Kjærlighet i grevens tid

Pappa Trond Mohn selger bedriften for 13 milliarder kroner slik at sønnen Fredrik W. blir dritsur og ber faren tørke seg bak. Jeg krever at min datter skal spise to små stykker fisk og hun blånekter. Stemningen er mer enn amper. Heng med.

Mysterier har mange farger. Jeg liker godt det gråblå lyset som starter når natten slipper taket og det så vidt er blitt lørdag morgen. Jeg kjører gjennom Asker til båthavna som ligger rett nedenfor Blakstad sykehus. Den gule bygningen troner som en festning over meg. Blakstad er et mentalsykehus. Det er dystre vinduer. Jeg kan se en kar som sitter og røyker intenst på en mikroskopisk veranda, høyt oppe i etasjene. Han har en diger boblejakke, topplue og mange sigaretter.

Utenfor sykehuset er det frihet. Sjøen ligger speilblank og nattens kuldegrader slipper taket, mens solen bryter gjennom og jeg putrer av sted i min gummibåt på vei mot Bjerkøya. To eldre damer i hver sin kajakk kauker til meg på dansk at nå er det godt å leve. Jeg gir dem rett i det.

Bjerkøya er langstrakt og eksotisk. Midt på øya står en gammel vindmølle. Og ikke langt fra nordenden har en kar bygget en hundre meter lang jernbane for å frakte lecablokker fra havet og opp til toppen av kollen for å bygge en hytte. De rustne svillene har ikke vært i bruk på 30-40 år. Sånn er Norge. Rare historier i hver krok.

Åtte timer senere har jeg fisket mye. Mange kast. Den ene plassen etter den andre er prøvd. Jeg har fått fire små torsk. Det er ikke all verden, men jeg er fornøyd. De første dråpene av regn treffer havflaten og et gufs av en ny og sur vind kommer nordfra og treffer meg i ansiktet. Snart snør det i tunge, våte flak. Det skvetter om baugen på den lille gummibåten på veien hjem.

Søndag gjør jeg meg flid. Jeg fileterer og fjerner alle ben. På fisken strør jeg salt slik at den skal bli fast, hvit og innbydende. Stykkene ligger i en glasskål natten over for å bli helt perfekt. Datteren min bemerker at NÅ ligger det veeeeldig mye fisk nederst i kjøleskapet.

Mandag sitter jeg på jobben og ser fremover. Jeg gleder meg. På veien hjem sykler jeg innom butikken og kjøper de beste bacon-skivene jeg vet om. Og jeg kjøper veldig tynne og fine asparges. Jeg steker filetene halvt ferdig til skinnet er passe sprøtt. Så snur jeg dem over på bakepapir og lar dem få noen minutter i stekeovnen. Potetbåtene er ferdig bakt og grønsakene er dampet passe møre. Hollandaisesaus er også viktig.

Jeg legger to små halestykker på min datters tallerken. Det er til sammen 100 gram med fisk. Ikke all verden. Hun protesterer høylytt, og kaster det ene stykket over på min tallerken. Jeg blir sur. Kjempesur. Jeg legger dette ene, lille halestykket tilbake på tallerken hennes. Hun protesterer en gang til. Enda høyere, denne gangen. Sta. Og enda staere. Jeg ber henne forlate måltidet og gå på rommet sitt. Hun spiser ingen middag denne mandagen.

Det er mandag kveld. Klokken er halv ti. Min datter er på rommet sitt. Vi har ikke snakket sammen. Jeg er fortsatt sur. Jeg kler på meg regntøy og hodelykt og setter meg på sykkelen. Månen henger skeivt over Steinshøgda når jeg peser oppover. Jeg tråkker på så hardt jeg klarer i de bratte bakkene. Slik kommer jeg til Bærums Verk som ligger folketom og øde. Elva Lomma går flomstor og brøler i fossen nede på verket. Jeg står og ser på gulehvite kaskader av krefter som koker og damper rett under meg.

Jeg tenker på datteren min. Vi er som hver vår ende av samme stokken. Like harde og kompromissløse. Det vi vil det vil vi. Jeg står slik og tenker på hvor mye jeg elsker henne.

Kall meg gjerne greven.
Dette er min tid.

Også tenker jeg på hvordan pappa Trond Mohn har det i dag. Og om han noen gang har prøvd å tvinge Fredrik W. til å spise fisk.

#Asker #fiske #Mohn #kjærlighet #sykehus

Fordelen med å være redd for mørket

Jeg kommer fra en liten øy så langt nord og øst at det føltes som verdens ende. Best husker jeg mørket som fylte vinteren og strakte seg døgnet rundt, som om ingen ting annet fantes enn ødeland og fortapelse.

Mørket gikk sammen med kulden i en knipetang som klemte dag og natt så du knapt viste om noe annet enn meningsløshet. Jeg husker den nordnorske evighetsnatten som et hvelv uten stjerner og måne. Jeg husker at mørket hadde øyne som stirret meg i nakken og lyder som vislet som slanger slik at bena begynte å bevege seg stadig raskere til jeg med hivende pust braste inn kjøkkkendøra hjemme og måtte sette meg i skam over å tåle så lite.

Jeg ville sitte på en stol og se på hvordan bena ikke rakk helt ned til gulvet, og hendene kunne jeg ikke  gjøre noe annet med enn å sitte på dem slik at ingen skulle se at jeg skalv.

Mørket gled også fra trinn til trinn opp den smale trappen til andre etasje og svingte inn over linoleumen som dekket gulvet på rommet mitt som et grågrønt hav rundt sengen, hvor jeg alltid ville ligge slik at jeg følte veggen stå meg i ryggen og slippe søvnen til, som en nær venn som ville komme når jeg trengte han som mest.

Men når som helst kunne jeg våkne og vite at mørket hadde beleiret rommet og at sengen var et spinkelt tilfluktsted som kunne bryte sammen, så lett som bare det.

Redningen sto på nattbordet som en polstret rød radio med runde brytere som når man vred fikk en pil til å dreie over jordkloden. Navnene glødet. London, Luxemburg, Berlin, Helsinki, Moskva. Det var bare å vri så kom lyden av verden inn i sengen, og selv om ordene var uforståelig og det skurret og suste mesteparten av tiden, så krøp lydene inn i hodet og ble til historier, bilder og drømmer som intet mørke kunne ta i fra meg.

 #radio #vardø #redd #barndom

Når det begynner å vokse busker ut av ørene


Jo mer hår du har desto mer mandig er du. Slik har det alltid vært. På alle tegninger fra for eksempel steinalderen er alle karene fremstilt med voldsomt mye hår. Og hvis man var vikinghøvding og ville samle Norge til et rike var det bare å la håret gro. I våre dager er det dog lett til å gå på en smell. Heng med.


Noen av oss har vært så heldige å bli født på 1960-tallet. Vi var dessverre for unge til å delta på Woodstock-festivalen, men vi kunne isteden se musikalen og særlig filmen "Hair" fra 1979. Særlig vil jeg fremheve Treat Williams som danser på bordet og synger "I got life". Låta starter sånn:

I got life, mother
I got laughs, sister
I got freedom, brother
I got good times, man
I got crazy ways, daughter
I got million-dollar charm, cousin
I got headaches and toothaches
And bad times too
Like you

Denne sangen fremførte jeg ofte på 80-tallet. Den aller beste fremføringen var under en dans på svabergene i Portør en sommernatt da Gina og Dag og jeg ikke fikk sove. Vi haiket Sørlandet rundt den sommeren. Det var helt umulig å gjøre dette uten å være meget, meget lang på håret. Friheten var uten ende. Livet likeså.

Litt senere skulle man prøve seg i arbeidslivet. Mine venner Pål og Hans Christian hadde lange hestehaler på den tiden.
- Hvis du gjør en tabbe vil alle vite hvem du er med den hestehalen. Det er risikabelt å skille seg ut, sa arbeidsgiveren. I dag er begge karene snauklipte. Og ingen av dem danser nevneverdig på bordet.

Livets gang, heter det kanskje. Noen syns forøvrig at blank skalle er så fælt at de transplanterer hår. Det kan lett komme til å se ut som om noen har forsøkt å plantet noen spinkle rader med reddiker der oppe.

Personlig har jeg fått den erfaring at du vet at du har passert 50 år når det begynner å vokse små busker ut av ørene. Det er et underlig fenomen: Masse hår som plutselig begynner å sprute ut av nese og ører. De tre damene jeg bor sammen med hater dette som pesten. Min datter Frida (14) løper derfor etter meg med en neglesaks.

Etter at jeg har flyktet fra meg, gir jeg opp. Frida vil da klippe i vei og prøve å holde ugraset i sjakk. Problemet er bare at ørene gror fort igjen. Denne uken kunne man derfor se et stygt eksempel på at far skulle prøve å stelle hjemme. Dette hadde å gjøre med at kona var bortreist på Karmøy og at Frida er syk (kikhoste). Jeg sto derfor foran speilet og prøvde å klippe ørene, helt på egen hånd.

Det høyre øret gikk sånn tålelig bra, men da jeg kom til det venstre gikk jeg på en stygg feilklipping. Jeg begynte straks å blø på to steder. Blodet rant ganske kraftig. Jeg ble umiddelbart ganske flau og bekymret for at Frida skulle oppdage miseren. Jeg er meget sårbar for erting. Jeg teipet derfor det hele sammen så godt jeg kunne og snek meg i seng. Mitt forhold til hår og manndom er som man forstår på et kritisk lavt nivå. Jeg tar gjerne i mot trøst. Anyone?

Slik så det ut da far forsøkte å stelle hjemme.




-Jeg frykter drittsekkene der ute



Det er ikke lett å takle at barna flytter ut i det voksne livet. Det kan være all grunn til panikk. Hva skal en stakkars far gjøre da? Robbie Williams er et godt eksempel. Han satte seg ned og laget poplåta «Go Gentle».


Robbie Williams har en datter som heter Theodora og som en dag vil være på vei ut i en stor og farlig verden. Hun skal møte fremmede. Noen av dem er drittsekker.

-Jeg skal være der når du trenger meg, synger Robbie Williams. Det var det da. Hvordan gjør man det?

Frykten for å miste det mest dyrebare man har, sitter dypt. Se for eksempel petiten "Frykt i Romas gater". Jeg har to tenåringsdøtre som ikke viser nevneverdig tegn til bekymring. Jeg tolker det slik at de overlater bekymringene til meg. Jeg tar oppgaven meget alvorlig.

Det kan for eksempel være tåke og veldig mørkt ute på en lørdagskveld. Det kan være den samme stemningen som er like før noen blir myrdet i en CSI-episode på TV. Hvis det har gått et kvarter over tiden og «Det oppnås ikke kontakt med mobilabonnenten» når jeg ringer Kaja (17). Hva gjør jeg da?

-Noen av dem kommer til å være onde, synger Robbie Williams.

vil jeg med en gang få tilstå at jeg driver med ting som ikke tåler dagens lys. Jeg har en dyp trang til overvåkning. Det er her all mulig grunn til å skylde på teknologien. Så da gjør jeg det. Det er teknologien sin skyld. Det vil jeg bare ha sagt. Det blir for fristende. Når muligheten er der til å bedrive aktiv overvåkning av sine døtre. Da gjør jeg det.

Dette har sammenheng med at i våre dager har alle smart-telefoner som lar seg lett overvåke. Når alle i en familie er på samme Itunes konto og man benytter tjenesten "Find My iPhone" kan man når som helst bruke satellitter i bane rundt jorda, samt en imponerende effektiv gps-tracking til å finne ned på nærmeste centimeter hvor for eksempel mine døtre måtte sitte, gå eller stå på en lørdagskveld.

-La verden være liten, synger Robbie Williams.

Slik går det til at jeg kan sitte med min IPad og se Kaja og Frida som små blå prikker som rusler rundt på et kart over for eksempel Asker og Bærum hvor vi bor. Dette fungerte helt fint en stund. Men problemet er at mobilene deres må være på nett for at far skal kunne bedrive overvåkning. Ofte er ikke jentene på nett, eller de slår av mobilene eller de går tomme for strøm, eller kanskje de rette og slett ikke vil være en blå prikk på fars kart.

-Du må være en gigant, synger Robbie Williams.

Personlig er jeg jo ikke spesielt stor eller høy i hatten.For å være ærlig så har pappaer følelser de også. Dette vet Robbie Williams som har laget en musikk video. Videoen ble denne uken oppdaget av NRK Møre og Romsdal. For å skjønne dybden og intensiteten i resten av denne historien er det nødvendig å vite at jeg har bodd en viktig del av livet på Nordmøre og blir ganske mør innvendig hvis jeg ser vakre bilder av for eksempel Romsdalsalpene. NRK Møre og Romsdal har funnet frem til noen eksperter som kan avsløre at flere av postkortene, som Robbie Williams bruker i musikkvideoen, kommer fra Møre og Romsdal.

Dette blir for mye på en gang. Jeg må innrømme det. Jeg sitter i et kontorlandskap på jobben, med hodetelefoner på hue, og sniker meg til å se Robbie Williams sin fantastiske musikkvideo. Opplevelsen blir rett og slett i overkant for meg. Følelsene skvalper over. Jeg ser naturen som jeg kommer fra og tenker på døtre som skal forlate meg og tiden som går stadig fortere og fortere, og ganske snart nå så blir det helt stille. Stille i huset. Stille i min verden. Hva skal en stakkars far gjøre da?

 Videoen har nå over én million visninger. Du kan se den her

Hitler ville ha elsket dette



Denne historien starter tilsynelatende uskyldig med at Frida får spillet "Risk" til jul. Hun pakker opp noe som Hitler, Stalin og Napoleon ville ha elsket å drive med.


må jeg med en gang innrømme at jeg aldri viser noen nåde. Jeg er hensynsløs. Særlig når det kommer til egne barn. Å spille dårlig med vilje, ville aldri falt meg inn. Hvis barna skal få gode følelser får de slite for det. Her gjelder bare en ting. Å vinne. Jeg gir alt.

Datter Frida bretter ut verdenskartet. Mor, far, søster Kaja og andre slektninger får utdelt et knippe land og plasserer ut sine tropper. Vi spiller krig og skal erobre land etter land, helst hele kontinenter som gir ekstra poeng og enda flere tropper i neste slag.

Etter et par timers tid oppstår en delikat situasjon i Midt Østen. Spenningsnivået har bygget seg opp i en slags terrorbalanse. Jeg har med all mulig rett påbegynt en mulig invasjon i Egypt fra øst. Styrkene bygger seg opp på begge sider av grensen. Jeg har historiske rettigheter i Egypt, siden jeg eide landet på en utmerket måte helt til slemme Frida på en sjofel måte sparket meg ut for en tid tilbake. Nå er det all grunn til hevn.

Jeg triller terningene. Dette går slett ikke bare bra. Slaget bølger frem og tilbake. I et helt avgjørende øyeblikk triller en av terningene og blir stående litt skjevt, støttet opp mot noen brikker som ligger slengt utenfor brettet. Det er for meg åpenbart at terningen viser en sekser. Frida insisterer først på at terningen er en toer, dernest prosederer hun på at bare terninger som lander flatt kan godkjennes.

Det blir høylytte forhandlinger om saken. Jeg truer med å trekke meg fra spillet. Viser miner til å gå ut på kjøkkenet for å stå der og furte. Nå vender en samlet familie seg mot meg med et voldsomt krav og psykiske tvangsmidler og jeg blir ydmykende tvunget til å trille terningen om igjen. Det blir en dårlig treer. Egypt faller ikke.

Litt senere får jeg et veldig strengt håndhevet forbud mot å si "Yes" hvis jeg vinner et slag og jeg får heller ikke lov å si "Så synd" når noen av mine motstandere må gi tapt. Frida får derimot lov å si "Phuuuu", når hun vinner og vifter vekk mine tropper med de ivrige små fingrene sine. Denne forskjellsbehandlingen er det absolutt ingen andre enn meg som reagerer på. Nord-Amerika har falt.

Min kone, som i unge år arbeidet som aupair i England, har sterke følelser for Storbritannia. Hun forsvarer landet med nebb og klør og vil dessuten gjerne legge under seg Island og resten av Skandinavia, mens hun totalt neglisjerer at det pågår en voldsom opprustning i Kamtsjatka og Nordøst Asia. Island har falt.

Når jeg prøver meg på en vennligsinnet overtakelse av landområder, som min kone slett ikke trenger, oppstår en situasjon der hun slår to terninger isteden for en slik hun strengt tatt skulle ha gjort. Hun taper likevel med begge terningene. Og da burde jo saken vært avgjort i min favør. Men nå mener mor og begge døtre helt oppsiktsvekkende at å trille to terninger er en formell feil og da er det eneste riktige å trille på ny. Jeg tilbyr meg da å forlate spillet og dessuten gå en lang tur, for nå mener jeg at nok er nok.

Slik går romjulen. Den ene dagen er den andre lik. Jeg taper. Hvert eneste spill. Og jeg som trodde at julen skulle være en tid preget av fredelig sameksistens mellom alle typer mennesker, i alle aldre. At vi skulle bygge opp hverandre og troen på fremtiden. Det er ikke lett å ha døtre som har totalt verdensherredømme og som ler høyt av sin far. Selvfølelsen har falt.

God nytt år!





Sekundene som endret resten av livet



Miraklet varte bare noen minutter. Men snart hundre år senere preger det fortsatt familien og mange de kjenner. Særlig når det nærmer seg jul.


Bli med til et lite fjellvann i Valdres for lenge, lenge siden. Her står Wenche og er seks, syv år gammel. Hun står sammen med sin far der bekken sakker farten, gjør en dyp sving og renner inn i vannet som en magisk fiskeplass. Det er første gang jentungen kaster med sluk og far peker og forklarer.

Sluken lander med et plopp. Det som nå skjer kommer som et sjokk. Den største ørreten far noen gang har sett hugger tak i sluken og raser av sted. Dette er skjebnesvangre sekunder. Far skal ta en av de viktigste avgjørelsene i sitt liv. Og han må gjøre det raskt og uten å tenke.

har det seg slik at jeg har truffet ganske mange sportsfiskere i mitt liv. Uhyre få av dem er kvinner. Når jeg møter en kvinne som fisker og som ikke gjør det fordi hun er nyforelsket i en fyr og derfor har sagt ja til å være med på tur, men som rett og slett fisker av egen fri vilje, ja, da går jeg rett bort og håndhilser på damen. Det gjør jeg alltid. Jeg vil nemlig høre hvordan de viktigste tingene i livet begynte og henger sammen.

Nå er det ikke alle her i verden som vet hvorfor de ble akkurat slik de ble. Det må dessuten understrekes at ikke alle er overveldende begeistret for sine egne foreldre. Sånn helt generelt. Når det kommer til sportsfiske så er det dessuten ganske mange som har stått VED SIDEN AV en ivrig far som fisket og fisket, og opplevde at tiden aldri tok slutt og at det dessuten var både vått og kaldt og ikke antydning til melkesjokolade eller en pose Supermiks noe sted.

Wenche står med krumme knær. Hun tar spenntak mot torva og tviholder i stanga. Det en dum og ivrig far nå kunne funnet på å gjøre var å ta fra ungen stanga for å berge fisken. Når noe så sjeldent som en to kilos ørret hugger til er det vanskelig å styre seg.

- Dette går bra. Vi har kjempegod tid. Bare la fisken gå frem og tilbake. Ikke sveiv inn. La den trøtte seg ut. Sånn ja. Dette går fint. Nå kan du prøve å snelle inn litt. Det der er et utras. Veldig bra. Hold stangtuppen opp.

Sånn snakket faren til Wenche. Han hadde dessuten med seg hov. Dermed berget de øyeblikket. Konsekvensene ble formidable.

De neste 80 årene av sitt liv skulle Wenche bruke eventyrlige resurser på å tilrettelegge for fiske for seg selv og sine etterkommere. Hvis man først har funnet noe man liker her i verden er det ingen grunn til å stoppe. Ved vannet er det nå en hel, liten, familiær landsby av hytter. Gleden har spredd seg i mange ledd.

Jeg traff Wenche da hun var rundt 70 år. Hun satt i en lenestol i sin egen stue og sa følgende:

- Så du vil låne fiskevann og hytte. Det kan skje på tre betingelser.
- Ja, sa jeg. (Jeg kan være veldig ydmyk når det virkelig gjelder).
- For det første så rydder du pent opp etter deg. For det andre så bærer du med deg alt rasket ditt ned i gjen. (En snau time å gå på sti og myr). Og for det tredje så møter du opp her personlig etter turen og forteller alt, absolutt alt om hva du har fått, hvor og med hva. Forstått!

Jeg gjorde som damen sa og fikk en fin tur sammen med kompiser. Men viktigere er det at fra dette vannet bærer familien ned bøtter med ørret som lagres godt om høsten. Noen utvalgte får dermed rakfisk som gave.

Olav og jeg pakket opp årets gave i går kveld. Vi gjorde det med øl og akevitt og løk og rømme og lumper og flatbrød og bløtkokte egg og poteter og en følelse som løftet oss og brakte oss tilbake til den historien vi er så heldige å være en del av. God jul.

Tre fjortiser, en pappa og veien til Trysil.



Tre fjortiser, en pappa og veien til Trysil. Morsommere blir det ikke.

Datter Frida har invitert med Sofie og Rebekka. Jentene er topp motivert for en skihelg på hytta i Trysil. Det er fredag ettermiddag. Fullastet bil. Kjør.

Noe av det første man bør vite om denne utvalgte og ganske intense delen av befolkningen er at jenter på 14 år overhode ikke er villige til å kompromisse på noe som helst. De gir alt. Hele tiden.

Det kan for eksempel være tett trafikk, høy fart og behov for ustanselig bruk av spyleveske og vindusviskere. Far sitter med sviktende syn og kjører gjennom mørket og snøslapset. Da oppretter jentene noe de kaller for "Englekoret" og synger poppsanger trestemt så høyt de klarer med mobiltelefonene sine som akkompagnement. Av og til bryter en av dem ut i en solo. Må bare oppleves. Terningkast 5.

Vi er på motorveien ved Gardermoen i hundre kilometer i timen. Sofie setter plutselig i et veldig høyt skrik. Det er et sånt skrik som folk vil bruke når de er i livsfare. Jenta har kommet bort i knappen til vinduet som nå glir helt ned. Her må det bemerkes at det åpenbart var ganske skummelt da vinduet plutselig gled ned, og hvem som helst kunne fått lyst til å skrike under slike omstendigheter. Sterkt.Terningkast 4.

Etter en slik opplevelse gjelder det å se fremover. Vi passerer Minnesund. Noe av det viktigste man har å se frem til i dette området av landet er bollene på Espa. Vi snakker derfor en hel del om hvor viktig det er å ha noe å glede seg til her i livet og om det bør være rosiner eller sjokoladebiter i bollene. Men på Mogreina oppdager vi at noen prøver å sette norsk rekord i utbygging av veier og tuneller. De samme folka har prøvd å gjemme den aktuelle bensinstasjonen på Espa. Dette skaper litt dårlig stemning en stund, men heldigvis har alle tre jentene en sterk radar som gjør at vi likevel finner bollene, dog med noen gledeshyl som gjør det helt nødvendig å hvile ørene etterpå. Terningkast 3.

På Elverum stopper vi på Rimi for handle inn det aller mest unødvendige. Her oppstår det faglig uenighet. Striden gjelder en sachertorte som er noe av det viktigste som er funnet opp i Østerrike. Frida og Sofie mener at det er helt unødvendig å kjøpe en slik kake, mens Rebekka og jeg er veldig for. Og siden familieliv aldri har vært noe demokrati, men den sterkeste rett, blir kaken kjøpt inn tvert, mens vi rett og slett glemmer helt å handle både salat og agurk og tomater. Noe som kommer til å bli grundig påtalt senere, når mor kommer opp på lørdag, men det er egentlig helt uvesentlig å nevne. Terningkast 4.

Nå har det seg slik at det i slalåmbakken i Trysil akkurat denne helgen er en hel sverm av svært pene og utrolig kjekke gutter og noen jenter som har på seg helt like røde skidresser som det står skiguide på. Jeg vet ikke helt hva slike skiguider driver med, men jeg tror at det er meningen at de skal redde liv.

Denne helgen drev skiguidene med øvelser. De kjørte rundt som en stor gruppe og var snart her, snart der. Mange av dem tok seg svært bra ut. Over hele anlegget. Samtidig er Frida, Sofie og Rebekka ute og driver med noe som de kaller for skogskjøring. Se petiten Sprengt høne. Skogskjøring kan være en morsom aktivitet utenfor løypene og mellom trærne. Det er noe som man gjerne driver med når vinteren har lagt på seg og det meste er frosset til. Men i Trysil er det slett ikke slik denne helgen. Rebekka havner derfor nede i en liten, åpen bekk, med skiene rett opp og hodet rett ned. Terningkast 6.

Mens Rebekka ligger slik, med skiene rett opp og hodet rett ned, begynner mascaraen hennes og gli utover og det hele ser slett ikke pent ut. Akkurat da kommer de utrolig kjekke skigudene forbi for å redde liv.

I stede for å starte redningsarbeidet med en gang, begynner karene å le en hel masse, og dessuten tar de frem mobilene sine for å fotografere Rebekka. Det kan dessuten legges til at Sofie og Frida tok mange bilder og video de også. Sånn er det å være 14. Nådeløst.

Har du noe som varer evig?

Finnes det et sted i din historie som varer evig? Kanskje kan det fremkalles som et bilde eller en følelse som løper nedover ryggen og kiler så godt som bare det.

Hvis man for eksempel er Christian Skredsvig og skal fortelle om hvordan stemningen var så kan man stille seg opp ved siden av Dælivannet i Bærum i 1886. Her kan man for eksempel male en lykkelig fyr med seljefløyte. Og bli berømt. Slik gikk det med Christian.

Bildet er ganske fint. Det hang på en av veggene på barneskolen jeg gikk på i Kristiansund. Jeg pleide å se på det, når jeg dagdrømte. Jeg så på bildet hver dag. Jeg lurte alltid på hvordan det gikk an å male så livaktig at det ser ut som om en hel del svever når skyene speiler seg i bekken. Noe skal man jo ha å lure på.

En annen ting jeg lurte på var om seljefløyta var et slags sjekketriks. At fyren rett og slett drev med en form for lokkelyder. Alle vet jo at det er lurt å beherske et instrument. Når man skal på nachspiel og slikt. Dette tenkte jeg på mens jeg gikk på denne barneskolen i Kristiansund.

Tilfeldighetene flyttet meg senere til Bærum. Jeg bor rett og slett ikke langt fra Dælivannet. Det har ikke forandret seg stort siden Christians tid. Tjernet ligger like ved Kolsåstoppen og er ganske lite, idyllisk og vakkert. Her kan man dessuten fiske abbor, men det er i og for seg ikke helt nødvendig å vite for å ha glede av resten av historien. Jeg vil likevel anbefale abborfiske. Man blir både tålmodig og glad til sinns av abborfiske. Bare så det er sagt.

For å komme videre i historien er det nødvendig å vite at min søster har giftet seg med Børre. Han og bestevennene Geir og Magnus syklet opp til Dælivannet på 1960-tallet for å bade og skape sin egen underholdning.

Dette med å underholde seg selv var noe man drev med i gamle dager i Norge. Dette hadde sammenheng med at det var utrolig lite å se på TV. Og dataspill og internett og Facebook og sånt var ikke oppfunnet. Likevel hadde Geir og Magnus og Børre det fint. De dro som sagt opp til Dælivannet og bygget seg en flåte. Når guttene kom klar av vannliljene og sivet var flåten det frieste sted på jord. Det var dessuten alltid pent vær på den tiden. Sommeren hadde ingen ende. Det var en evighet av glede.

Det kunne komme mange sorger og elendighet. Senere i livet. Men følelsen av sommeren ved Dælivannet sto som en påle i hukommelsen.

Geir er godt voksen nå. Det er over 40 år siden. Men han glemmer det aldri. Derfor dro Geir opp til Dælivannet og stilte seg på samme plass som Skredsvig. Geir sto der nesten hver dag i tre måneder. Han malte et bilde som har fått tittelen "1968".

Bildet er digert. Det vil lett kunne fylle en hvilken som helst stuevegg. Fullt og helt. Dessuten er det meget dyrt.

At dette bildet var blitt malt og dessuten var til salgs fikk Magnus vite om en dag han var ute og reiste. Magnus hadde ikke sett bildet selv. Men inne i seg visste jo mannen helt nøyaktig hvordan det så ut, og hvordan det føltes. Magnus brukte ikke mange sekundene på å bestemme seg. Han kastet seg over mobilen, ringte Geir og kjøpte bildet. Tvert.

Geirs bilde "1968" ser slik ut

Og her har du Christians fra 1886:




Da Knut brukte terpentin falt håret av



Alle imperier starter i det små. Du kan spørre hvilken stormakt du vil og de må innrømme at det hele startet med en ganske liten erobring.


Knut har i dag en besøksgård, som vi sikkert burde anonymisere, men la oss si at den ligger på Nesodden, siden det jo er der den faktisk ligger. Gården til Knut har i dag et stort antall hester og en rekke andre dyr. At det har blitt slik har å gjøre med at Knut drømte om å få dyr, men ble holdt hardt i tømmene som barn.

Alt hva Knut maste om det ene dyret etter det andre så fikk han nei og atter nei. Sånn er det å ha en streng mamma. Til alle barn som har opplevd noe lignende, ikke gi dere, stå på og mas. Det var det Knut gjorde. Til slutt måtte mamma gi seg og Knut fikk han sin første kanin.

For å forstå resten av historien er det nødvendig å opplyse at akkurat denne barndommen foregikk i Bergen. Det gjør at man helt automatisk blir utstyrt med store vyer og en ustoppelig forretningssans. Å erobre verden er en selvfølge. Det gjelder å tenke at Cash is king. Noen må jo le hele veien til banken.

Knut hadde ikke vært Knut hvis han ikke hadde fått en masse gode ideer. Også i svært ung alder. Helt ustoppelig. Gutten satt og så på den nusselige lille dvergkaninen sin. Dyret het Lady og var en utrolig vakker skapning. De fleste barn er villige til å strekke seg langt for å få en slik kanin, tenkte Knut. Det var på tide å starte med avl. 

Gutten studerte nå meget nøye annonsene i Bondebladet. Han var på jakt etter en passende hankanin som kunne bidra til å bygge opp et nytt forretningsimperium. Det tok litt tid, men til slutt fant Knut en fin kandidat. Han tok selv bussen for å hente hankaninen på den andre siden av byen. Dyret var prisbelønt, hadde fine gener og var skinnende hvit i pelsen.

Knut tok med seg hankaninen hjem. Like etterpå startet bedekningen. Kaniner har et imponerende effektivt sexliv. I løpet av noen sekunder var det hele over. Siden det var pent vær hadde Knut rigget til for forplantning på plenen foran familiens hus. Siden kaninene hadde vært flinke, så tenkte Knut at de fortjente en liten belønning. Det skulle vise seg å ikke være noe særlig lurt.

Belønningen var å få løpe, hoppe og sprette rundt i hagen. Nå hadde det seg slik at faren til Knut akkurat da drev og beiset hele huset i en dyp grønn farge.Ved siden av stigen sto et spann med beis. For å gjøre en trist historie kort: Den innlånte kaninen sparket bort i spannet så det veltet og en stor skvett beis flommet over dyret og misfarget deler av kroppen. 

Når en katastrofe inntreffer er det det flere muligheter:
1) Man legger straks alle kortene på bordet og søker hjelp hos voksne.
2) Man får panikk og finner på noe helt selv i en fei.
 
Knut grep den første og beste flasken med terpentin, også kalt White spirit, og prøvde å vaske og gnikke vekk den stygge grønnfargen. Det gikk ganske fint, sånn i starten. Knut pustet lettet ut. Men plutselig ser han til sin store skrekk at hårene begynner å falle av i store dotter. Til slutt var kaninen nærmest hårløs på høyre side.

Det så slett ikke pent ut. For å si det mildt. De første par dagene håpet Knut at pelsen skulle vokse ut på ny. Sånn helt av seg selv. Men pelsen gjorde ikke det.

Allerede etter et par dager begynte eieren å ringe. Han ringte flere ganger. Han maste. Det er gjerne slik i katastrofeområder. Folk maser. Mannen ville rett og slett ha kaninen sin tilbake. Knut prøvde å hale ut tiden. Det gikk ganske dårlig.

Håp er viktig for å klare seg her i livet. Jeg vil si at håp er en direkte undervurdert strategi. Jeg har prøvd den selv. Mange ganger. Hvis jeg for eksempel har rotet bort noe viktig og går rundt og leter på måfå, da er det helt avgjørende å holde fast. I håpet.

Knut håpet hele veien, på bussturen til den andre siden av byen. Han håpet da han gikk av bussen og da han lusket opp til huset, og da han ringte på døren. Han håpet på et mirakel.

Men hvor er et skikkelig mirakel når du trenger det som mest? Da den hårløse kaninen ble levert til sin eier kom det flere brøl. Flere av disse kunne sikkert vært sitert: Vi nøyer oss med et. Mannen pekte på kaninen og skrek: - Vi kommer aldri mer på utstilling.

Han fikk som fortjent. Han fikk barn.

Her kommer Arne, en helt alminnelig moderne mann som har gjort så godt han kunne i livet og det som var forventet. Mannen har forplantet seg. Arne gjorde det til og med helt frivillig. Utrolig nok.

Det var mye optimisme og en hel del fremtidstro på den tiden da Arne fikk barn. Det var ingen som snakket om kostnadene ved å bli far. Farene ved å bli far ble rett og slett dysset ned. Hvis noen var bekymret så var det for at barnet skulle bli skadet. Det var barnesikring meg her og svindyre løsninger meg der. Ingen snakket om at far kunne bli skadet. I sjelen.

Før vi går videre i denne historien er det helt nødvendig å snakke litt om mannens følelser. Det er mange som syns at mannen ikke er så god på dette området. Det har å gjøre med at de ikke har vært skikkelig til stede i de helt avgjørende øyeblikk i livet. Når vi for eksempel ser på fotball . Eller får en laks på kroken. Eller kanskje en splitter ny bil. Jeg kan bli rørt bare ved tanken.

En moderne mann har selvsagt ikke den bilen han aller helst ville hatt. Det blir gjerne til en variant av stasjonsvogn eller noe som er så praktisk og stort at de som faktisk bestemmer, de ledende krefter i familieadministrasjonen, kan slippe å tenke eller planlegge noe som helst, men bare kan hive inn alt de kan komme på av bagasje før man setter seg inn i bilen og drar på for eksempel en helgetur.

Dette betyr ikke at den moderne mann ikke er glad i bilen sin. Man er jo gjerne det. Glad i det man kan få. Biler er jo dessuten sinnsykt dyrt i Norge. Man må lære seg å elske selv en Toyota Corolla. Lett er det ikke. Men det lar seg gjøre.

Når den moderne mann har vendt seg til tanken så blir han rett og slett fornøyd med bilen sin. Den står kanskje der ute på gårdsplassen og det hviler en slags trygg og god forventning om at intet farlig kan skje. Bilen står jo parkert. Så feil kan man ta.

Arnes datter heter Eline. Jenta er fire år og har oppdaget at mor i huset har kjøpt inn en sekk med lecakuler. Slike lecaculer er fine som drenering i blomsterpotter. De er dessuten veldig lette, fine og gode å holde i hånden. Det syns Eline. Hun bruker lecakulene til å tegne med. Først på hele den ene siden av familiens bil. Deretter på den andre siden av bilen. Eline liker dekorasjonene. Humøret er på topp.

Når Arne oppdager kunstverkene blir han først veldig stille. Deretter prøver han å være pedagog. Arne forklarer at dette blir fryktelig dyrt. Det vil sikkert koste minst 20.000 kroner å rette opp skadene. Men siden Eline ikke vet hva 20.000 kroner er, så sier Arne bare at det er fryktelig mange penger, så mange penger at man kunne kjøpt sykkel til alle i barnehagen. Eline gjør da oppmerksom på at alle i barnehagen har sykkel fra før.

Litt senere, samme kveld, foreslår Arnes kone å vente til Eline har konfirmert seg. Da er tiden inne. Arne kan gå bort til gavebordet og kreve inn noe gammel gjeld. Skal man være far, må man være tålmodig.



Hva mannen kan finne på hvis du snur ryggen til



På flyplassen i Roma skal far passe på sin egen datter på seks eller syv år. Far har påtatt seg ansvaret for underholdningen. Det går utrolig dårlig.


Jeg drikker kaffe og spiser en smultring med mye sukker på. Jeg venter på at flyet skal gå. På nabobordet sitter en mann i dyr dress. Han er norsk han også. Vi skal med samme fly. For øvrig har vi ikke så mye til felles. Det vil jeg bare ha sagt.

Det er åpenbart kjedelig å sitte slik og vente på et fly som det er riktig lenge til skal ta av. Derfor syns far at han må fortelle en vits til jentungen. Han forteller den slik:

"Det var en gang en mann som kjøpte en brukt kamel i Marokko. Han prutet og sto på og fikk til slutt tilslaget. Mannen tok med seg kamelen ut på gaten, satte seg på ryggen til dyret og prøvde å ri av sted. Men kamelen nektet å gå. Da gikk mannen tilbake til selgeren og sa:
-Kamelen rikker seg ikke av flekken.
Da sa selgeren (på gebrokkent norsk): - Det ikke vara noe problem. Bare rygg kamelen inn i verkstedet her. Nå legger vi bare ballene til kamelen på ambolten her, også deljer vi til med en hammer. Selgeren deljet til. Kamelen satte i et skrik og løp ut som et olja lyn.
- Hvordan skal jeg klare å ta igjen kamelen, sa mannen.
- Det ikke vara noe problem. Bare rygg inn i verkstedet her og legg deg på ambolten, sa selgeren."

Etter at far har fortalt denne vitsen til sin datter forsøker jeg og se om jentungen ler eller på annet vis gir inntrykk av at det er morsomt. Det kommer ikke en lyd. Null reaksjon. Like etter på kommer mor i familien tilbake til bordet og etter det blir det ikke fortalt noen flere vitser.

Frykt i Romas gater



Frykten for å miste setter klørne i meg. Det dreier seg om det mest dyrebare jeg har. Mine døtre.


Vi går rundt i Romas gater. Dette er regnet som en av verdens farligste byer. Det er pinse og langhelg og hektisk liv som glir over svarte brosteiner og inn i det ene trange smuget etter det andre. Døtrene mine på 14 og 16 år vimser. Snart hit. Snart dit. Det er ikke lett å passe på dem. Jeg gjør så godt jeg kan, mens de hopper inn og ut av butikker.

Varmen fyller den gamle by, og menneskene glir som elver i en uendelig strøm som bølger og bukter seg i et pulserende kaos. Her er det lett å bli slukt og bli borte. Er det en mulig kidnapper som henger der borte på hjørnet? Og de smellvakre italienske ungguttene. De som står der og røyker og tar seg ut og ler og ser stjålent på oss bak mørke solbriller. Har de skumle hensikter. Hva kan skje?

Jeg har passet på jentene siden de var små. Men nå går tiden stadig fortere og fortere. De er definitivt ikke småjenter lenger. Ungdomstiden er her, kort og heftig, som en vakker parentes i livet. Men det er mange farer. Det gjelder å passe på. Så da gjør jeg det. Passer på.

Romas butikker er et eventyr for unge jenter. Jeg følger etter så godt jeg kan. Men så, på et hjørne gjør jeg en tabbe. Jeg går inn for å kjøpe is. Mango og sitron. Den aller beste. Og når jeg kommer ut igjen er jentene søkk vekk.

Hvordan man klarte seg i store byer før mobilen ble funnet opp vet jeg ikke. Jeg ringer Kaja. Det oppnås ikke kontakt med mobilabonnenten. Jeg sender SMS til Frida. Det er helt taust. Jeg setter meg på en kirketrapp og ser opp på et bilde av Jesus. Jeg sitter midtveis Korsgaten som strekker seg fra Piazza del Popolo til Piazza Venezia.

Det er jo ingen grunn til å bli urolig, sier jeg til meg selv. Det får da være måte på å være hønepappa. Ingen panikk. Ikke ennå.

Tiden går veldig sakte når man er urolig. Jeg venter. På et livstegn. Ingen ting skjer. Endelig kommer en SMS fra Frida. Hun er i en butikk. Hun trenger meg. Endelig.

Jenta skriver: - Kan du komme nå? Til kassen.

Du kan alltid gjøre en ny entre

- Helvete, Tor, vi har gått i feil teater.

- Hva mener du?

- Vi skulle på ?Mormor og de 8 ungene i skogen?. Men nå sitter vi ser på en masse nisser. Det er ikke nisser i ?Mormor og de 8 ungene i skogen?. Det er jeg helt sikker på. Vi må komme oss ut.

De to mennene reiser seg brått opp og evakuerer fra salen via nødutgangen og ut i bakgården.

En gruppe på 50 bodøværinger skulle rett før jul oppleve ?Mormor og de 8 ungene ? Huset i skogen? i Bærum Barneteaterets forestilling i Sandvika. To fedre kommer løpende etter at alle har gått inn og stykket har startet. De finner seg et par vilkårlige plasser i mørket. Nå er det en stund siden disse karene leste Anne-Cath. Vestlys stykke, men såpass husker de i alle fall at det ikke var nisser med i boka. Derfor evakuerer de raskt via nødutgangen. Ut i bakgården blir de litt i stuss og bestemmer seg for å lete etter riktig teater. De går rundt bygningen og kommer inn hovedinngangen for andre gang. Der står jeg og selger vafler.

- Er dette ?Mormor og de åtte ungene?, spør den ene pappaen.

- Det er det, svarer jeg.

- Da er vi klare for å gjøre et nytt forsøk, sier mannen.

Av denne historien kan man lære flere ting. For det første gjelder det å følge med på detaljene når kona forklarer hva dere skal drive med og hvor det skal skje. For det andre er det viktig å stole på magefølelsen. Finner du det riktig å evakuere, ? så gjør det. Man kan alltid gjøre en ny entré. Dessuten vil det da kunne by seg en ny anledning til å kjøpe en vaffel.

Banga Banga

  Magnus erlitt over to år gammel og i alle fall inntil videre bosatt i et borettslag som deler en større parkeringsplass på Nordstrand i Oslo. Bilene som står her er dyre og pene i lakken, ofte fristende parkert side om side. Dette fikk Magnus til å stjele fars hammer, rømme hjemmefra og gå bankende fra bil til bil.

En snikende følelse av at noe er alvorlig galt tvang far opp fra ellers fredfylte sysler med ettermiddagsutgaven av Aftenposten. Han gikk ut i hagen hvor det hadde vært mistenkelig stille en lang stund. En åpen dør til boden og diverse redskaper ga først et naivt håp om at guttungen kanskje lekte tålmodig gjemsel der inne, men det viste seg snart at man måtte lete andre steder.

Nå er det vel egentlig ganske besynderlig hvordan noen nærmest ubetydelige bulker i for eksempel et bilpanser og en dør på en ikke helt ny Audi stasjonsvogn kan få en ellers rolige samfunnsborger til å skrike opp og bli direkte aggressiv. Styrken i skriket er trolig forklaringen på at det oppsto en form for massesuggesjon på parkeringsplassen på Nordstrand.

Det som nå skjedde kan nærmest å sammenligne med religiøse sekter som forskanser seg i en festning i Waco, Texas eller noe slikt for å mene det samme som den som skriker høyest. Audiens herre (Ringenes herre) ble ganske snart en form for leder for bileierne. De gjorde et raskt overslag og ble enige om at skadene på åtte, ni biler måtte beløpe seg til minst 300.000 kroner. Dette fikk stemningen til å stige, kan man si.

Da man midt oppe i alt raseriet ikke umiddelbart visste hvem som var opphavet til den nå lovende voldsforbryter, ble det satt i gang en dør til dør aksjon der den ene moren etter den andre rakte hendene i været og sa seg helt uskyldig i å ha født dette sprellende bevismaterialet som ble holdt frem.

Forløsende var det vel da at far til Magnus, etter noe tid, stakk sitt noe bleke ansikt frem og tilsto at han for to år siden eller så hadde vært med på lage Magnus og dessuten mumlet noe om at han kanskje, muligens håpet og kunne være i besittelse av en husforsikring som med litt flaks kunne strekkes helt bort på parkeringsplassen.

Da dramaet var over og de sinte folkene var gått hjem, sa far nærmest til seg selv:

? Hvordan kunne du finne på dette da Magnus? Gutten smilte, svingte med neven som en hammer og sa: ? Banga Banga.

Det fantastiske begynner ofte på en ganske alminnelig måte

Min barndomsvenn Paul hadde et hjerte av gull, men et omkringliggende fettlag som tynget ham såpass at vi raskt fant hverandre i en felles forakt for fotball. Jeg kan ikke huske at vi så på utestengelsen fra fotball som en begrensning. Mer var livet som en geléklump. Å klemme til et sted betydde bare at det meste tøt ut i en annen retning. Vi lette hele tiden etter nye muligheter. Som da min søster ble født.

Det var på alle måter komplett unødvendig at min søster kom til verden. Dette sa jeg klart i fra om. Jeg så rett og slett ingen fordeler med å ha en søster. Men plutselig en dag oppdaget jeg et lyspunkt: Min søsters barnevogn. Med litt spontan gladvold og noe stjålet verktøy klarte Paul og jeg å løsne hjulene fra vogna. Litt plank, litt spiker og mye ståltråd senere, sto ei ganske brukbar Ola-kjerre klar på gårdsplassen. Paul og jeg dro selvsagt til topps og satte utfor den bratteste bakken i nabolaget.

Dette gikk ganske bra en god stund. Jeg mener å huske at jeg hadde en uklar plan om at ei jente som het Mona, muligens, under helt ideelle forhold, kunne komme tilfeldigvis, spaserende forbi med pene øyne og en sky av mystisk svart hår, og være på vei til butikken, mens vi passerte med passende høye skrik og kasseroller på hodet.

 Vi raste ned til der veien gjorde en krapp sving. Ola-kjerra gjorde et imponerende hopp og toltalvraket på første forsøk. Slik fikk vi en rekke blødende skrubbsår, og måtte, som Paul sa, ligge på li dø parad i hagen, og ha soleklare krav på iskald, rød saft i en stor mugge, samt boller med sukker på. Hvilket beviser at bremser er helt unødvendig for å få det bra her i livet.

 Hadde vi fremvist et slikt lovende, ungt initiativ, pågangsmot og ingeniørkunst i for eksempel Amerika ville vi sikkert blitt hyllet som helter. I steden oppdaget vi en grunnleggende mangel på begeistring i Norge. Siden vi også hadde rappet både saften og bollene, ble vi sperret inne en hel ettermiddag i et undertrykkene regime som Pauls mor og min far var sørgelig enige om.

Etter dette kom våre unge sjeler i drift. Vi var på jakt etter nye interesser. En hobby skal man ha. Det gjelder å gi livet sitt en riktig retning. Siden denne barndommen foregikk på en liten øy i Finnmark som heter Vardø, var det nærliggende å bli sportsfiskere. Mest av alt gjaldt det å ligge på magen å fiske med et ti meter langt stompesnøre som var viklet rundt en plankebit. Snøret var meget tykt og ble senket ned mellom bryggeplanker som luktet vennlig av tjære og salt. Under brygga bølget en dypgrønn, gjennomsiktig og fantastisk verden. Her svømte spenningen rundt i store mengder og fikk man noe på kroken var det meste mulig å selge til mødre, tanter og snille bestemødre.

Helst ville vi fange det som ble kalt kontepella og som jeg fortsatt ikke helt vet hva er, men tror er en slags ulke. Disse fiskene var brune, runde og vimset frem og tilbake der nede i enorme mengder. De hadde rykte på seg for å ville glefse i seg alt som var blankt. Så hvis for eksempel et voksent menneske var ute spaserte på kaia og mistet et kronestykke ville det trille ned mellom bryggeplankene og straks bli slukt av kontepella. Når det nappet, lå jeg derfor og håpet at det sprellet et kronestykke i den andre enden av snøret. Jeg håpet en førti, femti ganger hver dag. Jeg lå slik i fem år. Jeg har sjelden vært lykkeligere enn når sommerdagen og kameratskapet virket som det ville vare evig. Vi viste det ikke da, men vår livs største opplevelse var på vei.

Det utrolige starter ofte på en ganske alminnelig måte. Paul fisket med en nesten trill rundt og blank sluk. En småsei snappet sluken. Gutten lot fisken vimse av sted, ga ut alt han hadde av snøret og vi ble liggende og se på at den vandret frem og tilbake, akkurat i kanten der hvor brådypet startet. Plutselig var det som om hele bunnen våknet til liv. En gigantisk fisk slukte seien og ble stående bom stille. Paul viste hva dette var. Jeg viste hva det var. Det var som å få en gryte gull på kroken. Vi skrek i kor: Kveite!

Paul satte bena i spenntak mot brygga og tviholdt i snøret. Jeg holdt i Paul. Sammen ventet vi på et mirakel. Å få dratt kveita opp gjennom lufta var plent umulig. Det skjønte vi fra første sekund, men etter noe som virket som en liten evighet klarte vi å dra fisken etter oss langs med kaikanten. Det var som å gå tur med ei motvillig ku. Til alt hell kom det en båt forbi som skjønte hva vi drev med. En voksen kar hjalp oss og berget storfisken som veide nesten 50 kilo. Jeg tror ikke jeg skjønte helt hva som hadde skjedd. Men fra det øyeblikket var det ingen vei tilbake.

Resten av livet var staket ut. Som min gamle venn, Per Tørmoen, har sagt det: "Vi løp ut i verden og fisket alt vi orket  og enda litt til."

#sportsfiske