hits

Hva var Norge uten ski?

Det som nå gjelder er å gi alt du har. Gi jernet. Få blodsmak i kjeften. Kjenne melkesyra. Det er den første spurten. Har du vært med på dette har jeg ingen bekymringer for deg. (Foto: Olav Njaastad)

Hva var Norge uten ski? - Jeg tør si det, vi elsket våre ski. Vi klappet og kjælte dem hver gang vi spente dem på, sa Roald Amundsen. Han bygget vårt selvbilde. Som en fri nasjon. Og gikk til Sydpolen.

Da Norge hadde kranglet lenge nok om hvor traseen skulle gå, spente Fritjof Nansen på seg skiene. Han gikk fra Oslo til Bergen. Han satte et skispor over Hardangervidda. Og langs det sporet bygget de Bergensbanen. Slik ble Norge skapt. 
Det er barndommens vinter nå i 2018. Brøytekantene er høyere enn jeg kan huske dem på riktig lenge. Gi meg litt Blå Swix Extra og noen timer fri. Jeg krever ikke mer av livet enn dette. Jeg drar innover mot Mikkelsbonn og Sandungen. Det behøver ikke være langt. Jeg finner meg selv fra første stavtak. Jeg har appelsiner og Kvikk Lunsj. Jeg har Norge i ryggen. 
Lykken er det gamle spor, og gjenoppdagelsen, når du finner sporet som din farfar og mormor satte i deg, og som du fulgte nesten uten å vite det. Jeg tror dette var der også om sommeren. Denne iveren etter å gå på tur. Det sorgløse i å gå seg svett opp mot toppen, sitte der og nyte en velfortjent smak av seier og felleskap. Men best var følelsen om vinteren, i det eventyrlige landskapet, de bløte dyner, de tunge graner og utsikten som ingen ende hadde. Østenfor sol og vestenfor måne. Slik er det og slik har det alltid vært. Å elske Norge. 
Snø (fra norrønt snjór, snær) er nedbør i form av gjennomsiktige krystaller av is som er dannet rundt små partikler i atmosfæren, ifølge Wikipedia. Vi har funnet meningen med livet i regndråper. Der i de høyere luftlag treffer de kulde og blir til snøkrystaller, som regel sekstaggete stjerner. De viktigste vi har. 
?La ham få en stav da, mann!? (Jon Herwig Carlsen). Hva var vel Norge uten heltene? Særlig de fra Trøndelag. Oddvar Brå eller Marit Bjørgen. Du kan ikke vokse opp i dette landet uten dem. 
Jeg har skrevet om det før, om Soknedal Sparebank på Støren som har medaljene til verdens største skiløper gjennom tidene. Medaljene henger i et hjørne av banken. Soknedal Sparebank har sponset Marit Bjørgen siden hun var 14 år. Jeg var der for et par år siden og kikket. Etterpå, utenfor banken, traff jeg en mor og en datter på syv år. Jentungen har gått i Marit Bjørgens barneskirenn og fått medalje fra Marit. 

- Er du god til å skøyte på ski, spør jeg. 
- Ja, sier jentungen. 
- Kan du bli like god som Marit? 
- Ja. 
 
Jeg var på ferie i Italia i fjor sommer. Vi bodde på et hotell i Cortina. Hotellverten var en mann på over 70 år. Han kikket på passet mitt og lyste opp
- Du er nordmann!
- Ja, sa jeg.
- Hallgeir Brenden har bodd her. Han tok gull under OL 1956. Og han fikk Sophia Loren på fanget, sier gubben og smiler. 
Man husker slikt. I Italia.

Lillomarka ved Sinober: Min venn Olav, fotografen, tar bilder av viktige øyeblikk. Han står like ved målet, i oppoverbakken der guttungene kommer for full fres. Det som nå gjelder er å gi alt du har. Gi jernet. Få blodsmak i kjeften. Kjenne melkesyra. Det er den første spurten. Har du vært med på dette har jeg ingen bekymringer for deg. Det kommer til å gå deg vel her i livet. Jeg heier på deg! 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar