hits

Hun har lomper som livsstil

Lenge var det slik: Lomper var noe man bare rullet rundt en pølse. De ble gjerne rullet i glede. På fotballkamper og slikt. Men plutselig en dag ble lomper til noe annet, til en helt ny livsstil. Vi skal straks møte en kvinne som er havnet på lompekjøret. Flere ganger om dagen. Heng med.

Lomper lages ved at kokte poteter blandes med hvetemel og litt salt. De spises ofte så nær den norske folkesjelen som det er mulig å komme. På bensinstasjoner. I idrettshaller. I Kirkenes og Hammerfest, i Vinstra og på Kvål. Lompene er der i nederlagets time, når laget ditt har tapt og du trenger trøst. Og lompene er der når noe skal feires. Når du fyller 5 eller 50 år. Ingen kan gå uberørt av lomper gjennom dette landet. Lompenes makt er hevet over enhver. Tvil.

Før vi tar fatt på denne historien er det nødvendig å understreke at jeg alltid forteller om folk som er av kjøtt og blod. Jeg dikter aldri opp noen og jeg bruker det navnet som de har. Jeg er tilhenger av åpenhet. Jeg vil gjerne være troverdig. Men av og til, ytterst sjelden, som nå, er jeg tvunget til å være varsom eller hva det nå heter.

-Det er helt utelukket at jeg kan bruke ditt virkelige navn?
- Ja
- Hva skal jeg kalle deg da?
- Du kan kalle meg hva som helst
- Sala Palmer?
- Gjerne det.

Nå må jeg med skynde meg å understreke at det ikke er så mange som ville påstå at han jobber sammen med Sala Palmer. Det har med det å gjøre at man lett kan komme til å tenke på Fantomet, Dødningsskallegrotten, Bandarene, Guran og gamle jungelord av typen: "Fantomets røst fryser blodet til is" eller "Du finner aldri Fantomet, han finner deg". Jeg er dessuten svak for "Når Fantomet spør, svarer man", men lå nå det ligge.

Den Sala Palmer jeg kjenner ser ganske snill ut. Det fikk meg til å ane fred og slett ingen fare i mai i år. Sala Palmer kom snikende bort til pulten min. Hun spurte brått om jeg ville være med å løpe Holmenkollstafetten 2017. Jeg sa tvert nei.

Likevel, noen uker senere står jeg ved Holmendammen i Oslo og skal løpe nesten tre kilometer ned til Vestre Gravlund. Høres dette ut som en varslet katastrofe? Ja, det gjør det. Jeg fikk riktig nok løpetrening av datter Frida (18) kvelden før. Jeg løp flere ganger frem og tilbake mellom huset vårt og postkassen. Frida har fått opplæring i gymtimene på skolen og kunne gi flere tekniske innspill. Likevel ble Holmenkollstafetten 2017 såpass ydmykende at jeg knapt kunne gå i dagene etter. Jeg vil dog takke Jo Aslak (ikke oppdiktet navn) for lån av joggesko og si at jeg slett ikke vil skylde på skoa.

Sala Palmer har på sin side en lidenskap som jeg ikke ante eksisterte før jeg traff henne. Damen har de to siste årene spist lomper. Gjerne hver dag. Og noen ganger flere ganger om dagen. Lomper er sunt, godt og dessuten uhyre praktisk for mennesker som skal trene eller hva de nå skal. Dette har fått en rekke såkalte toppbloggere (ikke meg) til å skrive masse om lomper. Dette skaper debatt. Høy temperatur. Noen kan for eksempel ha hevdet at det er 20 kalorier mer i en lompe enn det faktisk er. Slikt gjør man sjelden ustraffet i Norge.

Men nok om det. Lomper kan forvandles til nær hva som helst. En slags pizza er populært. Eller ostesmørbrød, eller lompe-lasagna, eller delikate små tapasretter med røkelaks og Philadelfiaost eller hva det skal være som på alle måter bringer oss oppover, som en reise i det hierarkiet som kalles matkultur i Norge, man forlater bensinstasjonen og entrer festsalen, kan man si, på et vis, men lå nå det ligge.

En helt alminnelig middag i Sala Palmers liv kan være en pannestekt lompe med strimlet skinke og pesto, gjerne med agurker og salat. (Se bildet av en halvspist lompe, nederst). Sala Palmer har en rekke varianter. Alle basert på spelt-lomper (sunnest). Den som imponerer meg mest er kose-lompa, eller Snickers-lompa om du vil. Den består av en sukkerfri Nugatti (Nugatti Zero) og peanøttsmør (økologisk) og salt (helst flaksalt). Dette rulles sammen til en fest. Livet kan åpenbart ikke bli bedre enn dette.


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar