hits

Laks på oter


Det er mange måter å fange en laks på. Men det er ofte lagt inn masse begrensninger på hva slags utstyr man har lov til å bruke i et ærlig forsøk på å få en fisk på kroken.

I et vassdrag i Østfold er det for eksempel forbudt å bruke gode solbriller, du vet slike polaroidbriller som gjør det lettere å se fisken. Jeg har dessuten fisket flere steder hvor de syns at det å bruke rød ulltråd sammen med mark og søkke er en satans oppfinnelse som bare må være straffbart. Slike regler varierer fra elv til elv. Reglene blir til etter hvert som kreative karer finner på nye ting.

Det kan for eksempel være en mann som går og prøver å lure en laks med mark i en elv i Finnmark. Han fisker i time etter time, men han får ingen ting for det er ikke lov å bruke lodd på snøret. Plutselig ser mannen en laks som står der ned i dypet av hølen. Dette er veldig stimulerende på fantasien. Man får lyst til å prøve noe nytt. Forsiktig stikker mannen den 14 fot lange stanga ned vannet. Det er bare snella og enden på stanga som er klar av vannet. Nå lar mannen snøret gli forsiktig av spolen og lar marken seile med strømmen, langs bunnen nedover. Slik får han laksen til å ta. Hva tror du skjedde så? Jo, nå skal du høre. Det var selvsagt noen som hadde fått med seg den nye fiskemetoden. Dermed ble det en hel del oppstyr, forargelser, snøfting, klaging og det ene med det andre. Det hjalp ingen ting at mannen forsvarte seg med at det ikke sto et ord i fiskereglementet om det å stikke stanga ned i vannet. Året etter hadde så noen lagt seg i selen og laget en tilføyelse, og satt det svart på hvitt i regelverket, at man slett ikke kan stikke stanga ned i vannet.

Når det kommer til fluefiske er reglene som stjerner på himmelen. Uendelig mange. I noen høler sitter man kanskje og harver flua på slep bak en båt som noen ror mot strømmen, i for eksempel Trøndelag. Det er gjerne to stenger ute samtidig. Dette livet er ganske behagelig. Man kan sitte i en slags fluktstol i bunnen av båten, drikke kaffe, ta seg en røyk eller en sjokoladebit og følge flue med øynene der den henger på slep. Plutselig kommer kanskje 20-kilosen som en ubåt opp fra dypet. Det vil jo være helt fantastisk om det skjedde. Men hvis det skjer på den måten, et annet sted, for eksempel i Alta, er det strengt forbudt.

Vi skal nå til den siste helgen av august 2017, i et par av de siste dagene før Gaula i Trøndelag stenger for sesongen. Min fiskekompis står midt på blanke formiddagen og slenger med flue med enhåndsstang. Det er et helt reglementert fiske. Ingen regler er brutt. Han står midt i et bredt og på denne vannstanden flott stryk. Strømmen er stri, men det er god dybde og spennende fiske. En farget, trekilos hanlaks hugger på flua. Dette er jo en forholdsvis liten fisk, men likevel blir det flere runder frem og tilbake i stristrømmen før laksen begynner å bli sliten og min venn gjør seg klar til en kjapp catch and release. Han ser jo at laksen er brun av farge og lite egnet som mat.

Plutselig kvikner laksen der ute i strømmen til. Den blir brått til en diger storlaks, veldig mye tyngre, enn for noen sekunder siden. Storlaksen drar avgårde i et heftig utras, rett nedstrøms. Man kan bli forvirret av mindre. Min venn tviholder i stanga og tenker at denne må være 10-12 kilos. Det blir en tøff kamp på ei lita enhånds fluestang.

Brått stopper utraset. Et brunt og svart hode kommer opp av vannet. Det er en oter. I kjeften har den en tre kilos, brun hannlaks. Oter og fisker stirrer på hverandre. Ingen av dem har tenkt til å gi seg. Oteren hiver seg nå på strømmen, drar et stykke nedover, stopper litt opp og drar videre nedover. Adrenalinet pumper i min venn. Han syns først at dette er litt gøy og spennende. Men så kommer han til å tenke på at oteren kan finne på å stikke av gårde med hele fluelina. Det vil i så fall bli en dyr affære.

Min venn strammet opp bremsen på 10 kilos nivå, sveiver så godt han kan, mens han småløper nedover langs bredden. Når som helst kan det kjedelig smellet kommet når fortommen ryker. Mannen frykter det verste. Han legger så stort press på som han tør. Det blir etter hvert for tøft for oteren. Den er åpenbart sliten, gir opp og slipper taket. Overgangen fra vill 10 kilos til død 3 kilos kommer brått. Når oteren slipper laksen er det bare å hale fisken på land. Laksen har bittmerker over nakke og gjeller og er sten død.

Min venn har fisket i Gaula i over 50 år. Aldri har han opplevd noe lignende. Men spørsmålet nå blir vel om det bør inn i regelverket at det ikke er lov å ta laks på oter.

Se også
Da jeg kledde meg naken og svømte ut til laksen med stanga i handa

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar