hits

Å miste Eva i skogen


Vi står der ute i de dype i skoger. Vi er redde og gauler så høyt vi kan: "Eva, Evaaaaaaaa!" Det hjelper bare så alt for lite. Damen er søkk borte. Det tok bare 20 minutter å miste henne. Jeg vil si at det er ny personlig rekord.

Jeg har fått ulevert to damer fra Kirkenes som jeg aldri har truffet før. Carina og Eva. De har reist helt ned til hovedstaden for å gå på kurs der hvor jeg jobber på Majorstua. Damene kjenner min kollega Marit og sammen har de funnet ut at de vil få mest mulig ut av livet. Det vil si; først en lang dag med kurs, så kjøre langt ut i Vestmarka for å plukke sopp og til slutt toppe dagen med et besøk på IKEA i Asker.

- Dette kan umulig gå bra, sier jeg og legger ansiktet i mine mest bekymrede folder. Jeg prøver å se ut som Kåre Valebrokk, en mann kjent for når som helt å kunne bryte ut i en kondolanse.

"Det er jo dette du liker best av alt. Kom igjen a, Baard, bli med. Vi trenger en god soppguide". Kollega Marit setter begge nevene i siden og er komplett umulig å si nei til.

Det blir stup mørkt klokken syv. Vi har dårlig tid. Det gjør jeg grundig oppmerksom på, men slike opplysninger  liksom preller helt av på disse damene, som akkurat nå er stuet inn i en liten bil som sitter i køen som snegler seg ut av Oslo mot Asker.

Nå hører det med til denne historien at det har vært tidenes soppsesong på Østlandet. Marit har skrytt av mulighetene så det har gitt gjenlyd helt opp til Finnmark. Carina og Eva er topp motiverte. Men sopp har de knapt plukket før. Det innrømmer damene med det samme. Jeg kommer nå brått til å tenke på hvordan en liten supergiftig slørsopp lett lar seg plukke i dårlig lys av to finnmarkinger med lite tid og ivrige fingre.

Jeg ber Marit ta ansvar for Eva, mens jeg følger med på hva Carina driver med. Vi skiller lag. Marit er lett fremoverbøyd, sitrende ivrig, omtrent som en engelsk setter på rypejakt. Marit værer sopp. Hun raser av sted. Losen går. Carina og jeg går mer rolig rundt i det kuperte terrenget. Carina betror meg at sopplukking ikke helt er hennes greie. Dette er noe hun mener i flere sekunder. Men plutselig skjer det noe.

Det er fem, flotte, ekte kantareller. De står der og lyser i en skråning som små oransje fyrtårn. De sender en enorm glede gjennom skogen, og får Carina til å kaste seg frem i begeistring, og med ivrige hender griper hun følelsen og jeg kan høre latteren som stiger opp mellom granene, og vet at her starter noe helt nytt og fantastisk, og at nå er det ingen vei tilbake, for Carina og skogens gull.

Det går 20 minutter. Vi finner mye kantarell, flott piggsopp og traktkantarell. Stemningen er meget god. Vi er veldig bekymringsløse. Kan jeg huske. Men plutselig kommer Marit gjennom skogen med nesen først. Også hun har funnet masse sopp.

- Hvor er Eva, spør jeg. Det vet ikke Marit.
- Skulle ikke du passe på henne, spør jeg. Det svarer ikke Marit på.
- Eva har null stedsans, tilstår Carina. Hun kommer dessuten til å tenke på hvordan Eva hele tiden sløser vilt med batterikapasiteten på mobilen sin. Eva tenker aldri på at en nødsituasjon når som helst kan oppstå, at det kan stå om livet, fra et sekund til det neste. Det tenker hun slett ikke på. Slik er Eva. Vi får dessuten vite at Eva har håndballskader som gjør at hun når som helst kan tippe over med ødelagte ankler og bli fullstendig ute av stand i gå på egen hånd. Vi er i en skog full av lumske feller. Det er bratte skråninger, vått, sleipt og flust av farer.

Jeg har talent for å bekymre meg. Det skal lite til. Det må jeg tilstå. Nå står jeg og tenker på hvordan man raskt kan sette i gang en Røde Kors aksjon, og om slike, komplett ubrukelige soppguider, som meg, har en reservert plass i helvete.

Vi går rundt, roper og gauler i skogen. Vi ringer etter hvert Eva. Hun aner selvfølgelig ikke hvor hun er, eller forskjellen på nord og sør. Jeg ber henne gjette seg frem og gå tilbake samme vei som hun kom. Nå fordeler vi oppgavene. Min jobb er å være bekymret. Marit bruker ventetiden til å plukke sopp. Carina forteller historier. Det er eventyrlig mye multer i Finnmark i år. Slik går tiden. Og slik kommer Eva til rette. Helt av seg selv. Der kan du se. De fleste bekymringer er fullstendig bortkastet.

Resten av kvelden gikk fint. Det ble en svært god soppfangst. Tre bæreposer fulle. Da mørket kom kjørte vi Carina og Eva til IKEA der de hygget seg på handletur, også tok de IKEA-bussen gratis inn til byen og la soppen til tørk på hotellrommet. Natten over. Neste dag reiste de videre med sopp som håndbagasje. På flyet hjem. Det gikk sikkert fint.

Men damene reiste fra et hotellrom som neste formiddag skulle bli klargjort av en stuepike. De reiste fra et hotellrom som trolig luktet intenst. Av store mengder sopp. Jeg lurer på hva stuepiken tenkte. Da hun åpnet døra til rommet. Og kjente lukta.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar