hits

- Maggie Thatcher, can you hear me?

kommentarer


Jeg satt i bilen på onsdag denne uken. Jeg satt der i det tomme, døde suset fra FM-båndet og tenkte på alle de gangene jeg har elsket min radio. Jeg satt og tenkte at jeg har elsket dette i over 50 år. Men nå er det over.

Jeg satt der og laget en slags minnestund for meg selv. Det er jo det man gjør når en nær venn har gått bort. Man finner frem de gode minnene. Det dreier seg om å ta vare på det aller sterkeste. Det som sitter i sjelen. Det er slikt som hele landet vil samle seg om å si at her har vi vår felles kulturarv. Det er dette som gjorde det til stor stas å vokse opp i Norge. Det er det som gjorde at vi lengtet hjem igjen når vi var forvillet i utlandet. Det var radio laget av NRK. Vi fikk store, fantastiske øyeblikk.

I min minnestund har jeg tre på topp:

På en førsteplass har jeg Bjørge Lilleliens seierstale fra 1981. Den går sånn:

- Maggie Thatcher, can you hear me?
- Norge har slått England 2-1 i fotball. Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått England 2-1 i fotball! Det er aldeles utrolig! Vi har slått England! England, kjempers fødeland, Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, Lady Diana! Vi har slått dem alle sammen! Vi har slått dem alle sammen! Maggie Thatcher, can you hear me? Maggie Thatcher, jeg har et budskap til deg: Vi har slått England ut av verdensmesterskapet I fotball. Maggie Thatcher, som de sier på ditt språk i boksebarene rundt Madison Square Garden i New York: Your boys took a hell of a beating!

Hør legenden her

På andre plass har jeg "Den farligste mann i Chicago", underverdenens overmann, typen til den kanskje dumme, men åpenbart deilige forlovede, Effie Marconi, den til det ubegripelige hardkokte gangster, erkefienden til Jim Cooper, basert på memoarene han skrev i Sing-Sing, glitrende fremført av skuespiller Frank Robert, og med fortellerne Lasse Kolstad og Sverre Hansen i uforglemmelige roller. Jeg snakker selvsagt om Dickie Dick Dickens og radioteateret på 60 og 70-tallet. Det skjedde på lørdager, der jeg lå og stirret opp i luften, hørte lyden av eventyrlig radio, kjente følelsen av fritid og lukten av kjøttkaker med stua kål og tykk brun saus, som blandet seg sammen og gjorde livet verdt å leve. Hør Dickie Dick Dickens her.

På tredjeplass har jeg "I trifidenes dager" et science fiction-hørespill i seks episoder av Giles Cooper, som var så skremmende at min far måtte stoppe bilen, og hele familien gikk ut for å ta en pause. Dette var på veien til et selskap som jeg for lengst har glemt, men reisen ditt står for alltid plantet i hukommelsen. Takket være radioen. Hør Trefidene her.

Det er dessuten helt umulig å vokse opp i Norge uten å huske at på radio, i gamle dager, fikk vi viktige detaljer som om hvor mye som ble fisket på stampen, hvordan været var ved Rockall, eller i dalstrøka innafor, samt dagens noteringer ved Oslo Børs, og at man dessuten hadde ha ei melding til Kåre Hansen som for tida var på ferie et eller annet sted i Norge i en grå Ford Cortina: "Far din er dau".

Alt dette og mer til gikk i graven på onsdag. Vi lyser fred over FM-radioens minne.