Døden i skogen

Jeg fant soppen i skogen. Like etter at jeg hadde tatt en bit ble jeg veldig svimmel og fikk akutt feber. Jeg begynte straks å tenke på døden.

Jeg plukker jo helst sopp som jeg er sikker på hva er. Det går stort sett i kantareller, piggsopp og steinsopp om jeg er heldig. Akkurat nå er det veldig mye traktekantarell. De vokser i store flak. Problemet er at det midt mellom alle godsakene kan det stå en liten spiss giftslørsopp som står der og ligner så hardt den kan på traktekantarell. Derfor ser jeg meget nøye på hver enkelt traktekantarell. De har et søkk i hatten, mens giftslørsoppen har en bulk. Slikt er godt å vite. Bare så du vet det.

En sopp jeg sjelden finner er fåresopp. Jeg nevner dette som forklaring på det drama som utviklet seg onsdag kveld. Når du leser dette vil jeg på forhånd be om litt menneskelig forståelse. Du må gjerne også le høyt, hvis det skjer med kjærlighet.

For meg er sopplukking en ensom ting. Jeg liker å gå rundt alene i skogen. Det må gjerne skje i noen timer etter jobb. Problemet er at det blir fort mørkt. Jeg har litt dårlig tid. Onsdag kveld hadde jeg gått rundt i skogen uten å finne noe særlig. Plutselig så jeg noe brunhvit som vokste i en slags klase, tett inntil en stor stein. Jeg plukket opp soppen og snuste på den. Jeg snudde den rundt. Det var flere ganske like eksemplarer som vokste tett ved. Soppen hadde ikke skiver, men porer under. Skivesopp kan være giftig. De med porer er i verste fall bare vonde på smak. Slik tror jeg i alle fall at det er.

Fåresopp kan forveksles med franskbrødsopp. Skal man finne ut forskjellen skal man steke soppen. Fåresoppen blir gul når du steker den. Det blir ikke franskbrødsoppen. Derfor står jeg og steker sopp klokken 11 om kvelden. Det sprer seg god lukt i kjøkkenet. Men jeg syns liksom ikke at soppen blir så veldig gul. Ikke så gul som jeg hadde sett for meg. Ikke så gul som jeg hadde håpet. Men det lukter jo godt da. Jeg tar en forsiktig, liten smak. Er det franskbrødsopp skal det smake bittert. Men dette smaker ganske godt. Jeg spiser opp alt sammen. Riktig fornøyd.

Noen minutter senere går jeg inn i stua. Plutselig blir jeg brått veldig svimmel og veldig varm i hodet.

- Er det slik soppforgiftning arter seg. Skal jeg dø nå? Jeg får panikk. Det er en ærlig sak å få panikk. Jeg går derfor inn til kona, som har lagt seg, og sier med liten stemme at: "Jeg tror jeg har gjort noen dumt. Jeg tror jeg har spist en giftig sopp".

Kona freser nå i halvsøvne at hvis dette betyr at hun må kjøre meg til legevakten, så syns hun at jeg er en komplett idiot. Like etter treffer jeg datter Frida (18) og forteller henne om hvor ille det står til med meg. Hun sier da at hun håper at jeg nå har fått en skikkelig lærepenge og at jeg for fremtiden ikke putter hva som helst i munnen. Hun sier dette, også går hun og legger seg. Jeg er nå helt alene i verden med mine sorger.

Jeg bestemmer meg for å se det hele litt an. Jeg tenker at jeg kan jo ikke gå å legge meg og dø i søvne. Jeg får helle sitte oppe noen timer og se hvordan ting utvikler seg. Mens jeg sitter slik, kjenner jeg ekstra godt etter hvordan kroppen min har det. Den føles nå slett ikke verst, men man vet jo aldri. Kanskje slik symptomer på forgiftning kommer og går. Jeg sitter i sofaen og venter. Mens jeg venter googler jeg giftige sopper. Jeg ser på bilder av de fem mest giftige soppene i Norge. Ingen av dem ligner på soppen jeg spiste. Klokken er nå blitt ett om natten. Jeg lever fortsatt. Utrolig nok.

Brått kommer jeg over en artikkel på nettet som handler om soppforgiftning. Der står det at symptomene kan komme etter et døgn. I de verste tilfeller kommer symtomene etter tre timer. Tre timer!!! Ikke etter fem minutter. Jeg liker den opplysningen veldig godt. Nå føler jeg meg utrolig bra. Jeg bestemmer meg for at jeg kanskje brygger på en forkjølelse eller noe. Jeg er veldig fornøyd med den konklusjonen.

Soppen så slik ut

hits