De aller ivrigste blant oss

Jeg grer håret på blåbærlyngen i Trysil. Jeg bruker en bærplukker og kjenner gleden av høst, gleden av å sanke inn noe verdifullt. Noen gode øyeblikk. Med Mads 11, som jeg er onkel til.

For mange tusen år siden var det noen i flokken som var mer ivrig enn andre. De ivrige løp foran i jakten på mat. De fanget fisken. De jaktet. De plukket bær. Sopp. Skjell. De fanget hva det skulle være. Denne egenskapen gikk i arv. Gjennom tusener av år. Og plutselig en dag står Mads og jeg der. Vi nedstammer i rett linje fra de ivrige. Ingen tvil om det.

Mads er kjapp som en røyskatt. Han peller blåbær dobbelt så raskt som meg. Han fyller en ti liters bøtte på null komma svis. Jeg hadde ikke trodd det hvis noen på forhånd hadde sagt at en 11 åring ville elske å plukke blåbær. Jeg ville trodd at han heller ville likt å spille dataspill. Det ville jeg trodd, før jeg kom til å tenke at Mads og jeg er utrolig like. Vi er på en måte hver vår ende av den samme stokken, om du skjønner. Jeg tror vi har noen gener som har strømmet gjennom tiden som en elv, som er kommet til oss fra de aller første mennesker, for å leve i oss. Utrolig sterkt.

Mads blir som sagt mye fortere ferdig enn meg. Han går derfor tilbake til hytta alene. Han sleper den røde tiliters bøtta etter seg, går rundt svinger og blir borte. En halv time senere er han tilbake. Lysluggen stikker frem bak et tre og sier: - Hei, jeg er ferdig med å rense. Jeg har renset alt.

- Du tuller nå, sier jeg.

- Nei, alt er renset.

At en 11 åring helt av seg selv og med stor fryd skulle få lyst til å pelle vekk alt rusket fra ti kilo blåbær. Hvem skulle trodd det?

Etterpå blir det kveld i Trysil. Vi er i en dal hvor elven slynger seg dovent med ørret, harr og gode muligheter.

- Vi skal vel fiske, sier Mads. Vi skal vel det?

hits