En klem

kommentarer

Det er en grå torsdag i slutten av august 2017. Jeg tar på mørk dress, pen skjorte, svarte sko. Setter meg i bilen. Jeg skal kjøre til et sjokk som jeg ennå ikke vet at skal komme å slå meg i magen.

Det er hverdag. Den ligger i veibanen gjennom Østfold. Den står i parkeringsautomaten som spiser penger. Hverdagen følger mine skritt over parkeringsplassen i duskregnet. Den sitter i de små bitene med teip som de har brukt for å henge opp papirlapper som ønsker velkommen. Hverdagen skvalper i pappkruset med kaffe. Den ligger rundt frukten og i peanøttene som vi spiser, mens vi venter, venter på at møtet skal starte. I Moss kino. En torsdag kveld.

- Så fint at du kan komme, sier Trine. Det er hun som har bedt meg om å komme for å lede folkemøtet. Det skal være flere innslag og til slutt en time med politisk debatt. Åtte partier skal delta. Jeg skal lede debatten. Det er i slutten av august 2017. Det er snart valg i Norge.

Folk begynner å fylle salen. Det er god stemning. Kinolokalet er hyggelig. Dempet belysning. Folk kjenner hverandre. De er forventningsfulle. Jeg er litt nervøs. Nå starter møtet. Trine griper mikrofonen og sier at det er fint at så mange ville komme. Hun introduserer meg. Vi har tre timer. Det skal handle om barnevernet i Norge.

Dette bør gå bra. Jeg har gjort min research, skrevet huskelapper, forberedt meg. Jeg er 55 år. Jeg har levd en stund. Har erfaring. Jeg er klar. Tror jeg. Så feil kan man ta.

Første innslag er Angelica Kjos, opprinnelig fra Irak, med en oppvekst i Norge som ble et sant helvete. Angelica forteller sin historie. Jeg står i kanten av scenen og lytter. Jeg har hørt mange historier. Hjerteskjærende ting. Jeg tåler mye. Men dette som nå kommer slår som piskeslag. Jenta forteller at faren hennes solgte henne til menn for tusen kroner for at de skulle voldta henne, så mye de lystet, og at overgrepene varte i mange år. Det er helt uutholdelig å høre på.

Angelica forteller. Hun forteller om rusmisbruk, om selvmordsforsøk og om barnevernet som kom så katastrofalt for sent. Angelica forteller om smerten. Om traumer. Det er hverdag i Norge.

-Jeg kan huske at det sto en gruppe menn rundt meg. Nakne. Jeg husker smerten. Som ødela meg. Slik forteller hun. Om helvete som varte til hun var langt opp i tenårene. Det er hverdag i Norge.

Angelica har vunnet priser. Gitt ut musikk som er terapi for henne. Hun er en blitt en sterk kvinne. En som kan klare mye. Jeg skal takke henne av i Moss kino. Jeg går over scenen og vet ikke hva jeg skal si, hvordan runde av noe slikt? Jeg vet ikke. Jeg gir henne en klem. Jeg kommer ikke på noe bedre. Jeg føler meg helt elendig. Det er hverdag i Norge.

Her kan du høre Angelica selv fortelle og lytte til hennes låt om løvetannbarn.

Foto av Angelica Kjos er tatt av Victoria Grammofon

hits