Der røyk øyet, nesten


Jeg står i hagen. Det er en ganske fredelig lørdag ettermiddag. Ingen tegn til fare noe sted. Plutselig skjer ulykken. Jeg er bare noen centimeter fra å miste det høyre øyet.

Helse, miljø og sikkerhet (HMS) er lovpålagt i det meste av næringslivet, men i familien er det mer frivillig å ha en HMS-ansvarlig. For å være ærlig så er det ikke så ofte at det er mannfolk som påtar seg dette vervet i familien. Selv mener jeg at skippertak og innfallsmetoden løser det meste. Særlig når det kommer til slike ting som husarbeid og vedlikehold. Hvis jeg ser en oppgave som ligger der og venter, kan jeg kaste meg over den. Jeg feier da oppgaven raskt under teppet, slik at den ikke blir så lett å få øye på. Jeg gjør dette så ofte jeg kan. Det er viktig å være systematisk. Det mener nå jeg.

Spontanitet er også fint. Jeg liker å løse oppgaver spontant. Jeg er på mitt aller beste når jeg kan påta meg ansvar for oppgaver som er "Fort Gjort" (FG) og Ikke Alt For Anstrengende Ting (IAFAT). Jeg speider alltid etter litt FG og IAFAT. Det kan komme godt med å ha noen slike i bakhånd hvis det for eksempel dukker opp nye krevende krav innen husarbeid og vedlikehold, på Høvik, der jeg bor.

Lørdag kveld står jeg ute i hagen og oppdaget plutselig en utmerket IAFAT og FG sak. Det er et av de nye skuddene i bringebærbusken som har begynt å henge med hodet. Bringebærbusker er slik. De henger ofte med hodet. De trenger å bli støttet opp. De trenger et eget tiltak. Som jeg kan stå for. Jeg tar den første og beste pinnen jeg kan finne, kjører den ned i jorden og legger full kroppstyngde bak. Jeg vil presse pinnen dypt ned i jorda.

Pinnen er råtten. Den brekker med et kort smell. Jeg snubler og faller tungt fremover. Pinnen treffer meg bare noen centimeter fra øyet. Smerte og angst. Jeg er bare noen centimeter fra å miste det høyre øyet. Jeg begynner nesten å grine, så redd blir jeg. "Men det gikk jo bra", sier jeg skjelvende til meg selv, mens jeg går ustøtt inn i huset for å fortelle familien om det menneskelige drama som nettopp har utspilt seg der ute i hagen.

Samtlige i familien sitter og nistirrer på mobilene sine når jeg kommer inn for å fortelle om min angst for å bli alvorlig skadet. Noen av dem løfter et øyelokk. Jeg blir anbefalt å smøre på en salve. Livet må gå videre.

Jeg får nå lyst til å gjøre et stort poeng av at jeg aldri før har vært så nær ved å bli blind. At dette er et helt enestående tilfelle. Noe ekstraordinært. Noe helt unikt. Som har skjedd MEG.

I dag, mandag, slår jeg på Facebook som har for vane å minne meg på bilder som er lagt ut for lenge siden. I dag er det et bilde av meg og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Vi er begge vokst opp i Vardø og bildet viser oss i en bursdag i andre halvdel av 1960-årene. Jeg zoomer nå inn på meg selv. Rett under det ene øyet ser det ut som jeg har en skade. Nesten som nå. Var ikke det rart?

Her er bildet av meg og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (til venstre).

hits