Å glemme bunnproppen i villmarka

kommentarer


Jeg er ute i villmarka sammen med noen kompiser. Vi sitter i en meget liten båt. Vi er ute på en diger sjø. Det er bølger og greier. Plutselig oppdager vi at det blir mistenkelig mye vann i båten. Vannet liksom bare fortsetter å fosse inn.

Dette skjedde sist uke. Jeg var sammen med mine fiskekompiser i Børgefjell i Nordland. Vi har nemlig påtatt oss det tunge ansvar det er å skaffe mat til familien. I en hel uke. Det dreier seg om ørret. Vi skal fange fisken med stang, snøre og krok. Det høres jo lett ut. Men det er det slett ikke. For hør bare.

Først må man kjøre over hundre mil. Så må man bære tunge sekker i vill natur, frem til et for eksempel litt hemmelig fiskevann. Og der må man sjøsette båten og det ene med det andre. Båten har man leid av en gårdbruker. Han sender med oss nøkler til hengelås og det ene med det andre. Det er et knippe med nøkler. Olav drar i gang motoren. Vi kjører friskt av sted.

Problemet med livet er at det ikke følger med noen bruksanvisning. Midt ute på vannet oppdager min venn Olav en liten hvit plastdings som henger på nøkkelknippet. Denne dingsen oppdager han samtidig som vannet fosser inn. Kan det være en sammenheng?

Det kan det. Vi får nå en mistanke om hva plastdingsen skal brukes til. Vi søker nødhavn. Vi setter plastdingsen inn i hullet sitt. Vi gjør det helt uten å nøle. Å prøve seg frem her i livet gjør slike ting som kunnskap og forberedelser helt unødvendig. Etter dette har vi ingen problemer. I alle fall ikke den dagen.

Plutselig oppdager min venn Pål at den høyre støvelen er lekk. Vannet kommer liksom langsomt og ondsinnet og trenger seg inn. Det gjør livet i villmarken til noe helt annet enn trygt, godt og fint. Det er slike prøvelser en mann bare må takle, tenker Pål der han drar av seg støvlene og setter dem i gangen på hytta som vi har leid. Det er et par støvler av merket Tretorn. Like etterpå oppdager vi at min venn HC har helt identiske støvler. Når man neste dag skal ut på store ekspedisjoner i villmarken for å skaffe mat til sultne unger og koner, vil en av karene langsomt bli våt. På høyre fot. Men man vet ikke på forhånd hvem så får svi. Livet er jo et slags lotto. Det er jo det.

HC bruker nå mye tid på å granske slike ting som mikroskopiske forskjeller i slitasjemønstre på støvelhæler. Kan det tenkes at de to karene har slitt hælene forskjellig? Kan alderen ha satt ulike spor i støvlene? Det tar bare et døgn så har HC funnet ut av mysteriet og han drar fornøyd av sted, men helt trygg kan han jo ikke være. Nå er det jo slik at man burde forberede seg på at slike ting kan skje. Man burde sikkert på forhånd ha lært sine mikroskopiske forskjeller i slitasjemønstre på støvelhæler å kjenne. Kanskje ville livet da ha blitt bedre. Kanskje det.

Livet ville sikkert også på forunderlig vis ha blitt litt bedre hvis min venn Kjetil hadde husket å ta med en teltstang og bunnen til lavoen slik at man ikke behøvde å bygge en slags varde av stein for å holde lavoen oppe. (Man kunne ikke lage en provisorisk stang av trær for det fantes ingen trær på fjellet) Livet ville sikkert også på forunderlig vis ha blitt bedre med en lavobunn slik at noen mygg kunne blitt snytt for en serie festmåltid. Flere netter på rad.

Vi kunne sikkert også ha spart noen timer med leting etter hverandre i nasjonalparken på grunn av for dårlig avtalt møtested. Vi kunne sikkert også droppet å punktere bilen på vei hjem og sluppet å ringe NAF veihjelp.  Og det ene med det andre.

Men eventyrlig fint var det jo. Vi var lykkelige det meste av tiden. Vi var lykkelige nesten hele uka. Se bare på den filmen Olav har laget og som du kan se her. Husk lyd slik at du hører skrikene mine.

hits