hits

Han tømte rommet for oksygen

kommentarer

birthday candles
Licensed from: alexkosev / yayimages.com

Jeg har lyst til å fortelle om Mao som i en alder av 12 år spiste opp alle kakelysene i en bursdag for å tøffe seg. 

Det var en bløtkake med jordbær og masse krem som ble båret inn med sang, mens en noe sammenrasket gjeng, alle guttene i klassen, stirret grådige i retning kaken og slurpet cola fra kvartflasker, i stripete sugerør, røde og blå, i korte støt, fordi flaskene var små og kvelden lang.

Dette skjedde helt på slutten av skoleåret da våren gled over til sommer og vi ganske snart skulle velte ut skoleporten som unge, ville kalver i det første møte med eventyrlig frihet som strakte seg så langt det var mulig å fatte, til et sted det knapt var verdt å ofre en tanke, for høsten lå uendelig langt borte. 

I en av disse siste dager satt vi og skulle spise kake hos Mao, en gutt som hadde fått kallenavnet på grunn av et ansikt rundt som solen og en kropp som var en diktator verdig, der han satt øverst i en hver slåsskamp og knuste deg og en hver tanke på motstand, ene og alene i kraft av den enorme tyngden som holdt deg nede og limte trynet ditt til asfalten, slik at ingen tårer, snørr eller bønner hjalp. Å trygle Mao om nåde var nytteløst. Det var noe alle viste. En gang da vi spilte fotball og jeg skulle stå i mål, tynn og spinkel, som det reklet jeg var, dynket han den sprukne lærkula i sølevann, slik at den tung og vasstrukken kom susende mot meg som en bombe, som traff meg i panna og sendte meg i bakken.

Da jeg våknet opp hørte jeg redde guttestemmer som i mitt fravær var blitt enige om at en så hard smell ganske sikkert ville gi alvorlig hodeskade og at det neste  som nå ventet var at jeg ville bli kjørt bort med ambulanse, mens politiet ville komme for å ta med seg Mao, ikke til nærmeste fengsel, men til en forbedringsanstalt, fordi han var under den kriminelle lavalder. Intet av dette skjedde, naturligvis, og i steden gikk vi hver til vårt som bitre fiender, en følelse som er en knyttneve, alltid hard og klar til slag, et brennende ønske om å knalle til der det gjør vondest slik at det kan renne neseblod og skam i strie strømmer.

Likevel ble jeg invitert i gebursdag, ikke fordi det noen gang ville komme til forsoning, ikke i dette livet eller i det neste om noe slik finnes, men fordi vi vokste opp i en tid der alle skulle være med.

Den gigantiske Mao. Det tynne reklet uten muskler, meg. Vi satt der i hver vår ende av bordet da kaken ble båret inn og Mao skulle blåse ut alle lysene i et eneste stort utpust, som med et slag skulle få alle de 12 lysene til å bli stående, sluknet, uten noen mulighet til å kunne motstå den kraft som selveste Mao hadde, en menneskelig blåsebelg, som sikkert kunne velte trær, rive dem opp med roten og slenge faenskapen langt av sted, om han lystet. 

Mao tok sats, dro inn luft så det nesten tømte rommet for oksygen, han fylte de enorme lungene, ansiktet gikk fra lett overskyet til full storm og videre til orkan, og han traff kaken og alle som var til stede med en kraft som gjorde at ingen kunne gå fra denne bursdagen og noensinne glemme galskapen i Maos øyne da det siste lyset ga opp og sluknet. 

Nå er det slik at naturkrefter er ustoppelige. Alle som en gang har kjent en vulkan eller et jordskjelv vet at det ikke er mulig å bremse når et utbrudd først er i gang. Da Mao var ferdig med å blåse plukket han opp lysene og puttet dem i munnen. Ett og ett. Som om de var smågodt som Mao ganske langsomt nøt å knaske i seg slik at det spredte frykt og vemmelse rundt bordet, og jeg husker at jeg tenkte at når han er ferdig med alle lysene så kan det være noe annet som står for tur, et eller annet påfunn av djevelskap som gjør at det bare ville være flaks om vi kommer ut av denne bursdagen med livet i behold.

Den som en gang har sett døden i øynene, svelget bløtkake og klamret seg til en kvarting med cola, vet at overlever jeg dette, kan jeg klare hva som helst. Gi meg et fjell og jeg skal bestige det. Gi meg et hav og jeg skal legge på svøm. Gi meg de mørkeste øyeblikk og jeg skal tenne et håp. 

Slik forlot jeg Mao. Jeg ble eldre og tok fatt på livet. Jeg tok utdannelse, begynte å jobbe, giftet meg og fikk tre barn. Jeg har mye å være stolt av. Men jeg kan ikke se kakelys uten å bli sørgmodig til sinns. Jeg kan ikke det.

Mine 25 mest leste petiter