Du kan ikke kjøre noe sted i Norge uten å dra gjennom Jammerdal



Vi er en lang kjede mennesker som venter i kø. Et sted i Østerdalen. En helt vanlig dag. Køen vokser nå. Den øker. Blir større og lengre. For hvert minutt som går. Vi står stille. Lenge.

I den litt rare tilstand som i Norge kalles sommer sitter fiskekompis Børre og jeg. Vi er i bilen på vei til noe av det fineste som fins. Dager med laksefiske. Kameratskap. Det helt fantastiske som kan skje når juni glir mot juli og en enkel sjel kan tenke at nå er det snart min tur til en gang i livet å få en gigantisk laks på kroken.

Men først må vi komme frem. Veiene i Norge er ikke bare asfalt. De er også hull. Og svinger. Sjelden kan man kjøre noe sted i Norge uten å måtte reise gjennom Jammerdal, glemt av Gud og Statens vegvesen, et henslengt og øde sted, hvor intet annet venter deg enn den uendelige langsomme reise og fortapelse som vi alle har vokst opp med og derfor er så vandt til at vi for lenge siden har gitt opp alt håp. Om bedring.

Noen tror at kolonnekjøring er et tiltak man driver med på fjellet. Om vinteren. Å kjøre kolonne er noe man driver med av ren nød. Når stormen herjer. På Haukeli eller i dalstrøka innafor. Hvor nå det måtte være. Der kjører de kolonne, sitter bøyd over rattet, i snøføyka og nistirrer på baklysene på bilen foran, knuger rattet med hvite fingre, livredde for å miste det lille som er av liv, og slik ende i en snøfonn og sikker død. Det er derfor man har kolonnekjøring. For å redde liv. Om vinteren.

Men plutselig var det en kar som fikk en lys ide. Kan vi ikke også kjøre kolonner om sommeren. Distrikts Norge trenger kolonner. Vi kan kjøre sammen. Vi kan kjøre et lite 17-mai tog av biler som henger bak en følgebil, opp gjennom dalen, der det pågår veiarbeid, og hvor vi skal loses trygt og sikkert frem, og følgebilen kan snu og kjøre motsatt vei, med en ny gjeng som har sittet lenge og ventet og som nå endelig skal få være med på ferden, når det blir deres tur.

- Hvorfor setter de ikke bare ut kjegler, spør Børre. Kjegler er, for de som ikke vet det, en slags rød og gul oppfinnelse av plast som man kan sette langs midtstripen og markere at det er på denne ene delen av veien at du skal kjøre og ikke på den andre. Hvor vanskelig kan det være?

Isteden har vi følgebil. To ganger. Gjennom Østerdalen. Ved Kvikne er det en bensinstasjon, Circle K, formerly known as Statoil. Vi står stille i køen og venter på at kolonnen skal starte. Vi ser at en av karene fra følgebilen er blitt sulten.

Det en rikholdig samling store kroppsdeler som er blitt skrudd sammen til dette menneske i oransje og neonfargede klær. Han er i spurten nå. Han har en pølse i munnen. Det er ikke lenge før mannen har krysset hele parkeringsplassen foran Circle K og er fremme ved ledebilen hvor kollegaene venter. Han veiver svakt med armene. Han langer ut. Jeg kan se at det henger svettperler i ansiktet. Han har en pølse med lompe i munnen. Den er sikkert også toppet med ketchup og sennep, men det kan jeg ikke se helt sikkert fra der Børre og jeg sitter og heier. Vi heier på at mannen skal komme i mål og entre ledebilen, slik at vi alle kan komme i gang og sette oss i bevegelse. Uendelig sakte glir vi så videre. I den litt rare tilstand som i Norge kalles sommer.

hits