hits

Jeg ville bryte opp alle bankboksene

kommentarer

"Livet, sa ho bestemor, livet, jenta mi, er nok ikkje berre orgasme. Det skal knullast òg".**

Hva er verdien av å arbeide? Hvor skal du hen? Lettvint og fort, eller møysommelig og grundig. Legger du sten på sten slik at det til slutt blir et livsverk? Hva gjorde du med kjærligheten da den var på det tristeste, i den traurige hverdagen, da ingen så deg eller brydde seg, og det virket som det eneste du burde gjøre var å gi opp. Det hele.

Hva gjorde du med livet før du fikk det? I de lange årene hvor intet annet fantes enn drømmer. Da det var lekser, kviser, tørt hår, sure sokker og for tidlig sædavgang. Da ingenting så ut til å ville starte. Noen gang. Hva gjorde du da? Drømte du om raske penger? Kunne det være svaret?

Det er lett å bli bank-røver. Jeg var 20 år. Jeg kjørte rundt i en liten, hvit golf om natten. Jeg kjørte Bærum rundt. I 1982. Jeg skulle passe på kjøpesentre, banker og eneboliger. Store verdier. Jeg kom til noe som den gang het Bergen Bank. I Sandvika. Jeg låste meg inn og gikk runden gjennom bankens lokaler. Det var ganske sent. Det var fredag kveld. Det mest dramatiske som vanligvis ville kunne skje var at de som jobbet i banken hadde glemt å slå av kaffetrakteren. Det kan bli brann av sikt. Men denne fredagen, i 1982,  var det verre. Mye verre. Hvelvdøren sto på vidt gap. Det var bare å forsyne seg. Og ingen alarm var satt på.

Husker du Benny Bankboks, eller Jan Petter Askevold som han egentlig heter? Unggutten brøt i 1978 opp 150 bankbokser i Kreditkassens filial i Rosenkrantz gate i Oslo og stjal 1,25 millioner kroner (forsiktig anslag). Han la 50.000 kroner i tykke konvolutter og sendte i overraskende gaver til vennene sine. Han puttet konvoluttene posten, også rømte Askevold. Han dro til Sør-Amerika for å leve i sus. Og sikkert litt dus.

Fire år senere sto jeg sto jeg i en lignende situasjon i Sandvika. Bankbokser er relativt enkle å bryte opp. Alt du trenger er et brekkjern, en solid hammer og god tid. Jeg hadde hele helgen på meg.

Jeg sto der nede i hvelvet og så på alle bankboksene. Jeg så på boksene og tenkte at disse er fulle av svarte penger. Det er store verdier som folk har gjemt unna. Ingen vet hvor mye penger det dreier seg om. Ingen vet hvor mye. Det er jo hele poenget. Svart er svart. Det er jo derfor folk hadde penger i bankbokser. Det er jo det. La oss nå si at jeg stjeler to eller tre millioner kroner. Nei, jeg er beskjeden. Jeg tar bare to millioner kroner, som sikkert ville vært 20 millioner i dag.

Etterpå øser jeg alle pengene opp i to søppelsekker. Den ene sekken graver jeg ned på et hemmelig sted i Vestmarka, inne ved Sandungen. Den andre kjører jeg til Asker og Bærum Politikammer med. Jeg kjører rett dit. På morgenkvisten. Når fredagen er blitt til grytidlig lørdag morgen og jeg vil stå der som en åpenbart angrende synder. Jeg vil stå der og være bare 20 år. Jeg vil stå der og tilstå alt.  Vel, i alle fall nesten alt.

Jeg ville bare si at jeg ble fristet. Jeg ble fristet. Over evne. Og kanskje ville jeg få en riktig god advokat og sikkert en svært mild dom. Kanskje bare noen måneder i fengsel. Og så ville jeg være ute i igjen. En fri mann. Med en hemmelig million, nedgravd. En hel million som ingen viste om. Inne ved Sandungen.

Nå, i våre dager, går jeg ofte tur ved Sandungen. Sommer som vinter. Jeg går på ski. Jeg plukker sopp. Jeg sanker blåbær. Jeg fisker. Jeg har sagt det før. Det er i Vestmarka mitt hjerte ligger.

Slik ville det aldri ha blitt om jeg hadde gravd ned en million. I 1982. Og blitt fattig. Resten av livet.

PS.
Jeg fikk denne flotte ørreten på torsdag. Der inne hvor jeg er rikest.


** Sitatet er fra diktet "Ho bestemor sin livsvisdom" av "Ella Utøy", "Dikt for gutta", Kagge forlag. 2011.