- De får elske meg for den jeg er



Denne historien handler om en venn av meg som sikkert har lyst til å væra anonym, så la oss kalle ham Pål, siden det er det han heter.

Pål er blitt gift rett inn i en familie av kakespisere. Er det ikke sjokoladekake så er det suksessterte. Er det ikke bløtkake så er det noe annet. Man møtes i ett sett, ustanselig og ustoppelig. Man reiser på besøk. Til kake.

Nå har det seg slik i Norge at det er mange ting som er tabu. Du tror kanskje at du kan si og mene hva du vil i dette landet. Du tror kanskje at ytringsfriheten beskytter deg. At du har full frihet. Så feil kan man ta.

Kaken er kanskje blitt bakt med både kjærlighet, krem og sukker. Den er et symbol på det aller, aller helligste i Norge. Kosen. Familielykken. Slike ting.

Da kan man ikke plutselig komme ut av skapet en dag, og sånn helt uten videre si at man rett og slett IKKE LIKER KAKE. Det kan man bare ikke. Folk er blitt utstøtt av mindre.

Pål bærer dessuten med seg noe annet som er uhyre vanskelig i Norge. Han liker ikke kaffe. Han kan dessuten ikke fordra multebær, særlig ikke i krem og krumkaker på julaften, selv om svigermor har plukket bærene helt selv. De japansk kamikaze -pilotene under krigen hadde et enklere liv enn Pål. Han har sittet der. År ut og år inn og spist kake. Han har gjort det uten noen begeistring. Uten innlevelse. Uten glede. Men nå er han blitt 60 år. Nå har han mannet seg opp og bestemt seg. Han vil si nei.

Pål forteller meg om dette. Jeg foreslår straks at han kan finne på en god unnskyldning. Kan du ikke bare si at du slanker deg eller er blitt tilhenger av en religion som forbyr søtsaker, sier jeg.

- Eller du kan føle seg litt uvel. Det er ikke kaken. Det er ikke det. Du er bare litt syk. Det kan du vel si?
- Jeg må si noe som er troverdig. Jeg elsker søtsaker. Det vet jo alle, sier Pål.
- Hvor mange is spiste du på 17. mai?
- Fire, fem. Det kan ha vært seks.
- Jeg forstår, 17. mai er for deg en helt alminnelig dag. Når det kommer til iskrem.
- Ja. Men jeg bekymrer meg for alle kaloriene. Og da mener jeg prinsipielt at hvis jeg først skal dytte i meg en hel haug med kalorier så bør det være de kaloriene som jeg liker aller best.
- Og det er definitivt ikke kake. Hva er det da?
- Monolitt.
- Du mener sjokoladen Monolitt, som Freia lager. (For den som ikke kjenner Monolitt bør man opplyse om at det dreier seg om en såkalt "mørk og myk fristelse med gelé, trøffel og marsipan").
- Ja, det fins ingen ting som er bedre. På denne jord. Jeg har derfor bestemt meg for å ta med fire plater Monolitt neste gang vi skal på familiebesøk. Når de andre kaster seg over kakene, så vil jeg heller nyte medbragt.
- Familien har bakt for å glede deg og så sier du nei. Da blir de vel fornærmet?
- Jeg har bestemt meg for en ting. De får elske meg for den jeg er.

PS
Vi kommer selvsagt med en fyldig rapport om hvordan dette utvikler seg. Stay tuned.

hits