hits

Jeg elsker den sinte blå

kommentarer

Jeg elsker den sinte blå. Smaken av denne osten tar rennafart og treffer meg. Med stor kraft. Kompromissløst. Uansett hvor leit livet måtte være. Den sinte blå gjør susen. Den reiser kjerringa. Og mannen.

Når sant skal sies så er det flest hverdager i Norge. Ofte ganske grå. Når kulda legger skiføre til langt ut i mai. Når det er mye kjeft å få. Og ingen vet hva en mann trenger. Av varme og forståelse. Det er da en hverdagslig Castello Blå kommer inn. Den kommer inn og gjør en stor forskjell. På knekkebrødet som starter dagen. Med et smil.

Man begynner ikke plutselig en dag å elske muggost. Livet er ikke slik. Det du skal elske, det må du starte med tidlig. Sportsfiske. Kantareller i Vestmarka. Godt øl. Dine beste venner. Det er gleder som ikke kommer av seg selv. Du må gjøre deg fortjent til slike gleder. Du må slite. Holde ut, også endelig er øyeblikket der som du kan sette tennene i. Og så må du vite at muggostene ikke er for alle. Muggostene har sin egen menighet. Sjefen sjøl er Roquefort som er eldre en Jesus og som etter fransk lov må vokse opp i en hule i Frankrike. Fra andre deler av Europa kommer mestere som Stilton og Gorgonzola. Noe av det morsomste er Kraftkar, fra Tingvollost i Torjulvågen på Nordmøre, kåret til verdens beste ost, slik at et bittelite land som Norge kan juble høyt, for det gjør vi alltid om det er håndballspiller som tar gull eller Askeladden som står der og målbinder prinsessen og halve kongeriket. Med sjarm skal vi vinne verden. Det er det vi skal.

Sist helg var jeg i Danmark, det korteste du kan dra og likevel føle at du har reist langt. Jeg tok ferge fra Larvik til Hirtshals, Superspeed. Tre timer og tre kvarter. Hva gjør man på en overfart som denne? Det mest nærliggende er å spise. I tre timer og tre kvarter. Foran i skipet har de buffet. Det er der jeg sitter. I tre timer og tre kvarter. Etter to timer og en lang pause, kommer jeg til å tenke på at det ikke er helt unaturlig å ta en tredje dessert. Jeg nekter meg ingen ting. Jeg gjør ikke det. Jeg går målbevisst mot ostebordet.

Ostebordet på fergen mellom Larvik til Hirtshals, Superspeed, er veien til Europa og Verden. Det er veien fra et lite, forfrosset og ganske smålig land, herjet av mange hundre prosent toll. På ost. Det er et land hvor det slett ikke er uvanlig å stå der i matbutikken med et latterlig lite stykke og tenke at skal jeg virkelig betale hundre kroner. For noe så lite.

Ostebordet på fergen mellom Larvik til Hirtshals praktiserer "spis så mye du vil". Det er det jeg gjør. Og jeg vil mye. Jeg vil alt som kan legges på en kjeks. Jeg legger til syltetøy. Frukt. Og honning. Jeg tar en bit om gangen. Jeg har mange timer. Jeg legger smaken som en reise fra den forsiktige til den sinteste blå. Slik kommer jeg til Danmark, ganske lykkelig.

På veien hjem til Norge kjøpte jeg en St. Clemens, Bornholms Danablu i butikken. Det er en smuldreost. Av beste sort. I går var det fredag, ukas udiskutabelt viktigste dag. En slik dag bør feires. Jeg feiret den med St. Clemens, Bornholms Danablu. Feiringen så slik ut: