- Denne pølsen er kald


Følelsen av å ha makt er utrolig deilig. Denne følelsen kan fylle deg, løfte deg og sette deg på en trone. Å ha makt er helt suverent, bra. Da er du konge.  For eksempel når du skal kjøpe en pølse. På Gardermoen.

Jeg er på vei til Trondheim. Det er en travel alminnelig mandag ettermiddag på Oslo lufthavn. Her er tusenvis av mennesker. De prøver alle å overleve. De prøver å klare seg. Men det er lagt hindringer i veien. Noen har kamuflert flyplassen. De forsøker å få den til å se ut som et kjøpesenter. Et kjøpesenter med landingstillatelse. Det står biler og noen ganger båter utstilt som man kan kjøpe. Eller man kan kjøpe seg en ny dress eller kjole. Eller en radio. Eller en pølse.

Selv skal jeg kjøpe en pose Fisherman's Friend, blå, sukkerfri. Det har å gjøre med at jeg er alminnelig nevrotisk. Jeg må ha noe å sutte på. Særlig på fly. Derfor står jeg i kø med en pose Fisherman's Friend i den ene hånden og et betalingskort i den andre. Damen foran meg i køen skal kjøpe en pølse. Hun trenger sårt til en opptur. Det kan jeg se. Både på kroppsspråket. Og på annet vis. Det er noe langt fremskredent aggressivt over dette mennesket. Jeg værer fare. Jeg tar et skritt tilbake. "Houston, we have a problem". "On Gardermoen Airport".

Damen bestiller en pølse i brød og når den kommer i neven tar hun raskt tak i den. Hun kaster seg frem med en kjapp bevegelse og spruter på med ketchup og sennep. Deretter tar hun en rask bit av pølsen før hun skriker. Høyt.

Nå er det sikkert noen som vil påstå at jeg overdriver.  Jeg har fått en del kritikk for det. Jeg innrømmer at jeg noen ganger overdriver. Men ikke nå. Denne damene SKRIKER. Hun har kjøpt pølse. Hun er kunde. Hun har makt. Hun sitter på tronen. Hun skal derfra komme igjen og dømme levende og døde.

- Denne pølsen er kald, skriker damen. Hun veiver med pølsen. Med en dramatisk bevegelse. Slik at vi alle skal skjønne alvoret. Folk rundt, som står og hører på, blir helt stille.

Nå skulle man kanskje tro at en så aggressiv reaksjon ville vippe damen i kiosken av pinnen. At hun rett og slett ville bli helt fortvilet over beskyldningen om en kald pølse og legge seg flat. Med en gang. Kanskje tilby en ny pølse, eller litt oppvarming av den første. Hva vet jeg?

Isteden tar damen i kiosken frem et meget overraskende termometer som hun stikker inn i den såkalte kalde pølsen og forkynner høyt den har en kjernetemperatur på 80 grader og at kravet er 70 grader og at det rett og slett ikke er noen grunn. Til å klage.

Det oppstår nå antydning til applaus. På Gardermoen.

En pølsekjøper, som ikke lenger har makt, er et ynkelig syn. Damen tok pølsen og løp. Noen ganger er det beste bare å løpe. Løpe og bli borte. I mengden.

hits