Da far pælma mobilen i søpla

Concerned Woman Using Cell Phone While Driving
Licensed from: Feverpitched / yayimages.com



Jeg kan lukte panikk på lang avstand. Jeg kan se frykten lyse ut av øynene. Jeg vet når noe av det aller, aller mest alvorlige som kan ramme et menneske i vår tid har skjedd. Når mobilen er søkk borte.

En rekke undersøkelser viser at det er få ting du oppdager raskere at du savner enn mobilen. Er den borte vet du det i løpet av få minutter. I det tilfellet, vi straks skal komme tilbake til, gikk det åtte minutter. Man kan rekke å kjøre et godt stykke i bil på åtte minutter, for så å måtte å kjøre åtte minutter tilbake igjen. Til McDonald´s på Jessheim. Åtte minutter er lenge når familien koker i en blanding av frykt og raseri.

Vi sitter klemt mellom motorveien og det alminnelige stress som preger påskens ferd mot fjellet. Vi er som sagt på McDonald´s på Jessheim. Vi spiser våre burgere. Klokken er 15.10. Datter Frida, datter Kaja, kona og jeg. Nå kommer en nervøs tenåringsjente mot oss med et svært bedene blikk.

- Dere har ikke sett mobilen min?  Den lå her for bare noen minutter siden.

Vi rister medfølende på hodet. Vi har ikke sett noen mobil.

Bak tenåringsdattera kommer mor halsende. Hun har en lett løpende stil. Tar et par runder på McDonald´s. Det er ikke alt for mange gjester på restauranten. Det er plass til å løpe litt mellom bordene. Å ta et par runder. Det er det plass til.

Nå kommer mor på at det kan være forsøket verdt å prøve å ringe datterens mobil. Mor ringer. Siden vi er i Norge, og de aller fleste har vært i tilsvarende situasjon, slår det nå til med en slags kollektiv solidaritet som fyller opp hele McDonald´s. Med stillhet. Vi sitter alle musestille og lytter.

Slik går det til at vi alle kan høre den fjerne lyden av en mobil som ringer et eller annet sted. I nærheten.

Mor og datter peiler seg inn. De går nærmere og nærmere med ørene på stilker. De går mot det hullet i veggen hvor du kaster alle søpla etter at du har spist på McDonald´s. Bak hullet i veggen er det en ganske stor kontainer. Den er full av matrester, papp, plast, papir, og det ene med det andre, i ganske store mengder vil jeg si, slik at det er helt nødvendig å dykke ned med hele overkroppen og rote lenge rundt i dypet av kontaineren.

Det er nå ikke et menneske i restauranten som ikke følger nøye med. Vi har alle sluttet å spise. Noen av oss sitter med halvåpen munn. Jeg tror også at noen holder pusten. Det kan jeg jo ikke vite sikkert. Men jeg tror det. Folk pleier å holde pusten når noe skikkelig alvorlig og viktig er i ferd med å skje.

Nå finner mor faktisk, utrolig nok, mobilen igjen. I bunnen av kontaineren. Datter er svært lettet. Det er tilløp til applaus. Folk blir glade av happy endings. Alle liker historier som ender godt. Alle historier har dessuten en moral. Moralen i denne er som følger:

For det første: Hvis du er far i familien og vil ha noe på samvittigheten som absolutt alle skal minne deg på resten av livet, er det bare å ta brettet med alt som er på og kjøre det hele, i en rask bevegelse, inn i søppelsjakten på McDonald´s.

For det andre: Sett aldri mobilen på lydløs. Hvis du har en slik far.

hits