Kjærligheten er utrydningstruet

Mange gode opplevelser er utrydningstruet. Skiturer i Vestmarka. Melodi Grand Prix. Fiskegrateng. True Love.

Det er en fryktelig vinter i år. Ingen tvil om det. Vanligvis går jeg 30 skiturer. I år er det blitt tre. Eller var det fem? Jeg vet ikke helt. Jeg vil helst ikke telle mine nederlag. Men jeg tror vi må se det i øynene nå. Det går mot den siste skituren. I Vestmarka.

Det er mitt hjerte dette. Vestmarka. Jeg sykler. Fisker. Bader. Plukker sopp og bringebær. Og jeg elsker skiturene som gir livet mening og retning, som gjør meg til den jeg er. Det har vært slik siden jeg flyttet hit som ung gutt. Det er friheten selv. Å gå så langt jeg vil. Så langt følelsen rekker og gjerne lenger. Å gå. I søndagssol. Eller i måneskinn. Mellom Grønland og Mikkelsbonn. Med Blå Ekstra.

Varme, våte vintre. I all evighet? Tanken er ikke til å holde ut. Alle kan ikke ha hytte på Sjusjøen. Alle kan ikke det. Og dessuten kan det tenkes at Sjusjøen ligger for lavt. Om noen år.

En annen følelse som er truet er fellesskap. Dette er noe man drev mye med før i tida.  Felleskap kom i mange rare former. Noe av det rareste var Melodi Grand Prix på TV og Totto Osvold og Egil Monn-Iversen som hadde bestemt hvem som kunne delta. Vi kledde oss pent og benket oss på lørdagskvelden. Mor serverte stekt kylling. Søstra mi tok opp musikken med kassettspiller. Hun satt musestille foran TV-en. Hysj! Kari tar opp.

I dag er det ingen som tar opp musikken. Ingen vil finne på være enige om at Melodi Grand Prix er noe vi alle skal glede oss til eller være sammen om. Hver nordmann sin skjerm, fanget i det blå lyset, i de tusen barnerom, i hver oppvekst, i hver en krok. Hver alderdom. For seg. Det er ikke til å holde ut. Det siste jeg kommer til å se før jeg dør. Er Facebook.

Nesten ingen gjør det nå, men min bestemor gjorde det. Min mor også. De laget fiskegrateng. Minst en gang i uka. Den lune varmen fra hverdagen. Barndommens mat. Fisk, løk og makaroni. Margarin, melk og egg. Muskat. Griljermel. Luktene som fylte kjøkkenet. Smeltet smør som vi helte over. I rikelige mengder. Og alt vi delte. I tiden. Vi hadde mye av.

Det første møtet er uslåelig. Den første kjærligheten. True Love. Forelskelsen som traff deg i et blaff. Kanskje var du på reise, i litt av et eventyr, og følte nærheten. I et blaff. Et streif. Kanskje bare en sommernatt. Kanskje aldri igjen. Kanskje håper du ennå. Kanskje det. De fleste lever alene i Norge. Mer enn halvparten gjør det. Kjærligheten er utrydningstruet. For de fleste.

MEN

Ennå er det tid. Til fantastiske skiturer. Til fellesskap. Til god mat. Til en klem. Neste gang. Du tar sjansen.


Dette bildet er fra det høyeste punktet, mellom Grønland og Mikkelsbonn.

hits