Verdens beste frokost

kommentarer


- Noen må jo være best.
- Hva mener du med best?
- Jeg mener best i verden. Ja, så god, at hvis du var på vei fra Oslo til et eller annet sted, så ville du stoppe akkurat her. Stoppe av en eneste grunn.
- Og det er?
- Å spise frokost.
- Du tuller nå?
- Nope.

Vi skal til Svolvær, et fiskevær i Lofoten, der fjellene står sylskarpe i været og gir himmelen fingeren, mens holmene slår ring og danner et slags borgervern, det som i hundrevis av år har stått mot uværet og døden, og laget en trygg havn hvor tusener av fiskere kunne ligge i båt etter båt, side om side til de dekket hele havnen, og du kunne gå tørrskodd fra den ene siden til den andre.

Det damene da ville gjøre var å steke vafler. Store, solide, fantastiske stabler med deilige vafler. Varsomt la de vaflene i gule spann med hank og lokk. Så krysset de havnen. Damene. De gikk fra båt til båt og solgte vafler, til slitne karer, til menn med øyne som blunket vekk en tåre, til menn som var langt hjemmefra, som trengte til omsorg og som akkurat nå fikk en glede i nevene, nystekt og fortsatt varm, som nok smakte så godt og inderlig at det satte seg i hukommelsen og varte. Livet ut.

Uansett hvordan dagen ender, bør den i alle fall starte godt. Kanskje til og med på den aller, aller beste måten. Jeg mener, det kan jo skje, at du bor på et så bra hotell at det har en frokost som er kåret til landets beste, slik jeg gjorde fra onsdag til torsdag. I Svolvær.

Jeg må innrømme at det første jeg begjærlig går i møte i frokostsalen er en dame som står og steker vafler, og dessuten pannekaker i ulike former, for noen liker dem tynne og andre vil ha tykke, og de bør selvsagt komme i ulike størrelser, for slik kan jeg velge de ørsmå med syltetøy og rømme som er ustoppelig utroskap mot alle verdens slankekurer. Det samme kan sies om de mengder av bacon som sprøstekt strekker seg og slår krøll mot utvalget av omeletter og alle de andre herlige varianter. Av egg.

Litt senere finner jeg gravet fisk. Kveite, laks, ørret og sei. Gravet sei med sennepssaus. Det har jeg aldri smakt før. Jeg er også grådig innom en liten, stekt bekkerøye som jeg legger på skiva med hakket vårløk og rømme, selvsagt rømme, også her. For ikke å snakke om den røkte torskerogna som jeg hele livet har presset ut av en ynkelig tube merket Mills , men som her ligger i overdådige mengder, dandert i rognposen, og kan øses opp på skiva med skje, og som kommer i en smak, vil jeg si, med stor troverdighet, siden frokostbordet har utsikt til verdens største gyteplass. For skrei.

I denne frokostsalen sto det dessuten en dame og skar de beste skinker og jeg traff en mann som satte frem yogurt med friske bær og noe smulder med honning og strøssel, som lå godt til en dobbel espresso, og det må jeg tilstå, en friskpresset appelsinjuce, som jeg gikk flere ganger for å oppleve. Men jeg satte noen grenser. Jeg smakte ikke på ostene. Ei heller noe av det nyrørte. Syltetøy. 

En frokost kan sjelden vare lenge. I alle fall ikke på hverdager. Slik er det med frokoster. De er små hektisk øyeblikk, parenteser i livet, som regel er de det. Ganske grå.

Desto sterkere ble fargene, torsdag  morgen. Da jeg måtte rive meg løs og skulle gå, da gikk jeg bort og tok de som jobbet der i handa. Jeg fant ikke på noe bedre. Og jeg kom ikke på noe annet å si enn dette. Tusen takk.

hits