Badeengler

kommentarer

Det går an å leie et badekar. På en jernbanestasjon. I Paris. Det er noe av det flotteste jeg noen gang har gjort.

Paulus skriver i sitt brev til korinterne at kroppen er den hellige ånds tempel. Den hellige ånd krever mye. Du må kunne det grunnleggende. Hold kroppen ren.

På jernbanestasjonen Gare de L'Est i Paris var det fantastisk å sitte med europakartet brettet ut over knærne. Jeg satt slik og skulle velge. Jeg var 18 eller 19 år. Jeg hadde interrail-billett og kunne reise så langt drømmene og sommeren rakk. Akropolis eller Forum Romanum? Ja, takk, begge deler. Men først et bad.

Ved trappen ned til badene sitter en godt voksen dame med svette i pannen. Hun røyker tykke gauloises sigaretter fra en blå pakke, drikker kaffe med melk fra en stripete termos og spør om jeg skal ha en halv eller en hel time i karbad. Et rent håndkle følger med. Og såpe. Støv og skitt har satt seg etter mange døgn på reise. Nå får jeg min egen badehybel. Det er et tempel av rene, hvite fliser og varmt vann som fosser ut av en gullkran. En hel time i karbad. Utrolig bra.

Jeg drikker vin rett fra flasken. Den ene slurken etter den andre. Jeg ligger i badekaret og kjenner denne følelsen av vektløshet og lykke som varmt vann skaper. Jeg har halvåpne øyne. Utsikten rekker helt ned til tærne. Jeg kan se at jeg vifter sakte med tærne der nede. Litt skal jeg jo ha å drive med. I en sommer som såvidt har begynt.

Jeg er over halvveis i livet nå. Jeg vet jo det. Avstanden til slutten er kortere enn til begynnelsen. Det er de som teller sine dager. Hvor mange bøker har jeg igjen å lese. Hvor mange bad?

Jeg har en god kompis som alltid bader. Når vi har veidet fjellet på tvers og er kommet frem. Da bader han. Uansett hvor kaldt det er i vannet. De ti, femten første årene satt jeg bare å så på. Jeg er en pyse. Fjellvann ser iskalde ut. Fjellvann er nesten alltid kalde. Det er ingen tvil om det.

Plutselig kom vendepunktet. Vi hadde gått ned fra Børgefjell til Namsvatnet. Tunge sekker. Lang dags ferd. Vi var dønn slitne. Og svette. Vi lempet av oss sekkene. Det var krystallklart vann. Sandbunn. Jeg svømte naken ned til bunnen, lå der og tenkte at så uendelig fantastisk er denne følelsen at jeg aldri vil komme opp igjen. Kanskje med unntak av at jeg må puste litt. Av og til.

I det livet jeg nå har går jeg i svømmehallen på Rykkinn nesten hver dag. Uansett hvordan dagen har vært blir jeg like lykkelig hver gang jeg kjenner strålen fra dusjen, varmen fra badstua og de tusen meter jeg legger bak meg i bassenget.

Det er godt å være en engel. Vi kommer i mange rare former. Takk for det.

Olav Njaastad tok dette bildet i sommer.

hits