Norges verste flyplass



"Ja, hallo dere. Dette er kapteinen igjen. Det kommer til å bli KRAFTIG turbulens under innflygingen til Vigra i dag".

Når ansiktene rundt deg blir som grått papir i vann. Når du for lengst, egentlig skulle gitt opp alt håp om å overleve. Når du tar spenntak i armlenene og vet at denne innflygningen til Ålesund kan bli din siste. Da lander flyet. Helt trygt.

"Ja, hei dette er kapteinen igjen. Dere skjønner det, at oppe i lufta over Ålesund er det vind som oppfører seg akkurat som vannet i elver som møtes og som skaper bakevjer, fosser og stryk, som får flyet til å kaste på seg. Når vi som styrer flyet møter dette må vi jobbe litt. Men vi har veldig godt betalt, så det går bra. Ha en fin dag i Ålesund".

Denne opplevelsen har fått meg til å tro at Ålesund er en versting. Jeg vil her nevne petiten "VIAGRA-flyplassen" som da jeg skrev den førte til et stort oppslag i lokalavisen. Fortsatt hender det at jeg får opphissede telefoner om den petiten.

Jeg sitter og snakker til en kompis om at Ålesund er en versting. Han begynner da med en gang å protesterer vilt. Han trekker i steden frem Trondheim lufthavn, Værnes. Nylig ble mannen så skremt over landingen på Værnes at han droppet flyet og tok tog da han skulle tilbake til Oslo. Slik er det å være veldig følsom. Kanskje slike følelser kunne bli en bok i samme stil som prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng som nå ikke lenger snakker om engler, men såkalte LYSVESENER og ENERGISKE FREKVENSER, på en slik måte at det i følge forlaget kan kalles SAKPROSA.

Energiske frekvenser er noe jeg kunne trenge nå. Det har å gjøre med at jeg sist uke har vært utrolig forkjølet, en tilstand som når den rammer mannfolk, som regel er svært alvorlig uten at det er trøst å få, på noe som helst fornuftig sted, i alle fall ikke i den nærmeste foraktfulle familie. Grytidlig onsdag satte jeg meg hostende og sterkt svekket på et skremmende lite Widerøe-fly som skulle til Førde.

Det kan kanskje være litt misvisende å snakke om Førde lufthamn, Bringeland, som noe stort og fint noe, når det i realiteten er et lite farlig sted som jeg uten unntak bare har opplevd i destillert dødsangst.

Innflyingen onsdag morgen var badet i svette. Vi hoppet og danset mellom fjellveggene på Vestlandet. Dessuten sto varmeapparatet og durte på full guffe og skrudde opp stemningen under armene. Dessuten var det slik, at det satt en enormt store mann, et berg av et mennesket, i setet ved siden av meg, og det ga meg en sterk følelse av at flyet liksom krenget svakt mot høyre, under hele innflygningen, men likevel landet vi uten en skramme. Utrolig nok.

hits