hits

Urd - noen må jo ta ansvar

kommentarer



Urd (Urðr) er i følge norrøn mytologi en av nornene, det vil si de som rår med menneskenes skjebner. Noen må jo rå med slikt.

Urd er den ene av de tre skjebnegudinnene som sitter ved brønnen Urdarbrunn under verdenstreet Yggdrasil og spinner på skjebneveven, den som viser skjebnen til alle mennesker og æser.

Selv sitter jeg i Stavanger på 1. juledag og er full av såkalte "bange anelser". For eventuelle yngre lesere vil jeg opplyse om at "bange anelser" er noe som man drev mye med før i tida. Eldre folk vet hva "bange anelser" er.  Jeg vil si at bange anelser er en slags lei følelse som starter oppe i hårrota. Det begynner å klø, også løper denne følelsen nedover ryggraden, opp og ned, og ut i armer og ben, mens det stikker og herjer med hele systemet slik at det blir satt i alarmberedskap. Det er et slags kroppens sivilforvar,  med flyalarmer, "Kode Rød", "Dette er ingen øvelse". "Lytt på radio". Hele pakka. Om du skjønner hva jeg mener.

Noen må jo påta seg oppgaven å frykte det verste. Som mannen i familien mener jeg at det er min oppgave å frykte det verste. Noen må jo ta ansvar. Jeg syns at vi skal møte opp på flyplassen MINST to timer FØR flyet går. For sikkerhets skyld. Noen må jo også sitte i bilen på vei til flyplassen og tenke mye på om vi låste døra og om kaffetrakteren faktisk er slått av eller om det kommer til å bli brann. Noen må jo tenke på disse tingene.

Natt til 2. Juledag sitter jeg i Stavanger og vet at om noen timer skal hele familien kjøre langt i en bil man slett ikke kan stole på. Det er en gammel Sharan, se petiten en ufrivillig vond livsstil. Vi skal kjøre den lange veien til Oslo. Jeg leser på Facebook om en familie som ikke tør å være på hytta i Sandnes fordi de syns det er for farlig. De frykter ekstremværet Urd som er på vei.

Jeg sier i en ganske lett tone, til min kone at vi må nok avlyse det julebesøket i morgen formiddag og heller kjører østover, FØR STORMEN KOMMER. Vi må kjøre med katastrofen i hælene. Vi må rett og slett flykte østover.

Min kone syns først at det ikke er nødvendig å ta slik på vei. Jeg fremhever nå særlig flere farlige broer vi skal kjøre over på vei til Oslo. Tenk deg orkan i kastene på Grenlandbrua ved Bamble, sier jeg med stor innlevelse. Det gjør utslag. Jeg får medhold i at vi må evakuere Stavanger.

Neste morgen våkner jeg til noen søppelspann som blåser bortover veien. Det ser ut som noen ville metalldyr som har bestemt seg for å flykte. Hals over hodet. De flykter med god grunn. En parkert bil begynner å rugge så mye i vinden at bilalarmen blir utløst. Det hagler og stormer. Uler og piper. Det er lyden av fare. Ingen tvil om det.

Vi kjører av sted på formiddagen. Vi møter ingen problemer noe sted. Det blir stadig bedre vær, jo lenger øst vi kommer. Når vi kjører over Grenlandsbrua er det nærmest vindstille. Min kone begynner å le høyt.

- Var det denne brua som skapte sååå dårlig stemning i går kveld, sier hun.

Jeg svarer ikke. Jeg er den tause typen nå. Høy og mørk. Og taus.  Jeg tar ansvar også for tausheten. Noen må jo det.