Suppe med utsikt

kommentarer


Dette er på ingen måte snakk om bare et fjell. Det er mye mer enn det. Vi snakker tross alt om livet. Slik det ble levd. På torsdag kveld.

Denne fortellingen starter da jeg var ganske liten. Jeg er født med en dyp lengsel etter utsikt. Det kan være Freikollen eller Empire State Building. Jeg bare må ha det. Hvis sjansen byr seg.

På et eller annet tidspunkt kommer følelsen av å ha veldig dårlig tid. Følelsen kommer stadig oftere. Jeg er blitt 54 år. Det er så mye jeg har mer enn gjennomsnittlig lyst til. Og tiden er knapp. Det er bare en ting og si: Grip første og beste mulighet. Ta sjansen. Livet er nå eller aldri.

Det er 12 minusgrader. Det er stup mørkt. Vi har bare to timer til rådighet. Hverdagens lov er beinhard.  Det er jobb og plikter så langt kroppen rekker. Men det kan la seg gjøre.  Livet er nå eller aldri.

Kvelden før lager jeg suppen. Den består av en liter sopp fra Vestmarka, helst traktekantarell, 4 ss smør, 1 liter grønnsakkraft (terninger går fint), 0,5 dl tørr sherry, 0,5 dl gul løk (finhakket), 0,5 dl gulrot (bittesmå biter), 0,5 ts timian, 1 ss tomatpurre, 2 ss hvetemel, 2 dl creme fraiche, litt salt og litt cayennepepper eller chilly. Fres soppen, hell over kraft og kok opp, la grønnsaker surre i smør sammen med krydder og tomatpure og mel i en annen gryte. Bland det hele sammen, og tilføre creme fraiche klattvis under oppkok, mens du visper. Gjør deg flid. Ta med litt godt brød. Livet er nå eller aldri.

Jeg har bedt de beste kompisene mine om å dra så tidlig fra jobb som bare mulig.  Jeg har bedt dem ta med kopp, skje, stilongs, varme klær og hodelykt.

Ingen av dem er særlig vanskelige å be. Olav har dessverre problemer med helsa og må stå over. Men HC tar lokaltoget og Kjetil kommer obligatorisk forsinket med T-banen. Pål plukker vi opp med bil. Og sammen drar vi til et av jordens aller minste fjell, Kolsåstoppen i Bærum. Livet er nå eller aldri.

Du kan gå til toppen av dette fjellet på under en halv time. Flere steder er det trapper og rekkverk. Det er kulemager, svake knær og begrenset kondis. Det er en nylig tilbakelagt feiring av julen som ikke lot noe tilbake at ønske. Av ribbe. Pinnekjøtt. Karamellpudding med krem og en drøm av en saus. Krumkaker. Og marsipangriser. Selv til de som ikke fant mandelen i grøten. Livet er nå eller aldri.

I den første muligheten for å falle har det lagt seg et tynt islag i mørket. Det er like ved et bekkefar. HC sklir og faller. Uten skader. Vi stopper og teller opp kroppsdeler. Vi sjekker at alle har med seg det de trenger på veien videre. Jeg gir Kjetil en ny bok om Russland som jeg har tatt med i sekken. Jeg er tilhenger av overraskelser. Jeg har tatt med lakriskuler i sjokolade, samt et sting av chilly som setter seg i ettersmakens lengsel og ikke er til å bli kvitt når boksen er tom og hverdagen kommer. Men i dette øyeblikket har vi godsaker nok. Livet er nå eller aldri.

Klokken 17.50 sto vi på toppen. Vi var helt alene der oppe. Vi sendte meldinger hjem. Toppen er nådd. Ingen problemer. Alle er ved god helse. Vi sendte meldinger til familie og våre aller nærmeste. På Facebook. Så spiste vi suppen og delte brødet. Vi diskuterte om det var best å sutte på lakriskulene for å få dem til å vare lenge, eller om det beste er å knaske dem i seg. Spørsmålet ble på ingen måte avklart. Vi måtte gå ned igjen. Fra Fjellet i Bærum. Vi kommer aldri til å glemme gleden. Livet er nå eller aldri.

hits