Kunsten å få sidemannen til å slippe deg av


"Kunsten å få sidemannen på bussen til å slippe deg av uten å måtte si noe, er det som gjør oss nordmenn norske".

Dette sitatet fant en kollega på Instagram i går og sendte det videre på Facebook. Først trodde jeg at sitatet var ferskt og originalt.  Jeg begynte å søke litt på nettet. Da oppdaget jeg at det er twitret veldig mange ganger. Jeg begynte å søke bakover i tid og kom frem til 1. oktober 2014. Her fant jeg Atle Frenvik Sveen som twitret dette og fikk tusen likes og 910 retweets.

Sitatet var en snakkis i lunsjen på jobben i dag. Nå sitter jeg her og tenker at kanskje Atle Frenvik Sveen har skapt noe som folk sitter og prater om flere år senere og som de får lyst til å spre vidt og bredt i det uendelige. Det er imponerende.

En av karene rundt lunsjbordet er helt enig:

-  Når jeg sitter innerst på bussen og skal av så gjør jeg det samme hver gang. Jeg begynner med å kle på meg hanskene og tar på meg lua. Så retter jeg meg opp i ryggen og tar et godt tak i ryggsekken som jeg har på fanget. Da skjønner alle at jeg vil av bussen. De slipper meg frem uten at jeg behøver å si et ord.

- Er det alltid slik, spør jeg.
- Ja, alltid. Jeg trenger ikke å si noe. Alle i Norge behersker det samme kroppsspråket hvis de bare har bodd her lenge nok.

- Er det en fin eller litt trist ting?
- Det er praktisk og det funker fint.
- I andre land så liker de ikke tausheten like mye som oss. De liker kanskje å snakke sammen, si noe hyggelig for eksempel, selv om de er fremmede for hverandre, på bussen?
- Jeg tror nordmenn er som gamle ektefolk. De behøver ikke å si noe som helst for å få andre til å forstå. Kanskje man blir slik av å leve sammen i et lite land. Kanskje dette er gullet vårt, at vi er det tause folket som liker å sitte på bussen. På en torsdag. Uten for mye styr. Uten å si noe. Vi vil ha det så enkelt som mulig.
- Kanskje det.
- Eller kanskje vi har nok med oss selv. At vi helst vil være for oss selv. At vi er ganske kalde i vår måte å være på?
- Det kan være det og.
- Men når tusenvis sprer dette sitatet så betyr det at de liker det. At de syns at det sier noe riktig om oss. Noe positivt?
- Ja.
- Den første gangen jeg var i London var jeg 15 år gammel. Jeg gikk inn i en klesbutikk og ble møtt av en smellvakker, ung jente som tilbød seg å hjelpe. Hun sa: "What can I do for you, love"? Det var aldri noen som hadde kalt meg for "Love" før. Jeg lurte veldig på hva jeg skulle svare.
- Hva gjorde du da?
- Jeg holdt helt kjeft. Det funket fint.




 

hits