Hvert skritt mot katastrofen virker helt normal

kommentarer


Det er noen telefonbokser som er fredet. De holdes kunstig i livet av Riksantikvarer. Men alle andre telefonkiosker er utryddet. Langsomt, men sikkert.

I begynnelsen så var det sikkert ingen som var bekymret over denne utviklingen. Det var ingen som slo alarm. Men det gikk jo bare en vei. Ubønnhørlig. Rett mot avgrunnen.  Og plutselig en dag kan man stå der, midt i Bergen by eller Oslo sentrum eller i Tromsø. Man kan stå der å ha et desperat behov for å telefonere, se seg om etter en automat også er det absolutt ingen ting å hente. Nada. Null og Niks. Telefonautomatene er myrdet.

Før i tida kunne man jo prøve å sette verdensrekord i antall mennesker i en telefonboks. Det er det ingen som vil forslå i dag. Ganske trist. Men slik er det.

Slik er det med mange ting. Den ene dagen er man kanskje ung og har litt draget på damer. Man går kanskje rundt og er salig fornøyd. Men så plutselig er det liksom som om mulighetene bare forsvinner, sånn litt etter litt, uten at noen griper inn, oppretter en støtteordning eller i det minste roper Alarm. På vegne av vanvittig mange: ALARM.

Har du hørt om Daniel Pauly? Det aner meg at svaret er nei. Så følg med nå. Daniel Pauly begynte på 1990-tallet og lure på en ting: Hvordan kunne det skje at The Grand Banks utenfor Canada kollapset og at 30.000 fiskere mistet jobben. Daniel utviklet Shifting Baseline Theory. Den sier at forskere målte forandring ved å ta utgangspunkt i bestanden slik den var da de startet sitt arbeid. Bestanden falt, men når en ny generasjon av forskere tok over, brukte de det nye nivået som sin "baseline" (grunnlinje). Slik så nedgangen aldri voldsom ut, hvert skritt mot katastrofen virket helt normal.

Dette har jeg tenkt litt på i julen. For hver kilo jeg legger på meg så tenker jeg at dette er jo helt normalt. Dessuten får jeg ikke lenger torsk i Oslofjorden. Det har vært null napp på det jeg kan huske. Det er også meget sørgelig at det ikke er antydning til skiføre i marka. Nesten ingen steder. Selv ikke i høyden på en søndag med blå himmel og flere minusgrader. Det jeg nå lurer på er hvor mange slike vintre på rad det vil gå, før noen, en eller annen, oppdager hva som er i ferd med å skje og roper at nå må Baard begynne å slanke seg.

hits