Kjærligheten er slik

Fra det ytterste verdensrom til Stabekk kino. På en lørdag. Mine damer og herrer. Ta vel i mot: Jon Larsen!

Det er en liten, varm og frodig, kulturfestival som heter Et Årsverk. Den finner sted på Stabekk i Bærum. Hvert år. Like før jul. Nå har det gått fire timer. Jeg sitter i salen og er helt uforberedt på eventyret som venter. Jeg skal møte poesi og skjønnhet. I en historie så rar at du knapt har hørt på maken.

Vi skal noen milliarder av mil ut i verdensrommet. Til det iskalde mørket utenfor Pluto. Her starter reisen. Det er meteorer som skal ut på den lange veien til jorden. Med seg på ferden har de en hale av grus og småstein. De blir til mikrometeoritter, eller stjernestøv. Hver dag kommer det hundre tonn som sprer seg over jorden.

Metorittene er på størrelse med små sandkorn, eller mindre. Om natten ser vi sporet av dem lyse opp som stjerneskudd, men de fleste daler ubemerket ned over oss, overalt og til enhver tid. De er de aller eldste steinene som finnes, og de har reist lengre enn noe annet. De finnes på ethvert hustak, og på veiene tråkker vi i dem.

Det er bare en hake. Partiklene er så små at de er nesten umulig å finne. Dette har skapt en besettelse for Jon Larsen.

Jon Larsen er jazzmusiker, kjent fra Hot Club de Norvège. Han reiser ofte land og strand rundt for å spille gitar. Ikke noe rart med det. Men, mens de andre musikerne kanskje går og tar seg en pils etter spillejobben er Jon ute og leter. Han krabber gjerne rundt på taket. I Bergen, Trondheim eller Lofoten. Jon krabber rundt og sjekker takrenner for å finne støv som består av mindre enn 0,5 millimeter store partikler. Jon gjør noe som ingen før ham har gjort.

Å lete etter meteoritter i støvet kan virke som en helt håpløs oppgave. Det er nåla i høystakken. Det er et håp om å finne det komplett umulige. Kjærligheten er slik.

Jon lærer seg å lete i støvet. Han bruker mikroskop. De små gule partiklene er sandkorn. Helt uinteressante. De blanke kulene, som ser ut som de er laget av metall, er rester av asfalt, raspet løs av bilenes piggdekk. Noen små, fargerike pærler er rester etter fyrverkeri. Her er en evighet av partikler, et villnis som bare de aller mest tålmodige kan lære seg å takle.

Jon bruker sil og magnet. Han utvikler teknikker. Tålmodighet gjør mester. Kjærligheten er slik.

Det er som et mirakel. Jon finner ikke bare en mikrometeroritt. Han finner mange. Et spesiallaget kamera blir tatt i bruk. En forsker ved atomreaktoren på Kjeller blir en viktig alliert. Sammen tar de bilder som verden aldri før har sett. For å få meteoritten skarp, i alle detaljer, taes et høyt antall bilder som så smeltes sammen til ett. Resultatet er ørsmå kunstverk. De blåses opp og fyller det store kinolerretet på Stabekk. Det er former og farger skapt av møtet med jordas atmosfære. De små kulene er som frosset magi. Skapt av stor intensitet. Lidenskap. Og kjærlighet.


Bildene av meteorittene er tatt av Jan Braly Kihle og Jon Larsen. De er lånt fra Project Stardust, og boken som Jon nettopp har gitt ut.

 

 

hits