Jeg har fylt opp livet med masse skrap

kommentarer


Jeg sykler fra jobben og helt fremt til stedet der det ikke er noe håp lenger. Jeg rekker akkurat frem til huset vårt på Høvik før det begynner å snø på fredag kveld. Jeg triller sykkelen rett inn i boden, låser døra og tenker at nå kommer sorgen. Nå kommer lange, kalde måneder uten en eneste sykkelglede.

Det er slett ikke det samme å kjøre bil til jobben. På ingen måte. Jeg sitter i bilen. Potte sur. Det er mandag morgen. Jeg tenker at nå får jeg bare prøve å holde ut. Så går den sikkert over, denne følelsen av å ha mistet noe veldig verdifullt.

Følelsen er like trist på tirsdag. Onsdag også. Grytidlig torsdag morgen får jeg en ide. Jeg har en 30 år gammel sykkel som står som en reserveløsning i garasjen på jobben. Den er riktignok utrolig mye eldre og tyngre enn min gode, moderne sykkel, men kanskje den gamle kan gjøre nytten på en tur fra Majorstuen til Litteraturhuset, nede i byen, der jeg skal på seminar.

Det er en ganske kort tur. Og dessuten ikke så veldig mye is og snø. Dette får gå. Problemet er at det er veldig lite luft i dekkene og jeg har ikke pumpe. Å sykle med lite luft er ikke gøy. På vei ned til seminaret går det ikke så verst, men på vei opp igjen, i motbakkene, sier jeg til meg selv at jeg kan rett og slett ikke fortsette på denne måten. Det er jo helt idiotisk. Jeg er en dust som samler på gamle ting og aldri klarer å kaste noe. Jeg har fylt opp livet mitt med masse skrap.

- Denne sykkelen må bare dø, dø, dø, sier til meg selv, mens det snegler seg av sted opp bakkene til Majorstuen. Der kommer jeg tilfeldigvis forbi en sykkelbutikk i Kirkeveien. Det er en av Norges dyreste butikker. De selger sykler der inne som koster opp til 80.000 kroner. Jeg har liksom ikke lyst og gå inn i den butikken med et 30 år gammelt vrak på slep, så jeg lar den stå igjen utenfor.

- Kan jeg få låne en pumpe slik at jeg kan få litt luft i dekkene, spør jeg.
- Kan du ikke heller ta med deg sykkelen inn. Det er mye enklere. Her har vi trykkluft.
- OK, sier jeg og går ut og henter sykkelen. Jeg triller den inn, litt flau.
- Det er egentlig en fyllesykkel, sier jeg og forteller at jeg som regel bruker den når jeg skal ned til byen, for å ta en øl og vil slippe og være redd for at sykkelen skal bli stjålet.
- Du virker ganske edru nå, sier gutten.
- Ja, det er jeg, innrømmer jeg.
- Men du sykler på den likevel.
- Ja, min bedre sykkel står parkert for vinteren.
- Det er lurt, for da slipper du at den blir spist opp og ødelagt av veisalt.
- Du burde sette piggdekk på den gamle doningen. Det ser ut som en solid sykkel. Den tåler sikkert mye mer juling. Du burde være fornøyd med den. Også kan du kjøpe en lås som er omtrent umulig å klippe.
- Hva koster en slik lås.
- 1.400 kroner.
- Det er jo ganske mye for en lås.
- Tja. Jeg syns det er lite sammenlignet med hvordan det føles å stå der når sykkelen er stjålet.
- Ja.
- Så da vil du vurderer å bli vintersyklist?
- Ja, jeg har jo litt lyst til å sykle i vinter. Jeg har jo det.
- Du vil tenke på saken?
- Absolutt.

Etter at jeg har fått ny luft i dekkene sykler jeg den siste biten bort til jobben. Nå går det utrolig lett. Hjulene nærmest ruller av sted av seg selv. Ingen tegn til bremsing eller pusting og pesing. Jeg plystrer glad. Det er skikkelig god stemning. Jeg bestemmer meg for at det gamle skrapet åpenbart har mange gode år foran seg.  Slik er det å være herre over liv og død. Men det er bare en ting jeg lurer på:

- Syns du at 1.400 kroner er mye for en sykkellås?

 

hits