- Sender du sukkeret, kjære?


Det  er hjemmestrikket genser, langt hår, kviser, te og sympati. Det er endeløse samtaler. Det er lengsel og uforløst kjærlighet. - Sender du sukkeret kjære?

Jeg sitter der og rører sakte i en gigantisk tekopp og vet at dette fører ingen steder. Hun vil ikke ha meg. Hun vil ikke det.

Jeg er 16 år. Vi sitter i en kjellerstue i Asker. Vi har platespiller. Vi spiller Leonard Cohen.

"Suzanne takes you down to her place near the river
You can hear the boats go by
You can spend the night beside her
And you know that she's half crazy
But that's why you want to be there."

Etterpå, i mørket, går jeg hjem. Alene. Jeg er ganske sikker på at det regnet. At det var ufyselig og kaldt. Hele natten. At ingen, noensinne, ville like meg. Noe særlig.

Leonard Cohens malende, dype stemme er ru i kanten. Den skraper i sjelen og setter merker.  Det er hakk i min historie. Som bokmerker i en saga. Det er mørke øyeblikk. Og lyse. For plutselig en dag var selvtillitten kommet. Jeg skrudde den opp til full styrke.

"They sentenced me to twenty years of boredom
For trying to change the system from within
I'm coming now, I'm coming to reward them
First we take Manhattan, then we take Berlin."

Jeg var student på den tiden. Uovervinnelige. Ikke på noe som helst tidspunkt var jeg i tvil om at dette livet kunne trå feil. Det var bare å kjøre på, sette ting i sving. Dette kunne  jo bare ikke gå galt. Full fres. Fy flate hvor bra det gikk. Alt sammen.

Plutselig en dag er jeg blitt voksen. Jeg har passert 50 år. Leonard Cohen gir ut plata Popular Problems.

"There is no God in Heaven
And there is no Hell below
So says the great professor
Of all there is to know."

Jeg satt på kjøkkenet og tenkte at dette er slutten. Lyden av Cohen var sår og uendelig melankolsk. Jeg tenkte at nå er han over 80 år. Det har vært fint. Men nå er det over. Det er sårbart dette livet. Og så går det så fort. Plutselig er alt over. Det er ikke noe å krangle på. Du kan ikke krangle med døden. Alle vet jo det.

Det var for to år siden. I går tok jeg T-banen forbi Majorstua stasjon. Der, i sidesynet, kunne jeg se en reklameskjerm med Leonard Cohen. Han sitter mot en svart bakgrunn. Han røyker. Han ser utrolig bra ut. Gammel som et fjell. Rolig. Trygg. Og klar.

Jeg kjøpte CD-en i dag. Gikk rett hjem og satte anlegget på så høyt at det fylte hele huset. Dette er Leonard Cohens avskjed. Dette er hans messe. Hans siste ord. Jeg svelger tungt. Det er så mange ting jeg vil. Mange drømmer. Er det ennå tid til alt?

Hvordan ville du takket for oppmerksomheten? Hvordan ville du sagt det? Leonard er på sitt vakreste nå:

"I wish there was a treaty we could sign
I do not care who takes the bloody hill
I´m angry and I´m tired all the time
I wish there was a treaty
I wish there was a treaty
Between your love and mine."

Takk for følget.

 

hits