Å steke en fiskekake

kommentarer


Folk tror at det er lett å frambringe en fiskekake. Det er meget, meget  langt fra sannheten. Jeg må advare mot sterke følelser i historien som følger.

For det første er det ikke lett å fange en fisk. Jeg sitter ofte i min kano. Og håper. Jeg kan håpe med flue eller sluk. Jeg kan håpe på en riktig stor rugg. Skal man først håpe, så kan man jo like gjerne håpe på noe stort. Det mener jeg. Men sannheten er at mine fisker som regel er ganske små. Jeg kan padle rundt, i for eksemepel Oslofjorden, en hel søndag, og få absolutt ingen ting. Det har skjedd mange ganger. Jeg innrømmer det.

Når jeg endelig klarer å fange noe er det desto viktigere å ta vare på fangsten. Da fileterer jeg torsken med stor nøyaktighet. De beste stykkene (loins) vil jeg servere fersk med bacon, stekte, grønne asparges og amadinepoteter (bakt i ovn). Resten av fisken vil jeg lage fiskekaker av.

Jeg kommer fra en kultur og en historie der det var viktig å ta vare på maten. Alt, absolutt alt, skulle brukes. Kvinnene brukte en skje for å skrape de siste rester av fiskekjøtt fra bena, når de skulle lage fiskekaker. Min bestemor hadde ikke foodprosessor. Hun sto med en stampe og knuste fibrene for hånd, slag for slag, til farsen var passe og klar til steking. Jeg beundret min bestemor grenseløst. Jeg beundret alt hun sto for. Særlig maten.

For å være ærlig så vil jeg helst ikke bruke for mange penger. Jeg kjøpte en foodprosessor en gang. Den laget jeg fiskekaker med. I år etter år. Ikke noe problem. Men plutselig en dag sitter jeg i stua og får en helt fryktelig følelse av at noe er alvorlig galt. Det er en råtten fiskelukt som kommer snikende inn fra kjøkkenet. Som en sporhund snuser jeg rundt for å finne kilden. Jeg snur og vender på foodprosessoren uten å oppdage noe feil. Dagene går. Jeg tømmer hele skapet og vasker alt jeg kan komme over. Det lukter ikke så verst i noen timer, men så kommer den ekle lukten smygende, som en slange, som hugger til og dreper alle gode følelser jeg måtte ha.

Jeg løper ut og kaster meg over foodprosessoren. Nå oppdager jeg, mirakuløst, at det det er en liten plastdings, som kan pirkes løs og at det under denne ligger råtten fisk. Jeg prøver å rengjøre. Jeg prøver med en spisskniv, q-tips og stigende fortvilelse. Ingen ting nytter. Det er bare en ting å gjøre. Kaste skiten og kjøpe ny.

Ny koster 499 kroner. Utrolig billig. Jeg drar fornøyd hjem for å lage fiskekaker. Jeg skulle gjerne fortalt at denne historien ender lykkelig her, men den gjør slett ikke det. Etter et par gangers bruk er det på an igjen. Det legger seg fiskeavfall som ikke til å få bort. Nå er jeg villig til å drepe. Foodprosessoren. Den går på hue ut. For godt.

Jeg ringer min mor. Det  er like før jul. Jeg lurer på om jeg kan ønske meg en stor og flott kjøkkenmaskin til jul. Det syns mor er en god ide. Julaften kommer. Jeg pakker opp den gigantiske maskinen med stor iver. Det følger med en hel masse deler. Jeg strutter av optimisme. Her skal det blir fiskekaker som det skal gå gjetord om. Bare vent.

Kjøkkenmaskinen koster 1600 kroner. Etter noen dager begynner jeg å lese bruksanvisningen. Du kan gjøre mange ting med denne maskinen. Men å lage fiskefarse er ikke en av dem. Eneste mulighet er å kjøpe ekstrautstyr, en kjøttkvern til 1300 kroner. Jeg kjøper en slik.

Endelig skal jeg lage fiskekaker. For at kakene skal få riktig konsistens kjører jeg farsen tre ganger gjennom kverna. Jeg er som nevnt veldig sparsommelig anlagt. Jeg bruker en skje for å skrape opp all farsen fra bollen og dytte den ned i kverna for å ta en ny runde. Jeg vil ha med meg alt. Da skjer katastrofen. Skjen glipper ut av hånden og faller ned i kverna. Det kommer en ekkel lyd. Alt stopper opp og etterpå er hele maskinen, rett og slett, ikke helt seg selv lenger.

Når jeg sender maskinen inn til fabrikken så sier de at det er meningsløst å reparere. Det kommer et meget ydmykende brev. Jeg kan like gjerne kjøpe en ny, heter det. Dette gjør vondt. Et halv år senere har jeg bursdag. Jeg pakker opp en ny kjøkkenmaskin. Hilsen mor.

Nå står maskinen der i skapet. Klar til bruk. Med kvern og det hele. Det går mot vinter. En ny torskesesong er på gang. Hvis man først skal noe, så kan man jo like gjerne håpe, håpe at det beste kan komme til å skje. Jeg tror ikke jeg har noe annet valg. Jeg håper.

hits