Kjærligheten som falt i fjor

Skrivebordet var noe av det flotteste jeg noen gang hadde sett. Jeg sto i den eksklusive møbelbutikken og tenkte at det der koster nesten hele studielånet. Å kjøpe ville være økonomisk selvmord. Komplett uoppnåelig. Bare å glemme.

For en som elsker å arbeide med ord er et vakkert skrivebord viktig. Man kommer i god stemning. Får pågangsmot. Livslyst. Man kan slippe drømmene fri. Dette skrivebordet hadde dessuten et mylder av små og store skuffer som man kunne samle på rare ting i. Dette er noe jeg driver mye med. Jeg samler. På ting som kan komme til nytte, eller som minner meg om noe vakkert. Kjærligheten som falt i fjor. Slike ting.

Jeg sto en stund i den dyre møbelbutikken og tenkte. Skrivebordet var gigantisk. Det var et helt eventyr av et skatoll. Jeg lot hånden sakte gli over treverket. Dette var på 1980-tallet. Norge elsket fortsatt furu, at man kunne se tegningene i treet, nærmest ubehandlet glede, rent og naturlig, og om man eide et skrivebord, som dette, ville det være å leve i pakt med jorden og mye av det fine som verden har å by på.

Men det var som sagt helt utenkelig å kjøpe skrivebordet. I steden gikk jeg hjem til kollektivet hvor jeg bodde sammen med Gunnar og noen andre. Gunnar mente at man ikke burde spise hardkokte egg med agurkskiver og majones midt i uken. Sløsing er rett og slett ikke noe man skal drive med i Norge. Man blir grenseløst dum av å sløse, mente Gunnar. Jeg kjøpte aldri noe svindyrt skrivebord. Jeg gjorde ikke det.

Noen måneder senere oppdaget jeg at min gode venn Pål hadde kjøpt skrivebordet. Det var en ren tilfeldighet. Pål hadde vært i den samme butikken og handlet spontant. Nå var skatollet blitt hans. Pål kan gjøre slikt, fordi han er meget rik. Det har gutten alltid vært. Jeg sa ingen ting, men misunnelig, det var jeg.

Årene gikk. Det fantastiske skrivebordet sto hjemme hos Pål. De hadde det helt sikkert fint sammen, Pål og skrivebordet. Det så slik ut. Jeg unner min venn alt godt. Jeg gjør da det.

Studietiden var over. Vi begynte å jobbe. Vi fikk koner og barn. Det ene tiåret fulgte etter det andre. Vi flyttet inn i nye leiligheter, nye hus og atter nye hus. Interiørmotene skiftet brutalt. Plutselig var det ingen som elsket trehvite ting lenger. Det rene og fine var brått helt ut. Det er nesten ingen som liker det samme som meg.

Plutselig er det blitt 2016. Det pågår en større fotball-turnering i Europa. Jeg er veldig glad i fotball. Og øl. Det er jeg også glad i. Å oppleve de to tingene samtidig er helt perfekt.

Min venn Pål ringer og lurer på om jeg har lyst til å stikke innom å se fotballkampen i kveld, kanskje ta en pils eller to. Jeg er ikke så veldlig vanskelig å be. Kona er på besøk hos sin mor på Vestlandet. Noe skal jeg ha å drive med, når kona er bortreist. Jeg takker ja til invitasjonen og sykler opp til huset hvor Pål bor.

Pål og jeg snakker om løst og fast. Midtveis ut i andre omgang av fotballkampen, kommer det for en dag at kona til Pål er dritt lei av dette gigantiske skrivebordet som bare står og tar opp plass. "Om jeg kunne tenke meg å overta skatollet, helt gratis?"

Først ble jeg helt stum. Deretter helt rødd i pappen. Og like etter syklet jeg rett hjem og gikk ned i boden der jeg har alle fiskesakene, turutstyret og mye annet verdifullt som jeg har samlet på. Jeg la meg ned på gulvet med en tommestokk og tok mål. Etterpå målte jeg bredden på dørene og slikt. Dette kunne jeg gjøre helt i fred, siden kona, som sagt var på Vestlandet og besøkte sin mor.

Dagen etter hjalp Pål meg med å flytte skrivebordet ned i boden. Vi måtte kjøre flere vendinger med bilen. Skrivebordet kunne heldigvis flyttes i mange deler og fikk akkurat plass der nede i boden. Jeg må innrømme at jeg en stund lurte på om jeg skulle sette skrivebordet på hedersplassen midt i stua, men der psyket jeg ut. Jeg innrømmer det. Jeg sa ikke noe til kona. Det er ikke alt man behøver å informere om. Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Dette er nesten ikke til å tru. Nå står skrivebordet der nede og er som en øy av glede som jeg kan dra til så ofte jeg vil. Slik kan det gå. Om man bare venter lenge nok kommer lykken seilende på en fjøl, nesten helt av seg selv.

hits