Hvorfor ting går til helvete i Norge

De fleste nordmenn vil før eller siden være på vei hjem. Denne lengselen kan være ganske sterk. De nordmenn som har det verst er de 800-900.000 som utvandret til Amerika. Slike nordmenn har en voldsom hjemlengsel. Problemet er bare at de ikke helt vet hvor hjemme er.

Jeg kjenner en historieinteressert kar som kommer fra Sveio like ved Haugesund. Tellef heter han. Mot slutten av 1990-åra fikk Tellef en forretningside. Det var en storslagen, fantastisk ide. Det syntes både banken, kona og alle som Tellef snakket med. Mannen vill starte med såkalt "Tuftevandring".

Tellef ville hjelpe millioner av norskamerikanerne. Han vil gripe tak i lengslene dere og lede dem til historisk grunn, tilbake til røttene, til urjorda der den første Hansen eller Jensen kom fra. Opplegget var enkelt: Man bygger opp et stort nettverk av slektsgranskere som på hobbybasis tar i bruk Internett. En amerikanere som vil finne røttene sine, kan ta kontrakt via en egen nettside, bestiller slektsgranskning og noen måneder senere kan han pakke kofferten og dra på Norges-besøk. Så kan man ta en telefon til bonden eller andre som i dag eier husmannsplassen forfedrene bodde på. Og vips er vi klar for sterke følelser. Meget sterke følelser.

Mens Tellef holdt på med disse planene, ringte plutselig telefonen. Det var fra politikammeret i Haugesund. Politimannen hadde hørt om Tellefs prosjekt. Nå sto han der med et eldre amerikansk ektepar som hadde dukket opp på politistasjonen og spurt etter veien til deres tipptippolderfars småbruk. Om Tellef kunne hjelpe?

Tellef tok jobben. Litt undersøkelser, en telefon til en bonde, og så dagen etter kunne Tellef kjøre amerikanerne på besøk til forfedrenes jord. Allerede nede i bakken begynte følelsene og renne. Så fulgte timer med gjentatt krabbing ut og inn av ei falleferdig løe og mye sitting på trammen, og bare det å se på utsikten var fantastisk.

Tårene rant. Også bonden ble revet med. Han gikk og hentet spaden. Grov opp et lite ungtre. Ei bjørk. Med jordklump og det hele. Bonden satte treet i en pose og snurret tau rundt slik at amerikanerne kunne ta det med seg og plante det i USA. Et nytt tuntre. Fra forfedrenes jord. Og hvis bjørka døde på veien eller ble nektet innreisetillatelse til USA, fikk amerikanerne med seg en pose frø, for sikkerhets skyld.

Dette ble nesten for mye. Takknemligheten ville ingen ende ta. Og de tusen dollarne som paret ville gi som takk for hjelpen ble høflig avvist. Tellef tok i mot bensinpenger. Det fikk holde. - For opplevelsen hadde vært et nyttig eksperiment, som han sa.

Ut over høsten skjedde ganske mye. Flere reisebyråer i USA tente på ideen og startet planlegging av markedsføringen av "Tuftevandring i Norge". Flere forskningsmiljøer var interessert. Det ble brukt et par hundre tusen offentlige kroner til utvikling. Det så lovendee ut. Norge skulle bygge en historisk bro ut i verden. Knytte bånd. La kultur, fortid og nåtid møtes. Sterke forventninger ble tent. Men det var en ting verden glemte: Kommunen.

Ikke for det. Hver for seg var kommunene fulle av entusiasme. Problemet var bare at nordmenn utvandret fra samtlige kommuner i hele landet. Når det gjaldt å få til Tuftevandring i stor stil, var det mange om beinet. For å si det forsiktig. For alle disse store planene måtte jo ha et samlingspunkt et sted, et slags hovedkontor, og hvor skulle det ligge?

Måneder ble til år. Man kranglet i øst. Man kranglet i vest. Til slutt gikk Tellef lei og ga opp hele greia. Intet her i verden er for stort eller vakkert til at det ikke kan ødelegges av til en trist, norsk lokaliseringsdebatt.

hits