Det blir ikke bedre enn dette

Laksefiske minner mistenkelig om arbeid. Det skal utrolig med tid og strev til før det sitter en fisk på kroken. Noen kaster og kaster et helt liv uten å få napp. Men så plutselig, sommeren 2016, er det den heftigste sesongen på 30-40 år. Det er tid for sterke følelser. Det er tid for å få den aller største laksen.

En gjennomsnittlig laksefisker begynner å vibrere når vårflommen er på hell og vi glir inn i juni. Disse vibrasjonene kan være så sterke at et godt råd er å få mannen ut av huset så fort som mulig. Det er ikke noe å nøle med. La ham reise dit hvor lidenskapen renner i strie strømmer.

"Det har ikke vært mer laks på vei opp i elvene i Trøndelag siden 1980-tallet". Hvis man er ganske opphisset fra før og leser dette i avisen, så kan man liksom ikke kjøre fort nok frem til elven.

Slik kommer min fiskekompis Erlend og jeg til Rognes og elven Gaula. Vi fisker oss gjennom helgen. Det blir søndag morgen i Buoshølen. Erlend er vanligvis en lavmælt fyr. Det kan gå flere timer mellom hver gang Erlend har lyst til å si noe. Men nå skjer det. Erlend skriker. En gang. To ganger. Jeg har aldri sett ham slik før. Hele kroppen står i hockey, stangen, som vanligvis pleier ha en fin bue, står rett ut. Det hyler i snøret og bremsen, når den største laksen vi noen gang har sett suser mot brekket for å flykte ut av hølen. Det er umulig å løpe etter så Erlend blokkerer bremsen. Et sekund senere kan vi begge se kjempen rulle seg i sin egen velde dere nede, rette ut kroken og forsvinne i dypet. Den må ha vært 20 kilo. Minst.

Dette synet forfølger meg gjennom arbeidsuka som et mareritt. Min personlig rekord er ti kilo. Å få en som er dobbelt så stor er en skremmende tanke. Jeg kjører opp til Rognes på ny. Alene nå.

Jeg står i Mushølen, fredag kveld. Det er en fantastisk høl. Jeg har mange ganger sett folk ta storlaks i Mushølen. Det er jo fint det. At andre får fisk. Men jeg har likesom ikke fått et eneste napp der selv. Ikke et eneste. Jeg står der nå, 13 år etter første gang jeg prøvde for første gang. Mushølen er mørk og magisk. Jeg står der og håper. Jeg fisker med 0,50 snøret, 50 grams lodd, opphenger og mark med rød ulltråd og fisker i dypet av hølen. Et kast. To kast. Så er det som om Gud sender en stråle av lys ned gjennom skyene. Det treffer elven som revner i et gigantisk plask som de sikkert kan høre helt til Trondheim. Opp av vannet kommer et monster av en laks og henger seg i luften, i all sin prakt. Den blir hengende der, og jeg rekker å tenke at dette, dette, vil prege meg for livet, før beistet faller ned i vannet, ryker snøret og er vekk.

Etterpå begynner jeg å skjelve. Jeg er bare 54 år gammel og har fisket hele livet. Nå skjelver jeg i hele kroppen. Noe sånt kommer neppe til å skje igjen, føler jeg. Det blåser surt og det driver vått og kaldt gjennom Midtre Gauldalen kommune, som sjelden får mere enn et par plussgrader slengt etter seg i juni. Det er under slike forhold at folk bare gir opp livet og begynner å drikke sprit.

Dagen etter går jeg meget langsomt til en dyp høl som heter Flonan. "Det har ikke vært mer laks på vei opp i elvene i Trøndelag siden 1980-tallet". Jeg gnager litt på den setningen, mens jeg kaster ut. Jeg regner ikke med at det er min tur til å få noe. Jeg blir nesten alltid like forbauset når en laks biter på.

Hugget kommer forsiktig og litt undrene står jeg plutselig og kjører en middels stor laks. Den driver på, farer frem og tilbake der ute. Jeg er i utrolig godt humør i fem minutter, men så slår også denne fisken seg av. Det var da som bare.

Noen minutter senere hugger det på ny og denne gangen sitter fisken godt. Det er en storlaks som sparker godt i fra. Jeg kan se den skinnende blanke torpedoen dra på tvers av strømmen og helt over på andre siden av elven for å velte seg i bakvannet. Jeg trøtter ut laksen og får styrt den opp på en liten sandstrand. Jeg begynner straks å tenke på stedet som paradisbukta. Jeg veier laksen til 8 kilo og henger jeg den opp i et tre. Det er tid for å feire med en selfie som jeg legger på Facebook. En av fiskekompisene skriver i kommentarfeltet at jeg ser forelsket ut. Det er fordi sommeren bare så vidt har begynt.

#Laks #lykke
 

hits